dark metal – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Aeternus – Philosopher

Aeternus er et band som trolig ikke trenger noen introduksjon for folk som har en moderat interesse for norsk ekstremmetall. Bandets to første skiver har opparbeidet seg en velfortjente statuser som klassikere fra en periode som ikke akkurat hadde manko på kandidater å velge mellom, og skivene som har blitt utgitt i etterkant har alle sammen bydd på interessante og velformulerte videreutviklinger av bandets basale sound. Denne utviklingen kan sies å ha nådd et slags toppunkt med ‘Heathen’ fra 2018, som kombinerte trekk fra bandets 90- og 2000-tallsperioder til en sammensatt og temmelig enestående, helhetlig identitet.

‘Philosopher’ fremstår på mange måter som et forsøk på å raffinere denne identiteten videre. Dette ble ettertrykkelig hintet til allerede på skivas to første singler, som begge videreførte ‘Heathen’s kontemplative og atmosfæriske tilnærming til bandets patenterte «dark metal». Selv om jeg i utgangspunktet reagerte på den manglende eksplosiviteten og tyngden som jeg har til vane å se etter i ekstremmetall, gir skivas tematiske fokus en god forklaring på hvorfor Aeternus har holdt foten av gasspedalen i denne omgang. ‘Philosopher’ er nemlig en plate som er bygget på et omfattende vev av filosofiske funderinger; et vev som krever et langt mer romslig og atmosfærisk bakteppe enn det klassisk ekstremmetall kan tilby.

«Ares» bruker de første tre låtene på ‘Philosopher’ til å etablere dette bakteppet. Dette gjør at skiva trolig kan fremstå som noe hendelsesløs og treg til å begynne med for enkelte, ettersom det tar et drøyt kvarter før det første vaskeekte ekstremmetalliske øyeblikket dukker opp (det trashende black/death-riffet etter introduksjonen til «Void of Venom». Tålmodige lyttere vil dog fort erfare at ‘Philosopher’ er et vel så rikholdig verk som bandets tidligere skiver. Denne rikholdigheten er dog kamuflert bak mer subtile gester enn tidligere, hvor mye av magien ligger i måten «Ares» gradvis modulerer teppet av gitarer som ligger som en tåke over det nyanserte trommespillet til «Phobos».

Dersom man er ute etter mer eksplisitte ekstremmetalliske øyeblikk, må man over på skivas B-side. «The Luciferian Architect» kommer dog som en åpenbaring dersom man har hørt gjennom skiva fra start, ettersom det fargerike, melodiske oppblusset til andresingelen «Wresting Worm» glir over i jagende gitarer og blast beats organisert i en mesterlig, tårnende struktur. Avslutningssporet «Carving the Pristine Anomie» byr på tilsvarende tyngde, men utgjør en mer passende finale som følge av en majestetisk tonalitet hentet fra episk metall, samt en ustanselig rytmisk fremdrift som når sitt toppunkt i låtas aller siste sekunder.

Jeg hadde egentlig en tanke om å vie et avsnitt av omtalen til låttekstene alene, men det faktum at disse ikke er tilgjengelige på nett gjør at den kanskje viktigste biten av mysteriet ‘Philosopher’ må gå uten analyse i denne omgang. Det er dog tydelig at «Ares» sine eksistensielle funderinger har hatt mye å si for den musikalske utformingen av sisteskiva til Aeternus; en teori som styrkes av det jeg har klart å tyde av tekst under lytting. Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ljå – 1943

Ljå er en svartmetallisk gruppe fra Stavanger som har levert klassisk, norsk andrebølges-misantropi siden sin opprettelse i 2002. Bandets besetning over årenes løp er svært utfordrende å nøste opp i dersom man tar i bruk Metal Archives som kilde, men baksiden av coveret til andreskiva ‘1943’ lister opp dagens mannskap som følgende: «Kjød» på slagverk, «Rebnor» og «Sagblad» på gitar, «Byting» på bass og «Neievrut» på edder og galle (vokal, angivelig). Dette forteller oss selvfølgelig svært lite om musikerhjernene som står bak ‘1943’, annet enn at de deler den tidlige svartmetallscenens forkjærlighet for grufulle, men smått komiske aliaser.

