Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Dette innlegget inneholder våre favoritter fra de to foregående ukene.

Simen Jakobsen Harstad – ‘Stallo’

Simen Jakobsen Harstad er tross sin unge alder virkelig i ferd med å bli et kjent navn i norske rock- og metallkretser. Harstad er fra før av kjent som den ene halvdelen av den eminente stoner/doom-duoen Golden Core, og nå er han altså aktuell med sitt aller første soloalbum: ‘Stallo’. Behovet for et prosjekt utenom Golden Core kan nok sies å være tydelig ut fra det man hører gjennom hele denne skiva. Selv om lytteren får servert en og annen feit akkord og grovkornet gitarlyd, byr Harstad her opp til en annen dans enn den Golden Core har stått for. Musikken kan nok enklest plasseres innenfor landskapet av instrumental og progressiv rock og metall, der Harstad ikke er redd for også å prøve seg på stilistiske grep som ligger utenfor dette.

Med det får man på ‘Stallo’ smaken på en eventyrlyst og kreativitet som imponerer, særlig med tanke på at Harstad har komponert alt sammen og spilt nesten alt selv, bare med noen få bidrag fra andre utøvere. De mest metalliske innslagene kommer i platas første halvdel, der åpningen «Los» lar gitarakkorder legge fine teksturer over en småguffen loop, før skeive taktarter og friske arpeggioer setter opp farten på «Tribus». Platas tittellåt følger deretter opp i form av en nesten ti minutter lang prog-odyssé, der Harstad utviser en svært god kontroll på struktur og oppbygning. Den minner meg mye om mye av det nyere materialet til Opeth, og det beskriver nok også den stilistiske grunnstammen på ‘Stallo’.

Gitarklimpringen på «Columna Vertebralis» og den flotte, lille crescendoen «Aln» baner etter hvert vei for platas andre kjempe: «Nattens Vokter». Her komplementeres lavmælte clean-gitarer fint av solskinnsakkorder og en lekker solo i oppbygningen til platas kanskje aller flotteste klimaks – på tross av at låta muligens er en smule for omskiftende til å føles like konsistent som tittellåta.

Etter dette tar ‘Stallo’ en aldri så liten vending, og drar lytteren i et mer ambient-befengt, dunkelt og stemningsfullt hjørne. «Han Vandrer» og «Fata Morgana» er elektroniske ambient-stykker som gir meg assossiasjoner til småklipp fra post-rock-kjempene Godspeed You! Black Emperor og This Will Destroy Yous underlige og mørke annerledesalbum ‘Tunnel Blanket’. Men det virkelige høydepunktet i dette sisteleddet av ‘Stallo’ kommer nok helt til slutt, da i form av den melankolske balladen «Første Snø». Her skyver Harstad egen gitarklimpring og gjestemusikere på piano og saksofon frem i lyset i nesten seks minutter, noe som resulterer i en sann vidunderlighet og platas kanskje mest stemningsfulle innslag.

Noe som imponerer meg spesielt mye med ‘Stallo’ er hvordan Harstad klarer å formidle stemninger og inspirasjon såpass effektivt uten låttekster. Når jeg leser at inspirasjon hentes fra skogturer rundt Ammerud i Oslo, er det mye som stemmer når jeg samtidig lytter på musikken og tenker på egne skogturer i hverdagsskumringen rundt hovedstadens drabantbyer. Om jeg så får mye drahjelp fra egne personlige erfaringer, står ikke det i veien for at jeg trygt kan konstatere at ‘Stallo’ er en rik og flott opplevelse. Det er en plate som kanskje spriker litt vel mye stilistisk, men det gjør det også til en interessant debutplate, og noe som pirrer interessen for flere ablegøyer fra Harstads soloprosjekt. ‘Stallo’ oser nemlig av talent og anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – ‘Gnavhòl’

Få plater klarer å formidle et førsteinntrykk som det Nordjevels ‘Gnavhól’ gjør når åpningslåta «I Djevelens Skygge» når 50-sekundersmerket. Det første verset åpner portene til Helvete via en helt urimelig voldsom blast-beat, krystallklare, svære og iskalde moll-arpeggioer og gneldrende, høylytt vokal. Representativt for resten av denne platas materiale er det også. ‘Gnavhòl’ er noe av den mest flerrende, frenetiske og hurtige norske svartmetallen som er sluppet i år, og byr på en kompromissløshet og kaosfølelse som stadig nærmer seg overtenning.

Nordjevel har de siste årene sakte, men sikkert bygget seg opp et solid rykte som svartmetallband. Etter at andreplata ‘Necrogenesis’ sørget for et aldri så lite gjennombrudd i 2019, kom bandets første utgivelse på Indie Recordings i form EP’en ‘Fenriir’ i fjor, som vi i Metallurgi belønnet med en femteplass på fjorårets liste over beste EP’er. ‘Gnavhòl’ befester bandets egenart innenfor scenen, der svartmetallens uhyggelige og ondskapsfulle atmosfærer pares med et årvåkent øye for tekniske detaljer. Dette albumet minner mye om en del av materialet til band som Mayhem og Gorgoroth, men sender i større grad oppmerksomheten mot krevende og tekniske musikerprestasjoner som gir svært lite pusterom for lytteren.

Nordjevel klarer imidlertid like fullt å sørge for god dynamikk. Mer ekspansive og strålende mid-tempo-partier dukker for eksempel opp i andrelåta «Of Rats and Men» og den påfølgende «Satans Manifest», og en virkelig tilfredsstillende groove kommer til live i tittellåtas andre halvdel. Det skaper god variasjon når låter som «Within the Eyes» og «Gnawing the Bones» viser Nordjevel fra sin beskeste side, der vokalist Doedsadmiral setter kronen på verket med sin helt ufyselige og klare røst.

Platas definitive høydepunkt for meg er låta «Spores of Gnosis», der et virkelig ondskapsfullt hovedriff og refreng får drahjelp av en illsint, stratosfærisk melodi som utvikler seg til en storslått gitarsolo på slutten av låta. Etter at «Gnawing the Bones» deretter sørger for en andpusten etappe mister imidlertid ‘Gnavhòl’ dampen litt, der den ti minutter lange og vesentlig tregere «Endritual» blir en i overkant langtekkelig affære, tross sterke temaer, før «Twisted Psychosis» avslutter ballet uten helt å tilføre noen nye høydepunkter. Det hindrer imidlertid ikke ‘Gnavhól’ fra å være et sant høydepunkt i seg selv for det norske svartmetallåret, og i det vesentligste er dette en vill, imponerende og bunnsolid lytteopplevelse som stadig slår meg i bakken med sin råskap.

Skrevet av Alexander Lange