moor – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Avertia – Live at Jernverket (Live at Jernverket 2022)

Svartmetallprosjektet Avertia har sluppet opptaket av sin akustiske konsert på Jernverket i fjor, og kaster sånn sett ut en fin liten kuriositet som nok kan fungere som en liten oppvarming til fullengderen som visstnok er på vei. Gammelt, nytt og noen sidespor går sammen for å danne denne lille håndfullen av noen låter, og på tross av en gitar som til tider låter litt vel skranglete er det snakk om en veldig fin prestasjon. Det er i alle fall et helt habilt kvarter med live-musikk.

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det er ingen tvil om at Oslo-bandet What the Five Fingers Said to the Face (heretter WTFFSTTF) er en gjeng som legger mye i musikken sin. Trioens Spotify-biografi fremstår mer som en erklæring om nyvunnet spiritualitet enn en tradisjonell biografi, og vil mest sannsynlig fremkalle både hodekløing og spørrende blikk hos de fleste som svinger innom profilen. Oppsummert påstår bandet at de bruker musikken sin til å «kommunisere med andre eksistensielle plan og vesenene som bor i dem», samt å prosessere traumer og jobbe seg i retning en slags spirituelt fundert selvrealisering som artister.

Store ord, jovisst, men jeg skal ikke benekte at min tid med den nye plata deres ‘ENDLESS’ tidvis har bydd på mystiske opplevelser. Disse opplevelsene er dog knyttet til musikkens iboende karakteristikker; nærmere sagt til den fjerne, kjølige og vagt uforklarlige stemningen som bandets særegne sound utstråler. Bandet har selv trukket frem band som Ulver, Tool og Opeth som inspirasjonskilder, men etter min mening er disse påvirkningene umulige å spore på ‘ENDLESS’ – kanskje med unntak av en Toolsk tendens til syklisk repetisjon. Nei, WTFFSTTF sitt uttrykk på ‘ENDLESS’ er mer kryptisk enn som så, å krever trolig et helt annet sett med referanser for å gi mening for den gjengse lytter.

Skulle jeg forsøkt å oppsummere bandets sound, ville jeg forklart det som om Inter Arma hadde bakt langt mer hardcore og støyrock inn i det tårnende sludge-mesterverket sitt ‘Sulphur English’ fra 2019. Både knusende gitarriff i skeive takter, skingrende ledegitarer og basspedaler som får det til å knake i jordskorpen er grunnlaget mitt for denne sammenligningen, selv om ‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy.

Allerede på spor nummer to, singelen «Helix», utnytter WTFFSTTF det særegne soundet sitt til sitt fulle potensiale. Bølge etter bølge med hardtslående rytmer skviser seg ut fra riftene bandet har åpnet i vårt eksistensielle plan, og deiser ned over lytteren, kun stagget av kjølige, atmosfæriske strekk med støyrock. Bølgene fortsetter å strømme ut på «To Become Invisible», men i denne omgang kommer de i form av slake dønninger som frakter lytteren langs en døsig elv av gradvis stagnerende vann. Deretter bryter helvete løs på skivas andre høydepunkt, «Blackspiraldance», hvor åpningens alarmerende frekvenser varsler om låtas massive grooves og blytunge matte-sludge.

‘ENDLESS’ virker nøye gjennomtenkt i måten bandet sprer de betydelige hendelsene jevnt utover skivas spilletid. Etter A-sidens golde topper og kjølige atmosfære, er mellomspillet «Spiraling» som en varm og menneskelig hånd på skulderen – dog en berøring som oppleves som altfor kort. Det gjør derfor inntrykk når «RAW» returnerer til dette blaffet av menneskelig varme, etter å først ha revet oss inn i et lydbilde preget av skrekkelige harmonier og urovekkende, sjanglende rytmer. Det Baroness/Fleet Foxes-aktige vokalkoret som opptrer mot slutten av låtas spilletid er en av skivas største genistreker, og føles mest av alt som det store «helende» øyeblikket som bandet har jobbet seg frem mot fra skivas første sekund.

Etter denne beskjedne men inntrykksfulle lysstrålen har passert, er det dog mindre klart hva bandet jobber seg frem mot. «Threshold»s tittel og tekst antyder at bandet har krysset en terskel og oppnådd et slags abstrakt mål, men denne betydelige hendelsen reflekteres ikke av musikken, hvor spesielt det melodiske temaet som avslutter låta virker å vente på et eller annet som aldri kommer. Det kan dog hende at bandet har ment å avslutte skiva med en følelse av ufullendthet, ettersom postludiet «Endless» også virker å peke fremover mot noe som fremdeles ligger skjult bak horisonten.

‘ENDLESS’ er en rik, velutformet og distinkt plateopplevelse som likevel gir meg følelsen av å sitte igjen med ubesvarte spørsmål. Generelt sett føler jeg at vokalen sliter med å hevde seg som en essensiell bit av det uttrykksmessige puslespillet, og at det er instrumentalene som i hovedsak har æren for at skiva er så absorberende som den er. What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Scion – Burden

Den nyeste EP’en til trioen Scion, ‘Burden’, er som en umiskjennelig hyllest til råskapen og brutaliteten i mye av metallen som først fikk ekstremmetallske tenner. Grunnuttrykket her er en velfungerende miks av thrash metal og doom metal, og den mørke estetikken, en og annen blast beat og noen av sidene ved vokalen bidrar også til at det hele får en eim av svartmetall.

Jeg synes nok Scion kommer aller best ut når de tyner de tregeste sidene av musikken sin på tittellåta, der de kombinerer solid riffarbeid med et herlig, traskende tempo som gjør låtlengden på litt over fem minutter helt passende. De andre låtene på ‘Burden’ er av det noe kortere og raskere slaget, og Scion lykkes stort sett godt med å kombinere en forfriskende enkelhet med ganske potent tyngde og energi. Særlig avslutningen «Buckets of Blood» er et vitnesbyrd på dette, der svartmetallske gitarriff blandes med en nesten punksk energi, noe som resulterer i et ganske så catchy refreng.

