technical death metal

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Moonscape – The Continuum Synergy

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Moonscape er det storstilte power/prog-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Over to skiver har musikeren levert ambisiøs og konseptuelt gjennomarbeidet progmetall, godt hjulpet av et utvidet musiker-apparat bestående av instrumentalister fra rundt omkring i verden. På sin nye skive ‘The Continuum Synergy’ går Lunde vekk fra «franchisen» som han bygde over sine første to full-lengdere, kalt ‘Entity’ 1 og 2. I stedet får vi en gjennomskrevet konseptplate som virker å dreier seg om menneskenes jakt på en ny beboelig planet, et oppdrag som byr på flust med eksistensielle utfordringer for skivas rollebesetning.

Ja, ‘The Continuum Synergy’ har en fullstendig utformet rollebesetning, bestående av syv karakterer spilt av ulike sangere. Sånn sett er det naturlig å sammenlikne Moonscape med andre norske powermetal-beslektede prosjekter som Nergard og Marius Danielsen, uten at det nødvendigvis eksisterer noen tydelige uttrykksmessige forbindelser mellom dem. Moonscape skiller jeg ut fra de to nevnte prosjektene først og fremst via sine utbroderte og storskalerte låtstrukturer, i tillegg til at de ikke skyr ekstremmetalliske virkemidler når plottet trenger det.

Det elektroniske lydlandskapet som fyller «Galileo’s Quest» er en overraskende forfriskende måte å sparke i gang en konseptuell power/prog-skive på. I stedet for å røske lytteren inn i skivas univers ved hjelp av storslåtte fanfarer og symfoniske gester, geleider Lunde oss heller inn via lavmælt og mystisk, elektronisk lyddesign. Når komponisten så endelig åpner de metalliske flomslusene på «Rude Awakening» – ja da åpner han dem for fullt. «Rude Awakening» er en seriøs utbetaling for tålmodigheten lytteren har vist på introduksjonssporet, en 11-minutters reise gjennom et eksplosivt og dynamisk progmetall-univers.

Håvard Lunde skal ha skryt for måten han har strukturert den nyeste skiva til Moonscape. ‘The Continuum Synergy’ flyter usedvanlig godt fra låt til låt, og balanserer kontrasterende uttrykk og partier på en måte som legger beslag på lytterens fokus med enkelhet. De to singlene «A Rendezvous in Time?» og «If Heaven Knows My Name» er strategisk plassert rundt skivas midtseksjon, hvilket byr på to mer konsise og umiddelbare gleder i forkant av skivas episke konklusjon. Denne kommer i form av «A Visionary’s Fate» og «Beyond the Periphery», to gjennomkomponerte mammutlåter som til sammen varer i over tjue minutter.

Det er lite å si på instrumentalprestasjonene, storstrukturen og produksjonen på Moonscapes nyeste skive. Jeg savner kanskje de riktig distinkte motivene og store melodiene som kunne hevet skiva opp i power-sjangerens øvrige sjikter, men generelt sett er ‘The Continuum Synergy’ et imponerende stykke konseptuell power/prog. Dessverre er det fortsatt slik at Lundes vokal-team sliter med å kapitalisere på prosjektets sterke musikalske utgangspunkt. Power/prog krever virkelig sin mann/dame for å fylle den krevende vokalistrollen, og både fabrikkert vibrato og begrenset stemmespenn hindrer ‘The Continuum Synergy’ i å nå de store høydene som ligger latent i musikken. Dermed blir jeg nok en gang nødt til å anbefale Moonscape til fans av tung power/prog i første omgang, selv om jeg gjerne skulle ha strukket ut anbefalingen til en bredere andel av de metall-lyttende skarer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blodtørst – Dalmunr

‘Dalmunr’ følger opp Blodtørsts debutskive ‘Ferd’ fra 2021, der bandet imponerte med sin melodiske moderne death metal som også hadde sine innslag av black metal-elementer. I bunn og grunn er det lite som har endret seg i bandets musikalske uttrykk siden den gang; om noe sitter death metal-elementene litt tryggere i førersetet denne gangen, på tross av at presentasjonen setter plata i øyeblikkelig dialog med svartmetallens norrøne tendenser. Likevel fremstår ‘Dalmunr’ på mange måter som mer ambisiøs utgivelse med en tydeligere retning. Det er ikke bare fordi produksjonskvaliteten har fått en klar overhaling, men også fordi Blodtørst formidler et tema og en historiefortelling tydelig og effektivt på denne plata både visuelt og tekstlig.

I forlengelsen av det er ‘Dalmunr’ også en plate som henger godt sammen. Det kommer eksempelvis til uttrykk i åpningsstrekket, der «Seidskog» tar stafettpinnen fra åpningslåta «Dal» i en lydvegg av gitarer og underlige naturlyder som klarer å holde på intensiteten og momentumet Blodtørst da har bygget opp. Det kruttsterke åpningsriffet i «Rite» bidrar med noe tilsvarende etter platas intense midtpunkt «Hausta», og som en liten, velkjent prikk over i’en, lar også bandet lydeffektene som åpner «Dal» runde av den korte, rolige og flotte avslutningssnutten «Ved Dalens Ende». Slike detaljer gjør at ‘Dalmunr’ føles som en sammenhengende og gjennomtenkt opplevelse.

Men mellom disse flotte detaljene og overgangene ligger det først og fremst nokså brutal ekstremmetall i bånd der Blodtørst, som på debuten, evner å gi det hele en melodisk og endog fengende finish. «Dal» er en sterk åpning med sine gallopperende, melodiske gitarnedganger og utilgivelige growle-vokal, og de to påfølgende låtene er kanskje platas beste. Rent stilmessig er «Berar» sannsynligvis den mest interessante av de syv sporene på ‘Dalmunr’, der den varter opp med et sterkt hovedtema som med sine nikk til det folketonale utfordrer grensene mellom melodisk death metal og black metal.

«Seidskog» er på sin side låta der Blodtørst mestrer sitt death metal-håndverk best, og ender opp som min personlige favoritt fra plata nesten utelukkende på grunn av sitt dynamiske og regelrett dundrende refreng. Vokalist Mathias Jamtli Rye må få mye av æren for denne låtas appell i så måte. Dette gjelder også de brutalt leverte frasene på «Rite», som blir et kraftig og godt ledd i platas andre halvdel før «Dalsreia» byr på et flott, melodisk refreng.

Men selv om presentasjonen og produksjonen bærer bud om et band som viser en beundringsverdig fremgang, er jeg mer usikker på om de rent komposisjonsmessige ideene på ‘Dalmunr’ stiller sterkere enn de på ‘Ferd’. Akkurat på dette punktet savner jeg faktisk litt av den dristigheten og eventyrlysten som nok i større grad var til stede på debuten, og om litt mer innslag av field recordings og ambient er mulig å peke på, er dette såpass sjeldne elementer at de ikke kan sies å veie så tungt. I forlengelsen av dette føler jeg også for å påpeke at ‘Dalmunr’ med sine 29 minutter er en ganske kort plate som nok føles mer som en EP, og når tematikken og presentasjonen er såpass gjennomført, tror jeg Blodtørst med fordel kunne forsøkt å tyne litt mer ut av dette. Med det er ‘Dalmunr’ en forholdsvis sterk utgivelse for et band som like fullt synes å være i en utvikling som utvilsomt er svært spennende, men der det på noen punkter ligger et klart forbedringspotensiale.

Skrevet av Alexander Lange

Celestial Scourge – Dimensions Unfurled

Celestial Scourge er et prosjekt som nesten virker skreddersydd for Metallurgi. Over de siste par åra har jeg sutra og mast over Norges labre produksjon av dødsmetall, samtidig som jeg har kastet meg over de få skivene av kvalitet som finnes med uslukkelig appetitt. Det kan dog virke som at vi går lysere tider i møte hva gjelder norsk dødsmetall. I det siste har det nemlig dukket opp en rekke nye band som virker å ha fått sjangeren inn med morsmelken, basert på hvor presist de klarer å emulere dødsmetallens forråtnede språk samtidig som de utvikler sitt eget. Blant disse finner vi band som Filthdigger, Ruun, Horrifier, Abhorration, Nithe og flere, hvoriblant de to første er representert på debut-EPen til Celestial Scourge i form av vokalist Eirik Waadeland.

Som at ikke dette var nok, fylles bandets rekker opp med medlemmer fra Metallurgi-favoritter som Deception, Blood Red Throne (Metallurgi har fått beskjed om at gitaristene fra Deception har blitt med som en del av live-besetningen etter innspillingen var ferdig. Det er Sanjay Kumar fra Wormhole og Equipoise som har spilt inn gitarene på EP-en). Sammen begir denne stjernespekkede gjengen seg ut i et sjangerlandskap som er grådig underrepresentert i den norske metall-floraen; en form for teknisk, brutal dødsmetall rammet inn i kosmisk tematikk. Debut-EPen ‘Dimensions Unfurled’ befinner seg i gravitasjonsfeltet mellom teknisk kompleksitet på den ene siden og ignorant, slam-beslektet tyngde på den andre; en kombinasjon som utstyrer utgivelsen med både umiddelbar gjennomslagskraft og varig verdi.

‘Dimensions Unfurled’ er til tider nesten latterlig brutal, en kvalitet som åpenbarer seg allerede på førstesporet «The Vast Profound». Åpningens ravgale trommespill åpner en portal til universets skjulte elendigheter midt i lytterens stue, en portal som består som et gapende, blødende kosmisk sår gjennom EP-ens 20 minutter. Ut av portalen ramler en serie låter som kombinerer 2000-tallets videreutvikling av Suffocations brutalitet med en teknisk finesse som lener seg i retning Defeated Sanity. Celestial Scourge når aldri ‘The Sanguinary Impetus’-nivåer av instrumentell galskap, men krydrer til gjengjeld musikken med nok idiotiske breakdowns og utenomjordiske ledegitarer til at underholdningsnivået når faretruende høyder.

Samtlige av EP-ens fem låter kombinerer frenetisk hyperdrive-tromming og planet-knusende riffing til dødelig effekt. Den første ordentlige riff-bomben får vi dog rundt midten av «Moon Dweller», før et utpreget hjernedødt breakdown (obs: dette er et kompliment) bryter ned tid-rom-kontinuumet ved låtas slutt. «Elliptical Orbit» utvider bandets sound i form av et Immolation-aktig solobrekk, men kontrasterer selvfølgelig denne finessen med en slam-seksjon som induserer øyeblikkelig celledød i anmelders hjerne. EP-en topper seg rundt slutten av tittelsporet, hvor en rekke med stadig nedsakkende riff oppleves som å bli slått i filler av asteroider idet du krysser hendelseshorisonten til et sort hull.

‘Dimensions Unfurled’ kommer innpakket i en kraftig og høy-oppløst miks som gir samtlige medlemmer rom til å utøve sin stumpe vold på lytteren. Bassen til Stian Gundersen plasker og spreller som en enorm, intergalaktisk laks; Kristoffer Lunden trommer som om han forsøker å etterlikne en meteorstorm, og vokalist Eirik Waadeland imiterer universets ytre guder via monstrøs gurgling, hvesende skrik og «Corpsegrinder»-aktige brøl. Dersom du liker teknisk, brutal dødsmetall er det lite å utsette på ‘Dimensions Unfurled’, en EP som forhåpentligvis kun er én av mange i den foreløpig uskrevne historien til Celestial Scourge.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – Salt

Myrvandrer er et enmannsprosjekt med røtter fra landets nordligere trakter. I sine to første utgivelser, utgitt i henholdsvis 2020 (‘Myrvandrer’) og 2021 (‘Lenge Leve Livet’), kunne prosjektet by på lett og luftig post-rock-musikk med noen få forsiktige og melankolske innslag av metal-elementer. ‘Salt’ er imidlertid en plate som drar uttrykket vesentlig dypere ned i metallens avgrunner, riktignok uten at Myrvandrer gir slipp på elementene som har kommet til uttrykk tidligere.

Stort sett ligger et eller annet fellestrekk med prosjektets tidligere påfunn der hele tiden. Det er kanskje særlig fordi Myrvandrer tross sin korte fartstid allerede har etablert en ganske presis, gjenkjennelig og stilig visuell presentasjon; som sin forgjenger kles nemlig ‘Salt’ i en hvit, lyseblå og lekker finish på platecoveret, noe som står godt i stil med den tydelige, men langt fra overveldende melankolien som ligger gjennomgående innbakt i musikken. Post-rock-stilen Myrvandrer stort sett har syslet med tidligere rendyrkes også på ‘Salt’.

Det første gjensynet kommer nok i de nydelige versene på «Kunsten Å Forsvinne». Senere kommer den lette og stemningsfulle ambient-flørten «Taiga», som særlig imponerer med en strålende andre halvdel som anføres av en subtil beat og flott saksofonspill. Det tydeligste nikket til fortidens eskapader er kanskje likevel låta «Dugg», som føles som en aldri så liten, vellykket Sólstafir-hyllest som fungerer som en fin og nett nedkjøling før seks-minutteren «Tidevannets Profet» runder av plata med kraftigere virkemidler.

Plata starter også i et mer aggressivt hjørne. Åpningslåta «Dypet» må kunne kalles en nokså rendyrka post-black metal-låt, og byr på skjærende akkordrekker, blast-beats og skrikevokal. Sammen med vers-grooven sender det sistnevnte også noen herlige assossiasjoner til Agalloch. Den brå overgangen til clean-gitarene som åpner «Kunsten Å Forsvinne», en roligere og langt mer Alcest-aktig affære, er herlig kontrasterende og effektiv, og de to første låtene utgjør en svært sterk start på ‘Salt’.

En viktig årsak til dette er at jeg synes Myrvandrer fletter sammen ganske mange forskjellige elementer uten at en klar sammenheng kommer ute av syne. Det lykkes imidlertid ikke like godt på resten av plata, og særlig den påfølgende låta «Tapets Generasjon» synes ikke jeg kommer så godt ut. Mye handler nok om at jeg rett og slett synes den sannsynligvis er platas svakeste ledd uansett, der jeg særlig synes den dypere clean-vokalen kommer litt uheldig ut og hovedriffet fremstår nokså vaklende og spinkelt. Men om de heftige akkordrekkene og saksofon-entréen på slutten trekker låta opp, blir disse tingene også et tegn på at denne låta er i overkant sprikende og rotete med alt den skal presentere i løpet av under fire minutter.

På sett og vis blir dette også et slags bilde på et problem med plata som helhet. ‘Salt’ sjarmerer og imponerer ofte med sin spennvidde og variasjon, og er i all hovedsak tegn på sunne, om enn litt vel dristige, ambisjoner. Men hoppene mellom saksofon-ambient, post-rock og aggressiv svartmetall blir tidvis for lite delikate – for å sette det litt på spissen. På «Morgendag», et av platas beste enkeltstående spor, sender Myrvandrer til og med assossiasjonene i retning 2000-talls alternativmetall. Det blir litt for mange ting som skal med på en relativt kort plate.

Sannsynligvis er det på «Kunsten Å Forsvinne», «Under Nye Skyer» og «Tidevannets Profet» Myrvandrer evner aller best å fange opp uttrykket sitt på sitt mest konsise. Her inkluderes både melankolske stemninger, nikk til svartmetallen, nærmest catchy hooks og lekre ambient-effekter på en behersket og overbevisende måte. Men om den er litt vel sprikende, er ‘Dypet’ uansett en plate som leverer interessante og sterke øyeblikk hele veien gjennom. Sånn sett anbefales den på det sterkeste, om Myrvandrer så har en liten jobb å gjøre på enkelte punkter til neste gang – som jeg må si at jeg gleder meg stort til.

Skrevet av Alexander Lange

Gloombound – Astral Exhalation

Det er noe ekstra deilig med å høre ny og skikkelig god funeral doom metal. Særlig her til lands er det i det hele tatt sjelden at ferske band prøver seg på sjangeren, noe som ikke slår meg som spesielt merkelig all den tid de urtrege og lange komposisjonene, som nærmest er obligatoriske innenfor sjangeren, nok kan fremstå både ufordøyelige for lyttere og vanskelige å mestre for musikere. Men når terskelen er høy for at noen hopper uti utfordringen og får det til å låte ordentlig mektig, mørkt og fint, føles også resultatet ekstra dyrebart for meg selv, i alle fall. Jeg ender gjerne opp med simpelthen å la meg fascinere av et og annet voldsomt, svært og tungt riff eller gufne, atmosfæriske strekk som transporterer sinnet til de dypeste katakomber.

Slik er det blitt med meg og Gloombounds nyeste, og første, demo ‘Astral Exhalation’. Bandet og dets medlemmer er for meg helt ukjent fra før av, noe som ikke fremstår så merkelig gitt den unge alderen på medlemmene som pressebildene ser ut til å avsløre. Den eneste linken til det øvrige metal-Norge jeg klarer å koble er til det unge talentet Simen Jakobsen Harstad fra Golden Core, som ser ut til å stå bak mikse- og mastringsjobben. Med det kan Gloombound formodentlig sies å være i et uhyre spennende ungt norsk metal-miljø; både produksjonsmessig og komposisjonsmessig stråler nemlig denne debututgivelsen.

