Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Djevel – Naa skrider natten sort

Ute nå via Aftermath Music

Djevels forrige plate ‘Tanker Som Rir Natten’ var et av fjorårets store høydepunkter innenfor norsk svartmetall. Den stakk av med intet mindre enn en Spellemannspris i kategorien «Metall», og her endte den opp på en 13. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater. Med sin dunkle, langstrukne og atmosfæriske svartmetall, sin poetiske presentasjon og noen enorme høydepunkter særlig i første ledd av skiva, sto Djevel i mine ører her for en prisverdig revitalisering av mange av den norske svartmetallens grunntrekk. For å si det sånn: ‘Tanker Som Rir Natten’ er for preget av den norske svartmetallens fremskritt på snart tretti år, både når det gjelder låtskriving og produksjon, til at den kunne blitt gitt ut på 1990-tallet. Men uten å la entusiasmen ta helt overhånd, frister det likevel litt å si noe sånt som at mye av materialet som fantes her føles som mat for svartmetallklassikeren vi aldri fikk – om plata ikke bare bør kalles en moderne norsk svartmetallklassiker, naturligvis.

Bare halvannet år etterpå sitter vi altså nå med ‘Naa skrider natten sort’, som i ordets rette forstand kan kalles en oppfølger da denne plata tydeligvis er andre del av en såkalt Natt-trilogi. Med det er det heller ingen stor overraskelse at den også ligner mye på ‘Tanker Som Rir Natten’. Det gjelder både den visuelle og tekstlige presentasjonen og lyduttrykket, der de eneste tydelige forskjellene er et bandlogo-skifte, litt kortere låttitler (om det er et poeng…) og en produksjon som fremstår hakket romsligere og rundere i kantene enn den vi fikk i forrige omgang. Så utgår en kort, akustisk interlude til fordel for mer variasjon i lengden på låtene.

I den forstand kan man sikkert raskt tenke seg til at ‘Naa skrider natten sort’ i all hovedsak forbedrer og raffinerer. Det er noe som i mine øyne også utvilsomt stemmer, selv om jeg synes at høydepunkter så store som for eksempel «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid», som vel er å regne som et slags magnum opus for Djevel, mangler. Kvaliteten er imidlertid jevnere enn den var på ‘Tanker Som Rir Natten’, og noe av det jeg er aller mest imponert over her er hvordan Djevel klarer å utnytte en hel time med spilletid såpass godt. ‘Naa skrider natten sort’ fremstår like disiplinert som den er ekspansiv og dristig i formen. Selv om jeg synes Djevel nesten mister grepet mot slutten med «Afgrundsferd», som jeg synes har et ganske uinspirert og nærmest irriterende hovedtema i andre halvdel, henter bandet seg voldsomt godt inn igjen med den eksplosive avslutningslåta «Her Visner Hver En Krans».

‘Naa skrider natten sort’ er med andre ord en svært god helhetsopplevelse, og det virker som at Djevel også har lagt inn en ganske aktiv arbeidsinnsats for å sørge for at det nettopp blir slik. Best demonstreres dette kanskje i platas åpningsstrekk. Dette sparker Djevel uanfektet i gang med den storslåtte og hele 13 minutter lange, traskende og melankolske «Naar Taaken Tetner», før lytteren kompenseres for tålmodigheten med den forrykende fem-minutteren «Kronet Av En Væpnet Haand», som med imponerende trommespill og strålende melodier blir som et gufs tilbake til 90-tallets aggresjon i moderne drakt.

Tittellåta drar deretter ned tempoene noen hakk og leverer et nærmest Burzumsk håndverk når det gjelder atmosfære, og deretter kommer det jeg synes ender opp som platas store, overraskende høydepunkt: «Mitt Tempel Av Stierner Og Brennende Maaner». For mens gitarist Ciekals’ mørke, forheksende clean-vokal ellers stort sett spiller annenfiolin bak bassist Kvitrims skrikevokal på komposisjonene, skyves den i forgrunnen her og står for en svært minneverdig prestasjon. Det virker simpelthen som lytteren plutselig har funnet et gudsforlatt kappell i Djevels store skogslandskap, og at et prestegjenferd står og synger gråtende på en falleferdig prekestol. Det minner mye om tilsvarende grep polske Batushka har gjort i sin musikk, og er med et svært sterkt hovedtema i bunn et herlig friskt pust i produksjonen på ‘Naa skrider natten sort’.

Når jeg da også vet at Djevel er i stand til å levere slike friske pust, kunne jeg ønsket meg litt flere av dem. Et annet eksempel finner man i de krystallklare og nesten perkussive akustiske gitarene som ligger over tåken av vrenggitarer i refrenget på «Daudens dimme natt» (som for øvrig står for et helt vidunderlig angrep av Grieg-aktig melodihåndverk til å begynne med). Men ellers holder Djevel seg ganske trygt innenfor et ganske klart definert uttrykk som ligner mye på det vi har hørt tidligere. Det fungerer, som du sikkert har skjønt, i utgangspunktet usedvanlig godt, men jeg tror bandet kunne skrudd opp eventyrlysten et hakk med stor suksess.

Så kan vi heldigvis også i stor grad nøye oss med det vi har fått, og vel så det. Jeg tror uansett man knapt kunne bedt om mer fra Djevel på dette punktet i bandets karriere, og denne plata er et virkelig, virkelig sterkt og effektivt stykke atmosfærisk stykke svartmetall. Kvaliteten på riffene og melodiene er gjennomgående høye, musikerprestasjonene er på topp, og Djevel sørger i det hele tatt for en time som holder seg svært interessant hele veien. Så kan vi glede oss stort til siste del av trilogien denne plata er en del av.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

In the Woods… – «Master of None»

Ute nå via Soulseller Records

Det er kun 10 dager til In the Woods… slipper sin nye skive ‘Diversum’, og for å tromme opp litt hype i forkant slipper bandet like så greit den beste singelen fra skiva så langt. «Master of None» er generelt sett et godt eksempel på hvordan man gjør en singel skikkelig, med noen få treffsikre elementer som alle passer inn i en større helhet. 

In the Woods… gjorde sin debut på den norske svartmetallscenen på 90-tallet, men det er noen helt andre hjørner av 90-tallet som setter sine spor på bandets musikk i denne omgang. De rolige versene til «Master of None» sender tankene i retning tiårets alternative rock og grunge, der de tyngre delene er en naturlig videreføring av den melodiske døds/doomen som ble skapt av «The Peaceville Three». Låta er en velfungerende, dramatisk og cinematisk kommersiell ekstremmetall-låt, og føyer seg godt inn i det tematiske bildet som albumcoveret og de tidligere singlene har presentert. Alt i alt er det god grunn til å være spent på slippet av ‘Diversum’ om en drøy uke – Metallurgi er i alle fall i høy beredskap!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Djevel – «I Daudens Dimme Natt»

Ute nå via Aftermath Music

Med slippet av singelen «Kronet Av En Væpnet Hånd» i oktober, ble det klart at svartmetalltrioen Djevel i desember er klare med fullengderen ‘Naa Skrider Natten Sort’ – og det bare halvannet år etter bandet slapp det imponerende, kritikerroste og Spellemannspris-vinnende ‘Tanker Som Rir Natten’. Grunnene til å se fram til å gå inn i årets vintermørke med en ny Djevel-plate på øret ble heller ikke færre av førstesingelen, og heller ikke den nye, «I Daudens Dimme Natt», makter å dempe forventningene.  