De to første låtene på EP’en, «Unholy» og «Revenge», imponerer meg nok ikke vel så mye. Førstnevnte ypper med grensedragningene mot litt vel simplistiske riff, og «Revenge» mangler rett og slett de helt minneverdige øyeblikkene. Likevel er det få dårlige ledd på ‘Burden’, og i alt er det et vellykket kvarter når det gjelder å være brutal og uanfektet old-school-metall. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Hengestaur – Ånesott

Hengestaur dukket for oss opp i 2021 som en positiv overraskelse da de slapp de to EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’. Dette er en svartmetallduo som på mange måter holder seg til sjangerens grunnformler, men som også bringer inn en ganske betydelig egenart med sin mystiske aura, smakfulle bruk av nynorsk og melodiske innhogg i musikken. I låtene til Hengestaur blandes pure og 90-tallske svartmetalltendenser med vestlandssvartmetallens gode følelse for folketonale og melankolske melodier.

Det gjelder også på bandets nyeste – og første – fullengder ‘Ånesott’. Her er det ikke snakk om musikk som på noen måte føles spesielt moderne eller teknisk og produksjonsmessig finpussa. Snarere ligger en forfriskende råskap hele tida i lufta på denne plata, som kanskje kommer aller best til uttrykk i de melodiske og atmosfæriske strekkene. Det er også noe av det første som møter lytteren når «Tobakksvolt» sparkes i gang, der assosiasjonene til sognametall-band som Windir og Nifrost begynner å spinne i undertegnedes hode mens røffe, klassiske metallriff også får scenetid.

«Njords Barm» stiller også sterkt med noen av platas flotteste melodier, og første del av avslutningsgiganten «Antarktis Sol» hypnotiserer med noen suggererende opp- og nedganger. Det største høydepunktet på ‘Ånesott’ er nok likevel syvminutteren «Misfærd», der Hengestaur lykkes særdeles godt med å la et langt, Darkthrone-aktig riffparti bli et herlig fokuspunkt i komposisjonen. Den bryter plutselig opp et herlig introparti og blir krydret med noen veldig kule, dype vokalfraser det legges ekko over. Etter hvert bereder det grunnen for et stratosfærisk klimaks som imponerer stort.

«Misfærd» er tross sin merkelige struktur også en av låtene der Hengestaur lykkes best med nettopp det strukturelle. Ellers synes jeg ikke alltid duoen treffer helt blink. «Tobakksvolt» blir for eksempel noe retningsløs med alle repetisjonene sine, og «Ljos» fremstår – tross sine helt nydelige temaer – noe rotete og avstumpet mot slutten.

I tillegg kan kanskje noe av det samme sies om plata som helhet. ‘Ånesott’ avsluttes nemlig med en elektronisk merkelighet ved navn «Antarktis Sol II», som i og for seg er et herlig påfunn, men som skiller seg såpass mye ut på tampen at det sannsynligvis ville vært kulere om Hengestaur integrerte elementene i denne låta et annet sted på plata. Det er heller ikke til å legge skjul på at noen overganger både i og mellom låter kan føles litt ujevne og skranglete. Likevel synes jeg at bandet kommer godt ut på ‘Ånesott’, og de to vestlendingene klarer ikke minst å få frem de stilistiske styrkene som har vært der helt siden oppstarten. Det er en nokså klassisklydende svartmetallplate som likevel føles noe fremoverlent på grunn av egenarten i musikken.

Skrevet av Alexander Lange

THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN – THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN

Les tittelen på denne EP’en, se coveret, og du skjønner nok tegninga: ‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er ingen hyggelig seanse. Dette er et kvarter med musikk som fascinerer stort bare ved å være så gjennomført vederstyggelig, og det er kanskje noe av den første norske musikken jeg har hørt siden Blodkvalts første demoslipp som virkelig klarer å få frem det absolutt styggeste innenfor svartmetallen. Musikken til dette prosjektet låter imidlertid også svært teknisk og moderne, og sender sånn sett også noen assossiasjoner til death metal – og spesielt til bandet Anaal Nathrakh.

Det tråkkes så å si kontinuerlig på gasspedalen her, med unntak av host og hark som vel egentlig fungerer som noen merkelig form for pusterom i musikken. Pacingen er uansett helt strålende på denne EP’en, og dette prosjektet – hvem det nå enn er som står bak det – maner frem en intensitet som føles nærmest overveldende så å si hele tiden.

Men det er egentlig ikke så ensformig likevel. THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN byr på både svartmetallske eksplosjoner som får det hele til å renne over, tekniske gitarpartier og brutale og tøffe riff, og det får denne EP’en til å føles som en ganske dynamisk opplevelse. For eksempel bidrar hovedriffet i «GOSPEL OF THE ENDTIMES» til å krydre utgivelsen med variasjon, der den baserer seg på et riff som minner mye om Mayhem-klassikeren «Necrolust» – bare med et enormt kaos rundt, naturligvis.

‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er imidlertid en EP det ikke er så mye mer å si om, og du må rett og slett bare høre den for å forstå helt hva vi har med å gjøre. Det er uansett en skikkelig stygg, imponerende og fascinerende EP som vi absolutt ikke skal se bort fra at ender opp på vår liste over årets beste norske.

Skrevet av Alexander Lange

Infernal Diatribe/Moor – The Fallen One

Den flittige undergrunns-musikeren bak prosjektet Moor gav nylig ut en splitt med det indiske bandet Infernal Diatribe for det kolombianske plateselskapet Masters of Kaos. Moor sin side av utgivelsen består i hovedsak av låter fra debutskiva ‘Viper Kingdom’, i tillegg til en eterisk, instrumental outro og låta «Nobles of the Black Shrine» fra splitten med kolombianske Perventor. De indiske og norske åndsfrendene er stort sett en god match på ‘The Fallen One’, selv om dette dessverre skyldes at musikken i det store og det hele er lite oppsiktsvekkende. Dersom du liker svartmetall som har svært lite til felles med uttrykkets fundamentale teser, ja da kan du vurdere å ta en svipptur innom Infernal Diatribe og Moors ‘The Fallen One’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – Project GEIST: Gaze Into the Storm

Til slutt gir vi en liten shout-out til den nye utgivelsen fra det underlige svartmetallprosjektet Dadlur: ‘Project GEIST: Gaze Into the Storm’. Dette er et prosjekt jeg lenge har vært fascinert av på grunn av integreringen av synther i musikken, som bidrar med et velfungerende preg av industriell musikk og støy – noe synth-tung musikk jo ofte har til felles med svartmetallen uten at det har blitt kombinert på helt samme måte som det Dadlur gjør. Slik er det også på denne nye utgivelsen, og selv om fraværet av vokal gir det et litt vel gjennomgående preg av bakgrunnsmusikk, fungerer det godt her – enten det er snakk om den tunge, fete svartmetallriffinga i «Frostbite Terror» eller de mer atmosfæriske partiene i åtteminutteren «Gaze Into the Storm».