Folk som har hørt ‘Til Avsky for Livet’, bandets debut fra 2006, vet at dette ikke er det eneste Ljå har til felles med den norske andrebølgen. Bandet forholder seg mer eller mindre utelukkende til sjangerens formgivende utgivelser, hvilket blir tydelig dersom man bruker debutens voldsomme, riffdrevne aggresjon som målestokk. Andreskiva ‘1943’ spinner videre på denne tråden på temmelig sømløst vis, hvilket er temmelig imponerende med tanke på at den kommer ut hele 17 år etter sin forgjenger. Dette skyldes trolig at noe av materialet ble komponert rundt 2010, – skivas to første låter ble utgitt på EP-en ‘Klar til Strid’ i 2012 – men det er likevel imponerende når et band makter å bevare originalvisjonen i så lang tid som Ljå har.

Denne originalvisjonen kan best beskrives som en tosidet mynt, der en forkjærlighet for Vestlandets golde og værharde kyststripe opptar den ene siden og en fascinasjon for krig og elendighet opptar den andre. Dette vil si at både vestlandsk melodikk og nær krigsmetallisk intensitet deler plass på ‘1943’s ni låter, i tillegg til tunge riff som på ulike tidspunkter kan minne om band som Darkthrone, Gorgoroth eller Carpathian Forest.

Førsteinntrykket er dog at Ljå spiller temmelig enkel men effektiv svartmetall. Dette skyldes delvis at åpningssporet «Klar til Strid» er en av de klart mest simple låtene på ‘1943’, men også den temmelig nedstrippede og støyende miksen. Andrelåta «Revheim» utvider kanskje bandets arsenal med noen brølte koringer og noen hakket mer utbroderte gitarpartier, men helhetsuttrykket er fremdeles at Ljå er økonomisk innstilte hva gjelder egen musikk. Dette står dog ikke til hinder for at musikken treffer skiveblink ved flere anledninger. Tittelsporet har for eksempel noen utsøkte, stolte melodilinjer; «Allti Gje Opp» veksler mellom piskende blastbeats og rullende basstrommer til stor effekt, og «Ild og Bevegelse» har en sinnsyk fremdrift som komplimenteres av noen fartsmetalliske detaljer i gitarstemmene.

Til tross for mange gode, enkeltstående øyeblikk, sliter ‘1943’ med å markere seg som full-lengder. Låtene makter stort sett å engasjere meg i øyeblikket, men danner ikke noen bemerkelsesverdig helhet på linje med større suksesser fra det norske utgivelsesåret, som f.eks den selvtitulerte debutskiva til Nemesis eller den atmosfæriske potensen til Ekroms ‘Uten Nådigst Formildelse’. Fans av svartmetall som holder seg til kjente, effektive troper kan dermed med fordel sjekke ut ‘1943’, der folk som er på leting etter noe mer distinkt og spektakulæt bes lete andre steder. Min egen tid med Ljås nyeste skive har dog vært en solid investering.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Asmodean – By a Thread

Asmodean er en kvartett som gjennom et knippe singler i år har imponert meg, da først og fremst på grunn av noen fengende og kruttsterke melodier og refrenger. Singlene lada alle opp til slippet av ‘By a Thread’, som er bandets debutskive på tross av at de har holdt på siden 2013. Asmodeans uttrykk er nokså lettbent til å kunne plasseres innenfor metal-sjangeren, og selv om det i stor grad finnes elementer av progressiv metall a la Dream Theater, Opeth og særlig nyere Mastodon, er rene og mer fordøyelige og melodiske hardrock-elementer ofte mer fremtredende. Og det er her melodiene og refrengene kommer inn som Asmodeans fremste drivkraft i musikken sin.

Det kommer til uttrykk med en gang i åpningen «The Undoing», som har et helt nydelig refreng der noen flotte lead-gitarer også åpenbarer seg. Asmodean setter med dette i gang en skikkelig gullrekke, der den påfølgende «tittellåta «Below the Line» kombinerer nok et herlig refreng og en flott, drivende oppbygning. Mastodon-tendensene kommer deretter frem på umiskjennelig og stødig vis på «Scorned», og Asmodean viser seg videre fra sin mest fengende side på «I Wont».

