Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Årabrot – Norwegian Gothic

Ute nå via Pelagic Records.

Alt Årabrot har gjort musikalsk de siste ti årene kulminerer i ‘Norwegian Gothic’, om vi skal tro bandets spydspiss Kevin Nernes. Plata er bandets niende, og 20 år er gått siden alt startet opp i Haugesund, der bandnavnet ble tatt fra en søppelfylling i området. ‘Norwegian Gothic’ har på sin side sitt opphav i et tynt befolket hjørne av Dalarna i Sverige, der Nernes bor med Karin Park og parets to barn i en gammel kirke utsmykket med litteraturen og platesamlingen Årabrot lar seg inspirere av.

Et bredt spekter av inspirasjonskilder gjenspeiles også i ‘Norwegian Gothic’, og de håndteres på en såpass god måte at plata helt klart konstituerer et høydepunkt for bandet – all den tid de i stor grad har vært i Årabrots smeltedigel tidligere. Med et klart utgangspunkt i gitarbasert gothrock kaster Årabrot oss her på en guffen, støyete og tidvis svært fengende reise, der innslaget av mer eller mindre tunge stoner-gitarer, buldrende bass, prisverdige vokalprestasjoner og mye eksperimentelt, avant-gardistisk krydder gir musikken en særegen signatur. Det er en plate fans av både Nick Cave, Swans, Bauhaus og Mastodon bør kunne ha mye glede av.

Det er i stor grad på grunn av singlene som kom i forkant av ‘Norwegian Gothic’ jeg har hatt ganske høye forventninger til denne plata. Flesteparten av disse er å finne i platas første halvdel, der de mer direkte og ukompliserte sidene av Årabrots musikk får skinne. Åpningslåta «Carnival of Love» setter tonen ganske så perfekt i så måte, og gjensynet med den moderne rock-fulltrefferen «The Lie», den seigere og tidvis blytunge «Kinks of the Heart» og den litt mer hektiske, bass-drevne «Hailstones of Rain» melder seg ganske raskt. I platas første halvdel er særlig post-punk-juvelen «The Crows» også et høydepunkt, men etter hvert i denne første halvdelen av ‘Norwegian Gothic’ begynner jeg også å få følelsen av at Årabrot setter seg litt fast. Jeg får i mindre og mindre grad inntrykk av at plata går i en bestemt retning, og ironisk nok er det når singelen jeg likte best, «Hailstones of Rain», melder seg jeg egentlig føler meg litt mett på det den har å by på.

Derfor er bølgedalen som kommer med spoken-word-snutten «The Voice» og den nydelige fjerdesingelen «Hallucinational», der trommefravær, strykere, blues-gitar og Karin Parks vokal danner grunnlaget for platas annerledeslåt, virkelig på sin plass. Og da pløyes også marken for det jeg mener er platas beste halvdel. «(This Is) The Night» får opp rocketurboen igjen i det som høres ut som to og et halvt minutt med dance-rock fra Helvete, og den går sømløst over i et annet høydepunkt på plata, «Hard Love», som stikker seg ut ved at Parks stemme får mye plass. Her blir det også klart for meg at jeg nok skulle ønske at den var enda mer i fokus på ‘Norwegian Gothic’. Med mye allsidighet komplementerer den nemlig Nernes’ særegne stemme utmerket, som for øvrig både i lave og høye registre består som en sterk og unik side ved Årabrots musikk.

Særlig kul er den kanskje over «Hounds of Heaven», platas kanskje seigeste innslag. Her kommer gitarakkordene buldrende som kampesteiner over en treig, repeterende marsj som minner om brutaliteten fra Swans’ no wave-dager før en klar og tydelig hammond-orgel-melodi og Nernes’ dype stemme nærmest gir det hele et teatralsk preg i refrengene.

Swans-assossiasjonene kommer tilbake når «Deadlock» overrasker positivt med et heseblesende avslutningsparti, og en stor variasjon i platas andre halvdel fullbyrdes av den sterke «The Moon Is Dead» som avslutter plata sammen med den påfølgende spoken-word-sekvensen «You’re Not That Special». Denne lavmælte, bekmørke og småskumle syvminutteren er langt på vei Nernes’ sterkeste prestasjon som vokalist på ‘Norwegian Gothic’, og fremstår nesten litt som en dyster David Bowie-hyllest der orgel, strykere og fantastisk saksofonspill stadig komplementerer en mekanisk, industriell loop-beat.

Det mest fascinerende er intensiteten Årabrot evner å koke opp med dette, og det er i det hele tatt det som gjør ‘Norwegian Gothic’ så bra når den er på sitt beste – enten grunnlaget er klassiske rocke-uttrykk eller mer eksperimentelle innslag. Det gjør at dette er en plate jeg anbefaler høyt, all den tid den kan føles litt utstrukket til tider.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Vreid – «Spikes of God»

Ute nå via Seasons of Mist

Der mange andre band stirret måpende inn i håpløsheten og roet ned virksomheten i korona-året 2020 gjorde Vreid det stikk motsatte og høynet aktiviteten og ambisjonsnivået sitt betraktelig. Konsert-streaminger fra Kvåle-familiens gård på Sognefjellet, album- og filminnspilling, ølbrygging – Sogndalsbandet har virkelig utforsket de mulighetene som gjenstår for et band i et ellers nedstengt musikalsk samfunn. Nå er det kun en knapp måned til slippet av den sammensatte album/film-opplevelsen ‘Wild North West’, og i forbindelse med dette har Vreid sluppet platas tredje singel ‘Spikes of God’. 

