De første par singlene fra Tulus sin kommende skive, ‘Fandens Kall’, bar tydelig preg av å være skapt av det samme personellet som sto bak Kholds ‘Svartsyn’ fra i fjor. Den drivende og robuste black’n’rollen til «Isråk» og «Snømyrkre» hadde ikke føltes malplassert ut på ‘Svartsyn’, og personlig savnet jeg en tydelig markør som kunne skille det ene prosjektet fra det andre. På den tredje – og trolig siste – singelen «Bloddråpesvermer», kommer denne markøren endelig til syne.
Stikkordene er Ulvers ‘Bergtatt’ og Gjendøds ‘I Utakt med Verden’; eller nærmere sagt den følelsen av å vandre mellom skogkledde åser i nattemørket som de to skivene vekker hos lytteren. Tulus har aldri vært fremmede for å inkludere klimprende kassegitar eller annen tilleggs-instrumentering i musikken sin, men på «Bloddråpesvermer» står disse elementene frem som låtas livgivende kraft. Ja, den piskende og isnende svartmetallen som åpner showet er en forfriskende avstikker fra bandets sedvanlige middel-tempo, men selv dette strekket hadde ikke vært halvparten så effektivt som det er uten låtas eventyrlige, akustiske utsving. Tulus fremstår på «Bloddråpesvermer» som det varme og nasjonalromantiske fjeset bak Kholds kjølige og dramatiske maske; en kontrast jeg håper blir gjort enda tydeligere på ‘Fandens Kall’ når den slippes senere rundt midten av måneden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Avertia – «In the Dark Night (Live at Jernverket 2022)»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Svartmetallprosjektet Avertia skal snart slippe opptak fra sin akustiske konsert på Aye Aye Club i Oslo på tampen av fjoråret, der Jernverket feiret tiårsjubileum og bandene Ved Buens Ende og Abhorration også spilte. Låta «Into the Dark Night» var en av låtene som ble spilt her, og i tillegg til å være første smakebit fra akkurat denne live-opptredenen, kan det se ut som at dette opptaket er den første versjonen av denne låta verden får høre noensinne. Om den sammen med låta «Decay», som ble sluppet rett før jul i fjor, blir å finne på Avertias neste fullengder i en eller annen form, gjenstår å se.
Slik den utspiller seg her, er i alle fall «Into the Dark Night» en fin og lettbeint låt som kanskje vil falle aller mest i smak hos mange av våre venner som ikke hører på så mye på metall. Dette er en tre minutter lang og passe kraftfull folkrock-ballade, der det mest metallske kanskje er en og annen Agallochsk vibbe. Velfungerende nok er det i alle fall på tross av noen nokså sure gitarer i begynnelsen, men det hadde definitivt vært kult om låta hadde fått litt mer kjøtt på beinet i en studio-utgivelse senere. Enn så lenge kan vi i alle fall vente i spenning på tre låter til fra denne opptredenen.
Skrevet av AlexanderLange
Tilintetgjort – «Mercurial»
Ute nå via Dark Essence Records
Tilintetgjort er et relativt nytt, selverklært avantgardistisk svartmetallband bestående av medlemmer fra bl.a. Den Saakaldte, Urarv, Troll og Curse. Etter å ha saumfart nettet etter informasjon om prosjektet, ble det meg smertelig klart at fjorårets demo-liste fra Metallurgi trolig er mangelfull. Tilintetgjort slapp nemlig en demoutgivelse på kassett i fjor som gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, og basert på bandets medlemsstand har jeg ingen tvil om at utgivelsen var verdt sin vekt i svart gull. Denne mistanken forsterkes av «Mercurial», den første singelen fra bandets kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’.
Førstereaksjonen min på «Mercurial» minner mye om den første reaksjonen jeg hadde på singlene til Impugner i fjor: «jævlig bra musikalsk håndverk, men hva er det de prøver å få til med miksen??». Nå viste det seg at Impugner visste nøyaktig hva de prøvde å få til med den garasje-aktige miksen sin, og ‘Advent of the Wretched’ endte følgelig opp med å lande en velfortjent plass på årets toppliste. Akkurat som i fjor, skriker nå instinktene mine til meg at jeg må rakke ned på den spinkle og tørre øvingstape-produksjonen som rammer inn Tilintetgjorts nye singel. Lærdommen fra i fjor gjør dog at jeg nøler med dette, i påvente av å se hva den uortodokse produksjonsstilen tilfører musikken i kontekst av den fulle utgivelsen.
Basert på den forseggjorte visuelle presentasjonen og det musikalske innholdet den skjuler, er det nemlig liten tvil om at Tilintetgjort vet hva de holder på med. Summende, folketonale gitarer veves til et yrende, flerstemt kor; et kor som prøver sitt bitreste å kvele og begrave stemmen til bandets vokalist «Svik». Det låter både komplekst og ornamentert, skrøpelig og sammenrast på en gang – litt som om Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ ble dratt skrikende og sprellende ned i en støvete kjeller for å møte Impugners ‘Advent of the Wretched’ til nevekamp. Spesielt de ulmende, forstyrrede harmoniene som pulserer gjennom låtas bro gjør inntrykk, i tillegg til at de balanserer ut den pistrete manien som utspiller seg på resten av låta. Tilintetgjort har presentert et fascinerende, uferdig puslespill på «Mercurial», og jeg ser umåtelig frem til avsløringen av helheten når ‘In Death I Shall Arise’ slippes i mars.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Luteøks – «Shaved Vengeance»
Ute nå via Nordic Mission
Det uhøytidelige, men vel så musikalsk potente svartmetallbandet Luteøks imponerte meg i forrige uke med sin første singel noensinne: «Skjegg». På fredag slapp bandet like godt en låt til ved navn «Shaved Vengeance», som skal avslutte fullengderen ‘Barely True Norwegian Black Metal’ som kommer om en måneds tid. Denne låta er enda bedre enn «Skjegg», og den har mesteparten av skylda for at jeg nå har høye forventninger til denne skiva.
