Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Once Awake Once Awake

Usignert, ute på strømmetjenester

Et av landets mest eminente metalcore-band (som for øvrig er usignerte?!), Once Awake, har omsider sluppet sin fjerde, selvtitulerte plate etter å ha sluppet et stort antall singler det siste året. Hele syv av de ti av sporene på ‘Once Awake’ har blitt gjort tilgjengelig for allmennheten før plateslippet. Plata er likevel en prisverdig pakke i seg selv, og byr sannsynligvis på et av de aller mest potente norske lytteropplevelsene innenfor dette sjangerlandskapet i år.

Det hersker heller ingen tvil om at Once Awake også her er et ganske rendyrket metalcore-band. Likevel koker bandet helt klart opp litt egenart ved å være en del hakk tyngre og mer brutale enn mange andre band innenfor sjangeren, og nikker ofte ganske tydelig til både groove metal- og death metal-sjangeren. Særlig et av de helt nye låtene, «Crown», peker seg ut i så måte, og byr så å si på en blytung, symfonisk death metal-opplevelse der jeg får assossiasjoner til noe så uventet som Deception.

Det bidrar til et friskt pust i en plateopplevelse som ellers gjør mye bruk av de samme ingrediensene. Tung, tight gitarriffing og flotte, melodiske refrenger er gjennomgående på ‘Once Awake’, og er også en oppskrift som fungerer godt. Særlig refrenget i åpningslåta «My Deed» og melo-death-riffinga i «Sculplture», platas kanskje beste låt, imponerer stort. Det viser et band som stort sett har stålkontroll på håndverket sitt, og gjør at det knapt er en svak låt å snakke om på ‘Once Awake’.

Det er likevel deler av plateopplevelsen jeg har et mer ambivalent forhold til. Bruken av synth, for eksempel i «Ashes of an Enemy», synes jeg ikke alltid er så velfungerende da det ofte blir et litt vel repeterende og forstyrrende element. All den tid det sannsynligvis er ment som godbiter på slutten, synes jeg heller ikke det folk metal-aktige minuttet «Trudelutt» og live-versjonen av «585» tilføyer så veldig mye på slutten av plata.

En annen liten annerledeshet, coverlåta «Alive», er imidlertid godt implementert i helheten, og sørger for en litt annen og lettere energi enn de andre ganske like låtene leverer. Og de negative sidene er i det hele tatt av liten betydning på ‘Once Awake’. Alle låtene er heller ikke like sterke, og for eksempel «Blinded to Remind» synes jeg blir litt anonym i mengden. Men Once Awake leverer først og fremst en sterk prestasjon på denne plata, og demonstrerer hva slags beinhardt metalcore-håndverk de er i stand til å koke opp. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Dark Delirium – New Era

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

De hardtarbeidende og ambisiøse Rogalendingene i Dark Delirium har vært mer eller mindre permanente fiksturer hos Metallurgi siden bloggen ble opprettet høsten 2020. Som følge av at bandets oppstart sammenfalt med vår egen oppstart har vi hatt gleden av å følge bandet fra deres første singel i 2020, gjennom deres to skiver ‘Fallen’ og ‘Sulphur’ i 2021, og nå slippet av deres tredje skive ‘New Era’ i 2022. Gjennom utallige live-opptredener, endringer i besetning og et skyhøyt utgivelsestempo har én karakteristikk ved bandet gjort seg spesielt fremtredende, nemlig deres vilje og evne til å stadig pushe prosjektet til et nytt nivå. 

‘New Era’ markerer for min egen del det tidspunktet hvor Dark Delirium endelig leverer en komplett plateopplevelse. Borte er den spaltede personligheten til et ungt band i sin formative fase; i stedet ser vi et band som har klart å integrere sine mange inspirasjoner til et distinkt og karakteristisk sound. Dark Delirium har beholdt den mørke, cinematiske dramatikken som alltid har hjulpet med å skille dem fra de øvrige melo-death-skarer, men i tillegg har de tilført et storskalert symfonisk element som gir et desto klarere bilde av hva bandet har å tilføre sjangeren. 

Primære låtskriver Simeon Ekse har utnevnt Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’ som en viktig inspirasjonskilde for bandet, og denne påvirkningen gjør seg til kjenne via de fremtredende orkestrale berøringene på singlene «My Child», «Break from Reality» og «Echo Chamber». Spesielt sistnevnte bærer denne inspirasjonen ekstra tydelig på jakkeermet, og er på mange måter et svar på spørsmålet om hvordan en kollisjon mellom melodisk dødsmetall og Dimmus ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’ ville hørtes ut. Også «My Child» mestrer denne sjangerkombinasjonen med overbevisning, og utgjør sammen med «Echo Chamber» og «Death» skivas tre høyeste tinder. 

Om Dark Delirium ser etter en ytterligere mulighet til å utvikle potensialet sitt, så ligger nøkkelen i oppgaven med å utarbeide mer distinkte og minneverdige ideer. Bandet har allerede raffinert uttrykk og presentasjon i form av albumcover til en temmelig høy standard, men det musikalske råmaterialet sliter ofte med å heve seg over funksjonalitet i retning egenverdi. Dette blir ekstra tydelig på de låtene hvor ideene er uforglemmelige attraksjoner i seg selv; som de dramatiske ledegitarene på verset til «My Child», den slagkraftige riffinga på «Suffocation» og den enkle akkordrekka som utgjør grunnlaget for hele låtkonstruksjonen til «Death». Kontrastert med disse slående ideene blir den anonyme melodeath-riffinga på låter som «Draug» – samt de noe udistinkte seksjonene som gjestes av vokalist Christian André Rødfjell – litt for lite oppsiktsvekkende.

Dersom Dark Delirium kan klare å heve resten av låtmaterialet sitt til nivået som fremvises på låter som «Echo Chamber» og «Death», har de virkelig muligheten til å ta et steg forbi sin foreløpige status som unge og lovende. Bandet har allerede funnet seg en plass på en hittil ubefolket gren av det norske, metalliske slektstreet – i kraft av sin distinkte form for symfoniske, melodiske dødsmetall -, og har etablert et ry som en dreven og eksplosiv live-enhet. Dermed betegner ‘New Era’ virkelig starten på en ny epoke for Dark Delirium; en epoke som trolig kommer til å se bandet vokse både kommersielt og musikalsk. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Værbitt Svartediket

Ute nå via Utløpet

Det bergenske svartmetallbandet Værbitts debutplate ‘Tid’, som ble sluppet i 2016, kunne se ut som litt av en dristighet da den kom ut. Denne plata varer litt over en time og inneholder bare tre låter, noe som innebar et modig hopp ut i det atmosfæriske svartmetalluniverset som også endte opp ganske vellykket. På denne nye EP’en ‘Svartediket’ er det imidlertid litt andre boller, og uten å gi slipp på sine stilistiske grunnvoller har Værbitt her bestemt seg for å gå for litt kortere formater. Alle låtene her, utenom den siste låta, ligger rundt femminuttersmerket, og med det er de også nokså direkte og fordøyelige. I det ligger det en habil, om enn litt anonym, svartmetallutgivelse.

Værbitts svartmetall legger seg i alle fall ikke her spesielt tett opp mot noen spesielle inspirasjonskilder, og er i stedet for en type musikk som gjør nytte av sjangerens typiske, generelle bestanddeler. Fans av Ulver og Taake vil imidlertid kanskje ha en litt enklere inngang enn andre, og en Metallurgi-aktig sammenligning fra min side vil være å si at de også minner mye om hva Last Lightning har kokt opp på andre siden av Hardangervidda de siste par årene. Værbitts grunnstamme ligger i febrilsk spilte akkordrekker, jevnlige innslag av blast-beats og typisk, svartmetallsk skrikevokal, der clean-gitarer, roligere beats og atmosfæriske leads sørger for variasjon innimellom.

Og det fungerer hele tiden i alle fall greit på ‘Svartediket’. Åpningslåta «Frostrøyk over Vintertjern» varter opp med representativt gitar- og trommearbeid og kule, rytmiske fraser over verstemaet, og blir som en liten miniatyr av hva som er i vente på resten av EP’en. Det innebærer et håndverk som sjelden blir kjedelig og som utviser en god håndtering av enkeltelementene, men som jeg kanskje skulle ønske at ble gjort litt mer ut av i produksjonen. Gitarlyden er temmelig tørr på ‘Svartediket’, og tilfører sånn sett ikke så veldig mye utover kvaliteten på komposisjonene som i og for seg er greie nok, men som ikke alene får løftet musikken til sitt fulle potensiale. Sånn sett er det akkurat på dette punktet dessverre snakk om et steg tilbake fra ‘Tid’.

Dette gjelder først og fremst for den nevnte åpningslåta og «Likfunn under båthus». I de øvrige låtene synes jeg det er flere mer interessante grep. «Et sorgens kapittel» er platas kanskje beste låt med sin høylytte bass, ondskapsfulle melodier og strålende oppbygning mot slutten, og tittellåta er en fin, melankolsk annerledeshet jeg synes Værbitt kommer godt ut av. Så kommer altså den 13 minutter lange «Fortiden er et groteskt dyr» på slutten, som er en aldri så liten coverlåt av indie-bandet of Montreal. Denne synes jeg er et av de kuleste prestasjonene på plata, da Værbitt her gjør en god, edruelig jobb med både å svartmetallisere denne låta og å tilføre litt variasjon til en låt som i utgangspunktet er nokså ensidig – enten man liker det eller ei.

Det er altså mye kult og mange gode tilløp til interessante ting på ‘Svartediket’, men det er nettopp litt derfor at jeg savner en litt sterkere utnyttelse i produksjonen også. Sånn sett tror jeg Værbitt har mye av det som skal til for å lykkes enda bedre på sin neste utgivelse, og ‘Svartediket’ er uansett en god og nokså variert halvtime med svartmetall. Fint for desembermørket!

Skrevet av Alexander Lange


Leukophobia – Demo II

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Leukophobia er et ny-oppstartet prosjekt fra Trondheim som i løpet av 2022 har sluppet to utitulerte demoer på bandcamp. Prosjektets uttrykksmessige utgangspunkt er en noe udefinert form for dødsmetall preget av enkle riff og groover i et middels tempo – i det minste var det tilfellet på demoen fra juli. På den nye demoen utvides dog prosjektets arsenal med elementer fra svartmetallen, samtidig som vokalen på litt underlig vis forsvinner fra lydbildet. 

‘Demo II’ gjenbruker noe av låtmaterialet fra ‘Demo I’, i tillegg til å supplere med splitter nye låter. Samtlige av de åtte låtene er uten vokal, hvilket gjør at de føles mer ut som uferdige skisser enn ferdige produkter. Jeg reagerer derfor litt på at prisen på den digitale versjonen av demoen ligger på en femtilapp, ettersom du for nesten samme pris kan bli stolt eier av en av årets desidert beste full-lengdere, nemlig Kampfars ‘Til Klovers Takt’. For min del hadde «name your price»-funksjonen vært mye mer passende for den type opplevelse som ‘Demo II’ tilbyr.

Sånn sett er det generelt en del som bør adresseres før Leukophobia kan forvente å tjene inn noe særlig på musikken sin. ‘Demo II’ inneholder noen ålreite riff og et knippe ideer som fint kunne blomstret til noe større gitt en ordentlig behandling, men disse ideene hemmes av de rudimentære og i overkant enkle trommesporene. I tillegg burde en instrumentalutgivelse med prislapp burde by på særegne kvaliteter i kraft av instrumentalformatet, fremfor å bare fremstå som ordinære låter uten vokal. Uansett skal det bli interessant å følge Leukophobias utvikling, selv om jeg foreløpig venter litt med å legge til prosjektets utgivelser i samlingen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s