advent of the wretched

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#35-#21)

#35: Abyssic – Brought Forth in Iniquity

Plateselskap: Osmose Productions
Undersjanger: Symfonisk funeral doom metal

‘Brought Forth in Iniquity’ er intet mindre enn en særdeles storstilt produksjon. Når det gjelder å skape en effektiv, uhyggelig og nærmest overveldende atmosfære, består Abyssic med glans på denne plata og synes å få til akkurat det de prøver på. Om plata taper litt på noen usammenhengende låtstrukturer, er det nettopp som ofte klarer å veie opp, og med det er det også klart at Abyssic langt på vei mestrer et ambisiøst og krevende sjangerlandskap. Seig og tung funeral doom metal gjøres enda mer storslått av et velimplementert symfonisk element, og dette suppleres ytterligere med mange lekre detaljer i produksjonen. Et av årets desidert mektigste metallskiver fra dette kongeriket.

Beste låter: «Chronicle of the Dead», «Mirror of Sorrow»

Link til omtale
Strømmelink

#34: Impugner – Advent of the Wretched

Plateselskap: Sentient Ruin Laboratories
Undersjanger: Death metal

En hver eneste full-lengder innenfor OSDM-paradigmet som blir utgitt på norsk mark er god grunn til å feire. Sammenliknet med våre skandinaviske brødre i øst og sør har vi et skrekkelig labert produksjonstrykk når det kommer til dødsmetall her til lands, og et hvert forsøk på å endre på dette fortjener det vi kan avse av oppmuntring, blomsterkranser og statlige subsidier. Når en norsk dødsmetall-skive i tillegg ikke bare er ålreit men helt fantastisk, ja da burde samtlige metallfans samle seg og paradere rundt i gatene med bandet hevet på sine skuldre. Impugners ‘Advent of the Wretched’ er nettopp en sånn skive; en kjapp og dødelig dose med dødsmetall skrevet av en gruppe musikere som kjenner sjangerspråket vel så bra som sitt eget morsmål.

Beste låter: «Ostracized Vitality», «Morass»

Link til omtale
Strømmelink

#33: Darkthrone – Astral Fortress

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Heavy/doom/black metal

Man vet aldri helt hva man får når Darkthrone slipper ny plate, men like sikkert som at sola står opp om morgenen er det at man da får servert autentisk og solid kvalitetsmetall av et slag. Det gjelder naturligvis også årets bidrag, ‘Astral Fortress’, der duoen viser seg trofast mot velkjente elementer mens de fortsatt peker i en og annen ny og interessant retning. Særlig er et latent, men sentralt atmosfærisk element interessant å spore på ‘Astral Fortress’, da i en velfungerende forening med Darkthrones finfølelse for klassisk riffhåndverk. Det innebærer at Darkthrone fortsatt er og blir et interessant band å følge – hele 25 år og 20 fullengdere etter bandet så dagens lys.

Beste låter: «Caravan of Broken Ghosts», «The Sea Beneath the Seas of the Sea», «Eon 2»

Link til omtale
Strømmelink

#32: Sylvaine – Nova

Plateselskap: Season of Mist
Undersjanger: Post-metal/blackgaze

Sylvaines ‘Nova’ er så vakker at man nesten får vondt. Den Amerikansk-fødte sanger/gitaristen har aldri vært typen til å sky unna reverb-dynkede melodilinjer og eteriske harmonier, men på ‘Nova’ er estetisk skjønnhet tatt til svimlende høyder som nesten tar pusten fra en. Svartmetallens beske fjes er nesten fullstendig forvist fra Sylvaines musikk i denne omgang – kun tre av platas seks låter inneholder elementer fra sjangeren, og det i små doser. Likevel finner Sylvaine måter å gjøre musikkens kjølige og glitrende post-landskap like engasjerende som det er inviterende, hvilket er en aldri så liten bragd i en sjanger som vanligvis prioriterer sound over substans. ‘Nova’ unngår kanskje ikke denne beryktede fallemmen fullstendig, men dette oppleves ikke som noen stort problem når låter som «Nowhere, Still Somewhere» og «I Close My Eyes so I Can See» surrer sine forføreriske melodier rundt lytteren.

