Clone Industrys nye EP – om den i det hele tatt er ny – er en sann nostalgitripp for de av oss som vokste opp på 2000-tallet. Både den hjemmesnekra logoen, det høykontrasterte cover-bildet og det faktum at bandets eneste sosiale medium er Myspace tyder på at ‘Deceiver’ mest sannsynlig ble spilt inn rundt begynnelsen av det nye årtusenet. Til tross for dette ble utgivelsen først gjort tilgjengelig for massene i år, så siden det ikke finnes noe informasjon å oppdrive om EP-ens opprinnelses-år på nett, så får vi bare anta at den er splitter ny og skjenke den en omtale.
For å ytterligere komplisere situasjonen, virker bandets uttrykk direkte hentet fra Myspace-epoken. Myspace fylte på 2000-tallet den rollen Bandcamp fyller i dag, i kraft av å være et nettsted der band kan utgi musikken sin fullstendig gebyrfritt og uavhengig av hvor de befinner seg på spekteret mellom amatørskap og profesjonalitet. Dette førte til en eksplosjon av ulike – for ikke å si ufullstendige – uttrykk, og Myspace-tiden var følgelig preget av både uinspirerte kopier av bedre band og merksnodige sjangerkombinasjoner. Clone Industrys uttrykk på ‘Deceiver’ er et eksempel på sistnevnte; en ubestemmelig kombinasjon av elementer fra blant annet groove, thrash og dødsmetall.
«Ufullstendig» er også et ord man dessverre må slenge rundt seg om man skal foreta en ærlig vurdering av ‘Deceiver’. «Take This Blood» pumper ut en serie moderne døds/thrashende riff, og velger på uforståelig vis å kombinere dette med yndig kvinnevokal av Evanescencesk herkomst. «Designated Killer» klarer seg bedre på denne fronten, men blir også avsporet av den testosteronfylte og i overkant macho tilnærmingen til tekstskriving som var fullstendig altoppslukende ved årtusenskiftet. Legg inn et hagleskudd eller to og du har med et sant produkt av 2000-tallets Myspace-scene å gjøre – på godt og vondt.
Men Clone Industry gjør også mye riktig på sin første EP. Riffene på skiva er gjennomgående solide, og bandet er åpenbart i besittelse av ferdigheter av både teknisk og kompositorisk sort. Tittelsporet er sånn sett muligens den beste demonstrasjonen av gruppas potensial, der noen seriøst smidige og kreative vendinger knyttes sammen til en innviklet konstruksjon som av alle ting sender tankene i retning Death. Gudene vet om vi noensinne kommer til å få høre mer fra Clone Industry, eller om dette kun var en dumping av filer for å bevare dem for ettertiden. ‘Deceiver’ er uansett en interessant kuriositet; et relikvie som demonstrerer mange av de tingene 2000-tallet gjorde riktig, så vel som de elementene vi gjorde godt av å etterlate i fortiden.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Soulless Exhaustion – Tales of Terror and Fear
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Soulless Exhaustion er et samarbeidsprosjekt mellom de anonyme musikerne «Syking» fra Norge og «Akka» fra Finland. Per metallarkivene virker det som at førstnevnte tar seg av innspilling, vokal og samtlige instrumenter, og at sistnevnte kun tar seg av tilleggs-vokal. Denne ansvarsfordelingen gjør det nærliggende å tenke at Soulless Exhaustion uttrykker «Syking» sin musikalske visjon først og fremst, selv om et flernasjonalt prosjekt som dette sjelden oppstår uten at man deler substansielle tanker og ideer rundt musikken man ønsker å lage.
Soulless Exhaustion sitt basale uttrykk er forankret i sjangrene rå svartmetall og DSBM (depressiv, suicidal svartmetall); undersjangre som ikke akkurat er underrepresentert på den populære musikkplattformen Bandcamp. Bandet er dog ikke blant de mest typiske eksemplarene innenfor disse uttrykkene, men snur og vender på formularet akkurat nok til å distansere seg fra røkla. På debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ skriver bandet både mer utbrodert rå-svart på linje med landsbrødrene i Vadatajs, samt suggererende og ambient-påvirket svartmetall som er hakket vanskeligere å spore blant dagens utøvere.
Men først må vi gjennom det aggressive og støyende åpningssporet «Atomic War». Etter en ustemt og vindskeiv gitar-introduksjon, åpner slusene seg for å slippe inn en skåldende bølge av andrebølges-svartmetall og flyalarmer. «Atomic War» er skivas desidert mest ekstreme øyeblikk, og å lytte til låta er som å kjempe mot et vassdrag mens piskende vinder slenger sur nedbør og kongler rett i trynet på deg. Deretter får vi den sjokkerende 180-graders svingen «Denial of Fate», hvor industrielle grooves og ulmende atmosfærer sender tankene i retning en form for DSBM-inspirert Godflesh, før en skjærsild av ildnende støy åpenbarer en avgrunn i midten av låta.
«Denial of Fate» er ikke den eneste overraskende vendingen på plata, tvert imot fortsetter bandet å undersøke den rå svartmetallen fra overraskende vinkler gjennom hele skiva. «Funeral March» bygger et nedbrutt og dystopisk byggverk oppå et sample av en av Frédéric Chopins mest distinkte pianostykker; «Nightmare» introduserer drivende black’n’roll til bandets ellers dystre lynne; og «Soulless Exhaustion» er et rendyrket ambient-nummer fylt til randen av glitrende, iskrystall-synther. Denne variasjonen gjør at skiva blir litt usammenhengende og omskiftelig, men dette er ikke noen stor synd i en ofte ensformig undersjanger som rå svartmetall.
Den beste av skivas mange eksperimenter er etter min mening «Soulless Exhaustion». Låtas meditative og lydmalende synth-landskap er en flott boble å fortape seg i, og byr på en sårt tiltrengt pause fra den kvelende og dystre svartmetallen som fyller resten av skiva. Resten av skiva treffer og bommer litt om hverandre, selv om det må nevnes at skiva generelt sett befinner seg i det mer personlige og amatørmessige sjiktet av den rå svartmetallen. For fans av kølsvart og lav-oppløst Bandcamp-svartmetall byr ‘Tales of Terror and Fear’ neppe på noen grunnleggende ny opplevelse, men det finnes litt av hvert å hente i de dystre påfunnene som fyller den siste skiva til Soulless Exhaustion.
Féleth er et moderne dødsmetallband bestående av fire «glade, musikalske gutter» fra Alta, per bandets Spotify-bio. Kvartetten fra nord har all mulig grunn til å være glade og fornøyde i år, etter sin opptreden på gigantfestivalen Tons of Rock i juni, og slippet av andreskiva ‘Divine Blight’ nå sist uke. Musikken på ‘Divine Blight’ er på sin side alt annet en glad og fornøyd, men oser av rettmessig sinne rettet mot maktpersoner som søker å misbruke samfunns- og politiske systemer til egen vinning.
Uttrykksmessig kan Féleth sies å være et moderne, melodisk dødsmetallband med sterke tekniske tendenser. Bandet er heller ikke fremmed for å bake inn core- eller thrashmetalliske elementer i musikken, hvilket gir ‘Divine Blight’ en hel haug av ulike kort å spille på. Blant referansene som popper opp i bevissthetene i løpet av skivas 40 minutter finner vi blant andre Gorod, All Shall Perish, Sylosis og Gojira. I tillegg ville bandet fint ha kunne opptrådd på line-ups med norske band som Deception og Vorbid, hvilket burde si noe om hvor fleksibel og mangefasettert soundet til Féleth er på ‘Divine Blight’.
Likevel er ikke dette nødvendigvis noe man reagerer på underveis i lyttinga. Gutta evner definitivt å skrive en effektiv låt, og de ulike sidene ved bandets lydbilde er integrert i låtene på en måte som gjør at man unngår nakkesleng. Åpningslåt og singel «Majesty» introduserer bandets tekniske men melodiske dødsmetall på effektivt vis, før den klinker til med et stort og bombastisk refreng som ikke hadde vært malplassert på Cattle Decapitations ‘Death Atlas’. «Caretaker» gjør så ære på bandets halvseriøse sjangerbenevnelse «teknisk dødsrock» via åpningens drivende rocke-beat, før låta svinger over i et stampende og Gojira-aktig vers.
Låtstrekket som åpner ‘Divine Blight’ er gjennomgående solid, men det er rundt platas midtparti at bandet virkelig finner flyten. «The Serpent» snakker et teknisk dødsmetallspråk som virker modellert etter Gorods ‘A Perfect Absolution’, men bryter opp den hektiske tonestrømmen med et massivt og majestetisk refreng. «Casanova» grenser tidvis til en form for dødsthrash som sender tankene i retning band som Sylosis og norske Decipher, men med en rytmisk friskhet og kreativitet som bunner ut i bandets egen identitet. Innen vi når «Deadlands» har bandet opparbeidet seg et helvetes momentum, og det blir en glede å overvære den detaljrike og presise brutaliteten som produseres av den sammensveisede metall-kvartetten.
Plata sliter dog litt med å opprettholde denne kreative energien hele veien til målstreken, og ebber litt ut på de to avsluttende singlene. Bandets avhandling om USAs samfunnsmessige utfordringer på «USA» hemmes av et lite overbevisende, softere åpningsparti, og den avsluttende soloen på den ellers kruttsterke «Avarice» setter ikke det høyverdige punktumet plata krever. Til tross for disse skavankene er Féleths ‘Divine Blight’ en fabelaktig og kreativt inspirert skive, og en av de klart beste moderne dødsmetallskivene Norge har levert i 2022. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mantric Momentum – Trial by Fire
Ute nå via Frontiers Records
Mantric Momentum er et samarbeid mellom Christer og Terje Harøy, der førstnevnte, kjent fra blant annet prog-metal-bandet Divided Multitude, står for all spillinga og sistnevnte synger med erfaring fra blant annet Pyramaze i bagasjen. ‘Trial by Fire’ er denne power metal-duoens debutplate, og kommer etter at de i to år har sluppet en rekke singler – blant annet fra plata selv.
De to singlene som har blitt sluppet i forkant av plata, «In the Heart of the Broken» og «New Horizon» innevarslet på alle måter en nokså typisk, velprodusert og profesjonelt utført power metal-utgivelse. Det er utvilsomt også det vi har fått, og etter den orkestrale introduksjonen «Tabula Rasa» trykker Mantric Momentum med full kraft på gasspedalen gjennom å levere det ene stratosfæriske refrenget etter det andre, klar vokal i høyt register og riff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom det storslagne og melankolske.
Og i stor grad fungerer dette ganske godt, i alle fall til å begynne med. Særlig har jeg sansen for en del av gitarmelodiene som gir bandets uttrykk et hint av melodisk death metal, der hovedtemaene på «In the Heart of the Broken» og tittellåta nok peker seg ut som de fremste eksemplene. Det skulle naturligvis også bare mangle at noen av de storslagne refrengene ender opp som høydepunkter. Her stiller «Course of Fate» sterkt, så vel som det fullstendig avhengighetsskapende refrenget i «In the Eye of the Hurricane», som står for en tiltrengt vitamininnsprøyting mot slutten av plata.
