magick touch – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Goat the Head – Et Lokalsamfunn i Sorg

Goat the Head er en artig, trøndersk skrue innenfor den norske metall-scenen. Dette bandet ble aller først etablert i 2002, og lanserte fra 2006 til 2011 en rekke utgivelser før det deretter ble stille fra kvartetten en god stund. Det tok nemlig da hele ti år før en ny plate var på trappene, da i form av ‘Strictly Physical’, der bandet presenterte sin såkalte «primal contemporary caveman death metal» på imponerende vis.

Det har ikke tatt like lang tid før neste utgivelse denne gangen, og to år etter at ‘Strictly Physical’ buldret inn i øregangene våre har vi nå fått servert ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’. Den spenstige sjangerbeskrivelsen må endatil også nyanseres ytterligere denne gangen, da Goat the Head på denne nye plata i større grad blander inn klassiske, 60- og 70-tallske rockeuttrykk med noe psykedelisk over, i tillegg til at det hele har et fett, trønderrocka preg over seg.

I motsetning til samtlige av Goat the Heads tidligere utgivelser er nemlig ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ på norsk, og vokalist Per Spjøtvold spytter, raper(?!) og growler ut trønderske gloser som dreier seg om en protagonists opplevelse av en plutselig tragedie i et lite lokalsamfunn. 500 karakter er for øvrig tegnet på platecoveret. Den merkelige og unike sjangerblandingen som konseptet på sett og vis fullbyrder sjarmerer og fungerer usedvanlig godt, og fremstår som en overraskende forfriskning innenfor både den norske og internasjonale metallscenen.

Det åpner så å si på sitt minst metallske når det vakre, melankolske solskinnstemaet i «Svart Sol Psykopomp» velter ut av høytalerne. Det er rett og slett en helt nydelig åpning, som for øvrig hadde gått rett gjennom som en slags folkemusikkaktig kvasi-ballade om det ikke hadde vært for Spjøtevolds fortsatt brutale vokalleveranse.

Goat the Head drar imidlertid raskt opp tempoet. «Kjiving (Tå Karro)» kaster psych-rock, dødsmetall og Mastodonske tenner i en overraskende velfungerende smeltedigel, og deretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir rett og slett ganske så storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet.

Mye går også veldig bra videre. Ikke minst får vi servert platas desidert største høydepunkt i form av «Innrøkt Åkle», som er en strålende, enorm og nokså rendyrket doom metal-prestasjon som kan slå en i bakken med sin tyngde. Også «Auåpnar» imponerer med et sterkt hovedtema og alternative grep i vokalsegmentet, men grunnen til at denne forfrisker er ikke bare god. Før denne låta presenterer nemlig Goat the Head platas tammeste segment i form av «Ein en Hoinn», som i seg selv ikke er dårlig, men som ikke innehar høydepunkter som tilsvarer resten av plata.

Heller ikke «Tornado og Oljesøl» får meg ikke helt på kroken grunnet sine litt vel hektiske orgel-toner. Likevel blir svakhetene på ‘Et Lokalsamfunn i Sorg’ først og fremst vesentlige når man sammenligner dem med høydepunktene på samme skive, og i all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil). Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Magick Touch – ‘Cakes & Coffins’

Det blir tydeligere og tydeligere at Vestlandet har noe helt spesielt på gang når det kommer til tradisjonstro, klassisk heavy metal. Sahg og Audrey Horne har lenge vært blant landets største leverandører av tradmetall, og nå som jeg har stiftet bekjentskap med Magick Touch blir det klart at Bergen by må ha blitt velsignet av en eller annen langhåra, skinnvestkledt gudeskikkelse. Power-trioen har siden 2015 gitt ut nå fire skiver bestående av energisk 70-talls-til-80-talls hybridisering av hardråkk og metall. Fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ ser Bergensbanden pushe dette soundet hakket mer i retning Sahgs mørke og okkulte tradmetall, men uten at deres umiskjennelige glød og entusiasme blir fullstendig slukt opp av avgrunnen.

Strengt tatt står bandet aldri i fare for å bli i overkant seriøse eller mørke til sinns – aldri i det hele tatt. ‘Cakes & Coffins’ er en av de mest feststemte norske tradmetallskivene vi har fått på årevis. Så og si samtlige av låtene har et refreng som er skreddersydd for beruset publikumskaraoke, og i hvert fall halvparten av låtene har en instrumentalbro som renner over av livlige, NWOBHM-beslektede gitarflukter. Miksen til Per Borten (Spidergawd) – godt hjulpet av bandet selv – gir bandet et høyprofesjonelt preg, som kombinert med trioens mestring av singelformatet gjør at de burde kunne nå hjem til en bred skare av lyttere. Skimter jeg til og med en liten Sunset Strip-strutt i enkelte av bandets musikalske gester?

Magick Touch holder høy standard på låtskrivingen fra start til slutt, men det bør nevnes at åpningsstrekket på ‘Cakes & Coffins’ inneholder noen av årets desidert sterkeste singler til nå. «Apollyon» bruker tårnende harmonier og punchy riffing for å skildre en dionysisk festscene; «The Judas Cross» trapper opp tyngden ved å introdusere taktfast chugging og hvinende gitartoner, og «When Eating a Wolf» bruker en ballade-aktig åpning som finte, kun for å klaske et varmt, gedigent arenariff over neseryggen på lytteren. Å starte en skive med et strekk som dette er pur galskap, ettersom resten av skiva nødvendigvis vil slite med å nå opp til åpningens plettfrie skuddsalve.

Men selv om dette er tilfellet på ‘Cakes & Coffins’, er det ikke slik at resten av skiva fortoner seg som en skuffelse av den grunn. Magick Touch har et talent for å krydre velbrukte låtformer med slu vendinger og kreative grep, og dette bidrar til å oprettholde entusiasmen over hele skivas spilletid. Ta for eksempel de smarte modulasjonene som markerer skiftene mellom låtseksjoner på «M.I.N.A.», eller kanskje innskuddet av doom-tonalitet og tektonisk riffing på «Babylon, Baby!». Spesielt «Boots» byr på en skruball i form av sin bøllete attitude og røffe gategutts-lynne, selv om den etterfølges av den noe søvnige balladen «Raven».

Dermed er det godt at bandet har et siste ess i ermet i form av låta «Demons & Rust». Låtas svansende Thin Lizzy-ismer får tekstens rituelle ofringsseremoni til å fremstå som en jævla fest, og kan nok sies å være den låta på skiva som kommer nærmest å tangere åpningsstrekkets mesterlige låtskriving. Det påfølgende avslutningssporet «World is Coming Down» byr så på et passende rulletekst-øyeblikk, som setter punktum på det som alt i alt er en konsis og effektiv plateopplevelse. Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – Delightful Sharp Edges

Den eminente, progressive doom/rock-gruppa Hex A.D. imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de klinket til med den gedigne prog-odyseen ‘Funeral Tango for Gods & Men’ i 2021. Det varierte låtterrenget, de utbroderte, episke låtkonstruksjonene og mengder av melodiøse hooks og bunntunge riff gjorde plata fortjent til en 12. plass på vår årlige liste, og skiva har mistet lite av sin originale glød i løpet av årene i etterkant. Nå er bandet tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt til nå; en timelang konsept-plate sentrert rundt de utallige krigsforbrytelsene og massemordene som fyller menneskehetens oppsamlede, blodige annaler.

Et slikt omfattende tema krever sitt band, og Hex A.D. svarer på utfordringen ved å produsere sin mest gjennomkomponerte, varierte og imponerende utgivelse til nå. Konseptskive-formatet vekker naturlig nok bandets progressive instinkter i større grad enn tidligere, og man kan på mange måter si at det metalliske doom-elementet har fått status som verktøy heller enn grunnleggende bestanddel på denne skiva. Dette verktøyet er dog et essensielt et i lys av skimas tematikk, der knusende doom-partier brukes som et auditivt uttrykk for de grusomme voldshandlingene vi mennesker er i stand til å utøve på hverandre. Dommedagsrock, indeed.