Andre halvdel av ‘By a Thread’ er hakket mer variert enn den første. Både «Sanguine» og «Best Sold Disguise» utmerker seg med mer storslåtte og luftige refrenger i spedd henholdsvis NWOBHM- og Tool-aktige grep i riffsegmentet. Det er imidlertid for meg klart at «By a Thread» er i overkant ensformig, og ulikhetene ligger for stor grad i låtenes findetaljer. Med det kunne den godt ha blitt kuttet med én eller to låter – nå er den med sine over 50 minutter for lang i mine ører.

I tendensene til denne ensformighetene synes jeg også det ligger en påfallende forsiktighet i stiluttrykket; til tider blir det litt for anonymt og lettbeint på tross av at melodiene og riffene er gode. Dette eksponeres på en måte også litt av avslutningslåta «Jack O’ the Shadows», der Asmodean plutselig slår ut sine litt mer eksperimentelle vinger og leverer en progressiv, kul og uforutsigbar åtte minutter lang låt.

Det hadde vært kult om bandet blandet inn slike påfunn andre steder på plata også. Men så er også hovedinntrykket mitt at Asmodean lykkes godt på ‘By a Thread’, der bandet virkelig har kokt opp noen minneverdige øyeblikk. Noen sterke melodiske refrenger lyser det hele opp, og vel så det, og ikke minst må det sies at dette formatet mestres uhyre godt i den nest siste låta «Zooethics». Med det er ‘By a Thread’ definitivt en sterk debutfullengder.

Skrevet av Alexander Lange

Skinndaud – The Meat

Skinndaud er et band vi i Metallurgi har fulgt siden starten, da de slapp sin første singel under navnet Blodsvar. Singlene som er blitt sluppet og noe mer er nå samlet i debut-EP’en ‘The Meat’, som med fire direkte og hardtslående minutter ikke varer mer enn i elleve minutter.

Stilmessig er ikke Skinndaud spesielt vanskelig å plassere, og gjennomgående ligger bandet i thrash-land på denne EP’en – da med mest inspirasjon fra Slayer. Noen tilslag til hardcore finnes også gjennom vokalen, men det blir ikke like dominerende i lydbildet som den raske riffinga som er EP’ens innmat.

Det er også riffene som er det beste ved ‘The Meat’. Uten å være spesielt oppsiktsvekkende eller originale i seg selv, holder de gjennomgående høy kvalitet som thrash-håndverk. Der Skinndaud avviker litt fra dette håndverket, er dermed også der det stikker seg litt – både i positiv og negativ forstand. Korvokalen i «Skinndød» synes jeg for eksempel ikke er spesielt heldig; derimot er lydbildene i «Blodsvar» noe som peker mot litt mer spenstige påfunn fra bandet. Ellers er det rett og slett litt vanskelig å peke mot spesielle enkeltdeler eller -låter siden Skinndaud gjør såpass mye bruk av de samme elementene over EP’ens korte spilletid. Men det er ikke nødvendigvis noe negativt i denne sammenhengen, for det fungerer definitivt.

Skrevet av Alexander Lange

Coma Doof – Miasma

‘Miasma’ er debutskiva til Coma Doof fra Oslos skoglige utkanter. Det er band som fint kan plasseres innenfor stoner-rockens og stoner-metallens rike. Det sørger særlig de grovkornede, nedstemte og tunge gitarene i bandets lydbilde for; ellers er det enkelte tydelige pek i retning andre sjangere av det litt lettere kaliberet, særlig alternativmetall og grunge.

Dette kommer særlig til uttrykk i vokalsegmentet, der jeg i alle fall selv får assossiasjoner til for eksempel Alice in Chains i blant annet «Rain» – uten at vokalen er fullt så imponerende som Layne Stayleys, naturligvis. Slike tendenser er enda tydeligere i platas ballade og midtpunkt «It’s Over», som også minner om Red Hot Chili Peppers‘ roligere påfunn, av alle ting.

Denne siden av Coma Doofs musikk fungerer stort sett greit i smeltedigelen med stoner-elementene, men det er også av litt varierende kvalitet. Temaet i «It’s Over» er i utgangspunktet litt vel egentlig og blir utover dette også dratt ut i det kjedsommelige, og Coma Doof går i mine ører på en smell i siste låt her, der det blir repetert noen fraser i dårlig fungerende Zack de la Rocha-stil mot slutten. Vokalen er generelt litt hit-or-miss på ‘Miasma’, og kludrer det også til på «Hell Yeah» med et ultraharry innslag i refrenget.

Coma Doof mestrer i større grad stoner-håndverket, som særlig på grunn av den nevnte gitarlyden kommer godt ut hele plata gjennom selv om riffene ikke er så sofistikerte. På låter som «Time Ain’t On Our Side» og tittellåta, som nok er platas beste, gjør bandet susen ut fra basale grunnformler, og litt lek med taktarter i «Naked» er for så vidt forfriskende. Aller kulest blir det imidlertid i andre halvdel av «Someone Somewhere», som driver skikkelig godt. Dette bidrar til at «Miasma» er en helt grei førsteplate for Coma Doof, selv om jeg selv synes det er en del å jobbe med her – også i forlengelse av at det hele blir i overkant enkelt.

Skrevet av Alexander Lange

Theneus – Antologi

Metallurgi har viet spalteplass til mange band som fikk sin start på metall-linja på Buskerud Folkehøyskole de siste par åra, og siste i rekken er solo-prosjektet Theneus. Bak dette prosjektnavnet finner vi Emma Sønstebø, som allerede har markert seg hos oss i år i kraft av å spille bass og kore på demoen til Gloombound fra januar. Det er dog noe ganske annet å være et enkelt tannhjul i et større band-maskineri enn å styre skuta ene og alene, og friheten som kommer med sistnevnte merkes definitivt på ‘Antologi’, Emmas første skive under Theneus-navnet.

Som tittelen indikerer, fremstår ‘Antologi’ ofte mer som en samling enkeltstående låter enn en tradisjonell plate. Det kan ha noe å gjøre med at låtene i stor grad er hentet fra perioden Emma gikk på metall-linja til Buskerud – et sted jeg kan se for meg at eksperimentering og uttesting av forskjellige ideer blir oppfordret til – , men det kan også ha noe å gjøre med overfloden av ideer vi finner over skivas snaue times spilletid. Uttrykksmessig er Theneus temmelig solid forankret i svartmetall av både atmosfærisk og melodisk sort, selv om vi straks skal se at disse termene ikke er fullstendig dekkende når det kommer til musikken vi finner på ‘Antologi’.

Plata åpner aldeles nydelig, med en nedstemt og folketonal sak som passende nok har fått tittelen «Forord». Emma har en sangstemme som utsondrer både styrke og sårhet på en og samme tid, og dette løfter det ellers solide arrangementet til «Forord» til et nytt nivå. Et massivt, filmatisk svell fungerer som et frampek i retning den ruvende maksimalismen som dominerer resten av utgivelsen, før «Ormen»s orkestrale synth-intro går over til et episk men rått svartmetall-strekk. Det første som slo meg i møte med musikken til Theneus fra dette punktet og ut, var at det var svært vanskelig å forutsi hvor de smått kaotiske låtstrukturene ville ta veien hen, samt at skiva er badet i en dramatikk som stadig truer med å overvelde lytteren.

Det regjerer en slags ubestemmelighet i musikken på ‘Antologi’, som makter å være både fargerik og desperat, ekstatisk og håpløs på en og samme tid. Dette er, etter min mening, prosjektets sterkeste kort, og kanskje det elementet som i størst grad differensierer prosjektet fra andre svartmetallprosjekter i den norske floraen. Når det kommer til låtskriving og miksing derimot, har Theneus fremdeles et stykke å gå dersom målet er å produsere en plate som føles ut som en sammenknyttet og helhetlig opplevelse. Det hviler et åpenbart potensiale i prosjektet – et potensial som blir tydeligere jo lengre inn i plata jeg kommer –, men musikken til Theneus kan for øyeblikket beskrives som en støvsky som ennå ikke har samlet seg og blitt til en stjerne.

