Det er nå kun et par dager til slippet av Kvelertaks femte skive ‘Endling’, og siste forsmak kom sist uke i form av platas tittelspor. På «Endling» lener bandet seg lengre inn i det melodiske rockelandskapet enn noensinne før, og treffer på samme tid blink med det som muligens er min nye favorittlåt fra perioden med Ivar Nikolaisen i front.
Nikolaisen har en helt spesiell evne til å kombinere treffende samfunnskritikk med Kvelertaks særegne bruk av nordisk mytologi i tekstene sine , og «Endling» er intet unntak. Nikolaisen virker ikke særlig fornøyd med tanken på at alt er til salgs – om det så dreier seg om sårbar natur eller arvegods – og nedbyggingen av disse uerstattelighetene skildres på et bibelsk og nesten apokalyptisk vis i låtas tekst. Resten av bandet virker også stadig mer hjemme i det noe mykere sjangerlandskapet Kvelertak har beveget seg mot i senere tid. Det hviler en passende melankoli og bittersøthet over låtas instrumental, som er noe mer avmålt og temperert enn det man kanskje vanligvis forventer fra bandet bak plater som ‘Kvelertak’ og ‘Meir’ – for ikke å si gjengens berømte, kaotiske liveshow. Kvelertaks fargesprakende låtsignatur er dog umiskjennelig som alltid på «Endling», og det er liten tvil om at mine egne forventninger til femteskiva har fått seg et lite løft som følge av singelen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Fjøsnisse – «Skjulte Toner»/ «Hulder»
Svartmetallprosjektet Fjøsnisse, anført av en Anders Vada, har sluppet ikke bare én, men to singler de siste par ukene: «Skjulte Toner» og «Hulder». Fjøsnisse er et svartmetallprosjekt som først ga lyd fra seg med debutplata ‘Vord’ i 2021. Allerede året etter kom oppfølgeren i form av ‘Fjord og Fjeld’, og nå ser det altså ut til at nok et nytt prosjekt er på trappene.
Ute nå via Screaming Skull Records
Gjennom sine to utgivelser har Fjøsnisse funnet et uttrykk der mange ulike svartmetallelementer kombineres godt; både stampende black’n’roll-tendenser og mer folketonale og melodiske elementer får plass her. Den vellykkede miksturen kommer særlig til uttrykk på «Hulder», der vi i løpet av syv minutters spilletid får servert isende gitarleads og flotte melodier over taktfast grunn. Her har også Avertias Kristoffer Georg Nøstdal bidratt med vokal, noe som ender opp med å bli et heldig tillegg selv om han ikke skiller seg så veldig mye fra Vadas egen stemme.
«Hulder» er nok også den beste låta av disse to. «Skjulte Toner» er også en sterk låt, og er en mer kompakt og kort sak som sender flere assossiasjoner til Khold enn Windir. Den er imidlertid en litt anonym låt i forhold til «Hulder» og fremstår mer som solid albumfor enn en virkelig sterk låt i seg selv.
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Chroma»
Ute nå via Indie Recordings
Kvartetten Oberst har sluppet materiale for første gang siden debutplata ‘Paradise’ ble lansert i 2020. Dette er et band som i all hovedsak beveger seg i skjæringspunktet mellom hardcore og post-metal der de kombinerer fandenivoldskhet med mer melankolske tendenser, og selv får jeg en del assossiasjoner til post-hardcore-band fra den amerikanske vestkysten. Oberst har imidlertid en tyngre og litt mer brutal side ved seg, noe som også setter dem i dialog med band som Baroness.
Slik var det på ‘Paradise’, og slik er det på «Chroma» også. Det er lite som skiller denne låta fra det Oberst slapp for tre år siden, selv om gitarene har fått grommere lyd. Men det funker, og særlig har jeg sansen for den lekne grooven i versene og de melankolske akkordoppgangene som kommer etter hvert. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Sorgsvart – «K.u.K.»
Ute nå via Einheit Produktionen
Sorgsvart er et hittil ukjent (for meg) anarkistisk svartmetallband som etter sigende har eksistert helt siden 1997. Bandets første demoer så derimot ikke dagens lys før i 2003, og basert på min svært mangelfulle research var det da snakk om folk/viking/svartmetall med symfoniske tendenser. Nå har enmanns-bandet gjenoppstått etter en lengre inaktiv periode, og bandets første vådeskudd kommer i form av singelen «K.u.K.».
«K.u.K.» står for «Krav utan kompromiss!» per låtas tekst – en tittel som sett i lys av singelcoveret ikke levner mye tvil rundt bandets anarkistiske agenda. Man finner ikke mye av den kammermusikalske elegansen som preget musikerens tidligere utgivelser på Sorgsvarts nye singel, men heller en slags forpunket black’n’roll ala Satyricons middelperiode. Det låter tidvis mektig og alltid intenst, men som følge av sistnevnte innehar musikken også en flathet som forsterkes av de digitale trommenes nådeløse skuddsalver. «Sorg» låter dog oppriktig oppildnet og forarget i leveransen av sin anarkistiske polemikk, så «K.u.K» blir til syvende og sist definert av en overbevisende punk-tilnærming til norsk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – «Krenkeveldet»
Selv-utgitt
Det «skittensakrale ballerock»-bandet Slaamaskin slapp nettopp låta «Krenkeveldet», den fjerde og antatt siste singelen før slippet av debutskiva ‘Trollveggen’ om to uker. Som vanlig inneholder musikken solide «kantspark av pønk og metall»; i dette tilfellet en eksplosiv sammensmelting av hardcore og thrashmetall.
Det finnes mye ved «Krenkeveldet» som tyder på at vi har med en eksplosiv og illsint låt å gjøre – tittelen, den korte låtlengden – men det var først og fremst lyden av en knitrende jack-kabel ved låtas åpning som varslet om en seriøs utblåsning. Dette er et velkjent grep innenfor skjødesløs punk og metall, og sannelig slaar ikke Slaamaskin direkte over i jagende metalpunk, lettere punktert av groovemetallens synkoperte rytmikk. Teksten til bandets maniske og kaklende vokalist harselerer med sensitivitetskultur på en vittig måte som får meg til å le mens jeg gråter, og oppsummert er vel kanskje «Krenkeveldet» den låta jeg har ventet på fra Slaamaskins hold. Kort, eksplosiv og ikke minst fengende; «Krenkeveldet» er et siste, saftig slag på tygga i påvente av Slaamaskins debutskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Rozario – «Heavy Metal Rider»
Ute nå via Pride & Joy Music
Rozario er et splitter nytt band med en tydelig ambisjon om å gi god gammel, energisk tungrock nytt liv. ‘To the Gods We Swear’ heter debutplata som kommer i oktober, og «Heavy Metal Rider» er singel nummer to derfra etter at tittellåta ble sluppet i slutten av juni.
Uttrykket til Rozario er virkelig ikke til å ta feil av der catchy, melodiske refrenger, frenetiske gitarsoloer og bredt vokalregister ligger i smeltedigelen. «Heavy Metal Rider» er også et vellykket forsøk i så måte, all den tid folk som vanligvis ikke hører så mye på denne type metall kanskje vil føle for å holde en liten ironisk distanse til det. Men hvis du uansett har sansen for det trenger du egentlig ikke se lenger i denne omgang.
Stoner metal-bandet Kal-El fra Stavanger har gitt ut nytt materiale for første gang siden plata ‘Dark Majesty’ ble lansert i 2021, da i form av låta «Moon People». Denne ble belønnet med så mye som en Spellemann-nominasjon, noe som nok i seg selv indikerer hvilken kontroll denne kvartetten har på stoner-håndverket.
«Moon People» avviker heller ikke stilistisk sett fra det Kal-El har gjort tidligere, i alle fall ikke på et overordnet plan. Låta åpner også i mine ører noe anonymt med ganske typiske stoner-riff. Det blir imidlertid veldig mye bedre etter hvert. Refrenget er ganske så nydelig, og litt på samme måte som Masheena blander Kal-El inn noen stilige grunge-tendenser her. Videre får denne syv-minutteren en høyst verdig avslutning gjennom noen ekspansive lydbilder og flotte gitarsoloer. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Atena – «Hard Day»
Ute nå via Indie Recordings
Metalcore-kvartetten Atena har i en lang opptakt til sitt kommende album ‘Subway Anthem’ nå sluppet hele fem singler. Det er grunn til å tro at det blir med det; nå er det nemlig bare noen uker til plata omsider slippes, og den nyeste singelen «Hard Day» blir som kronen på verket på en usedvanlig sterk singelbunt.
«Hard Day» er nok ikke den beste av dem, noe som for min del handler mye om min svakhet for melodiene i låter som «Slip Away» og «Poison Pure». Likevel slår Atena svært godt fra seg her der de ruller ut den sannsynligvis mest direkte og aggressive låta vi har hørt fra ‘Subway Anthem’. Tunge riff, breakdowns og et refreng med en Bring Me The Horizon-aktig intensitet setter nemlig sitt preg på låta. Den kan anbefales, og vi gleder oss innmari til plata slippes nå i slutten av september.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Flesh of the Masses»
Selvutgitt
Rogalendingene i Dark Delirium opprettholder fremdeles sitt beryktede utgivelsestrykk, og «Flesh of the Masses» er altså den fjerde singelen vi har fått av kollektivet så langt i 2023. Så langt har ingen skive blitt annonsert, men Metallurgi venter stadig i spenning på gruppens fjerde plate-offensiv – når enn den måtte dukke opp.
«Flesh of the Masses» er en av bandets sterkere singler. Låta veksler mellom en melo-death-forankret, tung og mørk riffing og en mer opprømt, arena-metallisk fremdrift som topper seg på låtas antatte refreng. Gutta bringer til og med noen av de gotiske og post-metalliske tendensene sine fra tidligere låter, og låtas bro står dermed ut som noe relativt eget i Dark Deliriums senere låthistorikk. Jeg synes kanskje at bunnfrekvensene blir litt vel voldsomme i produksjons-øyemed, og spesielt gitartonen er så svær at den truer med å sluke øvrige instrumenter. «Flesh of the Masses» er uansett en av Dark Deliriums sterkere låtprestasjoner til dags dato, og hinter til at gjengen fremdeles er opptatt med å utbedre sine låtskiver-egenskaper i kjølvannet av sin trolig kommende fjerdeskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eunomia – «My Heart»
Ute nå via Rockshots Records
«My Heart» er singel nummer to fra power metal-bandet Eunomias kommende andreskive ‘The Chronicles of Eunomia Part II’. Førstesingelen «The Story Goes On», som brøt stillheten etter at det var gått hele fem år siden debutskiva ble sluppet, vitnet om at vi nok kom til å ha en nokså solid power metal-utgivelse i vente med melodiske og bombastiske refrenger i rollen som spydspisser i uttrykket.