Luteøks går her rett på sak med et flott, melodisk og regelrett catchy hovedtema med et herlig folketonalt preg, før låta utsettes for en aldri så liten symfonisk svartmetalleksplosjon. Når vokalen kommer inn, blir det med ett klart for meg: «Shaved Vengeance» høres ut som resultatet av et hypotetisk scenario der Borknagar gir alt og endog har stjålet noe krydder fra den kreative prosessen som ledet opp til Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’.
Særlig i løpet av de tre første minuttene fortoner dette resultatet seg som strålende. Etter dette aner jeg noen tendenser til overtenning, så vi får se om opptakten resten av det kommende albumet står for rettferdiggjør dette. Til da gleder jeg meg uansett over at det er mye som tyder på at Luteøks vil stå for en stor positiv overraskelse innenfor norsk metall i år.
Skrevet av Alexander Lange
Forcefed Horsehead – «Every Death You Take»
Usignert, ute på strømmetjenester
ForcefedHorsehead er endelig tilbake på lanseringsfronten etter de tre singelslippene de slo fra seg i 2018. Låta «Every Death You Take» varer ikke lengre enn to og et halvt minutt, men like fullt lanseres den i påvente av noe større, da den kommer til å være en del av fullengderen ‘Monoceros’ som vi får anta at lander i løpet av året.
«Every Death You Take» er på alle måter en sterk oppladning, og tyder på at Forcefed Horsehead har fått en overhaling både uttrykks- og produksjonsmessig. Bandets herlige blanding av hardcore punk og death metal bærer preg av å være ytterligere finslipt på denne låta, og det hele låter særdeles tjukt, fint og brutalt. Her er det snakk om en kort og potent dose d-beat-ekstremmetall, og fans av band som Converge og Black Breath har utvilsomt fått noe godt å bite i. Anbefales!
Siden fjorårets flotte plateutgivelse ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’, har svartmetallprosjektet Avertia gjort en liten haug av små påfunn. Den akustiske EP’en ‘He Who Hunts for Screams, Pt. 1 to, Pt. 4’ kom i mars, og siden da har bandet sluppet noen versjoner av visesangen «Driver Gjennom Bergen By» sammen med Helge Grønhaug og samarbeidet med Fjøsnisse om låta «Sjelefred». Sånn sett er den nye singelen «Decay» et aldri så lite gjensyn med et egenrådig, ekstremmetallsk Avertia vi kjenner bedre fra før, om låta så peker i noen nye retninger for bandet.
Denne konsise fireminutteren viderefører nemlig mye av det Avertia har gjort tidligere. Håndverket ligger fortsatt nærmest svartmetallen, og det potente melodiske elementet bandet har gjort god nytte av før ligger godt bevart i noen flotte leads. «Decay» viser imidlertid et tydeligere slektskap med trad-metallen, og har særlig noen lead-gitarer som like fullt går i dialog med klassiske metalluttrykk fra 70- og 80-tallet. Forholdsvis vellykket er det også, selv om jeg synes mystikken og uttrykket på bandets forrige fullengder kledde dem litt bedre. Et flott og drivende verstema løfter uansett låta nevneverdig.
Skrevet av Alexander Lange
Draken – «Symbiote»
Ute nå via Majestic Mountain Records
Med mannskap som blant annet har gjort seg bemerket i Spidergawd og Shining slapp bandet Draken sin selvtitulerte debutskive i fjor. Nå er trioen snart klare med andreplata ‘Book of Black’, og som en liten førjulsgave har bandet servert låta «Symbiote» som smakebit.
Denne låta tyder på at ‘Book of Black’ kommer til å låte skitnere, grommere og – ja – mer i tråd med bandets stoner-aktige uttrykk enn debutplata. «Symbiote» låter uhyre behagelig, gjørmete og metallisk på en gang, og byr blant annet på et utsøkt hovedriff og en flott balansegang mellom metallisk råskap og smakfulle hint til klassisk rock. Smittedråper fra Even Hermansens jazz-karriere er også mulig å antyde. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Witch Club Satan – «Solace Sisters»
Ute nå via Lost and Found Productions/ bandet selv
Trioen Witch Club Satan skapte et helvetes leven i den norske musikkindustrien – i alle fall den delen jeg til daglig omgås i – da de inntok scenen med sin punkete, svartmetalliske teater-performance under årets by:Larm. Det er muligens et tegn på et bredere samfunns-onde at jeg føler meg nødt til å nevne at trioen utelukkende består av kvinner, men med tanke på deres uttalte ny-feministiske vinkling på svartmetall-sjangeren føler jeg at dette er en temmelig bevisst del av agendaen. Ut ifra det jeg har funnet av intervjumateriale på nettet får jeg inntrykket av at trioens overordnede mål er å fremdyrke et kvinnelig perspektiv på en ellers mannsdominert sjanger, og dette med et utgangspunkt i «heksa» som symbolsk figur.
«Heksa» i så henseende, kan blant annet sies å stå for en omfavnelse av den utøylede naturen i oss, og dette virker definitivt å være en betydelig drivkraft i musikken til Witch Club Satan. Gruppen har selv uttalt at de har «bestemt seg for å lære å spille instrumenter», og med dette punk-aktige utsagnet i bakhodet vil man gjøre klokt i å forvente noe eksplosivt og elementært heller enn noe voldsomt sofistikert. Disse forventningene blir i stor grad innfridd på bandets andre singel «Solace Sisters», hvilket er en sprengladning bestående av støyende og utypisk svartmetall.