‘Astral Exhalation’ består av en kort intro og to låter på mellom åtte og ni minutter hver, der de sistnevnte byr på hvert sitt sett med styrker ut fra et solid og konsist grunnuttrykk. Av storhetene innenfor funeral doom-sjangeren, minner Gloombound på denne demoen meg mest om australske Mournful Congregation, noe som handler mye om det betydelige innslaget av urguffent orgel og clean-vokal. Men i bunn er det først og fremst riffarbeidet som styrker komposisjonene; med andre ord bør fans av band som Evoken og Esoteric også finne sitt daglige brød på denne demoen.

Særlig er hovedriffet i låta «Pulled Towards Sepulchre Slumber» et stort høydepunkt på denne utgivelsen, der den bærer låta fjellstøtt fremover som en eneste stor koloss. Et ganske så upåklagelig hovedtema finnes også i den påfølgende tittellåta, men her er det heller vokalarbeidet som imponerer meg. Gloombound lykkes stort med samspillet mellom ulike typer vokal, og produksjonen gjør videre at jeg frykter at stemmene vil hjemsøke diverse mareritt fremover. Bandet klarer med andre ord å kombinere et hardt doom-trøkk med særs mørk og effektiv atmosfære.

Det eneste negative jeg har å si om ‘Astral Exhalation’, er nok at introsporet er såpass kort og forglemmelig at jeg ikke helt forstår hvorfor den ikke bare ble sammenflettet med «Pulled…». Så er det nesten litt irriterende at disse låtene ikke er inne på en mer ambsiøs og lang utgivelse. Men det får vi håpe dukker opp etter hvert. For Gloombound overbeviser meg om at de kan få til store ting i fremtiden, og de har laget en demo du bare må høre. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Meisk – Meisk DEMO

Meisk er et enmannsprosjekt fra Nord-Norge som med fjorårets demo ‘Nassari Eterni’ begynte å rulle ut klassisk, lavoppløselig Bandcamp-svartmetall. Nå har en ny, selvtitulert demo landa, der prosjektet viderefører sine melodiske svartmetalltendenser.

Og noen steder får Meisk til nokså velfungerende grep. Introlåta «Tyngdekraft» har en akkordrekke og et vokalarbeid som overbeviser, og andrelåta «Svartkveita» har en melodi som treffer blink og får meg til å komme tilbake til låta stadig vekk. På sitt beste er denne demoen svært god, og den peker mot at Meisk kan nå ganske langt med sitt stilmessige fundament.

Også de to påfølgende låtene, «Verden faller» og «Sauen skal daue», har sterke øyeblikk i så måte. Men her kommer det jeg ser på som Meisks største svakhet til uttrykk. Dette er clean-vokalen, som jeg synes overbeviser lite og kommer uheldig ut både når det gjelder pitch og plassering i lydbildet.

Sånn sett leverer Meisk en noe blandet opplevelse, men på sitt beste hever det seg over det aller meste av enmannsprosjekter på Bandcamp innenfor svartmetall. Den ukjente utøveren fra nord får fram noen særdeles sterke melodiske øyeblikk, og det gjør at det blir spennende å følge prosjektet videre.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Féleth – Divine Blight

Féleth er et moderne dødsmetallband bestående av fire «glade, musikalske gutter» fra Alta, per bandets Spotify-bio. Kvartetten fra nord har all mulig grunn til å være glade og fornøyde i år, etter sin opptreden på gigantfestivalen Tons of Rock i juni, og slippet av andreskiva ‘Divine Blight’ nå sist uke. Musikken på ‘Divine Blight’ er på sin side alt annet en glad og fornøyd, men oser av rettmessig sinne rettet mot maktpersoner som søker å misbruke samfunns- og politiske systemer til egen vinning.

Uttrykksmessig kan Féleth sies å være et moderne, melodisk dødsmetallband med sterke tekniske tendenser. Bandet er heller ikke fremmed for å bake inn core- eller thrashmetalliske elementer i musikken, hvilket gir ‘Divine Blight’ en hel haug av ulike kort å spille på. Blant referansene som popper opp i bevissthetene i løpet av skivas 40 minutter finner vi blant andre Gorod, All Shall Perish, Sylosis og Gojira. I tillegg ville bandet fint ha kunne opptrådd på line-ups med norske band som Deception og Vorbid, hvilket burde si noe om hvor fleksibel og mangefasettert soundet til Féleth er på ‘Divine Blight’.

Likevel er ikke dette nødvendigvis noe man reagerer på underveis i lyttinga. Gutta evner definitivt å skrive en effektiv låt, og de ulike sidene ved bandets lydbilde er integrert i låtene på en måte som gjør at man unngår nakkesleng. Åpningslåt og singel «Majesty» introduserer bandets tekniske men melodiske dødsmetall på effektivt vis, før den klinker til med et stort og bombastisk refreng som ikke hadde vært malplassert på Cattle Decapitations ‘Death Atlas’. «Caretaker» gjør så ære på bandets halvseriøse sjangerbenevnelse «teknisk dødsrock» via åpningens drivende rocke-beat, før låta svinger over i et stampende og Gojira-aktig vers.

Låtstrekket som åpner ‘Divine Blight’ er gjennomgående solid, men det er rundt platas midtparti at bandet virkelig finner flyten. «The Serpent» snakker et teknisk dødsmetallspråk som virker modellert etter Gorods ‘A Perfect Absolution’, men bryter opp den hektiske tonestrømmen med et massivt og majestetisk refreng. «Casanova» grenser tidvis til en form for dødsthrash som sender tankene i retning band som Sylosis og norske Decipher, men med en rytmisk friskhet og kreativitet som bunner ut i bandets egen identitet. Innen vi når «Deadlands» har bandet opparbeidet seg et helvetes momentum, og det blir en glede å overvære den detaljrike og presise brutaliteten som produseres av den sammensveisede metall-kvartetten.