«My Heart» imponerer meg riktignok ikke like mye som «The Story Goes On», da mest med tanke på refrenget i sistnevnte som var et klart høydepunkt. Låtskrivingsmessig er likevel denne låta god med en rekke sterke melodier og gitarsoloer, og som i forrige omgang er det nok mest i produksjonssegmentet det ligger et forbedringspotensiale. Balansene i miksen fremstår nemlig ikke alltid like gode.
Skrevet av Alexander Lange
Tessia – «Voidwalker»
Selvutgitt
Da Tessia slapp låta «The Fall Of Divinity» i juni, rundt to år etter slippet av det siste albumet ‘Shadows and Dust’, var det i mine ører snakk om et betydelig steg frem for bandet. For det første var låtskrivinga simpelthen noe mer solid enn sist; videre var det imidlertid først og fremst snakk om at musikken bar mye preg av at vokalist Julie Berthelsen hadde utviklet repertoaret sitt på imponerende vis slik at skrike- og growlevokal fant flere veier inn i låtmaterialet.
«Voidwalker», som ble sluppet for noen uker siden, følger sånn sett opp dette ytterligere. På tross av at en litt merkelig oppbygging rundt ett-minuttsmerket kan fremstå litt tilgjort, er vokalprestasjonen her også svært god, og ellers er det særlig refrenget som utmerker seg med noen herlige, stratosfæriske gitarer. Fortsatt er Tessia først og fremst for fans av metalcore, men også «Voidwalker» vitner om et fremoverlent band i så måte.
Skrevet av Alexander Lange
Astronautist – «Nábrók»
Selv-utgitt
De bergenske stoner metall-nykomlingene i Astronautist kommer til Oslo i helgen for å legge Vaterland i ruiner sammen med de lokale heltene i The Big Rip, og med seg i påsan har de en splitter ny singel ved navn «Nábrók». «Nábrók» er islandsk for «nekrobukser», hvilket i følge Wikipedia er bukser laget av menneskehud med magiske evner å tiltrekke seg enorm rikdom. Denne tematikken er fullstendig i tråd med Astronautists køddete lynne, og det samme er beslutningen om å fortelle denne skrønen over knusende stoner-metalliske riff som kunne fått Matt Pike til å rødme.
Den hylende feedbacken og Sleep-riffet som åpner showet er en effektiv måte å aktivere endorfin-utskillelse på – selv om grooven som entrer like etter strengt tatt er double-time i forhold til tempoet jeg satt og drømte om ved første gjennomlytt. Rytmiske hugg bryter opp riffenes evinnelige during og bunntråling, og «Cowboy Bob»s Goat the Head-aktige gurglevokal låter som Åge Aleksandersen etter århundrets bygdefest (dette er selvfølgelig skryt av høyeste kaliber). Jeg synes kanskje at låta mangler en ordentlig bro – litt fikling med stereo-kanalene holder ikke, til tross for at det er skøy – og den stampende grooven blir ensformig i lengden, akkurat som på forgjengeren. Likevel har jeg sansen for stoner metal som får gulvbordene til å knake, og nettopp dette er det ingen tvil om at «Nábrók» får til.
PS: Dra på Vaterland på lørdag dersom du ønsker å få øregangene filleristet av lovende nykomlinger innenfor stoner rock og -metall – hvilket du selvfølgelig vil.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Høvding – «Berserk»
Selv-utgitt
Gjallarhorns mektige toner runger utover de norske dalstrøk i åpningssekundene til Høvdings debutsingel «Berserk». Det unge bandets robuste ekstremmetall er preget av både tematiske og musikalske trekk vi forbinder med vestlandets vikingmetall, men kombinerer dette i tillegg med en groovy og fengende dødsmetallisk brodd som minner om nyere Gojira. Sånn sett kan man foreslå at «Berserk» låter som en viking-tematisert versjon av franskmennenes ‘Fortitude’ fra 2021, selv om dette selvfølgelig er i overkant reduktivt.
Dette gjelder uansett kun frem til låtas fem minutters-merke, hvor iskalde synther hentet ut av tidlig norsk svartmetall plutselig skyller ut over marken. Høvding viser forbindelsene sine til vestlandets majestetiske metall-tradisjoner tydeligst i dette avsluttende strekket; et strekk som ikke hadde vært malplassert som bakteppe for det skjødesløse partykaoset som utspiller seg mellom Valhalls fire vegger. «Berserk» er en tettvevd og innholdsrik singel som trolig fungerer vel så bra i konserthallen som på anlegg, og er dermed et temmelig respektabelt første steg for den unge kvintetten Høvding.
Et av norsk svartmetalls mest suksessfulle enmannsprosjekter noensinne, Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake, slipper den 1. september sin syvende fullengder: ‘Et Hav av Avstand’. Første (og kanskje eneste) smak på det som kommer har kommet i form av låta «Et Uhyre av en Kniv», som er en låt på hele 13 minutter. Formodentlig er denne låta heller ikke den eneste av et slikt kaliber på plata, som kun skal inneholde fire låter.
Ambisjonsnivået synes sånn sett både å være høyt og verdig Taakes nesten 30 år lange virke. «Et Uhyre av en Kniv» innevarsler også et svært spennende og interessant prosjekt som kan ende opp med å matche disse ambisjonene og fornye Taakes veletablerte uttrykk. Innmaten er langt fra ukjent, der det er snakk om fortsatt ganske rå svartmetall med noe folketonal glasur. Men det hele fremstår mer storslått og grandiost enn tidligere, godt hjulpet av låtlengden og en rekke svære, og ikke minst strålende, temaer og melodier.
Taake leker nok litt med ilden når det gjelder lengden og låtas lineære struktur, og jeg lurer fortsatt litt på om den hadde trengt å være så lang. Likevel gjør Hoest stort sett en imponerende jobb med å holde momentumet ved like her, og mye tyder på at vi som har hatt glede av for eksempel Helheims og Kampfars skiver de siste par årene har en sterk plateopplevelse i vente.
Skrevet av Alexander Lange
Fight the Fight – «Monarch»
Ute nå via Indie Recordings
Med fornyelser i besetningen skal Oslo-bandet Fight the Fight slippe sitt første album siden 2020s ‘Deliverance’ senere i år, og første singel ut er «Monarch». Denne treminutteren synes jeg representerer både kontinuitet og polering av bandets uttrykk, som må kunne beskrives som en cocktail av flere moderne metal-undersjangere; her finnes både nikk til groove metal, industriell metall, metalcore, djent, og nu metal, og da med et ganske brutalt fortegn.
«Monarch» er i all hovedsak en solid sprengladning, som først og fremst imponerer med en sterk vokalprestasjon, kult klimaks og en heftig groove som alle som har kost seg med What the Five Fingers Said to the Faces «Blackspiraldance» bør kunne ha stor glede av. Låta er nok vel overprodusert i mine ører, men det står ikke veien for at jeg gleder meg til å høre mer av hva bandet har å by på på plata.
Skrevet av Alexander Lange
Superlynx – «Into the Sun»
Ute nå via Argonauta Records
Det er nå to år siden Superlynx fortryllet det norske metallpublikummet med sin rituelle ørkenrock på tredjeskiva ‘Electric Temple’, og dermed er tiden definitivt moden for nye auditive trylleformler kastet fra dette hold. Noe av det som best karakteriserer musikken til Superlynx for min egen del, er måten de kombinerer ørkenrockens ulmende hete med en følelse av vidåpne rom, hvilket transporterer sinnet til et nattlig ritual utført mellom kurvende sanddyner. På «Into the Sun» tar bandet derimot skrittet ut i det stekende dagslyset, det uten å miste noe av sin tilslørende mystikk.
Sånn sett kan «Into the Sun» dernest sies å være det nærmeste Superlynx noensinne har kommet en sommerlåt. Denne teorien støttes av teksten, hvor en flyktig protagonist fortaper seg i det glitrende og refraktære sollyset der hun/han ligger og dupper under vannoverflaten. Ytterligere støtte kommer i form av akkordprogresjonen som underligger låtas refreng, som er injisert med et potent ekstrakt av vestkyst-rock. Gitarene både glinser av svette og virker dynket i luftbåren støv på samme tid, bassen murrer som en slumrende ørkenskapning, og vokalen til Pia Isaksen har den dronende, rituelle gløden som vi har lært å forvente av den eminente Oslo-trioen. «Into the Sun» er et gledelig gjensyn med en sterk musikalsk personlighet på den norske scenen, og en auditiv hetetokt som burde tilfredsstille det som er av ørkenrock- og doom-fans til lands.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Avertia – «Snakkes i Helvete»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Der «Light of Our Dying Sun» var en omstreifende og funderende affære, er andresingelen fra Avertias kommende skive en langt mer direkte skuddladning. Åpningens staute og folketonale melodi legger i utgangspunktet en introspektiv tåke over tilstelningene, men idet versets Darkthrone-aktige aggresjon treffer øregangene evaporerer denne umiddelbart. Drivende riff veksler med Avertias spesielle og umiskjennelige form for nostalgisk melankoli, og det hele leder frem til et eksplosivt andrevers der tittelen brøles ut av et fulltallig mannskap. «Snakkes i Helvete» er en relativt simpel låt, men hinter likevel til et mangfoldig idégrunnlag på bandets kommende ‘Midnight Returns’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Storm – «House of Cards»
Ute nå via Indie Recordings
Det er nå kun en dag til Storm sparker i gang festivalsesongen med et etterlengtet sett på Tons of Rock i Oslo, og i den forbindelse har den talentfulle unge musikeren sluppet en ny låt. Leo Davadi Sundli var jo faktisk så ung da han spilte inn debut-EPen ‘Invincible’ i fjor at han har gått gjennom stemmeskiftet siden den gang. Dette har garantert ført til en del utfordringer knyttet til tilpasning av vokal, men på «House of Cards» virker det som at Leo allerede har funnet seg noenlunde til rette i sin nye stemme.
«House of Cards» er nok en høykommersiell krafttønne reist på en grunnvoll av moderne metalcore. Påvirkningene fra band som Bring Me the Horizon, Motionless in White og Yungblud er fremdeles umulige å ignorere, men skarp låtskriving, fengende hooks og mengder av ungdommelig iver og attitude veier i stor grad opp for dette. Jeg synes kanskje at det plutselige utbruddet av trap-beats på låtas andre vers er håndtert på litt klumsete vis, og flere av vokalmelodiene gir så sterke assosiasjoner til Bring Me the Horizons ‘Post Human: Survival Horror’ at det må bemerkes. «House of Cards» har til tross for disse punktene (kanskje til og med som følge av dem) mengder av kommersielt potensial, og jeg ser frem til å se karen utfordre noen av de større og mer veletablerte gutta fra Tons-scenen på torsdag.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Agabas – «Evneveik»
Ute nå via Vinter Records
Et av de friskeste og mest oversette platene innenfor norsk metall de siste årene må være Agabas‘ ‘Voluspá’, som slo oss i bakken for to år siden med det som var som en slags ungdommelig, fandenivoldsk og oppoversparkende nytolkning av Shinings ‘Blackjazz’. «Dødsjazz» var bandets selvutnevnte sjanger, og i år får vi mer når bandet slipper sin andre fullengder via Vinter Records.
På første singel herfra er ingrediensene definitivt på plass, med temaer som spretter av herlig energi og synkopering, en strålende vokalprestasjon som er med på å gi uttrykket et klart hardcore-preg og et fett klimaks som kommer i form av en breakdown mot slutten. Det lille, effektive jazz-ekstra kommer denne gangen i form av en saksofon som har erstattet klarinetten fra sist. Helt opp til debutskivas høydepunkter når imidlertid ikke Agabas her, mye fordi jeg synes det hele fremstår litt mer polert enn sist og de ikke byr på så mange nye og overraskende elementer. Det håper jeg vi får mer av på plata som jeg uansett er sikker på at vil bli en sterk og live-vennlig energibombe.
Skrevet av Alexander Lange
Borgarting – «Hat»
Ute nå via Dusktone
Svartmetallbandet Borgarting slapp første singel fra deres kommende plate ‘Beist’ allerede i fjor høst, men det er først nå, med lanseringa av andresingelen «Hat», at vi vet at plata er på vei. Plata lanseres via italienske Dusktone den 14. juli, og alt tyder på at vi kommer til å få servert en nokså brutal svartmetallplate som er tradisjonstro i uttrykket, men moderne i produksjonstermer.
Med det skiller Borgarting seg lite fra mange andre band innenfor scena på «Hat», noe som fort innebærer at låtskrivinga må imponere nevneverdig for at det skal være verdt å sjekke ut. Heldigvis kommer bandet ganske så greit ut i så måte, og selv om ikke alt på denne låta fester seg på hjernebarken, leveres blant annet et knusende refreng som utnytter mange av fordelene i den punchy og harde produksjonen.
Skrevet av Alexander Lange
Slaamaskin – «Du»
Selv-utgitt
Slaamaskins meget utstrakte promotering i forkant av September-slippet av skiva ‘Trollveggen’ fortsetter med den kontant titulerte tredjesingelen «Du». «Du» fremstår som hakket mer strømlinjeformet og konsis enn sine svært sjangerblandende kumpaner i «Forfall» og «Fossekall», og er dermed kanskje den av de tre låtene som har gjort meg mest begeistret personlig. Dette betyr ikke at bandet holder seg fullstendig unna den musikalske stol-leken på «Du», og både metallisk hardcore, crossover-spekket thrash og groove-orientert metall gjør seg til kjenne over singelens kompakte spilletid. Den ignorante brutaliteten som slippes løs på lytteren rundt låtas avslutningsstrekk er spesielt verdt å nevne, og alt i alt er «Du» nok en solid singel fra de sinte Vestlendingene i Slaamaskin.
Etter det ambisiøse multimedia-prosjektet ‘Wild North West’ virket det naturlig å anta at den neste utgivelsen til Vreid ville ta en enklere form. To år senere er det likevel overraskende at det første tegnet på liv fra det eminente Sognametall-bandet er en enkeltstående singel. «Flammen» fremstår dog som noe mer betydelig enn en utrydding av hvelvet som huset materialet til bandets forrige skive, ettersom den kombinerer aspekter ved bandets lange historie som foreløpig ikke har eksistert side ved side.
Nærmere sagt bærer «Flammen» både preg av den hardføre viking-mentaliteten til perioden før «Valfar»s bortgang, samt den mer oppdaterte motstandskjemper-vibben til versjonen av bandet som ga ut ‘Milorg’ i 2009. Militante, staute riff hamrer ut av høyttalerne ved låtas oppstart, svøpt i en dyster tonalitet som minner om gjengens første skiver under Vreid-banneret. Black’n’rollen og de deilige ledegitarene som utgjør deler av arvestoffet fra Windir består selvfølgelig fremdeles, men totalt sett fremstår «Flammen» som en utsøkt destillasjon av hele bandets musikalske utvikling til nå. Det hele bygger opp til en stolt og mektig avslutning, der symfoniske elementer og majestetiske korsatser danner et verdig punktum på en av mine favorittlåter av Vreid i nyere tid. Til slutt må det nevnes at det avsluttende riffet inneholder den nydeligste chuggen siden Metallicas «The Thing That Should Not Be», hvilket selvfølgelig bør fungere som effektivt trekkplaster for de fleste som leser denne bloggen!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mortemia – «Antidote»
Selvlansert
Den nyeste singelen fra Mortemias ‘The Covid Aftermath Sessions’ er her og går under navnet «Antidote». Tradisjon tro har Morten Veland, mannen bak prosjektet, fått med seg en eminent gjest, og denne gangen er det også snakk om noen av et heller stort kaliber, nemlig Fabienne Erni fra sveitsiske Eluveitie.
Inntrykkene mine av fra dette prosjektet har vært litt blandede, der det nok er forrige låt ut, «The Hourglass», som har imponert meg aller mest. «Antidote» er heller ingen svak låt, men faller like fullt inn i kategorien av litt anonyme Mortemia-låter. Melodiene er noe generiske, og refrenget får ikke ut sitt fulle energipotensiale blant annet på grunn av en litt kjedelig groove i bunn. Det gjør det også litt vanskelig å tenke seg at den vil gjøre seg bedre når hele prosjektet er ute.
Skrevet av Alexander Lange
Nocturnal Breed – «Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)»
Ute nå via Dark Essence Records
«Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)» er singel nummer to fra ‘Carry the Beast’, som er den kommende skiva til det heller uhøytidelige thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Og mens bandet slo på stortromma med den hele åtte og et halvt minutt lange «Knights of Denim», er det denne gangen snakk om en mer direkte affære på fem minutter.
De første minuttene av denne låta er et herlig stykke fartsmetall helt etter boka. Nocturnal Breed leverer noen heseblesende vers før de etter et par minutter gir lytteren en liten pustepause; heretter er de imidlertid raskt i gang med å gi gass igjen med en gitarsolo og støyeffekter over riffmaskineriet. Mot slutten sliter likevel bandet noe med å holde oppmerksomheten min oppe, og det kunne muligens også ha latt låtas natur bli reflektert i en litt kortere låtlengde.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Disposable Numbers»
Selvlansert
Den aktive gjengen i Dark Delirium har nå sluppet låta «Disposable Numbers» – to måneder etter slippet av den habile «King of Fallen Time». Hvorvidt disse låtene er del av et større prosjekt er så langt ikke klart, men med tanke på hvor direkte og potent bandets moderne metall ofte her, ville det ikke forundret meg om disse låtene står på egne ben som singelopplevelser.
Dark Delirium beveger seg stadig på et spekter mellom metalcore og melodisk death metal. På «Disposable Numbers» lener de seg definitivt mest mot førstnevnte sjanger, og det i såpass stor grad at låta nok vanskelig vil kunne overbevise de som ikke er fans av sjangeren fra før – særlig på grunn av vokalen. Likevel er håndverket absolutt godt, og særlig refrenget og en sterk crescendo mot slutten imponerer.
Skrevet av Alexander Lange
Avertia – «Light of Our Dying Sun»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Avertia har ikke ligget på latsiden siden de imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin strålende tredjeskive ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i 2021. Tiden i etterkant har bandet både dristet seg ut på akustiske låtsamlinger og samarbeid med artister av både metallisk og ikke-metallisk herkomst, hvorav låta bandet utga med Helge Grønhaug fra De Musikalske Dvergene er en overraskende men vel så passende gest fra et band med sterk tilknytning til Bergens-området. Nå er dog tiden atter en gang inne for en ny full-lengder, og i den anledning har bandet sluppet en syv minutter lang tankespiral ved navn «Light of Our Dying Sun».
Mesterhjernen bak prosjektet, Kristoffer Georg Nøstdal, gav seg nylig i Last Lightning, muligens for å i større grad kunne fokusere på sitt hovedprosjekt. Det virker i alle fall som at Avertias kommende fjerdeskive ‘Midnight Returns’ er en viktig utgivelse for karen, ettersom coveret viser en gravstein med musikerens egen fødselsdato på. Dermed blir det naturlig å anslå at musikken på ‘Midnight Returns’ dermed vil skildre Nøstdals største musikalske inspirasjoner så vel som hans egne bidrag til sjangeren over de siste femten åra. Denne teorien styrkes av musikken vi går i møte på «Light of Our Dying Sun», som i store trekk er en mørkere og mer introvert affære en innholdet på bandets forrige skive.
Det første som slår meg er det traskende åpningsriffet og produksjonen, som virker å være like inspirert av Darkthrones middelperiode som den utmerkede oldtids-metallen vi fikk på fjorårets ‘Astral Fortress’. Dette inntrykket forsterkes av stilen på coveret, som på mange måter minner om det samme bandets crust-inspirerte periode fra 2007 til 2010. Den melodiske sognametallen og det fremtredende ledegitar-arbeidet til ‘Når Nordavinden…’ er fremdeles tilstede i bandets uttrykk, men generelt sett vil jeg si at bandet foretar en nøyere sammensmelting av gamle og nye idealer på sin nye singel enn tidligere. Denne sveisesømmen er fremdeles ikke fullstendig jevn, men jeg mener at dette er en retning bandet gjør klokt i å utforske. Det episke, Sworn-aktige klimakset og de påfølgende, jagende gitarstemmene som avslutter låta er uansett flott nok til at fans av melodisk, trad-påvirket svartmetall bør klikke seg inn på bandets Spotify-side umiddelbart!
Sworns ‘A Journey Told through Fire’ begynner fort å utmerke seg som en av de kommende månedenes mer lovende plateprospekter fra norsk hold. Førstesingelen «Calamity Sea» benyttet bittersøt melodikk og en voldsom, Insomnium-aktig skala til å male et apokalyptisk stillbilde bestående av melodisk svarmetall. «Grand Eclipse» gjør ikke noe dårligere jobb i så henseende, men intensiverer Bergensbandets episke sound via strie strømmer av melankolske gitarfraser og tordnende vokal.