«The Memory Division» er i sin uforkortede album-utgave en virkelig storslått åpning på skiva. Åpningens sørgende kvinnesang, samt den påfølgende melankolske, illevarslende gitarstrofen er en passende alvorstynget introduksjon sett i lys av skivas tematikk – og det er før de rungende gitartonene varsler doomens inntog. Låtas singel-materiale demonstrerer deretter Hex A.D. sin nydelige tilnærming til 70/80-talls hardrock og metall, hvilket sender tankene i retning band som Rainbow og Thin Lizzy så vel som nyere grupper som Hällas. Presisjon i emulering av undersjangere og stilarter er dog av liten betydning for suksessen til «The Memory Division» og skiva som helhet. Det er nemlig bandets utmerkede bruk av dynamiske bølgedaler og topper, flyt og fremdrift, samt måten de utnytter disse elementene for å understøtte et gripende narrativ som er skivas mest mesterlige trekk.

En av måtene Hex A.D. gjør dette på, er ved å veksle mellom substansielle låt-mammuter og mer transitoriske vignetter. Ta for eksempel den massive åpnings-duoen «The Memory Division»/»Murder in Slow Motion», og hvordan disse kontrasteres med den britiske folk/prog-introduksjonen til «…By a Thread». Eller se hvordan den metalliske, Audrey Horne-aktige galoppen til den omfattende låta «Radio Terror» siger inn i det sakrale men sorgtunge mellomspillet «St. Francis», før vi igjen befinner oss i det rifftunge hjørnet på den fordømmende kraftsalven «Throwing Down the Gauntlet». ‘Delightful Sharp Edges’ er en sann konseptplate i sine bevegelser og sin konstruksjon, og vi skal trolig se langt etter en tilsvarende effektiv bruk av storstruktur for å fremme et narrativt budskap på den norske metallscenen i år.

Til slutt må det nevnes at å bruke et 70-talls-inspirert plateformat som vanligvis benyttes i fantasien og eskapismens navn til å utpeke reelle, grusomme menneskelige forbrytelser er et genialt trekk. Det oppstår en kognitiv dissonans i meg hvor jeg i det ene sekundet koser meg glugg med det nydelige, progressive musikalske håndverket, og i det andre slepes gjennom en gjørmete massegrav fremkalt av menneskedyrets iboende grusomhet. Det er alltid en begivenhet når vel-etablerte band bruker ekspertisen sin til å produsere noe mer enn bare nydelig musikk, og Hex A.D. sin beslutning om å følge denne impulsen har trolig resultert i deres beste skive til nå. ‘Delightful Sharp Edges’ er en menneskerettsdomstol i musikalsk form, og en av årets beste norske progressive plateopplevelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – ‘Mourningstar’

Nattehimmel bød på en av fjorårets beste norske demo-utgivelser med ‘The Night Sky Beckons’, hvilket også var deres debut-utgivelse som gruppe. At de skulle få til en utgivelse som imponerte til denne graden på første forsøk er dog ikke så overraskende dersom man tar besetningens fartstid i mente. Blant de erfarne musikerne finner vi Botteri-brødrene, som tidligere kjent fra Green Carnation og In the Woods…; Sven Rothe, som spilte i Strange New Dawn med de nevnte brødrene; samt de to britene David Carter og James Fogarty som kjent fra band som Orcrypt, Jaldaboath og Old Forest. Sammen har de dannet en distinkt visjon for debutskiva ‘Mourningstar’, en mystisk og spirituelt ladet plate som skuer mot stjernene på leting etter svarene på livets store spørsmål.

‘Mourningstar’ er en tematisk innviklet plate, ettersom den trakterer en serie ideer som ved første øyekast kan virke delvis urelaterte. Etter å ha hørt på skiva et utall ganger har dog en rød tråd begynt å synliggjøres i skivas flokete narrativ. For Nattehimmels funderinger rundt mytologi, kosmos, kaos og eksistens er nemlig alle preget av en egenskap som delvis har gått tapt i den informasjons- og vitenskapsdominerte tidsalderen vi lever i, nemlig undring. Sånn sett fremstår bruken av Dylan Thomas sitt udødelige dikt «Do Not Go Gentle into That Good Night» på skivas åpningsspor mindre som en eksplisitt oppfordring til å kjempe for livet selv, men som en oppfordring til å tviholde på undringen og nysgjerrigheten som er innebygd i oss ved fødselen.