Plata sliter dog litt med å opprettholde denne kreative energien hele veien til målstreken, og ebber litt ut på de to avsluttende singlene. Bandets avhandling om USAs samfunnsmessige utfordringer på «USA» hemmes av et lite overbevisende, softere åpningsparti, og den avsluttende soloen på den ellers kruttsterke «Avarice» setter ikke det høyverdige punktumet plata krever. Til tross for disse skavankene er Féleths ‘Divine Blight’ en fabelaktig og kreativt inspirert skive, og en av de klart beste moderne dødsmetallskivene Norge har levert i 2022. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mantric Momentum – Trial by Fire

Mantric Momentum er et samarbeid mellom Christer og Terje Harøy, der førstnevnte, kjent fra blant annet prog-metal-bandet Divided Multitude, står for all spillinga og sistnevnte synger med erfaring fra blant annet Pyramaze i bagasjen. ‘Trial by Fire’ er denne power metal-duoens debutplate, og kommer etter at de i to år har sluppet en rekke singler – blant annet fra plata selv.

De to singlene som har blitt sluppet i forkant av plata, «In the Heart of the Broken» og «New Horizon» innevarslet på alle måter en nokså typisk, velprodusert og profesjonelt utført power metal-utgivelse. Det er utvilsomt også det vi har fått, og etter den orkestrale introduksjonen «Tabula Rasa» trykker Mantric Momentum med full kraft på gasspedalen gjennom å levere det ene stratosfæriske refrenget etter det andre, klar vokal i høyt register og riff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom det storslagne og melankolske.

Og i stor grad fungerer dette ganske godt, i alle fall til å begynne med. Særlig har jeg sansen for en del av gitarmelodiene som gir bandets uttrykk et hint av melodisk death metal, der hovedtemaene på «In the Heart of the Broken» og tittellåta nok peker seg ut som de fremste eksemplene. Det skulle naturligvis også bare mangle at noen av de storslagne refrengene ender opp som høydepunkter. Her stiller «Course of Fate» sterkt, så vel som det fullstendig avhengighetsskapende refrenget i «In the Eye of the Hurricane», som står for en tiltrengt vitamininnsprøyting mot slutten av plata.

Jeg synes nemlig Mantric Momentum snakker samme språk litt for mye og for lenge på ‘Trial by Fire’. Power-balladen «Fighter» er et av platas desidert beste låter og sørger for et sterkt taktskifte med sin roligere fremtoning, men etter at tittellåta deretter har gjort sin del av jobben, blir platas andre halvdel for lik det som har skjedd tidligere på plata. Det skal sies at den åtte minutter lange avslutningslåta «Diamond» er et hederlig forsøk på å krydre det hele litt med en lengre, omhyggelig og ganske vellykket oppbygning, men da er det allerede litt for sent. Med spilletid på nesten én time (og vel så det om du regner med bonuslåta «(I’ll Never be) Maria Magdalena»), tror jeg ‘Trial by Fire’ kunne vært en bedre og mer fokusert affære; i stedet går elva litt over sine bredder med noen låter mot slutten som i liten grad skiller seg ut fra resten.

Det er definitivt det største ankepunktet ved denne plata. Ellers kommer Mantric Momentum godt ut med denne debuten. Med få dristigheter å by på vil de nok ikke trollbinde så mange sjeler utenfor sjangerens fanbase, men til gjengjeld er mange av låtene svært godt håndverk. ‘Trial by Fire’ imponerer med noen sterke og melodiske høydepunkter, og da særlig i første halvdel, som fungerer utmerket som en utrettelig leveranse av power-metallsk energi. Når det utvilsomt er det bandet prøver på, er det i det hele tatt lite å klage på.

Skrevet av Alexander Lange

Reaping Flesh – Reaping Flesh

Reaping Flesh er et flunkende nytt band fra Bodø med medlemmer som tidligere har vært å finne i en rekke forrykende, pønka undergrunnsband fra nord. Med det er det nok heller ingen overraskelse at bandets selvtitulerte debututgivelse oser av skitten og kompromissløs profesjonalitet. ‘Reaping Flesh’ er en bunnsolid oppvisning i hardcore-sjangerens potensiale innenfor metalliske rammer, og smir sammen hardcore punk-, svartmetall- og thrash metal-elementer på sømløst og brutalt vis.

De åtte låtene på ‘Reaping Flesh’ er for så vidt alle av samme ulla, og ruller stort sett ut det som er bandets klare hovedingredienser: Gitarriff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom sjangrene de lar seg inspirere av, hurtige, hurtige d-beats, og en skrikevokal som flørter med hva innspillingsutstyret tåler av volum. Allerede i løpet av de første sekundene på åpningslåta «Nailed to the Cross» demonstrerer også Reaping Flesh det jeg kanskje synes fungerer aller best på plata, nemlig den velfungerende, og litt særegne, sammenblandingen av pønka thrash-partier og mer svartmetallsk, dissonant og svevende gitarspill. Det skaper en heldig dynamikk der atmosfære og melodi får et forskrudd lite innpass i bandets uttrykk, og står for noen av platas høydepunkter – eksempelvis i det strålende hovedtemaet i «Putrid Strife».

Men Reaping Flesh gjør også sitt for å gi andre elementer innpass, og i løpet av plata finner man små grep som alle gir mange av låtene en liten dose særegenhet. De dissonante gitarene og orgelet som maler en slags guffen, ritualistisk stemning på slutten av «Deceiver» er ett eksempel; den fantastiske blast-beat-eksplosjonen på «Bludgeoned and Faceless» et annet. Også «Ingrained in Death» sørger for litt tiltrengt variasjon mot slutten av utgivelsen med sin groovy og mer tilbakelente andre halvdel.

Platas største høydepunkt er sannsynligvis «Dark Life», der et strålende verstema oppgraderes til et nærmest melankolsk refreng gjennom en lys, fjern og skjærende gitarlead. Det fungerer som en passende oppvisning i Reaping Fleshs gode evne til å smelte sammen hardcore- og svartmetallelementer, og gjør dem til et obligatorisk band å sjekke ut for alle som ellers for eksempel har hatt glede av Okkultokratis utgivelser de siste årene. Til neste gang kunne man kanskje ønsket seg noen flere sidesprang fra bandets klare, d-beat-baserte hardcore-kjerne. Men som debututgivelse er ‘Reaping Flesh’ et utmerket og kruttsterkt bank i bordet.

Skrevet av Alexander Lange

Solus Grief – With a Last Exhale

Skiver som Solus Grief sin debutskive ‘With a Last Exhale’ er et sjeldent fenomen. Ikke fordi det er en DSBM-skive skrevet og gitt ut på Bandcamp av én enkelt musiker – det fenomenet er det stikk motsatte av sjeldent. ‘With a Last Exhale’ er sjelden i den forstand at den er et komplett og fullverdig kunstnerisk produkt, hvilke er få og langt i mellom i Bandcamps DSBM-sfære. Ja, ‘With a Last Exhale’ kan faktisk sies å være DSBM-ens svar på Burzums ‘Hvis Lyset Tar Oss’, med sin firedelte struktur, lange låter og fokus på innhyllende, tålmodig stemningsdannelse.

Svartmetallen til Solus Grief er langstrakt og atmosfærisk oftere enn den er blastende og aggressiv. Uttrykket henter vel så mye fra Norges originale svartmetallbølge på 90-tallet som fra syndikatet av enmanns-band på Bandcamp, i tillegg til å spe på med noen impulser som er langt vanskeligere å plassere. Resultatet er en skive som har et langt rikere teknisk og tonalt språk enn noen lav-terskel Bandcamp-utgivelse har rett på, samt en virkelig absorberende, magnetisk og nedslående plateopplevelse.

Skiva starter likeså godt med et av sine mest turbulente strekk, i det «Under Choking White Veils» åpenbarer sine stormende trommer og sørgmodig dansende gitarstemmer. Vokalen til den anonyme musikeren bak prosjektet er innpakket i et vognlass av støyende effekter – litt som hos landsmennene i Kvad – og er som et plaget gjenferd fanget i en musikalsk snøstorm. Mørke og katastrofale svartmetallgitarer borer i vei i bakgrunnen, og en gammel og sliten norsk folkesjel gjør seg til kjenne via nedslåtte, folkemusikalske melodistemmer.

For min egen del når skivas sorgtunge introspeksjon sine høyeste punkter over platas andre og tredje spor, henholdsvis «Life Has Left This Place» og «With a Last Exhale». Førstnevnte bruker et twangy og ståltråd-aktig gitar-sound til å fremheve noen virkelig nydelige melodier, og trår tidvis inn i sludge-lenende landskaper som kan minne om en svartmetallisk utgave av The Atlas Moth. Tittelsporet på sin side, dveler ved en enkel serie atmosfæriske svartmetall-progresjoner, som med sin angerfulle, håpløse og nostalgiske affekt gjør voldsomt inntrykk.

Til slutt har vi «Yearning of the Soul Damned», som med sine sakte dønninger frakter barken stadig lenger ut i sitt mørke hav, før den drar lytteren fullstendig under ved hjelp av en strøm av svermende, dissonant black/death. Hamrende bass og vevende gitarstemmer sender tankene i retning Deathspell Omegas mer suggererende materiale, før bassens dommedagsklokke ringer oss ut i nattemørket for å finne veien hjem på egenhånd.

‘With a Last Exhale’ er – paradoksalt nok, platas depressive kvaliteter tatt i betraktning – en sann glede å overvære som en fan av langtrukket og atmosfærisk svartmetall. Til tross for at mye av skiva ligger og vaker i et middels tempo, varieres teksturene og ideene såpass mye at landskapet aldri mister sin nattlige magi. Når låtene i tillegg danner meningsfulle og avrundede helheter; ja da kan man ikke annet en å beundre hva Solus Grief har fått til på sin debutskive. Anbefales fans av stemningsladet og velkomponert DSBM.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rockhard – Hard Rock

Dersom jeg skulle ha forsøkt å gjette meg frem til forhistorien til det nye norske metallbandet Rockhard, så hadde jeg tippet at de oppsto under et forskningsprosjekt på 80-tallet, der et knippe ravgale vitenskapsmenn fryste ned kroppene til tre musikere fra henholdsvis et thrash- et trad- og et dødsmetallband, for deretter å tine dem opp i 2022. Det er vanskelig å understreke nøyaktig hvor mye av 80-tallets undergrunn de unge gutta har klart å stappe inn i en 22-minutters demo, men et kjapt blikk på coveret eller bandets instagram burde gi en viss pekepinn. ‘Hard Rock’ er en demo som puster, blør og gråter 80-tallsmetall, til den grad at den til og med ser ut til å være spilt inn live på øvingsrommet.

Et seigt og luskende riff toppet med små-sure ledegitarer høres fra den andre siden av døren inn til Rockhards kjellerlokale, før «Dead in a Ditch»s energiske konglomerat av punkete metall og thrash blåser døren ettertrykkelig av hengslene. Bandets musikk har et tydelig preg av førstebølgens rennesteins-mentalitet, hvilket fremheves av den brautende og snerrende vokalen. Noen plutselige innslag av blastbeats avslører bandets ekstremmetalliske side; en side som kommer til å komme tydeligere til uttrykk jo lenger inn i demoen vi kommer.

Men først tar Rockhard en omvei innom krysningspunktet mellom hardråkk og tidlig tradmetall. Både «Overlords» og «Supercell» pumper ut nostalgiske riff med mengder av entusiasme og driv, hvor sistnevnte spesielt utmerker seg med sin Midnight-aktige røffhet og de deilige harmoniene som oppstår ved låtas slutt. Det er ikke til å komme fra at både lydkvalitet og vokalprestasjoner vil (og bør) være et hinder for mange som sneier innom Rockhards førsteutgivelse, men for de av oss som har sansen for 80-tallets undergrunns-demoer er disse skavankene nettopp de tegnene på amatørmessig lidenskap og entusiasme vi ser etter i en formativ demo-utgivelse.

Til slutt har vi den 11 minutter-lange «Jesus is a Wizard», som beveger seg fra åpningens dødsmetalliske sump-lende til en sjokkerende ballade-aktig bro, og tilbake igjen. Broen stikker litt i overkant ut i forhold til omgivelsene, men det vitner om en ambisjon som muligens kan hjelpe bandet fra å bli fanget i 80-talls-pastisj på sikt. Dessuten er låtas øvrige minutter fylt med så mye ekstremmetallisk gull at alle eventuelle synder er glemt innen låta rundes av.

Det må sies at ‘Rock Hard’ er et ganske så stort uttrykksmessig rot. Spennet fra klassisk tradmetall til buldrende dødsmetall er stort, og bandet holder disse uttrykkene foreløpig fraskilt, heller enn å integrere dem på noe vis. Dette er dog kun en demo; og det en demo som er fylt til randen av fremragende ideer og riff levert med bunnløs entusiasme og kjærlighet for sjangeren.

Rockhard har kanskje ikke ennå klart å raffinere råmetallet sitt til en skarp sverdspiss som kan penetrere rustningen til den erfarne anmelder. Det de derimot har gjort, er å forme det til en butt jævla klubbe som bulker og slår i stykker rustningen min med rå kraft og viljestyrke. Jeg anser dette som en suksess fra perspektivet til et ungt og uerfarent band, og anbefaler derfor ‘Hard Rock’ til fans av 80-tallets ekstrem- og tradmetalliske undergrunn.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blodkvalt – “Murk”

En av høstens mest lovende svartmetallskiver, Blodkvalts ‘Algor Mortis’, er nå bare en måned unna, og i dag slipper bandet nok en låt derfra: “Murk”. Denne låta skal ifølge bandet selv være en slags oppsummering av elementene som vil vise seg på fullengderen, noe som (heldigvis) også innebærer at håndverket fremstår ganske velkjent.

«Murk» er nemlig definitivt et sammensurium av Blodkvalts karakteristiske, pønka og grindcore-inspirerte svartmetall. Den er muligens noe mer drivende og riffbasert enn bandets tidligere påfunn, men her leveres nok en gang en dødelig cocktail av trebly, illsint gitar, fuzzy bass, voldsomme trommetakter – og ikke minst en manisk skrikevokal som stadig står i fare for å sprenge lydbildet. Som ved mange tidligere anledninger er det nok det sistnevnte som imponerer meg aller mest. Det er også vokalen som først og fremst bidrar til Blodkvalts egenart. Men det er nok uansett bare å glede seg til hvordan kompromissløsheten, styggedommen og demofølelsen i dette bandets helhetsuttrykk gjør seg på fullengderen i november. Den kan fort vise seg å bli en av årets mest voldsomme og unike norske metal-affærer.

Skrevet av Alexander Lange

Pitch Black Mentality – “Fortress”

Thrash metal-bandet Pitch Black Mentality er snart klare med sin første plate på nesten ti år, ‘World Final Wake’, og har starta oppvarmingen med slippet av låta “Fortress”. Dette er en låt på litt over seks minutter der bandet demonstrerer en god del variasjon, og musikken fremstår som en slags blanding av thrash metal, melodisk death metal og groove metal.

Der utgangspunktet er godt, fanger ikke utførelsen meg helt. Melodiene i begynnelsen treffer ikke så mange nerver hos meg, og de Pantera-aktige versene fremstår litt uinspirerte og tannløse. Melodiene har imidlertid mer å by på mot slutten av låta, noe som peker mot noen gode høydepunkter på plata som kommer.

Skrevet av Alexander Lange

Funeral Harvest – «Principum et Finis»

Med slippet av singelen «Principium et Finis» blir det tydelig at Funeral Harvest mer eller mindre har endret fullstendig på tilnærmingen sin til svartmetall siden den selvtitulerte EP-en fra 2020. Borte er de ominøse atmosfærene og de langsomt drivende skyene av okkult svartmetall, som må se seg erstattet av en krigersk form for black/death som formelig oser av fandenivoldskhet og rituell intensitet. På «Principium et Finis» pendles det mellom de to uttrykkene fra seksjon til seksjon, men den støyende og kvelende produksjonsjobben sørger for å samle spriket under et felles teppe av røyk og kullos. «Lord Nathas» er som vanlig en overbevisende seremoniell leder, der han kauker og brøler på lidenskapelig vis over de forræderske, svarte strømmene av svart- og dødsmetall. Ut ifra de senere singlene å dømme blir nok ‘Redemptio’ (som gis ut i slutten av måneden) en svært eksplosiv og konsis plateopplevelse, hvilket ikke er meg i mot basert på hvor naturlig denne formen for tuktende aggresjon virker å være for bandet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Féleth – «USA»

Det moderne dødsmetall-bandet Féleth fra Alta imponerte med slippet av «Avarice» for noen uker siden; en teknisk men kompakt singel som ikke ofret låtskriving for individuelle musikerprestasjoner. Nå er nordlendingene tilbake med nok en singel, en langt mer ambivalent og mangefasettert låt ved navn «USA».