Samtlige av de separate elementene som utgjør «Grand Eclipse» har en viktig rolle i låtas konstruksjon. Den klassiske, melodiske svartmetallen hever sceneteppet på storstilt vis, de drivende Uada-ismene driver oss lenger inn i komposisjonens dramatiske utfoldelse, og kassegitarenes fredfulle meditasjon brer seg som en måne-opplyst innsjø over låtas midtseksjon. Åpningstemaets retur er et virkelig gripende øyeblikk som rettferdiggjør låtas tålmodige mellomspill, før et tradmetallisk farget, melodisk dødsmetall-riff setter punktum for opplevelsen. Sworn har definitivt gjort seg bemerket hos undertegnede med sine to nye singler, og jeg skal innrømme at jeg er svært spent på om resten av ‘A Journey Told through Fire’ klarer å matche kvaliteten til disse. Anbefales fans av episk og bittersøt, melodisk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Fixation – «Flat Earth»
Ute nå via Indie Recordings
Fixation er et metalcore-band signert på ærverdige Indie Recordings, og et band som tidligere har bygget rennomé gjennom EP’en ‘Global Suicide’ som kom i 2020. «Flat Earth» er siste låt ut i en nokså lang rekke singler, noe jeg tør anta at innevarsler et plateslipp i løpet av året.
I så fall er det mye som tyder på at Fixation sammen med Atena vil stå for et sterkt metalcore-statement fra Indie Recordings’ side i år. De tidligere singlene er sterke, «Flat Earth» likeså, og det er snakk om emosjonell, kraftfull og velprodusert metalcore tilpasset de større konsertstedene her i verden. Like sterke høydepunkter som sine label-kamerater i Atena produserer kanskje ikke Fixation, men det er likevel all grunn til å glede seg til bandets videre eskapader. Særlig synth-bruken gir det lille ekstra.
Skrevet av Alexander Lange
Eternity – «Hymn»
Ute nå via Soulseller Records
«Hymn» er andre singel som er sluppet fra Eternitys kommende plate ‘Mundicide’. Eternity er et svartmetallband som har holdt koken i omkring 20 år allerede, men som før sommerens plateslipp kun har sluppet to fullengdere tidligere. Og mens første singel «Journey towards the Darkside» ga litt blandede følelser hos undertegnede, makter «Hymn» å imponere mer.
«Hymn» baserer seg på et velfungerende, fengende og folk metal-aktig hovedtema som holder komposisjonen godt sammen hele veien gjennom. På toppen av dette kommer også noen velimplementerte symfoniske elementer i form av korvokal som attpåtil er med på å bygge opp til et svært og tilfredsstillende klimaks. Plata kommer om en måned.
Skrevet av Alexander Lange
Jernlov – «Salvation»
Ute nå via Nordic Mission
Jernlov er tilbake med nok en majestetisk og stormende singel fra sin kommende andreskive ‘Resurrection’. I denne omgang har de med seg finske Eero Tertsunen, som med sin fartstid i band som Symphony of Heaven, Angel of Sodom og Renascent er å regne som en betydelig skikkelse innenfor den kristne ekstremmetallscenen.
«Salvation» åpner med et storslått tema som peker i retning melodiske svarmetallband fra både Norge og Finland – henholdsvis f.eks Nattverd og Sargeist. Bandets nye singel er en langt mer dynamisk affære enn sin forgjenger. Både piano, meditative mellomspill, brutale gitarbrekk og antydning av folketonalitet benyttes på låta, hvilket skaper en hakket mer levende kontrast til «The Final Prayer»s durende dobbelbass. Låtstrukturen oppleves dog en smule sporadisk, og spesielt avslutningen på låta er noe brå og antiklimaktisk satt opp mot låtas prangende åpningsstrekk. Det er likevel åpenbart at Jernlov har litt av hvert av perspektiver å tilføre den norske scenen, så jeg gleder meg til å se hva gjengen har stelt i stand på sin kommende andreskive.
Morten Velands Mortemia er i full gang med å rulle ut låter fra albumet ‘The Covid Aftermath Sessions’, og nå er tredje låt ute: «The Hourglass». Til nå har vi fått et Madonna-cover i form av «Frozen» og den egenkomponerte «The Endless Shore», som var habil, men som dessverre ikke imponerte meg fullt så mye Mortemias tidligere høydepunkter tatt i betraktning.
«The Hourglass» er bedre. Gjestevokalist Ambre Vourvahis, som ellers har sitt hovedvirke i tyske Xandria, gjør et strålende innslag som står i stil med låtas melodramatiske energi, og selv om komposisjonen er temmelig generisk, slår den an til en viss grad via en god produksjon, fengende melodier og sterke musikerprestasjoner. Den kunne sikkert gjort seg godt i en viss musikkonkurranse som går av stabelen i disse dager, og gir vann i munnen i påvente av de andre låtene fra prosjektet.
Skrevet av Alexander Lange
Atena – «Poison Pure»
Ute nå via Indie Recordings
Det er virkelig, virkelig duket for noe spennende når metalcore-kvartetten Atena skal slippe plata ‘Subway Anthem’ gjennom Indie Recordings i høst. Singlene derfra har til nå bydd på noen helt vanvittige høydepunkter, særlig i form av låta «Slip Away» og power-balladen «Oh My». Nå har bandet sluppet nok en singel: «Poison Pure».
«Poison Pure» er nok ikke det blant det aller beste i singelbunten. Men som du kanskje har skjønt, sier dette mest om de andre låtene enn denne. «Poison Pure» fremstår litt rotete og merkelig strukturelt sett, men byr også på noen herlige, breakdown-aktige vers og et – som vanlig – strålende refreng som også får en fin, om så litt lang, oppbygning mot slutten. I det hele tatt peker også denne låta mot en utgivelse som etter alt å dømme vil være et sterkt norsk statement i skjæringspunktet mellom metalcore og post-hardcore. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Hate Angel –Music of Torture
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Hate Angel lanserte sitt debutalbum ‘Kill for Passion’ i forfjor, og er et band som i det hele tatt har vært spennende å følge med på. Med et knippe utgivelser, mange kule låter og nokså omfattende endringer i besetning, har de nemlig utviklet seg en hel del siden oppstarten. Den nye låta «Music of Torture» passer også inn i dette narrativet, om det så er snakk om små steg.
Stilistisk representerer «Music of Torture» en kontinuitet ved at bandets stilige blanding av thrash metal, black metal og death metal holdes ved like og raffineres. Både komposisjonsmessig, produksjonsmessig og prestasjonsmessig sitter det meste bedre enn på ‘Kill for Passion’, og Hate Angel byr på noen brutale virvelvinder av noen riff. Den merkelige og brå avslutningen trekker ned, men likevel er dette en sterk statusoppdatering fra bandet.
Skrevet av Alexander Lange
Nexorum – «The Pestilential Wind»
Ute nå via Non Serviam Records
Vi har nå nådd tredje og trolig siste singel-slipp i forkant av Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, og det er på høy tid at jeg kaster fra meg forventningene om at skiva kommer til å utgjøre en naturlig oppfølger til ‘Death Unchained’ fra 2020. Bandet har åpenbart gått videre fra det moderne, dødsmetalliske soundet som preget debutskiva, så det er på tide å vurdere den nye musikken på sine egne premisser fremfor mine egne. Tredjesingelen «The Pestilential Wind» gjør jobben enklere i så henseende, ettersom det er det mest overbevisende nummeret blant de tre vi har hørt så langt.
Et seigt og forvridd riff legger seg som en giftig dis over låtas åpningsparti, hvis sykdomsbærende bris komplimenteres av svartmetalliske akkorder og en illevarslende vokal-drone. Denne brisen tar seg tidlig opp i styrke, og allerede ved versets inntog har vi med en black/death-kuling av type sterk å deale med. Den rytmiske fremdriften, de mørke, gravende gitarene og den beske vokalen til Terje Olsen gir låta et ustoppelig preg, som en luftbåren pest som ikke lar seg bremse av lukkede vinduer og dører. Et ritualistisk refreng fortetter den dramatiske atmosfæren betraktelig, før bandets stormende black/death når orkanstyrke ved låtas utgang. Jeg savner kanskje en tydelig melodi eller et motiv som kunne ha gjort «The Pestilential Wind» til et umiskjennelig landemerke i skivas fulle låtliste, men det kan godt hende at låtas eskalerende og mannevonde natur fikser dette på egenhånd. Låta er uansett en sterk en, og en god grunn til å slutte å sutre over bandets uttrykksmessige utvikling i forkant av ‘Tongue of Thorns’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eternity – «Journey towards the Darkside»
Ute nå via Soulseller Records
Eternity er en kuriøs størrelse innenfor den norske ekstremmetallscenen, og i likhet med prosjekter som Kharon og Ildfar har det tross et langt virke først fått skikkelig liv i seg på utgivelsesfronten de siste årene etter en lang pause. I 2019 ble plata ‘To Become the Dark Beast’ sluppet, og nå står snart neste plate for tur i form av ‘Mundicide’. Første singel herfra er «Journey towards the Darkside».
På denne låta forener Eternity det rifftunge og atmosfæriske, og oppdriver først og fremst et svært sterkt riffarbeid som nyter godt av en produksjonsdrakt som er litt feitere enn den på ‘To Become…’. Jeg tror imidlertid komposisjonen kunne vært hakket mer disiplinert, og det hele hadde truffet noe bedre om låta var litt kortere. Men noen kruttsterke partier – ikke bare i form av riff, men også melodier – kan jeg love uansett.
Skrevet av Alexander Lange
Bolverk – «Beastly Ways of Man»
Ute nå via WormHoleDeath
Bolverk kom i fjor ut som fra ingensteds og blåste hatten ettertrykkelig av hodene på Metallurgi-redaksjonen med debutskiva ‘Uaar’. Denne landet på en respektabel 29. plass på fjorårets toppliste, så det er en glede å se at bandet allerede er tilbake med nytt stoff. Andreskiva ‘Svarte Sekunder’ består visstnok av materiale som er skrevet i samme tidsrom som materialet på ‘Uaar’, men utgjør i følge bandet og plateselskapet WormHoleDeath et logisk neste steg for Bolverks idiosynkratiske ekstremmetall.