‘Wild North West’ bygger som kjent på norsk historie sentrert rundt det nå nedlagte sanatoriet Harastølen i Sogn, og platas femte kapittel retter søkelyset mot institusjonens kanskje mest makabre behandlingsmetode, nemlig lobotomien. Låta setter seg inn i pasientenes grufulle skjebne på empatisk vis, og musikkens hovedstrømninger matcher tematikken med et virvlende, lettere psykedelisk og brutalt uttrykk. Bassen vandrer like ustanselig som tankene til tekstens protagonist, og små knutepunkter av rytmisk gitar skaper en spenning som oser tjukt ut av hodetelefon og høyttaler. Mest effektiv av alle virkemidlene Vreid bruker for å fortelle om den avskyelige prosessen er de voldsomme blaffene av dissonante og orgel-liknende teksturer som avslutter låta. Disse får meg til å tenke på de siste intense bølgene av kognisjon som måtte fare gjennom pasientens sinn idet den ødeleggende nåla entrer frontallappen, og fungerer som en påminnelse om at lobotomi var en ytterst reell grusomhet innenfor norsk psykiatri på store deler av 1900-tallet. «Spikes of God» klarer på ypperlig vis å gjøre meg interessert i historien plata prøver å fortelle, og er dermed et utmerket inngangspunkt for lyttere som er nysgjerrige på hva Vreid har brukt det siste året på å koke i hop. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årabrot – Hailstones for Rain / Hallucinational

Video/Single Premiere: ÅRABROT "Hailstones For Rain / The Moon Is Dead"  (Part II) | FrontView Magazine
Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot slipper omsider sitt album ‘Norwegian Gothic’ nå på fredag, og da er det naturligvis på sin plass å omtale de to siste singlene som varmer opp til denne: «Hailstones for Rain» og «Hallucinational». Her er det på den ene siden snakk om den kanskje mest rendyrkede rockelåten vi har fått presentert i påvente av ‘Norwegian Gothic’, mens vi med «Hallucinational» får servert en filmatisk, drømmende og vokaldrevet låt som beveger seg i grenselandet mellom ambient-landskap og powerballadenes rike. Begge kommer også med musikkvideoer, der videoen til førstnevnte endog følger opp til videoen til «Kinks of the Heart».

I begge tilfeller er det snakk om utmerkede låter. Grooven i «Hailstones for Rain» kan muligens fremstå litt tacky i utgangspunktet, men det er før Kevin Nernes i kjent stil maler med ugudelig, gotisk pensel over lydbildet og med guffen vokaltone og høye orgeltoner gir låta fantastisk ubehagelige vibber. Låtas store styrke ligger nok imidlertid i at den utvikler det suggererende hovedtempoet mot en mer kaotisk avslutning, der nye lag med gitar og innfasingen av Karin Parks vokal gjør det hele hakket mer spennende. Park får imidlertid skinne i «Hallucinational», der man får en svært god – og etterlengtet, vil jeg påstå – prestasjon servert, da med en låttekst trukket ut av egne drømmelandskap. Björk møter Weyes Blood i det en krystallklar røst ligger over den lavmælte, men fyldige ambienten som går fra det nakne og mørke til å bli fargelagt av ‘Twin Peaks’-aktige strykersamples og uimotståelig slide-bluesgitar. Aner jeg en albumavslutning?

Skrevet av Alexander Lange

Nattverd – «Naar Taaken Fortaerer Alt»

Ute nå via Osmose Productions

Bergensbandet Nattverd har siden 90-tallet ligget og ulmet i det skjulte, en potensiell kraft innenfor norsk, melodisk svartmetall som aldri ble satt til livs. Det var i alle fall tilfellet frem til 2017, i hvilket år bandet slapp den stormfulle og erkesvarte debuten ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’. Plutselig lå forholdene til rette for Nattverd, og i årene som fulgte har de ekspandert til en fullverdig line-up til bruk i live-settinger, samt påbegynt en utgivelses-trilogi som fullbyrdes i 2021 med slippet av tredjeplata ‘Vandring’. I likhet med de to foregående kapitlene ‘Skuggen’ og ‘Skuggdom’ dreier det seg om en form for melodisk svartmetall som ikke ofrer alt av tyngde og raaskap på de sødmefylte melodiers alter. 

Der bandets tidligere utgivelser har balansert den melodiske svartmetallens vidstrakte panoramaer med harde og forankrende riff, lener balansen seg overveldende mot førstnevnte på «Naar Taaken Fortaerer Alt». Strømmer av sammenvevde gitarspor baner vei til lysninger fylt av piano og strykere, og det hele er innpakket i en organisk og innbydende produksjon som faller dumpt som nysnø over lytteren. Til tross for dette post-aktige, cinematiske skjæret neglisjeres ikke voldsomheten i Nattverds uttrykk – spesielt trommene og vokalen bidrar til å beholde forbindelsen til andrebølgens forbitrede og iskalde lender. I likhet med albumcoveret er musikken innhyllet i nedslåtte og bekjempede gråtoner, men på samme tid er det en storslagenhet og en framdrift tilstede som sørger for at reisen gjennom vinterlandskapet ikke blir unødvendig avkortet, men heller fortsetter til siste dråpe av styrke er fortært. Første singel fra ‘Vandring’ er et imponerende stykke melodisk svartmetall, og gjør meg meget spent på resten av skiva som slippes 30. April. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Superlynx – Laws of Nature

Superlynx Reveal New Single And Video From Upcoming Album. | Dark Essence  Records
Ute nå via Dark Essence Records.

Den østlandske stonerdoom-trioen Superlynx har sluppet sin tredje singel opp mot lanseringen av det kommende albumet ‘Electric Temple’: «Laws of Nature». Etter den nokså korte, men gode smakebiten «Apocalypse» er de nå tilbake med en litt lenger komposisjon, der bandet demonstrerer sin evne til å bygge tålmodig gjennom psykedeliske og tunge temaer som slippes mer og mer løs.

