Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «The Enigmatic Sequel»

Ute nå via Veland Music

Sirenias Morten Veland har endelig funnet tid til å returnere til sideprosjektet sitt Mortemia, hele 11 år etter at han slapp debuten sin under banneret, ‘Misere Mortem’ fra 2010. I likhet med et knippe profilerte musikere fra utsiden av metallens grenser som Bill CallahanKevin Abstract og Moses Sumney, (for ikke å nevne norske Beaten to Death fra innsiden) han bestemt seg for å rulle ut slippet av plata i flere avdelinger over tid, i dette tilfellet en singel i måneden. I tillegg til dette virker det som at hver singel vil være sunget av en ny vokalist, hvilket vil gjøre det enda mer spennende å følge med på det Morten drar frem fra hvelvet fra måned til måned.

«The Enigmatic Sequel» er den første smakebiten på plata, og demonstrerer forskjellene mellom Mortemia og Velands hovedprosjekt klart og tydelig. Der Sirenia livnærer seg på pop-hooks, arena-klare riff og bombastiske symfoniske og elektroniske elementer, har Mortemia tydeligere trekk fra 90-tallets death/doom filtrert gjennom den velproduserte, gotiske mystikken til prosjekter som Swallow the Sun og The 11th Hour. Flotte piano-linjer vever seg gjennom bunntunge og ruvende gitarer, og Velands dødsgrowling skaper en komplimenterende kontrast til gjestevokalist Madeleine Liljestams mer lavmælte og elegante fraser. For min del er det det orkestrale reisverket rundt den tradisjonelle metall-instrumenteringen som ender opp med å selge låta aller mest, uten at det nødvendigvis indikerer svakheter ved de øvrige instrumentelle bidragene. «The Enigmatic Sequel» er en fengende og forheksende førstesmak på Mortemias andre plate, og vitner om Velands stadig økende mestring av den symfoniske metallen og dets mange sideskudd. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Rottekrig

Usignert, ute via strømmetjenester.

DRITTMASKINs forrykende opptakt til andreplata ‘Svartpönk’ fortsetter. På «Rottekrig» fortsetter vestlandsbandet i noe av det samme sporet de pløyde opp med singelen «Limi»; med låtlengden på seks minutter strekker de seg nok en gang utover varigheten på hver enkelt av sporene på debuten ‘Sosial prolaps’, og et utålmodig og direkte uttrykk ofres i vesentlig grad for noe mer progressivt.

Det vil ikke si at punken er borte, for råskapen tar DRITTMASKIN vare på gjennom fortsatt ganske så rå produksjon og skitne riff med skarpe kanter. Men som på «Limi» er nok «Rottekrig» et dypere dykk ned i svartmetallsiden av dette bandet, noe som kommer til uttrykk både gjennom de overraskende melodiske – men også dissonante – versene, de taktfaste riffene midt i og den storslåtte outroen. Til tider blir noen av enkeltdelene muligens noe langtekkelige, men i all hovedsak er «Rottekrig» et svært friskt pust i det at DRITTMASKIN nok en gang mestrer en mer progressiv metode på svært vellykket vis. Det lover i alle fall godt for god variasjon og pacing på ‘Svartpönk’.

Skrevet av Alexander Lange

Nifrost – Sirkel

Sirkel | Nifrost | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det begynner å bli en liten stund siden vi fikk servert «Eit siste ynskje» fra sognametall-disiplene i Nifrost – en låt jeg lot meg imponere over i form av at den både produksjons- og låtskrivingsmessig sto for en sann overhaling i forhold til bandets tidligere solide utgivelser.

Det samme kan nok sies om «Sirkel», men uten at denne egentlig ligner så mye på den foregående singelen. Mens «Eit siste ynskje» er en så godt som progressiv svartmetall-låt der Nifrost drar oss gjennom ulike seksjoner, er «Sirkel» en langt mer seig, repeterende og saktegående sak. Ja, egentlig får man, med unntak av i den rolige introen, på låtas fem minutter kun servert ulike utgaver av samme riff, som baserer seg på stadige taktfaste nedslag av ondskapsfulle mollakkorder. Måten Nifrost likevel klarer å holde interessen oppe gjennom en effektiv atmosfære, strålende variasjoner og god oppbygging av intensitet har jeg virkelig sansen for, og «Sirkel» er et utmerket innslag for alle som har sansen for litt tålmodighet innenfor svartmetallen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Octohawk – «By the Root»

Ute nå via Crime Records

Det er straks på tide for Octohawk å avsløre debutplata si ‘Animist’ i sin helhet, men før slippet i begynnelsen av Juni gir de oss en siste liten appetittvekker i form av singel nummer tre, «By The Root». På dette tidspunktet begynner Octohawks særegne tilnærming til progressive sludge passende nok å slå rot i sinnet til anmelder, og min første gjennomlytting av bandets nyeste singel var et gledefylt møte med en nå velkjent, om stadig selvforandrende fauna. 

På «By the Root» er Octohawks groove-tunge og progressivt utsvevende elementer balansert på en meget god måte. De kontrapunktiske gitarene – som kan sies å bære noen av karakteristikkene til en slyngplante – renner ustanselig inn i hverandre, og former minneverdige melodier etter hvert som du blir bedre kjent med låta. Deretter slår bandet over i et hardbarka rytmisk vers, og Stian Svorkmos stentoriske stemme entrer bildet. For meg låter den kraftige røsten hans som en kombinasjon av Troy Sanders fra Mastodon og Matt Pike fra High on Fire; røff og vill i kantene men likeså fullt i stand til å bære en høytliggende og fengende melodi. 

Låtas bro tar seg, ikke uventet (det er jo snakk om progressiv musikk, tross alt), til et musikalsk territorium som er litt vanskeligere å plassere enn det omkransende materialet. De tribalistiske, Cavalera-aktige strekkene overvelder med voldsom tyngde, og de lettere surrealistiske, nynnende stemmende som siver inn fra tid til annen forvirrer samtidig som de forhekser og trollbinder. Helhetlig tok det meg lengre tid å lære «By the Root» å kjenne enn de to foregående singlene, men etter enn omfattende tilvenningsprosess kan jeg nå konstatere at kvaliteten er på samme høyde og vel så det. Octohawk har ladet opp til sin debututgivelse med tre utmerkede singler, og forventningene til slippet har nådd et lettere uhåndterbart nivå. Om du er glad i musikk som tar sinnet med på en reise gjennom ukjente verdener fylt av svimlende fraktaler, så bør du notere deg slippdatoen til Octohawks ‘Animist’, som er 4. Juni.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Messier 16 – «Rho»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Messier 16 er et progressivt ekstremmetall-band fra Oslo som startet opp i 2017, og som nå nærmer seg slippet av sin debut-utgivelse ‘Iota’. De to første singlene fra skiva, «iota» og «Lotus», gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, men takket være en høyst verdsatt mail ble øynene våre rettet mot kvartetten. Et band som covrer den post-romantiske og mystiske komponisten Alexander Scriabin på debutplata si, og i tillegg referer til det kosmiske objektet Ørnetåken i bandnavnet sitt vil alltid få gratis innpass i anmelders hjerte, om så det kun er musikken som vil kunne gi dem permanent oppholdstillatelse. Messier 16 har ingen problemer med å skaffe seg et slikt dokument, ettersom «Rho» er et teknisk, progressivt og utforskende ekstremmetall-konglomerat som bruker sin seks minutters-spilletid for alt den er verdt.

