progressive death metal

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

This Means War – Omnivore Doctrine

This Means War er et moderne, dødsmetallisk studioprosjekt bestående av Oslo-borgerne Birger Steneby, Børre Jul-Larsen og Bjørnar Kristiansen. Blant de tre musikerne er det kanskje Dwaal-vokalist Bjørnar Kristiansen som vil være best kjent for folk flest, selv om jeg har fått inntrykket av at det er Steneby og Jul-Larsen som er de viktigste kreative drivkreftene for nettopp dette prosjektet. Dette inntrykket sitter jeg igjen med som følge av gitarenes viktige rolle som strukturelle bærebjelker på debutskiva ‘Omnivore Doctrine’; en debut som utgjør en lovende men noe uforløst begynnelse for This Means War.

Om man ønsker et enkelt pitch, kan musikken som This Means War spiller oppsummeres noe reduktivt som moderne dødsthrash. Dermed er det ikke den frenetiske og lynraske riffingen til Morbid Angels ‘Altars of Madness’ vi finner på ‘Omnivore Doctrine’, men den noe mekaniske og mer brutale varianten som vi i Norge finner hos band som Decipher. Selv om denne betegnelsen gir oss en pekepinn når det kommer til å lokalisere This Means War på det metalliske uttrykks-kartet, er dødsthrash langt ifra det eneste uttrykket som kjemper om plassen på skivas drøye halvtimes spilletid. I tillegg finner vi oppdatert, brutal dødsmetall etter Blood Red Thrones instruksjonsmanual, små utstikkere av progressiv dødsmetall, samt enkelte høymoderne komponenter som er litt vanskeligere å plassere.

Dette gjør ‘Omnivore Doctrine’ til en underholdende men noe ufokusert skive. Det føles generelt sett ikke ut som at This Means War har peilet seg inn på et presist sound, men at de tester ut en rekke ulike drakter i håp om å tilfeldigvis komme over den perfekte. Gløtter vi derimot vekk fra bandets uttrykk og over på deres rytmiske språk; ja da får pipa en annen lyd. Låter som «Outcast», «Chaos & Sickness» og «Crawlspace Necropolis» imponerer alle med sine rytmiske finurligheter, krappe krumspring og uforutsigbare veinett, selv om de også – kanskje med unntak av høydepunktet «Chaos & Sickness» – mangler kohesjon og retning i låtstrukturen. Dette er dog en utfordring de fleste av låtene på ‘Omnivore Doctrine’ deler, ettersom samtlige av dem inneholder sterke ideer som ikke gir fullstendig uttelling i sin nåværende kontekst.

Ironisk nok – med tanke på all klaginga mi over skivas manglende kohesjon – er det den største uttrykks-messige avstikkeren på skiva som gjør størst inntrykk på meg. «She Is in the Water» er med sin Fear Factory-aktige åpning og den futuristiske strømmen av atmosfærisk men rytmisk gitarspill som avslutter låta en temmelig distinkt affære, og satt i kombinasjon med den største låtskrivermessige triumfen på skiva, «Chaos & Sickness», utgjør den en minneverdig topp på skivas B-side. Foruten disse må jeg dra frem det trestemte gitarkoret mot slutten av tittelsporet som en nydelig genistrek, selv om denne låta i likheten med mange andre sliter med å sette ideene sine i meningsfylt system.

Dersom du har fått inntrykket av at ‘Omnivore Doctrine’ er en svak plateutgivelse, så er ikke dette poenget med omtalen min. Debutskiva til This Means War er nemlig en åpenbart inspirert og kompetent moderne dødsmetall-utgivelse, som lett vil kunne lande sin mekaniske stump i platesamlingen til fans av sjangeren. For min del er det dog umulig å ignorere det større potensialet som hviler i bandets rytmisk lekne og semi-tekniske metall, dersom de kun klarer å organisere ideene sine til en mer strømlinjeformet helhet. Sånn sett er ‘Omnivore Doctrine’ en noe udefinert og ufokusert førsteutgivelse, som likevel byr på flust med lytterglede og spillbarhet i kraft av sine kreative krumspring og sin mekaniske tyngde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stormfront – Der Død og Kjød Forenes

De færreste – meg selv inkludert – er nok klare over at Lillehammers Stormfront var aktive på den norske svartmetall-scenen på andre halvdel av 90-tallet. Dette er nok en naturlig følge av at bandet kun slapp en demo og en splitt i sin originale form, om så de delte plass med det mindre kjente, Gaahl-frontede prosjektet Gaahlskagg på nevnte splitt. I moderne tid virker det som at Stormfront består som et enmanns-prosjekt, ledet an av Vegard Evensen, også kalt «Skarpretteren» på svartmetallisk munne.

