UMORAL – Der Sola Aldri Skinner
Mange sperrer nok øynene litt opp når åsynet av coveret på UMORALs debutplate ‘Der Sola Aldri Skinner’ kommer opp på skjermen. Her er det snakk om et svartmetallprosjekt der det hyperseksuelle får jobben å mane frem provokasjon og avsky, og kanskje er det et kvalitetstegn (eller ikke) at jeg selv i alle fall ikke helt vet hva jeg skal trekke ut av bandets uttrykk. Den sterke eimen av uhøytidelighet gjør det litt vanskelig å plassere det inn i en svartmetallkontekst, og assossiasjonene til visse punk- og grindcore-varianter er av naturlige grunner mer iøyenfallende. Mens tematikken innenfor for eksempel pornogrind går som en naturlig komponent i et tilsvarende uhøytidelig, kaotisk og usmakelig musikalsk enhet, er nemlig UMORALs bidrag integrert i et relativt polert svartmetalluttrykk. Det gjør ‘Der Sola Aldri Skinner’ interessant, men også til en utgivelse som for mange nok kan virke i overkant plump. Dette mener jeg man kan si i forlengelse av at det provokative elementet kan virke litt platt når det plasseres innenfor svartmetallens estetikk, som ellers preges av uttrykk som kanskje er vel så outrære, men som i mindre grad spiller på en såpass usminket shock rock-effekt som det UMORAL maner frem på denne plata.
Det går uansett desidert best på starten – åpningslåta «Du Som Skjender Hvert Kroppens Hulrom» baseres på et beintøft, men enkelt, riff og har en slags sjarm med den gaulende vokalen som tydelig får frem både tittellåta og andre voldsomme gloser i låtteksten.
Sett bort i fra all staffasjen kan ‘Der Sola Aldri Skinner’ rent musikalsk videre betraktes som en nokså vanlig svartmetallutgivelse som også evner å imponere stort til tider. De sterkeste prestasjonene hører nok til gitaristen Teloch, som ellers er kjent for å spille i Mayhem, som både stiller med mer eller mindre klassisklydende metallriff, kule nikk til svartmetallens gamle skole og nærmest atmosfæriske, mollbefengte temaer som sender flere assossiasjoner til sistnevnte band – for eksempel på «Miracle» og høydepunktet «Characteristics Of A Tiny Soul». Riffene på «Shut Up And Worship My Cunt» er på sin side upåklagelige i sitt skjæringspunkt mellom gammel Enslaved og Darkthrone. På «Tnuc Eht Fo Tluc Eht Fo Tilc» (les det baklengs) spiller UMORAL videre på mange av de samme elementene, men får også dratt inn et overraskende storslått og atmosfærisk midt- og sluttparti på strålende vis.
Vokalist Zweizz bidrar også med mye kvalitet videre på ‘Der Sola Aldri Skinner’, spesielt når vokalen hans forvrenges og dynkes i brutaliserende effekter. Produksjonsmessig forstår jeg imidlertid lite av innslaget av de lyse clean-vokal-tonene som stadig dukker opp – jeg er ikke så sikker på hva de føyer til i det hele tatt, og virker noe forstyrrende der de også ligger merkelig til i miksen. Det kan også være verdt å nevne at jeg synes plata nok taper seg litt mot slutten og at noen låter dras ut litt vel lenge. Likevel er ‘Der Sola Aldri Skinner’ definitivt en nokså sterk svartmetallplate – i all sin avskyelighet.
Hengestaur – Eldhug / Frostnid
Svartmetallduoen Hengestaur åpnet august måned med to forfriskende EP’er ved navn ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’, så vel som compilation-plata ‘Dødsveldet’. Hengestaur er selv på sin Bandcamp-side tydelige på at utgangspunktet er råskapen fra den norske svartmetallens tidlige dager, og samtidig som at musikken utvilsomt vitner om at dette stemmer, er det denne gangen også snakk om utgivelser som også signaliserer litt nye takter for sjangerlandskapet duoen vandrer i.
Både ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’ kan nemlig i utgangspunktet ses på som ganske vanlige tilskudd innenfor mer melodisk, folkemusikkinspirert og melankolsk svartmetall, samtidig som at Hengestaur gjør en del litt underlige – men like fullt velfungerende – valg innenfor produksjon og låtskriving. ‘Eldhug’ åpner for eksempel overraskende progressivt for en svartmetallplate med noen helt fantastiske, melodiske og vakre temaer i «Kniven», som kan minne om en slags krysning av Krallice, Kvelertak og Windir.
‘Eldhug’ er nok i det hele tatt den sterkeste EP’en av de to det er snakk om her. Hengestaur følger opp den sterke åpningen med noen sterke, melankolske og en smule mer intense svartmetalltemaer i «Eld og Bryne» der melodiene komplementeres på uhyre fett vis av nokså groovy rocke-elementer. Den mer riffbaserte «Rotlaus» imponerer også, blant annet med en storslått outro der lead-gitarer skjærer nydelig gjennom lydbildene, og serverer attpåtil en litt mer tålmodig og mindre hektisk låtstruktur enn det man får på de fleste andre låtene på disse to EP’ene.
‘Frostnid’ er noe kortere og består bare av nesten tolv minutter med musikk. Det åpner hakket mer intenst enn ‘Eldhug’ og også litt merkelig ved at åpningslåta «…Der Gjekk Ein Kulde I Meg» på sett og vis er delt i to; en rask fade-out kommer allerede midt i låta. Det fungerer imidlertid overraskende bra, om enn ganske uelegant, og det rolige sluttpartiet kompenserer fint for den voldsomme intensiteten i første halvdel. Voldsomt blir det igjen på den vel så sterke «Brenn Di Sjel Til Jorda», før Hengestaur avslutter med ambient-stykket «Gje Taps For Galskapen» – tilsvarende avslutningen på ‘Eldhug’, «Stjernetåke». Dette er flotte segmenter i disse utgivelsene, men jeg kunne nok ønsket meg en bedre integrering av dem – nå høres de mest ut som interludes, og jeg har kost meg med dem når jeg har hørt på EP’ene rett etter hverandre, men som avslutninger synes jeg de etterlater seg et lite tomrom. Det er imidlertid nok en grunn til å ønske seg en større og mer ambisiøs utgivelse fra Hengestaur – dette er nemlig en duo som på disse to EP’ene tydeliggjør et stort potensial.
Skrevet av Alexander Lange
Øksehovud – Benighted in the Luminous Glow of Sin
Etter forrige ukes kroning av den fenomenale skiva til Blutumhang må det nesten sies at Nithstang Productions kan vise seg å være årets plateselskaps-funn for Metallurgi. Erfarne lyttere har all grunn til å være skeptiske i møte med et selskap som utelukkende vier seg til rå og lavoppløst svartmetall, ettersom de finnes flust av eksempler på selskaper som pusher monotone og idéfattige svartmetallutgivelser i estetikkens navn. Nithstang fungerer som en god motpol til denne tendensen, ettersom selskapet har prestert å signere en lang liste med artister som alle tviholder på egen identitet til tross for sine klare forbindelser til rå svartmetall.
Øksehovud var definitivt oppe og nippet i hælene på Blutumhang på demoen ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ fra tidligere i år, en fabelaktig utgivelse som vevde episke melodiske tendenser inn i den nesten ugjennomtrengelige røykveggen som kjennetegner lo-fi svartmetall. Skiva var et tydelig bevis på de enorme fordelene sjangeren har å hente i god låtskriving, ettersom de syv låtene sammen dannet en logisk konstruksjon som gjorde det naturlig for meg å anse den som en full-lengder heller enn som en demo. På sin nye split med Crucifixion Bell tar Øksehovud dermed et skritt tilbake fra den mer kompositoriske stilen som preget ‘Makt, Høyhet, Herredømme’, og byr oss heller på tre låter av en mer hypnotisk og dvelende karakter.
En bunnløs avgrunn av mørke frekvenser åpner seg opp idet man trykker play på den første låta på Øksehovuds side av splitten, «En Trollkjerrings Vrede». Illevarslende trommeslag stiger opp fra det svimlende mørket, og før du rekker å trekke deg tilbake griper den stormende svartmetallen tak i nakkeskinnet ditt og røsker deg over kanten. Låtas syv minutter oppleves som et fall gjennom en endeløs sjakt av melodisk og nesten episk svartmetall, et eksempel på lo-fi svartmetall som titter forbi de primitive progresjonene som vanligvis kjennetegner stilarten. «Våbønn av Bark og Blod» er en mer aggressiv affære, med gitarer som jager som vredens vinder rundt enn forstyrret grav.
Den auditive tåken fortettes så til et nesten Vintlechkeit-aktig nivå på «Cloaked in Fiery Death», en suggererende og stormende låt som stadig kaster sitt blikk tilbake til den symfoniske svartmetallens spede begynnelse. ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’ når sitt ekstrempunkt på denne låta hva gjelder hypnotisk repetisjon, og monotonien truer med å kicke inn rundt fem minutters-merket. Utbetalingen kommer dog umiddelbart i form av et drivende og klimaktisk Darkthrone-riff, og dette trekket forvandler låta fra en noe langdryg meditasjon til splittens avsluttende høydepunkt.
Til tross for at ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’ ikke klarer å overstige ‘Makt, Høyhet Herredømme’s tårnende fasade er det et sterkt og egenrådig tillegg til enmanns-bandets diskografi. Jeg foretrekker Øksehovuds side av splitten fremfor Crucifixion Bells mer forkullede og brutale side, mye grunnet den innhyllende andrebølges-atmosfæren mannen lokker ut av sine varmglødende gitarer. Øksehovud skriver lo-fi svartmetall som klinger autentisk og meningsfylt på ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’, og utmerker seg dermed som en av de mest lovende norske prospektene innenfor uttrykket for øyeblikket. Anbefales for samtlige fans av rå svartmetall og andrebølgens tidlige og mest støyende verker.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Neurotic Doom – Netherwards into Catacombs
Rundt bloggens oppstart sist høst skrev jeg en omtale av debuten til soloprosjektet Neurotic Doom, ‘Where All Light Dies’. Plata imponerte meg med sin grundige sammensveising av funeral doom og dødsmetall, i tillegg til den sjelesvekkende atmosfæren som oste ut av musikken og tekstenes nihilisme og håpløshet. Nå er mannen bak prosjektet tilbake med demoen ‘Netherwards into Catacombs’, en utgivelse som ikke helt usannsynlig kan bli det første møtet med Neurotic Doom for et lite, internasjonalt publikum. Dette er ikke minst på grunn av en cover-illustrasjon som tar i bruk samme visuelle utforming som en mengde legendariske demoer innen for døds/doom, men også som følge av den høye presisjonen i utformingen av demoens uttrykk.
La meg spesifisere; den høye uttrykksmessige presisjonen innad i hver enkelte låt. Er det én ting som rettferdiggjør utgivelsens status som demo er det nemlig at de stilistiske skiftene fra låt til låt sår en viss tvil rundt hvilken retning Neurotic Doom akter å ta på sine fremtidige utgivelser. ‘Netherwards into Catacombs’ består henholdsvis av en tung og treskende døds/doom-bulldoser i form av åpningssporet «Abhorrent Wounds», en altoppslukende, røykfylt dødsmetall-katakombe ved navn «Assimilated by Shapeless Sentience», og en innhyllende og prektig funeral doom-koloss i sitt avsluttende nummer «The Eventide Gown». Samtlige av de tre stilistiske retningene kunne trolig vist seg å være levedyktige over tid, ettersom de alle er utført på strålende vis; likevel kaster denne utrykksmessige usikkerheten et noe ubestemmelig slør over demoen.
Til tross for en god kvalitetsmessig standard over ‘Netherwards into Catacombs’ tre spor bor det ingen tvil i meg rundt hva som er demoens høydepunkt. Den ti minutter-lange «The Eventide Gown» byr på en uimotståelig atmosfære av nedslått melankoli, som etter betydelig med nedadgående kverning ender med en vital og håpefull syklisk melodi som lokaliserer og smadrer hjerteroten. Det er ingenting galt med «Abhorrent Wounds» og «Assimilated», – de er begge solide utløp for Halvorsens mer avstraffende og brutale rytmiske impulser – det er bare det at «The Eventide Gown» har en tekstlig-musikalsk synergi som setter langt dypere spor enn sine omgivelser.
Halvorsen har på ‘Netherwards into Catacombs’ brukt demo-formatet til nettopp det det er lagd for: til å eksperimentere og peile ut alternative musikalske kurser for sitt enmanns-band. Demoen inneholder på sett og vis spirene til hele tre lovende ekstremmetall-prosjekter, så det er opp til Halvorsen å bestemme hvilket uttrykk han ønsker å basere Neurotic Dooms videre utvikling på. ‘Netherwards into Catacombs’ er uansett en givende og autentisk-klingende døds/doom-utgivelse som lever sin filosofi til det fulle, og dermed tilbyr verdifullt innsyn i Halvorsens stadig ekspanderende tankeprosesser rundt egen produksjon av ekstremmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Seven Princes of Hell – Hellalujah
Til slutt har vi ‘Hellalujah’, demoen til det nye solo-prosjektet til Skrymir Skogheim. Det ti minutter-lange trekløveret oppleves mer som et privat rituale enn en musikkutgivelse, med en indre logikk og flyt som trolig kun kan tydes av Skrymir selv. Den bassløse og hule miksen vil være et stort hinter for selv tilhengere av lo-fi svartmetall, og det hjelper ikke at trommene stadig vinner over gitarene i konkurransesprinten de utøver seg i mellom. Likevel finnes det positive sider ved demoen som er verdt å merke seg – noen små holdepunkter de mest værvante av oss svartmetall-lyttere kan klinge seg fast til.
Disse holdepunktene er henholdsvis de Windir-liknende lyse og folketonale gitarlinjene som åpner «Daemon (Free Your Mind) og den stadige vekslingen mellom svingende svartmetall og tvistende, dødsmetalliske strofer som preger «Satan (Hail Satan)». Sistnevnte er den klart mest koherente av de tre låtene, med en andre halvdel som skjener inn i Isengardsk garasje-doom og svartflekket tradmetall. I liket med Skrymirs hovedprosjekt er dette dog for de færreste av oss, en idiosynkratisk febervisjon som fascinerer i sin ukonvensjonelle fremtoning. Sjekk det ut dersom du er velbefaren innenfor übersmale uttrykk; hvis du derimot synes at Fürze og Master’s Hammer blir i særeste laget kan Seven Princes of Hell trolig sende deg inn i permanent psykose.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 