På «Rho» boltrer Messier 16 seg med både dødsmetallens buldrende bunnfrekvenser, svartmetallens gnistrende toppfrekvenser, samt den progressive tech-deathens instrumentale overskudd. Jagende, tremulerende gitarer avbrytes av rike, tårnende harmonier, og pusterom fra musikkens overstimulerende intensitet tilbys i form av vakre og inderlige postmetall-brekk. På mange måter peker totalinntrykket på de avantgardistiske faktene til plater som Emperors ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, men samtidig er det hele voldsomt modernisert og individualisert; en sammensatt struktur hvilkets blåkopi kun Messier 16 er i besittelse av. Jeg blir voldsomt imponert av det jeg hører på Oslo-bandets tidlige singler, og kan ikke annet enn å mistenke at ‘Iota’ er en plate som befinner seg midt i det uttrykksmessige smørøyet for meg personlig. ‘Iota’ slippes 28. Mai, så dere kan forvente å lese en manisk ned-skriblet omtale fra undertegnede neste uke. I midlertid kan dere la dere fascinere av det sofistikerte og ytterst oppslukende lydvevet som er Messier 16s «Rho».

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fullmåne – «Wide Awake»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fullmåne var på splitten med nederlandske Martelgang fra Desember i fjor. Fullmånes post-punk-inspirerte og underproduserte svartmetall fascinerte samtidig som det ikke fullstendig overbeviste, men hadde en unik nok vinkel på undersjangeren til å rettferdiggjøre en lytt eller to. Nå er soveroms-musikeren tilbake med en singel pluss tilhørende video kalt «Wide Awake», og la meg si det slik at spørsmålene mine ikke har blitt færre i møte med det surrealistiske klanguniverset som blir presentert på det nye materialet.

Videoen bruker et åpningspanel til å sitere Carl Jung, og den berømte psykoterapeutens oppfordring til å gå på oppdagelsesreise i egen underbevissthet har nok vært utslagsgivende for musikken på «Wide Awake». Både musikken og videoen er preget av en hypnagogisk og usammenhengende strøm av inntrykk, en drømmelogikk som trolig er basert på underbevissthetens kryptiske symbolbruk. Fragmenter av Fullmånes mer konvensjonelle elementer driver igjennom den mystiske suppa, om det så er snakk om reverb-dekkede tråder av Blackgaze, kaklende vokaler eller den punk-inspirerte rytmeseksjonen som dukker opp mot slutten av låta. Likevel er det ingen tvil om at dette er et eksperiment, – hvorvidt det skal utbroderes eller kun er et enkelttilfelle får tiden vise – og dets potensiale som allmenn-tilgjengelig musikk er temmelig lav, om man skal benytte seg av direkte tale. «Wide Awake» er som en luftspeiling i et internettets fjerneste hjørner, en abstrakt og forvirrende opplevelse som er myntet på de mest nysgjerrige og undergrunns-rettede av oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Beaten to Death – Laat Maar, Deel Twee: Ik Verhuis Naar Østmarka

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Det er en ny uke, og dere vet hva det betyr? Jepp, Beaten to Death har åpnet adventsluke nummer tre og sluppet enda et knippe låter fra den etterlengtede platen ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’, og jeg har fått gleden av å – i velkjent anmelder-stil – saumfare innholdet på både skråsikkert og eplekjekt vis.

EP-en inneholder som vanlig fire spor, hvorav samtlige kombinerer illsint ekstrem-metall med mer besynderlige og utradisjonelle elementer. Vi får bl.a. en spartansk post-metal/sludge-seksjon allerede halvminuttet ut i åpningslåta «Carola (Engulfed by Stormwinds of Death)», et ASMR-opptak fra helvete på «Jeg Skal Lage Drakt av Deg», og noe som kan minne om Dick Dales surf-gitar i grindcore-utgave på «The Dying Egg». Rammeverket rundt de mer idiosynkratiske partiene er fortsatt grindcore i kjent Beaten to Death-stil: primal men presis juling av trommeskinn; en gitartone som minner om en tykk, industriell vaier; to vokalister som kjemper om hvem som kan uttrykke misnøye og sinne på mest absurd vis.

Men det er ikke bare sjanger-bruken som vekker oppsikt, også tekstene avslører en helt spesiell vilje til å gå dit ingen tidligere har våget. «Carola…» handler tilsynelatende om en rituell og noenlunde inkompetent tilkalling av den svenske singer-songwriteren Carola i demon-form, «Jeg Skal Lage Drakt av Deg» beskriver en makaber voldshandling på urovekkende hverdagslig vis, og «The Dying Egg» er en utrolig Beaten to Death-måte å tilnærme seg midtlivskrisen på. Tekstene er sære og humoristiske nok til å fremkalle hyppige latterutbrudd, men bak morsomhetene ligger det ofte en liten kjerne av seriøs forargelse som tilfører en viss dybde til overflatens spetakkel (se «Så Gjør Vi Så Når Solen Slikker Vårt Kjøtt. Kanskje). 

Med tanke på at denne EP-en har samme opphav som de to foregående er det ingen grunn til at den ikke også skal kunne måle seg i forhold. For min del fikk jeg ekstra mye glede ute av tekstene i denne omgang, om så de første par EP-ene imponerte litt mer med sine krappe musikalske hårnåls-svinger. Uansett er ‘Laat Maar…’ nok et sterkt kapittel i Beaten to Deaths reiseguide til internasjonale skoger, en bok jeg virkelig begynner å bli ivrig etter å lese fra perm til perm (selv om den virker noe motvillig til å nærme seg temaet… tja, hva skal man si, skog?). Innen den tid får jeg se meg nøgd med å traske litt rundt i den lokale utmarka med ‘Laat Maar, Deel Twee: Ik Verhuis Naar Østmarka’ som ledsager.


Ild – Knippe

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Ild er et splitter nytt enmanns svartmetall-band fra Oslo som kobler atmosfærisk svartmetall opp mot en særegen form for norsk okkultisme. Om ikke albumcoveret forteller deg det du trenger å vite om det tematiske innholdet, så kan jeg røpe så mye som at tekstene på demoen ‘Knippe’ leser som noen transe-induserte nedskriblerier på en støvete overflate. Produksjonen styrker denne mystiske stemningen med sine sprakende teksturer og skarpe, flint-aktige kanter, og resultatet er et stykke atmosfærisk svartmetall som er uhyggelig og spøkende heller enn preget av den kosmiske ærefrykten som kjennetegner undersjangeren.

De fire låtene er alle suggererende og hypnotiske fotmarsjer gjennom et gråbrunt og foreldet versjon av den norske fjellheimen. Åpningslåta «Hjemkomst» fungerer som en introduksjon til det basale uttrykket, før «Jeg Senker Mine Små i Jorden» leverer et overraskende emosjonelt slag i solar plexus med sin tragiske stemning og bitre, dissonante akkordtepper. Alene-musiker «Horgmo» maler noen utrolig rike bilder av den sorgtunge scenen i teksten, og alle versene ender i den grusomme titulære uttalelsen. 

De to siste låtene, «I Natten, under Stjernene» og «Offervals» dykker enda dypere inn i musikkens hypnotiske natur, og de sakte-brennende låtene vitner om en artist som allerede har en god forståelse av hva han ønsker å utrette med prosjektet. Når den resignerte karavanen av bortgåtte sjeler har nådd sin destinasjon – som virker å være en slags skjærsild eller mellomverden – mot slutten av «Offervals», har jeg som lytter blitt transportert rimelig langt inn i en fiktiv skyggedal fylt med elementer fra en korrumpert, norsk folketradisjon. Det oppleves som en kombinasjon av Kittelsens mystikk og det spirituelle skyggeplanet som utforskes av band som Litauiske Luctus. ‘Knippe’ er en meget lovende addisjon til norsk svartmetalls enmanns-tradisjon, og en ypperlig utgivelse for tilhengere av auditive svartekunster.


Nagirčalmmiid – Nagirčalmmiid EP

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Den mest potente effekten pandemien har hatt på mange av oss relativt heldige nordmenn, er den gjennomtrengende kjedsomheten som oppstår når hjemmekontorets sjarm har begynt å blekne. Denne fullstendige mangelen på interessante hendelser i egen hverdag har tvunget mange til å ta kreativiteten i bruk for å sørge for variasjonen selv. Noen skriver fiksjon, noen skriver blogg (pandemien har delvis skyld i at Metallurgi eksisterer f.eks), og noen starter band. Nagirčalmmiid gjorde sistnevnte.

Bandet, som består av to rimelig unge karer med sans for vegger av gitar og seige tempoer, spiller en form for stoner rock myntet på konsertarenaen. Riffene er store, låtene er direkte, og karene growler og gauler over det rumlende lydbildet med overbevisende entusiasme. Mikset inn i det kommersielle stoner-soundet er gitar-fraseringer som minner om spillet til streng-duoen i Lamb of God, samt noen mer post-aktige stemninger som skaper avbrekk mellom de tyngre seksjonene.

Låta som best tydeliggjør bandets potensiale for min del er «Skoavddas». Åpningsriffet minner det lystigere materialet på Mastodons ‘The Hunter’, og er rett og slett vanvittig tøft. I tillegg får vi et smidig ride-drevet beat mot bridgen, og et sunget refreng som virkelig er habilt utført med tanke på at gutta knapt ser ut til å ha begynt på videregående. Det betyr slettes ikke at resten av EP-en under-presterer; samtlige låter viser en evne til å skape minneverdig materiale som er rimelig imponerende for et ungt band. Jeg håper gutta holder prosjektet gående selv etter samfunnet begynner å fungere mer eller mindre normalt igjen, ettersom de virkelig er inne på noe. Inntil den tid er ‘Nagirčalmmiid’ en effektiv salve mot kjedsomhet.


Fullmåne/ Martelgang – Split 

Usignert, ute nå via bandets Bandcamp

Til slutt har vi en utgivelse som virkelig presterer å rive teppet fra under bena på selv den mest velutdannede undergrunns-fanatiker. Splitten mellom de to enmanns-bandene fra henholdsvis Norge og Nederland fordeler tiden mellom den post-punk-inspirerte svartmetallen til førstnevnte, og den sydende gryta av elektro-industrielt avkok Martelgang har stående på komfyren. Denne bloggen fokuserer jo først og fremst på norsk metall, så jeg har dessverre ikke tenkt til å dykke så dypt inn i bidragene til den nederlandske einstøingen. Jeg kan dog røpe at den sære kombinasjonen av trap, hardstyle, metall osv. har en tendens til å – til tross for et lite mangel på raffinement – sette seg fast på samtlige klebrige overflater i hjernen.

Når sant skal sies er Fullmåne heller ikke noe alminnelig svartmetall-prosjekt. «Kingdom» og «Torch in the Night» har sterke relasjoner til rå og lavoppløst svartmetall, men ispedd klare trekk fra post-punk som skinner gjennom i  både produksjon og låtskriving. Gitartonen er spinklere og mindre vrengt enn det meste av tradisjonell svartmetall, og ideene som dukker opp i slutten av «Kingdom» og første halvdel av «Torch in the Night» vekker assosiasjoner til henholdsvis Iceages mer støyende materiale og de atmosfæriske men flerrende gitarene til Turia filtrert gjennom de glitrende progresjonene til et band som Makthaverskan.

Dette er et sound som – etter en tilvenningsprosess for mitt vedkommende – viser seg å holde et visst potensiale. Akkord-progresjonen i versene på «Torch in the Night» skaper en hel spesiell stemning, og det samme gjør den lett psykedeliske avslutningen på åpningslåta. Ja, vokalen er et hinder som for mange vil vise seg å være for høyt til å hoppe over, og ja, trommene høres tidvis ut som om de ble veltet utfor en trapp ved et uhell. Fullmånes side av splitten (og Martelgangs forøvrig) har likevel sneket seg inn på meg og endt opp med å gjøre et inntrykk. Dette er musikk for en meget smal demografi innenfor undergrunns-skaren, men de som har sansen for denne typen uttrykk vil kunne se forbi den litt amatørmessige lakken og finne en interessant lytteopplevelse der bak. For de innvidde!


Skrevet av Fredrik Schjerve