Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#50-#36)


Da er tiden endelig kommet til å presentere produktet av et år med nitidig lytting og skriving, nemlig listen over Metallurgis favorittplater fra 2021. Da vi i februar bestemte oss for å gi ut en toppliste ved årets slutt var vi slett ikke sikre på hva vi kunne forvente av den norske metallscenen – det eneste som er sikkert er at vi ikke forventet den voldsomme mengden med kvalitetsmusikk som vi faktisk fikk. Lista vår – som i utgangspunktet var begrenset til 20 plater – vokste gradvis i løpet av året, og da arbeidet med å ferdigstille lista begynte for alvor, skjønte vi at vi måtte heve antallet til 50 for å redde i alle fall deler av nattesøvnen.

Til tross for denne omfattende skalaen har vi fremdeles sett oss nødt til å kutte skiver som vi gjerne skulle ha gitt en plass; faktisk er det 15-20 plater som har hatt plass på lista den siste måneden som nå ikke er å spore. Hvor kjipt det enn er å ikke kunne fremheve alle utgivelsene vi mener fortjener det i år, så er det kun et tegn på hvor sunn og sterk den norske metallscenen er for øyeblikket, og det vekker en sterk trang til å gyve løs på neste års utgivelser så snart som overhodet mulig. 

Men nå er det tid for å kaste ære på de utgivelsene som faktisk har klart å krige seg til en plass på lista, og dermed befinner seg i godt selskap på den største oppsummeringen av det norske metall-året 2021 du vil finne noe sted, punktum. Lista vil bli rullet ut over de neste fire dagene, med de femten nederste plasseringene i dag, og deretter i bolker på femten og ti hvorav de ti beste platene vil bli postet på onsdag. Tusen hjertelig takk skal dere ha for at dere har lest og støttet oss gjennom vårt første år som blogg, og sees i pit’en i 2022!

Fredrik Schjerve og Alexander Fossen Lange



#50: Avertia – Når Nordavinden Kaster Kniver


Plateselskap: Norwegian Dark Arts
Sjanger: Folk-black metal

Først ut er svartmetallbandet Avertia, som i år har levert noen imponerende takter av den mer melodiske og folkmetallske svartmetallskolen. På ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ tilnærmer Avertia seg materialet sitt på forfriskende vis, og lar de vakre og mer harmløse sidene av uttrykket sitt gå i styggvakker forening med det mer rå og gjennomført svartmetallske. I så måte er ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ en ganske modig prestasjon, der innflytelsen fra post-metall og folkmetall føles smidig og edruelig inkorporert på en måte som får Avertia til å skille seg ganske mye ut som svartmetallband. Det melodiske blinkskuddet «Dødsdans» og black’n’roll-flørten «Forakt» utgjør de største høydepunktene.

Beste låter: «Dødsdans», «Forakt»

Link til omtale
Strømmelink


#49: Terra Odium – Ne Plus Ultra

Plateselskap: Frontier Records
Sjanger: Progressiv metall

Med medlemmer fra band som Spiral Architect og Manitou blant rekkene – for ikke å nevne Steve DiGiorgio på bass! – kommer det kanskje ikke som noe sjokk at debutskiva til Terra Odium utsondrer erfaring og kompetanse fra hver eneste vrengte tone og slag på trommeskinnet. ‘Ne Plus Ultra’ er hugget ut av samme råmateriale som den mørke progmetallen til grupper som Nevermore og Arch/Matheos, men med et tonespråk og en dramatikk som er gruppas helt egen. Det er noe fabelaktig goldt og kjølig ved universet Terra Odium maler over skivas syv låter, fra «Crawling»s alarmerende åpningsinstrumental til den doom-aktige marsjen som leder oss ut i natten mot slutten av «The Clouded Morning». Denne gjennomgående dystre atmosfæren reflekteres godt via den dystopiske betonglabyrinten som preger albumcoveret, og er det definerende elementet i den komplette og smått visjonære pakken som Terra Odium utgjør i 2021. Årets sterkeste norske progmetall-skive.

Beste låter: «Crawling», «The Thorn»

Link til omtale
Strømmelink


#48: Sirenia – Riddles, Ruins & Revelations


Plateselskap: Napalm Records
Sjanger: Symfonisk metall

Sirenia er et for lengst veletablert og forholdsvis velkjent symfonisk metallband internasjonalt, og årets ‘Riddles, Ruins & Revelations’ er bandets tiende fullengder. Om det ikke er bandets beste prestasjon til nå, er det i alle fall en skive som gjennom noen helt strålende høydepunkter ikke levner noen tvil om at bandet fortsatt finner toppformen, og som ut fra det får oppdrevet noen virkelig sterke øyeblikk av den litt mer melodiske og pop-befengte metallskolen. Særlig første halvdel av ‘Riddles, Ruins & Revelations’ utgjør en solid rekke slagere. Musiker- og vokalprestasjonene er det ingenting å si på, et nyintrodusert elektronisk preg føyer seg fint inn i soundet, og på menyen finner man både saftige Rammstein-gitarer, et drøss med Nightwish-vibber, hooks med In Flames-aktig effektivitet – og kanskje til og med en ABBA-assossiasjon eller to.

Beste låter: «Addiction No. 1», «Towards an Early Grave», «We Come to Ruins»

Link til omtale
Strømmelink


#47: Warzaw – Werewolves on Wheels

Plateselskap: Usignerte
Sjanger: Tradmetall

I et år hvor kjipe nyheter har sett en inflasjon som rivaliserer Ungarns legendariske krakk i ’46, har den desidert kjipeste nyheten vært at Warzaw fremdeles står uten plateselskap. For en kar som har jammet debuten deres ‘Werewolves on Wheels’ siden januar virker det nesten utenkelig at det skal kunne gå an å gi ut en debut som er så tjåka full med rødglødende trad-riff, radioklare refrenger og heseblesende gitarleads uten at selskapene steller seg i kø utenfor øvingsrommet med kontrakt og fjærpenn i hånd. Dessverre har urettferdig behandling av kultur-sektor også vært et sentralt stikkord for året, og dette ser ut til å strekke seg ut over områder som er direkte berørt av regjeringens korona-tiltak også. Løsningen på dette er selvfølgelig å hive ‘Werewolves on Wheels’ på anlegget desto oftere, i et tappert forsøk på å få de døvblinde label-folka til åpne øynene for Warzaws fengende og gjennombrudds-klare tradmetall. Slå et slag for rettferdigheten: spill ‘Werewolves on Wheels’ på repeat!

Beste låter: «The Second Banana», «Burner», «Spitfire»

Link til omtale
Strømmelink


#46: Vulture Lord – Desecration Rite

Plateselskap: Odium Records
Sjanger: Black/thrash

Vulture Lords ‘Desecration Rite’ er fort et av årets sinteste norske metallplater, der det dystre og uhyggelige albumcoveret komplementerer en utgivelse der musikken uavbrutt driver fremover i arg og bekmørk stil. ‘Desecration Rite’ er dermed sagt ikke en spesielt atmosfærisk plate, men henter snarere sin nådeløse energi fra et høyst gjennomført black/thrash-uttrykk som i seg selv signaliserer et mannskap med tung erfaring innenfor scenen. Når plata også kan tolkes som en bittersøt hyllest til avdøde Trondr Nefas, som står bak noe av materialet, er det fint å konstatere at det er snakk om en stilsikker og bunnsolid prestasjon der Vulture Lord aldri mister grepet om sitt beske, drivende og hardtslående uttrykk.

Beste låter: «Stillborn Messiah», «The Vulture Lord», «Beneficial Martyrdom»

Link til omtale
Strømmelink


#45: Goat the Head – Strictly Physical

Plateselskap: Crispin Glover Records
Sjanger: Stoner/death metal

Goat the Heads ‘Strictly Physical’ er en av årets største musikalske gåter. Hvordan går det an å fremstå som så vel-lest og lærd, og så primitiv og huleboersk på en og samme tid? Hvordan går det an å skrive dødsmetall som er så røff og brutal, men samtidig så gjennomgående musikalsk? Dette er den type spørsmål som melder seg underveis i turen gjennom Goat the Heads ‘Strictly Physical’, en høyst original skive selv fra et vid-vinklet, internasjonalt perspektiv. Bandet har selv døpt uttrykket sitt «samtids-huleboer-dødsmetall», som burde si sitt om det ukartlagte territoriet som bandet trakterer i sin ambisiøse musikk. I løpet av snaue førti minutter vil du få servert gnistrende dødsmetall, prog-teksturer, atmosfæriske utbrudd av svartmetalliske ledegitarer og Voivodske eksentrisiteter – det hele ledet an av en vokalist som høres ut som Matt Pike er i ferd med å tape kampen mot Hulk-genomet. ‘Strictly Physical’ er en fascinerende lytteropplevelse som inneholder noen glitrende musikalske påfunn du ikke vil kunne finne andre steder i 2021. 

Beste låter: «The Call of Ixodes», «Miracle»

Link til omtale
Strømmelink


#44: Sarke – Allsighr

Plateselskap: Soulseller Records
Sjanger: Black metal/heavy metal

På ‘Allsighr’ videreutvikles og finslipes Sarkes litt underlige og interessante tilnærming til svartmetall ytterligere, der klassiske heavy metal- og doom metal-elementer får uvanlig stor plass og bidrar til et rikt og unikt uttrykk. ‘Allsighr’ er en variert affære med mange smakfulle vendinger, og byr både på klassiske svartmetallutblåsninger, enkle, effektive metallriff og ikke minst en strålende inkludering av synther. Det er snakk om en 40 minutters affære som aldri blir kjedelig i kraft av Sarkes gode evne til å samle en stor og tilsynelatende usannsynlig bukett elementer i en meningsfull og stort sett velfungerende enhet.

Beste låter: «Grim Awakening», «Funeral Fire», «Glacial Casket»

Link til omtale
Strømmelink


#43: Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – Legend of Valley Doom, pt. 3

Plateselskap: Crime Records
Sjanger: Power metal

Fullførelsen av Marius Danielsens ‘Legend of Valley Doom’-saga er i seg selv en bragd som fortjener å bli omtalt i en post som denne. Det krever sin mann å samle en veritabel armé av legendariske skikkelser innenfor powermetallen, for så å organisere dem rundt et felles innspillingsprosjekt uten at resultatet blir et klossete rot av Halford-hyl og Formel 1-gitarspill. Å i tillegg feste et high-fantasy-rammeverk rundt det hele og skrive nok fengende hooks til å tiltrekke misunnelige blikk fra den øvrige Europeiske powermetall-scenen; ja det bør ikke gå usett hen. ‘Legend of Valley Doom Pt. 3’ er en musikalsk fest som kun de olmeste av oss vil kunne klare å motstå, et fargerikt og hjertevarmende epos som kommer til å bestå som et viktig landemerke innenfor norsk powermetall i forutsigelig framtid. 

Beste låter: «Mines of Eloroth», «Deep in the Mountain»

Link til omtale
Strømmelink


#42: Beyond Man – Beyond Man

Plateselskap: The Sinister Flame
Sjanger: Black metal

Beyond Mans selvtitulerte debutplate, som altså kom først i år tross bandets allerede langvarige virke, utmerker seg ved å være et uttrykksmessig unikt og prisverdig statement innenfor den norske metallscenen i år. ‘Beyond Man’ er i og for seg en atmosfærisk svartmetallplate, og den okkulte, mytologiske tematikken er til å ta og føle på i soundet, men uten at bandet gjør seg avhengig av massive, suggererende låter eller hauger med staffasje i produksjonen. Snarere preges ‘Beyond Man’ like fullt av et ganske rått og direkte uttrykk som minner mye om noe et band som Darkthrone kunne funnet på. Sånn sett føles plata forfriskende, spesiell og fandenivoldsk, og det i spedd noen virkelig gode, effektive komposisjoner og en særlig sterk vokalprestasjon.

Beste låter: «Ave Unsera», «The World Encircler»

Link til omtale
Strømmelink


#41: Octohawk – Animist

Plateselskap: Crime Records
Sjanger: Progressiv sludge metal

‘Animist’ er både en logisk videreutvikling av musikken som medlemmene i Octohawk gav ut under navnet Mammüth, og et hopp i ambisjonsnivå og uttrykksmessig egenart som etterlater deres tidligere utgivelser i støvet. Progressive og spacerock-aktige impulser som har ligget latent i gruppens låter i lang tid hopper nå ut av høyttalerne på slående vis, og det tematiske fokuset på animisme – ideen om at alle naturlige objekter kan besjeles – gjenspeiles i tribalistiske elementer og rystende språklige bilder. ‘Animist’s noe langtrukne spilletid gjøres opp for av det faktum at noen av årets beste låter finnes på skivas låtliste, der spesielt «Weather the Storm» og «By the Root» er uslåelige høydepunkter for mitt eget vedkommende. Octohawk har åpnet en portal til et nytt og spennende univers på ‘Animist’, et univers jeg håper vi får undersøkt grundig i årene som kommer.

Beste låter: «Weather the Storm», «Iconoclast», «By the Root»

Link til omtale
Strømmelink


#40: Syning – Syning

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Black metal

Debutalbumet til trønderske Syning er fantastisk bekmørkt. I løpet av en tredelt halvtime holder dette atmosfæriske svartmetallbandet lytteren nede i noen virkelig mørke og dype avgrunner og avkroker, men det skjer uten at de gir slipp på hensyn til variasjon og en verktøykasse som er innholdsrik nok til å holde noe så tungsindig interessant hele veien. Her får man servert mørk, sørgelig ambient, isbelagte orgeltoner, seige gitarpartier og noen strålende klimaks. ‘Syning’ er dermed en virkelig prisverdig del av det usedvanlig sterke året til plateselskapet Terratur Possessions.

Beste låt: «Et Siste Skrik»

Link til omtale
Strømmelink


#39: Messerschmitt – Oh Death

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Sludge/doom

Messerschmitts retur til den norske metallscenen med ‘Oh Death’ har vært et gledelig gjensyn med en av våre mest distinkte stilistiske entiteter innenfor sludgy doom. Med sin tungt hamrende rytmeseksjon – en naturlig bi-effekt av å ha to trommiser i medlemstallet – og seige, nesten absurd grove gitarlyd utgjør Messerschmitt en brutal og urban motpart til den nasjonale doom-scenenes mer psykedeliske, science fiction-rettede fakter. ‘Oh Death’ har i tillegg en ekstremt markert visuell estetikk som best kan oppsummeres som «propaganda-plakatene til en satanistisk og verdensomspennende dødskult», en vibbe som strekker seg over i musikken gjennom apokalyptiske koringer og illevarslende orgelspill. Det er sjeldent at doom-skiver klarer å etablere en så sterk identitet i løpet av en snau halvtime som ‘Oh Death’ gjør, en aldri så liten bragd innenfor en sjanger som vanligvis må strekke seg ut i det dobbelte for å gjøre halvparten av inntrykket.  

Beste låter: «Ave Satani (Blood, We Want Blood!)», «No Tomorrow»

Link til omtale
Strømmelink


#38: Einherjer – North Star

North Star - Limited Edition av Einherjer (VINYL - Red)

Plateselskap: Napalm Records
Sjanger: Vikingmetall

Man kan bare forestille seg adrenalinet og pulsen til vikingkrigere da de festet blikket på plyndringsmål i en fjern, men voksende landhorisont, og den beske sjølufta som må ha truffet trynet og de voldsomme bølgene som slo mot skipsskroget. Men når jeg har hørt på Einherjers ‘North Star’ har jeg i alle fall kunnet innbille meg at jeg får et lite hint av en slik følelse. Dette velrennomerte Haugesund-bandet har raffinert et allerede velfungerende vikingmetall-uttrykk på denne plata, og kommet sterkt ut ved hjelp av noen tøffe og hardtslående mid-tempo-komposisjoner som aldri mislykkes med å fremkalle en dødseffektiv vikingfølelse. Men overdrevet eller flashy føles det aldri, og med det tror jeg dørene er åpne for en stor lytterskare som vil kunne ha glede av et sterkt første møte med hardtslående vestlandsk metall.

Beste låter: «Stars», «Ascension»

Link til omtale
Strømmelink


#37: Kal-El – Dark Majesty

Plateselskap: Majestic Mountain Records
Sjanger: Stoner/doom

Hvordan skriver man en stoner/doom-plate på over én time som ikke kjeder vettet av lytteren spør du? Jo det skal jeg fortelle deg; du kaster inn et par punchy hitlåter på fire minutter, og sørger for at de omkransende monsterlåtene inneholder noen av de hvasseste riffene veteraner som Sleep og Monster Magnet hadde klart å produsere dersom du holdt en revolver mot tinningen deres. Legg til en planet-knusende lydproduksjon og en vokalist som låter som Ozzy Osbournes ukjente bror, og du sitter mer eller mindre igjen med Kal-Els femteskive ‘Dark Majesty’. Med ‘Dark Majesty’ har Kal-El svart på de forsterker-tilbedende massenes bønner, og levert en skive som vil få murpussen til å drysse ned fra taket i både eget hjem og hjemmene i fem kvartalers omkrets. Heldigvis vet den erfarne stoner/doom-troppen også å utstyre låtene sine med rikelig med pusterom og pauser, og resultatet er en skive som flyter helt utmerket fra start til slutt. Kal-El har med ‘Dark Majesty’ vist at de ikke er fremmed for å strekke seg til nye høyder, og som følge er jeg svært spent på å se hva slags auditive sprengladninger denne gjengen kan finne på å skrive i kjølvannet av sitt nye karriere-høydepunkt.  

Beste låter: «Temple», «Spiral», «Dark Majesty»

Link til omtale
Strømmelink


#36: Lysjakt – Ethereal Palace

Lysjakt - Ethereal Palace

Plateselskap: Usignert
Sjanger: Death metal/metalcore

Det er ikke så lett å putte en undersjangermerkelapp på Lysjakts ‘Ethereal Palace’. Plata kan nok best beskrives som en oppvisning i mange av den moderne metallens sider og kvaliteter, og gjør bruk både av dødsmetallsk brutalitet, metalcore-aktige gitarvibber og en stadig sludge-tåke som ligger over et egentlig ganske teknisk og progressivt grunnuttrykk. I det ligger en svært solid og velprodusert prestasjon, der det særlig er kvaliteten på selve riffene som sørger for et jevnt, høyt nivå og noen skikkelig sterke høydepunkter. Det går nok for eksempel ikke an å ikke la seg trollbinde av de melodiske vendingene ut i «Death May Die», basstyngden i åpningsriffet i «Leave the Light» og det uimotståelige black’n’roll-riffet i tittellåta. Her og flere andre steder treffer Lysjakt blink.

Beste låter: «Death May Die», «Leave the Light»

Link til omtale
Strømmelink

Klikk her for plass #35-#21.

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Kal-El – Dark Majesty

Ute nå via Majestic Mountain Records

Stavangersbandet Kal-El har i snart ti år vært en bauta innenfor norsk stoner/doom. Med sitt ruvende, Lowrider-aktige sound og udødelige interesse for B-film- og sci-fi-estetikk har bandet lenge appellert til en spesifikk gruppe med nostalgiske lyttere, men musikken har alltid prestert å heve seg over sine overfladiske karakteristikker. På sin femte plate toner Kal-El ned B-film-elementet, men skrur til gjengjeld opp sine kosmiske og sci-fi-inspirerte kvaliteter betraktelig. I prosessen skaper gruppen en hendelsesrik, detaljert og komplett plateopplevelse som unektelig er deres største plateprestasjon til nå.

Det første man vil legge merke til på ‘Dark Majesty’ er – som på de fleste av bandets utgivelser – det kolossale lyddesignet. Kal-El har lenge mestret den livsviktige kombinasjonen mellom drønnende Conan/Sleep-gitarer og vektige basstrommeslag som gir stoner/doomen sin mektige tyngde, og på ‘Dark Majesty’ er denne kombinasjonen mer potent enn noensinne tidligere. Med en total spilletid på 65 minutter kan bandet dog ikke lene seg på sine tyngre kvaliteter alene, og denne utfordringen møter de erfarne musikerne med sin velutviklede sans for dynamisk og teksturell variasjon. Kosmiske og svevende partier møter drivende og tungrock-inspirert jamming møter bølge etter bølge av krengende stoner/doom-riff, det hele bundet sammen av «Cpt Ulven»s rungende stemme og melodiske teft.

Noe annet som hjelper ‘Dark Majesty’ med å holde lytterens fokus over sin veldige lengde er måten Kal-El har strukturert plata låtmessig. For hver kosmiske og utsvevende stjerne-odyssé vi får (f.eks «Temple», «Kala Mishaa»), får vi også noen mer tungrockende og drivende skudd fra hofta (som de fire minutter-lange «Spiral» og «Comêta»). Til tross for at bandet har tatt mange grep for å gjøre platas lengde mer håndterbar, er det ingen tvil om at ‘Dark Majesty’ bør lyttes til som om den var en dobbel-LP. Hør på de fire første låtene, ta deg en pause, og kast deg inn i den vidvankende B-siden med nytt fokus og ferske ører. 

Når jeg reflekterer rundt platas høydepunkter blir det fort tydelig at Kal-El har et skarpt øre for singelmateriale. «Spiral» er en av de mest fengende låtene som har ramlet ut av den norske metallscenen i 2021 – en joggende og drivende bulldoser som kaster sin fulle vekt bak sitt fabelaktige refreng. «Mica» og «Dark Majesty» ligger ikke langt bak kvalitetsmessig, men tar seg bedre tid til å utforske instrumentale ideer via sine eventyrlystne og jam-tunge broer. Til slutt kan vi nevne «Kala Mishaa», som etter en snerrende bass-intro bruker sine resterende ni minutter på å bygge opp massivt med klangmasse og momentum. 

Og sånn sett hadde det kanskje vært best om «Kala Mishaa» fikk æren av å sette punktum for plata, ettersom avslutningssporet «Vimana» oppleves som litt overflødig etter 55 meskende minutter med kaloritett stoner/doom. Det er likevel lite annet jeg kan rette mitt kritiske øye mot på ‘Dark Majesty’, ettersom det er en rikholdig og komplett utgivelse som tar sitt utvalgte sound og raffinerer det til et mesterlig sluttprodukt. ‘Dark Majesty’ er en stor begivenhet innenfor norsk stoner/doom, og en utgivelse som vil falle i smak hos både rød-øyde stoner-hoder og mer generelle metall-lyttere. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Enslaved – «Caravans to the Outer Worlds»

Ute nå via Nuclear Blast Records

Midt oppe i det forrykende og kaotiske gildet som er slippet av Enslaveds fire streamede konserter fra korona-perioden er det lett å glemme at det nærmer seg et år siden slippet av bandets 15. studioplate ‘Utgard’. Plata – som bød på en tematisk reise inn i underbevissthetens ukjente farvann inspirert av psykoanalytikeren Carl Jung – var på mange måter et stilistisk veikryss for bandet, og et av spørsmålene jeg har stilt meg selv oftest i etterkant av slippet er hvorvidt bandet tenker å fortsette ut i det psykedeliske og post-punkete universet de manet frem på plata, eller om de kommer til å snu skipet tilbake til tryggere havner. «Caravans to the Outer Worlds», tittelsporet fra bandets kommende EP, deklamerer med både tittel og innhold at Enslaved ikke er ferdige med å høste visdom fra Utgards disige og langstrakte vidder helt ennå.

Vindene som blafret i seilene på skipet som fraktet Enslaved gjennom ‘Utgard’ uler fremdeles på åpningen til «Caravans to the Outer Worlds», men en rytmisk ambiguøs basslinje varsler tidlig om kursendring for den rastløse musikerbanden. En diffus og psykedelisk atmosfære etableres, før et frenetisk parti vender blikket tilbake til ‘RIITIIR’s mer kaotiske øyeblikk. En ting som blir klinkende klart over «Caravans…» drøye seks minutter er at Enslaved har fullstendig oversikt over styrkene til sine respektive medlemmer, og de får alle muligheten til å flekse sine musikalske muskler innen vinden loser oss ut på slutten av låta. Isdal pisker opp en stjernestorm med sine flerrende gitarlinjer, Vinje lokker noen kosmiske 70-talls-teksturer ut av keyboardet sitt, Sandøy fungerer som en rytmisk hyperdrive for bandets rom-farkost, og Kjellson er den bryske barden som returnerer for å fortelle om de utrolige tingene som eksisterer ute i den kaotiske eteren. 

Og så har vi selvfølgelig Bjørnson, mannen som skriver brorparten av bandets låtmateriale og tekster. Det er ingen tvil om at Bjørnson har mye av æren for at bandet har beholdt en lett gjenkjennelig identitet gjennom mengdevis av stilistiske skifter og utviklinger, men intervjuer rundt slippet av ‘Utgard’ og de fire streaming-konsertene ga meg inntrykket av at den nye medlemsbestanden har blitt et stadig mer integrert beist. «Caravans to the Outer Worlds» sine lydmalende kvaliteter og yrende musikalske liv vitner om et mulig frem-jammet aspekt, og bandets uttalelse i forbindelse med EP-annonseringen hinter også til en slags uunngåelig kollektiv transformasjon. Som blodfan av Enslaved kan jeg ikke annet enn å omfavne bandets nyfunnede retning og progresjon, ettersom ‘In Times’ og ‘E’ bar tegn til stagnering til tross for sine utallige styrker. Enslaved er nok en gang en uforutsigelig kreativ naturkraft på «Caravans to the Outer Worlds».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blood Red Throne – Conquered Malevolence

Blood Red Throne - Imperial Congregation
Ute nå via Nuclear Blast Records

«Conquered Malevolence» er den andre singelen som slippes i forkant av death-metal-yndlingene Blood Red Thrones plate nummer ti, ‘Imperial Congregation’. Stafettpinnen tas i og for seg modig videre fra førstesingelen «Itika», som slo lyttere i bakken med en ubestridelig death metal-soliditet da den ble sluppet for noen uker siden. «Conquered Malevolence» er imidlertid en vel så god, om ikke bedre, prestasjon fra bandet.

Igjen er det snakk om en låt der grunnformlene i death metal-skolen mestres på ypperlig vis – produksjonen er tung, kraftig og klar der en bukett av upåklagelige riff driver låta fremover. Musikken er på mange måter et ganske typisk death metal-uttrykk, og byr i alle fall ikke på store særegenheter eller dristigheter, men henter mye styrke særlig i et gitarspill som for meg fremstår noe mer dynamisk enn det man finner i et hvilket som helst typisk death-metal-band. Dette gjelder særlig bridge-partiet, der Blood Red Throne byr på mørke, hissige harmonier og et soloparti som åpner låta på strålende vis. Dette er i alle fall aspekter som gjør meg mer nysgjerrig på ‘Imperial Congregation’ og bærer bud om en plate som kommer til å levere varer av særlig høy kvalitet når den slippes i oktober.

Skrevet av Alexander Lange



Helheim – WoduridaR

Ute nå via Dark Essence Records

Tittellåta på det bergenske svartmetallbandet Helheims neste plate er sluppet. Gjennom sitt nesten 20 år lange virke har dette bandet hentet inspirasjon fra den norrøne mytologien og derav etablert seg som en viktig aktør innenfor melodisk svartmetall, og om «WoduridaR» ikke serverer øregangene noen spesielt store overraskelser i så måte, vitner låta like fullt om en solid neste steg for Helheim.

Gjennom sitt melankolske og storslåtte preg er Helheims svartmetall her egentlig nokså vakker – særlig når den spinkle intro-melodien på «WoduridaR» vokser seg til å bli et sterkt, blendende akkordspill i versene. De neste seks minuttene sirkler mye rundt det flotte og folkemusikkinspirerte gitarspillet der Helheim også evner å by på noen hissigere variasjoner av verstemaet, og dette komplementeres av et storslått refreng der clean-vokalen sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ulvers ‘Bergtatt’ – med Helheims egenart i god behold. Til syvende og sist er nok «WoduridaR» en litt i overkant ensformig og repetitiv låt der dette repeteres mange ganger – likevel skygger ikke dette over at bandet har stålkontroll på selve materialet, der balansen mellom råskap og melankoli mestres uhyrlig godt.

Skrevet av Alexander Lange



Kal-El – «Mica»

Ute nå via Majestic Mountains Records

Det nærmer seg slippet av det norske «Astrodoom»-bandet Kal-El sin femte full-lengder ‘Dark Majesty’, og i den forbindelse slapp gruppen nylig en stoner-koloss av en singel ved navn «Mica». Kal-El har i lengre tid jobbet med å perfeksjonere sitt enkle men effektive sound, og bandets senere singler har virket farlig nærme å lokalisere uttrykkets kilde og essens. I kombinasjon med albumets fantastiske illustrasjon kan dette tyde på en helhetlig oppgradering av både ambisjon og musikalsk presisjon for rogalendingene, og singelen «Mica» bekrefter dette med et buldrende stoner-vogntog som vil kunne høste bifallende nikk fra selv de mest kresne stoner/doom-fanatikere. 

For folk som har fulgt bandet over en lengre periode er det lite nytt å melde på «Mica». Gitarene flytter fremdeles tektoniske plater med sine dundrende fuzz-bomber, og «Cpt Ulven» trenger fremdeles gjennom veggen av lyd med sin messingblanke og kraftige røst. Det er altså lite som har endret seg ved Kal-Els beine og tilfredsstillende stoner annet en kvaliteten på materialet og låtskrivinga, men disse har til gjengjeld blitt raffinert til et nesten uangripelig nivå. Riffene kaprer lytterens musikalske minne med en uimotståelig enkelhet, og refrengene fester seg til hjernebarken som om de skulle vært brent inn med et merkejern. ‘Dark Majesty’ ser ut til å bli årets norske event hva gjelder tung men tilgjengelig stoner/doom, så om du har sansen for B-filmer, romferdsel og armerte oppdateringer av ‘Master of Reality’s tårnende riff burde du notere ned 27. august i kalenderen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Phantom Fire – «Feed on Fire»

Ute nå via Edged Circle Productions

Den scene- og studiovandte duoen som utgjør Phantom Fire høstet i mai lovord hos Metallurgi for sin inspirerte og potente sammensveising av farts- og svartmetall på EP-en ‘Return of the Goat’. Nå har vi fått enda en smakebit på bandets kommende debut ‘The Bust of Beelzebub’, og sannelig svarer ikke «Feed on Fire» på forventningene, om ikke de kanskje til og med tilspisser dem en smule. 

«Feed on Fire» tar sitt eget imperativ på alvor. Låta er som en flammedrevet doning som gradvis trapper opp fart og intensitet, for så å detonere i et selvoppslukende flammehav ved veis ende. Låta veksler hovedsakelig mellom to moduser over sin spilletid: et ondskapsfullt og trillende d-beat-parti, og et eskalerende strekk med intens og svermende svartmetall. Galskapen begrenser seg ikke utelukkende til disse to seksjonene endog, og lydbildet kompliseres med en elegant rekontekstualisering av åpningstemaet via bassakkorder, samt en ledegitar som minner om en slags djevelsk utgave av surf-maestroen Dick Dale. De akustiske gitarene vi så vidt skimter ved låtas ende er et solid hint om at Phantom Fire ikke ønsker å spille safe eller streit på sin kommende debut, så hold øynene oppe for et potensielt ekstremmetall-høydepunkt på senåret. Phantom Fire annonserer sin ankomst på den norske metallscenen med ildfull overbevisning på «Feed on Fire».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Kal-El – «Dark Majesty»

Ute nå via Majestic Mountain Records

Etter å ha hørt og skrevet om et litte knippe av låtene deres siste året har det blitt meg klart at Kal-El kan ansees å være en moderne inkarnasjon av selve ur-ånden til stoner rock-sjangeren. Det finnes ikke en eneste lyd-byte i diskografien deres som ikke lever og ånder stoner, alt er tappet rett fra det blytunge og dis-belagte grunnvannet som Sleep åpenbarte i 1990. Med en lydproduksjon som maksimerer gitarene og bassens destruktive sjokkbølger, samt en vokalist som låter som Ozzy Osbournes tapte sønn er Kal-El nærmest en naturkraft å regne, et utsagn som aldri har vært mer sant enn på singelen og tittelsporet til deres kommende plate «Dark Majesty». 

«Dark Majesty» er en 8-minutters stoner-gigant som stamper seg bortover terrenget som et prehistorisk beist. Det struttende åpningsriffet har den samme wolfram-aktige tyngden til Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018, kanskje den mest betydelige målestokken vi har på hvor massivt og mektig stoner kan låte i det nye årtusenet. Trommis «Bjudas» deler ut perkussive blåveiser på metodisk vis, og Cpt Ulven spinner som alltid et mørkt, fabulistisk narrativ via sin gjennomtrengende og blankpolerte messing-røst. Med «Dark Majesty»s robuste lengde i mente tar bandet seg tid til å svanse seg litt på låtas bro, med feite, harmoniserte ledegitarer og en kataklysmisk avslutning som amper opp stemningen på slående vis. «Dark Majesty» er den klart beste låta jeg har hørt fra Kal-Els hold så langt, en gedigen stoner-jam som kommer til å bli spilt høyt og ofte gjennom sommer-månedene. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Minas – «Rust in Your Veins»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Minas (tidligere Minas Tirith) har med sitt navnebytte i 2015 fullbyrdet et utviklingsforløp som har utfoldet seg gradvis siden bandet entret scenen i 1989. Trioen, som hadde sitt utgangspunkt i en meget eksentrisk form for progressiv ekstremmetall, har over årenes løp utviklet seg i retning mer konvensjonell progmetall, og et slags naturlig endemål kan sies å ha blitt nådd med på deres nye plate ‘Rigid Adherence’. ‘Rigid Adherence’ er en velpolert og strømlinjeformet utgivelse fylt av atletiske riff og glitrende gitarharmonier som ikke skyr solbleket og oppstemt hardrock når situasjonen kaller for det. En full anmeldelse av plata skal jeg dog ikke begi meg ut på nå, ettersom vi først skal ta en titt på singelen bandet slapp i starten av Juni, nemlig «Rust in Your Veins».

Etter en dyster og spenningsskapende introduksjon fylt av renplukkede gitarer, harmoniserte ledegitarer og dronende vokaler, klemmer Minas til med et av de smidige, Fates Warning-aktige riffene som kan sies å være grunnvollen til deres progmetalliske høyborg. Huggende, synkoperte gitarer sørger for å tilføre låta tyngde, og refrenget kontrasterer umiddelbart med et hook som ikke hadde vært utilpass i selskap med 90-tallets alternative metallgiganter. Lydmessig er alt som det skal være – produksjonen er skarp og punchy nok til å komplimentere deres nylig anskaffede kommersielle brodd -, men låtstrukturen har et par skavanker som svekker den totale sammenhengen noe. Det instrumentale mellomspillet mellom første og andre vers skaper et lite opphold i låtas fremdrift hvis hensikt ikke er tydelig for anmelder, og slutten på låta oppleves i tillegg som litt brå. Det er mulig disse strukturelle merkverdighetene gir mer mening i platekontekst, så jeg skal vente til neste uke med å spikre opp min protest på kirkedøra. Minas varmer opp til plateslipp med sit mest blankpussede og oppskalerte take på progmetall-sjangeren til nå på singelen «Rust in Your Veins». 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Roots of Tragedy – «Memento Mori»

Ute nå via Vision of God Records

Roots of Tragedy har vært på snarbesøk i mangt et sjangermessig territorie siden prosjektet slapp sin første demo i 2006. Fra den nevnte demoens synth-draperte dødsdoom til det dystre djent-landskapet som preget debutplata ‘Doctrines’: brutaliteten kan ta mange former når man er én om den kreative prosessen. Felles for alle utgivelsene til mesterhjernen bak Roots of Tragedy, David Sandvik, er den kristne tematikken som deles av samtlige artister hos det sjanger-agnostiske selskapet OmniGod Music. På sin nye singel «Memento Mori» har pipa nok en gang fått en annen lyd, i dette tilfellet en slags Dimmu-fisering av moderne døds-core. 

At Roots of Tragedys nyeste singel låter massivt er det ingen som kan benekte. Sandvik har aldri vært blyg når det gjelder å anvende mulighetene det moderne studioet tilbyr, og «Memento Mori» låter kolossalt, kraftig og (selvfølgelig litt) komprimert som følge. Etter en kort intro bestående av mørk ambiens og skinnende synth bærer det rett inn i en Fleshgod Apocalypse-aktig syklon av ekstremmetall-trommer, ruvende akkorder og jagende, symfoniske strykere. Som mye utpreget moderne ekstremmetall er det grunnleggende lydbildet utrolig kaloritett, så Sandvik gjør godt i å inkludere noen stakkede pusterom i form av rensunget vokal og piano-mellomspill. Låta er kvalitetsmessig helt på det jevne med større navn innenfor Sandviks valgte uttrykk (for eksempel Becoming the Archetype, hvis vokalist Jason Wisdom gjester på låta), så jeg håper at «Memento Mori» kan skaffe karen et større publikum enn han har hatt gleden av å nyte så langt i sin unge karriere. 

Vi dekker ikke så forferdelig mye av denne typen metall på bloggen – fordi en av våre hovedkilder når det kommer til å finne frem til norsk metall, Metal-Archives, ikke fører arkiver på core-grensende metallmusikk – så ikke vær sene om å gjøre oss oppmerksomme på nye utgivelser innenfor nærliggende uttrykk. Det vil nemlig være altfor leit om vi går glipp av muligheten til å diskutere artister som Roots of Tragedy på bloggen, ettersom de er vitale biter i puslespillet som er norsk metall. Om du er fan av moderne ekstremmetall som truer med å svelge deg i et hav av hvite flammer, sjekk ut Roots of Tragedys «Memento Mori».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Einherjer – «The Blood and the Iron»

Ute nå via Napalm Records

Der «Stars» – den første singelen fra Einherjers kommende plate ‘North Star’ – inspirerte meg til å skrive metaforer rundt skip og stjerne-navigasjon, får bandets siste singel meg til å tenke mer på en slags guddommelig smie. Dette er uten tvil mest på grunn av de metalliske effektene som låter som hammerslag mot en ambolt, men det skyldes også låta i seg selv, som med sine hardhausede og mektige riff synes å banke seg inn i hjernebarken med rå kraft. 

«The Blood and the Iron» er «Stars» sin rake motsetning hva gjelder tempo og energinivå, noe som gir oss et inntrykk av det dynamiske spennet vi kan forvente oss på ‘North Star’. Låta eksploderer ut av ingensteds med et ras av trommer og et fandenivoldsk riff, før et kort strekk med oppstemte og folketone-aktige gitarer forvirrer sansene. Basstrommene ruller og raser gjennom verset som en strøm av smeltet metall, før refrenget springer ut i det som kan sies å være Einherjers patenterte tillegg til vikingmetall-sjangeren; et melodisk, drivende og allsang-verdig refreng. Selv om jeg digget den detaljerte og distinkte vibben den groovy singelen «Stars» ga meg i første omgang er det fortsatt ekstra deilig når Haugesund-gruppa gir seg i kast mer energisk materiale. Med «The Blood and the Iron» treffer Einherjer blink med andre singel på rad, og forventningene til skiva som slippes i slutten av måneden begynner å nå farlige nivåer. Klikk på albumcoveret for å lytte!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Kal-El – «Spiral»

Ute nå via Majestic Mountains Records

Kal-El fra Stavanger følger opp sitt cover av Black Sabbaths udødelige «Paranoid» med sitt eget bidrag til den meget spesifikke låt-konvensjonen «drivende stoner-låter som beskriver ustabile og urovekkende sinnstilstander». Protagonisten i «Spiral» har et like prekært forhold til virkeligheten som sin Sabbathianske forgjenger, og det virker i tillegg som at krisen er et resultat av nøyaktig samme uheldige fenomen; en intens og tyngdekrafts-opphevende bad trip.

«Spiral» er anleggsmusikk i mer enn én betydning: fordi den låter best når den runger ut av høyttalere på høyt volum, og fordi den gromme bunnen er kraftig nok til å bruke som rivningsinstrument på en hvilken som helst anleggsplass hvor høybygg skal jevnes med grunnen. Kal-El oppdaterer Sabbaths proto-stoner-uttrykk til dagens industristandard, og mikser den med en forrykende groove som kan sies å slekte på broen til Queens of the Stone Ages «No One Knows». Det pulserer en grasal energi gjennom spillinga til samtlige medlemmer i bandet, et nordisk kontrapunkt til de vanvittige live-settene til det amerikanske bandet Clutch. «Spiral» er en god låt som definitivt fortjener en plass i lyttekøen til norske stoner-fans, så om du har sansen for musikk som rister murpussen ut av veggene er det bare å svinge innom Spotify-profilen til Kal-El og trykke play.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Last Lightning – «Thunder»

Usignert, ute nå på Spotify

Ås-bandet Last Lightning har avslørt enda et spor fra sin kommende plate ‘Porten’, og grunnet elementære svikt i det interne maskineriet hos Metallurgi er vi en hel måned for sent ute med å dekke begivenheten. Bedre sent enn aldri, og heldigvis virker det som at vi er ute i forkant av album-slippet, som med sin uannonserte slippdato kan komme deisende ned som Mannen i Raumaelven et hvilket som helst øyeblikk nå.

Der «Helvete» var en noe repetitiv affære til Last Lightning å være, nærmer «Thunder» seg den mer oppslukende og varierte «Fjellets Mørke Toner» i form, om så ikke i karakter. «Thunder» innehar både trekk fra nord-skandinavisk melo-death i sine jagende og sykliske vers, i tillegg til en vag eim av Wodensthrones storslått episke svartmetall i de melankolske og melodiske refrengene. Denne mer atmosfæriske siden av Last Lightning fungerer bra i samspill med den mer aggressive stilen som fikk herje fritt på «Fjellets Mørke Toner», og om ‘Porten’ makter å kombinere disse to modusene vil den være vel verdt en lytt. Jeg håper dog at bandet pusser litt på innspillingen av «Thunder» før de slipper plata, ettersom instrumentene i et par enkelttilfeller er voldsomt ute av sync. Det er en sterk låt, så det ville vært synd om studio-teknikaliteter skulle legge en demper på gjennomslagskraften. Varm opp til overraskelses-plateslipp med et par turer gjennom «Thunder»!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Leprous – «Castaway Angels»

Ute nå via InsideOut Music

De ti månedene med fullstendig turnéstopp vi har hatt siden mars har tvunget yrkesmusikere verden over til å tenke i nye baner. Charli XCX slapp en «isolasjons-plate», skrevet og produsert alene i hjemmestudioet av artisten selv. VIERLIVE satte artister som KvelertakSigrid og Aiming for Enrike i kontakt med noen av de dyktigste musikkvideo-produsentene vi har, og resultatet ble en serie streams som talte for live-konsertens relevante rolle selv under fullstendig lockdown. Leprous har selv holdt et par vellykkede streams i løpet av 2020, men at de dyktige musikerne ville gjøre det godt under transparente strømme-forhold kommer ikke som en overraskelse på noen. «Castaway Angels» derimot?

For et band som er notorisk opptatt av detaljer og lag i egne komposisjoner kan det nemlig virke rimelig revolusjonerende å senke skuldrene og bare spille. Det er nettopp det Leprous gjorde under innspillingen av «Castaway Angels»; etter kun en kveld med jamming ble låta innspilt i plenum på et enkelt take. Resultatet er en romslig og organisk meditasjon rundt velkjent tematikk for mange som har måttet streve seg gjennom endeløse dager i eget selskap under koronaen.

Låta begynner med kun vokalist Einar Solberg og Tor Oddmund Suhrkes akustiske gitarspill. Akvatiske effekter svever rundt i periferien, før dype, dumpe basspedaler signaliserer trommis Baard Kolstads inntog. Låta blusser gradvis opp fra dette sårbare, Kristian Kristensen-aktige utgangspunktet til en frisk bris av krystallisk prog-pop som har likhetstrekk med senere Anathema. Låta ble tatt opp hos Ocean Sound Recordings, og Adam Nobles produksjon fanger bandets hinsides tette samspill på en såpass klar og balansert måte at man nesten får lyst til å tvile på bandets uttalelse om at alt ble spilt inn på en tagning.

Låta i seg selv er en lineær og forfriskende lite overtenkt låt som kan virke enkel på første gjennomlytt, men som setter sine røtter over tid. Mye av grunnen til dette er som vanlig Einar Solbergs dynamiske og lidenskapelige ytelse bak mikrofonen, nå støttet opp av et band som ikke er redd for å la instinktene overstyre intellektet. Leprous er et band som jeg føler har blitt oversett av enkelte blant sitt potensielle publikum her i Norge, og jeg skulle gjerne likt å se musikken deres bli verdsatt av en større del av demografien utover metall-miljøet. Med «Castaway Angels» har bandet skapt en lydmessig forbindelse til en bredere norske musikk-sfære, så man får håpe dette kan bidra til å gjøre bandet til en enda større profil her i Nord.   


Kal-el – «Paranoid» (Black Sabbath cover)

Signert til Argonauta Records, ute nå via bandets Bandcamp

På sitt cover av Black Sabbath‘s ikoniske «Paranoid» har stoner rock-bandet Kal-el fra Stavanger gjennomført et tankeeksperiment: hvordan hadde låta hørtes ut om den først ble utgitt på Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018? Transformasjonen fra småjoggende hardråkk til blytung stoner-jam viser seg å passe låta helt utmerket, selv om klassikeren ikke vinner betydelig mer enn den taper under forvandlingen. 

Etter litt sprakende feedback setter bandet i gang med den velkjente åpningen til Tony Iommi, og før vi vet ordet av det er vi passasjerer på en saktegående mammut av et romskip som spiller en korrumpert utgave av Sabbath-låta på anlegget. Vokalen til «Cpt. Ulven» er som en blanding av Ozzy Osbournes nasale belting og den høytsvevende røsten til Brett Campbell fra Pallbearer, og passer uttrykket som hånd i hanske. Grunnet låtas nye tempo har han tatt seg friheten til å skrive om vokallinjene så de ligger godt i hans eget register, og selv om jeg savner refrengets fengende melodi, så fungerer det for det meste.

Kal-els versjon av «Paranoid» er et artig sjangereksperiment, og vil mest sannsynlig vil kunne bli en gjenganger i live-settene deres, om det ikke allerede er tilfellet. Til lyttebruk i egen heim er det derimot ikke en låt som opprettholder interessen nevneverdig over flere lytt. Grunnen? Der originalen er et kjapt skudd av energi som entrer og forlater blodårene i løpet av et øyeblikk, er coveret en nesten fem minutter lang trask gjennom fire vers, to soloer og ørten-hundre ned-tunede gitarhogg. Til tross for noe overflødig repetisjon er dette uansett en artig kuriositet, og jeg setter stor pris på at bandet tok sjansen til å fullstendig endre låtas karakter fremfor å by på en eksakt reproduksjon, noe som forekommer altfor ofte i metall. Absolutt verdt et par lytt!


Last Lightning – «Helvete»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

«Helvete» er den andre singelen svartmetallbandet Last Lightning har sluppet i vår korte tid som blogg. Som forgjengeren, «Fjellets Mørke Toner», er det snakk om en form for melodisk svartmetall med episk snitt som ikke ofrer intensiteten til fordel for smektende melodier. 

«Helvete» er noe mer ensrettet enn annen musikk jeg har hørt fra Last Lightning, med en tremolo-basert melodikk som durer nesten uavbrutt fra start til slutt. Kombinert med dette får vi en growling som også maler godt innenfor linjene, så hadde det ikke vært for det mer dynamiske trommespillet (se de Mgła-aktige cymbal-touchene mot slutten av låta) hadde det fort kunne blitt flatt. Jeg liker introriffet med sin franske/ nederlandske svartmetall-karakter, men utover det blir det litt mye blank riffing og konvensjonelle progresjoner.

Der «Fjellets Mørke Toner» hadde et tydelig høydepunkt i sin stopp-start-riffing, mangler «Helvete» et moment som skiller låta fra mengdene av melodisk svartmetall som kommer ut hver uke. Jeg vil derimot ikke si at bandet går på en betydelig smell med utgivelsen av låta, og fans av natur-inspirert, melodisk svartmetall vil definitivt finne noe å huke tak i ved «Helvete».


Vardok Nalt – «Svartediket i Mørket», «Jeg Bare Sover» og «Henfallen Dependens»

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Vardok Nalt er et enmanns-band fra Osterøy utenfor Bergen som bruker hjemmesnekra svartmetall som et utløp for all mulig slags angst og håpløshet. Som et resultat av at denne tematikken er så tydelig kommunisert via låttitler, tekst og singelcovre vil nok de fleste instinktivt plassere Vardok Nalt i DSBM-sjangeren (depressive/ suicidal black metal) sammen med band som Austere og Thy Light. Om man titter forbi tekstene er det derimot lite ved prosjektet som peker mot disse trakter, ettersom Vardok Nalt spiller en form for aggressiv og sjanger-agnostisk svartmetall, heller enn den atmosfæriske svartmetallen som dominerer i DSBM-landskapet.

Prosjektets tre første singler bærer åpenbare preg av at prosjektet er i oppstartsfasen. Ustemte gitarer og en oppstykket miks vitner om en produsent i lære, og hyppige innslag av uortodokse elementer blandet med svartmetallen (Se grooven som dukker opp et halvminutt ut i «Svartediket i Mørket») gir en viss nakkesleng under lyttingen. I tillegg har de programmerte trommene en tendens til å slå over i rock-lenende rytmikk når det ikke dreier seg om ren rulling eller blasting, noe som ytterligere forvirrer anmelder. Sprikende lyd-identitet er en vanlig utfordring å hanskes med som et ungt enmanns-band, og det vil være urettferdig å frarøve Vardok Nalt den tiden som trengs for å eksperimentere seg frem til et samlet sound. Dette er også låter som per Youtube-beskrivelsene har blitt skrevet og spilt inn på kort tid, så umiddelbart uttrykk ser ut til å være høyere prioritert av artisten enn flisespikk og filing for øyeblikket, noe jeg støtter.

Bandet virker mest lovende for meg når det introduserer enn viss musikk-tematisk kohesjon, som i variasjonene på åpningsmelodien som dukker opp på forskjellige steder i «Jeg Bare Sover». I tillegg virker artisten å være i besittelse av en naturlig kraftfull og ekspressiv stemme som virkelig er godt rustet for å uttrykke den typen eksistensielle kval som beskrives i tekstene. Alt i alt presenterer Vardok Nalt mye som kan bygges på og raffineres på sine første tre singler. Det er umulig å si hvor denne kunstneriske prosessen kommer til å føre hen, så for øyeblikket er det nok best å vente på videre produksjon før man forsøker å danne seg et klart bilde av artisten. Jeg skal i alle fall følge med! 

(Etter jeg publiserte denne posten så jeg at Vardok Nalt har publisert en ytterligere låt på Bandcamp og Youtube. Se opp for omtale i neste ukes spalte!)


Skrevet av Fredrik Schjerve