Mens det for meg ofte har vært Pia Isaksens som har vært Superlynx‘ desidert største styrke, evner det instrumentale virkelig å skinne på «Laws of Nature». Gitarene og trommene har sammen stålkontroll på intensitetsbølgene i låta, der vi etter hvert får servert noen strålende gitar-leads og dynamisk trommespill. At prikken over i’en settes med doble basspedaler er også en kul overraskelse. Alt dette komplementerer Isaksens steinansiktvokal utmerket, som i denne låta er i et ganske monotont hjørne og dermed ikke trer like kraftfullt frem som den ellers ofte gjør – uten at dette egentlig er noe stort problem.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Trollfest – «Happy Heroes»

Ute nå via Napalm Records

Slippet av Trollefests nye EP ‘Happy Heroes’ nærmer seg med stormskritt, og en snau måned før release-dagen avslører det lystige og evig Oktoberfest-klare bandet selve låta som har gitt utgivelsen sitt navn. Der de øvrige låtene på ‘Happy Heroes’ er covre av metall-vennlige artister som AquaBobby McFerrin og Pharrell Williams (Ut ifra EP-ens tittel kan man vel kjapt tenke seg til hvilken låt av den amerikanske produseren bandet har valgt å covre), er tittelsporet en originallåt som på bandets sedvanlige vis kombinerer oppstemt folk-metal med balkansk instrumentering. 

På «Happy Heroes» skaper Trollfest seg sin helt egen superhelt-liga, som med overmenneskelig styrke, flyve-egenskaper og sterk evne til flerstegs-planlegging forsøker å skape ro og orden i en ellers så kaotisk tilværelse. Dette høres jo flott og nobelt ut, men om du sjekker ut låtas musikkvideo kan du jo selv se hvor mye blod gode gjerninger kan spille. De «Glade Heltene» kan nok med fordel henvises til samme skuff som huser «Güntherman» og andre norske superhelter som utgjør en større fare for samfunnet enn kjeltringene de forsøker å sette i jern. Låta derimot, er en raskt luskende liten kraftpakke med fengende woah-oh-vokaler og MGP-klar saksofon som bør henvises til et kraftig anlegg og nytes med kald øl i kruset. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vreid – «Wild North West«

Ute nå via Season of Mist.

Vreid er tilbake og har sluppet tittellåta fra sitt kommende, niende album ‘Wild North West’. Ikke nok med det: Dette innebærer også at vi får se første kapittel, en musikkvideo, i en film som ledsager konseptalbumet, der flott norsk natur lagt under vintage-filter og små riper på filmen understreker den litt underlige sjangerblandingen som kommuniseres i tittelen.

Litt uventet for erfarne lyttere er kanskje også den smått merkelige orgel-introen, som ved å vende tilbake tilfører et subtilt progrock-element til låta. Resten av låta preges imidlertid av velkjente, velfungerende Vreid-grep. Bandet drar ordentlig godt i black’n’roll-spaken med et beintøft verstema, og sognametallen får også virkelig skinne i det storslåtte, melodiske temaet som brer seg utover siste halvdel av låta. «Wild North West» er sånn sett ikke like dristig som presentasjonen av den kommende konseptplata, men bør kunne være et varsel om nok en solid Vreid-plate for de som har fulgt bandet de siste årene.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – «Fenriir«

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Season of Mist.

Nordjevel har med vokalist Doedsadmiral i front blitt et slags samlingspunkt for erfarne personligheter innenfor norsk, og egentlig også nordisk, svartmetall. Dagens medlemmer er kjent fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer, og siden oppstarten i 2015 har prosjektet servert det man nok kan forvente av en slik smeltedigel av folk med høy respekt for sjangeren de opererer i. Den selvtitulerte debuten fra 2015 og oppfølgeren ‘Necrogenesis’ fra 2019 er begge solide svartmetallplater som drar 1990-tallets andregenerasjonsuttrykk trofast videre med litt mer moderne og gjennomtrengelig produksjon enn man hadde den gang.

Bandets nyeste påfunn, låta «Fenriir», som er første (eneste?) singel fra den kommende EP’en med samme navn, bygger, ikke helt uventet, videre på dette soundet. Men så er det også snakk om en høyst solid videreføring. Låta fungerer i to deler, der den første drar lytteren febrilsk gjennom hektiske, tekniske vers, noen litt mer groovy pusterom og et nydelig melodisk parti før tempofølelsen skrus ned et lite hakk rundt treminuttersmerket. Mindre tøft blir det imidlertid ikke med et svært solid riff i bunn som etter hvert, med god hjelp av trommene, bygger opp til et endelig klimaks der gitarene virkelig får utfolde seg. Og sånn sett er det også gitararbeidet som fortsetter å være Nordjevels kanskje største styrke. Så er det nok rimelig å påpeke at bandet fortsatt ikke stikker seg spesielt mye ut og først og fremst fremstår som en stadfestelse av den norske svartmetallens moderne elementære standarder – men lite tyder på at bandet prøver på så mye mer. Rått er det jo uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Årabrot – «Kinks of the Heart«

Ute nå via Pelagial Records.

«Kinks of the Heart» tar stafettpinnen videre fra den nådeløst catchy «The Lie» i Årabrots opptakt til lanseringen av fullengderen ‘Norwegian Gothic’ – en storstilt produksjon som involverer et drøss med samarbeidspartnere fra ulike artister i og utenfor metal-scenen. Denne nyeste singelen befinner seg i mange av de samme sporene som «The Lie», der Årabrots mest eksperimentelle sider viker, men der teatralsk vokal, buldrende bass og mørk stemning like fullt gir det en ganske særegen fremtoning. Med «Kinks of the Heart» følger også en video som eksponerer Årabrots inspirasjon fra både skjønnheten og råskapen som ligger i de landlige omgivelsene Nernes og Park bor i til daglig.