Musikken vi finner på prosjektets andreskive, ‘Der Død og Kjød Forenes’, kan nok best sammenliknes med mengdene av rå og depressiv svartmetall som finnes på Bandcamps mørke beite. Riffstilen på skiva kan oppsummeres som en enda mer primitiv utgave av det allerede primitive gitarspillet på Mayhems ‘Deathcrush’, kombinert med de strie akkordstrømmene som renner gjennom Darkthrones ‘A Blaze in the Northern Sky’. Helhetsinntrykket minner dog ikke det minste om noen av disse skivene, ettersom trommespillet på ‘Der Død og Kjød Forenes’ er så ekstremt ensporet og simplifisert at det blir vanskelig å fokusere på noe annet.

Til tross for sin reduktive tilnærming til både riff og trommespill, låter Stormfront tydeligere forankret i den legendariske andrebølgen enn det gjennomsnittlige bandet som befolker det rå svartmetall-miljøet. Dette skyldes at Evensen unnlater å drukne musikken sin i digitale støyeffekter, men heller lar innspillingsprosessens begrensninger være kilden til auditiv forråtnelse. Dette gjør skiva hakket lettere å svelge enn enkelte andre skiver innenfor paradigmet, selv om de færreste vil finne glede i å vasse gjennom det landemerkesløse myrlandskapet som Stormfront presenterer på sin andreskive. Det holder nemlig ikke at andrebølgens ånd er enkel å spore blant ‘Der Død og Kjød Forenes’ sine 7 låter; låtmaterialet og idégrunnlaget må i seg selv være sterkt nok til å oppmuntre til gjentatt lytting. Denne biten av regnestykket mangler foreløpig for Stormfront, og dermed består ‘Der Død og Kjød Forenes’ mest som et interessant kuriosa for musikkhistorikere med interesse for den norske andrebølgen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – #Åjævli

Har du lest singelposter på Metallurgi i det siste, er sjansen – for å si det sånn – stor for at du har lest om Camelio. Hver fredag i hele seks uker (tror jeg) rulla dette bandet ut singler til sin nye plate ‘#Åjævli’, noe som skapte litt bekymringer i vår tomannsredaksjon rundt om vi belønte kvantitet litt for mye med ukentlige omtaler (sannsynligvis burde vi samla opp noen låtanmeldelser) og undring på når dette i det hele tatt kom til å ta slutt. Vel: Nå er plata her, som i forlengelse av singelslippstrategien kun har én låt vi ikke har hørt fra før. Og fett, det er det.

I singelomtalene har jeg blant annet skrevet litt om den stilistiske variasjonen jeg synes Camelio har klart å oppdrive gjennom slippene. I forlengelsen var jeg også litt spent på hvor sammenhengende plata kom til å føles. Når ‘#Åjævli’ omsider er her, innser jeg at begge disse betraktningene nok har vært noe overdrevne fra min side. Det betyr ikke at Camelio ikke varierer godt og mye på denne skiva; snarere handler det nettopp om at de gjør det på en disiplinert måte. Grunnuttrykket er umiskjennelig stoner rock/metal, men bandet evner også å svinge en slags pendel mellom et rocke-aktig og tidvis nesten grunge-aktig preg og svartmetallelementer.

Åpningslåta er en passende oppvisning i dette. «Sønner av Satan – Døtre av Døden», som den heter, åpner med et riff som minner mest om Alice in Chains, før vi får et regelrett Kvelertak-aktig refreng med ytterligere svartmetallkrydder. Og det funker ganske bra.

‘#Åjævli’ fungerer imidlertid aller best på sitt mest melankolske og svartmetallske, med forbehold om at det for undertegnede er snakk om øvrig smak og behag. «Pyramide med Fengtenner» er med disse elementene for eksempel platas desidert største høydepunkt for min del med sitt ganske så nydelige refreng og catchy hovedriff. Videre er «Heroin i Desember» et sterkt ledd mot slutten av noen av de samme grunnene.

På sitt mest rocka synes jeg Camelio snarere beveger seg i et litt farlig grenseland mellom fete riff og partier som føles litt vel…tullete, i mangel på et bedre ord. «Dovendyr» eksemplifiserer dette; rytmehoppene i versriffet får meg ikke på kroken, men når det eksploderer til en ny grunge-referanse i refrenget blir det skikkelig, skikkelig kult. Refrenget i «Dødsralling» må også nevnes i så måte, som utmerker seg som et av de beste enkeltdelene på skiva.