Knusende akkorder og hylende ledegitar introduserer det som lover å være en brutal åpning på den kommende skiva, i det «Beastly Ways of Man» åpenbarer sitt mektige black/death-lydbilde. Noe av det som gjorde ‘Uaar’ så minneverdig, var den subtile men unektelige eksentrisiteten som pulserte gjennom bandets særegne ekstremmetall, og denne tendensen gjør seg fortsatt bemerket – kanskje aller mest via broens durstemte utskeielser. De uforutsigbare og innviklede låtstrukturene er tydeligvis også bevart fra forgjengeren, hvilket er et definitivt pluss for en kar med sans for nitidig detaljjakt som meg selv. Alt i alt er «Beastly Ways of Man» en appetittvekkende smakebit på den nye skiva, selv om jeg har nok erfaring med musikken til Bolverk til å ikke danne meg for rigide forventninger til totalen basert på en enkelt låt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jernlov – «The Final Prayer»
Ute nå via Nordic Mission
Jernlov er en svartmetallisk duo som slapp debutskiva si ‘Crucified’ på det norske selskapetNordic Mission. Duoen er blant de få norske bandene som kombinerer svartmetallisk estetikk med kristen tematikk, hvilket gjør «un-black metal»-scenen sentrert rundt figurer som den mytiske undergrunnskikkelsen Kenneth Nattesorg til et naturlig sammenlikningsobjekt. Musikalsk sett er det dog lite som knytter de to prosjektene sammen, hvilket blir klart og tydelig etter noen gjennomspillinger av Jernlovs nyeste singel «The Final Prayer».
«The Final Prayer» er første singel fra bandets kommende skive ‘Resurrection’, som også utgis via Nordic Mission. Bandet henter åpenbart inspirasjon fra den norske svartmetallscenen, men baker i tillegg inn byksende riff og tyngre rytmiske elementer fra henholdsvis thrash- og dødsmetallen. Det hele låter forholdsvis moderne som følge av den oppdaterte lydproduksjonen, samt det massive refrenget og dets moderne dødsmetall-konnotasjoner. Et tumlende og aggressivt lydbilde sørger for en brutal førstetitt på materialet på den kommende skiva, selv om den konstante strømmen av dobbelbass gjør at låta også fremstår litt enspore – til tross for det varierte gitararbeidet. Oppsummert er «The Final Prayer» en solid førstesingel, om kanskje ikke en spesielt oppsiktsvekkende en.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Viction – «The Enemy»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Viction er et ungt melodeath/thrash-band som har røtter i rock- og metall-linja på Buskerud Folkehøgskole. Av tidligere utgivelser har de bare et fåtall låter på nevnte folkehøyskole sin ‘Ungt Blod’-serie å skilte med, men til tross for dette har de allerede oppnådd forholdsvis mye. I fjor vant de den norske Metal 2 the Masses-konkurransen, og fikk dermed spille et sett på den enorme utendørsfestivalen Bloodstock i England. Nylig annonserte bandet også debutskiva ‘Darkness, We Are God’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Første smakebit på skiva har vi dog fått i form av singelen «The Enemy».
«The Enemy» befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash og melodisk dødsmetall, med et moderne skjær som inntrer gjennom både produksjonsvalg og låtas riff-seleksjon. Et fellestrekk jeg har lagt merke til ved flere av bandene som har oppstått på metall-linja i Buskerud, er at det ofte er vanskelig å spore nettopp hvilken metalltradisjon bandene har latt seg inspirere av. Det gjør at musikken kan fremstå tidløs, men også litt rotløs. Viction er et godt eksempel på dette, ettersom de aldri står i fare for å kopiere tidligere helter, men heller ikke helt har funnet et sound som gjør at de skiller seg fra massene av andre unge, likesinnede ekstremmetallband verden over.
Det er dog ikke noe krav om at man skal gjenoppfinne hjulet på sin debutskive; det viktigste er at man leverer en solid plateopplevelse som fungerer som utgangspunkt for videre utvikling. Sånn sett varsler «The Enemy» om at ‘Darkness, We Are God’ kommer til å kunne være nettopp dette utgangspunktet for Viction. Låtskrivinga er generelt sett skarp, med minneverdige refrenger, chuggende, teutonisk riffing og heseblesende gitarsoloer rundt hvert hjørne. På tekst-fronten fremstår bandet fortsatt noenlunde grønne, hvor spesielt broens tirade gir en bismak av Robb Flynn sine banale kamprop i Machine Head. Det er likevel mye å sette pris på ved Victions ‘The Enemy’, og jeg ser frem til å høre bandet utforske soundet sitt på ‘Darkness, We Are God’, når enn den slippes.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eldkling – «Forever Changed»
Ute nå via Twelve Loop Twelve
Power metal-duoen i Eldkling har definitivt hatt et aktivt år til nå. I februar slapp de den habile debutskiva ‘The End of Eternity’, for noen uker siden slapp de et cover av Europe-låta «Ninja», og nå er de jammen også ute med en ny originallåt i form av «Forever Changed».
Eldkling er et band som jeg fra begynnelsen av synes hadde en viss sjarm gjennom noen sterke melodier, men som likevel ikke har nådd helt opp til noen nasjonale storheter som Mantric Momentum. «Forever Changed» styrker for så vidt dette inntrykket; faktisk er dette blant bandets aller beste låter, først og fremst på grunn av et hovedriff som sitter svært godt og noen gode overganger. Det blir imidlertid en litt lang låt, og jeg skulle ønske man fikk levert litt mer trøkk i produksjonen. Men dette utstråler en hel del potensiale. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Paracrona – «Carry the Cross»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Paracrona er et splittert nytt svartmetallband, hvis debutskive ‘Sun God’ kommer ut 24. mai. Stilistisk sett er det snakk om en episk form for progressiv svartmetall, som har et utpreget moderne sound som følge av en polert produksjonsjobb og en udiskriminerende tilnærming til sjangerblanding. Verdt å nevne er det at Baard Kolstad står for tromminga på skiva, til tross for at det ikke virker som han er en del av bandets faste line-up.
Den første singelen fra den kommende skiva, «Carry the Cross», er en låt som er så proppfull av musikalske hendelser at den fremstår som mye lenger enn den i realiteten er. Dundrende tammer og hese skrik leder oss inn i låtas ukjente farvann, før den ellers ordinære åpningssekvensen avbrytes av et skeivt rytmisk landskap preget av Kolstads umiskjennelige trommesignatur. Tårnende synther og snedige gitarløp blåser opp lydbildet ytterligere, før et strekk som kunne vært hentet fra Zustand Nulls ‘Existence Nihil’ leder rett inn i et riff som oser av svensk dødsmetall. På dette punktet i beskrivelsen har du som leser trolig fått et solid inntrykk av den svimlende variasjonen som er å finne på Paracronas debutsingel, selv om jeg må få understreke at det hele fungerer overraskende bra i praksis. Det skal bli spennende å høre hvordan resten av skiva fortoner seg, ettersom Paracrona fremstår som et dyktig band med en tydelig kreativ agenda for øye – selv om det er vanskelig å si nøyaktig hva denne agendaen går ut på basert på kun én låt.
Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.
Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – “The Endless Shore”
Ute nå via Veland Music
Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.
Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.
Skrevet av Alexander Lange
Fixation – «Ignore the Disarray»
Ute nå via Indie Recordings
Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.
Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Magick Touch – «The Judas Cross»
Ute nå via Edged Cicle Productions
«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Seven Impale – «IKAROS»
Ute nå via Karisma Records
Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.
Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.
Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Likbaal – “Korsfarerne”
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.
Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.
Skrevet av Alexander Lange
Fall of Midwinter – «Into the Frost»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.
Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Toskegjølet – «A Flicker of Light»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.
Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Camelio – “Heroin i Desember”
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.
Om dere er lik meg på noen som helst måte, kom slippet av Immortals ‘Northern Chaos Gods’ i 2018 trolig som et stort sjokk. Tanken på et Immortal uten den legendariske ekstremmetalliske figuren Abbath i front vekket stor skepsis hos meg personlig, og jeg var redd for at skiva mer eller mindre skulle fremstå som en oppfølger av Demonaz sin egen ‘March of the Norse’ fra 2011. Det at ‘Northern Chaos Gods’ viste seg å være en av årets sterkeste norske skiver det året, var en såpass stor positiv overraskelse at jeg fremdeles lever litt i ettergløden av åpenbaringen den utgjorde i 2018.
Nå har dog fem år til passert, og nok en viktig skikkelse i bandets historie har forlatt rekkene. Demonaz står nå igjen som siste gjenværende medlem av Immortal, og det, kombinert med den manglende promoen i forkant av slippet, har ført til at skepsisen atter en gang viser sitt beske andlet hos anmelder. Skivas eneste singel, «War against All», klarer kanskje ikke fullstendig å viske ut denne skepsisen, men det er ingen tvil om at den gir et solid førsteinntrykk av skiva. Låtas aggressive, blastende og krigerske fremtoning skriker klassisk Immortal, selv om den korte spilletiden gjør at dette mer eller mindre er alt den skriker. «War Against All» er et nådeløst åpningsbombardement som får blodet til å bruse, men som overlater oppgaven med å berolige bekymrede Immortal-fans til skivas resterende låtmateriale. Spennende blir det uansett!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dødheimsgard – «Abyss Perihelion Transit»
Ute nå via Peaceville Records
Dødheimsgard kan sies å være den viktigste norske, avantgardistiske metall-institusjonen vi har hatt – både nålevende og fordums. Selv om man kan hente frem både Ihsahn og Ulver som gode kandidater til denne tittelen, kan man argumentere for at førstnevnte har slått seg noenlunde til ro uttrykksmessig på sine nyeste skiver, og at sistnevnte strengt tatt har forlatt metallverdenen til den graden at tittelen ikke lenger virker passende. Dødheimsgard har på sin side kontinuerlig tviholdt på kjernen av sin metalliske identitet, samtidig som de har produsert en platesamling der hver eneste skive presenterer en annen side ved deres framoverskuende kreative virke.
Derfor er det vanskelig å ikke få litt overtenning når bandet annonserer at en ny utgivelse er på vei, hvilket de gjorde i slutten av februar. «Abyss Perihelion Transit» er vårt første innblikk i universet bandet har manet frem på den kommende skiva ‘Black Medium Current’, som slippes 14. april. I sann Dødheimsgard-stil er det snakk om en låt som reiser flere spørsmål enn den besvarer; en enslig (om massiv) puslespillbrikke som krever konteksten av den fullstendige skiva for å gjøre seg klok på.
Den beste måten jeg kan beskrive den elleve minutter lange singelen på, er åpen og søkende – like opptatt av å granske sine mange strukturelle plan som låtteksten til «Vicotnik». Den legendariske undergrunnsskikkelsen har erklært at ‘Black Medium Current’ er en personlig utgivelse, og ut ifra presseskrivene å tyde tar denne personlige granskningen form via et dypdykk inn i refleksjoner rundt eksistens og persepsjon fra et både filosofisk og psykologisk perspektiv.
Låta speiler denne strømmen av tanker og refleksjoner i sin egen struktur, som fremstår som et landskap bestående av idéfragmenter og teksturer som ikke helt har funnet frem til sin endelige form. På samme tid får man følelsen av at det er nettopp denne diffuse og utsvevende formen låta måtte ha, nøyaktig for å skape den nødvendige forbindelsen til «Vicotnik»s funderinger.
