Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Tottal Tømming – Om Hundre År er Allting Brennt

Ute nå via Kannibal Records

Oslo-bandet Tottal Tømming har i løpet av kun noen år vist seg til å være et av de mest aktive grindcore-prosjektene i Norge; en ustoppelig bråtebrann i en sjanger som mest av alt tenderer til å produsere korte, eksplosive blaff av aktivitet. Om dette skyldes en stadig voksende kilde til samfunnsrelatert angst og sinne, eller en trang til å skvise ut hver bidige lille låt-idé som smelteost fra en tube, det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at Morten Renvåg Müllers grindcore-signatur er en høyst velkommen balsam for den skrikende og blødende sjelen som ligger døende på bunnen av det moderne mennesket. 

For min egen del har det alltid vært naturlig å anse Tottal Tømming som et naturlig endepunkt for den norske punken eksemplifisert via band som Wannskrækk og Raga Rockers. Müllers satiriske og typifiserte norskbruk (se låttitlene «Gøggeræitrynet» og «En Grønn Ælva Schnørr») har alltid blitt brukt til å rette søkelyset mot samfunnsmessige onder, og er like spesifikt myntet på den norske lytter som de relaterbare tiradene til en viss Michael Crohn. På bandets nyeste skive er punkens kommunale aspekt desto mer vektlagt enn tidligere, som følge av en innspillingsprosess som så et titalls personer legge vokalspor på utestedet Vaterland i Oslo. 

Men «Om Hundre År er Allting Brennt» er først og fremst en grindcore-skive, og det av den sinteste sort. Musikken til Tottal Tømming har alltid vært preget av en radikal mangel på overtenking, og «Om Hundre År…» virker mest av alt som at den kom til via et uhemmet inntak av kreativt lakserende midler. De 15 låtene renner inn i hverandre som verdensomspennende krisesituasjoner i året 2020, et uoversiktlig og gnagende kaos som burde trigge PTSD-en til samtlige som var uheldige nok til å være et levende, tenkende vesen i det nevnte år. 

Skivas første halvdel brukes i hovedsak for å bygge momentum, i form av bandets sedvanlige kombinasjon av frenetisk grind, sjøsyke ledegitarer og paradoksalt allsang-verdige refrenger. Tempoet og fremdriften øker på svært lite bærekraftig vis, og bare halvveis gjennom skiva detter hele sulamitten sammen i form av «Pelle Ekje Plauæ»s meningsløse babling. Resten av skiva går med til et halvhjertet forsøk på å stable restene av en nedbrutt psyke på bena igjen, og det er i dette strekket at Tottal Tømming viser hva norsk grindcore virkelig er godt for. 

Høydepunktene kommer følgelig som perler på en snor. «En Grønn Ælva Schnørr» demonstrerer utfordringene ved å telle (og spille etter) 13 slag over illsint grind pyntet med uforskammede, chuggende slam-gitarer. «Tradisjonell Grind» dekonstruerer grindcore-sjangeren gjennom det Morten selv påstår er «en liten lort» av en låt, og «En Rasende Nevvrotisk Streitings Klagesang» utgjør selve støtten på graven til familie- og karrieremannen i det 21. århundre. Best av alle er kanskje tittelsporet, som på mirakuløst vis setter dommedags-støkken i anmelder via buldrende hardcore-riff og en seksjon som best kan oppsummeres som Brent Hinds med demens og perseverings-symptomer. 

‘Om Hundre År er Allting Brennt’ er en plate som virker lut lei av den menneskelige tilstand og dens utallige utfordringer. Skivas 15 spor er alle druknet i en desperasjon og en oppgitthet som vi kjenner fra skiver som fjorårets ‘Succession’ av She Said Destroy – skiver som stirrer inn i vårt uunngåelige, stusselige endelikt med fordømmende blikk. Til tross for at dette unektelig fremstår temmelig mørkt, finnes det krefter i det å godta at ting går til helvete. Tottal Tømming bruker disse kreftene som et våpen på ‘Om Hundre År er Allting Brennt’, en skive som med god grunn legger beslag på utnevnelsen «tidenes sinteste skive».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Blodhemn – «Velg din Gift»

Ute nå via Dark Essence Records

Blodhemns andre singel fra ‘Sverger Hemn’ er et rødglødende sverd smidd i thrashmetallens og black’n’rollens brennhete smie. Åpningsriffets svansende gange utstyres med en Endezzma-aktig intensitet som følge av den skoldende og gnistrende produksjonen – en forbindelse som styrkes av «Invisus» sin hemningsløst brølende vokal. De byksende thrash-riffene bryter godt opp med den svingende rytmikken som regjerer på de fengende black’n’roll-partiene, men med tanke på hvor hinsides støyende og intens låta er kunne den kanskje vært tjent med å være redusert med en del eller to. Sånn som den står nå er «Velg din Gift» et tårnende og aggressivt monster av en låt, dog en låt som etterlater deg litt fortumlet og oppskaket ved enden av sin kompakte spilletid.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Tottal Tømming – «Krig etter Krig»