Med andre ord trenger nok Sønstebø rett og slett litt tid på seg til å stake ut en rute og lære seg å mestre håndverket, hvilket er et stikkord som gjelder de aller fleste av de svært unge musikerne som uteksamineres fra Buskerud Folkehøyskole. Jeg synes det dog er veldig spennende at Sønstebø tør å eksperimentere i den grad hun gjør på ‘Antologi’, og det sier vel en hel del at favorittsporene mine finnes blant den utpreget progressive B-siden til skiva. For vel så viktig som å lære seg et håndverk er det å dyrke den grenseløse kreativiteten som vi finner aller oftest hos unge musikere, og sånn sett virker Sønstebø å være i rute på begge fronter, gitt musikken vi finner på debutplata hennes ‘Antologi’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Aeternus – «Wresting Worm»

Kun et par uker med utålmodig venting står mellom oss og den nye Aeternus-skiva, og for å gjøre denne venteperioden litt lettere for oss har bandet sluppet en ny låt ved navn «Wresting Worm». Låta følger på mange måter opp den noe disige, subtile og utsvevende førstesingelen «Existentialist Hunter», men selvfølgelig på en måte som bevarer bandets ekstremmetalliske kredens i plettfri stand.

For når jeg sier bruker adjektiver som «disig», «subtil» og «utsvevende», så er det mer i relasjon til bandets videre diskografi enn i noen absolutt forstand. «Wresting Worm» er utvilsomt forankret i bekmørk black/death, men er også gjennomsyret av melankolsk melodikk og gitarer som vever seg rundt i lydbildet heller enn å storme. I tillegg har låta en aura av oppløftende, tradmetallisk spiritus ved seg, hvor enkelte partier strider frem med selvsikre skritt og triumf i blikket. Det virker dog som at vi har med et mer reflektert og søkende Aeternus å gjøre på ‘Philosopher’, – i alle fall basert på singlene vi har fått servert – hvilket virker temmelig passende for et band som var med på å skape den noe underbrukte termen «dark metal» (herved «mørk metall». Vi fornorsker det som fornorskes kan!).

Skrevet av Fredrik Schjerve

Inculter – «Morbid Origin»

«Morbid Origin» er singel nummer to fra thrash metal-bandet Inculters kommende skive, og den er også tittellåta. Etter å ha fått en femminutters kruttønne av en førstesingel i «Death Reigns», slår Inculter på stortromma her gjennom å servere en singel på over åtte minutter. Med det er det også snakk om en litt tregere og storslått affære.

«Morbid Origin» er også en fantastisk låt, og peker mot at plateutgivelsen kan bli usedvanlig sterk. De første minuttene preges av herlige NWOBHM-referanser der både riff, soloer og vokal er på toppnivå, og både her og utover er låta godt og omhyggelig bygget opp. Avslutningen er på sin side helt nydelig, der militante, eventyrlige 80-talls-leads glaseres i en Opeth-aktig følelse for folketonale elementer. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Last Lightning – «Dager uten Natt»

Ute nå via Hvitekrist Records (eget selskap)

Last Lightning har brukt den siste tida på å bl.a. spille konserter i Polen og å varme opp for Taake på Vulkan Arena, hvilket ville vært mer enn nok å bedrive tiden med for de aller fleste unge band. Til tross for dette høye aktivitetsnivået har bandet funnet tid til å spille inn en ny låt, som det for øyeblikket er uvisst om hører til en plate eller er ment å være en alenestående singel. Det begynner uansett å føles ut som en stund siden andreskiva ‘The Unholy Ritual’ traff markedet, så «Dager uten Natt» er et gledelig gjensyn med den standhaftige gruppen fra Ås.

Noen nydelige akkorder senker et andektig nattemørke over låtas åpning, før mørket må vike for det glødende, frenetiske solospillet som følger bandets inntog. «Dager uten Natt» tilhører utvilsomt de samme melodiske, Vestlandske, naturtilbedende svartmetall-tradisjonene som Last Lightning alltid har favorisert, men akkurat som på andreskiva virker det som at bandet har vokst desto mer inn i uttrykket. «Dager uten Natt» flyter langt bedre enn bandets tidligere materiale, og innehar en langt større tetthet av fengende, gode ideer. Det er med andre ord lett å la seg varme av bandets ulmende og romantiske, melodiske svartmetall; i alle fall frem til bandet stamper ut glørne med noen avsluttende, segne akkorder. Solide greier fra gutta i Last Lightning!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem II: Hollow’s Death Drive»

Messier 16 har tydeligvis latt seg inspirere av en trend som skylte over det internasjonale musikklandskapet rett i forkant av pandemien, da artister som Moses Sumney, Denzel Curry og Kevin Abstract delte opp skivene sine og slapp dem i omganger heller enn i én pakke. En mer lokal inspirasjonskilde kan ha vært Mortemia, som rullet ut ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ én for én låt på månedsbasis frem til slippdatoen. «Death Poem II: Hollow’s Death Drive» er nemlig den tredje av de fire «ordentlige» låtene på bandets kommende skive, hvorpå den siste blir tilgjengelig – sammen med de mange mellomspillene – når plata slippes neste fredag.

I likhet med de to foregående singlene, viser det andre dødsdiktet frem nok en distinkt side ved Messier 16s virke. Åpningens krystalliske post-plukking gir først inntrykket av at låta skal følge opp førstesingelens storslåtte post-svartmetall, men den dramatiske, synkoperte stormen som følger med bandets entré er en helt annen enn den som raget på forgjengeren. Et passende stikkord kan være «modernitet», ettersom rytmiske hugg og atmosfæriske ledegitarer sender tankene i retning den djent-beslektede, moderne gitarmusikken til band som Chimp Spanner og Scale the Summit. Til tross for uttrykkets sammensatte struktur, er det dog ikke sjangerblandingen som fanger oppmerksomheten min når jeg lytter til «Death Poem II:..», men den vonde desperasjonen som river gjennom helhetsinntrykket som piggtråd. Låtas mange ulike bestanddeler skygger nemlig banen for å gjøre plass til det fullstendige bildet de maler, hvilket er et fullstendig fengslende, gripende et. «Death Poem II:..» er uten tvil min favoritt fra ‘Death Poems’ til nå, og jeg ser veldig frem til å høre den i kontekst av skiva om en ukes tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – «Young & Naive»

Metalcore-bandet Kingseeker har stadig imponert oss i Metallurgi. Debutplata glimtet til med noen sterke låter, og fjorårets EP ‘Grief’ snek seg jammen inn på vår liste over de beste fem norske metall-EP’ene fra 2022. Etter alle solemerker brygger bandet nå på nok et prosjekt; før singelen det her er snakk om, «Young & Naive», slapp de låta «…and I explode», og etter sigende er mer på vei.

«Young & Naive» er en kort og kraftig låt som spiller på Kingseekers styrker, noe som gjenspeiles best i det herlige, melodiske refrenget. Ellers er det verdt å nevne at versene er temmelig dynamiske med sine veksler mellom rolige deler, bassdrevne partier og gitarriff der den gode gitarlyden får utfolde seg. Med det er det snakk om solide saker, selv om det ikke nødvendigvis er snakk om så mange nye takter fra bandet.

Skrevet av Alexander Lange

Thale – «Oppstandelse»

Ute nå via Svart Records (eget selskap, ikke det finske).

Thale er en svartmetallisk trio fra Halden som imponerte stort med sin debut-EP ‘Daudens Kalde Auge’, som med enkelhet maktet å knabbe en plass på lista vår over 2021s beste EP-er/demoer. Nå har bandet annonsert at debutskiva ‘Helvete’ er på vei, og førstesingelen «Oppstandelse» varsler om at vi ikke bør forvente noen karbonkopi av ‘Daudens Kalde Auge’s og dens mangfoldige suksesser.

Det er flere forskjeller å spore mellom bandet tidligere og nåtidige materiale, men den mest tydelige vil nok for de aller fleste være produksjonen. ‘Daudens Kalde Auge’ kom kledd i en lavoppløst og pistrete men likevel gjennomskuelig miks, hvilket utgjør en stor kontrast til den langt på nær profesjonelle, kraftfulle miksen som rammer inn materialet på «Oppstandelse». Det som kanskje i størst grad overrasket meg selv var den nesten Kvelertak-aktige synkoperingen og de fargesprakende harmoniserte ledegitarene, som visstnok ikke skaper enn like oppløftende og feststemt effekt som de gjør hos det legendariske bandet fra Stavanger. Nei, de rock-og -core-beslektede rytmene mister all sin festlige potens i det den kvelende sorte røyken til de mer kakofoniske svartmetall-strekkene velter over landskapet. Alt i alt har returen til Thale bydd på den ene overraskelsen etter den andre, og jeg er veldig nysgjerrig på hva annet som venter oss når ‘Helvete’ treffer strømmetjenestene, hvilket trolig vil være tidlig i 2024.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Aeternus – «Existentialist Hunter»

Det legendariske norske bandet Aeternus tviholder fremdeles på sin ensomme vaktpost i krysningspunktet mellom ekstremmetallens krigende faksjoner. Gruppas mørke og distinkte sammensmelting av svart- og dødsmetall har mistet lite av sin slagkraft og mystikk siden debuten ‘Beyond the Wandering Moon’ fra 1997, hvilket kan bevitnes på den strålende skiva ‘Heathen’ fra 2018. Nå er bandets 9. skive ‘Philosopher’ innspilt og klarert for slipp, og singelen «Existentialist Hunter» er vårt første innblikk i det som venter oss når plata slippes i midten av november.

Førsteinntrykket forteller meg at «Existentialist Hunter» trolig fungerer bedre som albumlåt enn som tradisjonell singel. Låta er rett og slett for subtil og nyansert til virkelig å kreve lytterens oppmerksomhet, og fungerer vel så godt som en mørk meditasjon som summer og går i periferien. De dødsmetalliske, rytmiske elementene og den brutale dobbelbassen motvirker for så vidt denne effekten noe, men alt i alt virker «Existentialist Hunter» som en låt som ønsker å verne om sine hemmeligheter til en viss grad. Denne hemmelighetsfulle fremtoningen kan dog vise seg å være et bevisst trekk fra bandets side, ettersom både låt- og albumtittel hinter om et tematisk fokus på filosofiens mørkere funderinger. Sånn sett reiser «Existentialist Hunter» spørsmål og vekker nysgjerrighet i forkant av skiva, så muligens er den et så dumt valg som førstesingel likevel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Extol – «Labyrinth of Ill» / «Exigency»

En dobbel singelutgivelse bestående av låtene «Labyrinth of Ill» og «Exigency» er Extols forsøk på å revitalisere seg selv hele ti år etter slippet av sin forrige plate. Extol er et band fra Bærum som har utmerket seg gjennom sin mikstur av ekstremmetall og kristne tekster, og selv om de ikke er det eneste bandet i Norge som driver på med slikt, taler bandets fartstid og anerkjennelse for at de bør regnes som et av de mest profilerte.

Begge de nye låtene føles som en naturlig forlengelse av den selvtitulerte debutskiva. Med det passer de godt inn i bandets stilistiske utviklingskurve, der de har gått fra å være nokså pur dødsmetall til å inkludere elementer fra andre ekstremmetallsjangre, alternativmetall og ikke minst progressiv metal.

«Labyrinth of Ill» åpner solid, men en smule anonymt der hissig skrikevokal brer seg over frenetisk, progressiv og detaljert instrumentasjon a la Death. Extol finner nok aldri helt frem til en egenart, men det blir likevel vesentlig friskere etter hvert når et lettere, Ihsahn-aktig progressivt uttrykk baner veien for noen interessante vokalmelodier som pares perfekt med noen smått hypnotiske prog-temaer. Mye av det samme kan sies om «Exigency», og her pynter også Extol lydbildet godt med et herlig, melodisk og Opeth-aktig gitartema. I alt er det dermed snakk om en singelutgivelse jeg liker godt, og som jeg håper innevarsler mer materiale fra Extol om ikke så alt for lenge.

Skrevet av Alexander Lange

Leonov – «Procession»

Leonov er ute med sitt første materiale siden 2018, og har sluppet tittellåta fra sitt kommende album ‘Procession’. På sin forrige plate raffinerte bandet en krysning mellom post-metal, post-rock og stoner metal – da med låter som strakk seg helt opp til 15-minuttersmerket. Mens det da var snakk om tempoer og atmosfærer som gjør det fristende å sette bandet i samme bås som for eksempel Superlynx, er det snakk om litt andre takter på «Procession».