Så må vi jo snakke om «Psykiatriens vals», som er den eneste låta jeg ikke har omtalt skikkelig her på Metallurgi. Her får vi rett og slett servert noen av platas mest brutale riff, men noen litt vel tullete tendenser sniker seg også inn her gjennom et – ja, du gjetta riktig! – vals-tema som først og fremst føles litt forstyrrende når det dukker opp. Likevel er dette en kul avslutning som bærer preg av et band som åpenbart har det moro, som jeg definitivt kan sette pris på og som har resultert i en plate som ikke bare sprer god stemning, men også har noen kule stilistiske grep underveis. Originalitet og ordentlig sterke låtskrivingsidéer mangler her, og det hele blir nok også en smule simpelt til tider. Men ‘#Åjævli’ anbefales for alle med sansen for lettbeint, norskspråklig metall med en interessant edge.

Så må jeg bare si: Dette er første gang jeg har vært borti en slik singelslippstrategi i Metallurgi-sammenheng, og jeg er usikker på hvor lurt det er å gjøre for et band som vel også vil holde seg interessant en stund etter et plateslipp. Men som en som har skrevet om absolutt alt, føler jeg jo også at jeg har vært med på en aldri så liten reise de siste syv ukene. Nå skal jeg nok høre på litt andre ting enn Camelio framover, men takk for følget!

Skrevet av Alexander Lange

Vorgfang – Viser fra ildens enger

Vorgfang er et enmannsprosjekt i regi av en skikkelse som kaller seg intet mindre enn Ggatzshriiegk. Prosjektet slapp sin første plate, ‘Skammens stein’, i fjor, som fanget oppmerksomheten min gjennom simpelthen å være nokså solid og basal andrebølges svartmetall, uten at det – sannsynligvis av samme grunn – ikke fikk meg helt på kroken når det gjaldt å være minneverdig. Andreplata som kom nå i mars, ‘Viser fra ildens enger’, følger i debutens fotspor i så måte, samtidig som det nok også er et lite steg opp kvalitetsmessig.

Svartmetallen Vorgfang spiller har et sterkt utgangspunkt som setter prosjektet i dialog med en del sterke, lignende norske prosjekter som har sett dagens lys de siste par årene. Først og fremst tenker jeg nok på Blutumhang, som har en del likheter i forlengelsen av den kompromissløsheten som ofte står støtt i Vorgfangs musikk. Dette kommer godt til uttrykk i førstelåta «Mørkets Kjærtegn», som preges av stormende gitarer som går hånd i hånd med kaoset blast-beatsene maner frem sammen med den habile vokalen. Stilmessig er det sterkt; her er det snakk om et prosjekt som effektivt blander sammen en mystikk lik den man finner på tidlige Emperor-plater og Gorgorothsk brutalitet.

Og det er denne grunnoppskriften Vorgfang tyner på ‘Viser fra ildens enger’. Det er også noe som i og for seg fungerer, og det er også kult når Ggatzshriiegk videreutvikler det et lite hakk eksempelvis gjennom de nærmest folketonale melodiene på «Vordet i et hav av flammer», som er et av utgivelsen desidert sterkeste låter. Den største utstikkeren er nok likevel «Vanskapt i all sin prakt», som er en hakket mer brutal låt med sine glefsende gitarriff som er nære på å sende direkte assossiasjoner til black’n’roll. Også de åpnere, melodiske strekkene på slutten av «Syv jærtegn» får meg til å sperre opp øynene.

Jeg skulle nok ønske det var flere slike øyeblikk som skilte seg litt ut. ‘Viser fra ildens enger’ sliter litt når det gjelder variasjon, og mange av låtene høres påfallende like ut. Vorgfang viser jo også utvilsomt at Ggatzshriiegk har potensiale til å sprenge grunnuttrykkets grenser til tider. Uansett er ‘Viser fra ildens enger’ en solid svartmetallutgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Blodkvalt – “Murk”

En av høstens mest lovende svartmetallskiver, Blodkvalts ‘Algor Mortis’, er nå bare en måned unna, og i dag slipper bandet nok en låt derfra: “Murk”. Denne låta skal ifølge bandet selv være en slags oppsummering av elementene som vil vise seg på fullengderen, noe som (heldigvis) også innebærer at håndverket fremstår ganske velkjent.

«Murk» er nemlig definitivt et sammensurium av Blodkvalts karakteristiske, pønka og grindcore-inspirerte svartmetall. Den er muligens noe mer drivende og riffbasert enn bandets tidligere påfunn, men her leveres nok en gang en dødelig cocktail av trebly, illsint gitar, fuzzy bass, voldsomme trommetakter – og ikke minst en manisk skrikevokal som stadig står i fare for å sprenge lydbildet. Som ved mange tidligere anledninger er det nok det sistnevnte som imponerer meg aller mest. Det er også vokalen som først og fremst bidrar til Blodkvalts egenart. Men det er nok uansett bare å glede seg til hvordan kompromissløsheten, styggedommen og demofølelsen i dette bandets helhetsuttrykk gjør seg på fullengderen i november. Den kan fort vise seg å bli en av årets mest voldsomme og unike norske metal-affærer.

Skrevet av Alexander Lange

Pitch Black Mentality – “Fortress”

Thrash metal-bandet Pitch Black Mentality er snart klare med sin første plate på nesten ti år, ‘World Final Wake’, og har starta oppvarmingen med slippet av låta “Fortress”. Dette er en låt på litt over seks minutter der bandet demonstrerer en god del variasjon, og musikken fremstår som en slags blanding av thrash metal, melodisk death metal og groove metal.

Der utgangspunktet er godt, fanger ikke utførelsen meg helt. Melodiene i begynnelsen treffer ikke så mange nerver hos meg, og de Pantera-aktige versene fremstår litt uinspirerte og tannløse. Melodiene har imidlertid mer å by på mot slutten av låta, noe som peker mot noen gode høydepunkter på plata som kommer.

Skrevet av Alexander Lange

Funeral Harvest – «Principum et Finis»

Med slippet av singelen «Principium et Finis» blir det tydelig at Funeral Harvest mer eller mindre har endret fullstendig på tilnærmingen sin til svartmetall siden den selvtitulerte EP-en fra 2020. Borte er de ominøse atmosfærene og de langsomt drivende skyene av okkult svartmetall, som må se seg erstattet av en krigersk form for black/death som formelig oser av fandenivoldskhet og rituell intensitet. På «Principium et Finis» pendles det mellom de to uttrykkene fra seksjon til seksjon, men den støyende og kvelende produksjonsjobben sørger for å samle spriket under et felles teppe av røyk og kullos. «Lord Nathas» er som vanlig en overbevisende seremoniell leder, der han kauker og brøler på lidenskapelig vis over de forræderske, svarte strømmene av svart- og dødsmetall. Ut ifra de senere singlene å dømme blir nok ‘Redemptio’ (som gis ut i slutten av måneden) en svært eksplosiv og konsis plateopplevelse, hvilket ikke er meg i mot basert på hvor naturlig denne formen for tuktende aggresjon virker å være for bandet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Féleth – «USA»

Det moderne dødsmetall-bandet Féleth fra Alta imponerte med slippet av «Avarice» for noen uker siden; en teknisk men kompakt singel som ikke ofret låtskriving for individuelle musikerprestasjoner. Nå er nordlendingene tilbake med nok en singel, en langt mer ambivalent og mangefasettert låt ved navn «USA».

Låtas tekst synes å angripe de mange utfordringene som våre brødre på andre siden av Atlanterhavet har basket med i senere tid, hvilket gjenspeiles i musikkens svingninger mellom sorgtunge bølgedaler og eksplosive topper. Det rolige strekket som åpner låta fremstår noe kaotisk, med elleville bassløp og utallige vokalspor (spilt inn av Petter Carlsen) som ikke helt smelter sammen til en større helhet. De metalliske seksjonene fungerer mer effektivt, der de veksler mellom hyperaktiv brutalitet og mer melodiske terreng på flott vis. Som singel må det sies at låta mangler den store forløsningen på slutten av sin utviklingskurve, og den klarer dermed ikke å nå helt opp til sin forgjenger. Det er dog ingen tvil om at Féleth er en dyktig gjeng, så forventningene til slippet av ‘Divine Blight’ i november er uavtagende høye.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mantric Momentum – “New Horizon”

Power metal-duoen Mantric Momentum slipper sin debutplate om noen få uker og følger opp førstesingelen herfra, “In the Heart of the Broken”, med “New Horizon”. Sånn sett får også dette bandets nokså trygge, tradisjonelle og velproduserte tilnærming til undersjangeren komme til uttrykk nok en gang, og det er lite egenart å spore også i denne nye låta.