Til grunn for «Kinks of the Heart» ligger et bunnsolid hovedtema. Her legges stoner-metallens gitarsound i styggvakker forening med post-punkens mørke og fengende elementer, og Nernes’ vokal legger nærmest et aldri så lite Daughters-preg over versseksjonen før gitarene og cymbalene slår seg løs i inngangen til et storslått, alternativmetallsk refreng. Den av Årabrots styrker som får skinne mest i «Kinks of the Heart» er definitivt den litt gufne stemningen, og dette veier for så vidt fint opp for at hovedriffet begynner å gnage litt av repetisjon allerede når denne tre minutter og 43 sekunder lange låta begynner å nærme seg slutten. Fundamentet er imidlertid sterkt likevel.

Skrevet av Alexander Lange



Inflabitan – «Children of the Damned»

Ute nå via Soulseller Records

På fredag slipper Sigmund Hansen debut-plate med Inflabitan, et prosjekt med så lang historie at det rakk å få med seg de begynnende drønnene av andrebølges-svartmetallen for snart 30 år siden. Som de andre to singlene Hansen har sluppet fra ‘Intrinsic’ minner «Children of the Damned» lite om klassikere fra norges 90-tall, men består heller av en form for spartansk, teknisk thrash ispedd elementer fra svart- og dødsmetall. 

For å få det ut av veien; utenom låt-tittelen er det ingenting på «Children of the Damned» som kan sies å være inspirert av Iron Maiden. Åpningens melankolske, brutte akkorder har en viss forbindelse til Inflabitans røtter i svartmetallen, og denne dystre atmosfæren henger som dis over en blikkstille innsjø gjennom låtas første halvdel, før Hansen og trommis «Aggressor» forstyrrer vannflaten med en heseblesende thrash-gallopp. Resten av låta domineres av en utstrakt riff-sekvens hvor blåtone-fargede leads og skeive, tekniske thrash-motiver ryker i tottene på hverandre, helt til låta gradvis viskes ut av en doom-aktig melodi. «Children of the Damned» demonstrerer enda et par nye og ukjente sider ved Inflabitan, noe som får det til å murre godt i forventnings-muskulaturen i forbindelse med slippet av ‘Intrinsic’. Gå ikke glipp av Metallurgis reportasje fra det indre dypet av Inflabitans debut neste onsdag, og lytt gjerne selv på fredag om du mener dette kan være noe for deg!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Octohawk – «Iconoclast»

Ute nå via Crime Records

Etter to plater med blytung stoner-metall under navnet Mammüth har kvintetten fra Drammen utvidet soundet sitt til å inkludere progressive trekk, en oppgradering som tilsynelatende var substansiell nok til å fordre et navneskifte. Octohawk ble navnet, og debuten deres ‘Animist’ slippes 4. juni via norske Crime Records. Progressiv stoner er jo en sjangerbenevnelse som umiddelbart sender tankende i retning Mastodons bakgård, men på sin første singel «Iconoclast» viser Octohawk at de er i stand til å reise egne byggverk med liknende materialer.

Jo, versene på «Iconoclast» har den samme fortumlede og brutale energien til «Spectrelight» fra Georgia-bandets album fra 2011, ‘The Hunter’. Vokalene til Octohawk er også fordelt på flere medlemmer, og minst én av dem er i besittelse av en røst som tidvis er lett å forveksle med Troy Sanders. Til tross for disse likhetene er det også mye som skiller de inspirerte fra inspirasjonskilden. Octohawk holder seg mye nærmere stonerens røtter enn sine astralprojiserende brødre fra USA, og deres bruk av synther og effekter skaper en forbindelse til space-rock som gir dem en viss egenart. For øvrig kan man også skimte det ledige gitarspillet fra KEN Modes ‘Venerable’ i refrengets koda, samt den melankolske rocken til moderne Katatonia i låtas avslutningsminutt, så lydbildet er generelt mer tettpakket enn stoner-klistremerket måtte tilsi. Alt i alt er «Iconoclast» en sterk og fengende låt som ikke nødvendigvis avslører hele spekteret Octohawk har å spille på, hvilket bevarer noe av mystikken og spenningen rundt full-lengderen som slippes i sommer. Anbefales! 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Trollfest – «Don’t Worry Be Happy»

Ute nå via Napalm Records

Enhver gren – samme hvor tykk og robust den måtte være – vil brekke dersom belastningen som virker på den er stor nok. Slik er det også med institusjoner, personer og band, og i likhet med mange andre blant de sistnevnte har nok Trollfest fått kjent på mange former for motstandskrefter det siste året. Det kan nå virke som at Oslo-gruppas tidligere ubekjempelige tendens til lystighet og optimisme endelig har fått en støkk, ettersom deres cover av Bobby McFerrins legendariske «Don’t Worry Be Happy» viser et band som er i ferd med å gå fullstendig av hengslene.

Allerede i åpnings-øyeblikkenes bekymringsløse fremtoning kan vi skimte sprekker i fasaden. Til tross for at arrangementet låter som jingelen til en eksepsjonelt naiv feel-good-reklame, er det som at en svak eim av negativitet forsøker å tvinge seg ut gjennom de sprudlende tonene. McFerrins trøstende og empatiske ord forvandles til et slags nytteløst mantra, og sannelig detonerer ikke refrenget i en granateksplosjon av blast beats og manisk kakling. På dette tidspunktet begynner det å bli rimelig tydelig at låtas forteller sliter med å la seg overbevise av sitt eget budskap, og resultatet er et helt nydelig og desperat tilfelle av kognitiv dissonans i låt-form.

«Don’t Worry Be Happy» er både en litt befriende opplevelse nå under sen-koronaen, og et rimelig unikt innslag i diskografien til Trollfest. Bandets patenterte «trollspråk» har sett seg nødt til å gi plass til engelsk-språklig sjargong, noe jeg ikke tror har vært tilfellet siden deres cover av Britney Spears «Toxic» fra 2013. Musikken er klassisk Trollfest, en svimlende hyperaktiv kombinasjon av tilgjengelig ekstremmetall og balkansk instrumentering. Det var likevel ikke musikken som endte opp med å vinne anmelders gunst denne gangen, den jobben var det vokalistens gradvis opptrappende panikkanfall som gjorde. Om du føler at du begynner å miste grepet på virkeligheten: slipp taket og ramle ned i den kokende gryta av galskap som er Trollfests «Don’t Worry Be Happy».

Fredrik Schjerve



Nekromantheon – «The Visions of Trismegistos»

Ute nå via Indie Recordings

Norges ypperste thrashmetall-band, Nekromantheon, kommer i 2021 endelig ut med oppfølgeren til den klassiske skiva ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012. Andreplata til Kolbotn-bandet har en rimelig gjev plass i hjertet mitt, ettersom den var med på å introdusere meg for mer ekstrem undergrunnsmusikk etter en to-tre år med utelukkende Metallica på mp3-spilleren. At det nesten skulle gå like lang tid mellom ‘Rise, Vulcan Spectre’ og aprils ‘The Visions of Trismegistos’ som mellom ‘Death Magnetic’ og ‘Hardwired… to Self-destruct’ var det sikkert få som hadde gjettet på, men nå sitter vi her altså i 2021 med den første nye Nekromantheon-låta på ni år. 

Og den som venter på å bli ubergelig partert og lemlestet av Nekromantheons primale storm av riff, venter ikke forgjeves. Med singelen «The Visions of Trismegistos»  fortsetter bandet nøyaktig der de slapp lydmessig, i tillegg til å vatte opp med en tematisk-visuell oppgradering via Zbigniew M. Bielaks mesterverk av et albumcover. Nekromantheons mørkt mytiske thrashmetall er like forheksende som før; med rungende korder, hvesende leads og vridende riff som alle utgjør instrumenter i Trismegistus‘ okkulte arsenal. Den subtile romklangen på vokalen er som kattemynte for fans av undergrunns-thrash, og miksens buldrende bunn gir låta et dødsmetall-skjær som utstyrer det basale uttrykket med ytterligere tyngde og råskap. 

For min del er et gjensyn med Nekromantheon noe jeg føler jeg har ventet på i en halv mannsalder, så mine kritiske fakulteter i møte med «The Visions of Trismegistos» er nok delvis hemmede. Jeg tør likevel påstå at dette er en singel som vil lyse opp gledessentrene til de fleste thrash-fans i vårt langstrakte land, og som vil fjerne det meste av tvil rundt hvorvidt bandet er i stand til å piske liv i det samme infernoet som raste og herjet gjennom ‘Rise, Vulcan Spectre’. Nekromantheon varsler om den kommende stormen på ‘The Visions of Trismegistos’.

Skrevet av Fredrik Schjerve  



Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «Stars Will Lead the Way»/ Marius & Anniken Danielsen – «Angels Crying»

Ute nå via Crime Records

Brødrene Marius og Peter Danielsen er snart klare for å avdekke det tredje kapittelet i det konseptuelle fantasy/powermetall-eposet Legend of Valley Doom. Prosjektets eventyrlige, operatiske og kooperative natur er en særegenhet innenfor den internasjonale metall-scenen, et særstilt ambisiøst prosjekt som samler et drøss med legendariske instrumentalister og vokalister bak et prangende og symfonisk europower-banner.

Den første singelen fra ‘Legend of Valley Doom Part 3’ er titulert «Stars Will Lead the Way, og dersom du har kjennskap til prosjektets tidligere utgivelser vil den  blendende og fargesprakende Blind Guardian-møter-Helloween-kombinasjonen som utgjør låtas kjerne-uttrykk neppe overraske. De orkestrale elementene er ikke like fremhevede som hos Blind Guardian, men maskingevær-riffinga og den enorme liv-eller-død-skalaen planter låta godt innenfor den etablerte europeiske powermetall-tradisjonen. Det er ikke noe poeng i å vie mye tid til produksjonen,– den glattpolerte miksingen og de fremragende musikerne som er involvert sørger som vanlig for at produktet låter som en million dollar – men det som virkelig bør poengteres er hvor balansert låtskrivinga er på «Stars Will Lead the Way»; i allefall i en powermetall-sammenheng. De bombastiske versene glir over i overraskende tilbakeholdte førrefrenger, noe som gjør at refrengene kan svinge over i hemningsløs Dragonforce-optimisme uten at det blir for mye av det gode. Andreversene smører i overkant tjukt på med klimaktiske falsett-hyl, men med tanke på at det er operatisk powermetall det er snakk om skal man kanskje være forsiktig med å trekke poeng for entusiasme og overprestering.

Med en såpass mangfoldig og kompetent tankesmie blir det naturlig å ha skyhøye forventninger til kvaliteten på materialet, og det ser ikke ut til at Danielsen & Co har tenkt til å skuffe oss denne gangen heller. Etter et langt år der den dominante uttrykksformen har vært soveroms-prosjekter og hvor klassiske ensembler har brukt mesteparten av ressursene sine på å eksperimentere med programvare for gruppe-fremføring over nett, er en utgivelse der kollaborasjon er både mål og middel et forlokkende prospekt. Før ned 7. Mai i kalenderen, og bli med på en reise gjennom det Rogue Legacy-aktige, bombastiske powermetall-universet som er ‘Legend of Valley Doom Part 3’.

Bonus: Sjekk også ut det gøyale coveret av E-Types «Angels Crying» Marius nylig gav ut med kona Anniken Rasmussen Danielsen. Det er selvfølgelig ikke sammenliknbart med musikerens über-profesjonelle hovedprosjekt, men coveret transformerer den opprinnelige synthpop-låta til en energisk liten powermetall-jam som står godt på egne ben.

Skrevet av Fredrik Schjerve

  

Årabrot – «The Lie«

Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot har sluppet den første singelen fra sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’: «The Lie». Låta ble sluppet samme dag som oppvarmings-EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, og følger for så vidt noen av de samme sporene som utforskes her – særlig den mer eller mindre ukompliserte og tilgjengelige, men like fullt profesjonelle og eksentriske, formen som kom til uttrykk spesielt på EP’ens tittellåt. Men «The Lie» er også et litt annet dyr.