For å skildre den undrende følelsen av å glane opp i en opplyst nattehimmel, har Nattehimmel snekret sammen en særegen kombinasjon av episk doom og svartmetall. Spesielt Emperors nattlige mystikk på ‘In the Nightside Eclipse’ er verdt å nevne som trolig inspirasjonskilde, spesielt med tanke på keyboardets sentrale rolle på samtlige av skivas låter. Den episke doom-tradisjonen som representert via band som Candlemass og Solstice tilfører i tillegg musikken et regalt og storslått skjær. Det eksisterer dermed sterke forbindelser mellom tematikk og lydbilde på ‘Mourningstar’, hvilket bidrar til å gjøre skiva til den enestående og atmosfæriske opplevelsen den er.

Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre. Dessuten har vi låter som «Realm of Hades» og «Tales of the Immortals», som med sine oppstemte og oppløftende tonaliteter bidrar til et interessant stemningsskifte på skivas andre halvdel.

Den virile, skald-aktige fremføringen til vokalist James Fogarty tilfører også et forteller-element som ikke er fullstendig ulikt Primordials Alan A. Nemtheanga. Det fremgår temmelig tydelig at bandet har lagt en del innsats og tanker i å skape et interessant idé-univers på ‘Mourningstar’, så jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et teksthefte å lese i underveis i lyttingen. ‘Mourningstar’ vil trolig utgjøre en tålmodighetstest for folk som ikke har sansen for den tidlige svartmetallens udynamiske produksjonsteknikker, men kommer man seg forbi denne barrieren er det lett å se at Nattehimmel har levert en ganske unik visjon på sin debutskive. ‘Mourningstar’ signaliserer spiringen av en ny gren langt ute på den norske metallens slektstre, og er et av mange høydepunkter i det overraskende sterke norske musikkåret 2023.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arachno – Demolition

Ikke mange band vi har omtalt på Metallurgi er like unge som Arachno, som ble stiftet i fjor da bandmedlemmene kun hadde rukket å bli 13/14 år gamle. Året etter er de jammen ute med sin første utgivelse også, som går under navnet ‘Demolition’ og er en EP på drøye ti minutter.

Arachno er et thrash metal-band som utelukkende ser ut til å hente inspirasjonen fra sjangerens tidligste dag, om så med en liten punk-edge. Med det mener jeg at trioen bringer med en fandenivoldsk autensitet som smitter godt, der nokså enkle, men effektive riff får meg nokså umiddelbart på kroken og vokalen bringer med seg et intenst og herlig sinne.

EP’ens største høydepunkt er nok midtpunktet, nemlig «Social Smog». Her oppdriver Arachno et herlig driv og noen herlige back-to-basic-riff, og krydrer det hele med en habil gitarsolo og en fet overgang i midten. Også de to andre låtene fungerer godt av mange av de samme grunnene, selv om de ikke utpreger seg fullt så mye som denne låta.

Og neida, dette er ikke thrash-håndverk som slår meg i bakken. Vokalen kunne nok for eksempel hatt godt av å bli mer kontrollert og balansert i miksen, og særlig i siste låt «Out Of The Blue» blir det litt for meget. Men Arachno har åpenbart et sterkt utgangspunkt, først og fremst på grunn av det primale og autentiske preget (det er faktisk ikke bare-bare), og det er mulig å antyde en sterk posisjon innenfor Oslo-undergrunnen om et par år dersom de står på og fortsetter å smi metallen. Jeg gleder meg i alle fall til neste steg.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Immortal – «Wargod»

Førstesingelen og tittelsporet til Immortals kommende tiendeskive ‘War Against All’, vitnet om at lite har endret seg i Blashyrkh siden sist gang vi var strandet i områdets vinterlige, nådeløse klima. Låta demonstrerte at et Immortal bestående av kun «Demonaz» fremdeles er i stand til å mane frem bandets stormende, krigerske essens, men uten at den nødvendigvis nådde høydene til ‘Northern Chaos Gods’ fra 2018. Nå har «Demonaz» sluppet nok en låt den kommende skiva, hvilket byr på enda en mulighet til å stilne bekymringene til undertegnede.

«Wargod» bruker mesteparten av sin korte spilletid til å hamre løs på en massiv, stampende groove; kombinert med et knippe riff som kaller tilbake på Immortals mer trad-beslektede, svartmetalliske gitarkunster. Broen tar oss innom en vindstille, snøkledt steinknaus kun befolket av en enslig kassegitar, før en overraskende, fartsmetallisk påvirkning åpenbarer seg i «Demonaz» sin jagende riffing. Returen til åpningspartiets stampende gange – nå ekstra storslått takket være en ekstra, tårnende gitarstemme – er et fett øyeblikk, men nok en gang må jeg erklære at låta ikke helt klarer å kvele skeptikeren i meg. Det er slettes ikke dårlige saker «Demonaz» har levert på «War Against All» og «Wargod», men tiden vil vise om skiva oppleves som et verdig tillegg til en av norsk svartmetalls høyst verdsatte diskografier.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sirenia – “Deadlight”

Det velrennomerte symfoniske metallbandet Sirenia har sluppet andre singel fra sin kommende plate ‘1977’. Med det foreligger også første originallåt fra plata, da førstesingelen “Twist in my Sobriety” var en coverlåt. “Deadlight”, som denne andresingelen heter, er en habil komposisjon, men gir meg likevel litt avdempede forventninger til den kommende fullengderen.

For Sirenia har for så vidt lagt lista høyt ved tidligere utgivelser, ikke minst gjennom den forrige: ‘Riddles, Ruins & Revelations’. Bandet har tidligere oppdrevet noen helt vanvittige høydepunkter gjennom melodier og refrenger fra øverste hylle. Og mye stemmer for så vidt på “Deadlight”, og det er helt klart snakk om sterke, brukbare øyeblikk som kan fungere fint i en platesammenheng. Likevel synes jeg refrenget høres noe tamt og uinspirert ut, og melodien blir litt vel repetativ over det hele.

Skrevet av Alexander Lange

Tsjuder – “Iron Beast”

Den første singelen fra den kommende Tsjuder-plata ‘Helvegr’, “Gods of Black Blood”, ga meg virkelig høye umiddelbare forventninger til plata, først og fremst fordi det var snakk om usedvanlig godt svartmetallhåndverk. Spenningen var derfor stor da jeg satte på “Iron Beast”, som med sin litt kortere spilletid byr på en enda mer direkte – og sånn sett kanskje enda mer Tsjudersk – dose klassisk svartmetall.

Med det er det nok heller ingen overraskelse at det her er snakk om habil meat and potatoes-svartmetall. “Iron Beast” slår meg ikke i bakken på samme måte som den mer interessante og komplekse førstesingelen, men leverer når det gjelder å levere fartsfylt, 1349-aktig musikk. Jeg synes det er synd at melodien som kommer mot slutten ikke får mer plass og blir introdusert gjennom noen svært lavmælte clean-gitarer. Med det kan denne låta først og fremst anbefales i forlengelse av sin kompromissløse energi.

Skrevet av Alexander Lange

Lumsk – «Avskjed»/ «Abschied»

Det er nå kun en drøy uke til slippet av Lumsk sin comeback-skive ‘Fremmede Toner’, og i den anledning har de norsk folk/metal-legendene sluppet nok en låt-duo fra platas todelte indre. I liket med første singelslipp dreier det seg om et par låter som begge tolker samme dikt; én låt som tolker diktet på originalspråket tysk, og én som setter musikk til André Bjerkes oversettelse.

Og akkurat som på «Det Døde Barn»/ «Das Tode Kind», er det første jeg legger merke de utbroderte og grundig instrumenterte låt-arrangementene. Det nedstrippede og mosegrodde landskapet vi kjenner fra klassikeren ‘Troll’ har blitt grundig etterlatt i støvet, erstattet av en dynamisk, tekstur-messig rikdom som mest av alt minner om klassisk progrock. Det folketonale elementet er selvfølgelig bevart i sin uberørte, elementære form, i form av Mari Klingens nydelig intuitive melodiske teft, og den sagende felen som spesielt setter sitt merke på outroen til «Avskjed».

«Abschied» – den mer substansielle av de to låtene – er desto mer preget av klassisk prog, som følge av sin valsende, keyboard-pyntede åpning og stakkato, arpeggierte overgang rundt låtas midtpunkt. Proggen kler Trondheims-septetten overraskende godt, og gruppen kaster seg inn i låtmaterialets stadig skiftende instrumentalgrunnlag og snedige rytmeskifter med både presisjon og lekenhet. Prikken over i-en er det klatrende pianomotivet som dukker opp mot slutten av «Avskjed», som returnerer i gitarform på «Abschied», og dermed binder de to låtene sammen utover deres felles tekstmateriale. Hver av låtene vi har hørt fra ‘Fremmede Toner’ til nå har vært et lite skattekammer av glitrende, flotte musikalske gjenstander, så jeg ser veldig frem til å begi meg ut i skivas fulle landskap neste uke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kanaan – “Solaris Pt. 2”

Kanaan har de siste par årene ikke bare vist seg som et av de mest spennende norske prosjektene innenfor instrumental rock og metall i ledtog med band som Addiktio og Natt (de har til og med en Spellemann i bagasjen). Trioen må også kunne sies å være blant de aller mest produktive; neste uke slipper bandet sin sjette(!) fullengder siden debuten så dagens lys i 2018, og “Solaris Pt. 2” er tredje – og formodentlig siste – smakebit herfra.

Kanaan har i flere omganger demonstrert overfor oss hvor vanskelig det kan være for en metallblogg å avgrense rent sjangermessig, og vi har vært litt av og på med dekningen. Bandet verken er eller definerer seg som et fullblods metallband, men metallelementer, særlig fra stoner-sjangeren, har tidvis vært nokså toneangivende i uttrykket. Denne gangen er det imidlertid ikke så mye tvil. Mye tyder på at metallen kanskje vil være toneangivende som aldri før på den kommende plata, som for øvrig skal gå under navnet ‘Downpour’.

“Solaris Pt. 2” kan sies å antyde en utviklingskurve fra det støvete, Earth-aktige og svært jam-aktige preget bandet tidlig utviste til et mer håndgripelig og riff-basert uttrykk. Denne låta er uansett en mastodont som først og fremst livnærer seg gjennom noen voldsomme, fuzzy synergier mellom gitar og bass, noe som bidrar til noen usedvanlig tunge øyeblikk. Trioen begynner med et motiv som gir tydelige assossiasjoner til Corrosion of Conformity-klassikeren “Albatross” før bandet trasker seg gjennom Pelican-aktig post-metal-flørt. Låta er muligens litt lang, noe som gjør det litt spennende med tanke på at det også er en første del som utvider det hele til et kvarter. Men det låter umåtelig tøft og fint med en herlig produksjonsjobb som sterk støtte – og som alltid er samspillet på topp. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Magick Touch – «When Eating a Wolf»

«When Eating a Wolf», tredjesingelen fra Magick Touch sin kommende fjerdeskive ‘Cakes & Coffins’, åpenbarer nok en side ved bandets tilsynelatende mangefasetterte tilnærming til tradmetall. Borte er fartsjaget til førstesingelen «Apollyon» og den metalliske tyngden til andresingelen «The Judas Cross», og tilbake sitter vi igjen med en vaskeekte powerballade med tydelig 80-tallspreg.

Klimprende gitarspill og klagende gitarharmonier inviterer oss inn i det lekre, velbalanserte lydlandskapet som preger «When Eating a Wolf». Gester lånt fra powerballadens ypperste utøvere gis nytt liv i kraft av den moderne lydproduksjonen og Magick Touch sine sterke låtskriverinstinkter, og det hele smaker av en smakfull sammensmelting av nytt og gammelt. Spesielt nydelig er overgangen inn i låtas utstrakte solo-parti, som innledes med tumlende trommebrekk før hele bandet slår over i en raskere og NWOBHM-beslektet groove. Magick Touch har med sine tre singler demonstrert at de har et meget velutstyrt musikalsk verktøyskrin, så pleiere av tradmetallens udødelige flamme bør definitivt kjenne sin besøkelsestid når ‘Cakes & Coffins’ slippes rundt midten av mai.

Skevet av Fredrik Schjerve

Nattsvermer – “WDKYDM”

Rogalendingene i Nattsvermer er ute med nytt materiale etter at de sist slapp en liten bunt singler i fjor. Dette bandet ligger i skjæringspunktet mellom groove metal og metalcore, og håndterer sjangerelementene på en nokså imponerende måte. Aggresjonen er nemlig til å ta å føle på i “WDKYDM”, og det gjør at bandet ikke går inn i rekkene av de mange litt platte bandene innenfor sjangeren, men snarere gjør det fristende å sammenligne dem med et band som Code Orange.

Låtskrivingsmessig er ikke nivået nødvendigvis så høyt; både riffene og noen av vokalrytmene er i overkant banale. Men særlig i vokalsegmentet ligger det en aggresjon og en nesten grindcore-aktig følelse som gjør at det hele nærmest høres litt guffent ut. Sånn sett kommer Nattsvermer langt med å gi “WDKYDM” en treffende feeling.

Skrevet av Alexander Lange

Nadir – «Extinction Rituals»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Debatten rundt Nadir her på bloggen har frem til nå vært preget av en økende frustrasjon over vanskene med å plassere bandet i en uttrykksmessig bås. Dette er trolig en aldri liten seier for bandet selv, ettersom det betyr at vi blir nødt til å dømme musikken på sine egne meritter, fremfor på sin evne til å tilfredsstille sjangermessige kriterier. Skrinleggingen av de sjanger-gjennomskuende brillene har i det store og det hele gjort det lettere å plukke opp den noe desperate og emosjonelt ladede atmosfæren som gjennomsyrer musikken til Nadir, hvilket kommer til et kokepunkt på avslutnings- og tittelsporet fra den kommende skiva, «Extinction Rituals».

For med platas siste singel blir det klart at ‘Extinction Rituals’ er en skive som er tynget av den kollektive børen som er menneskehetens destruktive og egoistiske tendenser. Den stormende, piskende svartmetallen som sparker i gang låta fremstår sorgtung nok i seg selv, men det er den prektige, andektige avslutningen som står for brorparten av låtas emosjonelle trøkk. Jeg begynner å få følelsen av at ‘Extinction Rituals’ er drevet av den samme rasende maktesløsheten som definerte den siste skiva til She Said Destroy – som på én og samme tid var blottet for håp og fullstendig gjennomsyret av det. Det er i alle fall ingen tvil om at «Extinction Rituals» kommer til å utgjøre en verdig avslutnings på Nadirs kommende debutskive, som slippes allerede neste fredag.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kvad – “I Long For The Fires”

Kvad er et prosjekt hvis opphavsmann er kjent fra flere prosjekter. Forrige uke slapp vedkommende en ny plate gjennom prosjektet Unholy Craft, og også Solus Grief og Praefuro bærer mannens signatur. Kvad slapp blant annet den lovende fullengderen ‘Cold & Dark, As Life’ i fjor, og bygger for min del høye forventninger til den neste plata som kommer i juni. Første låt vi får høre herfra, “I Long For The Fires”, er nemlig en uhyre solid svartmetallåt.

Her er det snakk om en type svartmetall der aggresjonen ikke kommer gjennom en ugjestmild isvind-via-blastbeat-følelse. Snarere er det den type svartmetall som kanaliseres gjennom et uhyre sterkt trøkk og et driv som nærmest kan føles overveldende. Her aksentueres dette ytterligere gjennom brutal og lo-fi-ødelagt skrikevokal. “I Long For The Fires” er også svært godt bygd opp via flere ulike seksjoner. Etter en hard introduksjon skrus tempoet ned litt ved hjelp av gufne, dissonante gitarer, og etter et skikkelig, skikkelig langt og ekkelt skrik skrus det opp igjen som bare det når det er knappe to minutter igjen. Dette må du bare høre.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – “Gods of Black Blood”

Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.

Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “The Endless Shore”

Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.

Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Fixation – «Ignore the Disarray»

Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.

Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «The Judas Cross»

«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Seven Impale – «IKAROS»

Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.

Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.

Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Likbaal – “Korsfarerne”

Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.

Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.

Skrevet av Alexander Lange

Fall of Midwinter – «Into the Frost»

Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.

Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Toskegjølet – «A Flicker of Light»

Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.

Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – “Heroin i Desember”

Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.

Skrevet av Alexander Lange