Noe særlig mer har jeg egentlig ikke lyst til å om låta, i frykt for å styre andre lytteres opplevelse og oppfatning av musikken. For de av dere som likevel trenger et overforenklet salgsargument, kan jeg kjapt bemerke at dette er Dødheimsgard på sitt mest tålmodige og post-metalliske; fylt til randen av speilblanke gitarteksturer, murrende synther og romslige trommebeats, samtidig som en og annen seig strøm av dypt meditativ svartmetall kløyver gjennom det metafysiske landskapet. Jeg gleder meg alltid enormt til å høre hva denne gjengen har stelt i stand på nye utgivelser, og selv om «Abyss Perihelion Transit» ikke nødvendigvis er det beste singelmaterialet, merkes dette godt på den fullstendig overtente omtalen min. Til syvende og sist er det nok lite jeg kan gjøre annet enn å anbefale folk å sjekke ut låta og gjøre opp sin egen mening.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Atena – «Oh My»
Ute nå via Indie Recordings
Et av Norges store metalcore-stoltheter, Atena, fortsetter en til nå kruttsterk rekke med singelslipp med låta «Oh My». Nok en gang er sjangerguruen Henrik Udd bak produksjonsspakene, og skal vi tro en Facebook-kommentar på bandets egen side er en albumannonsering rett rundt hjørnet – noe som får det svært like coverdesignet på de tre singlene til å gi mening.
Men tilbake til «Oh My», for dette er nok et virkelig sterkt bank i bordet etter at særlig «Slip Away» slo mang en metalcore-entusiast i bakken. Det kan nok ikke kalles noe annet enn en kraftfull metalcore-ballade, og høres attpåtil ut som en blytungMy Chemical Romance-låt, særlig om man tar vokalprestasjonen i betraktning. Referansene til legendene innenfor bandets sjangerlandskap er ytterst smakfulle, og refrenget er en herlig følelsesbombe. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Marius Danielsen – «March of the Living Dead»
Ute nå via Sinner Entertainment
Det kan virke som at Marius Danielsen har to primære låtskrivermoduser. Under Legend of Valley Doom-banneret produserer han utbroderte og episke fantasy-narrativer i plateform; voldsomme musikalske spetakler der hundrevis av kraftmetallens ypperste instrumentalister møtes som karakterer i et omfattende, fiktivt univers. I sitt andre modus sløyfer vokalist/gitaristen Legend of Valley Doom-suffikset, og skriver låter som byr på enklere gleder i en mer beskjeden skala. Det viser seg at karen slapp en hel drøss av låter og en hel skive i sistnevnte modus i fjor, uten at dette ble fanget opp av bloggens redaksjon. Dette bøter vi på ved å hive oss rundt og omtale karens nyeste låt, «March of the Living Dead».
Låta bygger på et enkelt melodisk tema over en power-metallisk galopp, som kontrasteres med en neoklassisk fanfare som mest av alt minner om den teatralske bombasten til det legendariske britiske NWOBHM-bandet Hell. Utgangspunktet er utvilsomt simpelt, men Danielsen krydrer i tillegg låta med en aktiv bruk av orgel, samt noen heseblesende gitarsoloer spilt inn av tidligere Falconer-gitarist Jimmy Hedlung. Personlig synes jeg låtas rytmiske grunnlag er litt for ensformig til tross for oppbruddene i andre halvdel, og jeg skulle ønske at trommis Alessandro Kelvin varierte spillet litt for å fikse opp i dette. Likevel er «March of the Living Dead» en kompakt og konsis powermetall-låt med nok fyrverkerier til å fenge fansen av uttrykket.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Saint Karloff – «Psychedelic Man»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Første gang jeg hørte om stoner metal-bandet SaintKarloff, var ikke lenge etter den tragiske bortgangen til bassist Ole «Karloff» Sletner i 2021. Hvor lenge det har ligget i kortene at bandet skulle komme tilbake for fullt vet jeg ikke, men det er uansett en glede å se at bandet nå skal slippe sin tredje fullengder i år. Den skal hete ‘Paleolithic War Crimes’, lanseres naturligvis på ærverdige Majestic Mountain Records, og første singel heter «Psychedelic Man».
Stoner metal er i mine øyne en sjanger med ganske veletablerte grunntrekk og spilleregler, all den tid formlene fungerer svært godt. Innledningsvis er heller ikke «Psychedelic Man» noe som skiller seg mye ut, spesielt i en tid der jeg oppfatter at det dukker opp mye norsk stoner-metal, og Saint Karloff seiler først og fremst på det rent kvalitative i de svære, flotte riffene som dundrer det første halvannet minuttet. Etter dette blir det imidlertid litt andre boller, og trioen frisker opp med et verstema som vel egentlig høres ut som et fett stoner-riff som utsettes for uvanlig store sentrifugalkrefter (tenk: hvordan ville et stoner-riff hørtes ut om det lå i en vaskemaskin?). Det er herlig energisk, og bidrar mye til at «Psychedelic Man» med sine nesten syv minutter er en variert og interessant lytteropplevelse.
Skrevet av Alexander Lange
Hex A.D. – «The Memory Division (Single Edit)»
Ute nå via Apollon Records
Larviksbandet Hex A.D. har nå i snart ti år utsmykket den norske rock- og metallkanonen med sin melodiske og rikholdige sammensmelting av progressiv rock/metal og doom. Mitt første møte med gruppa var i 2021, da de imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med det majestetiske og innbydende opuset ‘Funeral Tango for Gods & Men’- som for øvrig kapret tolvteplassen på vår egen toppliste ved årets slutt. Nå har gruppen endelig vært i studio igjen, og resultatet av denne visitten får vi høre når sjetteskiva ‘Delightful Sharp Edges’ slippes 12. mai.
Førstesingelen «The Memory Division» låter i utgangspunktet som Hex A.D. som vi kjenner dem fra sist. Åpningens tradmetalliske gitarer fungerer som forlokkende agn, før den hammond-mettede, 70-tallsinspirerte prog-rocken deres brer seg ut i lydrommet som et landskap tegnet av Roger Dean. Det viser seg dog at låta er en editert singel som kun inneholder 4 av platesporets 12 minutter, og dette burde kanskje tilsi at det venter oss litt av hvert av musikalske odysseer bak ‘Delightful Sharp Edges’ sitt glorete platecover. «The Memory Division» får til en bra blanding av tette grooves og mer storslagne øyeblikk, og den sjelfulle vokalen til Rick Hagan er som vanlig en ypperlig narrativ kraft i bandets musikk. Den varme og levende produksjonen gjør «The Memory Division» til en meget effektiv invitasjon inn i Hex A.D. sitt musikalske skaperverk, og jeg kan ikke annet en å glede meg fryktelig til slippet av ‘Delightful Sharp Edges’ i mai. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattehimmel – «Astrologer»
Ute nå via Hammerheart Records
Nattehimmel er et temmelig nytt band fra Kristiansand bestående av erfarne musikere fra en rekke noteringsverdige band, deriblant band som Green Carnation, Jaldaboath og Strange New Dawn. Bandet imponerte undertegnede i fjor, da de gav ut debut-demoen sin ‘The Night Sky Beckons’, som for øvrig ble trukket frem som en av årets sterkeste demo-utgivelser her hos oss. Demoen demonstrerte kvintettens særegne uttrykk; en blanding av svartmetall og melodisk doom skreddersydd for å vekke nysgjerrighet og ærefrykt overfor det store kosmos hos lytteren.
Nå har bandet annonsert at debutskiva er på vei, en utgivelse ved navn ‘Mourningstar’ som slippes 20. mai. Førstesingelen fra skiva er faktisk en av låtene fra demoen bandet slapp i fjor, som foruten en ny miks fremstår som temmelig uforandret siden da. Dette har jeg ingen problemer med, ettersom «Astrologer» var min soleklare favoritt på ‘The Night Sky Beckons’. Åpningens svingende grooves og skimrende stjernesynther sender tankene i retningen den norske andrebølgens tidlige flørt med symfonikk og keyboards, og broens majestetiske doom-riff skaper en sterk kontrast som virkelig fremhever bandets unike sound. Det hele er badet i en følelse av nattlig og stjerneskuende mystikk, mye takket være den noe mørkleggende og gammelt-lydende produksjonen. «Astrologer» er en nydelig liten sak å fortape seg i, og jeg gleder meg stort til å høre Nattehimmel spre vingene sine ytterligere på debutskiva i mai.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Asmodean – «Below the Line»
Ute nå via Rob Mules Records
Bandet Asmodean har sluppet noen få singler opp gjennom årenes løp, men er nå omsider snart klare med sin første fullengder. Første låt derfra, «Below the Line», er med det ute, og bærer bud om en type metall som ligger i skjæringspunktet mellom moderne progressiv metall og alternativmetall – da i forlengelse av sin moderne, stilige og lettfordøyelige finish.
«Below the Line» er også et livlig og smakfullt stykke arbeid, og vitner om at vi kan ha en forfriskende plateopplevelse i vente. Dette er fengende, energisk metall med clean-vokal i front, og inneholder blant annet et nokså uimotståelig refreng som kanskje vekker flere pop- enn metallnerver, men som like fullt er en komponent i en potent metallkomposisjon. Og joda, sånn sett minner den meg litt om at ekstreme elementers dominans i vår kjære sjanger ikke må bety at lettere uttrykk må falle helt utenfor i sjangerdefinisjonspedanteriet. Den lykkes i alle fall med å gi mer vann i munnen i påvente av plateslippet, og det holder jo kanskje det også.
Skrevet av Alexander Lange
Camelio – «Protagonist»
Usignert, ute på strømmetjenester
Camelios ukentlige singelslipp opp mot bandets kommende platelansering fortsetter, denne gangen med låta «Protagonist». Bandet fortsetter sin interessante balansegang mellom ulike undersjangere innenfor metall, og begynner nok nå og manifestere seg som et slags Kvelertak som tillater seg et ganske betydelig innslag av stoner-rock uten helt å gi slipp på det svartmetallske. «Protagonist» varter opp med et groovy, tungt og svingende hovedriff, et melodisk, flott og åpent hardcore-aktig refreng og en nesten litt folketonal, svartmetallsk avslutning. Låta er nokså kort, og er heller ikke den låta som setter seg mest av de som har blitt sluppet. På den måten fremstår den først og fremst som et solid, lite ledd i en større albumopplevelse vi ennå ikke har hørt.
Skrevet av Alexander Lange
We the Faded – «Damage Control»
Usignert, ute på strømmetjenester
We the Faded er en fersk kvartett fra Østfold som slapp sin første låt, «Crisis Mode», i februar i år. Andre låt er allerede på plass, og gir oss for så vidt mer av uttrykket bandet etablerte den gangen. Som sin forgjenger er «Damage Control» en umiskjennelig dose av en blanding metalcore og alternativ metall, og lever sånn sett også opp til kriteriene.