Det mest fremtredende aspektet ved bandets uttrykk for min egen del, er uten tvil den beske og glefsende vokalen. Growling er i dag et utbredt verktøy som brukes uten videre ettertanke innenfor metallsjangeren, og vi gjør godt av å minnes teknikkens røtter som ekstremt emosjonsuttrykk. Witch Club Satan virker klare over dette, og gir seg i kast med vokalstrofene med en innlevelse som sender tankene i retning Lingua Ignota (En dame som sikkert ikke heller hadde hatt noe imot å bli omtalt som heks i ny-feministisk forstand). Når det kommer til den øvrige musikken på «Solace Sisters», mener jeg Witch Club Satan får det til bedre enn på debutsingelen «Hysteria», selv om de fortsatt har en vei å gå før den kvinnelige svartmetallen er etablert som uttrykk. Det er dog ingen tvil om at trioen har satt seg et spennende og særegent mål, så jeg ser frem til å se hvordan prosjektet utvikler seg på sikt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kaaboos – «Wrath of Gods»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Kaaboos er det svartmetalliske soloprosjektet til den mystiske autoren «Atash», som for øyeblikket holder til i Sandefjord. Prosjektets tematiske vinkling er utpreget satanistisk og anti-religiøst, men i denne omgang er det ikke kristendommen som primært får gjennomgå. «Atash» er nemlig opprinnelig fra Iran/Persia, og fører dermed et Islam-kritisk perspektiv som er ganske lite utforsket innenfor sjangeren per dags dato.
Musikalsk sett virker Kaaboos både påvirket av 90-tallets klassiske sjangeruttrykk og mer brutale utviklingstyper fra 2000-tallet. Riffene er av en keiserlig og krigersk type, og trommene har et maskin-aktig, industrielt skjær som minner om Blut aus Nord sine ‘777’-utgivelser fra 10-tallet. «Atash» sin brølte vokal innehar et hint av Attila Csihar sin maniske besettelse, og generelt sett låter «Wrath of Gods» oppriktig rasende i sitt anti-religiøse sentiment. Hjemmestudio-produksjonen – spesielt de programmerte trommene – gjør at låta fortoner seg noe rigid og udynamisk, men til å være et nybakt enmannsprosjekt i demo-stadiet er dette slettes ikke noe dårlig utgangspunkt for Kaaboos.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dadlur – «Something about Spacebase (Grausamkeit cover)»
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Fans av Grausamkeit – mannen bak det sagnomsuste sjangerbegrepet «true heroin black metal» – se ikke lengre enn til Bandcamp-siden til det nordnorske frenchcore/svartmetall-prosjektet Dadlur etter ditt neste skudd! Designet som pryder Dadlur sitt cover av «Something about Spacebase» virker kanskje å være et varsel om en desto mer korrumpert og jævlig versjon av tyskerens allerede smertefullt lavoppløste svartmetall, men i all realitet har coveret en ganske klar og fin produksjon – i alle fall sett gjennom Bandcamp-metallens relative linse. Konsekvensen er at det endelig er mulig å nyte Grausamkeits nydelige melodikk, som ellers til stadighet har vært gjemt under heroin-svartmetallens formidable vegg av støy.
I 2020 lanserte Mork EP’en ‘Pesta’, der en liten håndfull nytt materiale ble sluppet i en bunt med to covre og et knippe live-utgaver av låter fra bandets to siste plater: ‘Det Svarte Juv’ og ‘Eremittens Dal’. ‘Den Svevende Festning’ er en tilsvarende utgivelse, da med Morks store statement fra i fjor, fullengderen ‘Katedralen’, som bakteppe.
Mork er et svartmetallband fra Halden ledet av Thomas Eriksen, som langt på vei befestet sin sentrale rolle i den nyere bølgen av tradisjonell, norsk svartmetall med ‘Katedralen’. ‘Den Svevende Festning’ består av to nye låter, en versjon av låta «Født Til Å Herske» med strykere (som før kun har vært tilgjengelig digitalt), så vel som live-versjoner av «Arv», «Det Siste Gode I Meg» og «Svartmalt», som alle pekte seg ut som høydepunkter på fjorårets plate.
‘Den Svevende Festning’ åpner sterkt med sitt tittelspor, der Behemothsk riffteft blandes med en råskap og et gitarsound man kanskje heller assosierer med en gammel Darkthrone-plate. Eriksens beske, tydelige skrikevokal og øre både for jordnær black’n’roll og iskald intensitet solidifiserer svartmetallhåndverket. Dette glir over i andrelåta «Ormtunge», der taktfast riffspill pares med en melodi som sender lytteren rett ut i Windir-stratosfæren.
Det spørs om disse komposisjonene når helt opp til mange av de sterke øyeblikkene på ‘Katedralen’, men de fungerer altså like fullt som solide bidrag til en stadig sterkere Mork-katalog. Mye av det andre materialet på ‘Den Svevende Festning’ imponerer også, og live-versjonene viser seg langt på vei berettiget, blant annet ved en sterk leveranse av clean-vokal-partiene på «Arv» og «Det Siste Gode I Meg» av Eriksen, der assossiasjonene sendes til de tilsvarende klare og lidenskapelige prestasjonene på Helheims ‘WoduridaR’. EP’ens svakeste ledd er nok nyversjonen av «Født Til Å Herske», der jeg synes strykerne ikke finner noen god plass i miksen, der de ligger litt utilpasse til i et lydbilde der jeg ikke synes det høres ut som at det er plass til dem. Ellers er imidlertid ‘Den Svevende Festning’ en solid liten kuriositet fra Mork, som fortjener kudos for et aktivt og sterkt virke de siste årene.
Skrevet av Alexander Lange
Last Lightning – The Unholy Ritual
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Fra sin opprinnelse i punk-påvirket svartmetall tok Last Lightning fra Ås en langt mer tradisjonell rute gjennom sjangerlandskapet på sin debutskive ‘Porten’ fra i fjor. Skiva var fylt til randen av ildnende, melodisk svartmetall, og hadde en flyt som generelt sett var dynamisk nok til at plateformatet virket som en naturlig passform for bandet. Et år senere leverer gruppa oppfølgeren ‘The Unholy Ritual’ – en skive som bærer preg av både nyvunnet kunnskap og standhaftige utfordringer.
For Last Lightning har anskaffet noen nye, spennende verktøy siden sist. Lærdom fra Avertias ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ virker enkel å spore på åpningslåta «Sett Meg Fri» sine melodiske rocketendenser, og de enorme Insomnium-aktige melodiene som tårner over refrenget er fengende og majestetiske nok til å ta pusten fra en. På «Krig» prøver bandet seg på en velkjent manøver fra kanskje spesielt thrashmetallen, nemlig en simulering av nådeløs krigføring gjennom lydmalende gitarmitraljøser. Låta virker i utgangspunktet mer sørgende enn krigersk, men etter et hinsides fett Darkthrone-riff bryter helvetet løs i form av en skuddsalve av tordnende dobbelbass.
Men som nevnt henger en del av utfordringene igjen fra bandets solide men noe ujevne førsteskive. Til tross for at produksjonen på det jevne er varm og god som et brennende ullteppe, er noe av instrumentbalanseringen litt vanskelig å gjøre seg klok på. Noen av ledegitarene på skiva ligger så langt bak i miksen at det nesten ikke er noe poeng i å ha dem med i utgangspunktet, hvorav tittelsporet er den største synderen. I tillegg virker mye av solospillet litt underarbeidet, og vokalisten har fremdeles en tendens til å falle bakpå i forhold til resten av bandet fra tid til annen.
Til tross for disse skavankene mener jeg at Last Lightning definitivt har levert en god skive med ‘The Unholy Ritual’. Samtlige av låtene inneholder minst én ide som røsker deg inn i bandets turbulente melankoli, og låter som «Sett Meg Fri», «Krig» og «Resurrection» er blant det klart beste materialet Last Lightning har levert til nå. Med andre ord kan ‘The Unholy Ritual’ sies å heve seg ørlite grann over forgjengeren, samtidig som skiva legger grunnlaget for videre utvikling og raffinering av bandets stadig tilspissende men dynamiske sound. Anbefales fans av melodisk svartmetall som ikke frykter skyskrapende hooks.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Sundrowned – Glacious
Ute nå via Fysisk Format
Sundrowneds debutskive ‘Become Ethereal’ fra fjoråret var en imponerende affære; en skive som fullstendig mestret sitt utvalgte uttrykk via tårnende komposisjoner og plettfri produksjon. Til tross for at både sound, produksjon og visuell utforming var på et høyst profesjonelt nivå, gikk ikke skiva helt i hus hos Metallurgi ettersom de riktig store og fengslende motivene uteble fra Sundrowneds eteriske blackgaze. Dette kan sies å gjelde for bandets nyeste utgivelse ‘Glacious’ også, uten at dette hindrer meg i å anse EP-en som en sterkere utgivelse enn forgjengeren.
De tre låtene som utgjør ‘Glacious’ er i stor grad hugget ut fra det samme råstoffet som ‘Become Ethereal’. Krystalliske gitarplukk, sensitivt trommespill, mørke growls og et osean av reverb utgjør fortsatt søylen i bandets sound, men denne gang beveger musikkens endeløse luftspeilinger seg med langt mer distinkte gester. På tittelsporet er de mest fremtredende gestene åpningens post-rock-melodikk, broens fløyelsmyke blastbeats, samt de feite gitarene som forankrer det klimaktiske crescendoet ved låtas ende. På «Blood» blir gruppens yndige gaze rammet inn av robuste beats, etterfulgt av en atmosfærisk seksjon hvor akkorder flyter inn i hverandre som dyphavsstrømmer.
Men for min del er det avslutningssporet «Levitating» som overbeviser i størst grad i denne omgang. Det åpne og udefinerbare rytmelandskapet som preger introduksjonen gir musikken et vektløst og sakte drivende preg – et flott lydbilde som snart besøkes av en nesten smertelig vakker akkordrekke. Ja, bandet dagdrømmer seg fortsatt litt bort i løpet av låtas drøye syv minutter, men synkoperte beats og en majestetisk avslutning sørger for å knytte sløyfen rundt en av Sundrowneds sterkeste låter til nå. For min egen del kunne det fortsatt blitt gjort mer på motiv-fronten for å virkelig huke tak i lytteren, men det er ingen tvil om at ‘Glacious’ er en bunnsolid post/blackgaze-utgivelse.
Tittellåta fra tredjeplata til Abbaths soloprosjekt er sluppet. «Dread Reaver» er nok også en låt som musikalsk sett ligger tettere opp mot Abbaths Immortal-fortid enn førstesingelen «Dream Cull», og særlig det saftige, taktfaste hovedriffet kanaliserer et mektig mørke inn i øregangene. I forlengelsen av dette ligger en virkelig solid svartmetallåt i mid-tempo, og de som har sansen for den litt mer tradisjonelle tungmetallen som får sitt utløp både på «Dream Cull» og flere steder på Abbaths tidligere utgivelser, vil nok også ha glede av den sterke nikkefaktoren og fengende refrenget. «Dread Reaver» gjør rett og slett at jeg gleder meg enda mer til plateslippet i slutten av mars.
Skrevet av Alexander Lange
Conception – «Monument in Time»
Ute nå via bandets eget Conception Sound Factory-plateselskap
Raufoss-bandet Conception har siden begynnelsen av 90-tallet lagt betydelig med tid og ressurser i å utforske flerfoldige nyanser av progressiv metall. Siden 2020s ‘State of Deception’ har de brukt tiden til å gi ut live-innspillinger av låter fra 1997s ‘Flow’, samt en nyinspilling av singelen «Roll the Fire» fra 1993s ‘Parallel Minds’. Nå har vi endelig fått servert det første originalsporet siden plata fra 2020, nemlig den utbroderte og svellende singelen «Monument in Time».