Gitarene denne gangen viser seg som feitere enn på lenge, og Årabrots stoner-slektskap har sånn sett sannsynligvis ikke vært tydeligere siden den selvtitulerte fullengderen fra 2013. De er i et fantastisk, fuzzy ekteskap med den ganske så dominerende bassen, som på sin side driver versene stødig og godt fremover sammen med stop’n’go-beaten som utgjør ryggmargen i låtas hovedtema. Det er imidlertid når beaten løsner og lead-gitaren melder seg i refrenget det blir klart hva denne låta først og fremst byr på. Her får man storslåtte pop-vibber (jada!) pakket inn i gotiske stemninger og hint til både alternativ-metallen og post-punken – godt hjulpet av Kevin Nernes’ teatralske vokal. Også Karin Park kommer med et treffende, om enn et litt vel tilslørt, bidrag i låtas flotte, store og åpne bridge-parti som kontrasterer seg fint mot det ganske direkte, jordnære og riffbaserte uttrykket som ellers brer seg utover komposisjonen.

Mange vil kanskje håpe at Årabrot viser frem noen litt mer ukonvensjonelle sider av musikken sin på ‘Norwegian Gothic’ enn «The Lie». Og det er jo ikke så rart – det er ingen hemmelighet at underlige musikalske hjørner har blitt utforsket med stor suksess av Årabrot tidligere. Problemet mitt blir imidlertid kanskje først og fremst å ikke høre på denne førstesingelen såpass mye at jeg går lei den før plata kommer i april. Den treffer nemlig definitivt en avhengighetsskapende nerve med sitt umåtelig catchy refreng og høye produksjonsverdi.

Skrevet av Alexander Lange



Ravn – «Hulderlokk«

Bilderesultater for ravn hulderlokk
Usignert, ute på strømmetjenester.

«Hulderlokk» er det nyeste påfunnet til trondheimsbandet Ravn – et band som befinner seg i det forholdsvis velkjente krysningspunktet mellom doom- og folk-metal, og som ellers har brukt eventyr og folkeminne fra våre nordiske strøk som episenter for musikken siden oppstarten i 2012. Med denne nye låta girer Ravn litt opp igjen etter den nokså tunge og dypt melankolske «Evighet» fra i fjor. Åpningen er riktignok en møysommelig introduksjon med clean-gitar-akkorder og flotte, oppbyggende doom-harmonier. Men når Hildegunn Eggans velutførte vokal etter hvert lyser opp lydbildet over et ganske så drivende hovedtema, leder bandet lytteren sakte, men sikkert inn i folk-metallens forlokkende blanding av melankoli og lystighet. Verset fortoner seg som en catchy doom-groove som Eggan får fortelle uavbrutt om hulderlokken over med korte stavelser og raske toneskifter. Deretter leder en folkedansbar trall lytteren inn i refrenget.

Ravn får sånn sett definitivt til det (jeg tror) de prøver på, og kanskje ikke så mye mer – likhetene med de virkelig store innen melodisk, moderne doom-metal er for så vidt ikke til å ta feil av. Så kan man påpeke at produksjonen mangler en liten polering der den vakre vokalen nok blir litt i overkant overskyggende til tider. Ganske så solid er det imidlertid likevel, og noe som slår meg er hvor godt de bruker refrengtemaet sitt som anker for låta der det både fungerer som en fin åpning på hoveddelen og en flott avslutning på det hele. «Hulderlokk» svinner deretter hen med velkjent clean-gitar-melankoli – og med det er det grunn til å se fram til det neste Ravn har å by på.

Skrevet av Alexander Lange



Livløst – «Red«

Ute nå via Dusktone.

Svartmetallprosjektet Livløst har sluppet den nesten åtte minutter lange singelen «Red» fra sitt kommende album ‘Symphony of Flies’. Sammen med den forrige singelen, platas tittellåt, signaliserer denne låta utvilsomt et stødig steg videre fra debuten «Cold Skin» – duoens særegne sound manifesterer seg i alle fall desto tydeligere. Livløst evner nemlig på denne låta å blande sammen svartmetallens atmosfæriske, rå og hardtslående elementer som aldri før – og ikke minst med en kompromissløs brutalitet i låtteksten.

Gitarene er nok en gang av det iskalde og diskantbefengte slaget, og bærer låta stødig ved hjelp av en variert bukett med ulike riff der både drivende og atmosfæriske elementer får utfolde seg. Trommene er på sin side fremmede for blast-beatene som vanligvis okkuperer svartmetallåter, og tilfører i stedet et råtøft og tidvis nokså tungt groove-element som glaseres med vokalens rituelle «RED!»-skrik i refrengene. I all sin uhyggelighet og brutalitet blir dermed låta ganske så kul. Først og fremst fortjener imidlertid kanskje først og fremst selve låtkonstruksjonen en liten applaus – den dungeon-synth-aktige introen er riktignok en litt kjedelig affære, men først og fremst klarer Livløst med «Red» å holde interessen oppe, og vel så det, gjennom denne ganske lange låta. Det er ingen enkel sak når uttrykket er såpass direkte.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Årabrot – The World Must Be Destroyed

Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot varmer opp til sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’ med EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, som etter sigende består av låter som ble spilt inn parallelt med materialet på plata. Frontfigur Kevin Nernes og Karin Park ivaretar her på alle måter Årabrots signatursound, som på tross av å ha blitt mer polert og profesjonalisert de siste årene befinner seg i et underlig og surrealistisk avant-garde-landskap med tydelige elementer av blant annet post-punk, eksperimentell rock og stoner metal.

