Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Hate Angel – «God Is Gone»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Hate Angel er en trio bestående av Hans Erik Sundby (gitar), Håkon Løberg (bass) og Marius Finstad fra Last Lightning (vokal). Etter å ha testet kjemien innad i bandet med en EP ved navn ‘Chosen Ones’ i 2019 har bandet brukt tiden sin på stable på plass full-lengderen ‘Kill for Passion’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Platas første singel «God Is Gone» skeier inn i et sjangerlandskap som er hakket mer preget av dødsmetall enn tidligere, et tilleggs-element bandet  har bakt inn i sin sedvanlige blackthrash på meget fascinerende vis. 

Den snublende, slurvete måten gitarene hugger seg frem på «God Is Gone» minner vagt om det eksentriske dødsmetallbandet Dim Mak, tidvis til og med litt om de hetedestruerte strømkretsene til Portals ‘Ion’. Dette er en slurvethet som gagner musikken heller enn å sverte den, ettersom den gir låta et skeivt ganglag som gjør dens krokete figur ekstra truende. Skåldende  bølger av svartmetall skaper oppbrudd i den uregjerlige dødsthrash-fremdriften, og spesielt de atypiske svartmetallgitarene som stormer under gitarsoloen mot slutten av låta gir meg inntrykket av at Hate Angel ønsker å utvide grensene noe på sin kommende utgivelse. «God Is Gone» er en låt som – til tross for at det ene riffet dukker opp i overkant mange ganger – vekker nysgjerrigheten min i forkant av ‘Kill for Passion’, og som står godt på egne ben slik en singel helst bør. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Shadowland – «Mary Celeste»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

En underrepresentert art i Norge etter alle beregninger, Shadowland er et tungrock/trad-band som vektlegger sjangerens tidlige tendens til historiefortelling og mytespinneri. På deres nye singel «Mary Celeste» dreier denne fortellingen seg om det titulære spøkelsesskipet, hvis skjebne er av en mystisk sort som passer helt utmerket til tradmetall av gammel årgang. Bandet virker fullstendig klar over dette, og kaster seg inn i fortellingen med en entusiasme og en iver som sender tankene i retning band som Manilla Road og The Lord Weird Slough Feg.

Den tredelte taktfølelsen som «Mary Celeste» bygger på gir umiddelbart en følelse av gyngende, bølgende sjø. De rockende licksene i bass og gitar er som sjøsprøyt over ripa, og John Nordbys virile stemme gir låta et preg av episk doom ala Solstice. Den helhetlige pakken er ytterst effektiv, et streit og fengende stykke tungrock/metall som trolig vil gjøre øynene dine blanke dersom du er fan av plater som ‘White Horse Hill’Shadowland er nytt og hyggelig bekjentskap for meg, så jeg er spent på hva de kommer til å levere på ‘Frozen in Time’, andreplata som har planlagt slipp i høst. Om du liker doom-preget tungrock og episk historiefortelling finnes det mange gode grunner til å la seg begeistre av «Mary Celeste».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Rongeur – «Underachiever»

Ute nå via Fysisk Format

Et hamrende åpningsmotiv sleper seg bortover landskapet som en gedigen, jordjevnende plog på Rongeurs andre singel fra den kommende skiva ‘Glacier Tongue’. Sludge/støyrock-bandet demonstrerer her i løpet av få sekunder at de er i stand til å anvende den destruktive tyngden til sin utvalgte sjanger på effektivt vis, men jo lengre ut i «Underachiever» man kommer, jo tydeligere blir det at bandet også behersker en rekke verktøy som ikke er så typisk for sludge. På «Underachiever» blandes nemlig sludgens dypt drønnende gitarer med elementer fra cinematisk post-hardcore/rock, en kombinasjon som byr på et svært potent og emosjonelt sluttprodukt. 

Mye av årsaken til at låta setter følelsene i sving er den ektefølte smerten i røsten til, ja, hvem enn det er som har ansvar for låtas vokal (samtlige medlemmer er listet opp som vokalister på Metal-Archives). Måten vokalisten unngår å begrense seg til en enkel vokalteknikk, men heller foretar stadige dynamiske utsving gjør fremførelsen utrolig overbevisende, hvilket er forfriskende i en ofte ensrettet sjanger som sludge. I tillegg har vi den tårnende midtseksjonen og dens mange gitarspor, samt det mektige korpartiet mot slutten av låta som bidrar til å tilføre låta en ekstra størrelsesdimensjon. Det eneste jeg har av reell kritikk å rette mot «Underachiever» er at jeg opplever at miksen mangler en viss fylde, spesielt når gitarene vandrer fra et mørkt til et lysere leie. Ser man bort i fra denne detaljen er låta en unektelig suksess; en ruvende komposisjon som kommer til å gi ‘Glacier Tongue’ en minneverdig avslutning.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas Singler

Ukas singler kort omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

Trollfest – «Der Jegermeister»

Ute nå via Napalm Records

Norges mest seriøst useriøse band er tilbake med årets eneste (om man ser bort ifra en afterski-remix av «Kjetteren») utgivelse fra deres hold, en nyinnspilling av ‘Villanden’s «Der Jegermeister» for å feire deres signering med Napalm Records. Tatt i betraktning at Trollfest‘s plater kun spikres sammen så bandet kan komme seg ut av hiet og inn i turnébussen er det kanskje ikke så rart at nytt materiale uteblir under koronaens herredømme. Nyinnspillingen er uansett en trøst etter beskjeden om innstrammede smitteverns-regler, ettersom øl og folk metal kan nytes solo. 

Der original-innspillingen gikk rett løs på Finntroll-apende riffing har vi nå blitt servert en Klezmer-aktig versjon av refrenget som introduksjon. Deretter er vi tilbake i samme velkjente arrangement, dog med mye fyldigere produksjon og ymse tilleggs-instrumenter. Dette er jo en låt som får det til å dirre godt i moromusklene, og utenom et litt repetitivt refreng holder det meste vann (øl?). Til slutt er det jo verdt å nevne teksten, som er en slags maltraktert bastard av norsk og tysk som helder ikke lar moromusklene hvile. Trollfest er ikke det mest sofistikerte bandet den Norske smeltedigelen har å by på, men i bandets valgte profesjon kan «raffinert» ofte bety kjedelig, og DET kan de i alle fall smykke seg med at de ikke er.

Mørk Materie – The Holy Land

Ute nå via A.X. Media Recordings

Tilsynelatende et soveroms-prosjekt fra de mystiske figurene Aidan Glass og 7yyy7yyyMørk Materie leverer en melange av undergrunns-former på sin nye singel «The Holy Land». De to grotte-boerne pendler mellom drivende, mid-tempo svartmetall og en atmosfærisk, nesten gotisk vibbe gjennom låtas ni minutter, det hele dynket i en knirkete, mørk growling som får det til å knake i stalagmittene. Det hele oppleves som en slags vanhellig kollisjon mellom Type O Negative og Satyricon‘s «Fuel for Hatred». Et annet band det virker ytterst passende å inkludere i samtalen er MOONKNIGHT, som også har publisert mengder med lo-fi svartmetall med astrale tendenser det siste tiåret. 

«The Holy Land» er utelukkende reservert for fans av ekstreme undergrunns-uttrykk, men om du har toleranse for slikt kan jeg anbefale en tur gjennom den disige atmosfæren låta er badet i. Strukturelt sett er aggresjonen fint balansert med de langsomme, akvatiske, funeral doom-aktige clean-gitarene, og de ulike motivene knyttes tett sammen via repetisjoner og tilbakeblikk.  Dette låter mer målrettet enn mye av de andre låtene bandet har liggende ute, så om dette indikerer den videre utviklingen tar jeg gjerne en titt på en eventuell full-lengder når den måtte komme ut.

Keiser – Far From Human

Ute nå via Non Serviam Records

Keiser er en kvartett fra Levanger som har brukt de siste fire åra på å jobbe seg gjennom de sedvanlige identitets-relaterte utviklingsfasene alle unge band må hanskes med. Etter den diffuse og lav-oppløste debut EP-en ‘Ascension of Ghouls’ vendte de ryggen til mer konvensjonell svartmetall og stupte blodtørst inn i en moderne reformatering av norsk blackthrash på debut LP-en ‘The Succubus’. Resultatet var et svellende riff-kalas uten like; et uhyre tett og teknisk knippe komposisjoner som kun manglet den siste lille finpussen for å hevde seg blant den piggete og lærkledte eliten av norsk blackthrash. 

Med Septembers «Scourge of the Wicked» og nylig utgitte «Far From Human» fyller Keiser større sko enn noen gang tidligere. «Scourge…» rir en hektisk malstrøm av riff som ville gjort Nidingr stolt, kun avbrutt av tremolo-plukking hentet rett ut av dødsmetallens vepsebol. «Far From Human» oppskalerer disse elementene til arena-størrelse, en slagkraftig miks av Absu‘s plekter-akrobatikk og In Flames’ melodikk (vokalisten høres forresten ut som jeg forestiller meg Anders Fridén hadde gjort i en svartmetall-setting). Dette er mildt sagt lovende greier, spesielt gitaristen i meg hviner av vellyst hver gang strenge-duoen til Keiser smeller sammen korder så gnistene flyr. Sinte som lemen og farlige som et sankthansbål i stua, Trønderne i Keiser truer med Home Run i forkant av andreplata ‘Our Wretched Demise’ i November.

Ute nå via Nuclear Blast

Cadaver – Reborn 

Lytt øre alle OSDM-fans i det langstrakte land, jeg har gledelig nytt til dere! Oppmerksomme (skal man si besatte?) som dere er har dere nok allerede fått med dere at legendene fra den tidlige norske dødsmetall-scenen, Cadaver, har våknet til liv igjen, men om dette kom overraskende på dere var det nok neppe negativt betont. Friske og uthvilte etter 14 års dvale signerte bandet med Nuclear Blast, hvor de slapp en EP med forrykende, Carcass-inspirert materiale som het ‘D.G.A.F.’ (Jeff Walker, bassist og vokalist i bandet gjestet for øvrig på førstelåta). I September annonserte de så en ytterligere full-lengder, ‘Edder & Bile’, som slippes i slutten av November. Grunnet Cadaver sin historie, som strekker seg helt tilbake til de første strømningene innenfor dødsmetallen, er dette et veritabelt event.

Singel nummer to siden annonseringen heter passende nok «Reborn», og riktig nok er det en gjenfødelse i mer enn bare navn. Der plater som ‘Hallucinating Anxiety’ bygget på grunnlaget til band som Amerikanske Autopsy og britene i tidligere nevnte Carcass, bærer den nye singelen preg av inspirasjonskilder som ligger mye nærmere hjemtraktene. Halv-melodisk tremolo viser til klassisk, svensk dødsmetall som Grave og Dismember, og golde akkorder og en raspete vokal gir assosiasjoner til norsk svartmetall. I tillegg bryter det ut et heidundrende thrash metall riff to tre-deler ut i låta, noe som tilfører ytterligere personlighet til lydbildet. Med et albumcover som presterer å være både tullete teatralsk og ekstremt elegant i fargebruken på en og samme tid er det tydelig at Cadaver har entret en ny fase som band. Tilfreds med å være et undergrunns-kort for Nuclear Blast virker som at de likevel har forberedt seg på en oppskalering. Det har de all grunn til å gjøre, ettersom singlene «Morgue Ritual» og «Reborn» er fengende death metal med presisjon og tæl i mengder.

Usignert, finnes på Bandcamp

Enrapture – Badlands

(Full disclosure, dette er singelen til bandet jeg og medskribent Alexander spiller i. Nevner den kun for å danne et komplett bilde av ukas utgivelser.)






Fredrik Schjerve