Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Cadaver – Edder & Bile

Ute nå via Nuclear Blast

Til å være det kanskje eneste norske bandet til å servere plater på høyde med de internasjonale storvekterne under dødsmetallens gullalder (I tillegg til Darkthrone med ‘Soulside Journey’) kan Cadavers fotavtrykk på landets kontemporære metallscene virke litt beskjedent. I motsetning til svartmetallen har ikke Norge noen utbredt tradisjon for dødsmetall, og 32 år etter at Cadaver introduserte landet for uttrykket trenger man neppe mer en sine ti fingre for å telle våre viktigste kontribusjoner til sjangeren.

Heldigvis gir ikke Cadaver opp av den grunn, men returnerer titt (om ikke ofte) for å gi sjangeren en liten skubb i baken. Etter å ha gitt ut en plate i 2001 under navnet Cadaver Inc., for så å returnere til det gamle aliaset med ‘Necrosis’ i 2004 har det nå vært urovekkende lenge siden vi hørte noe fra denne gjengen. Denne stillheten ble brutt i April da bandet ga ut den korte EP-en ‘D.G.A.F.’, og returen er endelig fullbyrdet med slippet av deres nyeste plate ‘Edder & Bile’. 

Om platecoveret synes å kommunisere modernisering med sin distinkte fargepalett av turkis og gult, er materialet på innsiden fortsatt mest inspirert av eldre uttrykk. Etter en broket ansamling beist har fått vrælt fra seg legger Cadaver over i en sprint som slekter tungt på Floridas dødsmetall, en forbindelse som forsterkes av de mange innslagene av ekstrem thrash som er spredt over LP-en. Diskordante akkorder og broens rytmiske spill bygger opp energien til bristepunktet, før det hele utløses via en D-beat-seksjon og en støyete gitarsolo.

Med tanke på hvor uniform mye av musikken som forsøker å «gjenopplive» dødsmetallen er, er det lett å glemme hvor varierte og kreative sjangerens grunnsteiner egentlig var. Unleashed sin stampende runddans er å spore i introen til «Circle of Morbidity»; «Feed the Pig» anvender krakilsk tremolo og et tamdrevet stop/start-riff som ut ifra Morbid Angels ‘Domination’; «Final Fight» mikser en slayer-aktig ride-seksjon med summende tråder av gitarer som lånt av våre brødre i øst. Stikkordene som utgjør forskjellen mellom moderne forsøk på å videreføre sjangerens oldtids-idealer og Cadavers faktiske videreføring av disse er rytmikk og variasjon Her finner du ikke endeløse rekker med buldrende power chords iblandet litt yms tremolo og en monoton growl for å toppe det hele. Nei, Cadaver anvender trommetalentet til Dirk Verbeuren og det bunnløse riff-arsenalet til «Neddo» for å skape en konstant engasjerende sekvens av låter som over platas knappe halvtime aldri dypper i intensitet eller driv.

Høydepunkter er «Deathmachine» med sin utbroderte harmonikk og tematiske kohesjon og «The Pestilence» med sine glimrende overganger og mørke før-refreng; og fy søren som andreriffet i avslutningslåta «Let Me Burn» røsker meg i kragen og pælmer meg ned trappa. Til tross for at jeg har mine favoritter på plata eier jeg ikke tvil om at man hadde spurt en gruppe på ti om å avsløre sine yndlings-øyeblikk på plata, så ville man fått ti forskjellige svar. Det som forlokker mest med ‘Edder & Bile’ er nemlig ikke individuelle høydepunkter, men den gjennomgående kvaliteten og nivået på kreativiteten som bandet trakterer dødsmetallens velpløyde åkre med. Selv om plater som denne har lite å konkurrere med innlands er det ingen grunn til å kimse av det bandet har fått til med ‘Edder & Bile’. Cadaver er nok en gang en del av den internasjonale diskursen med ‘Edder & Bile’; fans av dødsmetall, lutt øre! 