Jeg synes nemlig Mantric Momentum snakker samme språk litt for mye og for lenge på ‘Trial by Fire’. Power-balladen «Fighter» er et av platas desidert beste låter og sørger for et sterkt taktskifte med sin roligere fremtoning, men etter at tittellåta deretter har gjort sin del av jobben, blir platas andre halvdel for lik det som har skjedd tidligere på plata. Det skal sies at den åtte minutter lange avslutningslåta «Diamond» er et hederlig forsøk på å krydre det hele litt med en lengre, omhyggelig og ganske vellykket oppbygning, men da er det allerede litt for sent. Med spilletid på nesten én time (og vel så det om du regner med bonuslåta «(I’ll Never be) Maria Magdalena»), tror jeg ‘Trial by Fire’ kunne vært en bedre og mer fokusert affære; i stedet går elva litt over sine bredder med noen låter mot slutten som i liten grad skiller seg ut fra resten.
Det er definitivt det største ankepunktet ved denne plata. Ellers kommer Mantric Momentum godt ut med denne debuten. Med få dristigheter å by på vil de nok ikke trollbinde så mange sjeler utenfor sjangerens fanbase, men til gjengjeld er mange av låtene svært godt håndverk. ‘Trial by Fire’ imponerer med noen sterke og melodiske høydepunkter, og da særlig i første halvdel, som fungerer utmerket som en utrettelig leveranse av power-metallsk energi. Når det utvilsomt er det bandet prøver på, er det i det hele tatt lite å klage på.
Skrevet av Alexander Lange
Reaping Flesh – Reaping Flesh
Usignert, ute på Bandcamp
Reaping Flesh er et flunkende nytt band fra Bodø med medlemmer som tidligere har vært å finne i en rekke forrykende, pønka undergrunnsband fra nord. Med det er det nok heller ingen overraskelse at bandets selvtitulerte debututgivelse oser av skitten og kompromissløs profesjonalitet. ‘Reaping Flesh’ er en bunnsolid oppvisning i hardcore-sjangerens potensiale innenfor metalliske rammer, og smir sammen hardcore punk-, svartmetall- og thrash metal-elementer på sømløst og brutalt vis.
De åtte låtene på ‘Reaping Flesh’ er for så vidt alle av samme ulla, og ruller stort sett ut det som er bandets klare hovedingredienser: Gitarriff som stadig beveger seg i skjæringspunktet mellom sjangrene de lar seg inspirere av, hurtige, hurtige d-beats, og en skrikevokal som flørter med hva innspillingsutstyret tåler av volum. Allerede i løpet av de første sekundene på åpningslåta «Nailed to the Cross» demonstrerer også Reaping Flesh det jeg kanskje synes fungerer aller best på plata, nemlig den velfungerende, og litt særegne, sammenblandingen av pønka thrash-partier og mer svartmetallsk, dissonant og svevende gitarspill. Det skaper en heldig dynamikk der atmosfære og melodi får et forskrudd lite innpass i bandets uttrykk, og står for noen av platas høydepunkter – eksempelvis i det strålende hovedtemaet i «Putrid Strife».
Men Reaping Flesh gjør også sitt for å gi andre elementer innpass, og i løpet av plata finner man små grep som alle gir mange av låtene en liten dose særegenhet. De dissonante gitarene og orgelet som maler en slags guffen, ritualistisk stemning på slutten av «Deceiver» er ett eksempel; den fantastiske blast-beat-eksplosjonen på «Bludgeoned and Faceless» et annet. Også «Ingrained in Death» sørger for litt tiltrengt variasjon mot slutten av utgivelsen med sin groovy og mer tilbakelente andre halvdel.
Platas største høydepunkt er sannsynligvis «Dark Life», der et strålende verstema oppgraderes til et nærmest melankolsk refreng gjennom en lys, fjern og skjærende gitarlead. Det fungerer som en passende oppvisning i Reaping Fleshs gode evne til å smelte sammen hardcore- og svartmetallelementer, og gjør dem til et obligatorisk band å sjekke ut for alle som ellers for eksempel har hatt glede av Okkultokratis utgivelser de siste årene. Til neste gang kunne man kanskje ønsket seg noen flere sidesprang fra bandets klare, d-beat-baserte hardcore-kjerne. Men som debututgivelse er ‘Reaping Flesh’ et utmerket og kruttsterkt bank i bordet.
Skrevet av Alexander Lange
Solus Grief – With a Last Exhale
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Skiver som Solus Grief sin debutskive ‘With a Last Exhale’ er et sjeldent fenomen. Ikke fordi det er en DSBM-skive skrevet og gitt ut på Bandcamp av én enkelt musiker – det fenomenet er det stikk motsatte av sjeldent. ‘With a Last Exhale’ er sjelden i den forstand at den er et komplett og fullverdig kunstnerisk produkt, hvilke er få og langt i mellom i Bandcamps DSBM-sfære. Ja, ‘With a Last Exhale’ kan faktisk sies å være DSBM-ens svar på Burzums ‘Hvis Lyset Tar Oss’, med sin firedelte struktur, lange låter og fokus på innhyllende, tålmodig stemningsdannelse.
Svartmetallen til Solus Grief er langstrakt og atmosfærisk oftere enn den er blastende og aggressiv. Uttrykket henter vel så mye fra Norges originale svartmetallbølge på 90-tallet som fra syndikatet av enmanns-band på Bandcamp, i tillegg til å spe på med noen impulser som er langt vanskeligere å plassere. Resultatet er en skive som har et langt rikere teknisk og tonalt språk enn noen lav-terskel Bandcamp-utgivelse har rett på, samt en virkelig absorberende, magnetisk og nedslående plateopplevelse.
Skiva starter likeså godt med et av sine mest turbulente strekk, i det «Under Choking White Veils» åpenbarer sine stormende trommer og sørgmodig dansende gitarstemmer. Vokalen til den anonyme musikeren bak prosjektet er innpakket i et vognlass av støyende effekter – litt som hos landsmennene i Kvad – og er som et plaget gjenferd fanget i en musikalsk snøstorm. Mørke og katastrofale svartmetallgitarer borer i vei i bakgrunnen, og en gammel og sliten norsk folkesjel gjør seg til kjenne via nedslåtte, folkemusikalske melodistemmer.
For min egen del når skivas sorgtunge introspeksjon sine høyeste punkter over platas andre og tredje spor, henholdsvis «Life Has Left This Place» og «With a Last Exhale». Førstnevnte bruker et twangy og ståltråd-aktig gitar-sound til å fremheve noen virkelig nydelige melodier, og trår tidvis inn i sludge-lenende landskaper som kan minne om en svartmetallisk utgave av The Atlas Moth. Tittelsporet på sin side, dveler ved en enkel serie atmosfæriske svartmetall-progresjoner, som med sin angerfulle, håpløse og nostalgiske affekt gjør voldsomt inntrykk.
Til slutt har vi «Yearning of the Soul Damned», som med sine sakte dønninger frakter barken stadig lenger ut i sitt mørke hav, før den drar lytteren fullstendig under ved hjelp av en strøm av svermende, dissonant black/death. Hamrende bass og vevende gitarstemmer sender tankene i retning Deathspell Omegas mer suggererende materiale, før bassens dommedagsklokke ringer oss ut i nattemørket for å finne veien hjem på egenhånd.
‘With a Last Exhale’ er – paradoksalt nok, platas depressive kvaliteter tatt i betraktning – en sann glede å overvære som en fan av langtrukket og atmosfærisk svartmetall. Til tross for at mye av skiva ligger og vaker i et middels tempo, varieres teksturene og ideene såpass mye at landskapet aldri mister sin nattlige magi. Når låtene i tillegg danner meningsfulle og avrundede helheter; ja da kan man ikke annet en å beundre hva Solus Grief har fått til på sin debutskive. Anbefales fans av stemningsladet og velkomponert DSBM.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Rockhard – Hard Rock
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Dersom jeg skulle ha forsøkt å gjette meg frem til forhistorien til det nye norske metallbandet Rockhard, så hadde jeg tippet at de oppsto under et forskningsprosjekt på 80-tallet, der et knippe ravgale vitenskapsmenn fryste ned kroppene til tre musikere fra henholdsvis et thrash- et trad- og et dødsmetallband, for deretter å tine dem opp i 2022. Det er vanskelig å understreke nøyaktig hvor mye av 80-tallets undergrunn de unge gutta har klart å stappe inn i en 22-minutters demo, men et kjapt blikk på coveret eller bandets instagram burde gi en viss pekepinn. ‘Hard Rock’ er en demo som puster, blør og gråter 80-tallsmetall, til den grad at den til og med ser ut til å være spilt inn live på øvingsrommet.
Et seigt og luskende riff toppet med små-sure ledegitarer høres fra den andre siden av døren inn til Rockhards kjellerlokale, før «Dead in a Ditch»s energiske konglomerat av punkete metall og thrash blåser døren ettertrykkelig av hengslene. Bandets musikk har et tydelig preg av førstebølgens rennesteins-mentalitet, hvilket fremheves av den brautende og snerrende vokalen. Noen plutselige innslag av blastbeats avslører bandets ekstremmetalliske side; en side som kommer til å komme tydeligere til uttrykk jo lenger inn i demoen vi kommer.
Men først tar Rockhard en omvei innom krysningspunktet mellom hardråkk og tidlig tradmetall. Både «Overlords» og «Supercell» pumper ut nostalgiske riff med mengder av entusiasme og driv, hvor sistnevnte spesielt utmerker seg med sin Midnight-aktige røffhet og de deilige harmoniene som oppstår ved låtas slutt. Det er ikke til å komme fra at både lydkvalitet og vokalprestasjoner vil (og bør) være et hinder for mange som sneier innom Rockhards førsteutgivelse, men for de av oss som har sansen for 80-tallets undergrunns-demoer er disse skavankene nettopp de tegnene på amatørmessig lidenskap og entusiasme vi ser etter i en formativ demo-utgivelse.
Til slutt har vi den 11 minutter-lange «Jesus is a Wizard», som beveger seg fra åpningens dødsmetalliske sump-lende til en sjokkerende ballade-aktig bro, og tilbake igjen. Broen stikker litt i overkant ut i forhold til omgivelsene, men det vitner om en ambisjon som muligens kan hjelpe bandet fra å bli fanget i 80-talls-pastisj på sikt. Dessuten er låtas øvrige minutter fylt med så mye ekstremmetallisk gull at alle eventuelle synder er glemt innen låta rundes av.
Det må sies at ‘Rock Hard’ er et ganske så stort uttrykksmessig rot. Spennet fra klassisk tradmetall til buldrende dødsmetall er stort, og bandet holder disse uttrykkene foreløpig fraskilt, heller enn å integrere dem på noe vis. Dette er dog kun en demo; og det en demo som er fylt til randen av fremragende ideer og riff levert med bunnløs entusiasme og kjærlighet for sjangeren.
Rockhard har kanskje ikke ennå klart å raffinere råmetallet sitt til en skarp sverdspiss som kan penetrere rustningen til den erfarne anmelder. Det de derimot har gjort, er å forme det til en butt jævla klubbe som bulker og slår i stykker rustningen min med rå kraft og viljestyrke. Jeg anser dette som en suksess fra perspektivet til et ungt og uerfarent band, og anbefaler derfor ‘Hard Rock’ til fans av 80-tallets ekstrem- og tradmetalliske undergrunn.
Andakt er et enmanns-svartmetallband som debuterte rundt denne tiden i fjor med EP-en ‘Incubus’. EP-ens fire låter bød på svartmetall som åpenlyst var inspirert av den norske gullalderen på 90-tallet, men som også gjorde plass for en mer moderne brutalitet. Til tross for noen gode momenter var utgivelsen åpenbart et produkt av kulturen for lav-terskel-utgivelser som Bandcamp har avlet frem, hvilket den pistrete og blasse produksjonen var en uslettelig påminnelse om.
Nå har musikeren bak prosjektet, «Savarak» annonsert debutskiva ‘Ritual of Angzhar’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Den første singelen har dog blitt sluppet, og «Awaken the Beast» eksemplifiserer på effektivt vis både elementene som skiller Andakt fra Bandcamp-massene, samt elementer som ikke helt lar dem unnslippe den samme kategoriseringen. Den brutale, Nordjevel-aktige aggresjonen er enda mer markert på «Awaken the Beast» enn tidligere, og når tidvis et tempo og en eksplosivitet som grenser til black/grind. Denne formen for krigsmetallisk intensitet blir sjelden utforsket av soloprosjekter på bandcamp, så det er trolig her nøkkelen til et oppsiktsvekkende uttrykk ligger for Andakt.
Men produksjon og låtform levner foreløpig ingen tvil om prosjektets tilhørighet til Bandcamp-paradigmet. Vokalen ligger altfor langt fremme i miksen, overgangene er hakkete og uelegante, og «Savarak» sliter med å sveise sammen låtmaterialet til en større helhet. Med andre ord er det de samme bekymringene jeg hadde rundt debutplaten til Moor som preger oppløpet til ‘Ritual of Angzhar’, og det gjenstår å se om Andakt klarer å håndtere overgangen til plateformatet på en mer overbevisende måte enn førstnevnte.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattmare – «Engstelig»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Nattmare på sin side er et enmannsprosjekt som ikke virker å sikte høyere enn Bandcamp-idealet, men som heller omfavner det. Prosjektets visuelle og soniske estetikk er tydelig inspirert av DSBM (Depressive Suicidal Black Metal), en personlig og intim form for svartmetall som lever nesten utelukkende på internett. I likhet med norske prosjekter som Vadatajs og Vardok Nalt bruker Nattmare hjemmestudioets begrensninger som et verktøy i seg selv, ved å skape et brokete, støyende lydbilde som rammeverk for utleverende og smertefull lyrikk.
Melankolsk kassegitar etablerer en intim og sørgmodig atmosfære, samtidig som det introduserer den enkle, vekslende akkordrekka som underbygger «Enstelig» som helhet. Utgangspunktet er svært enkelt, men post-svartmetallisk melodikk og lidenskapelig, plaget vokal legger til rette for en følelsesmessig overlevering som gjør inntrykk i all sin beskjedenhet. Jeg skal ikke påstå at Nattmare leverer noe helt enestående på «Engstelig», men til å være en enkeltstående DSBM-låt på Bandcamp er den overraskende effektiv. Anbefales fans av emosjonell og lavoppløst DSBM/Post-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrvandrer – «Kunsten Å Forsvinne«
Usignert, ute på Bandcamp
Post-black metal-prosjektet Myrvandrer er i desember aktuell med sin andreplate ‘Salt’ etter fjorårets debutskive ‘Lenge Leve Livet’. Som mange andre band innenfor undersjangeren har ikke Myrvandrer vist seg fremmed for å omfavne en melankoli og en emosjonell dimensjon som ofte mangler innenfor metallmusikk, og det er også noe som langt på vei videreføres i den nye singelen fra den kommende plata: «Kunsten Å Forsvinne».
Låta starter i et rolig, sårbart og melankolsk spor, der nydelige clean-gitarer og avstemt sang bygger opp under et Sólstafir-aktig vers. Akkordrekka videreføres fint av de mer støyete svartmetallgitarene i refrenget der skrikevokalen også melder sin ankomst, og assossiasjonene til band som Deafheaven og An Autumn for Crippled Children blir med ett mer iøyenfallende. Myrvandrer evner sånn sett å tilføre en ganske stor kraft til musikken sin på tross av at jeg synes produksjonen tidvis blir litt spinkel og skranglete, og introduksjonen av piano i låtas avslutning og klimaks er også et effektivt og godt grep. Vi gleder oss til plata i desember!
Skrevet av Alexander Lange
Strymer – «Vinternatt»
Ute nå via Duisterhant Studio
Svartmetallbandet Strymer fra Telemark slapp tidligere i år sin debutskive ‘Cold Winds Of Azrael’ og fulgte opp denne med singelen «Nocturnal Illumination» i mai. Nå er nok en ny låt på trappene, «Vinternatt», der duoen serverer en tre minutters dose av sin aggressive form for svartmetall.
Strymer er av den gode, gamle norske svartmetallskolen og legger i musikken sin ikke noe skjul på at de vil kanalisere det rå og primitive ved sjangeren. Det klarer de nokså godt på «Vinternatt», da med ganske så velfungerende, iskalde og kompromissløse akkordrekker i bunn, en nærmest kontinuterlig blast-beat og en klassisk, besk svartmetallvokal i front. «Vinternatt» skiller seg på ingen måte ut i den etter hvert så store svartmetallundergrunnen, men leverer i og for seg en potent og forløsende dose rå svartmetall.
På én side er nok KINGSEEKERs ‘Daily Reminders’ et klart uttrykk for stammespråket som sprang ut av 2000-tallets store bølger av metalcore. Denne debutskiva byr på et musikalsk uttrykk som utvilsomt ligger tett opp mot storhetene herfra, og i mangel på spesielt egenartede grep og overveldende kvaliteter, vil den nok dermed ha vanskeligheter med å omvende sjeler som ikke allerede har funnet seg til rette i sjangerlandskapet. Med drypp av djent, alternativmetall, melodisk death metal og post-hardcore byr KINGSEEKER her på melodier, grooves og tekniske grep som tidvis fremstår litt vel anonyme og velkjente, og som dermed er avhengig av lyttere som har en sterk forkjærlighet for elementene i seg selv.
Så finnes det på den andre siden også gode argumenter for å gi ‘Daily Reminders’ en real sjanse – selv om man ikke er fullblods metalcore-entusiast. KINGSEEKER evner nemlig å utstråle en overbevisende lidenskap på denne plata, noe som gjør at de heller åpenbare likhetstrekkene med andre band innenfor sjangeren på sitt beste også fremstår smakfulle, inspirerte og beundringsverdige. ‘Daily Reminders’ er en plate som for meg til tider har vanskeligheter med å fremstå minneverdig, men som også byr på noen virkelig sterke øyeblikk.
Det er nok vokalen som tilføyer det meste av lidenskapsfølelse på ‘Daily Reminders’. Her ligger nemlig et energinivå som på sitt beste minner om det man får servert av noen som Dillinger Escape Plans Greg Puciato eller Converges Jacob Bannon. Det bidrar for eksempel mye til at andrelåta «Unto Us» er en skikkelig tilfredsstillende kruttønne, og at man også mange andre steder får servert en hemningsløs intensitet som får en til å tørste etter en live-opptreden. De forvrengte gitarakkordene i versene på «A Life You Neglected» bidrar til et tilsvarende høydepunkt, og «Empires» drar intensiteten i enda litt mer interessante retninger i form av å være en smakfull post-hardcore-flørt.
Platas ubestridte høydepunkt er imidlertid låta «Butterflies». Denne treminutteren er et virkelig vellykket stykke metalcore-håndverk, og er et eksempel på at man med utgangspunkt i velkjente elementer kan by på noe som føles inspirerende og friskt. Gitarene leverer her et sterkt, melodisk hovedtema, vokalen tilfører en akkurat passe dose råskap, og refrenget er denne platas desidert mest potente parti.
Så kan man også nevne at refrenget på «Broder» også må kunne sies å være et sterkt forsøk, og at man i avslutningssporet «Imposter Syndrome» får servert et av de kuleste og mest groovy riffene på plata. Men etter en slik oppramsing vil man nok også måtte ende opp med å påpeke noen av platas svakere ledd. ‘Daily Reminders’ byr – i forlengelsen av det jeg nevnte innledningsvis – nemlig også på noen låter som går ganske raskt i glemmeboka. Preludiet og tittellåta føles for eksempel som et blasst forsøk på å etterligne et band som Vildhjarta, og fremstår som en liten dose venteromsdjent man nok kunne klart seg foruten. Låter som «Copium», «Umbra» og «Oceans of Regret» blir også litt som skygger av det man må tro er inspirasjonskildene, og evner ikke på samme måte som de sterkeste sporene å tilføre en intensitet som veier opp. ‘Daily Reminders’ er nok også en plate som med sine mange, intense spor overdoserer litt i en gjennomlytting og som dermed burde vært litt kortere.
På tross av ikke å være sterk i alle ledd er likevel ‘Daily Reminders’ en virkelig prisverdig debutplate. På sitt beste gir KINGSEEKER her nemlig uttrykk for en lidenskap som smitter og som gjør det klart hva slags potensiale som ligger i metalcorens energinivåer. I så måte blir dette bandet også en velkommen fargeklatt i en norsk metallscene som ellers ikke akkurat er overbefolket av band innenfor denne sjangeren.
Skrevet av Alexander Lange
Vadatajs – The Goddess of Winter and Death, Morana
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Vadatajs er et DSBM-band (Depressive Suicidal Black Metal) fra Skjetten bestående av to latviske karer; det virker i alle fall slik dersom man tolker de mange hintene duoen strør rundt seg. Aliasene deres «Velna Kalps» og «Meness» er av latvisk opprinnelse, hvorav førstnevnte betyr «djevelens tjener», og sistnevnte viser til den baltiske måneguden. Det viktigste hintet er vel kanskje bandnavnet Vadatajs, som jeg i min omtale av deres forrige utgivelse ‘Mine Kingdom Lost’ glemte å nevne at referer til en gruppe ondskapsfulle skapninger innenfor latvisk mytologi som er ansvarlige for at folk går seg vill i skogen. Denne mytologiske forbindelsen er viktig å være klar over når man skal ta for seg prosjektets nyeste EP, ettersom den titulære Morana selvfølgelig også er en mytisk entitet innenfor latvisk folklore.
På ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ tar Vadatajs med seg biter av latvisk mytologi og putter dem inn i sin sedvanlig lav-oppløste form for DSBM. En av de mest åpenbare forskjellene fra bandets tidligere utgivelser, er at de lange og ustrukturerte låtene har blitt erstattet med noen langt mer konsise og intuitive konstruksjoner. Utenom denne form-messige oppgraderingen henger mye av de uttrykksmessige elementene igjen fra ‘Mine Kingdom Lost’, spesielt de Windir-aktige, folkemetalliske kontrapunktene og de sprakende, intense strekkene med støyende svartmetall.
