corroder – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2022: EP’er og demoer

Med nok et innholdsrikt år i bakspeilet er det en glede å kunne ønske velkommen til årets listesesong hos Metallurgi! Da vi startet opp bloggen i 2020 hadde vi utvilsomt ambisjoner om å holde på en stund, men det er slettes ingen selvfølge at et frivillig prosjekt som Metallurgi kommer seg helskinnet over målstreken to år på rad. Vi har definitivt truffet en og annen fartsdump i løpet av 2022, og det har tidvis vært krevende å overholde vårt egenerklærte oppdrag om å dekke samtlige norske utgivelser fra uke til uke. Det førte til en pause i dekningen og skrivingen fra mars til september. Men i de periodene det var ekstra tungt å heve fjærpennen og skru lokket av blekkhuset, så sørget kvaliteten på den norske metallproduksjonen for å holde energinivået og motet vårt oppe. Takk for det!

Det er også kjekt å se hvor mange som velger å engasjere seg i arbeidet vårt ved å lese, kommentere på og dele postene våre til venner og bekjente. Til syvende sist skapte vi bloggen fordi vi har lyst til å bidra til å bevare og styrke den norske metallkulturen, og basert på trafikken og engasjementet på siden er det åpenbart at det er flere som deler dette ønsket. En blogg er ingenting uten sine lesere, så til dere som har klikket dere inn på siden vår i løpet av 2022: takk!

Vi kjører kliss likt opplegg i år som i fjor. Det vil si at dere i dag vil kunne lese om de 20 EP’ene og de fem demoene som har fått bloggens redaksjon til å vibrere av bunnløs vellyst og begjær, mens utrullingen av årets 50 beste skiver vil foregå fra tirsdag til fredag. Det bør nevnes at enkelte av utgivelsene på lista egentlig kom ut i 2021, men såpass sent i desember at det ikke var mulig å vurdere dem til fjorårets lister. Disse utgivelsene var såpass sterke at det hadde blitt feil å ikke nevne dem overhodet, så de har blitt slengt med på årets lass i stedet. Ellers har vi også mens vi har hatt pause fulgt med på alt av utgivelser, så håpet er at vi ikke har gått glipp av noe. De utgivelsene vi ikke har skrevet om er merket med en «[ikke omtalt]».

Så uten ytterligere om og men, snikksnakk, visvas og/eller pludring: her er den beste norske metallen som ble utgitt i 2022! Først: EP’er og demoer.

Fredrik Schjerve og Alexander Lange

Årets 20 beste norske metall-EP’er:

#20-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Værbitt – Svartediket (Utløpet (eget plateselskap))
Råte – Where the Past and the Future Collide (FAJo Music)
Tonic Breed – Fuel the Fire (usignert)
Storm – Invincible (Indie Recordings)
Vathr – Dead & United (Edged Circle Productions)
Vandaud – Vestland (usignert)
Doedsvangr – Koinonia (Devilry Productions)
Orbiter – A Goddamn Classic (usignert)
Bailltak – Blodhevn (usignert)
Eluvian – Tales of Ymaarenth (usignert)
Enevelde – Gravgang (2021) (Terratur Productions)
I Swear Damnation – The Disobedient (usignert)
Haunted by Silhouettes – No Man Isle (Eclipse Records)
Faustian Dripfeed – G.O.D. (usignert)
Nidhög – Fjord (Whispering Voice Records)

#5: Kingseeker – Grief

Plateselskap: Bringsli Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Metalcore

Bare ni måneder etter lanseringen av debutplata ‘Daily Reminders’, slapp Kingseeker ‘Grief’. Dette er en EP som jeg synes bærer bud om et framoverlent band med evne og vilje til å raffinere uttrykket sitt. Her finner man solide og tilfredsstillende doser med potent metalcore, der bandet finner en god balanse mellom fengende, melankolske melodier og mer hardtslående partier og breakdowns. Vokalen fortsetter å imponere, produksjonen leverer et særdeles godt trøkk og konseptualiseringen av sorgens faser fungerer. Med det er det ingen tvil om at Kingseeker blir et interessant band å følge i årene fremover.

Link til omtale
Strømmelink

#4: She Said Destroy – Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow

Plateselskap: Mas-Kina Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Post-metal

Med ‘Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow’ har She Said Destroy levert en annerledes men vel så sterk oppfølger til deres post-metalliske landemerke fra 2012. De melodiske post-hardcore og emo-elementene som pyntet i kantene på fjorårets ‘Succession’ gjøres her til hovedattraksjoner, og stables sammen til en storstilt konstruksjon som er like overveldende som den er uendelig lyttbar. ‘Bleeding Fiction II’ er både nostalgisk, melankolsk, tung og vakker, og nok en inspirerende leveranse fra et band som virkelig synes å ha funnet sin kreative nerve.

Link til omtale
Strømmelink

#3: Våde – Spirals

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv death metal

‘Spirals’, som er debututgivelsen til Våde, oser av både tyngde og lekenhet, og syr sammen ulike tendenser fra ekstremmetallens underskog ved hjelp av sterke musikerprestasjoner. Her snakker vi en salig blanding av nærmest dansbare grooves, brutale, sterke riff og en velfungerende mørk estetikk over det hele. Om band som Meshuggah og Ulcerate er en del av ditt daglige brød og du vil høre et fett norsk bidrag til den typen metallmusikk de er fanebærere for, er du nesten nødt til å høre ‘Spirals’. Om Våde har noe å gå på for å definere en klar egenart, representerer denne EP’en i alle fall en bunnsolid grunnmur for nettopp det.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Defect Designer – Neanderthal

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Undersjanger: Eksperimentell grindcore

Om du er av typen som livnærer din skrott med injeksjoner fulle av metall-universets særeste og mest besynderlige miksturer, så kan du forlenge levealderen din betydelig med en svipptur innom Defect Designers EP fra 2022. ‘Neanderthal’ er en EP som aktivt motsetter seg kategorisering ved hjelp av sjangerbenevnelser, og musikkens psykotiske, ravgale natur kan best beskrives ved å henvende til platens cover. Det eneste jeg egentlig kan bekrefte med sikkerhet, er at skiva synes å inneholde noe grindcore og dødsmetall. Dette, og at den er en av de mest maniske og fascinerende utgivelsene den norske metallscenen hostet opp i løpet av 2022.

[ikke omtalt]
Strømmelink

#1: Dødskvad – Krønike II

Plateselskap: Caligari Records
Undersjanger: Death metal

‘Krønike II’ er som et lydspor til blodsutgytelsen på middelalderens slagmarker. Det er en EP der Dødskvad demonstrerer hvordan death metal kan være utpreget atmosfærisk, og det uten at uttrykket mister tenner eller brutalitet – snarere tvert i mot. ‘Krønike II’ låter beinhardt og utilgivelig, og får ikke minst god hjelp av en produksjon som blant annet gir trommelyden en herlig råskap og vokalen en obskur og nærmest fryktinngytende karakter. Et av de beste norske death metal-prestasjonene i 2022.

Link til omtale
Strømmelink

Årets fem beste norske metall-demoer (i ubestemt rekkefølge):

Corroder – Tombs of Terror

Ekstremthrash-bandet Corroder landet allerede i fjor en plass på Metallurgis demo-liste på bakgrunnen av den dødspotente utgivelsen ‘Demo 2021’. På årets demo foretok bandet dog et sprang i utviklingen som etterlot forløperen – og mesteparten av konkurransen – fullstendig i støvet. ‘Tombs of Terror’ bevitner et band som formelig tørster etter blod, og som absorberer stadig mer mørk energi fra skjæringspunktet mellom thrash og dødsmetall.

Strømmelink

Avmakt – Demo 2021 (2021)

En av de absolutt flotteste pakkene som lå under juletreet 24. desember 2021, var den sydende, snerrende og støyende demoen til svartmetallbandet Avmakt. ‘Demo 2021’ er en gjennomgående ortodoks og tradisjonell affære, hvilket er nøyaktig det man burde ønske fra medlemmer av band som Abhorration, Dødskvad, Obliteration og Condor. Langstrakt, suggererende og likesåfullt aggressiv; ‘Demo 2021’ er en stilren utgivelse fra en gruppe musikere som er eksperter på sitt felt.

Strømmelink

Nattehimmel – The Night Sky Beckons

Nattehimmels ‘The Night Sky Beckons’ er også en stilren demoutgivelse; spørsmålet er bare nøyaktig hvilken stil det dreier seg om. Astronomisk svartmetall? Kopernikansk svartmetall? I realiteten kan nok bandet sies å ha funnet frem til en fruktbar overlapping mellom svartmetall og episk doom, men kombinert med demoens fullkomne visuelle utforming oppstår det et helhetsuttrykk som ikke med enkelthet lar seg redusere til sine bestanddeler. ‘The Night Sky Beckons’ er en skive som gjenskaper følelsen av å glane opp i et opplyst stjernehav, og byr på en opplevelse om går langt utover det en har grunn til å forvente fra en demo-utgivelse.

Strømmelink

Forbidden – Corroded Eye Sockets

Death metal-prosjektet Forbidden slapp hele tre demoer i perioden april-juni i år, men det er den første av disse, ‘Corroded Eye Sockets’, som imponerer mest. Her plukkes tråden opp fra den vel så gode selvtitulerte demoen fra i fjor, da i form av at man får en ganske kort og brutal dose med teknisk og uhyre obskur death metal. Her får de lave frekvensene regjere slik at de korte låtene får det til å høres ut som man opplever et jordskjelv i en tjukk, tjukk tåke – da med henvisning til at massetettheten i den feite lyden ofte gjør det vanskelig å høre alt sammen, på en fascinerende måte. Det er uhyre tungt, ordentlig brutalt og egentlig nokså unikt.

Strømmelink

Horrifier – Howl from the Grave Demo 2022

Litt som Abhorration, Filthdigger og Nithe gjorde i fjor, har Horrifier sluppet en demo i år der man simpelthen kan glede seg over umiskjennelig og upåklagelig death metal-håndverk. Her får man servert det ene hamrende, solide riffet etter det andre, og ikke minst gjøres det her klart at Horrifier har en sterk følelse for dødsmetallens groove-elementer og råskapen i gamle produksjoner innenfor sjangeren. Det er som en klar hyllest til death metal av den gamle skolen, og når det gjøres så godt trenger man heller ikke noe mer. Et innmari brutalt og fint kvarter enhver undergrunnsentusiast bør sjekke ut.

Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)

Grunnet mangel på utgave av favorittspalten forrige uke omtaler vi to favoritter denne uka.