Mens «Kronet Av En Væpnet Hånd» viste Djevel fra en mer kortfattet, hurtig og intens side, står «I Daudens Dimme Natt» mer i stil med materialet på ‘Tanker Som Rir Natten’. Låta flørter med ti-minuttersmerket, og den består av to deler der bandet tyner sin mørke, atmosfæriske og smått folketonale svartmetall. De første minuttene er et ondskapsfullt, melodisk inferno der det høres ut som bandet har fått hjelp av Edvard Griegs gjenferd for å skrive hovedtemaet, og over dette legges det etter hvert elegant til noen akustiske gitarer med en nesten perkussiv effekt. Deretter bryter en lavmælt gitarmelodi opp intensiteten, og Djevel drar som ofte før lytteren seigt gjennom et langt, atmosfærisk strekk. Stemningen er herlig effektiv, og peker mot et sant årshøydepunkt innenfor norsk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange


Dødsengel – «In the Heart of the World»

Ute nå via Debemur Morti Productions

Jeg lot meg ikke helt bite på kroken av førstesingelen i opptakten til Dødsengels kommende plate ‘Bab Al On’: «Ad Babalonis Amorem Do Dedico Omnia Nihilo». På tross av en ålreit komposisjon gjorde litt underlige balanser i lydbildet og litt vel mekanisk trommelyd meg litt bekymret om produksjonen kom til å gjøre denne plata en bjørnetjeneste. Bekymringen er heldigvis mindre etter å ha hørt «In the Heart of the World», der Dødsengel lykkes godt med å skape en demonisk atmosfære i løpet av ni fengslende minutter.

«In the Heart of the World» er en treg, mektig og stemningsfull svartmetallåt, og består i all hovedsak av tålmodig repetisjon av enkle akkordrekker – de første minuttene farges faktisk bare av en eneste akkord. Med ritualistisk trommespill og en Attila Csihar-aktig vokalprestasjon over lykkes Dødsengel svært godt med å male lydbildet mørkt og okkult, og gitarmelodien som kommer mot slutten er også effektiv i så måte. Jeg tror bandet kunne fått enda mer ut av vokalen dersom den lå enda litt lenger frem i lydbildet, og det er kanskje mitt største ankepunkt mot «In the Heart of the World». Ellers løfter låta forventningene til plata, som nok uansett blir et aldri så lite velkomment førjulshelvete når den lander 16. desember.

Skrevet av Alexander Lange


Zustand Null – «An Ocean of Nightmares»

Ute nå via Dusktone

Svartmetallbandet Zustand Null fra Oslo har en debutplate på trappene som skal gis ut av Dusktone, og har omsider gitt oss nok en smakebit etter at låta «Stranger Than Myself» ble sluppet for litt over et år siden. «An Ocean of Nightmares» er med sine syv minutter et sant utstillingsvindu for bandets hardtslående, intense og moderne form for svartmetall, og byr på syv minutter med både voldsomme moll-akkord-gallopper, nærmest fengende refrenger og groovy mid-tempo-partier.

De første minuttene synes jeg Zustand Null treffer blink, og bandet drar lytteren selvsikkert og stødig gjennom noen fantastisk intense partier. Deretter blir det tidvis dessverre litt som på «Stranger Than Myself», der kvaliteten på de sterke enkeltpartiene forstyrres litt av at låtstrukturen føles noe utstrukket og ufokusert. Det er nok ikke mer enn en liten ripe i lakken, men et ønske om en liten oppstrammer blir ikke mindre av at råmaterialet er såpass sterkt. Grunner til å se frem til plata er det med andre ord i alle fall nok av uansett.

Skrevet av Alexander Lange



Bizarrekult – «Du Lovet Meg»

Ute nå via Season of Mist

Der den første singelen fra Bizarrekults kommende skive ikke helt forlot debutens rifftunge svartmetall til fordel for post-svartmetallen, er «Du Lovet Meg» en helhjertet omfavnelse av sistnevnte uttrykk. Åpningsstrekkets dramatiske, melodiske svartmetall holder litt på kortene til å begynne med, men straks befinner vi oss i et Sylvaine-aktig post-klima preget av eterisk, kvinnelig vokal. Det avsluttende post-rock crescendoet er kanskje i overkant tatt på kornet, men i det hele tatt er «Du Lovet Meg» en sterk singel som vitner om en ny, post-preget retning for Bizarrekult

Skrevet av Fredrik Schjerve