Låtas tekst synes å angripe de mange utfordringene som våre brødre på andre siden av Atlanterhavet har basket med i senere tid, hvilket gjenspeiles i musikkens svingninger mellom sorgtunge bølgedaler og eksplosive topper. Det rolige strekket som åpner låta fremstår noe kaotisk, med elleville bassløp og utallige vokalspor (spilt inn av Petter Carlsen) som ikke helt smelter sammen til en større helhet. De metalliske seksjonene fungerer mer effektivt, der de veksler mellom hyperaktiv brutalitet og mer melodiske terreng på flott vis. Som singel må det sies at låta mangler den store forløsningen på slutten av sin utviklingskurve, og den klarer dermed ikke å nå helt opp til sin forgjenger. Det er dog ingen tvil om at Féleth er en dyktig gjeng, så forventningene til slippet av ‘Divine Blight’ i november er uavtagende høye.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mantric Momentum – “New Horizon”

Power metal-duoen Mantric Momentum slipper sin debutplate om noen få uker og følger opp førstesingelen herfra, “In the Heart of the Broken”, med “New Horizon”. Sånn sett får også dette bandets nokså trygge, tradisjonelle og velproduserte tilnærming til undersjangeren komme til uttrykk nok en gang, og det er lite egenart å spore også i denne nye låta.

Dessverre får heller ikke Mantric Momentum hostet opp spesielt minneverdige melodier og hooks all den tid refrenget fortjener et godkjent-stempel, og “New Horizon” blir med det en litt tannløs og anonym affære tross svære lydbilder og gode musikerprestasjoner. Mer tyder dermed på at plata først og fremst blir mat for de største power metal-entusiastene blant oss.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Årabrot – «Lightning’s Girl»

Etter fjorårets ambisiøse og imponerende ‘Norwegian Gothic’, er det lite som tyder på at Kevin Nernes og Karin Park har hvilt på laurbærene når det gjelder å skrive nytt materiale. Allerede om et par uker er EP’en ‘Heart EP’ på trappene, og som et bud på hva som venter har duoen sluppet låta «Lightning’s Girl».

«Lightning’s Girl» er en kort, pønkete rockelåt der det er Parks vokal som har fått plass i førersetet. De klassiske, støyete stoner-gitarene til Nernes pares med en insisterende trommegroove, og Årabrots tidløse goth-tendenser får blomstre via guffen backing-vokal. At låta nok representerer et ytterligere steg vekk fra et hvilket som helst metallelement vil muligens avskrekke noen av bloggens lesere, men «Lightning’s Girl» peker like fullt mot en interessant eksperimentell rocke-utgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Sahg – «House of Worship»

«House of Worship» er den fjerde singelen fra den kommende fullengderen til bergensbandet Sahg: ‘Born Demon’. Denne låta er som en aldri så liten hyllest til den klassiske tungmetallen, der bandet angivelig avskriver en stor låtskriverprestasjon for heller å dyrke metallens grunnelementer (i den grad det er en motsetning).

«House of Woship» er med det også en habil, treffsikker og lettfordøyelig låt, der assossiasjoner sendes til gamle metallegender så vel som stoner-rockere i band som Corrosion of Conformity. Jeg vil nok innvende at det i utgangspunktet sterke hovedriffet tynes vel mye mot slutten, men «House of Worship» er i bunn og grunn en solid prestasjon fra Sahg, og går ikke minst inn i en interessant og variert bukett med singler som pirrer interessen før plateslippet om en måned.

Skrevet av Alexander Lange

Féleth – «Avarice»

Féleth er et moderne dødsmetallband fra Alta som har eksistert i anmelders blindsone siden 2017. Debuten ‘Depravity’ fra 2020 høstet lovord fra anmeldere rundt omkring i metallosfæren, hvilket er velfortjent med tanke på den høyst profesjonelle og teknisk kompetente ekstremmetallen som fylte skiva til randen. Nå har bandet iverksatt promoteringen av skive nummer to, ‘Divine Blight’ som trolig treffer markedet innen året er omme.

Andresingelen «Avarice» leverer den samme kraftige, ballistiske og tekniske metallen som bandet markerte seg med på ‘Depravity’. Brutale chugs, innviklede løp og gnistrende leads kombineres til et Gorod-sk maskineri, dersom franskmennene hadde tonet ned teknikaliteten litt til fordel for kompakt og eksplosiv låtskriving. Féleth casher inn på noen kommersielle aspirasjoner på det fengende og majestetiske refrenget, og den 2000-talls-aktige svartmetall-seksjonen som dukker opp ved veis ende er et spennende touch. Hvorfor bandet har valgt å covre Napalm Deaths legendarisk korte «You Suffer» etter et minutts stillhet på en singel klarer jeg dog ikke å gjøre meg klok på. Féleth er uansett gledelig nytt bekjentskap for min egen del, og jeg ser frem til å høre hva slags sprengladninger de har rustet sin kommende skive med. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fullmåne – «Fly through the City»

En ulende, forstyrrende frekvens funker som en portal inn i en marerittaktig gatelabyrint på Fullmånes nyeste låt, «Fly through the City». Spøkelsesaktig koring og et delirisk platecover bidrar til å mane frem bilder av storbyen sett gjennom en skremmende rus-linse, et scenario som males enda tydeligere av Fullmånes desperate kakling. Det er en svimlende atmosfære som etableres over «Fly through the City»s korte spilletid, hvor både deilige post-punk-gitarer og brokete trommespill gir låta et passende rennesteins-skjær. Den desperate vokalen bikker låta litt for mye over i retning camp for min smak, men når den fuzzy gitarsoloen hveser ut av høyttalerne mot låtas slutt er de fleste sorger glemt. «Fly through the City» er det sterkeste låtbidraget jeg har hørt fra Fullmåne til nå, og anbefales fans av post-punksk svartmetall med et tydelig preg av den første bølgen.

Skrevet av Fredrik Schjerve