Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Corroder – Demo 2021

Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp

I et Norge uten Aura Noir åpner det seg plutselig nye muligheter for unge og sultne ekstremthrash-grupper til å kreve sin plass i rampelyset. Oslo-bandet har (ved siden av Nekromantheon) lenge vært det ledende flaggskipet i en sped bølge av norsk thrashmetall, i tillegg til å være pilaren samtlige nye band måles opp i mot. Nå som denne pilaren har blitt heist ned av sine egne skapere begynner kampen om plassen ved Nekromantheons høyre hånd, og et av bandene man bør merke seg i forbindelse med denne kreative knivingen er Trondheims Corroder.

Det første minuttet av åpningssporet på deres debut-demo fra i år bør umiddelbart sende tankende i retning nevnte Nekromantheon. «Venomous» sine skarpe riff og nådeløse trommedriv er til forveksling lik sin trolige inspirasjonskilde, men det tar ikke lang tid før Corroder etablerer seg som en kimære med en noe annen genetisk make-up enn denne åpningen måtte tilsi. Den stormende og episke gitarsoloen som kroner låtas bro er allerede et lite avvik fra Norges-thrashens nedstrippede og brutale framtreden, og på «God of Pigs and Rats» avslører bandet endelig det som kan sies å være deres x-faktor: dødsmetallen. 

Jeg vet ikke om det er den primitive men organiske produksjonen eller måten broen på «Idolatry of Hatred» eksploderer som en ti-tonns spikerbombe, men dødsmetallen i sin tidlige og prototypiske form har uansett en viktig rolle å spille i Corroder sound på deres første demo. Det stemmer at utgivelsen har flust med ubesudlede og rendyrkede thrash-sekvenser – se f.eks den ‘Seasons in the Abyss’-aktige åpningen til «Idolatry of Hatred» – men de svermende gitarene og de brølte vokalene skyver lydbildet såpass langt i retning dødsriket at det ikke blir feil å klassifisere ‘Demo 2021′ som en dødsthrash-utgivelse. Differensieringen fra norske normer innenfor thrashmetall stopper ikke ved Hades’ porter heller: instrumentalen «The Blind Wraith» hinter nemlig om en progressiv og eventyrlysten impuls som ligger og ulmer under bandets tradisjonelt ekstreme ytre. 

Det viktigste å nevne er dog at ‘Demo 2021’ er en forbanna bra førsteutgivelse. I et annet år er det ikke utenkelig at Corroders debut ville røsket til seg tittelen som årets norske thrash-utgivelse, men tatt i betraktning at Nekromantheon tilfeldigvis slapp den beste norske thrash-utgivelsen gjennom tidene i det andre korona-året må bandet se seg fornøyd med å spille andre-fiolin. Dette er uansett en rimelig bra sluttplassering for en 20-minutters demo-innspilling som mer enn noe annet er en prøvekjøring i forkant av en mer substansiell utgivelse (forhåpentligvis), så Corroder har all rett til å heve sine glass og skåle for det de har fått til på sin debut. ‘Demo 2021’ er ekstrem-thrash av første klasse, og et utmerket første steg for det ferske Trondheimsbandet Corroder.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Nightfox – White Cobra

Ute nå via Lions Pride Music

Antallet ganger jeg frivillig har vært eksponert for alle former for hårmetall/puddelrock etter min periode som ivrig spiller av Guitar Hero-serien kan trolig telles på ti fingre, og ideen om at noen kunne ha et såpass sterkt forhold til sjangeren at de ville være tilbøyelig til å bruke adskillig med tid og penger på å gjenopplive sjangeren i albumformat har virket utenkelig på alle måter. Eksistensen av Nightfoxs ‘White Cobra’ er én av utallige påminnelser om hvor feil jeg kan ta til tide; en hårmetall-skive som lever, ånder og blør sjangeren uten antydning til ironisk distanse. 

Medlemmene av Nightfox har en tilsynelatende sterk forbindelse til denne stilarten som oftest fungerer som skyteskive for nådeløse musikk-kritikere, og denne kjærligheten skinner gjennom via en utgivelse som nailer absolutt alle aspektene ved den (for mange) forhatte sjangeren. Debutplata ‘White Cobra’ er fylt til randen av arrogante hårnålsriff, høyt stablede koringer og synther som glitrer som stjerneskudd over Los Angeles’ lysrør-opplyste gatelabyrint. Det finnes ikke et sekund musikk på ‘White Cobra’ som ikke kunne ha vært røsket skrikende og sprellende ut av det skamløse 80-tallet, en observasjon som blir enda mer gjeldende når man tar i betraktning den disige og tidsriktige produksjonen. Nightfox vet nøyaktig hva de ønsker å oppnå med musikken sin, og de vet tydeligvis også nøyaktig hva de må gjøre for å komme seg dit. Men er det noe bra?

Glam-skeptiker som jeg er må jeg innrømme at å lytte til ‘White Cobra’ er til forveksling likt det å glane på en svinedyr sportsbil: først lar du deg imponere av doningens glattpolerte og skinnende overflater, deretter tar du deg selv i å ønske at du kunne tilbrakt en hel natt susende rundt i faenskapen med adrenalin og endorfiner pumpende gjennom årene. Det er alltid en fornøyelse når grupper kjenner sitt valgte uttrykk så godt som gutta i Nightfox, selv med et fullstendig fravær av kreative utsving og eksperimenter. Åpningen på «Resurrection» henter sine pulserende synther ut av 80-tallets daterte storfilmer, koringen på tittelsporets refreng slår deg lekent over neseryggen som en pelskledt Ibanez, og soloen på «Ride the Sky Tonight» er som en uhøytidelig hyllest til Eddie Van Halens banebrytende gitarspill. Alt er hårreisende corny, og alt stemmer nøyaktig på en prikk når det gjelder hva man ønsker av en hårmetall-plate i 2021. 

Best av mengden er «Your Broken Heart» og «Storm Fighter». Førstnevnte er med sine (p)optimistiske Poison-licks og akkordskifter intet mindre enn glam-perfeksjon, og sistnevnte drar opp tempo på et tidspunkt i plata jeg var redd for at samtlige låter kom til å befinne seg i et traskende middel-tempo. Utenom disse er det flere låter som byr godt på seg selv, men som mangler det siste lille ekstra som må til for å innvie musikken hos den leopardtights-kledte elite. ‘White Cobra’ er langt bedre enn en puddelrock-skive utgitt av et ukjent band har rett til å være i 2021, og maktet å få selv en kjip og tafatt kritiker som meg selv til å glise som følge av sine ekstravagante, musikalske eskapader. Dersom du hater hårmetall som djevelen får du nok lite ut av Nightfoxs debut, men dersom du har et nostalgisk forhold til pannebånd og hårspray kan ‘White Cobra’ være nøyaktig det du trenger i den sene august-heten. Anbefales (med forbehold).

Skrevet av Fredrik Schjerve



Farbáuti – Hulderdans 

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Det siste i en lang rekke soloprosjekter, Farbáuti er nok et banner reist av musiker Gjøran Skuggå for å forsøke å få oversikt over sin egen kreative driv. På prosjektets debut-EP ‘Hulderdans’ er det fortsatt snakk om svartmetall i første omgang, men elementer fra andre uttrykk sniker seg tidvis inn, som for å argumentere for Farbáutis distinkte identitet blant et knippe liknende prosjekter. I et tilfelle er denne distinktheten faktisk slående, men de øvrige låtene er preget av den samme tendensen mot diffuse låtstrukturer og ugjennomtrengelige teksturer som kjennetegner mannens produksjon.

