Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Ene – Lang Kald Natt

Ute nå via Hellstain Productions

Ene er et norsk svartmetallband som til tross for et fullstendig fravær av oppdrivelig informasjon på nett kan antas å bestå av kun et enkelt medlem. Stilistisk og produksjonsmessig sett er det den norske andrebølgen kompassnåla peker på, men innslag av melodisk svartmetall av nordeuropeisk sort og post-punk-aktige akkordrekker redder debutskiva ‘Lang Kald Natt’ fra å fremstå som en renspikket kopi uten egen agenda og kreativ drivkraft. Over platas åtte låter tar den kappekledte guiden bak Ene lytteren med på en tur gjennom en naturflekk som ved første øyekast virker gold og øde, men som viser seg å yre av liv og historie for den som vet hvor man skal lete.

De første øyeblikkene av åpningslåta «Grålysningen» er på mange måter et effektivt forvarsel om utfordringene som venter en lenger inn i ‘Lang Kald Natt’s spilletid. Ensomme akkorder kledt i en knitrende ulltrøye av diskant og vreng runger utover i tomrommet i det som føles som en evighet, før en spartansk blast beat og glefsende vokaler kaster oss ned i en grop av primitiv og støyende svartmetall. Til tross for at vokalen, bassen og trommene på «Grålysningen» er rimelig enkle og uforanderlige (som på de fleste andre låtene på ‘Lang Kald Natt’ forøvrig) bidrar endringer i låtas helhetlige terreng til å holde liv i anmelderens interesse. Spesielt verdt å nevne er den harmoniserte klagesangen som utgjør låtas midtpunkt og det streite, stoiske rockebeatet som dukker opp i kjølvannet.

Resten av platas A-side består av et par lengre låter som vandrer dypere inn i ødemarken enn sine omgjengere, separert av et suggererende og forhekset mellomspill med navn «Skogsdemon». «Smal er Porten til Stjernene» veksler mellom langstrakte melodier som minner om de man finner på Satyricons ‘Nemesis Divina’, og akkordprogresjoner med et skjær av post-svartmetallens sødmefylte melankoli. «En Ulv Sang et Ukjent Sted» skviser mengder av ideer mellom den lamenterende ulvesangen som åpner låta og det svansende riffet som setter punktum, og er kanskje den låta på ‘Lang Kald Natt’ som overbeviser mest som storstruktur. Et episk, traskende tradmetall-riff leder inn i platas kanskje mest bitende svartmetall-sekvens, som igjen leder inn i en serie harmoniske vendinger som leker med lyset lik brytninger i krystallklart fjellvann. 

Selv om platas første halvdel byr på mangt en minneverdig opplevelse, er det B-siden som tar kaka hva gjelder ubestridte høydepunkter. Tittelsporet er et utskudd av klassisk norsk faenskap, et storslått vinterlandskap utsmykket med mollakkorder som ruver som varder og steinrøyser bestående av krokete arpeggioer. Den anonyme musikeren bak Ene har en fremragende sans for utforming av melodier, og ingen låter demonstrerer dette bedre enn «Lang Kald Natt» og platas singel og absolutte høydepunkt «Satans Sorte Spor». Turen rundes så av med et sjelfullt, inderlig og vakkert akustisk mellomspill med navn «Jeg er Dog Kun som Bare Støv», og det frynsete og Burzum-aktige sporet «Stille Vann». 

‘Lang Kald Natt’ er en langt bedre debut-plate enn det man gjør klokt i å forvente fra det gjennomsnittlige enmanns-svartmetallband. Ja, repetisjoner av enkelte av ideene kan oppleves som overflødige, og kombinert med de noe statiske arrangementene i rytmeseksjonen er det et strekk eller to av plata som sleper litt på bakbeina. Likevel er ‘Lang Kald Natt’ for det meste en innhyllende og berikende opplevelse, og man føler virkelig man har blitt godt kjent med den bevandrede naturflekken innen guiden vår forsvinner oppover i fjellheimen på slutten av «Stille Vann». Ene har levert en selvsikker og komplett debut-plate med ‘Lang Kald Natt’, en utgivelse jeg anbefaler samtlige fans av god gammel andrebølges-svartmetall med sterke melodiske trekk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Vreid – «The Morning Red«

Ute nå via Season of Mist.