Beaten to Death – Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Da var det sannelig tid for å anmelde del tre av Beaten to Deaths oppstykkede release av full-lengderen ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Bandet hoppet naturligvis over del to, ettersom trangen til å valse rett inn i den mytiske Aokigahara-skogen ble for stor. Den japanske «selvmords-skogen» burde konstituere et drømme-subjekt for et hvert metall-relatert prosjekt med sin mørke historie, full av morbide og ikke minst EKTE grusomheter. Men med tanke på at Beaten to Death er et prosjekt som har innrømmet at de inntil nylig ikke hadde tekster på alle låtene sine, men ofte foretrakk å grynte fonetisk over sporene sine, burde jeg kanskje være litt forsiktig med å forvente et konseptuelt dypdykk i konsekvensene av japansk jobbkultur og sosio-økonomi?

Til tross for at en av låtene virker å være et karakterstudium av en 1800-talls-figur som forsøker å gjøre seg klok på internett er det faktisk mulig å trekke tråder mellom «selvmords-skogen» og linjene som brøles av Anders og Tommy på ‘Laat Maar, Del Drie…’. Det er håpløshet her, det er apati, og ikke minst etnildfullt sinne rettet mot et monotont og prospektløst liv. Dette er selvfølgelig filtrert gjennom et spøkende filter og referanser til både Doom-franchisen og bakverk – men det er der. Selve musikken er klassisk Beaten to Death, hvor en skamløs tilnærming til kjøkkenvask-eksperimentering ender i mirakuløst velfungerende musikk.

‘Laat Maar…’ er tettpakket med informasjon som vanlig. Ta åpningslåta «Behind the Remains»; en forrykende portal av gitartapping leder inn i et bestialsk doom-parti a la Primitive Man, før en blanding av Bismuths gitartone og hardcore-driv støtter under Tommys intense utblåsning (som i sin desperasjon kan minne litt om en ung Tom Araya). «Run Burn Move Die» blander et tradisjonelt Grind-angrep med melodisk Kängpunk, og «Hallway to Hell» åpner med et skranglete nu-metal-liknende uttrykk man med fordel kan sammenlikne med en trillebår full av spikere og muttere som detter ned en heissjakt. 

Til slutt har vi den lekre og innsynsfulle 1800-talls sonetten «The Old Man and the Internet». El-pianoet og den rolige ambiansen i åpningen gir meg en følelse av avslappet tilfredshet som kan sidestilles med å skrelle en nellikappelsin i varmen fra årets første adventslys. Snart drar bandet frem en av sine affekterende emo-seksjoner, og så tumler vi hodestups inn i en syklon av grindcore, vagt mathcore-inspirerte breakdowns og lyden av kranglete modemer. Låtas tekst bygges opp rundt karakteren av en gammel mann som ser på internett som selve inkarnasjonen av kaos, og tilfører enda et lag av absurd humorisme til den allerede tettpakkede plastelinaklumpen av en plate.

Til tross for at det blir naturlig for meg å slå over i et mer tøysete og uformelt språk når jeg skriver om Beaten to Death betyr ikke det at jeg ikke mener dette fungerer som seriøs musikk. Det er bare det at den spontane og løsslupne skapelsesprosessen som driver dette bandet er så forfriskende i en sjanger som ellers er preget av ubøyelig idealisme og humorløs brutalisme. Konstruksjonene som utgjør ‘Laat Maar…’ er sterke nok til at de kan lyttes til uten å vie en tanke til tekstens anliggende; men selvfølgelig går du da glipp av enda en fasett som skiller BoT fra resten av grindcore-massene. Beaten to Death bruker nok en gang alle fettstiftene i pennalet for å illustrere deres løv-kledte drømmehjem på ‘Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原’.


Gjendød – Angrep

Ute nå via Hellthrasher Production

Gjendød må da være en av de best gjemte undergrunns-skattene Norge har å by på. Personlig har jeg aldri vært borti dem før – eller hørt navnet for den saks skyld – noe som gjorde overraskelsen stor da jeg trykket «spill» på deres nyeste LP ‘Angrep’. De brutale trommene, ståkete svartmetallriffene og hylende soloene på åpningslåta «Vår Lykke er Vårt Hat» lurte meg først til å tro at bandet spilte krigsmetall, altså en undersjanger der svartmetall og dødsmetall kolliderer som to kuler under en skuddveksling og smelter til ett. Når låta nærmet seg slutten skjønte jeg at det heller dreide seg om andrebølges-svartmetall, men med intensiteten til krigsmetall liggende som granatrøyk over sjangerens sedvanlige fjorder og fjell.