Conceptions uttrykksmessige mikstur på «Monument in Time» kan sies å romme både melodiske instinkter fra album-orientert hardrock, Nergardsk symfonisk metall og progressive tendenser med forbindelser til Dream Theaters univers. Låtas vers har en deilig ambiguøs groove som nesten kan minne om Leprous sin smakfulle rytmebruk på fjorårets ‘Aphelion’, og leder inn i refrengets elegante og rike arrangement. Produksjonen er både fyldig og transparent nok til at individuelle spor skinner gjennom, noe som særlig får betydning for den romslige, dramatiske og orkestrale avslutningen. «Monument in Time» er en substansiell låt som avdekker Conceptions omfattende ekspertise innenfor sjangeren, og et sikkert tegn på at bandet er i full gang med skrivingen av et nytt prog-epos.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kryptograf – «Asphodel«
Ute nå via Apollon Records
I påvente av plata ‘The Eldorado Spell’ som kommer i mars, har Kryptograf servert en ny cocktail av proto-doom, stoner rock og metallisk hard rock. Tredjesingelen «Asphodel» starter i kjent terreng, og lar et nokså enkelt gitarriff ligge ganske nakent under de klare vokallinjene som driver den innledende vers-refreng-strukturen fremover. Men mens dette nesten fortoner seg som litt for tamt og anonymt for min del, er «Asphodel» likevel kanskje den mest fargerike og varierte låta vi har fått høre fra plata.
Den heller forsiktige åpningen fungerer nemlig på sett og vis som en ganske fin opptakt til den strålende andrehalvdelen av låta. Her slår Kryptograf seg mer løs med både lekre basslinjer, elegant bruk av kassegitar og en virkelig fengende groove, og det er snakk om noen minutter der bandet virkelig evner å rendyrke de mer klassiske rocke-uttrykkene som stadig bobler under overflaten i musikken deres. Ikke minst er det ganske så vakkert, og jeg aner en plate som vil tilfredsstille de av oss som blant annet koste oss med Dunbarrows tredjeplate i fjor.
Skrevet av Alexander Lange
Fjøsnisse – «Midnattstime»
Ute nå via Screaming Skull Records
Fjøsnisse har ikke brukt tiden siden slippet av fjorårets suksess ‘Vord’ på å hvile på laurbærene, men har allerede annonsert nytt plateslipp i mai, samt sluppet to singler som ikke kommer til å være med på skiva. ‘Vord’ var en bunnsolid svartmetallplate som så vidtmåtte se seg slått ut av Metallurgis liste over fjorårets beste plater, så håpet er stort om at den kommende skiva ‘Fjord og Fjell’ vil klare å skvise seg til en velfortjent plass. I midlertid har vi singelen «Midnattstime» å døyve tørsten etter nytt materiale med, Noe låtas rikholdige og innhyllende svartmetall klarer med glans.
«Midnattstime» er et melodisk svartmetall-nummer med tekstlige forbindelser til nattens naturlige mystikk. Tonespråket har tilknytninger til både Windir og den finnske scenens tilnærming til uttrykket – i tillegg bruker Anders Vada post-svartmetalliske teksturer til å sette lytteren inn i sinnslaget til en ensom nattevandrer. Robuste og aggressive seksjoner kontrasterer med den tjukke, fuktige og tåke-aktige atmosfæren, som igjen blir opplyst av lyssøyler av melodiske fragmenter. «Midnattstime» klarer ikke helt å utkonkurrere ‘Vord’s sterkeste høydepunkter, men er et sterkt tillegg til Fjøsnisses undervurderte låt-bank.
Skrevet av Fredrik Schjerve
YAWN – «Lachrymator II: Lignite»
Ute nå via Mindsweeper Records
På tross av gode musikerprestasjoner og en rekke lekre, lekne og interessante produksjonstriks, ble jeg aldri helt fanget av YAWNs første singel «Cement». Låta lå i mine ører litt tett opp mot alskens djent-prosjekter man har vært borti de siste ti årene, og hadde en del tendenser i låtskrivingssegmentet som føltes litt oppbrukte i så måte. At «Lachrymator II: Lignite» skulle bli et av de kuleste norske metallsnuttene jeg har hørt på en stund var dermed ikke helt forventet. Denne korte tominutteren, som bare er én del av en større komposisjon på bandets kommende fullengder ‘Materialism’, utløser i mine øyne mye av potensialet som lå under overflaten på «Cement». Følgelig viser den i det hele tatt hvordan moderne progressiv metall/djent kan dras i litt nye og uventede retninger.
«Lachrymator II: Lignite» er nemlig en djent-komposisjon som gir meg overraskende assossiasjoner til sjangre som no wave og støyrock – da i en ganske hypermoderne produksjonsdrakt. En buldrende kampesteinsbass, som i alle fall i live-sammenheng visstnok slås på med en trommestikke, får hjelp av tammespill til å dra i gang den kule, synkopiske grooven som driver låta fremover. Noen sirener av noen gitarer og effekter leder den deretter etter hvert til omtrent å kollapse under egen vekt. De merkelige, smågufne og The Haxan Cloak-aktige effektene helt på slutten er også et kult grep. Det hele virker som noe som band som KEN Mode eller Code Orange kunne funnet på, og det er naturligvis litt ekstra kult når det gjøres i norsk sammenheng og med progressivt fortegn. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Avertia – «Blant Elver i Mørket»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Til slutt har vi en frittstående, akustisk komposisjon av det Bergenske svartmetallbandet Avertia. «Blant Elver i Mørket» føles for meg som et bittersøtt postludium til fjorårets flotte ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et siste farvel med hjemlige trakter før man gyver løs på en omfattende reise. Om denne reisen kommer til å finne sted – og hvilken form den kommer til å ta – har vi foreløpig ikke svar på. «Blant Elver i Mørket» er uansett flott følge å ha på hodetelefonene, uansett hva slags tanker som måtte summe rundt i hodet.
Da er tiden endelig kommet til å presentere produktet av et år med nitidig lytting og skriving, nemlig listen over Metallurgis favorittplater fra 2021. Da vi i februar bestemte oss for å gi ut en toppliste ved årets slutt var vi slett ikke sikre på hva vi kunne forvente av den norske metallscenen – det eneste som er sikkert er at vi ikke forventet den voldsomme mengden med kvalitetsmusikk som vi faktisk fikk. Lista vår – som i utgangspunktet var begrenset til 20 plater – vokste gradvis i løpet av året, og da arbeidet med å ferdigstille lista begynte for alvor, skjønte vi at vi måtte heve antallet til 50 for å redde i alle fall deler av nattesøvnen.
Til tross for denne omfattende skalaen har vi fremdeles sett oss nødt til å kutte skiver som vi gjerne skulle ha gitt en plass; faktisk er det 15-20 plater som har hatt plass på lista den siste måneden som nå ikke er å spore. Hvor kjipt det enn er å ikke kunne fremheve alle utgivelsene vi mener fortjener det i år, så er det kun et tegn på hvor sunn og sterk den norske metallscenen er for øyeblikket, og det vekker en sterk trang til å gyve løs på neste års utgivelser så snart som overhodet mulig.
Men nå er det tid for å kaste ære på de utgivelsene som faktisk har klart å krige seg til en plass på lista, og dermed befinner seg i godt selskap på den største oppsummeringen av det norske metall-året 2021 du vil finne noe sted, punktum. Lista vil bli rullet ut over de neste fire dagene, med de femten nederste plasseringene i dag, og deretter i bolker på femten og ti hvorav de ti beste platene vil bli postet på onsdag. Tusen hjertelig takk skal dere ha for at dere har lest og støttet oss gjennom vårt første år som blogg, og sees i pit’en i 2022!
Fredrik Schjerve og Alexander Fossen Lange
#50: Avertia – Når Nordavinden Kaster Kniver
Plateselskap: Norwegian Dark Arts Sjanger: Folk-black metal
Først ut er svartmetallbandet Avertia, som i år har levert noen imponerende takter av den mer melodiske og folkmetallske svartmetallskolen. På ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ tilnærmer Avertia seg materialet sitt på forfriskende vis, og lar de vakre og mer harmløse sidene av uttrykket sitt gå i styggvakker forening med det mer rå og gjennomført svartmetallske. I så måte er ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ en ganske modig prestasjon, der innflytelsen fra post-metall og folkmetall føles smidig og edruelig inkorporert på en måte som får Avertia til å skille seg ganske mye ut som svartmetallband. Det melodiske blinkskuddet «Dødsdans» og black’n’roll-flørten «Forakt» utgjør de største høydepunktene.
Plateselskap: Frontier Records Sjanger: Progressiv metall
Med medlemmer fra band som Spiral Architect og Manitou blant rekkene – for ikke å nevne Steve DiGiorgio på bass! – kommer det kanskje ikke som noe sjokk at debutskiva til Terra Odium utsondrer erfaring og kompetanse fra hver eneste vrengte tone og slag på trommeskinnet. ‘Ne Plus Ultra’ er hugget ut av samme råmateriale som den mørke progmetallen til grupper som Nevermore og Arch/Matheos, men med et tonespråk og en dramatikk som er gruppas helt egen. Det er noe fabelaktig goldt og kjølig ved universet Terra Odium maler over skivas syv låter, fra «Crawling»s alarmerende åpningsinstrumental til den doom-aktige marsjen som leder oss ut i natten mot slutten av «The Clouded Morning». Denne gjennomgående dystre atmosfæren reflekteres godt via den dystopiske betonglabyrinten som preger albumcoveret, og er det definerende elementet i den komplette og smått visjonære pakken som Terra Odium utgjør i 2021. Årets sterkeste norske progmetall-skive.
Plateselskap: Napalm Records Sjanger: Symfonisk metall
Sirenia er et for lengst veletablert og forholdsvis velkjent symfonisk metallband internasjonalt, og årets ‘Riddles, Ruins & Revelations’ er bandets tiende fullengder. Om det ikke er bandets beste prestasjon til nå, er det i alle fall en skive som gjennom noen helt strålende høydepunkter ikke levner noen tvil om at bandet fortsatt finner toppformen, og som ut fra det får oppdrevet noen virkelig sterke øyeblikk av den litt mer melodiske og pop-befengte metallskolen. Særlig første halvdel av ‘Riddles, Ruins & Revelations’ utgjør en solid rekke slagere. Musiker- og vokalprestasjonene er det ingenting å si på, et nyintrodusert elektronisk preg føyer seg fint inn i soundet, og på menyen finner man både saftige Rammstein-gitarer, et drøss med Nightwish-vibber, hooks med In Flames-aktig effektivitet – og kanskje til og med en ABBA-assossiasjon eller to.
Beste låter: «Addiction No. 1», «Towards an Early Grave», «We Come to Ruins»
I et år hvor kjipe nyheter har sett en inflasjon som rivaliserer Ungarns legendariske krakk i ’46, har den desidert kjipeste nyheten vært at Warzaw fremdeles står uten plateselskap. For en kar som har jammet debuten deres ‘Werewolves on Wheels’ siden januar virker det nesten utenkelig at det skal kunne gå an å gi ut en debut som er så tjåka full med rødglødende trad-riff, radioklare refrenger og heseblesende gitarleads uten at selskapene steller seg i kø utenfor øvingsrommet med kontrakt og fjærpenn i hånd. Dessverre har urettferdig behandling av kultur-sektor også vært et sentralt stikkord for året, og dette ser ut til å strekke seg ut over områder som er direkte berørt av regjeringens korona-tiltak også. Løsningen på dette er selvfølgelig å hive ‘Werewolves on Wheels’ på anlegget desto oftere, i et tappert forsøk på å få de døvblinde label-folka til åpne øynene for Warzaws fengende og gjennombrudds-klare tradmetall. Slå et slag for rettferdigheten: spill ‘Werewolves on Wheels’ på repeat!
Beste låter: «The Second Banana», «Burner», «Spitfire»
Vulture Lords ‘Desecration Rite’ er fort et av årets sinteste norske metallplater, der det dystre og uhyggelige albumcoveret komplementerer en utgivelse der musikken uavbrutt driver fremover i arg og bekmørk stil. ‘Desecration Rite’ er dermed sagt ikke en spesielt atmosfærisk plate, men henter snarere sin nådeløse energi fra et høyst gjennomført black/thrash-uttrykk som i seg selv signaliserer et mannskap med tung erfaring innenfor scenen. Når plata også kan tolkes som en bittersøt hyllest til avdøde Trondr Nefas, som står bak noe av materialet, er det fint å konstatere at det er snakk om en stilsikker og bunnsolid prestasjon der Vulture Lord aldri mister grepet om sitt beske, drivende og hardtslående uttrykk.
Beste låter: «Stillborn Messiah», «The Vulture Lord», «Beneficial Martyrdom»
Plateselskap: Crispin Glover Records Sjanger: Stoner/death metal
Goat the Heads ‘Strictly Physical’ er en av årets største musikalske gåter. Hvordan går det an å fremstå som så vel-lest og lærd, og så primitiv og huleboersk på en og samme tid? Hvordan går det an å skrive dødsmetall som er så røff og brutal, men samtidig så gjennomgående musikalsk? Dette er den type spørsmål som melder seg underveis i turen gjennom Goat the Heads ‘Strictly Physical’, en høyst original skive selv fra et vid-vinklet, internasjonalt perspektiv. Bandet har selv døpt uttrykket sitt «samtids-huleboer-dødsmetall», som burde si sitt om det ukartlagte territoriet som bandet trakterer i sin ambisiøse musikk. I løpet av snaue førti minutter vil du få servert gnistrende dødsmetall, prog-teksturer, atmosfæriske utbrudd av svartmetalliske ledegitarer og Voivodske eksentrisiteter – det hele ledet an av en vokalist som høres ut som Matt Pike er i ferd med å tape kampen mot Hulk-genomet. ‘Strictly Physical’ er en fascinerende lytteropplevelse som inneholder noen glitrende musikalske påfunn du ikke vil kunne finne andre steder i 2021.
Plateselskap: Soulseller Records Sjanger: Black metal/heavy metal
På ‘Allsighr’ videreutvikles og finslipes Sarkes litt underlige og interessante tilnærming til svartmetall ytterligere, der klassiske heavy metal- og doom metal-elementer får uvanlig stor plass og bidrar til et rikt og unikt uttrykk. ‘Allsighr’ er en variert affære med mange smakfulle vendinger, og byr både på klassiske svartmetallutblåsninger, enkle, effektive metallriff og ikke minst en strålende inkludering av synther. Det er snakk om en 40 minutters affære som aldri blir kjedelig i kraft av Sarkes gode evne til å samle en stor og tilsynelatende usannsynlig bukett elementer i en meningsfull og stort sett velfungerende enhet.
Beste låter: «Grim Awakening», «Funeral Fire», «Glacial Casket»
#43: Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – Legend of Valley Doom, pt. 3
Plateselskap: Crime Records Sjanger: Power metal
Fullførelsen av Marius Danielsens ‘Legend of Valley Doom’-saga er i seg selv en bragd som fortjener å bli omtalt i en post som denne. Det krever sin mann å samle en veritabel armé av legendariske skikkelser innenfor powermetallen, for så å organisere dem rundt et felles innspillingsprosjekt uten at resultatet blir et klossete rot av Halford-hyl og Formel 1-gitarspill. Å i tillegg feste et high-fantasy-rammeverk rundt det hele og skrive nok fengende hooks til å tiltrekke misunnelige blikk fra den øvrige Europeiske powermetall-scenen; ja det bør ikke gå usett hen. ‘Legend of Valley Doom Pt. 3’ er en musikalsk fest som kun de olmeste av oss vil kunne klare å motstå, et fargerikt og hjertevarmende epos som kommer til å bestå som et viktig landemerke innenfor norsk powermetall i forutsigelig framtid.
Beste låter: «Mines of Eloroth», «Deep in the Mountain»
Plateselskap: The Sinister Flame Sjanger: Black metal
Beyond Mans selvtitulerte debutplate, som altså kom først i år tross bandets allerede langvarige virke, utmerker seg ved å være et uttrykksmessig unikt og prisverdig statement innenfor den norske metallscenen i år. ‘Beyond Man’ er i og for seg en atmosfærisk svartmetallplate, og den okkulte, mytologiske tematikken er til å ta og føle på i soundet, men uten at bandet gjør seg avhengig av massive, suggererende låter eller hauger med staffasje i produksjonen. Snarere preges ‘Beyond Man’ like fullt av et ganske rått og direkte uttrykk som minner mye om noe et band som Darkthrone kunne funnet på. Sånn sett føles plata forfriskende, spesiell og fandenivoldsk, og det i spedd noen virkelig gode, effektive komposisjoner og en særlig sterk vokalprestasjon.
Plateselskap: Crime Records Sjanger: Progressiv sludge metal
‘Animist’ er både en logisk videreutvikling av musikken som medlemmene i Octohawk gav ut under navnet Mammüth, og et hopp i ambisjonsnivå og uttrykksmessig egenart som etterlater deres tidligere utgivelser i støvet. Progressive og spacerock-aktige impulser som har ligget latent i gruppens låter i lang tid hopper nå ut av høyttalerne på slående vis, og det tematiske fokuset på animisme – ideen om at alle naturlige objekter kan besjeles – gjenspeiles i tribalistiske elementer og rystende språklige bilder. ‘Animist’s noe langtrukne spilletid gjøres opp for av det faktum at noen av årets beste låter finnes på skivas låtliste, der spesielt «Weather the Storm» og «By the Root» er uslåelige høydepunkter for mitt eget vedkommende. Octohawk har åpnet en portal til et nytt og spennende univers på ‘Animist’, et univers jeg håper vi får undersøkt grundig i årene som kommer.
Beste låter: «Weather the Storm», «Iconoclast», «By the Root»
Plateselskap: Terratur Possessions Sjanger: Black metal
Debutalbumet til trønderske Syning er fantastisk bekmørkt. I løpet av en tredelt halvtime holder dette atmosfæriske svartmetallbandet lytteren nede i noen virkelig mørke og dype avgrunner og avkroker, men det skjer uten at de gir slipp på hensyn til variasjon og en verktøykasse som er innholdsrik nok til å holde noe så tungsindig interessant hele veien. Her får man servert mørk, sørgelig ambient, isbelagte orgeltoner, seige gitarpartier og noen strålende klimaks. ‘Syning’ er dermed en virkelig prisverdig del av det usedvanlig sterke året til plateselskapet Terratur Possessions.
Messerschmitts retur til den norske metallscenen med ‘Oh Death’ har vært et gledelig gjensyn med en av våre mest distinkte stilistiske entiteter innenfor sludgy doom. Med sin tungt hamrende rytmeseksjon – en naturlig bi-effekt av å ha to trommiser i medlemstallet – og seige, nesten absurd grove gitarlyd utgjør Messerschmitt en brutal og urban motpart til den nasjonale doom-scenenes mer psykedeliske, science fiction-rettede fakter. ‘Oh Death’ har i tillegg en ekstremt markert visuell estetikk som best kan oppsummeres som «propaganda-plakatene til en satanistisk og verdensomspennende dødskult», en vibbe som strekker seg over i musikken gjennom apokalyptiske koringer og illevarslende orgelspill. Det er sjeldent at doom-skiver klarer å etablere en så sterk identitet i løpet av en snau halvtime som ‘Oh Death’ gjør, en aldri så liten bragd innenfor en sjanger som vanligvis må strekke seg ut i det dobbelte for å gjøre halvparten av inntrykket.
Beste låter: «Ave Satani (Blood, We Want Blood!)», «No Tomorrow»
Plateselskap: Napalm Records Sjanger: Vikingmetall
Man kan bare forestille seg adrenalinet og pulsen til vikingkrigere da de festet blikket på plyndringsmål i en fjern, men voksende landhorisont, og den beske sjølufta som må ha truffet trynet og de voldsomme bølgene som slo mot skipsskroget. Men når jeg har hørt på Einherjers ‘North Star’ har jeg i alle fall kunnet innbille meg at jeg får et lite hint av en slik følelse. Dette velrennomerte Haugesund-bandet har raffinert et allerede velfungerende vikingmetall-uttrykk på denne plata, og kommet sterkt ut ved hjelp av noen tøffe og hardtslående mid-tempo-komposisjoner som aldri mislykkes med å fremkalle en dødseffektiv vikingfølelse. Men overdrevet eller flashy føles det aldri, og med det tror jeg dørene er åpne for en stor lytterskare som vil kunne ha glede av et sterkt første møte med hardtslående vestlandsk metall.
Plateselskap: Majestic Mountain Records Sjanger: Stoner/doom
Hvordan skriver man en stoner/doom-plate på over én time som ikke kjeder vettet av lytteren spør du? Jo det skal jeg fortelle deg; du kaster inn et par punchy hitlåter på fire minutter, og sørger for at de omkransende monsterlåtene inneholder noen av de hvasseste riffene veteraner som Sleep og Monster Magnet hadde klart å produsere dersom du holdt en revolver mot tinningen deres. Legg til en planet-knusende lydproduksjon og en vokalist som låter som Ozzy Osbournes ukjente bror, og du sitter mer eller mindre igjen med Kal-Els femteskive ‘Dark Majesty’. Med ‘Dark Majesty’ har Kal-El svart på de forsterker-tilbedende massenes bønner, og levert en skive som vil få murpussen til å drysse ned fra taket i både eget hjem og hjemmene i fem kvartalers omkrets. Heldigvis vet den erfarne stoner/doom-troppen også å utstyre låtene sine med rikelig med pusterom og pauser, og resultatet er en skive som flyter helt utmerket fra start til slutt. Kal-El har med ‘Dark Majesty’ vist at de ikke er fremmed for å strekke seg til nye høyder, og som følge er jeg svært spent på å se hva slags auditive sprengladninger denne gjengen kan finne på å skrive i kjølvannet av sitt nye karriere-høydepunkt.
Plateselskap: Usignert Sjanger: Death metal/metalcore
Det er ikke så lett å putte en undersjangermerkelapp på Lysjakts ‘Ethereal Palace’. Plata kan nok best beskrives som en oppvisning i mange av den moderne metallens sider og kvaliteter, og gjør bruk både av dødsmetallsk brutalitet, metalcore-aktige gitarvibber og en stadig sludge-tåke som ligger over et egentlig ganske teknisk og progressivt grunnuttrykk. I det ligger en svært solid og velprodusert prestasjon, der det særlig er kvaliteten på selve riffene som sørger for et jevnt, høyt nivå og noen skikkelig sterke høydepunkter. Det går nok for eksempel ikke an å ikke la seg trollbinde av de melodiske vendingene ut i «Death May Die», basstyngden i åpningsriffet i «Leave the Light» og det uimotståelige black’n’roll-riffet i tittellåta. Her og flere andre steder treffer Lysjakt blink.
Metallurgi 