Veteranene i Vreid har sluppet et nytt kapittel fra deres kommende fullengder ‘Wild North West’: «The Morning Red». Som ved slippet av tittellåta får vi nok en gang servert en video fra det audiovisuelle prosjektet denne plata er, og denne gangen er opptakene fra et forlatt sanatorium i Sognefjorden bandet har brukt som et kreativt senter under pandemien. Passende nok ble denne bygningen i sin tid brukt for å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer.

Låta er definitivt noe av det mer lavmælte og rolige jeg har hørt fra Vreid. «The Morning Red» er utvilsomt en metall-låt som springer ut av bandets velkjente black’n’roll-stil, men lener seg i all hovedsak på et dystert, melodisk og saktegående hovedtema og tålmodig oppbygging. Hovedtemaet er svøpt inn i et mørke og livnærer seg gjennom lyse, løse og iskalde gitarstrenger, og sånn sett kan man spore svartmetallrøttene, men det som samtidig er et mer rock-befengt gitararbeid gjør «The Morning Red» til noe som minner meg en del om mye av det mer progga solo-arbeidet til Emperor-frontmann Ihsahn.

Dessverre sliter imidlertid «The Morning Red» med å imponere meg nevneverdig, noe som særlig knytter seg til det jeg synes er en ganske slapp og småsur clean-vokal i versene som i det hele tatt blir litt vel seige og repetative. Temaet mellom dem er imidlertid tatt fra øverste Vreid-hylle, og når bandet lar verstemaet utvikle seg til et litt mer hissig outro-parti blir det også litt bedre. Likevel blir det hele litt langt og repeterende, og det når aldri de høydene man har på følelsen av at Vreid byr opp til med tålmodigheten de insisterer på i første halvdel av låta. Sånn sett står tittellåta igjen som den beste smakebiten på den kommende fullengderen – så er ikke «The Morning Red» noe verre enn at den kan fungere nevneverdig bedre i en større sammenheng enn i singelformat.

Skrevet av Alexander Lange



Skaur – «Nordland og Ned»

Ute nå via Darker than Black Records

Skaurs nordnorske svartmetall er et unikum innen det norske, og mest sannsynlig det internasjonale ekstremmetall-markedet. De to platene som har blitt utgitt etter at det tidligere enmanns-prosjektet ble utvidet til et fullverdig band har vært fylt av melodisk, ekspansiv og rastløs svartmetall, kronet med vokal-fremførelser som kan sies å bryte alle barrierer hva gjelder intensitet og hemningsløshet. «Nordland og Ned», andresingelen fra den kommende tredjeskiva ‘Reis te Haelvete’ hever utrolig nok rastløsheten og intensiteten til enda høyere nivåer, en 11-minutters bråtebrann der lytterens forstand er drivstoffet som forbrennes.

«Nordland og Ned» er som en stormende sjø som er foreviget på sitt mest kaotiske. ‘Memoria Vetusta’-aktige, melodiske gitarer raser inn i hverandre og veves sammen, og «NordMann» står på toppen av klippen og skriker ut i stormen med sine uforlignelige, desperate hyl. Den strukturløse og gjennomkomponerte låtformen vekker flashbacks til Abigors krevende ‘Höllenzwang: Chronicles of Perdition’ fra 2018, og opplevelsen er tilsvarende utmattende og oppslukende. Følelsen av at Skaur har tatt et klimaks og forlenget det til 11 minutter melder seg titt og ofte gjennom lytteprosessen, men samtidig når man etterhvert et slags tilvenningspunkt hvor man kan begynne å skimte de dynamiske konturene som gjemmer seg under urolighetene på overflaten.