Dønninger av mørk ambiens og smertet jamring kommer sigende ut av anlegget ved åpningen av «The Fool». Tung, drivende svartmetall og strømlinjeformede melodier veksler om å oppta rampelyset, før noen nesten funeral doom-aktige, katedralske rengitarer senker belysningen drastisk. En makaber vals setter punktum ved det sterke åpningssporet, før en hektisk storm av ‘777 Sect(s)’-aktige, dissonerende svartmetall annonserer tittelsporets ankomst. Denne intensiteten blir balansert ut med de nevnte melodiske vevene av Windirsk folketonalitet, før brutale rytmiske inndelinger og slangende gitarlinjer gir avslutningen et overraskende dødsmetallisk preg.
Den glidende overgangen inn i «Mana Melna Sirds Tevi Padara Tumsu» leder inn i et lengre lavmælt og atmosfærisk strekk, fylt av effektbelagte synther og en ensom, gebrokken gitarduett. Etter to og et halvt minutt entrer resten av bandet, og bølger av sørgmodig svartmetall slår over ripa på lytterens skute. Vadatajs sin nyeste EP gjenbruker en del av de ideene som funker best, og den makabre valsen som avsluttet «The Fool» får en make i valsen som avslutter utgivelsen. Det er ikke slik at alle de låtskriver-messige vendingene på ‘The Goddess of Winter and Death, Morana’ er av konsekvens, men jeg vil likevel påstå at Vadatajs har tatt et betydelig steg fremover når det kommer til låtskriving på sin nye EP. Den desperate overbevisningen og de eksperimentelle impulsene som var å spore på ‘Mine Kingdom Lost’ har dog blitt noe dempet på ‘The Goddess…’, så jeg håper at bandet klarer å finne en balanse mellom presisjon og kreativ lunefullhet på en eventuell andreskive. ‘The Goddess…’ er uansett en over gjennomsnittet god Bandcamp-svartmetallutgivelse, og burde falle i smak for fans av sviende, svarte uttrykksformer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Doedsjarl – Svarter Natt Ov Min Dod
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
Doedsjarl er et splitter nytt kunstnerisk samarbeid mellom to anonyme trondheimsinnbyggere; «Doedsjarl», som har ansvar for all musikk, tekst og ideologi, og «Ulvehale», som har ansvar for prosjektets visuelle utforming. Sammen har de skapt et prosjekt som på overflaten formelig oser av primitivt mørke – som eksemplifisert via den støyende lo-fi-produksjonen og det kull-aktige, håndtegnede coveret. Dersom man setter seg ned med de tre låtene som utgjør gruppas demodebut ‘Svarter Natt Ov Min Dod’, så vil man fort innse at det gjemmer seg noe langt mer krevende og eksperimentelt under Doedsjarls ortodokse fasade.
Ved første øyekast minner ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ mye om en ukjent svartmetalldemo fra 90-tallet, men åpningssporet «Svartnatt» bruker liten tid på å åpenbare Doedsjarls kromatiske og uortodokse harmonikk. Det virker til tider som at de to gitarstemmene står i konflikt med hverandre, og sammen med den støyende produksjonen fremtoner demoen seg som en tett og kvelende klangmasse. Dette gjør at musikken oppleves som krevende og avstraffende, men de sære kombinasjonene av gitarstemmer gir også låtene et delirisk, hallusinatorisk preg. Hvorvidt denne tilnærmingen til harmonikk er intensjonell eller uintensjonell er vanskelig å si, men det oppstår altså noen magiske øyeblikk over demoen som følge.
Doedsjarl er heller ikke redde for å tøye den tidsmessige strikken, som «Min Død»s ti minutter-lange spilletid viser. Ideene får rikelig med tid til å utfolde seg, samtidig som «Doedsjarl» veksler mellom partier akkurat ofte nok til at ikke ensformigheten inntreffer. Låta kan grovt sett oppsummeres som en kombinasjon av Paysage d’Hivers tidsperspektiv og Krallices eksperimentelle harmonikk på deres selvtitulerte skive, alt puttet inn i en lydproduksjon som er hentet ut av 90-tallets mest primitive svartmetallskiver.
«Mørk Skog» avslutter skiva med en serie lange, slake dønninger av mektig svartmetall. Massive og truende akkorder velter ut av høyttalerne med urovekkende regelmessighet, hvilket ikke blir mindre forstyrrende av «Doedsjarl»s fjerne og desperate skrik. ‘Svarter Natt Ov Min Dod’ er en demo som er såpass lav-oppløst og støyende at den mest sannsynlig ikke vil appellere til andre enn den mest masokistiske svartmetall-elite. For de av dere som er villige til å lutte øre vil demoen derimot avsløre en eksperimentell og spennende tilnærming til primitiv svartmetall som rommer et betydelig potensiale for videre utvikling.
Man får i grunnen mye på kjøpet med musikken til Livløst. På ‘Symphony of Flies’ beveger bandet seg riktignok sjelden utenfor svartmetallens verden, men til gjengjeld viser Livløst frem flere sider av den enn det svartmetallband pleier å gjøre på én enkelt utgivelse. Musikken ligger med en eim av DSBM (dark suicidal black metal) først og fremst i territoriet til den mer riffbaserte og mid-tempo-befengte svartmetallen, og spiller på mange av de samme klassiske metall- og rock-elementene man finner i mye av musikken til band som Darkthrone og Satyricon – så vel som black’n’rollens eskapader. I dette ligger imidlertid også en dose av Livløsts dungeon synth- og ambient-side som fikk sitt store utløp på kuriositeten ‘Bråtebu’ i fjor, som flere steder på ‘Symphony of Flies’ gir svartmetallen et synth-befengt og egentlig ganske symfonisk preg – ikke helt ulikt stemningene som frembringes blant annet på Emperors klassiker ‘Anthems to the Welkin at Dusk’, mens rene orgelpartier andre steder gjør det ganske så spesielt. Uttrykket og helheten har dermed en nevneverdig egenart, og fremstår samtidig meningsfull.
Åpningslåta, som også er tittellåta, gir også et dekkende – og godt – førsteinntrykk av det man har i vente. Her setter dystre synther og et gitararbeid som pendler mellom Mgła-aktige melodier og drivende riff den mørke tonen, og Livløst lar noen lyse pianotangenter lyse det hele opp et grann mot slutten. Deretter kommer høydepunktet på ‘Symphony of Flies’, «No Reason», der bandet lykkes usedvanlig godt både med noen usedvanlig tunge partier og okkulte og effektive synth- og gitarmelodier – til tider, spesielt i refrenget, er det til og med riktig så vakkert.
Fem av de seks låtene på ‘Symphony of Flies’ ligger, som de to første låtene, rundt syvminuttersmerket i lengde. Dette er et format Livløst i all hovedsak lykkes med, all den tid enkelte partier blir strukket ut litt i lengste laget. På fjerdelåta «Angelperfume» har jeg også et noe ambivalent forhold til lengden, der noen av platas sterkeste og mest folk-metal-aktige partier – et kruttsterkt og enkelt riff og et helt strålende synth-drevet refreng – avløses av et rimelig langt bridge-parti. Dette gjør imidlertid de opprinnelige partiene desto sterkere når de (endelig…) vender tilbake mot slutten. Når det gjelder låta «Red», som også var et av platas singler, er imidlertid den lange ambient-introen og repetisjonene mot slutten en liten ripe i lakken på en låt som ellers fungerer knallsterkt i midten blant annet med et kraftig og flott refrengtema.
Den enda mer tålmodige avslutningslåta «Hostel» er på sin side platas mest forglemmelige affære da den ikke evner helt å bringe inn noe nytt som samtidig er spennende nok – samtidig som det i seg selv er en sterk nok enkeltlåt. Så er nok en mer generell svakhet ved dette albumet enkelte sider av produksjonen, nærmere bestemt den ganske spinkle gitarlyden som vel egentlig ikke kan reddes helt inn av at man snakke om et rått lo-fi-preg. Noen av dungeon synth-elementene, særlig de nevnte pianotangentene på tittellåta, er heller ikke helt heldig implementert. Clean-vokal-koringene på platas annerledeslåt «Holy Night» kunne også vært bedre utført og innbakt – noe som er litt synd da dette ligger til grunn for et skikkelig catchy refreng.
Likevel er ‘Symphony of Flies’ en sterk svartmetallutgivelse. Den utstråler ambisjoner om noe egenartet samtidig som beina er plantet i svartmetallens grunn, og Livløst evner også å frembringe noe litt unikt i jungelen av undergrunnsutgivelser innenfor sjangeren. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Mournless – Jeg Forsvinner (demo)
Usignert, ute på Bandcamp
Mournless har blitt omtalt flere ganger på siden her, og er et svartmetallprosjekt som har vist bedre og bedre takter siden sin første utgivelse på tampen av fjoråret. Det kan nok også sies om ‘Jeg Forsvinner’, særlig med blikk på noen av de virkelige høydepunktene, selv om den med sitt demo-format også fremstår en smule ujevn og retningsløs.
Etter et kort introsegment presenteres «Night Fall» som ble sluppet tidligere i sommer som singel, og sammen med den påfølgende «Rest» demonsterer nok denne låta både det typiske og beste på ‘Jeg Forsvinner’. Musikken er av det melankolske og DSBM-aktige slaget rent komposisjonsmessig, og får en god boost av den ganske så perfekte lo-fi-produksjonen som ligger til grunn for uttrykket. Det er akkurat passe diffust, det skaper en virkelig håpløs stemning, og gitarene er som små snøstormer som kludrer til sikten og isolerer lytteren i Mournless’ mørke univers.
«Strid» er i forlengelsen av dette demoens desiderte høydepunkt. En rolig, akustisk gitar som tar stafettpinnen videre fra «Rest» åpner her ballet, og den eksploderer i en mer diffus affære enn det som er noe annet sted på demoen – da godt hjulpet av noen dødseffektive akkordrekker og velimplementerte synther(?) oppi det hele.
Andre halvdel enn ‘Jeg Forsvinner’ er mindre god enn den første, selv om «Wander» er et flott segment . «Burried» er til tider forbausende utight, og det beste kommer kanskje på «Wounds» der noen overraskende hyl gjør det hele hakket mer interessant. Avslutningen «Noir» er om noe enda mer overraskende da Mournless her plutselig beveger seg i blackgazens melankolske landskap – med noe varierende hell. Det vitner muligens om et prosjekt som ennå utforsker sine kroker, og det skal sies at Mournless også lykkes godt med sitt grunnuttrykk. For å være en demo er dermed også ‘Jeg Forsvinner’ en interessant affære.
Det anonyme enmannsbandet Vevstol er tilbake med dose nummer to av sin for-punkede og drivende svartmetall på demoen ‘Fiendtlighet’. Power chordsene og trommenes evige two-step er selvfølgelig med over fra bandets demo-debut ‘Nordvestpassasje’ fra tidligere i år, men i tillegg blir vi servert et par elementer som ikke tidligere har funnet plass i prosjektets materiale. Om du var fan av ‘Nordvestpassasje’s Ildjarn-ske svartmetall er det dog ingen grunn til å fortvile over disse nye tilleggene, ettersom de kun utgjør bittesmå avbrekk fra en ellers primitiv og støyete tonestrøm.
Tidlig Darkthrone (etter deres dødsmetalliske periode) og Mayhem er gode holdepunkter for nye lyttere, en type lavoppløst svartmetall som ikke er redd for å kjøre sine enkle riff fullstendig i stykker via gjentatte repetisjoner. Musikken pløyer seg for det meste fremover uten stans, men enkelte rytmiske oppbrudd og punkteringer bidrar til å gi terrenget den lille variasjonen som holder monotonien (delvis) på avstand. I tillegg har vi de litt større utsvingene som stopp/start-vekslingen mot slutten av «Og Hun Stønnet» og de dødspunk-aktige, snirklende gitarlinjene som åpner «Å Le en Annen Dag». På en såpass ensfarget utgivelse som ‘Fiendtlighet’ fungerer små deviasjoner som dette svært effektivt, ettersom de fungerer som gjenkjennelige landemerker i et ellers uniformt terreng.
Da de samme dundrende akkordrekkene og trommene som preget ‘Nordvestpassasje’ åpnet showet på «Endelig Oversvø» var jeg litt bekymret for at ‘Fiendtlighet’ kom til å være nærmest identisk sin forgjenger. Etter å ha lyttet gjennom demoen adskillige ganger kommer jeg dog til samme konklusjon som sist: at Vevstol makter å blande inn akkurat nok begivenheter i musikken sin til å unngå at det oppfattes som en sammenhengende strøm av hvit støy. Dette avhenger selvfølgelig av en viss forkjærlighet for monotone og primitive, støyende svartmetallvarianter – de fleste alminnelige lyttere vil nok allerede i løpet av demoens første minutt kunne erkjenne at musikken ikke er for dem. Det er nok en grense for hvor lenge Vevstol kan operere med akkurat dette formatet før det oppleves som ensformig, men på ‘Fiendtlighet’ holder artistens nådeløse og insisterende svartmetall-visjon fortsatt vann.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vadatajs – Mine Kingdom Lost
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Vadatajs er et enmanns-svartmetallband fra Skjetten som ikke forsøker å legge skjul på hva som er prosjektets agenda. Med titler som «Worthless Human Meat» og «Creature in the Corner of My Room» plasserer debuten ‘Mine Kingdom Lost’ seg trygt og godt i DSBM (depressive suicidal black metal)-verdenen, hvilket er det kanskje dystreste og mest ufiltrerte hjørnet av metallen som helhet. Urovekkende som et nihilistisk og trøstesløst skrik ut i eteren – DSBM er en sjanger som sjelden øyner veien ut av det altoppslukende mørket, men som heller velger å vektlegge dette mørket i sin musikalske utforming. Likevel er det tegn til vitalitet og håpefull eskapisme på ‘Mine Kingdom Lost’, en skive som makter å både imponere og forvirre anmelder om hverandre.
Fra et utgangspunkt i Windirs melodiske svartmetall puttet inn i et lav-oppløst Bandcamp-format går veien innom flere ulike uttrykksmessige holdeplasser i løpet av platas 40 minutter. Dødsmetalliske riff og harmonier stikker seg ut av den nordiske tåken som preger resten av utgivelsen, og det samme gjør de sure og Jute Gyte-aktige ledegitarene som sprer sine krokete vinger fra tid til annen. Det man kanskje vil huske best fra sine første gjennomlyttinger av plata er nok dog de melankolske og lengselsfulle, arpeggierte gitarene som dominerer platas midtseksjon. Det er her håpefullheten trer inn i sin rolle som motpol til det evige mørket som kaster sitt likklede over plata; og denne tendensen finner sitt naturlige høydepunkt i det drømmeaktige 8-bit/dungeon-synth-landskapet i «Worthless Human Meat»s midtparti.
Ideene som utgjør låtenes grunnmur er beint over bunnsolide. Den melodiske svartmetallen på åpningssporet «The Burning of My Castle» fester seg til sinnet med grove kroker, og det samme gjør de golde folk/svartmetall-frasene som pisker i gang platas ti minutter-lange avslutning «Loss of Perception and Time». Produksjonen er – sjangeren tro – pistrete og gnagende, men kombinert med de desperate og uhemmede vokalene oppleves skiva som et ektefølt utbrudd av håpløshet og sinne. Vadatajs har dog en tendens til å kutte opp låtene sine med lommer av total stillhet, og de fremstår dermed mer som vignetter enn ferdigstilte og gjennomkomponerte stykker musikk. Dette er kanskje den mest presserende kritikken jeg kan rette mot skiva, ettersom det er lite annet på ‘Mine Kingdom Lost’ som vil irritere folk med mye erfaring med sjangeren fra tidligere.
Som alle utgivelser som har med DSBM å gjøre er det viktig at man er fortrolig med sjangerens kultur og sound for å få noe av substans ut av ‘Mine Kingdom Lost’. Det skal ikke være noen tvil om at skiva er et artefakt fra Bandcamps dypeste og minst befarte dalstrøk, men det skal heller ikke være noen tvil om hva Vadatajs har fått til på ‘Mine Kingdom Lost’. Plata er en personlig og affekterende reise gjennom et fragmentert og plaget sinn, og å høre på musikken er nesten som å delta i den frigjørende renselsen som forekommer når man spiller inn intens og emosjonell musikk. Sånn sett er skiva trolig et ypperlig tillegg til platehylla for folk som vet å sette pris på DSBM; for øvrigheten vil nok gleden springe ut ifra å følge platas melodiske svartmetall-bevegelser inn i skivas reflekterte midt-seksjon. Det er nok uansett liten tvil om at ‘Mine Kingdom Lost’ kommer til å finne veien til de av dere som trenger den mest.
‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med WhoredomRife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.
«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.
Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.
Skrevet av Alexander Lange
Trollfest – Happy Heroes
Ute nå via Napalm Records
Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis.
Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid.
Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (PharellWilliams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk.
Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ungrateful – Souls of Sin
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).
Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.
Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mjerim – Despair
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.
I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).
Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Saprophage – Demo 2021
Usignert. Ute på Bandcamp.
Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.
Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.
Sist uke godtet vi oss med Sirenias singel «Addiction No. 1» fra den kommende plata ‘Riddles, Ruins & Revelations’, en fengende kraftpakke som blandet gruppas velkjente symfoniske metall med elektroniske elementer og Rammsteins industrielle arena-rock. Sist fredag slapp bandet singel nummer to, en mørkere og mer hardbarka låt ved navn «We Come to Ruins».
Ved inngangsdøra møter vi de samme sagende synthene og elektroniske filtrene som summet i bakgrunnen på «Addiction No. 1», før et Sylosis-aktig, mørkt og moderne thrash-riff overrasker med sin umiddelbare tyngde. De growlede versene kommer som et friskt pust fra en gruppe som tidvis står i fare for å kunne bli oppfattet som Eurovision-metall, og i motsetning til mange kvinne-frontede symfoniske metallband unngår Sirenia den fryktede «Skjønnheten og udyret»-effekten som ofte oppstår mellom de kontrasterende stemme-typene. Det låter overbevisende røft, og det glir sømløst over i Emmanuelles strålende melodier på pre-chorus og refreng. Jeg har ikke så mye negativt å si om singelen – både det vektige «Hevy-Devy»-riffet og den snaue synth-odysseen på broen fungerer bra isolert, samtidig som de bidrar til å skape variasjon i låtas terreng. Alt i alt sett synes jeg singlene Sirenia har sluppet i forbindelse med plateslippet til nå har vært rimelig sterke, så forventningene er høye til det fulle prosjektet nå som vi nærmer oss release. Sirenia opprettholder sin gode treff-rate hva singler angår med «We Come to Ruins».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Wardruna – Skugge
Ute nå via Fimbulljod Productions på strømmetjenester.
Wardrunas ‘Kvitravn’ nærmer seg med stormskritt, og en uke før slippet slapp folk-prosjektet med Einar Selvik i spissen den siste smakebiten: «Skugge». Dette er et litt annet dyr enn den kruttsterke ti-minutteren «Andvevarljod», som i sin variasjon og sine bølgedaler demonstrerte nokså progressive tendenser. Sånn sett minner den langt mer om «Kvitravn», noe låtlengden også tilsier, men den er nok også et noe mer lavmælt og seigt innslag. Dette betyr naturligvis likevel ikke at det majestetiske ved Wardrunas varemerke bortfaller, der det dypt spirituelle kles i en musikalsk drakt som bør være spiselig for de aller fleste.
Første halvdel av låta fremstår herlig endeløs, der de ytterst få trommeslagene understreker et usedvanlig lavt tempo som først og fremst drives fram av de lange, kontrollerte stavelsene i Selviks vokal. Forlengelsen føles da også svært naturlig, der både vokalen og perkusjonen driver tempoet opp betraktelig og fullbyrder det som for meg alltid har vært den sterkeste siden ved Wardrunas musikk: Intensiteten. Komposisjonen er nemlig svært sterk i dette henseendet, der bandet med svært få trekk, og egentlig bare ved hjelp av den hypnotiserende atmosfæren som stadig ligger sterkt ulmende under det hele, evner å holde musikken i et jerngrep samtidig som at de får den til å peke utover seg selv.
Skrevet av Alexander Lange
Jorn – «Faith Bloody Faith»
Ute nå via Arctic Rights Management
Norges fremste metallvokalist Jørn Lande sørget med sin joviale holdning og enorme scenetekke for et forfriskende innslag under lørdagens sending av MGP. Jeg var i utgangspunktet overrasket over å se navnet hans på deltakerlista, noe som med tanke på Jorns forkjærlighet for fengende og ukomplisert arena-rock i etterkant nesten er umulig å forstå. Jørn Lande har vært klar for låtskriverkonkurransen i lang tid – hvorvidt han har vært klar over det eller ei – og denne helgen fikk vi alle sammen glede av å høre mannens stålbelagte stemmebånd tordne ut fra tv-høyttalerne.
«Faith Bloody Faith» er en pasifistisk og dogme-kritisk hardråkk-jam skrevet av Jørn selv, i tillegg til medlemmer av Trollfest, Chrome Division og selveste Åge Sten Nilsen. Harmoniserte gitarer river som piler i luftrommet over slagmarken, og Game of Thrones-trommer pisker de krigene massene til vanvidd. Det mest overraskende aspektet ved låta er den tunge bruken av østlig instrumentering og tonespråk, et element som i kjent MGP-stil ikke helt klarer å unngå å bli oppfattet som kulturell turisme. Låta i seg selv er en ekstremt fengende stykke musikk, og Jørn trakterer det skiftende terrenget med overskudd og bombast.
Men i likhet med Keep of Kalessins «The Dragontower» fra 2010 føles «Faith Bloody Faith» ut som en forkortet versjon av en lengre låt, og spesielt andreverset bærer preg av at låtskriver-kvartetten forsøker å rase gjennom for mange ideer på kort tid. Til tross for dette fikk jeg virkelig sansen for låta etter atskillige lyttinger, og sett fra det ståstedet at MGP-låters eneste samfunnsoppgave er å levere musikk med høy underholdnings-faktor er det ingen grunn til å mene at hverken «The Dragontower» eller «Faith Bloody Faith» forsømmer sine plikter. Til tross for at skribentene hos Metallurgi stemte iherdig på bidraget til Jorn kom han dessverre ikke videre; noe som sjokkerer med tanke på at de autoriserte anmelder-stemmene våre er verdt omtrent ti ganger så mye som allmennhetens. Gjør som oss og vis din støtte til den snytte utøveren ved å spille av låta høyt og ofte via artistens Spotify-side!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Endezzma – «Wild Glorior Death»
Ute nå via Dark Essence Records
En tordenbolt lyser opp en forlatt slagmark dekket av skjoldsplinter og brukne økseskaft idet melankolsk gitarplukking lokker oss tilbake til Endezzmas langhus for å høre andre singel fra den kommende plata ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, titulert «Wild Glorior Death». I min anmeldelse av «The Name of the Night is a Strong Tower» lot jeg meg imponere av bandets «…mytiske raffinement og eksplosive kraft», og på den siste singelen opprettholder Endezzma nettopp denne balansen, samtidig som de ikler musikken en mer storslått drakt.
Etter den spenningsbyggende introduksjonen leder Hønefoss-kvintetten lytteren gjennom en korridor der noen av de mest effektive våpnene i bandets arsenal henger til utstilling. Strie strømmer av melodisk men voldsom svartmetall møter høye voller av robust vikingmetall, det hele akkompagnert av grov og lidenskapelig vokal fra vokalist «Morten Shax». I tillegg til disse kjerne-elementene fyller Endezzma ut i kantene med mer eventyrlige komponenter; en glitrende tåke av effektbelagte keys driver inn over lydbildet fra tid til annen, og på et sted i låta introduserer en lys og vibrerende synt-linje som jeg ved første gjennomlytt forvekslet med operatisk kvinnevokal. På «Wild Glorior Death» leverer Endezzma nok en moderne viking/svartmetall-hybrid som klarer å kombinere tilgjengelighet og dybde på utmerket vis.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Heave Blood & Die – Post People
Ute nå via Fysisk Format/Heave Blood & Die via Bandcamp og strømmetjenester.
Heave Blood & Die fra Tromsø klarte i fjor å bygge opp høye forventninger til deres kommende tredjealbum ‘Post People’ med singlene «Radio Silence» og «Metropolitan Jam». Bandets eventyrlige, suggererende stoner-metall fikk her tilført en del mer egenart gjennom flere luftige innslag av elementer fra sjangre som post rock, post punk og krautrock. Her har de klart kunststykket å unngå det ofte litt langtekkelige og kjedelige sporet mange post-metal-band setter seg fast i; i stedet opprettholder Tromsø-kvintetten den energien de allerede har mestret på sine tidligere utgivelser. «Radio Silence» har hørtes ut som et slags drømmende Baroness, og singel nummer to har vært den litt mer utålmodige og drivende lille kompanjongen.
Nå har bandet sluppet tittellåta fra albumet, der strikken nok tøyes enda lenger fra en hvilken som helst komfortabel metal-tilværelse. Rene indie rock-tendenser åpenbarer seg i versene i låtas første halvdel, der lavmælt vokal ligger godt over et fantastisk romslig lydbilde preget av store, behagelige gitarer. Et kort, snikende crescendo av keyboard-orgel åpner låta for det ISIS-aktige klimakset, som bandet evner å holde gående med et langt melodisk strekk. På «Post People» må jeg innrømme at jeg nok savner nettopp den energien som på de andre singlene har bidratt til å løfte Heave Blood & Dies egenart, mest fordi det særegne på denne nye låta nok er mindre slående. Samtidig demonstrerer bandet her også en spennvidde som nok er helt nødvendig på en fullengder; «Post People» løftes på alle måter når den høres i sammenheng med de to andre låtene.
Skrevet av Alexander Lange
Vardok Nalt – «Rosedansen»
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Vardok Nalts nye singel «Rosedansen» er som en altoppslukende, svart røyksky som langsomt men ustanselig kryper bortover horisonten. Enmanns-prosjektet har vært svært aktivt siden oppstarten sent i 2020, med singler som hyppig og sporadisk fløt til overflaten på Youtube og Bandcamp, samt en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ som ble sluppet helt på tampen av året. Der Vardoks tidligere materiale bærer preg av den puslingen som må til for å finne frem til et eget sound, er «Rosedansen» en låt som er seg selv fullt og helt – en forbausende komplett låt fra et prosjekt som kun har eksistert i et fåtall måneder.
Låta åpner med den svellende røykskyens illevarslende frammarsj, før en piruetterende frase begynner å spinne et sted dypt inne i det uskuelige mørket. Den dystre valsen halter seg fremover i et langsomt og utrettelig tempo, før Vardok introduserer en melodisk tredjegitar. Denne kombinasjonen av inntrykk får muligheten til å putre og koke over mange repetisjoner, før rullende dobbelbass ramper stemningen opp til apokalyptiske nivåer. DSBM-vokalen til Vardok henger som en grå sol i horisonten, og i bakgrunnen hører vi etterlevningene av et bedrøvelig orkester i form av en mørk aura av keyboards.
For første gang samler tematikk, instrumentale ideer og storstruktur seg for Vardok Nalt til et produkt som er mye større en sine bestanddeler, og resultatet er en låt som for min del er den klart sterkeste singelen så langt i 2021. Grunnet et ønske fra bloggens hold om å tilby en likeverdig plattform for både ny-oppstartede og erfarne grupper er det ikke sikkert at jeg kan fortsette å dekke Vardok Nalts produksjon i sin helhet, ettersom han arbeider såpass hurtig at vi står i fare for å dekke ham annenhver uke. Jeg kommer uansett til å følge utviklingen hans og gjøre dere lesere oppmerksomme på milepælene, ettersom jeg føler at mannen er i ferd med å utvikle noe mektig og potent på rekordtid. «Rosedansen» er rik og hypnotisk dødsmarsj jeg anbefaler alle som har interesse av dyster, atmosfærisk svartmetall.
‘In the presence of the one’ er den siste EP’en til det trondheimsbaserte enmannsprosjektet Shadow Puncher, og går inn i en relativt lang liste over forholdsvis korte utgivelser som har kommet jevnt siden begynnelsen av 2019. Her er det snakk om kristen, selvprodusert death metal der blant annet programmerte trommer livnærer et klart DIY-preg – et preg som utarter seg både på godt og vondt. Mye kan nok sies om produksjonskvaliteten på EP’en, særlig med tanke på en i utgangspunktet tøff gitarlyd som av og til blir så meaty at man omtrent kjenner det i magen. Shadow Punchers styrke ligger nok først og fremst i eventyrlysten som kommer frem i prosjektet, og som på mange måter er nokså særegent for hjemmesnekrede enmannsprosjekter.
Med «Covered by the blood of the lamb» starter Shadow Puncher riktignok i velkjent death metal-territorium, med et solid hovedriff, noen litt underlige gitareffekter på det hele og en groovy Gojira-aktig versseksjon som fungerer godt under den ganske så velutførte growle-vokalen. På «Shield» får man imidlertid servert et rendyrket metalcore-riff med djent-tendenser. Assossiasjonene til metalcore-storhetene fra 2000-tallet er så tydelige at lånet av elementer nesten må kunne sies å være litt skamløst, men man kommer likevel ikke utenom det faktum at det egentlig låter ganske så bra – særlig med tanke på akkordene som stadig vekk åpner opp lydbildet.
Shadow Puncher durer derfra videre med EP’ens desidert tøffeste riff i «Exhalt», som løfter en låt som ellers kanskje preges av noe retningsløs repetisjon. Når det med de tre første låtene er det imidlertid bare tominutteren «Anchored» igjen, som kliner til med et heftig breakdown-tema som ligger stødig over hektiske skarptrommer. Den korte doseringen passer Shadow Punchers musikk utmerket, og gjør det enkelt å holde interessen oppe gjennom hele EP’en. Så er det kanskje mer uklart om låtskrivingen er sterk nok for en skikkelig fullengder.
Skrevet av Alexander Lange
Vardok Nalt – Ikke Vær Redd for å Falle
Usignert, ute nå på bandets Bandcamp
Osterøy-mannen bak Vardok Nalt har med sin nyeste utgivelse nådd en svært viktig holdeplass for hvert et aspirerende ungt prosjekt. Etter en bølge av instinktivt utforskende låter skylte over internettets bortgjemte strender via Vardoks Youtube-kanal og Bandcamp, har han nå samlet lærdommen han tilegnet seg på veien og brukt den til å konstruere sitt første missiv av betydning og vekt.
Åpningssporene «Ikke Vær Redd» og «For å Falle» synes å danne en helhet, hvor første del introduserer lytteren til EP-ens dystre atmosfære med dunkle gitarer, illevarslende basuner, kirkeklokker og marsj-trommer. Introens oppsamlede spenning videreføres til «For å Falle»s rullende tam-slag og sprakende gitarer, før det hele forløses i en intens og bestialsk storm av rå svartmetall. Der Vardok tidligere har strevd litt i forsøket med å blande inn mer utypiske elementer i den rigide svartmetall-malen, har han nå ingen problemer med å få drivende rockerytmer og blytunge gitarriff til å fungere i den helhetlige miksturen. Dette faller sammen med en mer variert og nyansert tilnærming til låtstruktur, og resultatet er at låttekstene får hjelp fra det sympatiske musikalske bakteppet til å gjøre seg mer bemerket.
Og den simple men effektive musikken på ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ er nok tiltenkt å spille andrefiolin til tekstenes kvelende mørke. Vardoks selverklærte forbindelse til den nitriste undersjangeren DSBM (depressiv/suicidal svartmetall) fordrer en nærhet til vanskelige følelser, noe som kan bekreftes ved å lese tekstene som ligger lett tilgjengelig i artistens sosial medier. «Omfavnes av Dypet» er et spesielt godt eksempel på hvordan Vardok bruker musikken til å forsterke tekstens budskap, ettersom den suggererende, meditative og feberlige atmosfæren følger reisen til det gjørmefylte søkket i bunnen av eget sinn som vokalene beretter om med desperat overbevisning.
Det kan være vanskelig å sette seg ned og skrive om musikk som dette, som følge av at vi anmeldere også er mennesker med et rikt hvelv av personlige erfaringer å hente fra og projisere. På den ene siden har Vardok Nalt prestert å kondensere vanskelige følelser til en sterk og givende musikalsk opplevelse, noe som uten tvil kan være til hjelp for andre som kjenner på den samme håpløsheten. På den andre siden har man et inderlig håp om at artisten skal finne veien ut av «skyggenes land», og at han finne frem til en opplevelse av hjem som er mer innbydende enn den metaforiske «bunnen av Husavatnet».
‘Ikke Vær Redd for å Falle’ oppleves som nettopp et fritt fall ned i sinnets mørke avgrunner, en påminnelse om prøvelsene vi står overfor som samfunn i møte med en epidemi av unge mennesker som opplever tomrom i tilværelsen. På samme tid oppleves EP-en som aktivt selvforsvar mot dette tomrommet, en katartisk tømming av de skadelige og misledende tankene som tømmer ellers friske sinn for vitalitet og handlekraft. Vardok Nalt har åpenbart truffet en nerve hos anmelder, og jeg kan ikke annet enn å være håpefull med tanke på mannens videre rolle som musiker i den norske undergrunnen. Vardok Nalt tar et viktig oppgjør med eget mørke på ‘Ikke Vær Redd for å Falle’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skuggimadr – Beers in the Studio
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Gjøran Sæther, kjent fra band som Gorr og …Under a Full Moon har nylig gjort en liten piruett fra sin vanlige rolle som komponist av mørke ambient-landskaper over til mer tradisjonell band-basert musikk. Skuggimadr synes å være musikerens primære prosjekt når det kommer til hans personlige enmanns-uttrykk – hvilket er en ukonvensjonell form for svartmetall med industrielle undertoner han debuterte på EP-en ‘Winter’ fra 2019. Tittelen på EP nummer to, ‘Beers in the Studio’, er rimelig selvforklarende: dette er produktet av litt kvalitetstid bak miksebordet med en øl i hånden og et lekent sinn bak konsollen. Ettersom motivasjonen bak innspillingene ser ut til å være egen underholdning og tidsfordriv heller enn å skrive musikk som pusher prosjektet videre mot nye høyder, er det også vanskelig å forestille seg at man skal stille disse låtene i et overveldende kritisk lys. Likevel har han gjort innspillingene tilgjengelig for massene, noe som kommuniserer et ønske om at folk flest også skal kunne finne noe å glede seg over midt i all studio-dillinga.
Overgangen fra keyboard- og hardware-basert skriving til skriving for gitar, bass, trommer og vokal er ikke nødvendigvis den enkleste eller mest intuitive, og både debuten og den nye EP-en er preget av de samme voksesmertene. Låtene består ofte av en eller to ideer som repeteres på sporadisk vis, uten å nødvendigvis bygge opp til noe annet en ytterligere repetisjoner. Åpningslåta «You Can» er et eksempel på dette, med sine statisk summende black/death-gitarer, men tendensen blir enda tydeligere på «Fatal Calamity», hvor de siste to tredelene av låta er dominert av en enslig, gradvis sakkende doom-akkordrekke.
Musikkens noe ubestemmelige og udefinerte natur forsterkes ytterligere av den ujevne produksjonen. Trommene ligger generelt for høyt i miksen, og på andre halvdel av «I Skuggane» svelges gitarene nesten fullstendig av den kataklysmiske stormen av stikker. Vanskeligst av alt å gjøre seg klok på, er den avsluttende låta «Chernobyl Apples». Narrativet er som et bruddstykke hentet fra eventyret om Snøhvit satt til Chernobyl, fortalt av det gradvis oppløsende sinnet til en forvirret gammel mann. Musikken matcher dette bisarre scenarioet med sin underfundige miks av borg-synther, skjeve riff som av alle ting minner om en lav-oppløst miks av Virus og Tesseract, og de hese svartmetall-skrikene til Sæther selv. Når det hele krones med et tynt og ytterst uventet breakdown, er det vanskelig å ikke spørre seg selv om det hele er ment å være litt humoristisk, eller i det minste at det er skrevet med mengder av glimt i øyet.
Nå kan det tenkes at jeg kommer i skade for å rette et for kritisk blikk på et prosjekt som egentlig bare var ment for gøy. Jeg er generelt fan av at artister tar seg friheten til å leke seg og eksperimentere med ytterst uvanlige uttrykk på lavterskel-EP-er sånn som denne, for så å bringe med seg lærdommen over i større prosjekter. Derfor vil jeg understreke at jeg ikke mener dette er en meritt- og fortjeneste-løs utgivelse; bare at jeg ikke fikk nevneverdig ut av å lytte på den personlig. Skuggimadr befinner seg ennå i oppstartsfasen, så jeg kommer til å holde øynene oppe for en mer definitiv utgivelse i fremtiden, om det kommer i form av en substansiell EP eller en fullverdig debut-plate.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Praefuro – Praefuro
Usignert, ute på Bandcamp.
Praefuro har sluppet en selvtitulert debut-EP det i det hele tatt er litt vanskelig å si hva består i. Mens Bandcamp-låtlista prydes av åpningslåta «Dusks Embrace», ligger ikke denne inne i låtlista som presenteres andre steder. Av de to er det imidlertid Bandcamp-versjonen, om vi skal kalle den det, som anbefales, da denne EP’en i det tilfellet åpner på sitt beste, med en ganske kul dissonant åpning og Darkthrone-nikk i versene.
Resten av EP’en er dessverre ikke like god. Et innbydende folk-metal-vers og skiftene mellom intens oktavakkord-svartmetall og dissonante groove-tendenser på «Praefuro», moll-akkordene på «Forked Tongues» og black’n’roll-grepet i verset på avslutningssporet «Abattoir» kan for så vidt sies å fungere greit. Det blir imidlertid svekket av noe det alltid er litt rart å klage på i svartmetallanmeldelser: Produksjonen. For samtidig som at det er klart at man ikke skal være ute etter konvensjonell produksjonskvalitet på utgivelser som dette, klarer dessverre ikke Praefuro å kommunisere nok av verken råskap eller atmosfære i sitt ganske tynnslitte lydbilde til at det slipper unna som svartmetallprosjekt. Produksjonen er preget av høye, lyse gitarer som tar veldig mye plass og ganske masete blast-beats som ikke kommer så godt ut av at det er svært lite bunn i materialet. Utførelsen fremstår også i overkant slurvete der mange overganger ikke fungerer spesielt godt, og den svært svake og spinkle vokalen ligger nokså merkelig til i lydbildet. Dette er imidlertid som sagt en mye større problem enn selve låtskrivingen, der Praefuro, på tross av å fremstå uinspirert til tider, sånn sett er langt bedre på vei.
Beaten to Death – Laat Maar, Deel Vier: Ik Verhuis Naar Endor
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Da har vi kommet til veis ende på en meget flott og langstrakt tur gjennom Beaten to Deaths ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Fjerde kvartal fra det uttrykksmessig sprelske grindcore-bandets skogs-fikserte epos ble sluppet 30. Desember, og med det er albumet fullbyrdet, spektralsteinene samlet og evighetssteinene trygt festet på Thanos’ veldige hanske. ‘Laat Maar, Deel Vier…’ legger ut på en siste sjarmøretappe gjennom den skogen i universet som kanskje har mest problemer med å innrette seg etter naturens lover; Ewok-befolkede Endor fra Star Wars-universet.
Del fire føyer seg godt inn i rekken med tidligere utgitte EP-er, samtidig som den avslutter sagaen på egenartet og verdig vis. «Melankolske Oppstøt» blaster og ruller nedover Endors strandstripe som en regnbuefarget Droideka, før en skarptromme-fanfare og hektiske gitarer leder inn i refrengets rungende akkorder. Rumling i underveksten varsler om tyngre forsterkninger fra imperiets hold, og sannelig kommer ikke de buldrende døds/doom-riffene til «Rectal Dark Ages» stampende ut i skuddvekslingen med død i blikket. Det dannes et naturlig opphold i konflikten når ewokene samler seg for å spise rotgrønnsaks-gugge ut av hjelmen til en død stormtrooper på «If Your Music Were a Blowjob it Wouldn’t Suck». Smektende emo-gitarer akkompagnerer blyg metall-koring, og i kjent Beaten to Death-stil makter sammensetningen både å være voldsomt affekterende samtidig som den opprettholder en viss parodisk funksjon.
EP-en og plata konkluderes med den lengste og mest signifikante låta vi har blitt servert så langt i reisen gjennom ‘Laat Maar’. Lyse, skingrende akkorder bryter opp i guttas mer tradisjonelt stormfulle grindcore, før klimprende mandoliner og sildrende bekker av pianospill tar anmelders hender og leier ham inn i en ukjent og blomstrende oase i Endors ellers så Californske fauna. Miksturen av grøtete koring, nordisk festival-indie og Mario Duplantier-tromming som vokser frem i kjølvannet må rett og slett høres for å bli trodd. Med sitt dramatiske post-rock crescendo toppet med gong- og bjelleslag står «Crying on the Outside, Living on the Inside» i fare for å overbelaste, men samtidig er det altså helt merkelig gripende. Det er som å bli tatt som gissel av en monstrøs hybrid av WU LYF og Explosions in the Sky og utvikle sterke, ubeskrivelige følelser for begge to.
Det hjelper at låttekstene til Beaten to Death på ‘… Deel Vier…’ dysser ned absurdismene til fordel for mer relaterbar tematikk enn tidligere. Gutta er tydeligvis ikke noe mer resistente mot 2020s mentale gulag enn allmennheten, og låtene hadde det lettere med å snike seg inn i livet i anmelder som resultat. ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’ er absolutt verdig å være ukas favoritt på bloggen, – denne og de fleste andre uker – men for å rette søkelyset mot så mange fortjenende artister som mulig velger jeg å smekke plata under utnevnelsen de fikk hos oss i November. Beaten to Death har med ‘Laat Maar…’ gitt ut sin beste plate til nå, samt en av fjorårets aller beste norske plater innenfor metall. Unnlat å lytte på eget ansvar.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Gaia Epicus – Seventh Rising
Ute nå via Epicus Records
Det undervurderte norske power metal-bandet Gaia Epicus er tilbake med plate nummer syv, ‘Seventh Rising’. Prosjektet har eksistert under ulike aliaser i nesten tretti år, men det var først i 2001 at de begynte å jobbe under deres nåværende tittel. Etter å ha blitt redusert fra en duo til et enkeltmanns-prosjekt etter en tragisk ulykke i 2005, har bandleder Thomas Chr. Hansen gradvis banet sin egen vei fram til soundet som definerer bandet per dags dato; et konglomerat av speed, melodisk thrash, trad, samt power metal fra begge sider av Atlanteren.
Som det fargerike coveret gir inntrykket av er ‘Seventh Rising’ en oppløftende og energisk opplevelse. Låttekstene summer rundt i farvannet mellom selvmotivasjon og selvsikkerhet, i tillegg til et par utstikkere av mer fortellende karakter. Dette fokuset på styrke, motstandsdyktighet og ambisjon er rimelig vanlig innenfor power metal og klassisk heavy metal; sjangre som ofte henvendes til når energinivået trenger en liten boost i møte med krevende omstendigheter.
Åpningslåta «Like a Phoenix» presenterer det jeg ville kalt Gaia Epicus‘ grunnleggende modus. Etter en kort piano-eksposisjon blåses kraftige akkorder ut av høyttalerne, før platas trommis Mike Terrana entrer innspillings-båsen med sine presise, rullende basspedaler. Deretter serverer Thomas Chr. Hansen en nesten komplett power metal-bingo; Fengende refrenger, beintøffe riff, plekter-tapping og generelt høy-oktan-shredding. Det er en heidundrande åpningslåt, et høydepunkt kun den mangefasetterte finalen «The Eye of RA» makter å tangere.
Den øvrige sporlisten leker seg med skillet mellom europeisk og amerikansk power metal. Låter som «Rising» og «From Ashes to Fire» domineres av triumferende gitarmelodier og hurtige tempoer, der «Nothing to Lose» og «Number One» er preget av en mørkere og mer alvorlig tonalitet. I tillegg har vi låter som bygger på enkeltstående narrativer som «The Dream» og «Dr. Madman». Førstnevnte lever godt på sine instrumentale momenter, – små øyeblikk som pentaton-frasen etter refrenget har mye å si for platas levedyktighet over tid – men «Dr. Madman»s ellers velskrevne musikk blir undersolgt av låtas noe flåsete tematikk.
Nettopp dette med tematikk er en hard nøtt å knekke for meg i møte med musikken til Gaia Epicus. Selv om power metal er en sjanger som tekstmessig har en rimelig uniform fremtoning på tvers av grupper, blir det litt mye når tre av de fire låtene som åpner plata har kliss samme budskap om selvrealisering i møte med utfordringer – de bruker til og med føniks-analogien alle tre! Etter hvert som jeg lytter får jeg også en følelse at tekstene eksisterer for å varte opp instrumentalene heller enn å bidra til å øke musikkens tematiske dybde. Dette er utfordringer som kanskje spesielt power metal-band må ta stilling til, ettersom ingen lenker er sterkere enn sine svakeste ledd, hvilket i den aktuelle sjangeren ofte er teksten. Musikalsk sett er ‘Seventh Rising’ helt ypperlig, et detaljert og gjennomført knippe låter som beholder gnist og glød over utallige lyttinger.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Selvmord – Nyttårsny/Vintermorgen
Ute på artistens Bandcamp, skal lanseres fysisk via Blasphemous Creations Of Hell Records.
Etter en travel desember har det ferske nordnorske svartmetallprosjektet Selvmord åpnet sitt 2021 med ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ – nok en stilsikker utgivelse i prosjektets monotone, atmosfæriske og rå tolkning av sjangeren. Da er det også snakk om musikk som ikke distanserer seg spesielt langt fra de åpenbare inspirasjonskildene, som man hører godt at ligger i de aller mest minimalistiske uttrykkene til Burzum slik de kommer til uttrykk på for eksempel ‘Filosofem’ og ‘Belus’.
I så måte åpner Selvmord ballet denne gangen i nærmest absurd forstand. «Nyttårsny» innledes med et enkelt, klassisk svartmetallriff som teller to akkorder, som med melodien over i utgangspunktet fortoner seg utrolig godt via de nakne, iskalde og støyende gitarene som ligger perfekt plassert i den romslige lo-fi-miksen. Men lite – nei, egentlig ingenting – annet skjer på de nesten 20 minuttene låta varer, og på tross av noen variasjoner i trommespillet, er det svært vanskelig å få spesielt mye ut av den ganske retningsløse repetisjonen. For selv om repetisjon generelt er den kanskje beste ingrediensen i atmosfærisk svartmetall som dette, viser denne låta kanskje mer enn noe annet hvorfor det også er en kunst; fellesnevneren for giganter innen denne undersjangeren, som Burzum og Paysage d’Hiver, ligger nettopp i disse prosjektenes evne til å svøpe lytteren inn i sine iskalde, øde verdener med både uttømmende repetisjon og en dugelig dynamikk. En minimalistisk dynamikk som balanseres akkurat nok mot det monotone mangler dessverre på «Nyttårsny».
Heldigvis går det langt bedre på «Vintermorgen» – en låt jeg har fått enormt mye sans for. Hovedtemaet er en fantastisk underlig sak, der ganske vagt definerte lyse, rå gitartoner sirkler seg inn i øret og gir meg følelsen av å gå meg håpløst vill i et evig, kaldt vinterlandskap. Etter hvert går låta over inn i minimalistisk, mørk synth-ambient, med et parti som gir meg vibbene av Burzums ambient-klassiker «Tomhet». Når trommene etter hvert fader rolig, perfekt og lavmælt inn og en noe nedstrippet versjon av hovedtemaet introduseres dukes det for en strålende avslutning på denne låta – som også varer i nærmere 20 minutter. Når lydmørket da senker seg har man altså med en verdig slutt på plata å gjøre, men opplevelsen er altså litt todelt all den tid «Nyttårsny» ikke lever opp til sitt potensiale. At dette både finnes og også forløses viser seg jo klart gjennom «Vintermorgen». Kvalitetskontrasten viser imidlertid kanskje først og fremst at tilsynelatende simpel atmosfærisk svartmetall definitivt også er en kunst.
Skrevet av Alexander Lange
Mørk Materie – In Nomine Diaboli
Ute nå via A.X. Media Recordings
Mørk Materie er en vestlands-duo som ved hjelp av gitar, bass, trommer og raspende vokal transporterer lytteren til alle slags mørke og forheksede lokaler. Debutplata ‘In Nomine Diaboli’ vekker interne bilder av mørke borggårder, oversvømte undergrunns-ganger, støvete kjellere og malerier av gamle familieoverhoder som blikker olmt fra lerretet.
Svartmetallen som Mørk Materie praktiserer har med andre ord sterke forbindelser til sjangerens skyggefulle og atmosfæriske sfærer. Introen er kanskje det mest åpenbare eksempelet å vise til – med sin introduserende orgel-drone og synth-plukk som er innhyllet i romklang –, men allerede på låt nummer to får vi eksempler på mer nyansert bruk av virkemiddelet når bandet, etter åpningens middelalder-synth, slår over i versets melankolske og mystiske tonalitet. Atmosfære er også bakt inn i «The Holy Land» rent strukturelt, ettersom låta heller mot et seigt og nedslått funeral doom/death-uttrykk.
Andre spor går for et mer direkte og punk/rock-inspirert svartmetall-sound. «Dark Heart» og «The Plague» bruker drivende trommerytmer og valsende power chords for å skape forbindelser til legendariske band fra den norske andrebølgen, og «Tainted Blood»s flint-aktige black/thrash-bro eksploderer som en hjemmemekka molotov cocktail. Til slutt har vi låter som kombinerer det direkte og det stemningsfulle, og blant dem er det spesielt «Silens Cogitemus» som utmerker seg. Introduksjonens svermende gitarer kaller på kreftene til den stormfulle svartmetallen vi nordmenn er så gode på, samtidig som den modale melodien som dukker opp med jevne mellomrom er som en korrumpert folketone.
Det er mye gode enkelt-øyeblikk på ‘In Nomine Diaboli’, men strukturelt sett har de en del å jobbe med, ettersom debuten rett og slett ikke funker så bra som helhet. Halvparten av låtene er instrumentaler som låter mer som demoer der vokalen ikke er spilt inn ennå, og andre låter inneholder enkelte seksjoner som virkelig gjør meg nysgjerrig på å høre hva låtskriverne har tenkt rundt saken (Jeg får spesielt nakkesleng når det pseudo-moshriffet i «Dark Heart» kommer skrensende inn fra motgående fil). Men Mørk Materie er et splitter nytt band med medlemmer som (trolig) er ferske ankomster som musikere på metallscenen, og det er flust av ideer på ‘In Nomine Diaboli’ som gir meg lyst til å følge med på bandets videre utvikling. Om du har sans for lo-fi svartmetall med særegen atmosfære og periodevise oppblussinger av intens råskap, er ‘In Nomine Diaboli’ verdt å sjekke ut. Fordret lytt: «Silens Cogitemus».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Wolfritter/ Winterfell/ Helvete/ Lehman – Upon Winter Thrones
Usignert, ute nå via Bandcamp
‘Upon Winter Thrones’ samler praktikanter innenfor rå svartmetall og ambient fra begge sider av Atlanteren til en vinter-tematisert halvtime med auditiv lidelse. Innenfor splittens fire vegger er fokuset hverken på smektende harmonier eller engasjerende låtformer; nei, det viktigste ser ut til å være å opprettholde den ustanselige stormen av summende gitarstøy og kvalte skrik.
Av de tre svartmetall-bandene som har kommet med bidrag til ‘Upon Winter Thrones’ er det Winterfell som kommer best ut; i alle fall til å begynne med. «Swords of the North» er reist på en grunnmur av melankolske akkorder som trasker nedslått rundt i den golde ødemarken. «The Haunted Forests» starter også bra, med en eventyrlig atmosfære som skiller seg fra resten av låtene på spliten. Når blast beatsene introduseres sveiver låta dessverre inn i den samme underfundige mangelen på rytmisk sammenheng som preger resten av utgivelsen.
For det er nemlig noe utrolig hardnakket – kanskje til og med modig – med måten samtlige musikere på ‘Upon Winter Thrones’ tilsynelatende har valgt å spille etter hver sin puls. Wolfritters tre låter virrer alle sammen rundt i den samme formløse tåka; en miks av de mest abstrakte seksjonene til Jute Gyte og den kjølige atmosfæren til Wampyric Rites som sammen minner mest om en beruset snøstorm. Det går ikke særlig mye bedre med Norske Helvete, som etter en vindkule av en intro flakker rytmeløst rundt i ørska, litt som om jeg ser for meg tenårings-Mayhem hadde gjort etter et par kasser Tuborg på øvingsrommet.
Etter åtte låter med mer eller mindre ukoordinert svartmetall er det et strategisk grep å roe ned med en ambient-låt. Lehmans «Swallowed by the Arctic Void» er en langstrakt synth-komposisjon («vinter-synth» per artisten) som maner frem indre bilder av et snødekt platå på nattestid, lettere opplyst av nordlysets kjølige grønnskjær. Jeg nøt faktisk sinnsstemningen musikken satte meg i mer enn jeg vanligvis gjør når det kommer til svartmetall-vinklet synth-musikk, trolig fordi jeg nettopp hadde vært på en krevende reise gjennom kompromiss- og rytmeløs svartmetall. Jeg betviler ikke at det finnes flust med folk der ute som vet å sette pris på en split som dette, men om ærlighet verdsettes høyere enn skånsom juging så fikk jeg utrolig lite ut av denne utgivelsen. Anbefales om du har en utømmelig entusiasme for rå undergrunns-svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Mournless– The Decades of Torment
Usignert, ute på artistens Bandcamp.
Lite har vært mulig å finne ut om Mournless, som i slutten av desember slapp sin til nå eneste utgivelse: EP’en ‘Decades of Torment’. Prosjektet plasserer seg imidlertid innenfor DSBM-paraplyen (dark suicidal black metal), og litt ulike produksjonsvalg i EP’en tyder på at det her er snakk om låter som har kommet til underveis og kanskje litt uavhengig av hverandre. Kvaliteten er sånn sett også litt varierende.
Åpningen på fem minutter, «Suffering», er litt som så-som-så. Låta er langt på vei den mest interessante og varierte komposisjonen på EP’en, der den veksler godt, om enn noe retningsløst, mellom clean-gitarer, tapping(!) og klassiske svartmetallvers som med den beske, lyse skrikevokalen, men uten synth oppå, sender umiddelbare assosiasjoner til Emperor-frontmann Ihsahns innsats på «Wrath of the Tyrant» og «In the Nightside Eclipse». Problemet ligger i produksjonen, der trommene ligger fryktelig høyt i miksen og tilføyer lite intensitet og kraft til det ellers atmosfæriske lydbildet. Lydbildet punkteres derimot litt når trommene introduseres, og det hele ender dessverre opp som nokså platt.
Men akkurat dette problemet finnes heldigvis – merkelig nok – ikke på de andre låtene, der balansen i miksen faller meg langt mer naturlig. De videre høydepunktene kommer i de to siste, litt kortere låtene – som jeg gjerne skulle sett at varte litt lenger. «Cult of the Forest» avsluttes brått og litt underlig med et fantastisk riff som høres mer ut som en overgang til en ny låtseksjon. «The Elder» er på sin side EP’ens sannsynligvis aller beste låt, med sitt minneverdige og melodiske hovedtema som sender assosiasjoner til folk-black-metal-band som Winterfylleth. Så forløses kanskje heller ikke potensialet på denne låta helt med den korte lengden, men det er nok til å pirre interessen om Mournless skulle videreutvikle soundet sitt på en senere utgivelse.
Metallurgi 