Vorbid – ‘A Swan by the Edge of Mandala’
Det har vært nok av grunner til å se fram til Vorbids andreplate ‘A Swan by the Edge of Mandala’. Debutplata ‘Mind’ fikk i 2018 strålende mottakelse, singlene i opptakten til plateslippet har vært knallsterke, og det er i det hele tatt snakk om et band som har et sterkt utgangspunkt når det gjelder både musikerprestasjoner og stilistisk innretning. Vorbid er et band fra Arendal som glaserer en interessant blanding av ekstremmetall, thrash metal og progressiv metall med høy teknisk presisjon og finesse. Alt sammen går inn i en pakke som gjør ‘A Swan by the Edge of Mandala’ til en andreplate som består med glans – da i form av å være av de desidert sterkeste norske metallskivene så langt i år.
Personlig minner Vorbid meg kanskje aller mest om bandet Vektor, som i midten av forrige tiår gjorde seg bemerket i metal-verdenen med sin frenetiske, progressive thrash metal som var sterkt krydret med besk skrikevokal. En slik beskrivelse fanger også opp mye av hva Vorbid koker opp på ‘A Swan by the Edge of Mandala’. Men samtidig er referansene til både gammel progrock og mer moderne progmetall mye tydeligere, og Michael Briggs’ skrikevokal suppleres stadig med Daniel Emanuelsens klare, rene røst. Assossiasjonene til Dream Theaters musikk er det nok flest av i løpet av platas gang, og fans av materialet til bandet The Ocean kan nok også glede seg over at mange av stemningene i låtene, så vel som Emanuelsens vokal, minner mye om det man finner der. Ellers ligger et tydelig ekstremmetallpreg over hele produksjonen.
Det starter imidlertid med Opethske solskinnsakkorder i den eminente åpningen «Ecotone», der Vorbid videre ikke nøler med å by på hyppige taktskifter, aggressive fraser og et høyt detaljnivå i musikerprestasjonene – og ikke minst en virkelig John Petrucci-aktig gitarsolo. Spesielt mye roligere blir det ikke på neste innslag, «Union», som kanskje er min personlige favoritt på skiva. Her ligger en kruttsterk akkordrekke i sentrum for komposisjonen, og et stemningsfullt, åpent refrengtema gir låta en herlig finish.
Noe mer dynamikk introduseres i den påfølgende giganten «Ex Ante», der bandet tar seg tid til å bygge omhyggelig opp med clean-gitarer og ren vokal til sitt vante, kaotiske element før låta kjøles skikkelig ned på slutten. Heretter går det stort sett unna resten av platas gang; vi får blant annet servert et råkult samspill mellom de to vokalistene i «By the Edge of Mandala», noen vidunderlige riff i «Paradigm» og en stor, positiv overraskelse i den tre minutter lange instrumentalen «Swansong». Om den så får litt drahjelp av sin korte spilletid, er denne låta en av platas mest fokuserte og umiddelbart underholdende innslag, og minner meg sånn sett litt om de korte, kruttsterke kapitlene i Dream Theaters ‘Metropolis Part II: Scenes from a Memory’.
Den fungerer også i praksis som en slags intro for den hektiske seksminutteren «Derealization», som blander lynrask aggresjonsprog med et nydelig, melankolsk refrengtema. Dette er det siste som skjer før giganten «Self» runder av ‘A Swan by the Edge of Mandala’, der vi blant annet får servert en velfungerende og intens dialog mellom saksofon og ledegitar før et storslått klimaks inntreffer – og sender lytteren rett tilbake til temaet som åpnet plata i utgangspunktet. Finurlig!
Det er ikke mye negativt å si om ‘A Swan by the Edge of Mandala’. De ganske utrettelige, lyse og progga gitargalloppene som nesten er å finne i enhver krok av plata blir imidlertid ganske mange, og kan nok gjøre at musikken til tider føles nokså gjentakende på tross av sin skiftende natur. Det er også en av tingene som nok gjør at denne plata er en litt krevende lytteropplevelse som nok må høres på flere ganger for å gi et skikkelig godt utbytte. Men i det ligger det også et bud om Vorbids svært detaljerte, beundringsverdige og gjennomførte tilnærming til musikken sin på denne plata. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er et sant årshøydepunkt, og anbefales på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 