Men man kommer til kort om man bare beskriver bandet som et mer muskulært og intenst svartmetallband. Harmonikken og melodikken som driver musikken deres er rett og slett for oppsiktsvekkende og original. På ‘Angrep’ finner vi melodier tvinnet av kvikksølv, som vrir og vender seg i alskens uforutsette retninger, samtidig som de bevarer en kjerne av mørk folketonalitet. Innslag av psykedelisk og dissonant svartmetall ala ‘Paracletus’ fra franskmennene i Deathspell Omega er å spore i låter som «I et Hus Uten Speil» og «Vik Avvik», men med en rablende gal brodd som er deres helt egen. Det instrumentale kan oppsummeres som om Krallice etter debutplata hadde latt seg inspirere av folketradisjoner og eventyr heller enn å gi full gass ut i kosmos. Over det hele ligger en karismatisk og mildt psykotisk vokal som hevder seg i en stolt tradisjon av sær, eksentrisk norsk metallvokal.

Når du blir presentert for bandets elementer i en kort paragraf som ovenfor kan Gjendød virke som en intens og tettpakket opplevelse, og dersom du spinner plata fra start til slutt vil du fort kunne bekrefte mistanken. Låtene blåser over i hverandre med hensynsløst tempo, og kun et par øyeblikk som Burzum-synthen i «Gap Opp» og et par mellomspill spilt på streng-instrumenter som har ligget stuet på loftet i generasjoner byr på avbrekk. Med en spilletid på under 30 minutter blir denne intensiteten til en positiv karakteristikk, ettersom musikken får blodet til å pumpe uten å slite ut lytteren.

Høydepunkter er det også mange av. «Ikke Mye Håp» byr på lange serier med folketonale akkordmelodier, den mest bjellete ride-bjellen i verdenshistorien og en bro bestående av fløyte og kassegitar som gir musikken et mørkt middelalder-preg. «I et Hus Uten Speil» og «Svekket» har begge øyeblikk som gir mentale bilder av hjemsøkte og feilfungerende tivoli-attraksjoner. Den beste låta av dem alle er også, for meg, kanskje årets beste svartmetall-låt. På «Fra en Annen Side» former Gjendød svartmetall-gitaren etter sitt eget bilde med fantastisk riff etter fantastisk riff; Låta har så mange geniale trekk at å sidestille det med øvrig svartmetall jeg har hørt i 2020 er litt som å se Carlsen fullstendig ta livet av en legion med førskoleelever i hurtigsjakk. 

Etter å ha gått tilbake og hørt på litt av Gjendøds tidligere materiale har det blitt tydelig for meg at bandet har blitt utsatt for en grov overseelse fra musikk-journalistikkens hold. Dette er hyper-original svartmetall med en tilsynelatende bunnløs brønn av inspirasjon, konsentrert ned til en lett-angripelig pakke på en liten halvtime. Gjendød har på et vis svart på den kreative utfordringen fra franskmennene i Blut aus Nord og Deathspell Omega ved å kutte ned på dissonansen og introdusere det mystiske mørket som er innebygget norsk folkekultur som presentert av folk som Asbjørnsen, Moe og Kittelsen. Dette er helt min greie, så jeg kommer til å ta et dypdykk i Gjendøds diskografi over ferien. Om du er noenlunde interessert i norsk svartmetall foreslår jeg at du gjør det samme.


Moonscape – Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia

Ute nå via Moonscape Music

Moonscape er Prog/Power-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Etter at Gjøvik-musikeren ble introdusert for progressiv metall ble trangen til å uttrykke sine egne ideer via lunefulle instrumentalpartier og storslåtte atmosfærer for stor til å holde igjen, og resultatet ble en prangende prog-odysse i ni deler kalt ‘Entity’. ‘Entity’ er en konseptplate som tar for seg en navnløs protagonists selv-isolering og kamp mot indre demoner, og denne narrative rammen har blitt bragt videre inn prosjektets andre plate ‘Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia’.