Beste låter: «Mono No Aware», «Nowhere, Still Somewhere», «I Close My Eyes so I Can See»

[ikke omtalt]
Strømmelink

#31: Istårn – Eschatology

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv/melodisk black metal

‘Eschatology’ står igjen som et av årets sterkeste norske bidrag til svartmetall av det mer progressive og melodiske slaget. På sin andreplate demonstrerer Istårn at de er i stand til å håndtere et bredt utvalg av virkemidler i den ekstremmetallske verktøykassa, og har på den måten endt opp med en uhyre solid utgivelse når det gjelder både atmosfære, melodisk teft og variasjon. ‘Eschatology’ er en type plate som fremstår som et aldri så lite gjennombrudd, og som demonstrerer et potensiale som både utnyttes og som fortsatt etterlater et inntrykk av at vi vil få enda større og fetere saker fra Istårn i fremtiden. En kruttsterk prestasjon fra bandet er det uansett.

Beste låter: «Void», «Cosmic Scar», «The Giant»

Link til omtale
Strømmelink

#30: Féleth – Divine Blight

Plateselskap: Rob Mules Records
Undersjanger: Death metal

Til å bestå av «fem glade, musikalske gutter», virker Féleth temmelig forbanna på andreskiva ‘Divine Blight’. Bevæpnet med finkalibrerte tekniske ferdigheter og et usedvanlig destruktivt, teknisk dødsmetall-formular, gir bandet seg i kast med noen av verdenssamfunnets største moderne onder, og det med et ektefølt raseri som burde sette støkken i selv den mest iskalde og samvittighetsløse autokrat. I tillegg har bandet et instinkt for fargerike, kreative instrumentalpartier som rivaliserer selve sjanger-høvdingene i Gorod, hvilket hindrer skiva fra å oppleves som en overveldende og håpløs dommedagsvisjon. Nei, tvert i mot er ‘Divine Blight’ en skive som burde inspirere til handling – en lysende fakkel kastet inn i det moderne samfunnets apatiske hule.

Beste låter: «Majesty», «The Serpent», «Casanova»

Link til omtale
Strømmelink

#29: Bolverk – Uaar

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv black metal

Det er nesten litt vanskelig å tro at ‘Uaar’ er en debutskive. Denne plata har nemlig en dristighet og en egenart som skiller den en del fra så å si alt annet på denne lista, og henter sin største styrke i at den er en nokså underlig plate som likevel aldri mister helt fotfeste i svartmetallens sjangerlandskap. Bolverk ruller ut den ene interessante og kule ideen etter den andre på ‘Uaar’, og gir plata si en type underholdningsverdi det ikke er så ofte man støtter på innenfor svartmetallen. Med det får vi servert et aldri så lite unikum som styrkes ytterligere av sterke musikerprestasjoner.

Beste låter: «Uaar», «Svovelpredikant»

[ikke omtalt]
Strømmelink

#28: Funeral Harvest – Redemptio

Plateselskap: Signal Rex
Undersjanger: Black metal

Da Trondheims-bandet Funeral harvest slapp sin selv-titulerte EP i 2020, var det nok de færreste av oss som forutså nettopp hvor nådeløs og brutal bandets debutskive kom til å bli. ‘Redemptio’ er en skive som formidler sitt satanistiske budskap med fullstendig overbevisning – en manisk, fremover-stormende jakt gjennom den okkulte filosofiens mørke haller. Funeral Harvests svartmetall er både hensynsløst aggressiv, hypnotiserende og repetitiv på én og samme tid, og gjennomfører sin musikalske voldshandling via ni kjappe dolkestikk. ‘Redemptio’ er et av årets mest øredøvende musikalske ritualer, og et prakteksempel på den kollektive, spirituelle psykosen som for øyeblikket herjer i Trondheims svartmetall-miljø.

Beste låter: «Fire Sermon», «Principum et Finis», «The Crimson Night Tide»

Link til omtale
Strømmelink

#27: Tottal Tømming – Om Hundre År Er Allting Brennt!!!

Plateselskap: Kannibal Records
Undersjanger: Grindcore

Oslos store grindcore-stolthet Tottal Tømming slo på stortromma i år med en fullengder etter fjorårets litt mindre ablegøyer. Dette ensemblet ledet av Morten «Sigrid Vollgraven» Müller leverer akkurat som det skal på ‘Om Hundre År Er Allting Brennt!!!’, med et ufyselig og frenetisk grindcore-uttrykk i bunn og humor og skråblikk mellom linjene. Blandingen av uhøytideligheten som gjennomsyrer alt dette bandet gjør og den høye kvaliteten på musikken er uhyre appellerende, og sånn sett er også denne plata en virkelig god videreformidler av grindcorens opprinnelige purpose. Så har vi den uforglemmelige opptellingen til 13 slag på låta «En Grønn Ælva Schnørr», som er av de mest spinnville øyeblikkene du vil høre om fra denne lista.