Det nevnte eksempelet er åpningslåta «Nakne Føt på Råtten Lyng». Med tekst skrevet av gjeste-poet Synnøve Holdhus er låta uten tvil den beste låta jeg har hørt fra Skuggås hold siden jeg ble introdusert for undergrunns-musikeren i fjor. Den melankolske, melodiske og varme svartmetall-låta har en sterk hovedprogresjon, støttet oppunder av en fargeleggende basslinje og Skuggås hese vokaler – som i denne omgang er lagt akkurat passe langt bak i miksen. I tillegg har midtpartiet et Athar Aghanon-aktig glitch-segmentet som er både kreativt og fett, og som bidrar til å gi låta en tredelt struktur som er langt tydeligere enn det som vanligvis forventes fra dette hold. Denne strukturelle presisjonen mangler på de øvrige låtene, selv om de også byr på sine øyeblikk av mørk og klaustrofobisk svart/dødsmetall som fenger.

Alt i alt er ‘Hulderdans’ en god utgivelse for musikeren bak Skuggima∂r, om så åpningssporet troner en hel del høyere enn sine omgivelser. Om du ikke har hatt sansen for tidligere låter vi har dekket av karen kan det være verdt å sjekke ut denne låta, ellers er det mye som er til forveksling likt det mindre eksperimentelle stoffet til mannens hovedprosjekter. Gjøran Skuggå foretar et vellykket dykk inn i det melodiske svartmetall-landskapet på åpningssporet til Farbáutis ‘Hulderdans’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blodhéfnd – Hand of Vecna

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Blodhéfnd er et fullstendig anonymt svartmetallprosjekt som av ukjente årsaker kun forvalter en Soundcloud-konto og en Spotify-profil. Debut-utgivelsen ‘Hand of Vecna’ er en kort affære fylt av det som mest av alt oppleves som en ufullstendig skisse av en mer fullverdig plate; åtte instrumentaler med intetsigende strukturer som mer eller mindre jogger på stedet. Likevel er det mange gleder å hente i ‘Hand of Vecna’s indre, ettersom det foreløpig uformede råstoffet besitter et voldsomt potensial og egenverdi.

Musikken på ‘Hand of Vecna’ henter mesteparten av byggesteinene sine fra andrebølgens klassiske utgiveser, men den er også badet i et sært og okkult lys som mest av alt minner om den greske svartmetall-scenens ukuelige eksentrisitet. Dette lyset opptrer ofte i form av en grovkornet synth, som for eksempel på «The Sorcerer» og tittelsporet, men det ulmer også ut av det synkende korpartiet som komplementerer «Into the Hateful Castle»s primitive black’n’roll. Generelt er det mye tilleggseffekter å spore over platas 18 minutter, og det faktum av at noen av disse minutter utelukkende er viet til orgelmeditasjoner og atmosfærisk gitarplukk gjør det vanskelig å godta ‘Hand of Vecna’s status som album.

Det er derfor pussig at det visuelle og estetiske er såpass velutformet som det er. Ja, produksjonen er ujevn fra låt til låt og er preget av et markant mangel på bass, men uttrykket til Blodhéfnd er på mange måter et velavrundet og flott okkult svartmetall-sound. Albumcoverets flotte illustreringer og klassiske symbolisme formelig ber om en mer utbrodert og ferdigstilt utgivelse – i tillegg til at det krever en vokalist som kan pakke ut dets skulte betydninger via belysende låttekster. Slik utgivelsen står i dag er det en interessant og mystisk liten sak, men mangler den større visjonen og substansen som kreves for at den fungere som plate. Verdt en gjennomlytt for folk med en umettelig appetitt for okkult og hellenistisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater





Taake / Helheim – Henholdsvis

Ute nå via Dark Essence Records.

‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med Whoredom Rife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.

«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.

Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.

Skrevet av Alexander Lange

Trollfest – Happy Heroes

Ute nå via Napalm Records

Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis. 

Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid. 

Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (Pharell Williams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk. 

Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ungrateful – Souls of Sin

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).

Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.

Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Mjerim – Despair

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.

I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).

Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Saprophage – Demo 2021

Usignert. Ute på Bandcamp.

Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.

Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.

Skrevet av Alexander Lange