Proggen vi finner på ‘Entity, Chapter II’ er ikke hovedsakelig av den tradisjonelle 70-talls formen, heller ikke den moderne metallformen som føres av band som Dream Theater, selv om du finner spor av begge på plata. I stedet for disse prototypiske formene har Lunde valgt å mikse inn elementer av melodisk dødsmetall a la Amorphis og Insomnium, i tillegg til rikelig med europeisk powermetall. Du finner powermetallen i de rikelige mengdene med mitraljøse-gitarer, fargesprakende melodier og i de stratosfæriske vokalene til den innleide, brasilianske tenoren Drake Chrisdensen; dødsmetallen dukker opp titt go ofte gjennom tremolo-riffing hentet fra den svenske scenen, samt den demoniske growlingen til Runar Steen Hansen.

I løpet av sin kompakte spilletid på 37 minutter rekker plata å svinge innom utallige uttrykk og atmosfærer. Til tross for at Moonscape teoretisk sett er et enmanns-prosjekt, har Lunde nemlig strukket hånda ut til 17(!) internasjonale musikere som bidrar med bl.a. strykere, blåsere, gjestevokal, gjestesoloer, synth og orgel. Dette tilsier også at det instrumentale nivået på plata er skyhøyt, og variasjonsmulighetene som åpner seg når du involverer en såpass vid gruppe musikere gir Lunde et orkester som virkelig gir musikkens dramatiske presisjon et løft.

Etter en kort intro i orkestral stil som minner meg på at Wintersun åtte år senere ennå ikke har kommet ut med ‘Time II’, er det allerede på tide med platas konseptuelle storvekter. På sine 16 minutter tar «Illusion or Reality» oss gjennom eksposisjon, utvikling og dramatisk opptrapping på rekordtid. Elementer av melodisk dødsmetall og mørkere progmetall som Nevermore dominerer første del, før vi får heseblesende instrumentalpartier krydret med soloer på gitar og saksofon, samt innslag av hammond-orgel og ulike keyboards. Produksjonen er perfekt til denne typen melodisk power/prog, med klarhet, kompakthet og presisjonen som kreves for at alle elementene kan plukkes ut i miksen. Mot slutten av låta erstattes bandet med kirkeklokker og orgel, og Marcela Villarroel treer inn i rollen som engel for å levere det Lunde selv har kalt platas emosjonelle crux.  

«The Ails to Withstand» dykker deretter inn i mørkere territorier med blast beats og referanser til norges symfoniske svartmetall-bølge på tidlig 2000-tall. Instrumentalpartiene konstituerer nok en gang høydepunktene, med sin ville jakt mellom gitar og saksfon, samt et strekk der hammond-orgel og melodiske thrash-gitarer akkompagnerer en vill gitarsolo. Avslutningssporet, «In the Mourning Hours», introduseres via en røff powermetall-sprint, før tunge gitarhogg og stormfulle løp i synth bringer intensiteten til et klimaks. My Dying Bride-koring og narrasjon fra Lunde bringer historien til sin konklusjon, og plata fader ut med noen cliffhanger-gitarer som gir meg inntrykk av at et ytterligere kapittel av sagaen fremdeles venter på oss bak horisonten.

Etter å ha skrytt så hemningsløst av det instrumentale spillet må jeg dessverre også bringe inn litt kritikk på tampen for å forklare hvorfor ‘Entity, Chapter II’ ikke klarte å hevde seg blant ukas beste norske metallutgivelser. Denne typen musikk lever og dør – ikke bare på sine instrumentale meritter – men også på sine vokalprestasjoner. Lundes egen vokal blekner i forholdet til den instrumentale mestringen som fungerer som hans bakteppe, og det samme gjør henholdsvis den lysere growlingen, Villarroels vokal på slutten av «Illusion og Reality» og Chrisdensens tenorsang på samme låt. Den mørke growlingen og noen av de moderate partiene på «In the Mourning Hours» fungerer strålende – spesielt koringen mot slutten av sistnevnte –, men det er ikke nok til å skjule de lite overbevisende vokalprestasjonene ellers. 