Dessverre får heller ikke Mantric Momentum hostet opp spesielt minneverdige melodier og hooks all den tid refrenget fortjener et godkjent-stempel, og “New Horizon” blir med det en litt tannløs og anonym affære tross svære lydbilder og gode musikerprestasjoner. Mer tyder dermed på at plata først og fremst blir mat for de største power metal-entusiastene blant oss.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Våde – Spirals

Etter to singelutgivelser tidligere i år er det splitter nye progressive death metal-bandet Våde ute med sin debut-EP ‘Spirals’. Her demonstrerer kvartetten en forfriskende profesjonalitet og lekenhet, først og fremst som følge av både velhåndterte og avanserte rytmiske påfunn, et veldefinert uttrykk med føtter i flere undersjangre av ekstremmetallen og musikerprestasjoner fra øverste hylle.

Mye kommer for en dag allerede i det korte åpningssporet, der seigt gitar- og bass-spill tøyer strikken over krigstrommer, basstrommegallopp og hektiske lydeffekter. Det glir sømløst over i «Across the Chasm», der Vådes grunnuttrykk virkelig får etablert seg. Et blytungt hovedriff ligger i sentrum for en komposisjon som drives fremover av organisk trommespill, skeive takter og ganske så uimotståelige grooves. Det er nok det sistnevnte som blir bandets største ess i ermet utover i ‘Spirals’ også – til tider, for eksempel på «Krigssti», er Meshuggah-tendensene til å ta å føle på.

Sammen med et høyt detaljnivå i gitararbeidet og mye variasjon i vokalsegmentet skaper Våde et interessant skjæringspunkt mellom flere litt ulike stiler innenfor den progressive ekstremmetallen. Ofte er det litt som å høre på death metal-bandet Ulcerate og djent-musikken til Vildhjarta samtidig, med en liten bonus for dem som har sansen for norske band innenfor sjangeren som Agabas og Messier 16. Nikk til både svartmetall og post-hardcore mot slutten av EP’en bidrar også til at Vådes prestasjon i denne omgang er et friskt pust rent uttrykksmessig. Når gjennomføringen er såpass profesjonell skulle jeg nok likevel ha ønsket meg litt mer ren egenart, så vel som variasjon når de mange taktskiftene og gitarlekenhetene kan bli litt mange og svimlende når det har gått litt tid. ‘Spirals’ avsluttes imidlertid like fullt på utsøkt vis når tendensene fra introduksjonen gjenintroduseres i de siste minuttene av «Shadows on the Soil», og med det demonstrerer Våde også en god kontroll på EP-formatet. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Disfallen – The Echoing Despair

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sist uke skrev jeg om det jeg trodde var en to-låters demo av det nye enmannsprosjektet Disfallen, ‘The Echoing Despair’. I etterkant har Bandcamp-utgivelsen blitt utvidet med hele fem ytterligere låter, og det viser seg at det ikke er en demo, men selve album-debuten til Disfallen vi har med å gjøre. Dette har mye å si for hvordan utgivelsen bør evalueres, ettersom plateformatet tradisjonelt sett har blitt forbeholdt mer betydelige statements enn demoformatet.

Og det finnes definitivt spor av et større statement på ‘The Echoing Despair’. «Orth», mannen bak Disfallen har et solid grep på de mange ulike fasettene ved doom-metall, og vet også å kombinere disse fasettene med mer dødsmetalliske elementer på en god måte. De lange låtformene er generelt sett viet til meningsfulle og intuitive utviklingsforløp, og det finnes plenty av landemerker underveis i skiva som gjør seg til kjenne over flere lytt. Det som mest av alt jobber mot skiva, er de tette båndene «Orth» knytter til enkelte av bandets inspirasjonskilder, samt at prosjektet ennå ikke har funnet frem til en distinkt vinkling på doom-tradisjonene som emuleres.

De to første låtene på skiva omtalte jeg temmelig grundig sist uke, så jeg nøyer meg med å gå løs på låtene som ble sluppet sist fredag. «Oblivion Beckons» henter sin åpning fra Opeths tyngre materiale pre-‘Ghost Reveries’, og forsterker forbindelsen til de svenske prog/death-legendene ved å veve noen yndige, akustiske landskaper. «Demon of Perpetual Night» overrasker deretter ved å ispe doomen noen tordnende dødsmetall-strekk, før den førstnevnte sjangeren får bre seg ut i all sin majestetiske nedtrykthet på «Decaying Solitude». Låta lener seg i retning funeral doom-landskapet, og det er noe deilig Isolesk over låtas bittersøte melodikk.

Dessverre understreker platas avslutning det største problemet som står i veien for at jeg skal omfavne Disfallen til det fulle. Etter et mektig og brutalt åpningsstrekk faser låta nemlig over i et akustisk strekk som er plukket nesten noterett fra Opeths «The Drapery Falls» – om det er snakk om de klimprende akustiske gitarene, den eteriske ledegitaren eller «Orth»s Åkerfeldt-aktive stemme. Dette er beklageligvis det mest åpenbare eksempelet på plagiat jeg har vært borti i metallsammenheng i senere tid, hvilket legger en solid demper på oppfattelsen av skiva som helhet.

Hvilket er synd, for grunnlaget for en fremragende døds/doom-produksjon har definitivt blitt lagt på ‘The Echoing Despair’. Melodikken, stemningen og låtmaterialet er på plass, så med en større grad av uttrykksmessig distansering fra Opeth, samt en noe mer profesjonalisert miks og produksjon vil Disfallen trolig kunne gi ut en av de sterkere norske døds/doom-bidragene i nyere tid (om ikke gjennom tidene; Norge er ikke akkurat storprodusenter av undersjangeren). Foreløpig befinner Disfallen seg dog en hårsbredd unna min fulle anbefaling, selv om fans av doomens mange ansikter bør kjenne sin besøkelsestid og gi ‘The Echoing Despair’ en velfortjent gjennomspilling.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidhög – Fjord

Duoen Nidhögs debut-EP ‘Fjord’ er den siste utgivelsen som har kommet fra Kristiansand-baserte Whispering Voice Records, som blant annet også sto for utgivelsen av Arvas’ imponerende plate ‘IV’ i fjor. ‘Fjord’ er også et prisverdig stykke arbeid til å være første gang Nidhög gir lyd fra seg, og byr på akkurat passe velprodusert, melodisk og kraftfull svartmetall.

Åpningslåta «Nidhoggr» er for eksempel en god oppvisning i å få mye ut av en kort tre-minutter, der traskende vers i mid-tempo suppleres med sterke melodier litt uti komposisjonen. Om den i mine øyne litt simple og malplasserte gitar-chuggingen mot slutten demper det gode førsteinntrykket noe, varter «Helheim» like fullt opp med noen sterke øyeblikk i EP’ens andre ledd. Når klassisk Darkthrone-riffing får støtte av buldrende doble basstrommer er Nidhög virkelig i sitt ess, og lignende tendenser serveres i «Undergang», der trommene byr på en tilsvarende brutalitet under en helt utsøkt, melankolsk gitarmelodi.

Jeg skulle imidlertid ønske at denne EP’en fungerte litt bedre strukturelt. En nokså forglemmelig rolig instrumental tominutter tar stafettpinnen videre etter «Undergang», og etter at Nidhög deretter byr på litt ambient i «Stille tåke over Fjorden», som riktignok er ganske så habil og stemningsfull, er det hele over. At EP’en sånn sett deles i en ren svartmetalldel og en instrumental og roligere andredel gjør meg litt undrende, og det får ‘Fjord’ til å virke litt demo-aktig. Like fullt er det imidlertid en imponerende debut fra Nidhög på sitt beste, der et høyt potensiale ligger i et svært potent, melodiøst materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Dadlur – Digital Terror for the Analog Mind Demo

Nordnorske Dadlur har hatt et begivenhetsrikt år når det gjelder nyutgivelser, og byr nå på en demo av det som etter sigende skal være prosjektets første fullengder: ‘Digital Terror for the Analog Mind’. Dadlur er et ganske spesielt svartmetallprosjekt der det også pryder seg med merkelappen «frenchcore», noe som fungerer som en plausibel forklaring på de ganske friske, drivende og synth-befengte rytmene som stadig dukker opp i musikken til stor fordel for prosjektets egenart.

Vi nøyer oss med en kort omtale i denne omgang i påvente av det endelige prosjektet. Førsteinntrykket er imidlertid godt; på tross av et noe begrenset utgangspunkt som preges av at alt er instrumentalt, klarer Dadlur å holde interessen oppe gjennom demoen, og flere av øyeblikkene viser seg definitivt som minneverdige. Eksempler på dette er de sterke synth-melodiene i «Analog Death», folk-tendensene i «Concrete and Cable» og de to punk-aktige låtene i midten. Vi gleder oss til å høre sluttresultatet.

Skrevet av Alexander Lange