Våde – Spirals
Etter to singelutgivelser tidligere i år er det splitter nye progressive death metal-bandet Våde ute med sin debut-EP ‘Spirals’. Her demonstrerer kvartetten en forfriskende profesjonalitet og lekenhet, først og fremst som følge av både velhåndterte og avanserte rytmiske påfunn, et veldefinert uttrykk med føtter i flere undersjangre av ekstremmetallen og musikerprestasjoner fra øverste hylle.
Mye kommer for en dag allerede i det korte åpningssporet, der seigt gitar- og bass-spill tøyer strikken over krigstrommer, basstrommegallopp og hektiske lydeffekter. Det glir sømløst over i «Across the Chasm», der Vådes grunnuttrykk virkelig får etablert seg. Et blytungt hovedriff ligger i sentrum for en komposisjon som drives fremover av organisk trommespill, skeive takter og ganske så uimotståelige grooves. Det er nok det sistnevnte som blir bandets største ess i ermet utover i ‘Spirals’ også – til tider, for eksempel på «Krigssti», er Meshuggah-tendensene til å ta å føle på.
Sammen med et høyt detaljnivå i gitararbeidet og mye variasjon i vokalsegmentet skaper Våde et interessant skjæringspunkt mellom flere litt ulike stiler innenfor den progressive ekstremmetallen. Ofte er det litt som å høre på death metal-bandet Ulcerate og djent-musikken til Vildhjarta samtidig, med en liten bonus for dem som har sansen for norske band innenfor sjangeren som Agabas og Messier 16. Nikk til både svartmetall og post-hardcore mot slutten av EP’en bidrar også til at Vådes prestasjon i denne omgang er et friskt pust rent uttrykksmessig. Når gjennomføringen er såpass profesjonell skulle jeg nok likevel ha ønsket meg litt mer ren egenart, så vel som variasjon når de mange taktskiftene og gitarlekenhetene kan bli litt mange og svimlende når det har gått litt tid. ‘Spirals’ avsluttes imidlertid like fullt på utsøkt vis når tendensene fra introduksjonen gjenintroduseres i de siste minuttene av «Shadows on the Soil», og med det demonstrerer Våde også en god kontroll på EP-formatet. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Disfallen – The Echoing Despair
Sist uke skrev jeg om det jeg trodde var en to-låters demo av det nye enmannsprosjektet Disfallen, ‘The Echoing Despair’. I etterkant har Bandcamp-utgivelsen blitt utvidet med hele fem ytterligere låter, og det viser seg at det ikke er en demo, men selve album-debuten til Disfallen vi har med å gjøre. Dette har mye å si for hvordan utgivelsen bør evalueres, ettersom plateformatet tradisjonelt sett har blitt forbeholdt mer betydelige statements enn demoformatet.
Og det finnes definitivt spor av et større statement på ‘The Echoing Despair’. «Orth», mannen bak Disfallen har et solid grep på de mange ulike fasettene ved doom-metall, og vet også å kombinere disse fasettene med mer dødsmetalliske elementer på en god måte. De lange låtformene er generelt sett viet til meningsfulle og intuitive utviklingsforløp, og det finnes plenty av landemerker underveis i skiva som gjør seg til kjenne over flere lytt. Det som mest av alt jobber mot skiva, er de tette båndene «Orth» knytter til enkelte av bandets inspirasjonskilder, samt at prosjektet ennå ikke har funnet frem til en distinkt vinkling på doom-tradisjonene som emuleres.
De to første låtene på skiva omtalte jeg temmelig grundig sist uke, så jeg nøyer meg med å gå løs på låtene som ble sluppet sist fredag. «Oblivion Beckons» henter sin åpning fra Opeths tyngre materiale pre-‘Ghost Reveries’, og forsterker forbindelsen til de svenske prog/death-legendene ved å veve noen yndige, akustiske landskaper. «Demon of Perpetual Night» overrasker deretter ved å ispe doomen noen tordnende dødsmetall-strekk, før den førstnevnte sjangeren får bre seg ut i all sin majestetiske nedtrykthet på «Decaying Solitude». Låta lener seg i retning funeral doom-landskapet, og det er noe deilig Isolesk over låtas bittersøte melodikk.
Dessverre understreker platas avslutning det største problemet som står i veien for at jeg skal omfavne Disfallen til det fulle. Etter et mektig og brutalt åpningsstrekk faser låta nemlig over i et akustisk strekk som er plukket nesten noterett fra Opeths «The Drapery Falls» – om det er snakk om de klimprende akustiske gitarene, den eteriske ledegitaren eller «Orth»s Åkerfeldt-aktive stemme. Dette er beklageligvis det mest åpenbare eksempelet på plagiat jeg har vært borti i metallsammenheng i senere tid, hvilket legger en solid demper på oppfattelsen av skiva som helhet.
Hvilket er synd, for grunnlaget for en fremragende døds/doom-produksjon har definitivt blitt lagt på ‘The Echoing Despair’. Melodikken, stemningen og låtmaterialet er på plass, så med en større grad av uttrykksmessig distansering fra Opeth, samt en noe mer profesjonalisert miks og produksjon vil Disfallen trolig kunne gi ut en av de sterkere norske døds/doom-bidragene i nyere tid (om ikke gjennom tidene; Norge er ikke akkurat storprodusenter av undersjangeren). Foreløpig befinner Disfallen seg dog en hårsbredd unna min fulle anbefaling, selv om fans av doomens mange ansikter bør kjenne sin besøkelsestid og gi ‘The Echoing Despair’ en velfortjent gjennomspilling.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nidhög – Fjord
Duoen Nidhögs debut-EP ‘Fjord’ er den siste utgivelsen som har kommet fra Kristiansand-baserte Whispering Voice Records, som blant annet også sto for utgivelsen av Arvas’ imponerende plate ‘IV’ i fjor. ‘Fjord’ er også et prisverdig stykke arbeid til å være første gang Nidhög gir lyd fra seg, og byr på akkurat passe velprodusert, melodisk og kraftfull svartmetall.
Åpningslåta «Nidhoggr» er for eksempel en god oppvisning i å få mye ut av en kort tre-minutter, der traskende vers i mid-tempo suppleres med sterke melodier litt uti komposisjonen. Om den i mine øyne litt simple og malplasserte gitar-chuggingen mot slutten demper det gode førsteinntrykket noe, varter «Helheim» like fullt opp med noen sterke øyeblikk i EP’ens andre ledd. Når klassisk Darkthrone-riffing får støtte av buldrende doble basstrommer er Nidhög virkelig i sitt ess, og lignende tendenser serveres i «Undergang», der trommene byr på en tilsvarende brutalitet under en helt utsøkt, melankolsk gitarmelodi.
Jeg skulle imidlertid ønske at denne EP’en fungerte litt bedre strukturelt. En nokså forglemmelig rolig instrumental tominutter tar stafettpinnen videre etter «Undergang», og etter at Nidhög deretter byr på litt ambient i «Stille tåke over Fjorden», som riktignok er ganske så habil og stemningsfull, er det hele over. At EP’en sånn sett deles i en ren svartmetalldel og en instrumental og roligere andredel gjør meg litt undrende, og det får ‘Fjord’ til å virke litt demo-aktig. Like fullt er det imidlertid en imponerende debut fra Nidhög på sitt beste, der et høyt potensiale ligger i et svært potent, melodiøst materiale.
Skrevet av Alexander Lange
Dadlur – Digital Terror for the Analog Mind Demo
Nordnorske Dadlur har hatt et begivenhetsrikt år når det gjelder nyutgivelser, og byr nå på en demo av det som etter sigende skal være prosjektets første fullengder: ‘Digital Terror for the Analog Mind’. Dadlur er et ganske spesielt svartmetallprosjekt der det også pryder seg med merkelappen «frenchcore», noe som fungerer som en plausibel forklaring på de ganske friske, drivende og synth-befengte rytmene som stadig dukker opp i musikken til stor fordel for prosjektets egenart.
Vi nøyer oss med en kort omtale i denne omgang i påvente av det endelige prosjektet. Førsteinntrykket er imidlertid godt; på tross av et noe begrenset utgangspunkt som preges av at alt er instrumentalt, klarer Dadlur å holde interessen oppe gjennom demoen, og flere av øyeblikkene viser seg definitivt som minneverdige. Eksempler på dette er de sterke synth-melodiene i «Analog Death», folk-tendensene i «Concrete and Cable» og de to punk-aktige låtene i midten. Vi gleder oss til å høre sluttresultatet.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 