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Abyssic – Brought Forth in Iniquity

Det er lett å få vann i munnen av Abyssics verktøykasse og personell. Dette er et band som har samlet flere velrennomerte personligheter fra den norske doom metal-scenen, og som med et bredt spekter av instrumenter og virkemidler maner fram en særegen, symfonisk utgave av doom-metallens treigeste, seigeste og mørkeste avkrok: Funeral doom metal. Utover den klassiske besetningen av metallinstrumenter finner vi her orkestereffekter, kontrabass, Moog-keyboard og mellotron, og alt i en drakt som oser av høye ambisjoner.

‘Brought Forth in Iniquity’ er Abyssics tredje fullengder etter debuten ‘A Winter’s Tale’ fra 2016 og 2019s ‘High the Memory’, og er en umiskjennelig oppvisning i bandets særegenheter. Abyssic er et band som på denne plata leverer en sterk prestasjon når det gjelder sound, og med en sterk produksjon (og ikke minst et tøft platecover) i ryggen er ‘Brought Forth in Iniquity’ en plate som særlig imponerer når det gjelder stemning og atmosfære. Abyssic lykkes langt på vei i å transportere lytteren til sitt voldsomme, teatralske og uhyggelige univers, og alle de fem låtene føles overbevisende og fengslende i så måte.

Med det klarer Abyssic også å levere noen sterke og storslåtte øyeblikk i låtmaterialet på denne plata. ‘Brought Forth in Iniquity’ er på sitt klart beste når bandets store og symfoniske dommedagsmetall får fritt spillerom, og når det melodiske sitter gir dette grobunn for platas mest overbevisende partier. Særlig «Chronicle of the Dead» byr på et helt utsøkt tema, og også «Mirror of Sorrow» treffer blink i sin andre halvdel. «Djevelens Lys» slår på sin side på stortromma innledningsvis, da med blast-beats som like gjerne tilføyer et tøft og passende svartmetallelement.

Likevel har ‘Brought Forth in Iniquity’ noen betydelige problemer når det gjelder låtskrivinga. All den tid det eksisterer flotte partier i hver låt på plata, har jeg etter nokså mange gjennomlyttinger fortsatt vanskeligheter å forstå hvor Abyssic vil hen med strukturen på komposisjonene. Åpningslåta, «Cold as Winter Storm», fungerer greit i sin omhyggelige oppbygning rundt trege death metal-aktige riff, men ellers henger ikke låtene på denne plata spesielt godt sammen.

Det gjennomgående problemet er måten Abyssic såpass brått og hyppig skifter mellom knusende metallpartier og roligere, drømmende orkestrale der piano eller synth ligger i front. Dette fragmenterer komposisjonene, og det er heller unntaket enn regelen at det herfra åpenbarer seg en meningsfull struktur på låtene. Snarere er det som å høre et enormt, sonisk monster på inn- og utpust – og det i ganske lang tid.

Da hjelper det heller ikke at pianoet og det orkestrale ikke overbeviser spesielt mye musikalsk sett. Utover det at det ofte klarer å male en effektiv atmosfære, føles det komposisjonsmessig ganske tamt og anonymt, og særlig pianoet føles det som at går på en eller annen slags autopilot når man har kommet seg et stykke ut i plata. Det er på sitt beste i den atten og et halvt minutt lange avslutnings- og tittellåta, der en vidunderlighet av en strykermelodi åpenbarer seg. Da er det imidlertid også synd at denne låta, kanskje ikke så overraskende, er den som sliter mest strukturelt. Den føles rett og slett ut som en ganske rotete og retningsløs komposisjon.

For meg betyr ikke dette at ‘Brought Forth in Iniquity’ er noen dårlig plate, men at jeg må høre på den på en litt annen måte enn jeg pleier å gjøre med mye annen metall. For den store styrken ved denne plata ligger i atmosfæren og soundet den formidler, og hvordan låtene fungerer som portaler og innblikk i Abyssics verden. Bandet leverer også noen virkelig potente funeral doom-partier som nærmest slår en i bakken her. Men det er ingen tvil om at en strammere og mer fokusert tilnærming til komposisjon og struktur kunne løftet plata uten at det hadde trengt å gå på bekostning av kvalitetene.

Skrevet av Alexander Lange

Grimskull – Awake Asleep

Grimskull er et navn som for de fleste – med god grunn – vil være fullstendig ukjent. Til tross for et fullstendig manglende fotavtrykk på den norske scenen (i alle fall frem til 2009) har trioen ved flere anledninger faktisk hatt muligheten til å skape norsk metallhistorie. Bandet har nemlig sine røtter helt tilbake på 80-tallet(!), uten at dette førte med seg så mye på hverken utgivelses- eller pressefronten. Dette var en naturlig følge av at gruppen var gjennom en rekke besetninger og bandnavn uten å lande noe definitivt før i 2009, da bassist Marita Sundset trådde inn i rekkene og navnet Grimskull ble befestet.

Siden da har gruppen utgitt både skiver, EP-er og en rekke singler som alle demonstrerer en forkjærlighet for tiåret bandet har sin opprinnelse i. Både NWOBHM, thrash og etterdønninger fra 70-tallets hardråkk har en rolle å spille i utformingen av tredjeskiva ‘Awake Asleep’, i tillegg til en ofte progressiv tilnærming til instrumentalskriving som oftest finner sitt utløp i de utbroderte broene. Med andre ord er ‘Awake Asleep’ en skive som foretar mange vendinger i løpet av sine drøye tre kvarter; en uttrykksmessig mosaikk som kunne vært utfordrende å navigere om ikke bandet plantet umiddelbart fengende melodier og riff ved hvert eneste veikryss.

Det er vanskelig å si om dagens besetning har noen som helst forbindelse til den originale, men om musikerne i Grimskull har røtter 30 år tilbake i tid har de klart å bevare entusiasmen for sjangeren på forbilledlig vis. Tittelsporet – som for øvrig åpner skiva – er et oppstemt trad-nummer preget av urokkelig fremdrift og tøylesløs iver, ledet av den høytsvevende røsten til gitarist og vokalist Trygve Solheim. I sine tyngre øyeblikk befinner riffinga seg et sted mellom Judas Priest og vordende thrashmetall, hvilket best eksemplifiseres av den aggressive og tidvis Anthrax-aktige «Grimskull».

Blant skivas høydepunkter finner vi sistnevnte, «Our Finest Hour» og «Count of Darkness». «Our Finest Hour» åpner med en litt flåsete hi-hat-spurt, før en nydelig, melodisk ledegitar suger oss inn i låtas gledesfylte indre. Bandets nesten progressive tendens debuteres først på broen til singelen «Enforcers of the Night», men det er på «Count of Darkness» at den benyttes til størst effekt. Låtas tunge riffing og fengende refreng er fett nok i seg selv, men den eksplosive sparringen som foregår mellom bandmedlemmene på broen besitter en x-faktor som hever partiet over resten av materialet.

Det som i hovedsak jobber imot bandet på ‘Awake Asleep’ er selve presentasjonen. Albumcoveret kombinert med den Punisher-aktige logoen rammer ikke inn musikken på noen god måte , men får lytteren til å forvente noe i retning alternativ/metalcore heller enn livlig og ildfull tradmetall. I tillegg er produksjonen litt modernisert og stiv, og det har ikke vært rent få ganger jeg har sittet og forestilt meg hvor rått låtmateriale på skiva hadde lått dersom den var badet i 80-tallets varme, analoge produksjon. Det er umåtelig synd at det må være slik, for mesteparten av materialet på ‘Awake Asleep’ er sterkt nok til at det virkelig kunne ha blomstret gitt en litt annen innpakning. Slik det står nå er Grimskulls tredjeskive fortsatt en sterk utgivelse, men en utgivelse som i hovedsak kommer til å nå hjem til de mest nitidige tradmetall-arkivørene blant oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – Grief

Med slippet av debutplata ‘Daily Reminders’, viste metalcore-trioen Kingseeker seg som et friskt og spennende prosjekt innenfor den norske metallscenen tidligere i år. Selv om jeg i min omtale kunne peke på en del rusk og svakere øyeblikk, leverte bandet tidvis ganske så overbevisende metalcore-håndverk, eksempelvis i låter som «Unto Us» og «Butterflies». Nå har Kingseeker rukket å slippe nok en utgivelse før årets slutt i form av EP’en ‘Grief’, og om det så er et mindre ambisiøst prosjekt enn fullengderen, vil jeg påstå at det er et tydelig skritt fremover for trioen.

‘Grief’ består av fem låter som passende nok er navngitt etter det som ofte blir omtalt som sorgens fem stadier: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon, og aksept. Kingseekers forhandlingsstadium fikk vi stifte bekjentskap med allerede for noen uker siden i form av femminutteren «Bargaining». På tross av at jeg syntes denne var en smule utstrukket, lot jeg meg i all hovedsak overbevise ganske sterkt av velfungerende melodier og riff og en sterk vokalprestasjon, og låta fremstår fortsatt som et av Kingseekers beste låter.

Således går denne låta også inn i det jeg vil si er et trekløver av sterke komposisjoner på ‘Grief’. Her inngår også åpningslåta «Denial», der bandet introduserer noen spenstige, effektbelagte clean-gitarer, og der en egentlig litt tam hovedmelodi tilføyes såpass mye kraft og energi at den ender opp som nokså velfungerende. Også «Depression» er overbevisende med et sterkt melodisk teft og en Killswitch Engage-aktig brutalitet.

Andrelåta «Anger» er for så vidt et friskt forsøk på å skape en ekstra kort, brutal og sinna (jada!) låt, men lykkes i mine øyne ikke helt med dette når selve låtmaterialet forblir en litt tam grobunn for overtenningen. Videre føles det som at dampen er litt ute av bandet på avslutningen «Acceptance», særlig som følge av at hovedtemaet fremstår ganske uinspirert. Likevel er ‘Grief’ et klart steg fram for Kingseeker, og byr på et knippe låter som får meg til å glede meg til bandets neste ablegøyer.

Skrevet av Alexander Lange

Moor – Viper Kingdom

Moor er et enmanns-svartmetallband som over det siste året har pepret Bandcamp-feeden sin med et stadig økende knippe mindre utgivelser. Ved første øyenkast virket prosjektet temmelig lav-terskel, mye grunnet at de tidlige demoene var preget av ufullstendige låtskisser – som dog inneholdt noen riktig sterke melodiske svartmetall-ideer. Nå som Moor har blitt plukket opp av det kolombianske plateselskapet Kvlt und Kaos Productions blir det tydelig at prosjektet er et ytterst seriøst et, om så det fortsatt rår tvil rundt hvorvidt Moor egentlig er helt klar for en full-lengder. Debut-skiva ‘Viper Kingdom’ er klart sterkere enn jeg fryktet basert på tidligere materiale, men det er fortsatt åpenbart at prosjektet har en del skavanker om må rettes opp i før musikken virkelig kan fenge.

Kritikken min om manglende struktur på tidligere låtmateriale blir adressert på enkelte av låtene på ‘Viper Kingdom’. De to singlene «Lepers among Us» og «The Black Foe» presenterer sitt utvalgte materiale på relativt konsist vis, og er som følge noe av det sterkere Moor har levert i sin korte levetid. Dette bikker dog litt over på låter som tittelsporet og «Barren Hills», hvor seksjoner blir repetert noe i overkant uten at meningen med dette blir fullstendig klargjort. I tillegg er det flust med overganger og avslutninger på skiva som forvandler meg til et levende spørsmålstegn, men de strukturelle problemene til Moor har forbedret seg såpass på ‘Viper Kingdom’ at jeg velger å se på denne biten av skiva som et aldri så lite lyspunkt.

Elefanten i rommet er nemlig det faktum at det uttrykksmessige og det instrumentale hadde trengt en mer omfattende bearbeidelse for å bli klart for utgivelse på et plateselskap – selv et nisje-selskap som Kvlt und Kaos Productions. ‘Viper Kingdom’ blir fremstilt som en tradisjonell svartmetallskive av den norske 90-talls-tradisjonen, men Moors rekonstruering av svartmetallen som uttrykk er i all realitet temmelig overfladisk. Som eksempel på dette er det bare å peke i retning en av skivas mange malplasserte gitarsoloer, eller det faktum at mye at de tonale og harmoniske svingningene over skivas spilletid rett og slett ikke har så mye med sjangeren å gjøre. Når man i tillegg inkluderer det faktum at bassen ofte er grovt uenig med fellesskapet hva gjelder tonalitet og akkordgrunnlag, ja da blir det klart at Moor fremdeles har en jobb foran seg om prosjektet skal prestere på det ambisjonsnivået enmanns-musikeren virker å sikte seg inn på.

Og personlig mener jeg at mannen bak Moor har grunn til å ha ambisjoner utover det å være et av mange anonyme Bandcamp-svartmetallband. Det finnes nemlig flust av sterke enkeltideer på ‘Viper Kingdom’ – som den spenstige harmonikken på «Moon & Totem», den mørke, Vestindien-aktige grooven på «Land of the Hairy Barbarians», og de smektende melodiske nøstene som gitarene vever over skivas spilletid. Dersom Moor klarer å bygge opp under disse ideene med sterke strukturer, uttrykksmessig dybde og tettere instrumentalprestasjoner; ja da kan vi begynne å snakke om et prosjekt som har noe eget å bidra med på den norske svartmetallscenen. Inntil videre forblir Moor dog en kuriositet i det internasjonale Bandcamp-miljøet som best nytes av folk som ikke stiller for høye krav til svartmetallen sin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Darkthrone – «Caravan of Broken Ghosts»

Melankolsk gitarspill svøpt i mystikk inviterer oss inn i «Caravan of Broken Ghosts», Darkthrones første og eneste singel fra den kommende skiva ‘Astral Fortress’. Denne aldri så lille sjeldenheten i bandets diskografi faser snarlig over i en fullbands-versjon; stødig og langsomt traskende som tittelens skremmende tog av gjenferd. Atmosfæren er overjordisk og hjemsøkt, hvilket forsterkes av den lavoppløste og dumpe trommemiksen samt de brutte mollakkordene hvis kjølige klang synes å vitne om de dødes tilstedeværelse.

Dette åpningsstrekket er stemningsfullt på en måte som Darkthrones riffsentriske musikk sjelden tillater seg å være. Frosttåke og gjenferd må dog fort vike for broens dragkamp mellom gnistrende fartsmetall-riff og hedenske svartmetall-tendenser. «Nocturno Culto» hveser ut en kryptisk fortelling preget av udefinert okkultisme med en kosmologisk dimensjon, hvilket spiller inn i det allerede distinkte scenarioet som musikken maner frem via sin eksentriske tidløshet.

Til slutt blir den tålmodige lytter kastet et ben som trolig vil få de mest old school-fikserte av oss en aldri så liten aneurisme. En langstrakt folkemelodi åpner en flerre i musikkens til nå oppbyggende intensitet, før den gis en dødsmetallisk malingsjobb som er vanskelig å spore i Darkthrones diskografi utenom ‘Soulside Journey’ og ‘Goatlord’. Dette oppbruddet fungerer virkelig effektivt i samspill med låtas ellers lineære utviklingskurve, og resultatet er en singel som i mine øyne er en av Darkthrones klart beste i senere tid. Det er alltid spennende å se hvilke stilarter fra fortiden Darkthrone velger å aksentuere på sine utgivelser, og «Caravan of Broken Ghosts» peker mot nok en innholdsrik uttrykksmessig mosaikk å saumfare på ‘Astral Fortress’ – som slippes nå på fredag.

Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Moor – «The Black Foe»

I min omtale av Moors split med det kolombianske svartmetallbandet Perventor uttrykket jeg tvil over enmanns-prosjektets kommende plate-debut på bakgrunn av underutviklede låtstrukturer, sprikende uttrykk og kollisjoner mellom de ulike instrumentstemmene. Det kan dog hende at bekymringene mine er overdrevne, ettersom singlene fra skiva – «Lepers among Us» og nå «The Black Foe» – generelt sett har hatt sterkere strukturer og bedre sammenhengende instrumentaler enn Moors øvrige materiale. Dette synes å vitne om at enmannsmusikeren er klar over forventningene det er vanlig å stille til en debut-plate; nemlig at støttehjulene kastes til fordel for et definert uttrykk som står på egne ben.

Uttrykksmessig kan man fortsatt påstå at Moor er litt sprikende. Åpningens melodiske svartmetall-motiv bades i et 90-tallslys – som følge av spede spøkelsessynther-, før broen vandrer inn i et mer folkemetallisk lende preget av valsende riff og spartansk trommespill. Denne seksjonen er en aldri så liten skamplett på låtas ellers ganske sterke resymé, ettersom det malplasserte trommebeatet suger all intensitet og atmosfære ut av musikken. Dette er synd, ettersom den melodiske aggresjonen som preger låtas øvrige seksjoner fungerer langt bedre enn det meste Moor har klart å koke sammen til nå. Til slutt sitter vi igjen med en låt som føles langt på vei mer plateklar enn prosjektets tidligere låtslipp, selv om det foreløpig ikke er mye som tilsier at ‘Viper Kingdom’ kommer til å stå som noe definerende landemerke i Moors diskografi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Gorr – «Raude Minner i Snøen»

«Raude Minner i Snøen» er det nyeste påfunnet til tomannsprosjektet Gorr, bestående av Gjøran «Skuggimaðr» Sæther og amerikanske Evan «Hateful Wind» Barton. Låta inngår i et nokså aktivt virke fra prosjektet som har pågått siden begynnelsen av 2020, men beskrives også som et aldri så lite livstegn da vi nå må tilbake til tampen av fjoråret for å finne siste utgivelse: Plata ‘Tolv I Talet’.

Sett i forhold til denne plata representerer «Raude Minner i Snøen» en kontinuitet, da i form av at bandet her går litt bort fra sitt tidlige svartmetallpreg til fordel for et større innpass av death metal- og doom metal-elementer. Låta starter ordentlig treigt og utarter seg videre som en pendelbevegelse mellom seige doom-deler og raskere og mer aggressive partier. Flere av temaene holder definitivt vann, og duoen lykkes ofte med å skape en potent intensitet i musikken. Likevel må jeg si at jeg synes låta strukturelt sett etter hvert fremstår litt retningsløs over sine syv minutter, og jeg lar meg heller ikke overbevise helt om at skrikevokalen er spesielt passende over doom-delene.

Skrevet av Alexander Lange

Ritual Death – «Lunae»

Trønderske Ritual Death er tilbake med sin mørke, Aosoth-aktige blanding av death metal og black metal på en ny, selvtitulert fullengder i desember, og bandet har nå sluppet låta «Lunae» for å gi en smak på hva vi har i vente.

Låta er en ganske kort og intuitiv sak som bare passerer treminuttersmerket, men inneholder like fullt en gjennomført og stort sett interessant komposisjon. «Lunae» starter nok noe svakt med en litt masete og underlig gitarmelodi og ganske anonym death metal-riffing, som riktignok veies opp av en sterk vokalprestasjon, men kommer seg raskt. Så snart noen synther legger seg over de mørke gitarene og riffinga suppleres med noen kalde, åpnere gitarakkorder blir låta straks en mer atmosfærisk og appellerede affære. Når det er sagt, håper jeg Ritual Death går enda lenger i denne retningen på fullengderen, da potensialet i bandets mørke uttrykk fremstår ganske stort – og ufullendt.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Doedsvangr – ‘Koinonia’

Den eminente svartmetallvokalisten Anders «Doedsadmiral» Hansen kan fremstå som en travel mann nå i oktober. Først ble han spydspiss for Nordjevels maktdemonstrasjon ‘Gnavhól’ på tampen av september, før han nå spytter stygge fraser på Doedsvangrs nye EP ‘Koinonia’. Sistnevnte, som vi altså skal ta for oss her, er imidlertid en kort sak, og fremstår med sine elleve minutter som en aldri så liten dessert etter bandets solide prestasjoner på plata ‘Serpents Ov Old’ i fjor.

Dermed er det ikke snakk om noen hjul som finnes opp på nytt på ‘Koinonia’. Jeg vil nok heller ikke si at noen av de tre låtene når helt opp til de største høydepunktene på fjorårets fullengder. Låtmaterialet er imidlertid like fullt imponerende og særdeles intenst. For eksempel rekker bandet fryktelig mye – alt fra svevende partier med dissonante gitarer, buldrende basstrommepartier og nærmest fengende mid-tempo-passasjer – uten å miste grepet i åpningen «Lord Ov Pits». Også tredjelåta «Breath of Rats» imponerer stort, og her ligger Doedsvangrs ess i ermet i de hypnotiske, dissonante off-beat-partiene som fungerer som låtas episenter.

EP’ens korte, to minutter lange midtpunkt, «The Drewl from Their Mouths», er også et sterkt ledd, og leverer både iskalde moll-melodier og fengende black’n’roll. Låtas plutselige avslutning blir jeg imidlertid lite klok på. ‘Koinonia’ er i det hele tatt en ganske knapp enhet som gjerne kunne vart enda litt lenger. Men når kort lengde er den største innvendingen jeg har mot denne utgivelsen, sier det kanskje sitt om at materialet i seg selv er sterkt. ‘Koinonia’ anbefales for alle svartmetallhoder som ønsker en solid utgivelse i ekspressfart.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Jeg har allerede skrevet utallige ord om release-strategien i forbindelse med slippet av Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions, men i og med at jeg nå sitter med det fulle produktet foran meg ser jeg meg nødt til å diskutere den én siste gang. Mortemia er ikke det eneste norske bandet som i senere år har bestemt seg for å stykke opp og gi ut skiva si bit for bit. Beaten to Deaths segmenterte utgivelse av ‘Laat Maar…’ komplimenterte det eksperimentelle grindcore-bandets selvstendighet og industri-skepsis, og slippet av Kampfars ‘Til Klovers Takt’ har blitt opplevd som fortellingen av en episk saga kapittel for kapittel. Til tross for styrkene ved disse utrullingene er det ingen av dem som har føltes like naturlige som slippet av ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ – en låt-for-låt-behandling fra et band som allerede spesialiserer seg på singelmateriale.

Valget om å ha en ny gjestevokalist på hver låt er også et spennende kreativt utgangspunkt, og en flott medmenneskelig gest i det som ved innspillingstiden var et nedstengt samfunn. Flesteparten av de kvinnelige vokalistene har røttene sine i uttrykk som er beslektet med Mortemias, og det merkes gjennom den naturlige måten stemmene deres glir inn i Velands blytunge, symfoniske metall. Veland på sin side svarer ved å møte gjestemusikerne på midten, og låtmaterialet virker som oftest selektert for å fremheve styrkene hos de enkeltes stemmer. Denne fremgangsmåten har ført til en av de sterkere symfoniske metallskivene jeg har hørt i senere tid, samt et par av de absolutt beste kommersielle metallsinglene som har blitt gitt ut internasjonalt i 2022.

De to låtene det er snakk om finner vi helt i begynnelsen av plata, nemlig «The Enigmatic Sequel» og «The Hour of Wrath». Den 11th Hour-aktige, melodiske dødsdoomen til førstnevnte fungerer som en utmerket åpning på skiva, med nedstigende rekker av moll-akkorder som graver en sjakt ned til platas indre. «Death Turns a Blind Eye» er ingen lettvekter selv – med sine stampende vers og dødsfengende refreng – men de eventyriske piano-sveipene som åpner «The Hour of Wrath» leder inn i noen av de mest gledesfylte musikalske minuttene jeg har hatt så langt i år. Sånn sett starter ‘The Pandemic Pandemonium Sessions» sylskarpt, og det skal nok sies at få av låtene som følger etter klarer å nå helt opp til den samme høyden som åpningstrioen.

Men det betyr ikke all verdens når de gjenstående låtene når de høydene de gjør. «My Demons and I» avslutter platas første halvdel med en eksplosjon av symfonisk brutalitet (gjestet av en fabelaktig Brittney Slayes), før «Here Comes Winter» åpner et atmosfærisk og reflektert avlukke i en ellers ekstrovert utgivelse. «Forever and Beyond» benytter seg av de samme arena-klare Rammstein-riffene som prydet Sirenias fulltreffer fra fjoråret, før det bittersøte refrenget fyrer opp under drømmen min om en form for power metall som bedre balanserer cheese og seriøsitet. Til slutt har vi «Adrenalize», som med sitt bombastiske, avsluttende refreng utgjør en verdig avslutning på en lang symfonisk metall-seanse.

Selvfølgelig er det ikke slik at alle låtene får meg til å juble av begeistring – «Decadence Deepens» og «Devastation Bound» lider spesielt av å måtte følge platas sterkeste strekk – men dette skyldes mest at kvalitetsnivået på Velands kommersielle metall har nådd faretruende høyder på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Når det kommer til punchy og fengende symfonisk metall er det nemlig ingen andre i vårt langstrakte land som skriver helt som den tidligere Tristania-låtskriveren. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ holder trøkket oppe fra start til slutt i enda større grad enn Sirenias bunnsolide ‘Riddles, Ruins & Revelations’, og bør i likhet med denne gjøre en opptreden i topplister ved årets ende. ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er definitivt sterk nok til å fortjene en ukas favoritt på bloggen, men siden vi har dekket den hver måned i et år ser vi det som rettferdig å gi utnevnelsen til en skive som fortjener den like mye. Veland leverer symfonisk metall-gull på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grums – Nordlyset

Grums er et stoner/doom-band med sterke rocke-innflytelser som har gjestet norske scener fra sin base i Oslo i rundt fem år. Bandet har vært meg ukjent helt til nå, men basert på facebook-feeden deres har de frekventert et knippe festivaler og spilt flust av gigs i løpet av de siste åra. Dersom man tråler litt ekstra vil man også kunne finne ut at flere av låtene fra debut-skiva deres ‘Nordlyset’ har sin opprinnelse flere år tilbake i tid. Dette vil si at Grums har tatt seg god tid til å ferdigstille låtene på sin plate-debut, trolig med respons fra live-konserter som viktig feedback i prosessen.

Måker og bølgeskvulp transporterer lytteren til Nordlands Trollfjord, stedet for den historiske kampen mellom fiskerne og rederstanden i 1890. Åpningssporet på ‘Nordlyset’ er en svært passende introduksjon til Grums sitt uttrykk; en kombinasjon av dundrende stoner og norsk rock som eksemplifisert via den Per Øivind «Prepple» Houmb-aktige vokalen til bandets vokalist. Bandets svansende rocke-fot får komme enda tydeligere til uttrykk på låter som «Svovelpredikanten», «Anna Colbjørnsdatter» og «Galgeberg», hvor spesielt førstnevnte overbeviser med sin gnistrende, Lord Mortvm-aktige stoner/doom-bro. Låttekstenes historiske innhold er en stor bidragsyter når det kommer til å ilegge musikken substans, og er generelt en viktig særegenhet ved musikken til kvartetten fra Oslo.

Men for min egen del er det de seigere stoner/doom-låtene som når de største høydene. «Slaget om Trollfjorden» er som nevnt et høydepunkt på skiva; en kraftpakke utstyrt med bunntunge riff og et dødstøft og minneverdig refreng. Tittelsporet går seg litt vill på sine egne, knusende stoner/doom-vidder, men henter seg godt igjen med det avsluttende refrengets oppskalerte tyngde. Det er nok dog «Jostedalsrypa» som tårner høyest blant nettopp denne låt-trioen, mye takket være det dynamiske rommet som åpnes av refrengets nordlys-aktige gitarkor.

Bandet tasser så ut i et mer pyskedelisk lende på det instrumentelle avslutningssporet «Fram», som setter punktum ved skiva på en atmosfærisk og innhyllende, om noe langtekkelig vis. Grums har levert en bunnsolid og veloverveid debut med ‘Nordlyset’, selv om det er et par punkter jeg føler bandet har forbedringspotensial på. Trommespillet på skiva er generelt sett stivt og rudimentært, og mer dynamisk, aktivt spill kunne hjulpet til å gjøre gjennomslagskraften til låter som «Jostedalsrypa» og «Galgeberg» betydelig større. I tillegg skal det sies at uttrykket deres er ganske lite oppsiktsvekkende når det kommer til stoner/doom, og et større fokus på det som skiller dem fra øvrigheten – som den utvidede instrumenteringen på «Jostedalsrypa» og den historiske tematikken – kunne hjulpet bandet med å stå tydeligere frem blant de riffglade masser. ‘Nordlyset’ er dog en god førsteutgivelse for Grums; en rifftung stoner-skive med forfriskende tematisk dybde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Moor – Scapegoat

De færreste band ville valgt å følge opp annonseringen av sin kommende debut-skive med én eller flere split-utgivelser, men det norske enmanns-svartmetallbandet Moor har siden oppstarten virket agnostisk til en del etablerte konvensjoner innenfor metall-universet. Prosjektets tidlige utgivelser bestod hovedsakelig av korte og ufullstendige låtskisser, en form for digital dumping av materiale som man ikke finner så mye av selv i svartmetallens Bandcamp-undergrunn. Det kan i det hele tatt virke som at «learning by doing» er musikeren bak Moor sin foretrukne arbeidsmetode, selv om beslutningen om å presentere disse tidlige eksperimentene som fullverdige utgivelser bør stilles i kritisk lys.

‘Scapegoat’ er en fire-låters EP som originalt ble utgitt på en splitt med det kolombianske svartmetallbandet Perventor av Masters of Kaos Productions. På denne utgivelsen begynner låtene – i likhet med platesingelen «Lepers Among Us» – å nå fullverdige låtlengder, selv om strukturene fortsatt strever med å danne en meningsfull enhet. Den største styrken til Moor har tidligere vært det kreative og melodiske gitararbeidet, og på ‘Scapegoat’ er det fortsatt dette aspektet ved musikken som taler sterkest i utgivelsens favør. Disse melodiske perlene er vel verdt en liten leterunde for melodiske svartmetallfans, selv om strømmen som skjuler dem er grumsete og tidvis vanskelig å navigere.

Tittelsporet åpner med et diskordant gitarteppe; et trekk som muligens kunne signalisert en eksperimentell tilnærming til svartmetall. Det tar dog ikke lange tiden før den tradisjonelle svartmetallens piskende isvinder stormer gjennom høyttalerne, og åpningens eksperimentelle karakter etterlates i bakspeilet for godt. «Halfden Svarti»s vokaler minner på mange måter om den svenske undergrunns-eremitten Wagner Ödegård, og hjelper til med å fylle ut lydbildet uten å nødvendigvis utmerke seg. «Nobles of the Black» byr så på noe av det mest kaotiske og formløse materialet på utgivelsen, før de siste par låtene korrigerer kursen noenlunde med sine melodiske lyspunkter. «Of Pines & Rotten Branches» kombinerer kjølig svartmetall med golde mot-melodier, og «Native Terror Tribe» glimter til med et lengtende avslutningstema som sender tankene tilbake til ‘Worthless Abomination’-demoen fra begynnelsen av 2022.

Det gjenstår fortsatt å se om Moor klarer å dra i havn debutskiva på en god måte. Basert på materialet på ‘Scapegoat’ er jeg fremdeles usikker på om uttrykket og låtskrivingen er ferdigutviklet nok til å stilles i det definitive lyset av en debut-plate. Låtformene er sporadiske og uttrykksmessig sprikende, trommene og gitarene virker ofte uenig i hva som er det underliggende rytmiske rammeverket, og produksjonsverdiene svever i et udefinerbart rom mellom 90-tallets lav-oppløsthet og moderne separasjon mellom instrumentene. Med tanke på «Halvden»s rolle som eneste låtskriver i både Moor og Phantom Castle tviler jeg ikke på at en lavere produksjonsrate med fokus på raffinering ville kunne være en fordel fremfor å pumpe på med nye og ambisiøse utgivelser. Moor har plenty av styrker som fortjener å undersøkes nøyere, men foreløpig er musikken beklageligvis for lite gjennomarbeidet til å kunne anbefales.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternality – ‘Deaþwyrd’

‘Deaþwyrd’ er debutplata til det ferske enmannsprosjektet Eternality, der prosjektets anonyme utøver Austherion ruller ut litt over en halvtime med storslått, melodisk og ambisiøs svartmetall. Her ligger et uttrykk som oser av mystikk og fantasy-tematikk. Samtidig ivaretar det en ganske voldsom svartmetallsk aggresjon. Tennene i mye av musikken til band som Emperor og Immortal glaseres med estetikk a la Bathory og Summoning, og gir en opplevelse som kanskje minner meg aller mest om storslagenhetene i mye av materialet til Wolves in the Throne Room. Her har vi å gjøre med en prestasjon som langt på vei lykkes i å levere en potent, atmosfærisk og heftig lytteropplevelse.

Åpningen «Towards Eternality» byr med en gang på en av platas sterkeste melodier, og sender lytteren gjennom et storslått og skiftende strekk på seks og et halvt minutt. Den gir en god forsmak på hvordan også de andre låtene på ‘Deaþwyrd’ utarter seg, der Austherion med sin passende, Abbath-aktige røst på toppen lykkes særdeles godt i å variere mellom vakre, melodiske partier og mer jordnære, hurtige og drivende passasjer.

Komposisjonene er nokså tettpakka, og de kan derfor kreve noen gjennomlytt for å gjøre seg fullstendig forstått. Kompleksiteten og tempoet som ligger i mange av dem er prisverdig og gjør stort sett bare ‘Deaþwyrd’ mer interessant, men jeg undrer meg også litt over hvorfor Austherion kan synes å ha litt dårlig tid i noen av dem. For eksempel skulle jeg ønske at den nydelige melodien som bryter opp «No Mercy Shall Be Given», og ikke minst den voldsomme eksplosjonen av korvokal i «Harbringer of Destiny», hadde blitt tynt skikkelig fremfor å bli forlatt såpass raskt. Drivet i mange av versene har et større potensiale for lengre og mer storslåtte partier.

Om de så kan fremstå litt vel skiftende og andpustne, er låtene på ‘Deaþwyrd’ likevel stort sett imponerende og dynamiske saker, og låtskrivingen er på et høyt nivå. Særlig kvaliteten på melodiene er såpass høy og gjennomgående at en gjennomlytting aldri blir kjedelig, og mektige akkordrekker og voldsomme gitarsoloer spes stadig på med stor suksess. Særlig «Hymn (Undying Desolation)» synes jeg fungerer utmerket strukturelt sett.

Når ‘Deaþwyrd’ går inn i sluttfasen og den todelte «Accursed Power of The Master» settes i gang, må jeg likevel konstatere at sporene på plata fremstår litt vel like hverandre. At melodiene til tider kan drukne litt i en ganske voldsom miks av romklang og hektiske trommerytmer, på tross av at produksjonen i utgangspunktet fungerer svært godt i samråd med komposisjonene, er også mulig å innvende. Dette står ikke i veien for å slå fast at Eternality etablerer, finsliper og mestrer et høyst interessant uttrykk på ‘Deaþwyrd’. Avslutningen synes jeg også er et høydepunkt, der en melodi av det litt treigere slaget får spillerom – endog supplert med mørke fraser fra E.R. i Dødskvad oppå. Det bærer et passende bud om at det ligger mye potensiale for nye, friske pust i det allerede veletablerte musikalsk håndverket til Eternality.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blodhemn – «Velg din Gift»

Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tottal Tømming – «Krig etter Krig»

Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.

Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Kongen«

Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«

Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.

Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange

Moor – «Lepers Among Us»

Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.

Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.

Skrevet av Fredrik Schjerve