Corroder – Tombs of Terror

Trondheimsbandet Corroder utmerket seg i 2021 som en av de bedre demo-bandene innenfor den norske undergrunnen. Debut-utgivelsen ‘Demo 2021’ var et heseblesende vådeskudd av sann old-school thrashmetall, godt forsterket av dødsmetallisk tyngde og semi-progressive, tekniske impulser. Samtlige undergrunnshoder med et øre for tradisjonsrik ekstremmetall ville ha kommet frem til konklusjonen at gutta i Corroder har velutviklede instinkter for thrashmetalliske prinsipper, bare ved å skumme gjennom ‘Demo 2021’. På sin nye demo ‘Tombs of Terror’ presenterer Corroder dog et evolusjonært hopp som fortoner seg som en helt naturlig forlengelse av debuten, men som likevel bør klassifiseres som en svært spesiell begivenhet.

I min omtale av debuten ‘Demo 2021’ fra i fjor identifiserte jeg mange av de uttrykksmessige tendensene som fremdeles styrer skuta på ‘Tombs of Terror’. Det jeg dog ikke forutså, var nøyaktig hvor langt Corroder skulle klare å strekke disse impulsene på kun et halvt år. Thrashmetallen er lynende rask og hensynsløs som tidligere, men dødsmetallen og de eventyrlystne impulsene har blitt en så sentral del av uttrykksmessige puslespillet at det ikke lenger er naturlig å sette dem i bås med Nekromantheon. Det virker nå som at bandet heller strekker seg i retning den type ekstremmetallisk håndverksmestring som Abhorration demonstrerte på fjorårets ‘After Winter Comes War’ – om ikke i uttrykk, så i etos.

Corroders ildnende ekstrem-thrash kommer byksende ut av portene med uforminsket kraft på åpningssporet og singelen «Living Hell». Bandet spiller som en samlet enhet, og med den uhemmede driven og tælen som igjen satte den norske undergrunnsscenen på kartet ved begynnelsen av 2010-tallet. Demoens høydepunkt får vi allerede på spor nummer to, «Scorn for Scorn», som fra sitt utgangspunkt i klassisk, heksende thrashmetall skjener inn i en bro som formelig eksploderer av pur artistisk id. Kreativ gitaristisk tenkning møter trommis Ola Langlis ravgale invensjoner, og sammen danner de en særegen og hektisk verteks som får de ekstremmetalliske nervesentrene til å fyre av i rekordhastighet.

Det frenetiske tempoet opprettholdes på den korte døds/thrash-cocktailen «At One with Chaos», før demoen rundes av via ytterligere to høydepunkter. «Death Throes» skyter rikosjetterende power chords rundt i alle retninger, og krones av en bro som blander dødsmetallisk tyngde og alarmerende frekvenser til slående, atmosfærisk effekt. «Tombs of Terror» er deretter nok et utskytningspunkt for Corroder, ettersom den legger ut med en krigsmetallisk intensitet som utstyrer bandets allerede varierte arsenal med nok et dødelig våpen.

Eksperten på alt som faller under sjangrene thrash og dødsmetall, Grizzly Butts, har uttalt at den beste dødsmetallen skrives av band som angriper sjangeren fra en bakgrunn i tradisjonell thrash. Denne teorien styrkes av utgivelser som Abhorrations ‘After Winter Comes War’ og Corroders ‘Tombs of Terror’, som begge blander sjangrene med en manisk glød som er sjelden og verdifull vare i det moderne metall-landskapet – norsk som internasjonalt. Jeg påstår ikke på noen som helst måte at ‘Tombs of Terror’ er en moderne klassiker eller en full realisering av potensialet til Corroder, den tøyles litt for mye av demo-formatets noe u-substansielle karakteristikker til å rettferdiggjøre den type uttalelser. Det er dog ingen grunn til å legge skjul på at Corroder med ‘Tombs of Terror’ kan ha kuppet den norske demo-tronen allerede i januar, og at internasjonale øyer burde se til Norge når de ser etter tradisjonsrik og mesterlig døds- og thrashmetall i tiden som kommer. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dødskvad – Krønike II

Dødskvad er en nokså fersk death metal-trio fra Oslo bestående av medlemmer med bakgrunn fra blant annet Obliteration. Bandet slapp demoen ‘Krønike I’ i 2020, og etter å ha blitt signert på amerikanske Caligari Records, har bandet nå fulgt opp denne med EP’en ‘Krønike II’. Med det serveres 25 nye minutter med blytung, brutal og fryktinngytende middelaldermetall.

På ‘Krønike II’ styrkes og videreføres uttrykket som ble etablert på forgjengeren, og er en atmosfærisk death metal-utgivelse i at den virkelig klarer å kommunisere en middelaldersk brutalitet og jævlighet på effektivt vis. Denne EP’en stinker av slagmarkers blod og gjørme, den oser av den uendelige kulda i mørke fangehull, og musikken låter så buldrende og upolert at det i alle fall føles ut som man får De mørke århundrers ugjestmildhet slengt fysisk i trynet. Dødskvads store prestasjon er helt klart at de klarer å levere slike inntrykk med utgangspunkt i et egentlig ganske tradisjonstro death metal-uttrykk. Brutale, streite riff, obskur growle-vokal og tungt trommespill er det som stort sett driver låtene fremover. Men i stedet for at dette bare munner ut i anonym dødsmetall, gjør bandet noen virkelig kule grep – særlig i produksjonen – for å oppdrive en klar egenart. Mye handler nok om trommene og bassen, som smelter sammen i en rå, naken og usminket enhet som leverer et beinhardt og rumlende trøkk.

Men kvaliteten løftes naturligvis også av at det rene death metal-håndverket også er svært godt. Dødskvad utviser en høy grad av forståelse for sjangerens grunnformler, og ‘Krønike II’ kjennetegnes i det hele tatt av svært overbevisende låtskriverprestasjoner i bunn. Det hele åpner for eksempel kruttsterkt med «Dommedagens Lyre», der et utilgivelig tøft og tungt hovedriff baner vei for en komposisjon der variert trommespill, hyppige temposkifter og sporadiske gitarsoloer er noe av det som holder interessen oppe hele veien gjennom.

Dødskvad gjør et interessant grep ved å la små ambient-snutter fungere som overganger mellom låtene. Sammen med effektene som tilslører vokalen, bidrar disse på effektivt vis til at ‘Krønike II’ bærer med seg en side som nesten føles litt åndelig og okkult. Snuttene er i noen tilfeller såpass korte at de egentlig ikke har spesielt mye for seg, men i utgangspunktet fungerer de godt som pusterom mellom de brutale slagene, og ikke minst leverer de på sitt beste en god dose mørk atmosfære ved å fremstå som godt og inspirert ambient-håndverk. Overgangen mellom «Dommedagens Lyre» og den litt tyngre, lengre og mer drivende «Etterlatt til Ulver» er for eksempel helt strålende, og de dissonante pianotangentene som avløser sistnevnte låt er også et smakfullt og positivt overraskende grep.

EP’ens svakeste ledd er sannsynligvis låta «Jakten», noe som skyldes den enkle grunn at den bringer litt lite nytt og spennende i forhold til de to foregående låtene. Avslutningslåta «Verdenstreets Rot» er imidlertid en sann vitamininnsprøytning, og overrasker på kult vis ved å bringe inn elementer som kan minne om både doom-metall og svartmetall. Det skjer i form av at den dødsmetallske brutaliteten her viker litt for et kaldere, tregere og mer melodisk uttrykk. Et Blut Aus Nord-aktig tema får boltre seg under det traskende tempoet og får alt til å føles enda litt mer okkult og ondskapsfullt, og deretter får man rett og slett høre Dødskvad på sitt desidert vakreste når klare gitarleads lyser opp lydbildet. Illusjonen brytes imidlertid, og mørke synther får ganske raskt dominere lydbildet og lede lytteren ned i avgrunnen – med ett har man fått servert et siste, bredt repertoar av atmosfære som fremstår ordentlig friskt og kult.

Og med det kan man konstatere at vi med ‘Krønike II’ sannsynligvis har fått servert et sant høydepunkt på EP-fronten i år. Dødskvad mestrer for det første et solid og tradisjonstro death metal-uttrykk på svært profesjonelt vis, og videre – og kanskje viktigst av alt – styrker de med denne EP’en en egenart som var beundringsverdig allerede fra før. For det ligger en nokså unik energi i ‘Krønike II’, og den kommuniserer en voldsom, middelaldersk atmosfære på en måte som både underholder og fascinerer. I så måte har vi også med en EP å gjøre som bidrar med noe ganske spesielt inn i den norske metallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Årets edleste norske metaller 2021: EP’er og demoer

Som både ivrige skribenter og ihuga musikkfans er det en glede for oss i Metallurgi å ønske leserne våre velkommen til årets musikkjournalistiske høydepunkt, nemlig listesesongen! I løpet av 2021 har vi hørt på flere hundre metallutgivelser, samt skrevet godt over 200 000 ord om dem som vi har publisert på nettsiden vår, så vi føler oss rimelig godt rustet til å ta for oss oppsummeringen av året innenfor norsk metall. Det vil ikke si at det på noen måte har vært lett, og vi har da både røsket ut store tufter med hår og sendt kopper med kaffe flyvende gjennom lokalet under forsøket på å ferdigstille listene våre. Etter betydelig med felte tårer og spilt blod står listene omsider klare, og både med-skribent Alexander Lange og jeg vil vel si oss temmelig tilfreds med resultatet. Sluttproduktet er en liste over årets 50(!) beste norske albumer innenfor sjangeren, samt to kortere lister for årets beste EP-er og demoer.

Vi er klar over at de fleste av dere er mest spent på hvilke plater vi har på Metallurgis topp 50, men utrullingen av den lista begynner ikke før i morra. I dag har vi derimot gleden av å avsløre hvilke EP-er og demoer som har gjort størst inntrykk på oss si løpet av året, og som dere snart vil se var det ikke rent få av dem heller. Vi har valgt å separere EP-ene fra demoene, ettersom vi føler det er vanskelig å rangere utgivelsestyper som – for oss – gjør to ganske forskjellige ting. Demoer fungerer på mange måter som testing av et bands uttrykk, og den viktigste målestokken på hvorvidt en demo har gjort jobben sin er hvor fyret opp du blir av tanken på en fremtidig full-lengder fra bandet. EP-er kan på sin side være fullverdige utgivelser som er av like stor betydning som enkelte full-lengdere i et bands diskografi, og kan med fordel holdes til en høyere standard enn demoene. Dette er i alle fall slik vi ser på utgivelsesformatene grovt sett, og det er også synet bak kriteriene som har ligget til grunn for seleksjonene vi har gjort oss.

Men nok kjas og prat; dere er her for å få tips om hva dere burde fylle ørene deres med i ukene som kommer. Her har dere de 25 EP-ene og de seks demoene som har fått Metallurgi til å hvine av begeistring i 2021. Takk for at dere har fulgt oss så langt!

Fredrik Schjerve

Årets 25 beste norske metall-EP’er:

#25-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Heimland – Fimbulvinter (u signert)
Gaahls Wyrd – The Humming Mountain (Indie Recordings)
Thale – Daudens Kalde Auge (Svart Records)
Enslaved – Caravans to the Outer Worlds (Nuclear Blast)
Obzene – The Human Condition (usignert)
Stryknin – Yersinia Pestis (usignert)
Kaos Manifest – The Illusion of Freedom (Stench from Below Records)
Graular – Ashes (usignert)
Hengestaur – Eldhug (usignert)
Deathcult – Bestial Recordings (Edged Circle Productions)
Morta Sentinel – Golgata (usignert)
Sinister King – All Is Vanity (usignert)
Kvesta – Corpsebog (Digipus Music)
Nathr – Beinahrùga (Signal Rex)
Praise the Sun – Alchemical Slave: Omen of Fire (usignert)
Superlynx – Solstice EP (Dark Essence Recordings)
Husmanskost – Sykkelstjæling (usignert)
Mayhem – Atavistic Black Disorder / Kommando EP (Century Media Records)
Fürze – Black Psych Tormentor (usignert)
Svart Hav – Funeral Fields (DerelictGoods)

#5: Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach

Ghetto Ghouls - The Horror of Party Beach - Encyclopaedia Metallum: The Metal Archives

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Crossover thrash

‘The Horror of Party Beach’ er et aldri så lite unikum på den norske EP-fronten i år, der man på bare litt over tolv minutter får servert noe som virkelig føles som en spesiell, full pakke. Ikke bare ligger et bunnsolid, uhøytidelig og vanvittig energisk crossover-thrash-uttrykk i bånn, men Ghetto Ghouls pakker det på imponerende inn i en effektiv og vellykket presentasjon preget av voldsromantikk, tegneserieestetikk og b-film-vibber. De fem febrilske låtene holder høy kvalitet og byr stadig på overraskelser, og små lydsnutter, voldsomme låttekster og et helt utsøkt platecover bidrar videre til en dritkul og gjennomført helhetsopplevelse. Det er snakk om sann underholdning.

Link til omtale
Strømmelink

#4: Tottal Tömming – Omgangspsyke

Plateselskap: Kannibal Records
Undersjanger: Galskap (Grindcore*)

Det er ingen annen utgivelse som har klart å fange den mentale påkjenningen som pandemien har medført seg så godt som Tottal Tömmings ‘Omgangsspsyke’. Over låtas snaue kvarters spilletid tar grindcore-kollektivet oss på en reise gjennom sinnet til den gjennomsnittlige hjemmekontorist; en desperat og plaget plass som befinner seg en halv sjenkestopp unna fullstendig sammenbrudd. Fra rasende utbrudd av hyperaktiv ekstremmetall til sjøsyk gitar-drodling og uforglemmelige shout-outs til Drammen, ‘Omgangsspsyke’ er et stykke musikalsk kaos som kaster alle regler og normer ut av vinduet i et forsøk på å skildre vår enestående unntakstilstand. ‘Omgangsspsyke’ har vært en trofast følgesvenn gjennom både demoraliserende pressekonferanser og ekstatiske gjenåpninger, og kommer garantert til å bli med meg videre lenge etter at pandemien har trukket sitt siste, bedervede åndedrag. For å sitere min egen omtale av skiva: Ned med koronaen, lenge leve omgangsspsyken!

Link til omtale
Strømmelink

#3: Nordjevel – Fenriir

NORDJEVEL. Fenriir CD – Indie Recordings Shop

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Black metal

Det erfarne mannskapet i Nordjevel kan skryte på seg å ha levert en EP i år som fremstår overraskende variert til å vare i litt over 20 minutter. Det er en utgivelse som drar lytteren innom både tradisjonelle svartmetalluttrykk, mer melodiske og folkmetallske segmenter og ikke minst en febrilsk og gneldrende teknisk vri på sjangeren – ja, «Gnawing the Bones», jeg ser på deg! Alt dette gjøres ikke minst med en kruttsterk produksjon, upåklagelige musikerprestasjoner og god sans for låtskriving. Den sterkeste norske metall-EP’en Indie Recordings har levert i år.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Issolei – Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures / Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Avant-garde/eksperimentell black metal

Har du ikke hørt Issoleis todelte ‘Devouring Current’ – som i og for seg utgjør en plate til sammen – ennå, er det bare å spenne setebeltet og forberede seg på et av årets mest krevende og fascinerende lytteropplevelser innenfor den norske metallscenen. Terratur Possessions slapp disse to EP’ene i en svær bunt sammen med plata ‘Cilicium’ i år, og EP’ene demonstrerer Issolei på sitt mest tekniske og usminkede. Det er snakk om et norsk svar på avant-gardistisk, moderne svartmetall a la Deathspell Omega, der Issolei – tross sin åpenbare respekt for denne inspirasjonskilden – klarer å by på noe svært gjennomarbeidet og komplekst materiale som ender opp som ganske enestående. ‘Devouring Current’ er neppe for alle, men gir mye for dem som går inn for et skikkelig dypdykk.

Link til omtale
Strømmelink

#1: Jointhugger – Reaper Season

Plateselskap: Majestic Mountain Records
Undersjanger: Stoner/doom

Siden Jointhuggers ‘Reaper Season’ ble sluppet i april har det vært liten tvil om hvilken utgivelse som kom til å trone på toppen av Metallurgis EP-liste mot slutten av året. Den relativt ukjente gruppen fra Horten har med ‘Reaper Season’ produsert en låt som muligens (les: bør) kommer til å gå inn i historien som en av Norges viktigste bidrag til stoner/doom-sjangeren; en atten-minutters mammut-komposisjon som svinger mellom planetariske riff og sjelfulle bølgedaler. Som et resultat av den utsøkte produksjons-jobben er alle aspektene ved trioens dynamiske samspill synliggjort – fra de singlende hi-hatsene til de overanstrengte og døende gitarforsterkerne. Avslutningens gradvise nedfrysning er en av årets mest minneverdige musikalske hendelser, og utgjør én av hundre grunner til å ta en tur gjennom Jointhuggers underjordiske rike. ‘Reaper Season’ er et aldri så lite mesterverk innenfor norsk metall, og årets beste EP hos Metallurgi.

Link til omtale
Strømmelink

ÅRETS SEKS BESTE NORSKE METALL-DEMOER (i ubestemt rekkefølge):

Abhorration – After Winter Comes War

Abhorration har med ‘After Winter Comes War’ oppfylt den ultimate våte drømmen for fans av døds/thrashens sene 80-tall. Demoen er en destruktiv virvel av energiske riff og heseblesende trommebrekk, kledd i en produksjon som får ammunisjonsbeltet til å spontan-materialisere seg rundt livet på alle som måtte komme i skade for å lytte. Årets sterkeste undergrunnsopplevelse!

Strømmelink

Filthdigger – Abysmal Demo

Der svartmetall og stoner-relatert musikk har utgjort mye av den norske plate-produksjonen i 2021, har dødsmetallen lagt beslag på demo-kategorien. Blant de beste finner vi Filthdiggers ‘Abysmal Demo’, som med sine seige Autopsy-ismer og mer byksende, svenske påvirkninger hadde føyd seg godt inn i rekkene av utgivelser fra sjangerens klassiske periode. ‘Abysmal Demo’ er pil råtten tvers igjennom, og en av mange gode grunner til å holde øynene på den norske dødsmetall-scenen i årene som kommer.

Strømmelink

Nithe – Cemetery Fever Demo

Nå som vi først befinner oss i det klassiske dødsmetall-hjørnet hadde det blitt helt feil å ikke nevne Nithes ‘Cemetery Fever’. Demoen kommer spurtende gjennom kirkegårdenes porter på åpningssporet «K.R.Y.P.T», og bruker de resterende tre låtene på å velte gravstøtter, foreta sporadiske oppgravinger og generelt sett etterlate gravplassen i en dårligere tilstand enn den de fant den i. Lytteren vil derimot være i en meget bedre tilstand etter å ha hørt gjennom ‘Cemetery’ Fever, en av de mest stilrene ekstremmetall-utgivelsene som ble gitt ut på norsk jord i 2021.

Strømmelink

Corroder – Demo 2021

Corroders ‘Demo 2021’ kan sies å være ekstremthrashens svar på Nithes stilrene dødsmetall. Trondheims-bandet har tilsvarende god oversikt over de ulike bestanddelene som knytter musikken deres til sjangerens forfedre, og om de ikke ennå strekker seg forbi disse, så vet de i alle fall å skrive et sett med låter som får blodet til å pumpe og nakkemusklene til å jobbe overtid. Et svært spennende band å holde øye med fremover.

Strømmelink

Neurotic Doom – Netherwards into Catacombs

Neurotic Dooms ‘Netherwards into Catabombs’ forsøker egenhendig å fylle et tomrom i den norske metallscenens musikkproduksjon, et tomrom som kjennetegnes av en alvorlig mangel på dødsdoom og funeral doom. Dette er ikke en jobb som kan utføres av én mann alene, men musikeren bak Neurotic Doom gjør likevel en hederlig innsats over demoens tre bekmørke innslag. Ta en ekstra runde innom «The Eventide Gown» dersom en norsk variant av Mournful Congregations katedralske begravelses-doom står høyt på ønskelista til jul.

Strømmelink

Hideous Death – Remnants of Archaic Evil

Hybrider av ekstremmetall og thrash er etter hvert blitt noe den norske metallscenen virkelig kan skryte av, og årets nykommer innenfor gamet er kanskje Hideous Death. Demoen ‘Remnants of Archaic Evil’ kjennetegnes av stålkontroll, et voldsomt driv og en brutal musikalsk tilnærming Hideous Death har døpt «deathrash». Minneverdige riff, febrilske gitarsoloer og til og med noen spor av førstegenerasjons svartmetall ligger bakt inn i materialet – med det er variasjonsbredden også mer enn god nok for en større og mer ambisiøs utgivelse.

Strømmelink

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Corroder – Demo 2021

I et Norge uten Aura Noir åpner det seg plutselig nye muligheter for unge og sultne ekstremthrash-grupper til å kreve sin plass i rampelyset. Oslo-bandet har (ved siden av Nekromantheon) lenge vært det ledende flaggskipet i en sped bølge av norsk thrashmetall, i tillegg til å være pilaren samtlige nye band måles opp i mot. Nå som denne pilaren har blitt heist ned av sine egne skapere begynner kampen om plassen ved Nekromantheons høyre hånd, og et av bandene man bør merke seg i forbindelse med denne kreative knivingen er Trondheims Corroder.

Det første minuttet av åpningssporet på deres debut-demo fra i år bør umiddelbart sende tankende i retning nevnte Nekromantheon. «Venomous» sine skarpe riff og nådeløse trommedriv er til forveksling lik sin trolige inspirasjonskilde, men det tar ikke lang tid før Corroder etablerer seg som en kimære med en noe annen genetisk make-up enn denne åpningen måtte tilsi. Den stormende og episke gitarsoloen som kroner låtas bro er allerede et lite avvik fra Norges-thrashens nedstrippede og brutale framtreden, og på «God of Pigs and Rats» avslører bandet endelig det som kan sies å være deres x-faktor: dødsmetallen.

Jeg vet ikke om det er den primitive men organiske produksjonen eller måten broen på «Idolatry of Hatred» eksploderer som en ti-tonns spikerbombe, men dødsmetallen i sin tidlige og prototypiske form har uansett en viktig rolle å spille i Corroder sound på deres første demo. Det stemmer at utgivelsen har flust med ubesudlede og rendyrkede thrash-sekvenser – se f.eks den ‘Seasons in the Abyss’-aktige åpningen til «Idolatry of Hatred» – men de svermende gitarene og de brølte vokalene skyver lydbildet såpass langt i retning dødsriket at det ikke blir feil å klassifisere ‘Demo 2021′ som en dødsthrash-utgivelse. Differensieringen fra norske normer innenfor thrashmetall stopper ikke ved Hades’ porter heller: instrumentalen «The Blind Wraith» hinter nemlig om en progressiv og eventyrlysten impuls som ligger og ulmer under bandets tradisjonelt ekstreme ytre.

Det viktigste å nevne er dog at ‘Demo 2021’ er en forbanna bra førsteutgivelse. I et annet år er det ikke utenkelig at Corroders debut ville røsket til seg tittelen som årets norske thrash-utgivelse, men tatt i betraktning at Nekromantheon tilfeldigvis slapp den beste norske thrash-utgivelsen gjennom tidene i det andre korona-året må bandet se seg fornøyd med å spille andre-fiolin. Dette er uansett en rimelig bra sluttplassering for en 20-minutters demo-innspilling som mer enn noe annet er en prøvekjøring i forkant av en mer substansiell utgivelse (forhåpentligvis), så Corroder har all rett til å heve sine glass og skåle for det de har fått til på sin debut. ‘Demo 2021’ er ekstrem-thrash av første klasse, og et utmerket første steg for det ferske Trondheimsbandet Corroder.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nightfox – White Cobra

Antallet ganger jeg frivillig har vært eksponert for alle former for hårmetall/puddelrock etter min periode som ivrig spiller av Guitar Hero-serien kan trolig telles på ti fingre, og ideen om at noen kunne ha et såpass sterkt forhold til sjangeren at de ville være tilbøyelig til å bruke adskillig med tid og penger på å gjenopplive sjangeren i albumformat har virket utenkelig på alle måter. Eksistensen av Nightfoxs ‘White Cobra’ er én av utallige påminnelser om hvor feil jeg kan ta til tide; en hårmetall-skive som lever, ånder og blør sjangeren uten antydning til ironisk distanse.

Medlemmene av Nightfox har en tilsynelatende sterk forbindelse til denne stilarten som oftest fungerer som skyteskive for nådeløse musikk-kritikere, og denne kjærligheten skinner gjennom via en utgivelse som nailer absolutt alle aspektene ved den (for mange) forhatte sjangeren. Debutplata ‘White Cobra’ er fylt til randen av arrogante hårnålsriff, høyt stablede koringer og synther som glitrer som stjerneskudd over Los Angeles’ lysrør-opplyste gatelabyrint. Det finnes ikke et sekund musikk på ‘White Cobra’ som ikke kunne ha vært røsket skrikende og sprellende ut av det skamløse 80-tallet, en observasjon som blir enda mer gjeldende når man tar i betraktning den disige og tidsriktige produksjonen. Nightfox vet nøyaktig hva de ønsker å oppnå med musikken sin, og de vet tydeligvis også nøyaktig hva de må gjøre for å komme seg dit. Men er det noe bra?

Glam-skeptiker som jeg er må jeg innrømme at å lytte til ‘White Cobra’ er til forveksling likt det å glane på en svinedyr sportsbil: først lar du deg imponere av doningens glattpolerte og skinnende overflater, deretter tar du deg selv i å ønske at du kunne tilbrakt en hel natt susende rundt i faenskapen med adrenalin og endorfiner pumpende gjennom årene. Det er alltid en fornøyelse når grupper kjenner sitt valgte uttrykk så godt som gutta i Nightfox, selv med et fullstendig fravær av kreative utsving og eksperimenter. Åpningen på «Resurrection» henter sine pulserende synther ut av 80-tallets daterte storfilmer, koringen på tittelsporets refreng slår deg lekent over neseryggen som en pelskledt Ibanez, og soloen på «Ride the Sky Tonight» er som en uhøytidelig hyllest til Eddie Van Halens banebrytende gitarspill. Alt er hårreisende corny, og alt stemmer nøyaktig på en prikk når det gjelder hva man ønsker av en hårmetall-plate i 2021.

Best av mengden er «Your Broken Heart» og «Storm Fighter». Førstnevnte er med sine (p)optimistiske Poison-licks og akkordskifter intet mindre enn glam-perfeksjon, og sistnevnte drar opp tempo på et tidspunkt i plata jeg var redd for at samtlige låter kom til å befinne seg i et traskende middel-tempo. Utenom disse er det flere låter som byr godt på seg selv, men som mangler det siste lille ekstra som må til for å innvie musikken hos den leopardtights-kledte elite. ‘White Cobra’ er langt bedre enn en puddelrock-skive utgitt av et ukjent band har rett til å være i 2021, og maktet å få selv en kjip og tafatt kritiker som meg selv til å glise som følge av sine ekstravagante, musikalske eskapader. Dersom du hater hårmetall som djevelen får du nok lite ut av Nightfoxs debut, men dersom du har et nostalgisk forhold til pannebånd og hårspray kan ‘White Cobra’ være nøyaktig det du trenger i den sene august-heten. Anbefales (med forbehold).

Skrevet av Fredrik Schjerve

Farbáuti – Hulderdans

Det siste i en lang rekke soloprosjekter, Farbáuti er nok et banner reist av musiker Gjøran Skuggå for å forsøke å få oversikt over sin egen kreative driv. På prosjektets debut-EP ‘Hulderdans’ er det fortsatt snakk om svartmetall i første omgang, men elementer fra andre uttrykk sniker seg tidvis inn, som for å argumentere for Farbáutis distinkte identitet blant et knippe liknende prosjekter. I et tilfelle er denne distinktheten faktisk slående, men de øvrige låtene er preget av den samme tendensen mot diffuse låtstrukturer og ugjennomtrengelige teksturer som kjennetegner mannens produksjon.

Det nevnte eksempelet er åpningslåta «Nakne Føt på Råtten Lyng». Med tekst skrevet av gjeste-poet Synnøve Holdhus er låta uten tvil den beste låta jeg har hørt fra Skuggås hold siden jeg ble introdusert for undergrunns-musikeren i fjor. Den melankolske, melodiske og varme svartmetall-låta har en sterk hovedprogresjon, støttet oppunder av en fargeleggende basslinje og Skuggås hese vokaler – som i denne omgang er lagt akkurat passe langt bak i miksen. I tillegg har midtpartiet et Athar Aghanon-aktig glitch-segmentet som er både kreativt og fett, og som bidrar til å gi låta en tredelt struktur som er langt tydeligere enn det som vanligvis forventes fra dette hold. Denne strukturelle presisjonen mangler på de øvrige låtene, selv om de også byr på sine øyeblikk av mørk og klaustrofobisk svart/dødsmetall som fenger.

Alt i alt er ‘Hulderdans’ en god utgivelse for musikeren bak Skuggima∂r, om så åpningssporet troner en hel del høyere enn sine omgivelser. Om du ikke har hatt sansen for tidligere låter vi har dekket av karen kan det være verdt å sjekke ut denne låta, ellers er det mye som er til forveksling likt det mindre eksperimentelle stoffet til mannens hovedprosjekter. Gjøran Skuggå foretar et vellykket dykk inn i det melodiske svartmetall-landskapet på åpningssporet til Farbáutis ‘Hulderdans’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blodhéfnd – Hand of Vecna

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Blodhéfnd er et fullstendig anonymt svartmetallprosjekt som av ukjente årsaker kun forvalter en Soundcloud-konto og en Spotify-profil. Debut-utgivelsen ‘Hand of Vecna’ er en kort affære fylt av det som mest av alt oppleves som en ufullstendig skisse av en mer fullverdig plate; åtte instrumentaler med intetsigende strukturer som mer eller mindre jogger på stedet. Likevel er det mange gleder å hente i ‘Hand of Vecna’s indre, ettersom det foreløpig uformede råstoffet besitter et voldsomt potensial og egenverdi.

Musikken på ‘Hand of Vecna’ henter mesteparten av byggesteinene sine fra andrebølgens klassiske utgiveser, men den er også badet i et sært og okkult lys som mest av alt minner om den greske svartmetall-scenens ukuelige eksentrisitet. Dette lyset opptrer ofte i form av en grovkornet synth, som for eksempel på «The Sorcerer» og tittelsporet, men det ulmer også ut av det synkende korpartiet som komplementerer «Into the Hateful Castle»s primitive black’n’roll. Generelt er det mye tilleggseffekter å spore over platas 18 minutter, og det faktum av at noen av disse minutter utelukkende er viet til orgelmeditasjoner og atmosfærisk gitarplukk gjør det vanskelig å godta ‘Hand of Vecna’s status som album.

Det er derfor pussig at det visuelle og estetiske er såpass velutformet som det er. Ja, produksjonen er ujevn fra låt til låt og er preget av et markant mangel på bass, men uttrykket til Blodhéfnd er på mange måter et velavrundet og flott okkult svartmetall-sound. Albumcoverets flotte illustreringer og klassiske symbolisme formelig ber om en mer utbrodert og ferdigstilt utgivelse – i tillegg til at det krever en vokalist som kan pakke ut dets skulte betydninger via belysende låttekster. Slik utgivelsen står i dag er det en interessant og mystisk liten sak, men mangler den større visjonen og substansen som kreves for at den fungere som plate. Verdt en gjennomlytt for folk med en umettelig appetitt for okkult og hellenistisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve