Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Kal-El – «Dark Majesty»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Etter å ha hørt og skrevet om et litte knippe av låtene deres siste året har det blitt meg klart at Kal-El kan ansees å være en moderne inkarnasjon av selve ur-ånden til stoner rock-sjangeren. Det finnes ikke en eneste lyd-byte i diskografien deres som ikke lever og ånder stoner, alt er tappet rett fra det blytunge og dis-belagte grunnvannet som Sleep åpenbarte i 1990. Med en lydproduksjon som maksimerer gitarene og bassens destruktive sjokkbølger, samt en vokalist som låter som Ozzy Osbournes tapte sønn er Kal-El nærmest en naturkraft å regne, et utsagn som aldri har vært mer sant enn på singelen og tittelsporet til deres kommende plate «Dark Majesty». 

«Dark Majesty» er en 8-minutters stoner-gigant som stamper seg bortover terrenget som et prehistorisk beist. Det struttende åpningsriffet har den samme wolfram-aktige tyngden til Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018, kanskje den mest betydelige målestokken vi har på hvor massivt og mektig stoner kan låte i det nye årtusenet. Trommis «Bjudas» deler ut perkussive blåveiser på metodisk vis, og Cpt Ulven spinner som alltid et mørkt, fabulistisk narrativ via sin gjennomtrengende og blankpolerte messing-røst. Med «Dark Majesty»s robuste lengde i mente tar bandet seg tid til å svanse seg litt på låtas bro, med feite, harmoniserte ledegitarer og en kataklysmisk avslutning som amper opp stemningen på slående vis. «Dark Majesty» er den klart beste låta jeg har hørt fra Kal-Els hold så langt, en gedigen stoner-jam som kommer til å bli spilt høyt og ofte gjennom sommer-månedene. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Minas – «Rust in Your Veins»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Minas (tidligere Minas Tirith) har med sitt navnebytte i 2015 fullbyrdet et utviklingsforløp som har utfoldet seg gradvis siden bandet entret scenen i 1989. Trioen, som hadde sitt utgangspunkt i en meget eksentrisk form for progressiv ekstremmetall, har over årenes løp utviklet seg i retning mer konvensjonell progmetall, og et slags naturlig endemål kan sies å ha blitt nådd med på deres nye plate ‘Rigid Adherence’. ‘Rigid Adherence’ er en velpolert og strømlinjeformet utgivelse fylt av atletiske riff og glitrende gitarharmonier som ikke skyr solbleket og oppstemt hardrock når situasjonen kaller for det. En full anmeldelse av plata skal jeg dog ikke begi meg ut på nå, ettersom vi først skal ta en titt på singelen bandet slapp i starten av Juni, nemlig «Rust in Your Veins».

Etter en dyster og spenningsskapende introduksjon fylt av renplukkede gitarer, harmoniserte ledegitarer og dronende vokaler, klemmer Minas til med et av de smidige, Fates Warning-aktige riffene som kan sies å være grunnvollen til deres progmetalliske høyborg. Huggende, synkoperte gitarer sørger for å tilføre låta tyngde, og refrenget kontrasterer umiddelbart med et hook som ikke hadde vært utilpass i selskap med 90-tallets alternative metallgiganter. Lydmessig er alt som det skal være – produksjonen er skarp og punchy nok til å komplimentere deres nylig anskaffede kommersielle brodd -, men låtstrukturen har et par skavanker som svekker den totale sammenhengen noe. Det instrumentale mellomspillet mellom første og andre vers skaper et lite opphold i låtas fremdrift hvis hensikt ikke er tydelig for anmelder, og slutten på låta oppleves i tillegg som litt brå. Det er mulig disse strukturelle merkverdighetene gir mer mening i platekontekst, så jeg skal vente til neste uke med å spikre opp min protest på kirkedøra. Minas varmer opp til plateslipp med sit mest blankpussede og oppskalerte take på progmetall-sjangeren til nå på singelen «Rust in Your Veins». 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Roots of Tragedy – «Memento Mori»

Ute nå via Vision of God Records

Roots of Tragedy har vært på snarbesøk i mangt et sjangermessig territorie siden prosjektet slapp sin første demo i 2006. Fra den nevnte demoens synth-draperte dødsdoom til det dystre djent-landskapet som preget debutplata ‘Doctrines’: brutaliteten kan ta mange former når man er én om den kreative prosessen. Felles for alle utgivelsene til mesterhjernen bak Roots of Tragedy, David Sandvik, er den kristne tematikken som deles av samtlige artister hos det sjanger-agnostiske selskapet OmniGod Music. På sin nye singel «Memento Mori» har pipa nok en gang fått en annen lyd, i dette tilfellet en slags Dimmu-fisering av moderne døds-core. 

At Roots of Tragedys nyeste singel låter massivt er det ingen som kan benekte. Sandvik har aldri vært blyg når det gjelder å anvende mulighetene det moderne studioet tilbyr, og «Memento Mori» låter kolossalt, kraftig og (selvfølgelig litt) komprimert som følge. Etter en kort intro bestående av mørk ambiens og skinnende synth bærer det rett inn i en Fleshgod Apocalypse-aktig syklon av ekstremmetall-trommer, ruvende akkorder og jagende, symfoniske strykere. Som mye utpreget moderne ekstremmetall er det grunnleggende lydbildet utrolig kaloritett, så Sandvik gjør godt i å inkludere noen stakkede pusterom i form av rensunget vokal og piano-mellomspill. Låta er kvalitetsmessig helt på det jevne med større navn innenfor Sandviks valgte uttrykk (for eksempel Becoming the Archetype, hvis vokalist Jason Wisdom gjester på låta), så jeg håper at «Memento Mori» kan skaffe karen et større publikum enn han har hatt gleden av å nyte så langt i sin unge karriere. 

Vi dekker ikke så forferdelig mye av denne typen metall på bloggen – fordi en av våre hovedkilder når det kommer til å finne frem til norsk metall, Metal-Archives, ikke fører arkiver på core-grensende metallmusikk – så ikke vær sene om å gjøre oss oppmerksomme på nye utgivelser innenfor nærliggende uttrykk. Det vil nemlig være altfor leit om vi går glipp av muligheten til å diskutere artister som Roots of Tragedy på bloggen, ettersom de er vitale biter i puslespillet som er norsk metall. Om du er fan av moderne ekstremmetall som truer med å svelge deg i et hav av hvite flammer, sjekk ut Roots of Tragedys «Memento Mori».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Einherjer – «The Blood and the Iron»

Ute nå via Napalm Records

Der «Stars» – den første singelen fra Einherjers kommende plate ‘North Star’ – inspirerte meg til å skrive metaforer rundt skip og stjerne-navigasjon, får bandets siste singel meg til å tenke mer på en slags guddommelig smie. Dette er uten tvil mest på grunn av de metalliske effektene som låter som hammerslag mot en ambolt, men det skyldes også låta i seg selv, som med sine hardhausede og mektige riff synes å banke seg inn i hjernebarken med rå kraft. 

«The Blood and the Iron» er «Stars» sin rake motsetning hva gjelder tempo og energinivå, noe som gir oss et inntrykk av det dynamiske spennet vi kan forvente oss på ‘North Star’. Låta eksploderer ut av ingensteds med et ras av trommer og et fandenivoldsk riff, før et kort strekk med oppstemte og folketone-aktige gitarer forvirrer sansene. Basstrommene ruller og raser gjennom verset som en strøm av smeltet metall, før refrenget springer ut i det som kan sies å være Einherjers patenterte tillegg til vikingmetall-sjangeren; et melodisk, drivende og allsang-verdig refreng. Selv om jeg digget den detaljerte og distinkte vibben den groovy singelen «Stars» ga meg i første omgang er det fortsatt ekstra deilig når Haugesund-gruppa gir seg i kast mer energisk materiale. Med «The Blood and the Iron» treffer Einherjer blink med andre singel på rad, og forventningene til skiva som slippes i slutten av måneden begynner å nå farlige nivåer. Klikk på albumcoveret for å lytte!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Kal-El – «Spiral»

Ute nå via Majestic Mountains Records

Kal-El fra Stavanger følger opp sitt cover av Black Sabbaths udødelige «Paranoid» med sitt eget bidrag til den meget spesifikke låt-konvensjonen «drivende stoner-låter som beskriver ustabile og urovekkende sinnstilstander». Protagonisten i «Spiral» har et like prekært forhold til virkeligheten som sin Sabbathianske forgjenger, og det virker i tillegg som at krisen er et resultat av nøyaktig samme uheldige fenomen; en intens og tyngdekrafts-opphevende bad trip.

«Spiral» er anleggsmusikk i mer enn én betydning: fordi den låter best når den runger ut av høyttalere på høyt volum, og fordi den gromme bunnen er kraftig nok til å bruke som rivningsinstrument på en hvilken som helst anleggsplass hvor høybygg skal jevnes med grunnen. Kal-El oppdaterer Sabbaths proto-stoner-uttrykk til dagens industristandard, og mikser den med en forrykende groove som kan sies å slekte på broen til Queens of the Stone Ages «No One Knows». Det pulserer en grasal energi gjennom spillinga til samtlige medlemmer i bandet, et nordisk kontrapunkt til de vanvittige live-settene til det amerikanske bandet Clutch. «Spiral» er en god låt som definitivt fortjener en plass i lyttekøen til norske stoner-fans, så om du har sansen for musikk som rister murpussen ut av veggene er det bare å svinge innom Spotify-profilen til Kal-El og trykke play.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Last Lightning – «Thunder»

Usignert, ute nå på Spotify

Ås-bandet Last Lightning har avslørt enda et spor fra sin kommende plate ‘Porten’, og grunnet elementære svikt i det interne maskineriet hos Metallurgi er vi en hel måned for sent ute med å dekke begivenheten. Bedre sent enn aldri, og heldigvis virker det som at vi er ute i forkant av album-slippet, som med sin uannonserte slippdato kan komme deisende ned som Mannen i Raumaelven et hvilket som helst øyeblikk nå.

Der «Helvete» var en noe repetitiv affære til Last Lightning å være, nærmer «Thunder» seg den mer oppslukende og varierte «Fjellets Mørke Toner» i form, om så ikke i karakter. «Thunder» innehar både trekk fra nord-skandinavisk melo-death i sine jagende og sykliske vers, i tillegg til en vag eim av Wodensthrones storslått episke svartmetall i de melankolske og melodiske refrengene. Denne mer atmosfæriske siden av Last Lightning fungerer bra i samspill med den mer aggressive stilen som fikk herje fritt på «Fjellets Mørke Toner», og om ‘Porten’ makter å kombinere disse to modusene vil den være vel verdt en lytt. Jeg håper dog at bandet pusser litt på innspillingen av «Thunder» før de slipper plata, ettersom instrumentene i et par enkelttilfeller er voldsomt ute av sync. Det er en sterk låt, så det ville vært synd om studio-teknikaliteter skulle legge en demper på gjennomslagskraften. Varm opp til overraskelses-plateslipp med et par turer gjennom «Thunder»!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Leprous – «Castaway Angels»

Ute nå via InsideOut Music

De ti månedene med fullstendig turnéstopp vi har hatt siden mars har tvunget yrkesmusikere verden over til å tenke i nye baner. Charli XCX slapp en «isolasjons-plate», skrevet og produsert alene i hjemmestudioet av artisten selv. VIERLIVE satte artister som KvelertakSigrid og Aiming for Enrike i kontakt med noen av de dyktigste musikkvideo-produsentene vi har, og resultatet ble en serie streams som talte for live-konsertens relevante rolle selv under fullstendig lockdown. Leprous har selv holdt et par vellykkede streams i løpet av 2020, men at de dyktige musikerne ville gjøre det godt under transparente strømme-forhold kommer ikke som en overraskelse på noen. «Castaway Angels» derimot?

For et band som er notorisk opptatt av detaljer og lag i egne komposisjoner kan det nemlig virke rimelig revolusjonerende å senke skuldrene og bare spille. Det er nettopp det Leprous gjorde under innspillingen av «Castaway Angels»; etter kun en kveld med jamming ble låta innspilt i plenum på et enkelt take. Resultatet er en romslig og organisk meditasjon rundt velkjent tematikk for mange som har måttet streve seg gjennom endeløse dager i eget selskap under koronaen.

Låta begynner med kun vokalist Einar Solberg og Tor Oddmund Suhrkes akustiske gitarspill. Akvatiske effekter svever rundt i periferien, før dype, dumpe basspedaler signaliserer trommis Baard Kolstads inntog. Låta blusser gradvis opp fra dette sårbare, Kristian Kristensen-aktige utgangspunktet til en frisk bris av krystallisk prog-pop som har likhetstrekk med senere Anathema. Låta ble tatt opp hos Ocean Sound Recordings, og Adam Nobles produksjon fanger bandets hinsides tette samspill på en såpass klar og balansert måte at man nesten får lyst til å tvile på bandets uttalelse om at alt ble spilt inn på en tagning.

Låta i seg selv er en lineær og forfriskende lite overtenkt låt som kan virke enkel på første gjennomlytt, men som setter sine røtter over tid. Mye av grunnen til dette er som vanlig Einar Solbergs dynamiske og lidenskapelige ytelse bak mikrofonen, nå støttet opp av et band som ikke er redd for å la instinktene overstyre intellektet. Leprous er et band som jeg føler har blitt oversett av enkelte blant sitt potensielle publikum her i Norge, og jeg skulle gjerne likt å se musikken deres bli verdsatt av en større del av demografien utover metall-miljøet. Med «Castaway Angels» har bandet skapt en lydmessig forbindelse til en bredere norske musikk-sfære, så man får håpe dette kan bidra til å gjøre bandet til en enda større profil her i Nord.   


Kal-el – «Paranoid» (Black Sabbath cover)

Signert til Argonauta Records, ute nå via bandets Bandcamp

På sitt cover av Black Sabbath‘s ikoniske «Paranoid» har stoner rock-bandet Kal-el fra Stavanger gjennomført et tankeeksperiment: hvordan hadde låta hørtes ut om den først ble utgitt på Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018? Transformasjonen fra småjoggende hardråkk til blytung stoner-jam viser seg å passe låta helt utmerket, selv om klassikeren ikke vinner betydelig mer enn den taper under forvandlingen. 

Etter litt sprakende feedback setter bandet i gang med den velkjente åpningen til Tony Iommi, og før vi vet ordet av det er vi passasjerer på en saktegående mammut av et romskip som spiller en korrumpert utgave av Sabbath-låta på anlegget. Vokalen til «Cpt. Ulven» er som en blanding av Ozzy Osbournes nasale belting og den høytsvevende røsten til Brett Campbell fra Pallbearer, og passer uttrykket som hånd i hanske. Grunnet låtas nye tempo har han tatt seg friheten til å skrive om vokallinjene så de ligger godt i hans eget register, og selv om jeg savner refrengets fengende melodi, så fungerer det for det meste.

Kal-els versjon av «Paranoid» er et artig sjangereksperiment, og vil mest sannsynlig vil kunne bli en gjenganger i live-settene deres, om det ikke allerede er tilfellet. Til lyttebruk i egen heim er det derimot ikke en låt som opprettholder interessen nevneverdig over flere lytt. Grunnen? Der originalen er et kjapt skudd av energi som entrer og forlater blodårene i løpet av et øyeblikk, er coveret en nesten fem minutter lang trask gjennom fire vers, to soloer og ørten-hundre ned-tunede gitarhogg. Til tross for noe overflødig repetisjon er dette uansett en artig kuriositet, og jeg setter stor pris på at bandet tok sjansen til å fullstendig endre låtas karakter fremfor å by på en eksakt reproduksjon, noe som forekommer altfor ofte i metall. Absolutt verdt et par lytt!


Last Lightning – «Helvete»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

«Helvete» er den andre singelen svartmetallbandet Last Lightning har sluppet i vår korte tid som blogg. Som forgjengeren, «Fjellets Mørke Toner», er det snakk om en form for melodisk svartmetall med episk snitt som ikke ofrer intensiteten til fordel for smektende melodier. 

«Helvete» er noe mer ensrettet enn annen musikk jeg har hørt fra Last Lightning, med en tremolo-basert melodikk som durer nesten uavbrutt fra start til slutt. Kombinert med dette får vi en growling som også maler godt innenfor linjene, så hadde det ikke vært for det mer dynamiske trommespillet (se de Mgła-aktige cymbal-touchene mot slutten av låta) hadde det fort kunne blitt flatt. Jeg liker introriffet med sin franske/ nederlandske svartmetall-karakter, men utover det blir det litt mye blank riffing og konvensjonelle progresjoner.

Der «Fjellets Mørke Toner» hadde et tydelig høydepunkt i sin stopp-start-riffing, mangler «Helvete» et moment som skiller låta fra mengdene av melodisk svartmetall som kommer ut hver uke. Jeg vil derimot ikke si at bandet går på en betydelig smell med utgivelsen av låta, og fans av natur-inspirert, melodisk svartmetall vil definitivt finne noe å huke tak i ved «Helvete».


Vardok Nalt – «Svartediket i Mørket», «Jeg Bare Sover» og «Henfallen Dependens»

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Vardok Nalt er et enmanns-band fra Osterøy utenfor Bergen som bruker hjemmesnekra svartmetall som et utløp for all mulig slags angst og håpløshet. Som et resultat av at denne tematikken er så tydelig kommunisert via låttitler, tekst og singelcovre vil nok de fleste instinktivt plassere Vardok Nalt i DSBM-sjangeren (depressive/ suicidal black metal) sammen med band som Austere og Thy Light. Om man titter forbi tekstene er det derimot lite ved prosjektet som peker mot disse trakter, ettersom Vardok Nalt spiller en form for aggressiv og sjanger-agnostisk svartmetall, heller enn den atmosfæriske svartmetallen som dominerer i DSBM-landskapet.

Prosjektets tre første singler bærer åpenbare preg av at prosjektet er i oppstartsfasen. Ustemte gitarer og en oppstykket miks vitner om en produsent i lære, og hyppige innslag av uortodokse elementer blandet med svartmetallen (Se grooven som dukker opp et halvminutt ut i «Svartediket i Mørket») gir en viss nakkesleng under lyttingen. I tillegg har de programmerte trommene en tendens til å slå over i rock-lenende rytmikk når det ikke dreier seg om ren rulling eller blasting, noe som ytterligere forvirrer anmelder. Sprikende lyd-identitet er en vanlig utfordring å hanskes med som et ungt enmanns-band, og det vil være urettferdig å frarøve Vardok Nalt den tiden som trengs for å eksperimentere seg frem til et samlet sound. Dette er også låter som per Youtube-beskrivelsene har blitt skrevet og spilt inn på kort tid, så umiddelbart uttrykk ser ut til å være høyere prioritert av artisten enn flisespikk og filing for øyeblikket, noe jeg støtter.

Bandet virker mest lovende for meg når det introduserer enn viss musikk-tematisk kohesjon, som i variasjonene på åpningsmelodien som dukker opp på forskjellige steder i «Jeg Bare Sover». I tillegg virker artisten å være i besittelse av en naturlig kraftfull og ekspressiv stemme som virkelig er godt rustet for å uttrykke den typen eksistensielle kval som beskrives i tekstene. Alt i alt presenterer Vardok Nalt mye som kan bygges på og raffineres på sine første tre singler. Det er umulig å si hvor denne kunstneriske prosessen kommer til å føre hen, så for øyeblikket er det nok best å vente på videre produksjon før man forsøker å danne seg et klart bilde av artisten. Jeg skal i alle fall følge med! 

(Etter jeg publiserte denne posten så jeg at Vardok Nalt har publisert en ytterligere låt på Bandcamp og Youtube. Se opp for omtale i neste ukes spalte!)


Skrevet av Fredrik Schjerve