Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Djevel – Naa skrider natten sort

Ute nå via Aftermath Music

Djevels forrige plate ‘Tanker Som Rir Natten’ var et av fjorårets store høydepunkter innenfor norsk svartmetall. Den stakk av med intet mindre enn en Spellemannspris i kategorien «Metall», og her endte den opp på en 13. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater. Med sin dunkle, langstrukne og atmosfæriske svartmetall, sin poetiske presentasjon og noen enorme høydepunkter særlig i første ledd av skiva, sto Djevel i mine ører her for en prisverdig revitalisering av mange av den norske svartmetallens grunntrekk. For å si det sånn: ‘Tanker Som Rir Natten’ er for preget av den norske svartmetallens fremskritt på snart tretti år, både når det gjelder låtskriving og produksjon, til at den kunne blitt gitt ut på 1990-tallet. Men uten å la entusiasmen ta helt overhånd, frister det likevel litt å si noe sånt som at mye av materialet som fantes her føles som mat for svartmetallklassikeren vi aldri fikk – om plata ikke bare bør kalles en moderne norsk svartmetallklassiker, naturligvis.

Bare halvannet år etterpå sitter vi altså nå med ‘Naa skrider natten sort’, som i ordets rette forstand kan kalles en oppfølger da denne plata tydeligvis er andre del av en såkalt Natt-trilogi. Med det er det heller ingen stor overraskelse at den også ligner mye på ‘Tanker Som Rir Natten’. Det gjelder både den visuelle og tekstlige presentasjonen og lyduttrykket, der de eneste tydelige forskjellene er et bandlogo-skifte, litt kortere låttitler (om det er et poeng…) og en produksjon som fremstår hakket romsligere og rundere i kantene enn den vi fikk i forrige omgang. Så utgår en kort, akustisk interlude til fordel for mer variasjon i lengden på låtene.

I den forstand kan man sikkert raskt tenke seg til at ‘Naa skrider natten sort’ i all hovedsak forbedrer og raffinerer. Det er noe som i mine øyne også utvilsomt stemmer, selv om jeg synes at høydepunkter så store som for eksempel «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid», som vel er å regne som et slags magnum opus for Djevel, mangler. Kvaliteten er imidlertid jevnere enn den var på ‘Tanker Som Rir Natten’, og noe av det jeg er aller mest imponert over her er hvordan Djevel klarer å utnytte en hel time med spilletid såpass godt. ‘Naa skrider natten sort’ fremstår like disiplinert som den er ekspansiv og dristig i formen. Selv om jeg synes Djevel nesten mister grepet mot slutten med «Afgrundsferd», som jeg synes har et ganske uinspirert og nærmest irriterende hovedtema i andre halvdel, henter bandet seg voldsomt godt inn igjen med den eksplosive avslutningslåta «Her Visner Hver En Krans».

‘Naa skrider natten sort’ er med andre ord en svært god helhetsopplevelse, og det virker som at Djevel også har lagt inn en ganske aktiv arbeidsinnsats for å sørge for at det nettopp blir slik. Best demonstreres dette kanskje i platas åpningsstrekk. Dette sparker Djevel uanfektet i gang med den storslåtte og hele 13 minutter lange, traskende og melankolske «Naar Taaken Tetner», før lytteren kompenseres for tålmodigheten med den forrykende fem-minutteren «Kronet Av En Væpnet Haand», som med imponerende trommespill og strålende melodier blir som et gufs tilbake til 90-tallets aggresjon i moderne drakt.

Tittellåta drar deretter ned tempoene noen hakk og leverer et nærmest Burzumsk håndverk når det gjelder atmosfære, og deretter kommer det jeg synes ender opp som platas store, overraskende høydepunkt: «Mitt Tempel Av Stierner Og Brennende Maaner». For mens gitarist Ciekals’ mørke, forheksende clean-vokal ellers stort sett spiller annenfiolin bak bassist Kvitrims skrikevokal på komposisjonene, skyves den i forgrunnen her og står for en svært minneverdig prestasjon. Det virker simpelthen som lytteren plutselig har funnet et gudsforlatt kappell i Djevels store skogslandskap, og at et prestegjenferd står og synger gråtende på en falleferdig prekestol. Det minner mye om tilsvarende grep polske Batushka har gjort i sin musikk, og er med et svært sterkt hovedtema i bunn et herlig friskt pust i produksjonen på ‘Naa skrider natten sort’.

Når jeg da også vet at Djevel er i stand til å levere slike friske pust, kunne jeg ønsket meg litt flere av dem. Et annet eksempel finner man i de krystallklare og nesten perkussive akustiske gitarene som ligger over tåken av vrenggitarer i refrenget på «Daudens dimme natt» (som for øvrig står for et helt vidunderlig angrep av Grieg-aktig melodihåndverk til å begynne med). Men ellers holder Djevel seg ganske trygt innenfor et ganske klart definert uttrykk som ligner mye på det vi har hørt tidligere. Det fungerer, som du sikkert har skjønt, i utgangspunktet usedvanlig godt, men jeg tror bandet kunne skrudd opp eventyrlysten et hakk med stor suksess.

Så kan vi heldigvis også i stor grad nøye oss med det vi har fått, og vel så det. Jeg tror uansett man knapt kunne bedt om mer fra Djevel på dette punktet i bandets karriere, og denne plata er et virkelig, virkelig sterkt og effektivt stykke atmosfærisk stykke svartmetall. Kvaliteten på riffene og melodiene er gjennomgående høye, musikerprestasjonene er på topp, og Djevel sørger i det hele tatt for en time som holder seg svært interessant hele veien. Så kan vi glede oss stort til siste del av trilogien denne plata er en del av.

Skrevet av Alexander Lange

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s