Det er synd å måtte føle seg så splittet rundt en utgivelse som «Entity, Chapter II», ettersom det er et utrolig ambisiøst stykke musikk som åpenbart betyr mye for komponisten. Jeg har likevel ingen tvil om at det finnes flust med power/prog-fans der ute som vil kunne forelske seg hodestups i plata til tross for problemene jeg har poengtert. Til tross for enkelte fartsduper koste jeg meg ofte med plata, og er definitivt villig til å høre hvordan Lunde bygger videre på dette voldsomme stillaset på et eventuelt tredje-kapittel. «Entity, Chapter II: anbefales alle fans av europeisk power/prog med symfonisk brodd og en historie å fortelle.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter





Ukas norske: Beaten to Death – Laat maar, deel een: ik verhuis naar Mastbos

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Valget av ukas norske plate blir litt selvfølgelig denne gangen, ettersom det sist uke kun ble sluppet én utgivelse som oppfyller Metallurgis retningslinjer hva gjelder kandidaturet for ukas norske plate. I en slik situasjon kan man jo enkelt forestille seg at en høyst uverdig utgivelse vil kunne meske seg med vår gjeveste pris grunnet manglende konkurranse, men heldigvis ble det ikke slik denne gangen. Den norske melogrind/prog-grind/samma-faen-grind-patruljen Beaten to Death har nemlig kommet med en EP som hadde kunnet konkurrert om tittelen i en hvilken som helst uke så langt i bloggens korte levetid.

Det som kompliserer situasjonen bittelitt er at EP-en ‘Laat maar, deel een: ik verhuis naar Mastbos’ («Glem det, jeg flytter til Mastbos» per Google Translate) er en digital-utgivelse av fire låter fra bandets plate fra september, ‘Laat maar, ik verhuis naar het bos’ («Glem det, jeg flytter på skævven»). Den fulle utgivelsen ble kun gjort tilgjengelig for kjøpere av vinyl-versjonen, og var ikke mulig å tak i via fil-nedlasting eller streaming-tjenester. Nå som LP-fiffen har fått konsumere i fred i en måneds tid er det endelig tid for de gjerrige, ikke-betalende masser å få sin del av kaka, og deres stykke har blitt ytterligere delt i fire små munnfuller som skal nytes over et lengre tidsrom. Se på det som et promoterings-eksperiment; en kombinasjon av en fire-retters gourmet-middag og John Cages «As Slow As Possible», det 639 år lange orgelstykket der hvert akkordskifte – som finner sted hvert 2. til 8. år – er en lokal begivenhet.

I første porsjon flytter Beaten to Death til Mastbos, et idyllisk skogområde i Nederland. Bandets patenterte sammensmelting av energetisk grindcore og henførende melodikk er like distinkt som alltid, og ettersom at fartstiden deres har økt har de også blitt flinkere til å bruke lyd-hybriden på effektivt vis. «Flatulence of Emotions» begynner plata med dets mest klassiske grindcore-strekk, men allerede etter 28 sekunder får vi et hjerteskjærende og melankolsk øyeblikk hvor Sunny Day Real Estate-gitarer og nostalgisk piano utveksler velmenende klaps på skulderen. Medfølelsen vedvarer ikke, og snart klinger alarmerende gitar-dissonanser over de skarpe kritiske salvene til vokalist Anders. Det hele møtes i en desorienterende og vektløs kollisjon mot slutten av låta som merkelig nok minner meg om isolerte øyeblikk fra sisteskiva til Imperial Triumphant.

Deretter får vi platas høydepunkt for min del, «Cunts of Lulu», hvor et sprettent Slipknot-riff (Ik maak geen grapje) svinger direkte over i et heseblesende refreng som med sin melodiske råskap gjør stort inntrykk. «The Night is Young and We’re All Out of Nekro» bringer oss deretter inn i hardcore-trakter, med sine d-beats og  metalliske klessnor-gitarer, samt et sludgy refreng med et gledelig innslag av puddelrock-falsett donert av Tommy ærbødigst. «Self Defenestration» avslutter den altfor korte grindcore-tømmerrenna med nydelig At the Gates ala Beaten to Death, toppet med en ytterst lidenskapelig oppfordring til å «Bruk(e) det jævla vinduet til noe fornuftig». 