Beste låter: «En Grønn Ælva Schnørr», «Om Hundre År Er Allting Brent!!!»

Link til omtale
Strømmelink

#26: Reaping Flesh – Reaping Flesh

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Black/thrash/hardcore

Det er få skiver som vant så mange stilpoeng som Reaping Flesh sin selvtitulerte skive gjorde i 2022. Bodø-væringenes sammensmelting av crossover-thrash, døds- og svartmetallisk estetikk dukket opp fullstendig uannonsert i november, og ble en aldri så liten besettelse ut resten av kalenderåret. Det er sjeldent at et band nailer soundet sitt allerede på debuten, men de værvante medlemmene fra band som Kollwitz og Cold Mailman virker å ha visst nøyaktig hva de ønsket å få ut av studio-tiden de la ned i arbeidet med ‘Reaping Flesh’. Resultatet er en selvsikker debut som spurter gjennom en halvtime med uovertruffen, ekstremmetallisk hybridisering; og det med en energi og en rå kraft som er fullstendig avhengighetsskapende.

Beste låter: «Putrid Strife», «Dark Life»

Link til omtale
Strømmelink

#25: Once Awake – Once Awake

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Metalcore/groove metal

Nesten hele Once Awakes selvtitulerte skive fra i år ble sluppet i små drypp gjennom hele syv singelutgivelser fra 2021 og 2022. Med det fikk vi også gradvis servert et av årets desidert beste norske metalcore-prestasjoner, der Once Awake leverer råcatchy refrenger så vel som en brutal tyngde som tidvis gjør det fristende å omtale alt sammen som melodisk death metal. Det er ingen tvil om at vi har med et band å gjøre som har stålkontroll på håndverket de har finslipt siden debutskiva kom for fem år siden. Med det er det også regelrett uforståelig at Once Awake ikke ennå har blitt plukket opp av et plateselskap.

Beste låter: «My Deed», «Crown», «Sculpture»

Link til omtale
Strømmelink

#24: Blodhemn – Sverger hemn

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Black metal

Blodhemn har lenge vært en av de villeste og mest aggressivt riffende beistene innenfor norsk svartmetall. Denne siden av bandets sound er fortsatt god representert på ‘Sverger Hemn’ gjennom låter som «Vil Livet av Deg» og «Velg Din Gift», men i tillegg tar «Invisus» prosjektet sitt til noen nye og storslåtte, post-svartmetalliske høyder på sin skive fra 2022. Dette fører til noen soleklare høydepunkter i bandets diskografi til nå, som de svevende gitarlinjene og luftige blastbeatsene som fyker gjennom åpningen av «Farvel Feioey», og det nostalgiske, festivalklare refrenget som kroner avslutningssporet «Tid». ‘Sverger Hemn’ er en engasjerende, oppslukende og variert plateopplevelse som for alvor utpekte Blodhemn som en vital, kreativ kraft på den norske svartmetallscenen.

Beste låter: «Fra Djupet…», «Farvel Feioey» og «Tid»

Link til omtale
Strømmelink

#23: Askeregn – Brennende åkres grøde

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Om plateselskapet Terratur Possessions ikke har hatt et like aktivt og sterkt år som i fjor, noe som godt skal gjøres uansett, har vi utvilsomt fått noe godt å bite i fra den kanten i 2022 også. Askeregns ‘Brennende åkres grøde’ er sannelig en godbit, om den så kommer med en intendert bismak av forbrente, svidde avlinger. Denne plata er et vidunderlig stykke moderne svartmetall, der det organiske går i en strålende forening med det mørke og obskure, og der produksjonen og presentasjonen gjør alt den skal for å frembringe det vederstyggelige Askeregn prøver å formidle. Platas oppbygging fortjener også særlig skryt, der bandet gjør en herlig innsats med å bygge opp til de to siste, svære låtene med et lite lass av kortere kraftplugger i første halvdel av skiva. Obligatorisk svartmetall for norske ører anno 2022!

Beste låter: «Under Dødens måne, under Djevelens sol», «I røyken fra brennende åkre», «Mitt hjerte er en navnløs grav»

Link til omtale
Strømmelink

#22: Devoid of Life – Embracing Emptiness

Plateselskap: Bringsli Productions
Undersjanger: Blackened death metal

En av årets absolutt tyngste plateopplevelser kom i form av Devoid of Lifes debutskive ‘Embracing Emptiness’. Bandets tilnærming til black/death er av de mest brutale den norske scenen har avlet frem noensinne, hvilket balanseres med en dyster melodikk og atmosfære som minner om den meditative destruksjonen til Ulcerates ‘Stare into Death and Be Still’. Bringsli Productions sin fabelaktige produksjonsjobb utstyrer bandet med kraften som trengs for å legge hele planeter i ruiner, og bandet responderer med å kverne ut noen av de mest monstrøse, dødsmetalliske formene som så dagens lys i 2022. ‘Embracing Emptiness’ er en skrekkinngytende kombinasjon av rå kraft og låtskriver-intelligens; en veritabel «apex predator» ved toppen av den metalliske rangstigen.

Beste låter: «Succumbed to Misanthrophy», «Deprivation of All», «The Grimness of Mortal Depravity»

[ikke omtalt]
Strømmelink

#21: Eternality – Deaþwyrd

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk black metal

Å høre på ‘Deaþwyrd’ er som å åpne et vindu mot det som er blitt Eternalitys mystiske og storslåtte univers. Dette er en svartmetallplate som leverer utrolig godt når det gjelder atmosfære og tematisk innretning, der tydelig inspirasjon fra band som Summoning og Wolves in the Throne Room håndteres på en måte som gjør at Eternality ender opp med å kunne vise til noe ganske egenartet. Enmannsprosjektets viktigste verktøy i så måte er utvilsomt de sterke, melankolske melodiene som gjennomgående har en skyhøy kvalitet, og som gir stemningene den siste finishen som gjør dem så dødseffektive som de er. Et av de aller beste utgivelsene fra den norske svartmetallundergrunnen i år.

Beste låter: «Towards Eternality», «Accursed Power of the Master I»

Link til omtale
Strømmelink

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Dan Johansen – Realm in the Sky

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Jeg vet ikke hva som sjokkerer mest; det faktum at det finnes en kar på Løkken Verk i Trøndelag som i all stillhet har kvernet ut hele ni skiver med power/prog på egenhånd, eller at musikken holder det høye nivået det gjør. Det er ingen tvil om at gitarist Dan Johansen er en av Norges flittigere arbeidsmaur, men hans tekniske og fargesprakende instrumentalmetall gjør mer enn å bare imponere basert på sin høye kvantitet. Med ‘Realm in the Sky’ leverer musikeren nemlig en semi-konseptuell power/prog-skive som imponerer på bakgrunn av sine fengende hooks og tette låtskriving.

I følge Dan Johansens Bandcamp er ‘Realm in the Sky’ inspirert av 80-tallet, spillmusikk og anime, hvilket skinner gjennom i musikkens uhemmede, energiske karakter. Med en overvekt av melodiske ledegitarer og hypersonisk shredding når musikken tidvis Dragonforce-aktige nivåer av bombast, men de tyngre riffene kan sies å ta en ytterligere svipptur innom åndsverket til artister som Dream Theater, Stratovarius og Pharaoh. Ispe en dose mørk prog og smør på litervis med tilleggsinstrumenter, og du har oppskriften på en overraskende variert instrumentalskive.

Musikken på ‘Realm in the Sky’ er av gjennomgående høy kvalitet, selv om enkelte spor treffer hardere enn andre. «Alpha-Bionic Anima», skivas første ordentlige låt, etablerer skivasTsuko G.-aktige lydbilde, som mest av alt minner om lydsporet til et fargerikt, høyoktan-bilspill. «Ethereal Pasture» overbeviser med sitt nydelige hovedtema og utsvevende gitar-akrobatikk, og «Black Dragon» introduserer en symfonisk dramatikk som nesten gir assosiasjoner til en powermetallisk utgave av Dimmu Borgir (tatt med en klype salt). Suiten «Overlord of Chaos» er også en flott, tredelt utvidelse av platas sound, og er en frisk tempoendring etter 40 minutter med lettere overstimulering.

En instrumentalskive som ‘Realm in the Sky’ kan fort fremstå mer som en mixtape enn en klassisk plateopplevelse, og jeg skal ikke si at Dan Johansen fullstendig unngår denne skjebnen. Det er likevel flott at han har tatt seg bryet med å introdusere og avslutte skiva med ordentlige preludier og postludier, ettersom dette setter en fin ramme rundt det heseblesende instrumentalfyrverkeriet som preger resten av skiva. Det skal også nevnes at produksjon og visuell innpakning bidrar til å få ‘Realm in the Sky’ til å fremstå som en høyst profesjonell affære, hvilket gir skiva noen ekstra kort å spille på.

Dan Johansens ‘Realm in the Sky’ er en bunnsolid og underholdende power/prog-skive, selv om det skal sies at en time med denne formen for hyperaktivitet tester tålmodigheten til selv de mest ihuga fartsjunkiene blant oss. Skiva nytes for min egen del best i mindre doser, selv om du med enkelhet kan la den summe gjennom fra ende til annen under en heseblesendeHorizon Chase Turbo-sesjon. Anbefales fans av Tsuko G.-påvirket power/prog med utømmelige mengder livsglede.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Pitch Black Mentality – World Final Wake

‘World Final Wake’ er andreplata til bandet Pitch Black Mentality fra Bergen – et band som slapp debuten for hele ni år siden, og som beskriver seg selv som et melodisk thrash metal-band. Det er da også snakk om en groovy, riffbasert og litt Metallica-aktig tilnærming til undersjangeren, der assossiasjonene til diverse groove metal-band også er ganske fremtredende grunnet vokalist Tore Christer Storlids grovkornede, Phil Anselmo-aktige røst.

Det er imidlertid helt klart det melodiske elementet som imponerer mest på ‘World Final Wake’. Plata åpner nokså godt med «Fortress», der man på tross av litt simple vers får servert en ganske så habil refrengmelodi og ikke minst en flott oppbygning mot slutten. Ellers står gitarene stort sett for mange av de melodiske høydepunktene på plata, eksempelvis i «Eternal Night» og «Legacy», der bandet langt på vei mestrer noen hederlige forsøk på melodisk death metal-aktig intensitet.

Vokalen bidrar på sin side til å løfte noen flotte refrenger, som i tillegg til i åpningslåta er å finne i for eksempel «All Wither in Autumn» og «The Wall» i albumets siste ledd. Ellers synes jeg dessverre vokalen er noe av det som trekker plata mest ned. Den tilføyer et nokså uoriginalt og cheesy groove metal-preg til plata, noe som ikke blir spesielt mye bedre av at kvaliteten på låttekstene tidvis strupes av klisjèfylte rim. Growlinga er heller ikke spesielt godt levert de få stedene der den dukker opp, og Storlid kommer dessverre ikke helt heldig ut i sine lysere registre.

Heldigvis står ikke dette i veien for at mange av låtene på ‘World Final Wake’. Aller best er nok «Dahaka», som med sin lengde på åtte og et halvt minutt er albumets klart lengste låt og viser Pitch Black Mentality fra en mer progressiv side. Bandet utnytter tida godt, og leverer både kruttsterke riff, gode melodier og rolige partier som demonstrerer en bredt spekter av virkemidler.

Blant de mindre gode låtene finner vi for eksempel power-balladen «Fear the Rising Sun», der jeg synes hovedmelodien tynes vel mye. Bandet mister også dampen mot slutten av plata når avslutnings og tittellåta spinner; denne tilføyer lite til helhetsopplevelsen og blir en nokså anonym affære. Men Pitch Black Mentality får mye til å stemme på ‘World Final Wake’. Med en god produksjon i bunn er mange av låtskriverprestasjonene gode, og med noen særlig sterke riff og melodier i ermet byr bandet på noen sterke høydepunkter underveis.

Skrevet av Alexander Lange

Orbiter – A Goddamn Classic

På sin fjerde utgivelse ‘A Goddamn Classic’ søker stoner-trioen Orbiter fra Oslo å treffe en ytterligere autensitet, og har satt seg inn i studio uten mange typiske, moderne produksjonsverktøy til rådighet. Sånn sett er denne plata langt på vei vellykket, da Orbiter kommer langt i å levere en velspilt og velprodusert plate som får frem mye rent og flott trøkk fra en liten bandbesetning. Gitarlyden er ordentlig fin og akkurat passe grovkorna, riffene sitter godt og bassen og basstromma leverer bunnsolid bunn i lydbildene.

Det skal sies at Orbiter i stor grad spiller stoner rock og metall som følger spillereglene. Låtene «Built Like a Tank», «The Rat King» og «Don’t Trust Them Devils» leverer verken mer eller mindre enn det man kan forvente av en habil prestasjon innenfor sjangeren, og særlig vokalen bidrar til at uttrykket til tider blir litt vel anonymt uavhengig av hvor feite og fine riffene er, for å si det sånn. Høydepunkter kommer riktignok likevel, som i de drivende riffene i åpningslåta og «Don’t Trust Them Devils», og musikken holder helt klart et nokså høyt nivå i seg selv.

Ut fra det man kan lese om Orbiters intensjoner og eksistensgrunnlag er det heller neppe noen overraskelse at musikken ikke står for noen store (forsøk på) innovasjoner. Likevel vil jeg si at det i tittellåta og avslutningslåta «Deep Dark Sea» finnes mer interessante grep enn i de nevnte låtene. I «A Goddamn Classic» komplementeres flotte riff og et strålende refreng med noen ganske så nydelige clean- og lead-gitarer i bridge-partiet, så vel som noen flotte basslicks og en flott oppbygning mot slutten, og den ni-minutter lange avslutningen er et ambisiøst og vellykket bank i bordet på en utgivelse som til sammen bare varer i 28 minutter. Her tar Orbiter seg god tid til å bearbeide et tregt, tungt hovedtema, og tilføyer nok dynamikk til at det holder seg interessant hele veien gjennom. Og joda, her leverer også bassen noen virkelig flotte saker.

Med det er ‘A Goddamn Classic’ en stoner-plate som leverer både godt råmateriale og noen dristige påfunn. Jeg tror Orbiter har potensiale til å levere mer av det sistnevnte på neste utgivelse (som kanskje også kan være litt lenger!), men for fans av sjangeren er sannsynligvis denne tunge og lille halvtimen mer enn nok for å tilfredsstille øregangene. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Impugner – Advent of the Wretched

Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories

Impugners nye mini-LP er et soleklart resultat av besetningens utømmelige kjærlighet for klassiske undergrunnsformer. Med medlemmer fra band som Deathhammer, Diskord og Desolation Realm i rekkene er det nemlig ikke slik at gruppen kan sies å mangle kanaler til å formidle sin troskap til tradisjonell ekstremmetall. Eksistensen til Impugner vitner likevel om at det fremdeles er hjørner av dette universet medlemmene ikke får utforsket gjennom sine hovedprosjekter; i dette tilfellet støyende og forpunket dødsmetall.

‘Advent of the Wretched’ ble opprinnelig utgitt som en selvstendig demo i 2021, men har nå blitt plukket opp for gjenutgivelse på forskjellige formater av Caligari Records og Sentinent Ruin Laboratories. På menyen står garasje-dødsmetall inspirert av Autopsy (se coveret av bandets klassiske «An Act of the Unspeakable»), men med nok av den finske dødsmetallens sleipe form i seg til at plagiatkontrollen unnlater å slå ut. I tillegg anvender bandet djevelens intervall hyppig for å svøpe låtmaterialet i et ondskapsfullt slør, hvilket ytterligere markerer Impugner som kyndige omorganisatører av dødsmetalliske bestanddeler.

Singelen «Ostracized Vitality» transporterer oss umiddelbart tilbake til 1987, da Autopsy befant seg i skjæringspunktet mellom Californias punk-, thrash- og vordende dødsmetallscene. Klassisk riffing og jagende tromming skaper en hektisk og snublende fremdrift, som bandet igjen kontrasterer med kravlende doom-strekk og ulmende dissonanser. Satt på spissen kan opplevelsen av ‘Advent of the Wretched’ oppsummeres som å falle ned en trapp i 20 minutter, kun avbrutt av korte opphold på de mange avsatsene på veien ned.

Og dette er nøyaktig det jeg ønsker meg fra en lav-terskel-utgivelse levert av noen av Norges fremste praktisører av tradisjonell ekstremmetall. Det er ikke så mye annet å si om utgivelsen enn at den hever seg over sin beskjedne natur, at lengre og mer substansielle låt-lenger (se «Cerebral Avacice») kler bandet vel så bra som korte byks, og at jeg vil ha mye, mye mer av dette. Impugner konstruerer en manisk kjøttkvern av pur dødsmetall på sin debut-utgivelse ‘Advent of the Wretched’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Feral Howl – Doomspells Of The Outer Gods

Enmannsprosjektet Feral Howl slapp tidligere i år en respektabel debut i form av EP’en ‘Atavistic Meditations’. Et uttrykk som er svøpt i mystikk beholdes på denne nye utgivelsen, men den anonyme skikkelsen bak dette prosjektet foretar like fullt et stilskifte i form av å levere femti minutter bekmørk dark ambient fremfor svartmetall. Det er også et stilskifte som i all hovedsak er svært vellykket, da dette er en plate som virkelig lykkes med å formidle ytterst dystre, ritualistiske og fengslende stemninger.