Ute nå via Kannibal Records

Slippet av Tottal Tømmings nyeste skive er rett rundt svingen (faktisk ble det sluppet i dag), men bandet ser likevel sitt snitt til å sende et siste vådeskudd i retning lyttere som ved et uhell har forvillet seg inn i deres lille hjørne av grindcore-verdenen. «Krig etter Krig» er en låt som balanserer bandets tradisjonelle grind-kunnskaper med de psykotiske vrangforestillingene som truet med å fullstendig overta fjorårets ‘Omgangsspsyke’, og det innenfor en låtform som er en liten balansekunst i seg selv. Her er både grindcorens maniske idemyldring og tradisjonell (ta det med en klype salt) låtskriving ivaretatt, og resultatet er en catchy liten ladning auditiv ødeleggelse.

Etter en forstyrrende og manisk kaklende åpning blir låtas blastende og hektiske hjemmebase etablert. Fra denne trygge holmen begir Tottal Tømming seg ut på det kvalmende oseanet av ledegitarer som preget ‘Omgangsspsyke’, fengende punk-refrenger, samt en psykotisk bro fylt av bandets armé av frivillige session-vokalister. Låta er som mye annet Tottal Tømming produserer forutsigbar i sin kaotiske fremtoning, men overraskende i sin utførelse. Alt i alt lover det svært godt for «tidenes sinteste plate», som uten at jeg skal spoile for mye faktisk kan vise seg å være tidenes sinteste plate. Hør på «Krig etter Krig», og så hører du på resten av ‘Om Hundre År er Allting Brennt!!!». Metallurgi befaler.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Kongen«

Ute nå via Season of Mist

Etter å ha blitt signert på selveste Season of Mist i vår, har post black metal-prosjektet Bizarrekult nå sluppet noen minutter fra sin kommende fullengder ‘Den Tapte Krigen’ i form av låta «Kongen». Her er det snakk om en låt som nok ikke lener i retning av de mange heseblesende øyeblikkene på debutplata ‘Vi Overlevde’, men som snarere preges av en seigere og treigere tilnærming. Svære, traskende gitarakkorder og et sant nikkeriff i låtas andre halvdel sørger like fullt for en god dose intensitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mantric Momentum – «In the Heart of the Broken«

Ute nå via Frontiers Records

Mantric Momentum er det fortsatt ganske ferske power metal-prosjektet til Christer Harøy, tidligere kjent for sitt virke i det progressive metallbandet Divided Multitude. Etter to år med singelslipp er det omsider klart for slipp av debutalbum i november, og første smakebit er «In the Heart of the Broken» – en låt som nok kan blidgjøre den gjengse power metal-entusiast om den så ikke vil målbinde så mange andre.

Denne streite fireminutteren må nok sies å bevege seg i et hit or miss-territorium når det gjelder melodiene komposisjonen baserer seg på. Dessverre synes jeg ikke vokallinjene overbeviser helt, og den obligatoriske power metal-overtenningen og -overdådigheten her får ikke nok støtte av kvaliteten på melodiene. Det gitarbaserte hovedtemaet oser imidlertid av utsøkt, gøteborgsk melodisk death metal. Sånn sett peker «In the Heart of the Broken» mot et helt ålreit power metal-album fra Harøy og co. som kan inneha noen sterke høydepunkter.

Skrevet av Alexander Lange


Moor – «Lepers Among Us»

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

Enmanns-svartmetallbandet Moor har etter kun noen fåtalls demoer bestemt seg for å gi ut debutskive, en utgivelse som bærer navnet ‘Viper Kingdom’ og slippes i løpet av oktober. Denne avgjørelsen reiser noen spørsmål hos anmelder personlig, ettersom låtene jeg har hørt fra prosjektets hold tidligere har vært preget av ufullstendige låtstrukturer, til tross for at materialet stort sett var sterkt. «Lepers Among Us» fikser i stor grad på strukturproblemene fra tidligere av, selv om prosjektet fortsatt har mye å vokse på i den forstand.

Bølger av flerrende gitarer kaster oss inn i den hektiske formen for svartmetall som har kjennetegnet Moor til nå. De stadig rullende basstrommene gir låta en muskulær tyngde, der punkete akkordrekker bidrar til en heseblesende fremdrift. Det hele fremstår som en kombinasjon av Gjendøds melodiske invensjoner på ‘I Angrep’ og Mayhems mest krigerske tendenser. Moor har ennå ikke klart å finstemme låtstrukturen helt på «Lepers Among Us», men musikeren har forbedret seg såpass på denne fronten at forventningene er moderate til ‘Viper Kingdom’ i oktober. Lytt om du liker barsk og brutal svartmetall med melodiske tendenser.

Skrevet av Fredrik Schjerve