Beaten to Death har vært en ypperlig trøst for meg personlig etter at Martin og Tommy bestemte seg for å legge Insense på hylla. Bandet har en særs uortodoks (se flippant) tilnærming til hele musikkmedia-maskineriet, og velger å anvende energien som eller ville blitt brukt til å forsvare bandets autonomi fra korrumperende bransjekrefter til å produsere uhyre kreativ musikk. Jeg har nå viet utrolig mange ord til en veldig kort EP, og vitenen om at totalen kommer til å øke dramatisk når de neste tre kapitlene kommer ut virker noe foruroligende. Men det er magien med Beaten to Death; etter å ha operert (eller muligens bare blitt oppfattet) som sideprosjekt i lang tid har de jobbet seg frem til et unikt sound som skiller dem fra de fleste premierte hovedprosjektene innenfor grind-scenen. Derfor må man som musikkskribent bare bite tenna sammen og gi gutta den skryten de mest sannsynlig gir fullstendig blanke i å få fra en pretensiøs anmelder. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ukas internasjonale: Of Feather and Bone – Sulfuric Disintegration

Ute nå via Profound Lore.

Of Feather and Bone har etter sine tidlige hardcore-dager etter hvert blitt en kruttsterk brikke i Denvers death-metal scene, som med band som Blood Incantation i sentrum langt på vei kvalifiserer seg til et aldri så lite episenter for sjangerens nyere, nordamerikanske uttrykk. Og joda, bandets nye fullengder, ‘Sulfuric Disintegration’, bør være en helt smertefri sak for alle beundrere av band som Gatecreeper og Tomb Mold. Her får man servert seks låter på ca. fem minutter hver, og mens utgivelsen helt klart er mer polert enn sine forgjengere rent produksjonsmessig, er det som forgjengeren ‘Bestial Hymns of Perversion’ en usedvanlig kompakt sak som rundes av allerede etter en knapp halvtime.

Fra første stund driver bandet av gårde i et forrykende tempo, som ganske tidlig nesten tar teatralske – og ganske fantastiske – vendinger i det nærmest Portalske riffet som dukker opp ca. halvannet minutt uti åpningslåta «Regurgitated Communion». Tonen for plata settes definitivt allerede her, der ofte tremolo-drevne, men sterkt rytmisk funderte gitarriff standhaftig holder hodet over vann over trommeslagerens hektiske vekslinger mellom doble basspedaler og blast-beat-rekker.

Det Of Feather and Bone har av egenart ligger ironisk nok i stilene bandet nok i prinsippet heller har lagt bak seg, men som fortsatt viser seg i små, sterke glimt, som grindcore og crust-punk. Blandet med black-metal-elementet som sniker seg inn gjennom låttekstene, makter også innhogget av det sistnevnte å sende visse assosiasjoner til tidlig, upolert svartmetall a la Darkthrone – særlig på «Entropic Self Immolation».

Ut fra dette ganske detaljerte undersjangerpirket, sier det kanskje seg selv – og dette har blitt sagt før – at denne plata nok i liten grad stikker seg ut og forblir en uforglemmelighet. Bandets utholdenhet og tekniske ferdigheter må nok sies å ha en bakside ved at intensiteten blir litt monoton når andre halvdel av plata byr opp til dans, på tross av riffene riktignok er beintøffe i seg selv. ‘Sulfuric Disintegration’ styrkes derfor også av sine mer groovy og saktegående partier, fortrinnsvis outro-riffet på den nevnte «Entropic Self Immolation» og introen på «Consecrated and Consumed» – for ikke å snakke om doom-partiene og det blytunge chugge-riffet på «Noctemnania». Det gjør at det er lov å håpe på enda bedre saker fra Of Feather and Bone ved neste korsvei, selv om ‘Sulfuric Disintegration’ i seg selv er et usedvanlig solid stykke håndverk.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: William Basinski – Lamentations 

Ute nå via Temporary Residence

Ukas plate fra de sagnomsuste riker utenfor metallens hjemmekoselige Hobsyssel er den siste til magnetbånd-manipulator extraordinaire William Basinski. Etter å ha stått krumbøyd over maskineriet og svettet i flere år fikk han endelig sitt gjennombrudd med den tragisk punktlige samlingen ‘Disintegration Loops’. Evig forbundet med 9/11-katastrofen som er foreviget på samlingens cover, de korrumperte og gradvis oppløsende nostalgiske musikksnuttene på plata bar for mange amerikanere smertefulle likheter med det nye, ukjente landskapet de sto overfor som samfunn. I etterkant av denne utgivelsen har Basinski gitt ut en drøss med plater som alle er utstyrt med hver sin konseptuelle ramme, og som alle konsumeres, velfortjent, av et internasjonalt publikum.

Den siste samlinga, ‘Lamentations’, består av nyoppussede stykker musikk fra Basinskis arkiver, og noen av dem har sine opprinnelser så tidlig som på 70-tallet. Dette kunne ha gitt plata en smak av mellom-utgivelse, men de tolv numrene gjør seg godt som en fullverdig LP. Jeg får ikke inntrykk av at rammeverket til akkurat denne utgivelsen er spesielt strengt, ettersom vi finner både klassiske tape-loops ala ‘Disintegration Loops’ , The Caretaker-aktige nedbrytninger av taffelmusikk, og mørke ambient-detonasjoner i sakte film. 

Åpningslåta «For Whom the Bell Tolls» – ikke minst på grunn av tittelens åpenbare pavloviske effekt på metallfans –  burde være like tilgjengelig for metall-lyttere som for lydkunst-entusiaster med sine dype drønn og glitrende mørke. Spilt høyt og med maks engasjement fra anmelder minner lytteopplevelsen om å drive forbi et gedigent sort hull, omkranset av alle slags typer rompartikler og skrot. Det er generelt mange numre som gir allusjoner til det tomme rom: «Passio» med sine interstellare eksplosjoner og susende romvind; «Punch and Judy» med sine truende vibrasjoner, hakkende signaler og pulserende strålingsstøy; og «Silent Spring», hvor en satellitt har fartet så langt ut i det kosmiske grenselandet at sondene synes å plukke opp skrekkelige jamre fra den andre siden av den romlige barriere.

Den andre formen for stykker som kjemper om plassen på ‘Lamentations’ er loopene som består av opptak av analoge strykere og ensembler. «O, My Daughter, O, My Sorrow» flyter tykt gjennom lydfeltet som en glemselens elv, hvor fragmenter av en melankolsk, balkansk folketone tidvis flyter til overflaten. «All These Too, I, I Love» og «Please, This Shit Has Got To Stop» glir over i hverandre som to sidestilte numre i en minimalistisk opera. Det optimistiske tonespråket i førstnevnte stikker tydelig ut på en ellers mørkt betont plate, en effekt som blir styrket av låtas 11-minutters spilletid. Den beste loopen av dem alle – og muligens en av de beste Basinski har manet frem noensinne – er «The Wheel of Fortune». De vaklende streng-akkordene har festet seg til underbevisstheten min til en grad kun Ekkehard Ehlers «Plays John Cassavetes 1 & 2» har gjort tidligere, og de skaper en helt ubeskrivelig stemning hver gang jeg lytter gjennom plata.

 Plata er litt for lang til å kunne lyttes gjennom fra ende til annen uten at oppmerksomheten begynner å svinne mot slutten. Spesielt det 16 minutter-lange strekket «All These Too…» til «Please, This Shit Has Got To Stop» gir tittelen på sistnevnte en litt uheldig konnotasjon, ettersom en så uniform boble med musikk er tung å sitte gjennom etter 42 minutter med oppslukende musikk. Som en helhetlig opplevelse er ‘Lamentations’ likevel en minneverdig opplevelse, en instinktiv men detaljert og gjennomtenkt utgivelse som skinner like godt i bakgrunnen som under full gransking. Høy anbefaling!


Skrevet av Fredrik Schjerve