Her har vi nemlig groovy, buldrende trommebeats og kompgitarer, sirene-aktige leads og en flott, melodisk vokalprestasjon. «Damage Control» er på den måten et godt stykke arbeid for fans av sjangeren, men jeg undres litt over den eventuelle appellen utenfor, og hvorvidt We the Faded er på sporet av noe egenartet. En solid produksjon er det imidlertid uansett, og det blir spennende å følge bandet videre.
Plateselskap: Usignert Undersjanger: Psykedelisk/progressiv death metal
Teknisk sett ble Ingeniums ‘Sustenance through Death’ utgitt i 2021 (om enn på årets siste dag), men det hadde ikke vært snakk om å utelate skiva fra årets liste av den grunn. Trondheims-bandets smått visjonære dødsmetall kombinerer nemlig sjangerens klassiske, progressive trekk fra 90-tallet med en omfattende bruk av suggererende psykedelisk rock, og det på en måte som får kombinasjonen til å fremstå som det mest naturlige i verden. Det er lett å forestille seg at den romslige psykedelikaen kunne endt opp med å stjele fokuset fra bandets dødsmetalliske bragder, men Ingenium disker opp noen aldeles eksemplariske riffsekvenser som hindrer dette fra å skje. ‘Sustenance through Death’ er en uforglemmelig reise gjennom en av årets mest spennende og nyvinnende sjangerkombinasjoner innenfor norsk metall, og en soleklar inklusjon blant årets topp ti.
Beste låter: «Carnal Blood Boils», «The Heir of Sanity», «Orbital Decay»
The Nika Riots‘ ‘Derelict’ har kanskje vært den vanskeligste skiva på denne lista å plukke ut noen favorittlåter fra. På nesten hver låt er det et eller annet gitarsegment, et eller annet skikkelig sterkt og fengende refreng eller en eller annen skikkelig tilfredsstillende hardcore-utblåsning som imponerer stort, og det gjør at det ikke er noen tvil om at denne plata er blant listas mest umiddelbart underholdende. Uttrykksmessig finner også bandet en herlig balanse mellom hardcore-sjangeren og metallelementer, og de blir som et norsk barn av mye av det band som Converge og The Dillinger Escape Plan har introdusert verden for. Så du får nesten bare høre hele plata.
Beste låter: «Dereliction Beat», «Like Swans», «Crime Tapes and Weltschmerz»
Plateselskap: Hells Headbangers Records Undersjanger: Speed metal/blackthrash
Deathhammer har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av klassisk, høykvalitets ekstremmetall på norsk jord, men det betyr ikke at bandet ikke jobber overtid for å pushe håndverket sitt til enda et nytt nivå. På ‘Electric Warfare’ kombinerer bandet sin sedvanlige, heseblesende blackthrash med lengre låtformer trolig inspirert av lærdommer fra Black Vipers ‘Hellions on Fire’. De korte, kjappe sjokkene til låter som «Savage Aggressor» og «Thirst for Ritual» sidestilles med episke fartsgiganter som «Return to Sodom/ Soldiers of Darkness», og resultatet er en dynamisk skive som forundrer og forlyster, samtidig som den er fullstendig bestemt på å ta livet av deg. Det er nesten umulig å unnslippe dragsuget når ‘Electric Warfare’ settes på anlegget, og selv har jeg latt meg rive med inn i fulle gjennomlyttinger av Deathhammers foreløpige karriere-topp flere ganger enn jeg kan telle. Og flere skal det bli!
Beste låter: «Return to Sodom/Soldiers of Darkness», «Rapid Violence», «Violent Age of Bloodshed»
Plateselskap: Hellstain Productions Undersjanger: Black metal
Svartmetallen Kharon serverer på ‘Shores of Acheron’, som faktisk er bandets første plate på tross av et virke som visstnok strekker seg helt tilbake til 1989, er ikke nødvendigvis så unik eller nyskapende. Snarere er det rett og slett snakk om en helt uhyre solid bunt av svartmetallåter der et umiskjennelig svartmetallsk høyspenn forenes med et herlig riffteft og en bruk av melodier som tidvis setter musikken i dialog med de mer folketonale sidene av sjangeren. Det er snakk om en eneste stor imponerende låtskriverprestasjon, og det er utvilsomt deilig å kunne si at en svartmetallskive av såpass klassisk kaliber når såpass høyt på årets liste. Og bare se på det coveret, da.
Beste låter: «Destination Hell», «The Plague Returns to the Northlands», «The Face of Death»
Plateselskap: Mindsweeper Records (eget plateselskap) Undersjanger: Eksperimentell metall/djent
I blant støter man som lytter på en skive som fullstendig rekalibrerer forventningene dine til en bestemt sjanger. Djent-sjangeren gikk fort fra å være en yndling hos unge gitarister på det tidlige 10-tall, til å bli en uniform scene fullstendig tappet for kreativ driv og egenart. Dette var en enorm skuffelse etter det åpenbare potensialet til utgivelser som Vildhjartas ‘Måsstaden’ og Chimp Spanners ‘All Roads Lead Here’, så det er en tilsvarende enorm glede at norske YAWN har plukket opp ballen til 10-tallets største kreative drivkrefter innenfor sjangeren. Personlig mener jeg at de allerede har utkonkurrert den originale bølgens mest eksperimentelle grupper, ettersom ‘Materialism’ er en skive som fullstendig endrer forståelsen av hva djent kan være i 2022. Gjennom fire biomekaniske monstre av noen låter, forer YAWN djent-uttrykket gjennom en rekke rytmiske, tonale og elektroniske transformasjoner, og resultatet er en eksperimentell metallskive som er fullstendig uten parallell for øyeblikket – selv på den internasjonale scenen. YAWNs ‘Materialism’ et av årets friskeste pust innenfor sjangeren, og det er nesten skremmende å tenke på at dette er standarden de setter på sin aller første skive. Lytt og la deg forbløffe!
Plateselskap: Indie Recordings Undersjanger: Teknisk black metal
Så stygg, frenetisk, teknisk og flerrende svartmetall som den Nordjevel friterer lytterne sine i på ‘Gnavhòl’ skal du lete lenge etter. Imponerende musikerprestasjoner og en helt forrykende og fryktinngytende innsats fra vokalist Doedsadmiral løfter komposisjonene på denne plata til sitt fulle potensiale, og blir viktige ingredienser i en svartmetall som fremstår både fremoverlent og tro mot sjangergrunnlaget. Det er nemlig få som så effektivt klarer å formidle vederstyggeligheten som mye av svartmetallen bygger på, samtidig som at Nordjevel lykkes godt med å gi det hele et moderne fortegn med høy produksjonskvalitet og et uvanlig sentralt teknisk og avansert aspekt i musikken. Med både denne fullengderen og fjorårets kruttsterke EP ‘Fenriir’ er det uansett ingen tvil om at Nordjevel nå kan kalles en spiller i den norske svartmetallscenen man ikke kan tillate seg å unngå å sjekke ut.
Beste låter: «Of Rats and Men», «Gnavhòl», «Spores of Gnosis»
Plateselskap: Usignert Undersjanger: Progressiv melodisk death metal
Hypermass sin debutskive ‘Empyrean’ er en av årets mest gåsehud-fremkallende plateopplevelser. Måten åpningssporet «The Constant» bygger opp forventning via futuristiske synther og rytmisk driv, for deretter å detonere i en fargerik eksplosjon av triumferende instrumentalspill er en ypperlig introduksjon til en skive som ‘Empyrean’, og en sekvens som er garantert å dynke metallfans i den varme, nuppete følelsen vi alle jakter på gjennom vår nitide musikklytting. ‘Empyrean’ er en tilnærmet perfekt debut; en skive som leverer like godt på den umiddelbare, kommersielle fronten som på den mer dyptgripende, kreative fronten. Det finnes ingen annen skive jeg har hørt på like mye som ‘Empyrean’ i 2022, og sånn sett er det nok kun en mikroskopisk loppehårsbredd som skiller den fra utgivelsene som topper lista. Sjeldent har det fremstått som så riv, ruskende urimelig at et band har stått uten plateselskap som for Hypermass, og jeg både tror og håper at 2023 kommer til å gi bandet den oppmerksomheten de fortjener. Jeg kommer i alle fall til å anbefale dem til samtlige innenfor hørevidde.
Beste låter: «Hivemind», «The Degenerate Strain», «Behind the Leviathan», «Empyrean»
Plateselskap: Aftermath Music Undersjanger: Black metal
Ikke nok med at Djevel skulle slippe den strålende ‘Tanker Som Rir Natten’ i fjor; i år har bandet rett og slett sluppet noe som låter større, bedre og enda mer gjennomført i form av ‘Naa skrider natten sort’, som sammen med førstnevnte plate visstnok går inn i en trilogi som står i fare for å bli urimelig bra. ‘Naa skrider natten sort’ er en time med svartmetall som egentlig ikke har et eneste svakt øyeblikk, noe som i seg selv er uhyre imponerende når Djevel også får de monumentale komposisjonene sine til å fungere så godt i sin sammenheng og rekkefølge. Det som nok kan omtales som Djevels grunnformler tukles ikke mye med på denne plata, men til gjengjeld skviser bandet alt de kan ut av dem, og spennvidden mellom aggressiv svartmetall, dunkle, suggererende strekk og melodisk prakthåndverk gjør ‘Naa skrider natten sort’ til en svært variert lytteropplevelse. Årets soleklart beste utpreget atmosfæriske norske svartmetallplate.
Beste låter: «Naar Taaken Tetner», «Kronet Av En Væpnet Haand», «I Daudens Dimme Natt»
Plateselskap: Indie Recordings Undersjanger: Progressiv thrash metal
Når det kommer til det norske metallårets sterkeste progressive bidrag, så er det ingen tvil om at den bragden ble begått av Arendals Vorbid. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er en storstilt, konseptuell reise gjennom selvet og dets bestanddeler, akkompagnert av en form for progressiv thrash som er nesten blendende i sin kreative glød. Halsbrekkende instrumentalflukter knyttes sammen av minneverdige, melodiske tråder; det hele gjennomsyret av et rytmisk overskudd som holder lytteren i en konstant tilstand av årvåkenhet og spenning. Et ytterligere testament til gruppens kompositoriske tekke, er at den komplekse musikken danner en sammensveiset helhet hvor alt leder frem til siste akt, der «The Swan» setter punktum ved reisen på umåtelig tilfredsstillende vis. Det er rett og slett lite annet å gjøre enn å ta av seg hatten og beundre det Vorbid har fått til på ‘A Swan by the Edge of Mandala’; et landemerke innenfor norsk progmetall som trolig kommer til å være sammenliknings-idealet i årene som kommer.
Beste låter: «Union», «Ex Ante», «By the Edge of Mandala»
Plateselskap: Indie Recordings Undersjanger: Black metal
Det er lett å forstå hvorfor Kampfar ser på sin niende plate ‘Til Klovers Takt’ som en slags kulminasjon av det bandet har gjort tidligere, og hvorfor de omtaler det som en plate de alltid har hatt lyst til å lage. Det er ikke fordi den nødvendigvis fungerer som en slags oppsummering av alt dette nesten tretti år gamle svartmetallbandet har gjort tidligere; nei, noe av det mest imponerende med denne plata er hvordan den står så støtt som et selvstendig og avgrenset prosjekt. Snarere er det fordi det ligger en så ubestridelig, forfriskende og gjennomgående profesjonalitet innbakt i disse tre kvarterene, og at det på sett og vis fremstår helt åpenbart at det er snakk om et band som har raffinert og finslipt et allerede veletablert grunnuttrykk med en utrolig god finfølelse. Låtene på ‘Til Klovers Takt’ er rødglødende, kaotiske, melodiske, intense, folketonale, hamrende og uforutsigbare, og det at Kampfar binder disse tendensene på en spesiell måte som likevel føles så naturlig er utrolig kult. Sammen med den sterke visuelle presentasjonen og den gjennomførte tematiske innretningen gjør det ‘Til Klovers Takt’ til en herlig pakke svartmetall med ubestridelig egenart.
Derfor var det egentlig aldri noen tvil om at dette var plata Metallurgi skulle kåre til årets beste i den norske metallscenen. Så håper vi dere lytter på denne i det nye året og forbi. Godt nyttår fra oss i Metallurgi!
Beste låter: «Urkraft», «Flammen fra nord», «Dødens aperitiff»
Med nok et innholdsrikt år i bakspeilet er det en glede å kunne ønske velkommen til årets listesesong hos Metallurgi! Da vi startet opp bloggen i 2020 hadde vi utvilsomt ambisjoner om å holde på en stund, men det er slettes ingen selvfølge at et frivillig prosjekt som Metallurgi kommer seg helskinnet over målstreken to år på rad. Vi har definitivt truffet en og annen fartsdump i løpet av 2022, og det har tidvis vært krevende å overholde vårt egenerklærte oppdrag om å dekke samtlige norske utgivelser fra uke til uke. Det førte til en pause i dekningen og skrivingen fra mars til september. Men i de periodene det var ekstra tungt å heve fjærpennen og skru lokket av blekkhuset, så sørget kvaliteten på den norske metallproduksjonen for å holde energinivået og motet vårt oppe. Takk for det!
Det er også kjekt å se hvor mange som velger å engasjere seg i arbeidet vårt ved å lese, kommentere på og dele postene våre til venner og bekjente. Til syvende sist skapte vi bloggen fordi vi har lyst til å bidra til å bevare og styrke den norske metallkulturen, og basert på trafikken og engasjementet på siden er det åpenbart at det er flere som deler dette ønsket. En blogg er ingenting uten sine lesere, så til dere som har klikket dere inn på siden vår i løpet av 2022: takk!
Vi kjører kliss likt opplegg i år som i fjor. Det vil si at dere i dag vil kunne lese om de 20 EP’ene og de fem demoene som har fått bloggens redaksjon til å vibrere av bunnløs vellyst og begjær, mens utrullingen av årets 50 beste skiver vil foregå fra tirsdag til fredag. Det bør nevnes at enkelte av utgivelsene på lista egentlig kom ut i 2021, men såpass sent i desember at det ikke var mulig å vurdere dem til fjorårets lister. Disse utgivelsene var såpass sterke at det hadde blitt feil å ikke nevne dem overhodet, så de har blitt slengt med på årets lass i stedet. Ellers har vi også mens vi har hatt pause fulgt med på alt av utgivelser, så håpet er at vi ikke har gått glipp av noe. De utgivelsene vi ikke har skrevet om er merket med en «[ikke omtalt]».
Så uten ytterligere om og men, snikksnakk, visvas og/eller pludring: her er den beste norske metallen som ble utgitt i 2022! Først: EP’er og demoer.
Bare ni måneder etter lanseringen av debutplata ‘Daily Reminders’, slapp Kingseeker ‘Grief’. Dette er en EP som jeg synes bærer bud om et framoverlent band med evne og vilje til å raffinere uttrykket sitt. Her finner man solide og tilfredsstillende doser med potent metalcore, der bandet finner en god balanse mellom fengende, melankolske melodier og mer hardtslående partier og breakdowns. Vokalen fortsetter å imponere, produksjonen leverer et særdeles godt trøkk og konseptualiseringen av sorgens faser fungerer. Med det er det ingen tvil om at Kingseeker blir et interessant band å følge i årene fremover.
Med ‘Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow’ har She Said Destroy levert en annerledes men vel så sterk oppfølger til deres post-metalliske landemerke fra 2012. De melodiske post-hardcore og emo-elementene som pyntet i kantene på fjorårets ‘Succession’ gjøres her til hovedattraksjoner, og stables sammen til en storstilt konstruksjon som er like overveldende som den er uendelig lyttbar. ‘Bleeding Fiction II’ er både nostalgisk, melankolsk, tung og vakker, og nok en inspirerende leveranse fra et band som virkelig synes å ha funnet sin kreative nerve.
Plateselskap: Usignert Undersjanger: Progressiv death metal
‘Spirals’, som er debututgivelsen til Våde, oser av både tyngde og lekenhet, og syr sammen ulike tendenser fra ekstremmetallens underskog ved hjelp av sterke musikerprestasjoner. Her snakker vi en salig blanding av nærmest dansbare grooves, brutale, sterke riff og en velfungerende mørk estetikk over det hele. Om band som Meshuggah og Ulcerate er en del av ditt daglige brød og du vil høre et fett norsk bidrag til den typen metallmusikk de er fanebærere for, er du nesten nødt til å høre ‘Spirals’. Om Våde har noe å gå på for å definere en klar egenart, representerer denne EP’en i alle fall en bunnsolid grunnmur for nettopp det.
Plateselskap: Transcending Obscurity Records Undersjanger: Eksperimentell grindcore
Om du er av typen som livnærer din skrott med injeksjoner fulle av metall-universets særeste og mest besynderlige miksturer, så kan du forlenge levealderen din betydelig med en svipptur innom Defect Designers EP fra 2022. ‘Neanderthal’ er en EP som aktivt motsetter seg kategorisering ved hjelp av sjangerbenevnelser, og musikkens psykotiske, ravgale natur kan best beskrives ved å henvende til platens cover. Det eneste jeg egentlig kan bekrefte med sikkerhet, er at skiva synes å inneholde noe grindcore og dødsmetall. Dette, og at den er en av de mest maniske og fascinerende utgivelsene den norske metallscenen hostet opp i løpet av 2022.
Plateselskap: Caligari Records Undersjanger: Death metal
‘Krønike II’ er som et lydspor til blodsutgytelsen på middelalderens slagmarker. Det er en EP der Dødskvad demonstrerer hvordan death metal kan være utpreget atmosfærisk, og det uten at uttrykket mister tenner eller brutalitet – snarere tvert i mot. ‘Krønike II’ låter beinhardt og utilgivelig, og får ikke minst god hjelp av en produksjon som blant annet gir trommelyden en herlig råskap og vokalen en obskur og nærmest fryktinngytende karakter. Et av de beste norske death metal-prestasjonene i 2022.
Årets fem beste norske metall-demoer (i ubestemt rekkefølge):
Corroder – Tombs of Terror
Ekstremthrash-bandet Corroder landet allerede i fjor en plass på Metallurgis demo-liste på bakgrunnen av den dødspotente utgivelsen ‘Demo 2021’. På årets demo foretok bandet dog et sprang i utviklingen som etterlot forløperen – og mesteparten av konkurransen – fullstendig i støvet. ‘Tombs of Terror’ bevitner et band som formelig tørster etter blod, og som absorberer stadig mer mørk energi fra skjæringspunktet mellom thrash og dødsmetall.
En av de absolutt flotteste pakkene som lå under juletreet 24. desember 2021, var den sydende, snerrende og støyende demoen til svartmetallbandet Avmakt. ‘Demo 2021’ er en gjennomgående ortodoks og tradisjonell affære, hvilket er nøyaktig det man burde ønske fra medlemmer av band som Abhorration, Dødskvad, Obliteration og Condor. Langstrakt, suggererende og likesåfullt aggressiv; ‘Demo 2021’ er en stilren utgivelse fra en gruppe musikere som er eksperter på sitt felt.
Nattehimmels ‘The Night Sky Beckons’ er også en stilren demoutgivelse; spørsmålet er bare nøyaktig hvilken stil det dreier seg om. Astronomisk svartmetall? Kopernikansk svartmetall? I realiteten kan nok bandet sies å ha funnet frem til en fruktbar overlapping mellom svartmetall og episk doom, men kombinert med demoens fullkomne visuelle utforming oppstår det et helhetsuttrykk som ikke med enkelthet lar seg redusere til sine bestanddeler. ‘The Night Sky Beckons’ er en skive som gjenskaper følelsen av å glane opp i et opplyst stjernehav, og byr på en opplevelse om går langt utover det en har grunn til å forvente fra en demo-utgivelse.
Death metal-prosjektet Forbidden slapp hele tre demoer i perioden april-juni i år, men det er den første av disse, ‘Corroded Eye Sockets’, som imponerer mest. Her plukkes tråden opp fra den vel så gode selvtitulerte demoen fra i fjor, da i form av at man får en ganske kort og brutal dose med teknisk og uhyre obskur death metal. Her får de lave frekvensene regjere slik at de korte låtene får det til å høres ut som man opplever et jordskjelv i en tjukk, tjukk tåke – da med henvisning til at massetettheten i den feite lyden ofte gjør det vanskelig å høre alt sammen, på en fascinerende måte. Det er uhyre tungt, ordentlig brutalt og egentlig nokså unikt.
Litt som Abhorration, Filthdigger og Nithe gjorde i fjor, har Horrifier sluppet en demo i år der man simpelthen kan glede seg over umiskjennelig og upåklagelig death metal-håndverk. Her får man servert det ene hamrende, solide riffet etter det andre, og ikke minst gjøres det her klart at Horrifier har en sterk følelse for dødsmetallens groove-elementer og råskapen i gamle produksjoner innenfor sjangeren. Det er som en klar hyllest til death metal av den gamle skolen, og når det gjøres så godt trenger man heller ikke noe mer. Et innmari brutalt og fint kvarter enhver undergrunnsentusiast bør sjekke ut.
Metallurgi 