‘Doomspells Of The Outer Gods’ består av fire stykker på mellom åtte og 18 minutter hver, der Feral Howl omfavner minimalisme med høy selvsikkerhet. I hver av stykkene tynes og loopes enkle hovedtemaer med mørke synther, iskalde orgeltoner, guffen perkusjon og diverse effekter slik at lytteren virkelig blir sugd inn i den dype, dype avgrunnen Feral Howl peker ned i. Aller mest fanget blir jeg nok av «Black Guardian Of The Titanic Cromlech (Beyond Space and Time)», der grøssende lydeffekter, steinansiktsvokal og høylytt cymbal-rasling får pensle stemningen over en mørk, kontinuerlig synth-tone. Også åpningslåta «Lurker At The Threshold, Summoned Forth» imponerer stort med effektive orgeltoner, ujevne trommeslag og minimalistiske lydeffekter oppå det hele.

Andre halvdel av ‘Doomspells Of The Outer Gods’ får meg ikke i like stor grad på kroken. Tittellåta synes jeg ikke helt klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid på over 17 minutter, og baserer seg på en groove som etter hvert irriterer mer enn den fengsler. Avslutningslåta «Dark Winds Over Kara-Shehr (Oath of Death)» inneholder på sin side platas kanskje bredeste og mest interessante spekter av effekter, men blir også litt rotete, og treffer aldri den suggererende tilstanden som de andre stykkene på plata kan skilte med. Likevel har også disse stykkene en del for seg, og ‘Doomspells Of The Outer Gods’ mestrer i all hovedsak dark ambient-håndverket usedvanlig godt. Med sitt mystiske, ritualistiske uttrykk evner Feral Howl nemlig å levere noe høyst stilsikkert og effektivt i form av sine virkelig bekmørke lydbilder.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kampfar – «Rekviem»

Med slippet av «Rekviem» blir det tydelig at Kampfar har begått et lite promoterings-stunt i forkant av sin nye utgivelse ‘Til Klovers Takt’. Låta er nemlig den femte av platas seks til å se dagens lys, hvilket kun etterlater én enslig låt til den offisielle slippdatoen i begynnelsen av november. Det at låtene har blitt sluppet i kronologisk rekkefølge i forhold til deres plassering på skiva er et flott detalj, og det har vært interessant å oppleve hvordan ‘Til Klovers Takt’ har vokst fra et enslig kapittel til en snart fullverdig saga siden februar.

Og Kampfars musikk brenner selvfølgelig med den samme intense, virvlende heten på «Rekviem» som på tidligere singler. Bandets insignia er umiddelbart gjenkjennelig i de tordnende trommene og de flakkende gitarstemmene som åpner låta, ettersom det har blitt ettertrykkelig innprentet i den norske svartmetall-beretninger i årene etter bandets oppstart 1995. Den tredelte strukturen går fra en eksplosive åpning over i en midtseksjon preget av ritualistisk hengivenhet og stampende backbeats, før et kammermusikalsk utsving leder oss opp på den vindsvøpte, ruvende tinden som setter punktum ved låta. Til slutt skal det nevnes at vokalist «Dolk» har utviklet seg til å bli en av norsk svartmetalls mest karismatiske frontmenn, og mannen anvender sitt fulle register i det som er en svært dramatisk opptreden på «Rekviem». På dette tidspunktet kan vi trygt erklære at ‘Til Klovers Takt’ er en av årets viktigere norske utgivelser, men vi gleder oss likevel umåtelig til sagaens konklusjon ved månedsskiftet. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Once Awake – «Sculpture»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Once Awakes nye singel er et bunnsolid stykke melo-death/groove-metall som for alvor burde sette bandet på kartet her til lands. Fra åpningens pulserende synther og det tårnende riffet som følger er det ingen tvil om hva slags epoke innenfor melodisk dødsmetall som er den store driveren i bandets musikk, nemlig den kommersielle storhetstiden til svenske band som In Flames og Soilwork. «Sculpture» er en velskrevet og uhyre punchy sak, og kommer innpakket i en glattpolert og kraftig miks som burde kunne gjøre bandets musikk tilgjengelig for et større, internasjonalt publikum. Singelen mangler kanskje det helt store og fengende refrenget til å virkelig kapitalisere på sine ambisjoner, men den levner liten tvil om at Once Awake er noe annet enn en dødskompetent og kreativt drevet kraft innenfor melodisk dødsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abyssic – Mirror of Sorrow

En storstilt og mektig norsk metallproduksjon venter i slutten av oktober når Abyssic, et band med en rekke tungvektere innenfor den norske metallscenen, lanserer sin tredje fullengder ‘Brought Forth in Inquity’. Nå har vi fått en smakebit fra plata: Låta «Mirror of Sorrow». Her får bandets storslåtte, symfoniske og bombastiske death/doom fritt spillerom.

«Mirror of Sorrow» låter dundrende, ondskapsfullt og klart, og bør kunne falle i smak for enhver som har sansen for seig, tung og atmosfærisk dommedagsmetall. Temaene Abyssic ruller ut er også potente og storslåtte, og etterlater ingen tvil om kvintettens profesjonalitet. Jeg har mindre sansen for enkelte elementer i produksjonen og låtstrukturen, der særlig synthen kan virke litt forstyrrende i miksen og låta i litt for stor grad blir en retningsløs pendelsvingning mellom svære, tunge partier og rolige pusterom med pianospill. «Mirror of Sorrow» er imidlertid med sine seks minutter det korteste innslaget på den kommende fullengderen, så det gjenstår å se om det strukturmessige slår meg som mer meningsfullt på resten av plata.

Skrevet av Alexander Lange

Astrosaur – «Black Hole Earth»

Låta «Black Hole Earth» er det første tilfellet av ny musikk fra Astrosaur etter slippet av plata ‘Obscuroscope’ i 2019. Astrosaur er et instrumentalt, progressivt rock- og metallband som skiller seg ut gjennom sitt innslipp av elementer fra stoner rock og post-metal, noe som kommer klart til uttrykk i den åtte minutter lange «Black Hole Earth».

Det er særlig musikerprestasjonene og den behagelige produksjonen som imponerer her, og det serveres både feite, fine akkorder, klar og grovkornet bass og blendende leads. Innledningsvis byr Astrosaur på fartsfylte temaer og vekslinger som sender assosiasjoner til fjorårets Addiktio-plate, før de deretter byr på en flott og ganske lang oppbygning som tilfører en heldig dynamikk etter en litt vel omskiftende begynnelse. Låta lander deretter fint i dens energiske hovedtema, og etablerer seg sånn sett som en solid prestasjon i påvente av fullengderen ‘Portals’ som lanseres 18. november.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – My Child

Det som må være et av Norges aller mest aktive metallprosjekter utenfor den beryktede svartmetallfloaren på Bandcamp, bandet Dark Delirium, har sluppet singelen «My Child». Her har bandet fått drahjelp i form av en gitarsolo fra gitaristen i bandet Sublime Eyes, og leverer en dramatisk og bombastisk låt som legger seg i bandets etter hvert velkjente skjæringspunkt mellom metalcore og melodisk death metal. Symfoniske elementer er nok imidlertid skjøvet enda mer i forgrunnen enn tidligere.

«My Child» er et av flere kvalitetsmessige fremskritt Dark Delirium har gjort siden debutplata ‘Suplhur’ som kom ut i fjor. Låta er på ingen måte en spesielt innovativ prestasjon innenfor sjangerlandskapet bandet beveger seg i, men byr på noen sterke melodier, tunge riff og noen litt overraskende og frenetiske gitarleads i sluttpartiet. I tillegg sørger den tydelige hardcore-vokalen for en aldri så liten og meningsfull undersjangerkrysning.

Skrevet av Alexander Lange

Impugner – «Ostracized Vitality»

Med medlemmer fra band som Diskord, Deathhammer og Desolation Realm i rekkene burde Impugner umiddelbart aktivere en Pavlovsk sleve-reaksjon blant fans av den norske ekstrem-undergrunnen. De har i alle fall hatt den effekten på enkelte betydningsfulle sirkler, ettersom demoen deres fra 2021, ‘Advent of the Wretched’, nå har blitt plukket opp av venerable Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories for gjenutgivelse. I den anledning har demoen fått en forhøyet status som mini-LP, og alt virker duket for Impugners grufulle entré som norske ambassadører på den internasjonale OSDM-scenen.

«Ostracized Vitality» er en ondskapsfullt sydende liten sak som veksler mellom byksende, punkpreget dødsmetall, og seig, Autopsy-beslektet kravling. Produksjonsverdier hentet ut fra dødsmetallens garasje-variant gjør at musikken aktiverer mange av sentrene i hjernen som er viet til identifiseringen av vaskeekte og skruppelløs dødsmetall, selv om jeg må vente til jeg har hørt hele skiva før jeg kan avgi min dom på dette aspektet ved Impugners musikk. For øyeblikket virker nemlig den hemningsløse vokalen til Bjørn Hagen litt øredøvende, hvilket distraherer fra det utsøkte gitararbeidet til «Bowel Ripper» og «DMH» – som på sin side låter litt flisete og lavmælt. «Ostracized Vitality» er uansett en eksentrisk eksplosjon av en dødsmetall-låt som ville satt 80- og 90-tallets tapetrading-miljø i lys lue.

Skrevet av Fredrik Schjerve