Det er ikke snakk om noen stor omveltning, men denne låta er noe raskere, og føles også litt mer jordnær enn det tidligere materialet – mye på grunn av produksjonen som er litt mer direkte og mindre svevende. Det fungerer godt, særlig fordi Leonov evner å danne suggererende grooves mens det også føles regelrett fengende til tider. Vi gleder oss til plata, som skal lanseres på Vinter Records.

Skrevet av Alexander Lange

Strange New Dawn – «Journey Within»

Sørlandsbandet Strange New Dawn har herved sluppet sin andre singel fra sin kommende skive ‘New Nights of Euphoria’, som kommer i slutten av november. Bandet befinner seg på et spennende og smakfullt sted rent stilistisk mellom lett progmetall og doom metal, men imponerte meg likevel ikke nevneverdig med førstesingelen «Fortune Bringer» – særlig på grunn av noen merkelige tonale grep og en litt haltende vokalprestasjon.

«Journey Within», som altså er andresingelen, er heldigvis noe bedre. Det er særlig med tanke på noen av de flotte og storslåtte partiene og lydbildene Strange New Dawn bygger opp til. Refrenget og avslutningen låter nemlig ordentlig flott. Likevel synes jeg fortsatt det ligger noe rusk i det tonale, og låta fremstår tidvis noe rotete. Dermed er det også snakk om en litt uheldig bismak.

Skrevet av Alexander Lange

JAGGU – «Whoreslug»

Den britisk/norske trioen JAGGU imponerte Metallurgi-redaksjonen med sin bunnsolide andreskive ‘Rites for the Damned’, som ble sluppet i januar. Skiva introduserte bandets omstreifende men bunntunge stoner/sludge for nye lyttere, og viste i tillegg til noen hint om at bandet var i ferd med å løsrive seg fra sine inspirasjonskilder i større grad enn tidligere. Bandets nye singel «Whoreslug» kan sees i forlengelse av denne utviklingen, selv om JAGGU fremdeles ikke kan sies å stå fullstendig foruten parallell i metallmiljøet.

For den livlige og kreative, tidlig-Mastodonske sludgen er fremdeles et sentralt element på «Whoreslug». Dette er dog innrammet i en åpnings- og sluttsekvens som retter et tydelig nikk i retning psykedelisk doom, og det på en måte som ikke virker overfladisk eller tilgjort. Tvert imot virker doom-elementet som et svært naturlig tillegg til bandets eksisterende uttrykk, noe det fabelaktige hovedriffet og den stentoriske vokalen til «Gitario» tydeliggjør. Måten bandet sender musikken ut på glattisen ved hjelp av slide-gitarer i sitt avslutningsstrekk er et interessant trekk, og generelt sett synes jeg «Whoreslug» er et sterkt tillegg til JAGGUslåtbank – om så den ikke helt klarer å kitte «Earth Murder» ned fra tronen. Tatt fra en halloween-EP ved navn ‘Sluggu’, som slippes ved slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

White Tundra – «Third Floor»

White Tundra er en trio som befinner seg et eller annet sted på spektrumet mellom tradisjonell stoner rock og bredbeint tungrock. Dette vil si at bandet ville fungert vel så godt på en line-up sammen med band som Spidergawd som med band som og Saint Karloff og Slomosa, noe deres nye singel demonstrer på effektivt vis.

Låta «Third Floor», som er hentet fra debutskiva som slippes mot slutten av måneden, er et livlig og eksplosivt nummer som virker skapt for live-arenaen. Svansende grooves og tikkende kubjelle bidrar til en oppspilt og energisk vibbe, selv om produksjonsjobben er grov nok til å vekke assosiasjoner til mørkere og tyngre prosjekter innenfor stoner rock og -metall. Bandet virker å ha god forståelse for riffets rolle i en god rockelåt, og spesielt stoner/doom-variasjonen på riffet som introduseres på låtas bro bidrar til å løfte «Third Floor» et ekstra knepp. Det eneste som egentlig mangler for å gjøre låta til en fullstendig innertier er noen hakket mer fengende vokalmelodier, men alt i alt er «Third Floor» en kruttsterk leveranse som skaper forventninger til slippet av debutskiva den 27. oktober.

Skrevet av Fredrik Schjerve