Om jeg skal være ærlig, stiller jeg meg etter utallige lytt fremdeles litt uforstående til «Nordmann»s visjon på «Nordland og Ned». Låta er full av fantastiske øyeblikk og vendinger, men den lineære og ikke-repeterende strukturen gjør det nesten umulig å ta alt innover seg. Når intensiteten konstant topper seg selv når man til slutt også et metningspunkt hvor det hele truer med å omdannes til hvit støy, og dette er en grenseovergang Skaur stadig vekk tripper rundt på «Nordland og Ned». Jeg velger likevel å reservere meg fra å avlegge en endelig dom, ettersom låta er en del av en større reise via ‘Reis te Haelvete’, og fordi jeg har respekt for folk som våger å eksperimentere med de ytterste ekstremene av sitt eget sound. «Nordland og Ned» er verdt å sjekke ut om du har sansen for svartmetall-uttrykk som grenser til det avant-gardistiske, eller om du er nysgjerrig på hvordan melodisk svartmetall låter med et minimum av formmessige begrensninger.  

Skrevet av Fredrik Schjerve



SvartSol – «Dypfryst Sjel«

Usignert, ute på Bandcamp.

Forrige uke omtalte jeg SvartSols debut-EP ‘Dyrisk Vrede’, som jeg synes var en mer eller mindre solid tolkning av ymse svartmetalluttrykk fra det norske 1990-tallet. Samme uke slapp prosjektet låta «Dypfryst Sjel» som er å anbefale dersom man har sansen for landskapet SvartSol opererer i og kanskje også har lyst på et lite pek i en retning som ikke var så utforsket på ‘Dyrisk Vrede’. Råskapen fra EP’en er godt ivaretatt, sjangertrekkene og riffene er velhåndterte, men denne gangen er et folk-element mer i forgrunnen der gitarene byr på mer melodiske trekk og spoken word-sekvenser sniker seg inn i materien. I forlengelse av det synes jeg «Dypfryst Sjel» kanskje er det sterkeste SvartSol har sluppet til nå.

Skrevet av Alexander Lange



Ene – «Satans Svarte Spor»

Ute nå via Hellstain Productions

Ene er et nytt, anonymt svartmetallband som jumpet ut av internettets eter nå i Mars med en fiks ferdig debutplate og en introduserende singel som lokkemat for de uinnvidde. Grunnet dets voldsomme og plutselige manifestering har vi hos Metallurgi ikke funnet tid til å komme med vår dom over Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ denne uka, men se ikke lengre enn neste torsdag for en heldekkende og dyptgående reportasje. I mellomtida kan vi jo snuse litt på platas singel, en selvsikker og fokusert melodisk svartmetall-perle ved navn «Satans Sorte Spor». 

På bandets Facebook-side blir vi informert om at Ene spiller «True Norwegian Necro Black Metal»; og ja, den lavoppløste produksjonen og den heslige vokal-tåken peker definitivt i retning den norske bølgens formative utgivelser. Man finner dog flere enn bare «Satans Sorte Spor» i snøen rundt Ene, spesielt har gitarlinjene en finsk karakter som kan minne om en krysning mellom Sargeists melodiske mesterlighet og den primitive vinden som suser gjennom sisteplata til Sammas’ Equinox. Dette er selvfølgelig kun pekepinner for den nysgjerrige leser, anmelder selv ønsker å vente til den fulle plata er fortært med å prøve å sette musikken til Ene i en større kontekst. «Satans Sorte Spor» er uansett en fantastisk måte å introdusere et prosjekt på: en hypnotiserende og frostskimrende låt med sterke melodiske holdepunkter og en mettet, mørk atmosfære. 

Skrevet av Fredrik Schjerve