EP’ens episenter er utvilsomt tittellåta, som er en post-punksk kruttønne med et uimotståelig hoved-hook og et treffsikkert og fengende refreng. Årabrot lar de relativt få temaene i låta utfolde seg i litt ulike former, og kanskje i overkant lenge, før den litt mer obskure «The Coming» introduseres. For min del er denne låta et av EP’ens største høydepunkt, der en fantastisk, dominerende basslinje og absurde lydeffekter maler et fantastisk merkelig lydbilde. Like bra synes jeg ikke det går på «Another Hallucinatory Dream» – en låt som får et skikkelig bra momentum gjennom de dundrende trommene i andre halvdel, men der refrenget rett og slett ikke klarer å kommunisere dramatikken i Årabrots musikk spesielt godt og dermed ender opp som en litt masete affære.

Så er det kanskje litt merkelig av meg å mene at avslutningen på EP’en, som er intet annet enn en ambient spoken word-versjon av tittellåta, kanskje er det beste på hele utgivelsen, men det mener jeg altså. Her drar de ekstentrisk-poetiske vibbene assosiasjonene rett til musikk fra prosjekter som Nick Caves mer lavmælte utgivelser og neo-folk-juvelen Current 93 (og joda, Andrew Liles herfra bidrar faktisk på denne utgivelsen!), mens det bunnløse mørket i det instrumentale minner meg om de dypeste dark ambient-avkrokene i Prurients mer minimalistiske materiale. Således evner Årabrot på denne EP’en å demonstrere (og opprettholde) en usedvanlig interessant spennvidde i materialet sitt – og stort sett er det nokså vellykket.

Skrevet av Alexander Lange



Dreamslain – Tales of Knights and Distant Worlds

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Dreamslain er en nordnorsk metall-trio som har brukt det siste tiåret på å utforske skillet mellom god gammel 70-talls prog, trad-metall og 80-tallets innovasjoner innenfor ekstreme undergrunns-arter. Bandet er konstruert som en modifisert orgeltrio, med norske Daniel Paulsen Figenschou på trommer, russisk/norske Igor Jakobsen på gitar og vokal, samt sveitsiske Anna Loppacher på et sortiment av tangent-instrumenter, basspedaler og koring. Bandet har i intervjuer beskrevet hvordan bakgrunnen til de forskjellige musikerne har utstyrt bandet med et rikt arsenal av forskjellige uttrykk å leke med, noe som blir tydelig hvor enn du velger å sette føttene i deres eksentriske album-debut ‘Tales of Knights and Distant Worlds’.

Som dere kanskje kan gjette dere til etter å ha kastet et kjapt blikk på album-tittelen har Dreamslain hentet klar inspirasjon fra Fantasy-sjangeren, både tekst-tematisk og i musikken selv. Det fargerike og hvileløse uttrykket deres kan på mange måter sammenliknes med den sprø energien som pulserer gjennom enkelte strekk i Tolkiens Ringenes Herre (som f.eks avsnittene om Tom Bombadil), men formidlet via episke Manilla Road-låtformer heller enn bokstaver på papir i en perm. Det er endog ikke bare riddere og  alver som får plass i universet til Dreamslain, og et par av låtene tar seg tid til å kommentere på ikke-fiktiv og riktig ektefølt tematikk («Ownership Denied» f.eks). 

Som dere vil skjønne når jeg gir meg i kast med låtbeskrivelsene er det nær sagt umulig å oppsummere totalen av alle de ulike impulsene som til sammen utgjør ‘Tales of Knights and Distant Worlds’. «He Who Rises in Force» blander den utemmede manien til det klassiske metallbandet Cirith Ungol med forheksede orgelfraser, kaklende skrik og trommeteknikker hentet fra ekstremmetallen. «The Fall of the Elven Lord» starter som en irsk jig fremført av en purpur-kledt trubadur før vi kastes hodestups inn i ekstreme doom-uttrykk fra 90-tallet, melodisk dødsmetall og en tyngre utgave av klassisk Candlemass med growle-vokal . «Ownership Denied» er som om Ritchie Blackmore’s Rainbow møter pianospillet fra Witherscapes ‘The Inheritance’, en energisk stormcelle drevet av tett riffing og duelerende solo-spill.

Nei, det vil neppe bære frukter å prøve å føre komplett regnskap over de ulike bestanddelene av Dreamslains sound; det som derimot er mulig, er å resonnere litt rundt hvorvidt det hele kokes i hop på en forstandig måte. Instrumentalt sett synes jeg bandet leverer et vognlass av gode ideer. De tre musikerne har nevnt at de skriver låtene sine som en samlet enhet på øvingsrommet, og at jamming er et sentralt aspekt ved låtskrivingen. Til tross for hva denne informasjonen måtte insinuere mener jeg at Dreamslain har en mye sterkere sans for låtskriving enn solospill og improvisasjon. Soloene blir ofte litt stive og energifattige, der band-segmentene er fulle av farger og kreativt overskudd.

Så er det ikke til å komme fra at sangstemmen til Igor – med unntak av growlingen – ikke makter å møte kravene som er satt av den ambisiøse musikken. Mumlende uttale fører til at mye av teksten forsvinner, og mange av vokalfrasene er sure eller bommer fullstendig på tiltenkt tonehøyde. Det er slettes ikke noe problem om Dreamslain ønsker å følge i fotsporene til Cirith Ungol og deres uortodokse vokalproduksjon, men personlig mener jeg at en mer konvensjonelt sterk stemme ville fungert bedre med det soundet bandet opererer med. 

Alt i alt er ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ en ambisiøs plate som ikke fullstendig klarer å rettferdiggjøre sin lange spilletid. På samme tid virker det som at dette er nøyaktig den plata musikerne i Dreamslain ønsket å skrive, og det er vanskelig å ikke legge merke til entusiasmen og lidenskapen som ligger bak skiva. ‘Tales of Knights and Distant Worlds’ er et bra utgangspunkt for videre utvikling for Dreamslain, og en fargerik og original dose tung-prog som definitivt vil kunne glede tilhengere av mangefasetterte og eksentriske uttrykk.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vintlechkeit – Isete Skoger Frostskymring…

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Den atmosfæriske svartmetall-trioen Vintlechkeit fortsetter sin rastløse vandring ut i den kryogeniske villmarken på sin nyeste demo ‘Isete Skoger Frostskymring…’. De av dere som var her da jeg dekket ‘Hagalaz…’ vil kanskje huske hvordan jeg reagerte på musikken ved å avfyre en konstant strøm av ordmalerier og naturbeskrivelser vilt og ukontrollert rundt meg, som en slags anmelder-utgave av Ahre-Ketil fra Førstegangstjenesten. Dette kan skje selv den mest disiplinerte skribent i møte med den impresjonistiske og omsvøpende «vinter-svartmetallen» som Vintlechkeit fører, og med tanke på at jeg ikke er verdens mest disiplinerte skribent er det kanskje ikke så rart at jeg lar meg forhekse av musikkens forførende kvaliteter.

Den nådeløse snøstormen som Vintlechkeit pisket i gang på ‘Hagalaz…’ har ikke roet seg nevneverdig på ‘Isete Skoger Frostskymring…’. Sprakende gitarer og hule trommer durer fortsatt ustanselig i det fjerne, atskilt fra lytteren av en vegg av støy og ulende vind-innspillinger. Åpningssporet «Vintervingar i Vit Gryning…» er en ambient-låt som med sine kjølige synther og rumlende frekvenser er som å tasse over en islagt, svart og gigantisk innsjø. Når vi endelig når bredden, er vi på god vei inn i tittelsporet; en 16 minutter-lang kjempe av en låt som med sine deliriske harmonier og bitende kulde byr på et gjensyn med det ugjennomtrengelige snøværet vi møtte på ‘Hagalaz…’

Det kan være vanskelig å skue noe som helst gjennom den tåkete produksjonen til Vintlechkeit, men om man skjerper øyet og tålmodigheten vil man til slutt kunne skimte det levende og varierte terrenget som ligger gjemt bak det flate lyset. trioen leker seg med tetthet og tomrom, støyende lydtepper og åpne landskap, og kombinasjonen av disse gjør at «Isete Skoger Frostskymring…» oppleves som en lineær reise gjennom et spesifikt og reelt naturområde. Reisen avsluttes med nok et stykke lyddesign, denne gangen en Jeffre Cantu-Ledesma-aktig ambientgaze-perle som med sine spede konsonanser skaper et håp om at stormen snart skal lette.

Vintlechkeit er usedvanlig flinke til å skrive musikk som setter den indre lysbildefremviseren i arbeid. Gruppen holder dog et tempo på rundt ti utgivelser i året, og jeg kan se for meg at soundet deres, som er potent i små doser, kan bli ensformig og langdrygt i lengden. Som konsumer har man heldigvis et valg om hvor mye tid man ønsker å vie til en enkelt artist, og foreløpig har ikke fotturene mine gjennom Vintlechkeits vinterlandskaper mistet noe av sin opprinnelige mystikk. ‘Isete Skoger Frostskymring…’ er en oppvisning av naturkreftenes destruktive egenskaper, og anbefales fans av ugjennomtrengelig, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Heimland – Fimbulvinter

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Heimland er et svartmetallband fra Karmøy som via sin nærhet til et av undersjangerens mange episentre på Vestlandet trolig har nytt godt av lokale inspirasjonskilder. Det virker i alle fall som at de har et forsprang på mange av de unge og aspirerende svartmetall-prosjektene som popper opp i landet hvert år, ettersom låtskrivinga deres er overraskende fokusert til et så ungt band å være. På deres debut-EP ‘Fimbulvinter’ leverer Karmøyværingene tre låter som med overbevisning blander norsk svartmetall-tradisjon med episke og melodiske varianter fra lenger øst i Skandinavia.

«Sjellaus» åpner showet med mektige riff, intense blast beats og bitre skrik fra vokalist «Gnist». Fra dette andrebølges-inspirerte soundet svinger låta selvsikkert gjennom ulike porter i slalomløypa av nordiske undergrunns-uttrykk; den melankolske og storslåtte melodikken til finnene i Sargeist, valsende black’n’roll-riff, til og med noen dristige chugs rundt midtpartiet, hvilket er et trekk man egentlig ikke ser alt for ofte innenfor svartmetall. «Fallen Konge» viderefører kombinasjonen av finsk melankoli og strømlinjeformet, Taake-aktig råskap, og tilfører attpåtil et ytterligere element i form av en tremolo-basert lead som dobles av bassen ved låtas slutt.

Den sterkeste låta får vi til slutt, via det mangefasetterte og uhyre effektive tittelsporet. «Fimbulvinter» leder an med en langstrakt og mørkt folkemusikalsk strøm av toner som kunne vært hentet fra Satyricons ‘Nemesis Divina’, før bandets arsenal utvides med skarp riffing og renplukket gitar. Kontrasten mellom den konstante fremdriften og hyppige vekslingen i låtas åpnings- og avslutningsstrekk, og den åpne og atmosfæriske broen fungerer utmerket, og ikke et øyeblikk går tapt til hverken svake ideer eller meningsløs gjentakelse.

Heimland har på mange måter mestret det kortere utgivelsesformatet på ‘Fimbulvinter’. De tre låtene er trimmet ned til sine absolutt viktigste bestanddeler, og treffer dermed som et aerodynamisk og optimalisert luft-til-bakke-missil hver gang jeg spiller dem av. Gutta har funnet frem til et enkelt men effektivt og varierbart sound som de forhåpentligvis har planer om å teste ut i større skala på en eventuell full-lengder i nær fremtid. ‘Fimbulvinter’ er en forrykende snartur gjennom et knippe skandinaviske lokaluttrykk, og en av de beste EP-ene Norges metallscene har produsert så langt i det unge året 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve