Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#10-#1)



Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21
Klikk her for å se plass #20-#11


#10: Ingenium – Sustenance through Death (2021)

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Psykedelisk/progressiv death metal

Teknisk sett ble Ingeniums ‘Sustenance through Death’ utgitt i 2021 (om enn på årets siste dag), men det hadde ikke vært snakk om å utelate skiva fra årets liste av den grunn. Trondheims-bandets smått visjonære dødsmetall kombinerer nemlig sjangerens klassiske, progressive trekk fra 90-tallet med en omfattende bruk av suggererende psykedelisk rock, og det på en måte som får kombinasjonen til å fremstå som det mest naturlige i verden. Det er lett å forestille seg at den romslige psykedelikaen kunne endt opp med å stjele fokuset fra bandets dødsmetalliske bragder, men Ingenium disker opp noen aldeles eksemplariske riffsekvenser som hindrer dette fra å skje. ‘Sustenance through Death’ er en uforglemmelig reise gjennom en av årets mest spennende og nyvinnende sjangerkombinasjoner innenfor norsk metall, og en soleklar inklusjon blant årets topp ti.

Beste låter: «Carnal Blood Boils», «The Heir of Sanity», «Orbital Decay»

Link til omtale
Strømmelink


#9: The Nika Riots – Derelict

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Undersjanger: Hardcore/metalcore

The Nika Riots‘ ‘Derelict’ har kanskje vært den vanskeligste skiva på denne lista å plukke ut noen favorittlåter fra. På nesten hver låt er det et eller annet gitarsegment, et eller annet skikkelig sterkt og fengende refreng eller en eller annen skikkelig tilfredsstillende hardcore-utblåsning som imponerer stort, og det gjør at det ikke er noen tvil om at denne plata er blant listas mest umiddelbart underholdende. Uttrykksmessig finner også bandet en herlig balanse mellom hardcore-sjangeren og metallelementer, og de blir som et norsk barn av mye av det band som Converge og The Dillinger Escape Plan har introdusert verden for. Så du får nesten bare høre hele plata.

Beste låter: «Dereliction Beat», «Like Swans», «Crime Tapes and Weltschmerz»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#8: Deathhammer – Electric Warfare

Plateselskap: Hells Headbangers Records
Undersjanger: Speed metal/blackthrash

Deathhammer har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av klassisk, høykvalitets ekstremmetall på norsk jord, men det betyr ikke at bandet ikke jobber overtid for å pushe håndverket sitt til enda et nytt nivå. På ‘Electric Warfare’ kombinerer bandet sin sedvanlige, heseblesende blackthrash med lengre låtformer trolig inspirert av lærdommer fra Black Vipers ‘Hellions on Fire’. De korte, kjappe sjokkene til låter som «Savage Aggressor» og «Thirst for Ritual» sidestilles med episke fartsgiganter som «Return to Sodom/ Soldiers of Darkness», og resultatet er en dynamisk skive som forundrer og forlyster, samtidig som den er fullstendig bestemt på å ta livet av deg. Det er nesten umulig å unnslippe dragsuget når ‘Electric Warfare’ settes på anlegget, og selv har jeg latt meg rive med inn i fulle gjennomlyttinger av Deathhammers foreløpige karriere-topp flere ganger enn jeg kan telle. Og flere skal det bli!

Beste låter: «Return to Sodom/Soldiers of Darkness», «Rapid Violence», «Violent Age of Bloodshed»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#7: Kharon – Shores of Acheron

Plateselskap: Hellstain Productions
Undersjanger: Black metal

Svartmetallen Kharon serverer på ‘Shores of Acheron’, som faktisk er bandets første plate på tross av et virke som visstnok strekker seg helt tilbake til 1989, er ikke nødvendigvis så unik eller nyskapende. Snarere er det rett og slett snakk om en helt uhyre solid bunt av svartmetallåter der et umiskjennelig svartmetallsk høyspenn forenes med et herlig riffteft og en bruk av melodier som tidvis setter musikken i dialog med de mer folketonale sidene av sjangeren. Det er snakk om en eneste stor imponerende låtskriverprestasjon, og det er utvilsomt deilig å kunne si at en svartmetallskive av såpass klassisk kaliber når såpass høyt på årets liste. Og bare se på det coveret, da.

Beste låter: «Destination Hell», «The Plague Returns to the Northlands», «The Face of Death»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#6: YAWN – Materialism

Plateselskap: Mindsweeper Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Eksperimentell metall/djent

I blant støter man som lytter på en skive som fullstendig rekalibrerer forventningene dine til en bestemt sjanger. Djent-sjangeren gikk fort fra å være en yndling hos unge gitarister på det tidlige 10-tall, til å bli en uniform scene fullstendig tappet for kreativ driv og egenart. Dette var en enorm skuffelse etter det åpenbare potensialet til utgivelser som Vildhjartas ‘Måsstaden’ og Chimp Spanners ‘All Roads Lead Here’, så det er en tilsvarende enorm glede at norske YAWN har plukket opp ballen til 10-tallets største kreative drivkrefter innenfor sjangeren. Personlig mener jeg at de allerede har utkonkurrert den originale bølgens mest eksperimentelle grupper, ettersom ‘Materialism’ er en skive som fullstendig endrer forståelsen av hva djent kan være i 2022. Gjennom fire biomekaniske monstre av noen låter, forer YAWN djent-uttrykket gjennom en rekke rytmiske, tonale og elektroniske transformasjoner, og resultatet er en eksperimentell metallskive som er fullstendig uten parallell for øyeblikket – selv på den internasjonale scenen. YAWNs ‘Materialism’ et av årets friskeste pust innenfor sjangeren, og det er nesten skremmende å tenke på at dette er standarden de setter på sin aller første skive. Lytt og la deg forbløffe!

Beste låter: «Chaos I: Untelligence», «Lachrymator II: Lignite», «Lachrymator II: Tripwire», «Tokamak IV: Confluence»

Link til omtale
Strømmelink


#5: Nordjevel – Gnavhòl

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Teknisk black metal

Så stygg, frenetisk, teknisk og flerrende svartmetall som den Nordjevel friterer lytterne sine i på ‘Gnavhòl’ skal du lete lenge etter. Imponerende musikerprestasjoner og en helt forrykende og fryktinngytende innsats fra vokalist Doedsadmiral løfter komposisjonene på denne plata til sitt fulle potensiale, og blir viktige ingredienser i en svartmetall som fremstår både fremoverlent og tro mot sjangergrunnlaget. Det er nemlig få som så effektivt klarer å formidle vederstyggeligheten som mye av svartmetallen bygger på, samtidig som at Nordjevel lykkes godt med å gi det hele et moderne fortegn med høy produksjonskvalitet og et uvanlig sentralt teknisk og avansert aspekt i musikken. Med både denne fullengderen og fjorårets kruttsterke EP ‘Fenriir’ er det uansett ingen tvil om at Nordjevel nå kan kalles en spiller i den norske svartmetallscenen man ikke kan tillate seg å unngå å sjekke ut.

Beste låter: «Of Rats and Men», «Gnavhòl», «Spores of Gnosis»

Link til omtale
Strømmelink


#4: Hypermass – Empyrean

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv melodisk death metal

Hypermass sin debutskive ‘Empyrean’ er en av årets mest gåsehud-fremkallende plateopplevelser. Måten åpningssporet «The Constant» bygger opp forventning via futuristiske synther og rytmisk driv, for deretter å detonere i en fargerik eksplosjon av triumferende instrumentalspill er en ypperlig introduksjon til en skive som ‘Empyrean’, og en sekvens som er garantert å dynke metallfans i den varme, nuppete følelsen vi alle jakter på gjennom vår nitide musikklytting. ‘Empyrean’ er en tilnærmet perfekt debut; en skive som leverer like godt på den umiddelbare, kommersielle fronten som på den mer dyptgripende, kreative fronten. Det finnes ingen annen skive jeg har hørt på like mye som ‘Empyrean’ i 2022, og sånn sett er det nok kun en mikroskopisk loppehårsbredd som skiller den fra utgivelsene som topper lista. Sjeldent har det fremstått som så riv, ruskende urimelig at et band har stått uten plateselskap som for Hypermass, og jeg både tror og håper at 2023 kommer til å gi bandet den oppmerksomheten de fortjener. Jeg kommer i alle fall til å anbefale dem til samtlige innenfor hørevidde.

Beste låter: «Hivemind», «The Degenerate Strain», «Behind the Leviathan», «Empyrean»

[Ikke omtalt]
Strømmelink


#3: Djevel – Naa Skrider Natten Sort

Plateselskap: Aftermath Music
Undersjanger: Black metal

Ikke nok med at Djevel skulle slippe den strålende ‘Tanker Som Rir Natten’ i fjor; i år har bandet rett og slett sluppet noe som låter større, bedre og enda mer gjennomført i form av ‘Naa skrider natten sort’, som sammen med førstnevnte plate visstnok går inn i en trilogi som står i fare for å bli urimelig bra. ‘Naa skrider natten sort’ er en time med svartmetall som egentlig ikke har et eneste svakt øyeblikk, noe som i seg selv er uhyre imponerende når Djevel også får de monumentale komposisjonene sine til å fungere så godt i sin sammenheng og rekkefølge. Det som nok kan omtales som Djevels grunnformler tukles ikke mye med på denne plata, men til gjengjeld skviser bandet alt de kan ut av dem, og spennvidden mellom aggressiv svartmetall, dunkle, suggererende strekk og melodisk prakthåndverk gjør ‘Naa skrider natten sort’ til en svært variert lytteropplevelse. Årets soleklart beste utpreget atmosfæriske norske svartmetallplate.

Beste låter: «Naar Taaken Tetner», «Kronet Av En Væpnet Haand», «I Daudens Dimme Natt»

Link til omtale
Strømmelink


#2: Vorbid – A Swan by the Edge of Mandala

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Progressiv thrash metal

Når det kommer til det norske metallårets sterkeste progressive bidrag, så er det ingen tvil om at den bragden ble begått av Arendals Vorbid. ‘A Swan by the Edge of Mandala’ er en storstilt, konseptuell reise gjennom selvet og dets bestanddeler, akkompagnert av en form for progressiv thrash som er nesten blendende i sin kreative glød. Halsbrekkende instrumentalflukter knyttes sammen av minneverdige, melodiske tråder; det hele gjennomsyret av et rytmisk overskudd som holder lytteren i en konstant tilstand av årvåkenhet og spenning. Et ytterligere testament til gruppens kompositoriske tekke, er at den komplekse musikken danner en sammensveiset helhet hvor alt leder frem til siste akt, der «The Swan» setter punktum ved reisen på umåtelig tilfredsstillende vis. Det er rett og slett lite annet å gjøre enn å ta av seg hatten og beundre det Vorbid har fått til på ‘A Swan by the Edge of Mandala’; et landemerke innenfor norsk progmetall som trolig kommer til å være sammenliknings-idealet i årene som kommer.

Beste låter: «Union», «Ex Ante», «By the Edge of Mandala»

Link til omtale
Strømmelink


#1: Kampfar – Til Klovers Takt

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black metal

Det er lett å forstå hvorfor Kampfar ser på sin niende plate ‘Til Klovers Takt’ som en slags kulminasjon av det bandet har gjort tidligere, og hvorfor de omtaler det som en plate de alltid har hatt lyst til å lage. Det er ikke fordi den nødvendigvis fungerer som en slags oppsummering av alt dette nesten tretti år gamle svartmetallbandet har gjort tidligere; nei, noe av det mest imponerende med denne plata er hvordan den står så støtt som et selvstendig og avgrenset prosjekt. Snarere er det fordi det ligger en så ubestridelig, forfriskende og gjennomgående profesjonalitet innbakt i disse tre kvarterene, og at det på sett og vis fremstår helt åpenbart at det er snakk om et band som har raffinert og finslipt et allerede veletablert grunnuttrykk med en utrolig god finfølelse. Låtene på ‘Til Klovers Takt’ er rødglødende, kaotiske, melodiske, intense, folketonale, hamrende og uforutsigbare, og det at Kampfar binder disse tendensene på en spesiell måte som likevel føles så naturlig er utrolig kult. Sammen med den sterke visuelle presentasjonen og den gjennomførte tematiske innretningen gjør det ‘Til Klovers Takt’ til en herlig pakke svartmetall med ubestridelig egenart.

Derfor var det egentlig aldri noen tvil om at dette var plata Metallurgi skulle kåre til årets beste i den norske metallscenen. Så håper vi dere lytter på denne i det nye året og forbi. Godt nyttår fra oss i Metallurgi!

Beste låter: «Urkraft», «Flammen fra nord», «Dødens aperitiff»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)


Siden vi ikke publiserte ukas favoritt forrige uke kommer vi med to i én post denne uka.

Ingenium – Sustenance Through Death

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Ingenium er et progressivt/psykedelisk dødsmetall-band som har summet rundt i Trondheims undergrunnsmiljø helt siden 2009. Ingen av bandets tre utgivelser til nå har blitt reklamert for gjennom utstrakte promoteringskampanjer, noe som delvis kan forklare hvorfor jeg personlig ikke ble klar over bandets eksistens før mot slutten av fjoråret da ‘Sustenance Through Death’ dukket opp i Metal-Archives sine registre. Dette kan nesten ansees som en tragedie, ettersom Ingeniums vinkling på dødsmetall-sjangeren er en av de klart mest distinkte vi har til lands per dags dato. 

Ingenium operer innenfor et dødsmetallisk uttrykk som har havnet litt i vinden internasjonalt i senere år, men som meget få band makter å reprodusere – i alle fall med tilfredsstillende resultater. Metallpublikumet ble først introdusert for uttrykket på skiver som Tribulations ‘The Formulas of Death’ og Morbus Chrons ‘Sweven’ fra 2014, og senere høydepunkter innenfor den stilistiske retningen er f.eks Swevens ‘Eternal Resonance og de siste skivene til Balmog. Etter min viten har vi ingen til lands som forsøker seg på dette uttrykket utenomIngenium, hvilket gjør det ekstra interessant å se hvilke grep de har gjort for å skille seg fra bautaene nevnt ovenfor.   

Bandets tredjeskive ‘Sustenance Through Death’ kan sies å befinne seg i skjæringspunktet mellom tre konkurrerende impulser. Først har vi den klassiske dødsmetallen, som viser sin beske fysiognomi i form av Obliteration-aktige, primitive riff-eksplosjoner. Den andre biten i pusslespillet er Balmogs postpunk-påvirkede og svartmetall-svertede tagning på dødsmetall, og det tredje elementet i bandets uhellige treenighet er rendyrket, motorisk og jam-sentrisk psykedelia. Når bandet presterer å finne knutepunktet som binder de tre impulsene sammen, ja da er resultatet noe av den mest inspirerende og fremragende dødsmetallen Norge vet å produsere. Dessverre er dette knutepunktet vanskelig å lokalisere, og Ingenium sliter litt med å opprettholde den prekæret balansen over ‘Sustenance Through Death’s spilletid.

Etter åpningens klamme, fuktige fottur gjennom et svært ‘Sweven’-sk undergrunnssystem, kaster tittelsporet oss raskt ut i di kaotiske, sjangerblandende strømmene som renner gjennom platas indre. Ingeniums basale dødsmetall-uttrykk har en dyrisk men elegant tyngde, farget i kantene med både sludge, death’n’roll-aktige grooves, og dissonant, foruroligende psykedelia. Etter denne noe utfordrende introduksjonen består resten av platas første halvdel av korte men hektiske utbrudd av dødsmetallisk ekstremitet, hvor nesten samtlige av låtene finner den gylne ratioen mellom klassisk dødsmetall og psykedeliske teksturer.

Det er derimot på B-siden at Ingeniums romfartøy beveger seg så langt ut i eteren at det blir vanskelig å holde følge. «Churn» åpner en sort malstrøm av kvernende black/death og punkete gitarhugg, før broen utvikler seg i et såpass rendyrket men tungt psych-sound at det nesten oppleves som et olje/vann-forhold. «Orbital Decay» er derimot den verste synderen, ettersom den imponerende og jam-sentriske hyper-strukturen er et utrolig reisverk isolert sett, men føles litt ut som et innskudd skrevet av et helt annet, tung-psykedelisk instrumentalband. Avslutningslåta «Eyes» returnerer så til det uttrykksmessige gyldne snittet – en fremragende finale som makter å hale inn romfartøyet fra ytterkanten av det anskuelige kosmos. 

Ingeniums ‘Sustenance Through Death’ er en sjeldenhet i den forstand at den er et høydepunkt i et svært ungt 2022, samtidig som det er åpenbart at bandet er i full stand til å stramme inn og overgå den i løpet av årene som kommer. Dette er et potensiale som bare et fåtall norske band demonstrerer i løpet av et kalenderår, og en grunn til å la forventningene løpe løpsk dersom du er en fan av periferiske, dødsmetalliske uttrykk. ‘Sustenance Through Death’ er en kompleks, sammensatt, uperfekt og fremragende dødsmetall-plate, og årets første høydepunkt hos de uhelbredelige metall-entusiastene i Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Enevelde – Gravgang

See the source image
Ute nå via Terratur Possessions

Mange, inkludert meg selv, trodde nok at Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ var plateselskapet Terratur Possessions siste bank i bordet i sitt usedvanlig sterke 2021. Men man får rett og slett tro om igjen. To uker før nyttår slapp plateselskapet nemlig EP’en ‘Gravgang’ av Enevelde – et svartmetallprosjekt bestående av ingen ringere enn Misotheists B. Kråbøl.

Mens Kråbøl i Misotheist – blant annet på fjorårets ‘For the Glory of Your Redeemer’, som kapret femteplassen i vår kåring av fjorårets beste norske metallplater – gjør bruk av et nokså eksperimentelt og sofistikert uttrykk, er Eneveldes svartmetall enklere og mer direkte. Tendensene er sannsynligvis også sterkere på prosjektets nyeste EP enn den selvtitulerte debutplata fra 2020, og selv om man kanskje skulle tro at utviklingen gikk i motsatt retning, er ‘Gravgang’ en råere og grovere affære enn sin forgjenger. Uten at jeg skal slå fast at dette nødvendigvis gjør denne EP’en kvalitativt bedre, er det en tilnærming som kler Eneveldes tilnærming til sjangeren svært godt, og som uansett gjør at ‘Gravgang’ ender opp som minneverdig.

‘Gravgang’ er sånn sett en utgivelse som først og fremst imponerer på grunn av sitt gjennomførte lyduttrykk. I produksjonen ligger en strålende balanse mellom lavoppløselig råskap og mektig og effektiv atmosfære, og stilistisk er det snakk om svartmetall som også fremstår usedvanlig brutal. Dette skyldes nok først og fremst tidvis hardt trommespill og Kråbøls voldsomme growle-vokal. Den fremkaller assossiasjoner til mer dødsmetallnære hjørner av svartmetallskolen, og kanskje særlig minner det om Nergals argeste vokalprestasjoner i Behemoth. Uttrykket som helhet kan nok i det hele tatt sammenlignes mye med dette polske bandets nyere materiale, men Enevelde er nok i så fall et slags fangehull-Behemoth, der mektige stemninger i mindre grad ligger i forlengelsen av storslått og velpolert produksjon og snarere formidler et slags kaldt, rått og uovervinnelig middelaldersk mørke.

Her er også gitarlyden en vital ingrediens, der store mengder romklang får de stadige, lyse tremolo-galoppene til omtrent å høres ut som kirkeklokker omgitt av en tjukk helveteståke – ikke helt ulikt soundet man fikk på Issoleis ‘Cilicium’ fra i fjor. Det setter et umiddelbart og gjennomgående preg på ‘Gravferd’ fra åpningslåta «Enevelde» sparker EP’en i gang, der Enevelde imponerer med kule variasjoner der Kråbøl skifter mellom nærmest doom-metal-aktige riff og blast-beat-drevne og intense svartmetalltemaer. Mindre dynamiske, men mer suggererende, takter kommer i den påfølgende tittellåta, der man i løpet av åtte minutter nok får det dypeste dykket ned i Eneveldes Helvete.

Det må nevnes at ‘Gravferd’ også henger svært godt sammen, og at en klar styrke ved denne EP’en er følelsen av en rød tråd hele veien gjennom – i alle fall til Thorns-medleyen «Ærie Descent/Funeral Marches to the Grave» melder seg helt på slutten som et fett og friskt cover-bidrag som i grunnen kler Eneveldes produksjonsdrakt overraskende godt. EP’ens korteste låt, «En Skal Ikke Tro», er for eksempel strålende som en forlengelse av den svære og nokså ensformige tittellåta, og er nok også utgivelsens mest spennende og varierte låt. Første halvdel preges på strålende vis av taktfaste, intense og egentlig ganske Mayhem-aktige temaer, og senere får man blant annet servert noe som vel egentlig kan omtales som et breakdown. Det tilføyer kul variasjon, all den tid det nok ikke står helt i stil med produksjonsdrakten.

Så har Enevelde også sine begrensninger på ‘Gravgang’. Verktøyene er ikke veldig mange produksjonsmessig, og selv om den litt mer melankolske «Den Dypsindige» nok uansett ikke er den sterkeste låtskriverprestasjonen på EP’en, merker jeg at jeg ikke får så veldig mye mer ut av utgivelsen noen minutter ut i denne åtte minutter lange giganten av en låt. Likevel synes jeg ‘Gravgang’ er et must for de som er interesserte i svartmetallens nyere strømninger her til lands – i all sin brutalitet er det egentlig en nokså unik utgivelse som formidler en type atmosfære man ikke finner mange andre steder. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange