black metal – Side 12

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#20-#11)

Klikk her for å se plass #50-#36
Klikk her for å se plass #35-#21

#20: Mortemia – The Pandemic Pandemonium Sessions

Plateselskap: Veland Music (eget plateselskap)
Undersjanger: Symfonisk metal

Når det kommer til å skrive metallsingler i verdensklasse, er det nok ingen i vår ringe nasjon som kan legge beslag på kronen til Mortemias Morten Veland. Som primær låtskriver i både Sirenia og Mortemia har mannen pumpet ut en enorm mengde hitsingler over årenes løp; en prestasjon som kan sies å være metall-verdenens utgave av Nile Rodgers legendariske hit-parade på 70-tallet. Til tross for mannens imponerende utgivelseshistorikk, kan man finne gode argumenter for at ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er Velands definerende utgivelse til nå. Mortemias pandemi-plate – som ble utgitt låt for låt over et helt år – kombinerte Velands umiskjennelige låtskriver-signatur med de eksepsjonelle bidragene til tolv grådig talentfulle sangere. Resultatet ble selvfølgelig en heidundrendes metallfest uten sidestykke, og en av de mest gledesfremkallende utgivelsene som kom ut i 2022.

Beste låter: «Death Turns a Blind Eye», «The Hour of Wrath», «My demons and I», «Forever and Beyond»

Link til omtale
Strømmelink

#19: Kryptograf – The Eldorado Spell

Plateselskap: Apollon Records
Undersjanger: Proto-doom/stoner rock

Gode, gamle og klassiske rocketendenser går i skjønn forening med en forfriskende tilnærming til stoner og doom metal på ‘The Eldorado Spell’. Dette er en plate som låter uhyre behagelig med sin deilige produksjonskvalitet og strålende musikerprestasjoner, og Kryptograf pakker det også inn i en presentasjon og en tematikk som gir det hele en herlig innlevelse. Fra den herlig skiftende åpningslåta til den stemningsfulle avslutningen ‘The Well’ leverer dette bergensbandet rett og slett særdeles godt håndverk.

Beste låter: «Asphodel», «The Eldorado Spell», «The Well»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#18: Blodkvalt – Algor Mortis

Plateselskap: Fysisk Format
Undersjanger: Black metal/grindcore

Det var få – rettere sagt ingen – metallband som fremkalte like mye hype i den norske musikkindustrien som Blodkvalt i 2022. Denne hypen oppsto på bakgrunn av noen legendariske live-opptredener på blant annet by:Larm og Øya, og denne hypen var nok også i stor grad fortjent. Hype behøver ikke nødvendigvis å være noen god prediktor på kvaliteten et band er i stand til å levere på plate, men i Blodkvalts tilfelle lever debuten opp til den. ‘Algor Mortis’ er en skive som overfører Blodkvalts styrker som live-band til plateformatet, og er en av de mest ektefølt ekstreme utgivelsene som ble utgitt på norsk jord i 2022. Støy-druknet svartmetall møter grindcore- og punk-sjangerens frenetiske fremdrift, det hele toppet med tøylesløs vræling som gir blodsmak i kjeften på vokalistens vegne. Blodkvalts kaotiske eksplosivitet var et friskt pust på den norske live-scenen i 2022, og det samme var ‘Algor Mortis’ på utgivelsesfronten.

Beste låter: «Decapitation», «Murk», «41:10»

Link til omtale
Strømmelink

#17: Brotthogg – Epicinium

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv ekstrem-metall

‘Epicinium’ er et av årets fremste norske eksempler på hvor profesjonelt og spennende metall kan låte også utafor plateselskapenes grind, selv om det først og fremst bare blir mer og mer ubegripelig at Brotthogg fortsatt må styre egen sjappe etter flere sterke utgivelser de siste årene. Denne plata er bandets tredje, og er en kruttønne av kreativitet og spennende ideer som samler seg rundt flere av ekstremmetallens forgreininger. Brotthogg har her funnet en strålende balanse mellom intrikate låtskrivingsgrep og tilgjengelighet, noe som gjør plata til noe som vokser på lytteren etter flere runder selv om de klareste kvalitetskonturene blir tydelige mer eller mindre umiddelbart. Særlig er det melodihåndverket og vokalprestasjonene som løfter det et siste hakk.

Beste låter: «When the Curtain Falls», «Epicinium», «Possessed»

Link til omtale
Strømmelink

#16: Astrosaur – Portals

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Instrumental rock/metal

Gode instrumental-plater kan ta mange former. De kan ta form som en serie distinkte og innbydende vignetter, hvilket var tilfellet på Simen Jakobsen Harstads ‘Stallo’, en nydelig skive du kan finne lengre ned på lista. De kan også ta form som en sammenhengende reise gjennom et rikt og levende musikalsk landskap, hvor enkelt-låter knyttes sammen til en større helhet som reduserer deg til en bablende og måpende bylt av pur beundring. Dette er tilfellet på Astrosaurs ‘Portals’, en av de beste metal-relaterte instrumentalskivene som har blitt utgitt i Norge i senere tid. På ‘Portals’ utvikler Oslo-trioens dynamiske post-rock/metal seg i organiske, dynamiske kurver, som når sitt naturlige klimaks med den 24 minutter-lange monolitten «Eternal Return». ‘Portals’ er en enestående bragd innenfor norsk instrumentalrock, og hadde det ikke vært for at bloggen oppdaget den litt sent, så hadde den muligens klatret enda høyere opp på lista. Sjekk den ut!

Beste låter: «Black Hole Earth», «Eternal Return»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#15: Mantric Momentum – Trial by Fire

Plateselskap: Frontiers Records
Undersjanger: Power metal

Debutskiva til brødreparet i Mantric Momentum, ‘Trial By Fire’, er rett og slett obligatorisk for enhver power metal-entusiast. Det er knapt mer å be om når denne plata er på sitt beste, da denne duoen evner å koke opp noen helt vanvittige refrenger og endog leverer noen uimotståelige melodiske grep i gitarsegmentet. Så må det også nevnes at Mantric Momentum lykkes svært godt med å supplere alle de gode melodiene og storslagenheten med en tyngde som nok egentlig er ganske uvanlig innenfor power metal, og som gir musikken et særdeles godt trøkk.

Beste låter: «Fighter», «Trial by Fire», «In the Eye of the Hurricane»

Link til omtale
Strømmelink

#14: Decipher – Breed of an Obsolete Kind

Plateselskap: Rockaway Records
Undersjanger: Death/thrash

Dødsthrash – den grenen av det metalliske slektstreet som knytter sammen dødsmetallens tyngde og thrashmetallens riff-håndverk – er en grufullt underutforsket undersjanger på den norske scenen. Derfor kom slippet av Deciphers mesterlige ‘Breed of an Obsolete Kind’ dernest som et komplett sjokk; en eksplosjon av mekanisk riffing og brutalt trommespill som fremdeles kan spores på jordskjelvmålinger over hele landet. Om du leter etter årets beste riff av norsk herkomst, så se ikke lenger enn de ti låtene du finner på Deciphers fremragende debut. Min personlige favoritt er det jagende dødsmetallriffet som stormer gjennom versene på tittelsporet. Eller er det kanskje de rytmiske salvene med mitraljøse-gitar på «Beyond Comprehension»? Hva med det nesten smertefullt fete thrash-riffet som tordner gjennom «Necessary Evil»? Slik kommer du også utvilsomt til å holde på dersom du sjekker ut ‘Breed of an Obsolete Kind’, en plate som med enkelhet legger beslag på tittelen «årets riffbombe» hos Metallurgi.

Beste låter: «Breed of an Obsolete Kind», «Beyond Comprehension», «Necessary Evil»

Link til omtale
Strømmelink

#13: Darvaza – Ascending into Perdition

Plateselskap: Terratur Possessions/Vàn Records
Undersjanger: Black metal

Den norsk-italienske duoen Darvaza har med sin debutplate stått for enda en stjerne i boka for plateselskapet Terratur Possessions’ plass i Metallurgis listevirksomhet. ‘Ascending into Perdition’ er ikke nødvendigvis en spesielt innovativ eller egenartet svartmetall, men imponerer på den måten at den rett og slett holder en høy, internasjonal standard hva gjelder moderne, atmosfærisk svartmetall. Darvaza evner kontinuerlig å pakke musikken på denne plata i en okkult, uhyggelig atmosfære, der svartmetallske snøstormer, flotte riff og suggererende partier står i kø for å mate kvaliteten på denne skiva.

Beste låter: «The Spear and the Tumult», «The Second Woe»

Link til omtale
Strømmelink

#12: Ruun – Impermanence

Plateselskap: Ruun Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Death metal

En av de absolutt kuleste fenomenene vi har blitt gjort oppmerksomme på siden bloggen ble opprettet i 2020, er den fremadstormende bølgen av unge talenter på den norske metallscenen. Norske tenåringer har hatt en stor påvirkning på den norske musikkproduksjonen i år, og vi har allerede viet oppmerksomhet til Golden Core-gitarist Simen Jakobsen Harstad og metalcore-talentet Storm sine bidrag så langt i årets liste-sesong. Vinnerne av bloggens uoffisielle ungdomskategori må dog sies å være Ruun, som med ‘Impermanence’ leverte en plateopplevelse på høyde med det aller beste Norge hadde å by på i 2022. Bandets vagt progressive og svartmetall-påvirkede dødsmetall er rett og slett rivende original, og mitt håp er at Ruun kan være et av bandene som lokker flere av landets aspirerende låtskrivere over til dødsmetallens forråtnede rike i kommende år. Å høre på ‘Impermanence’ er som å kaste et nølende blikk inn en hittil uåpnet, dødsmetallisk portal, kun for å bli fullstendig trollbundet av synet som venter på den andre siden.

Beste låter: «Tendency to Decompose», «The Capability to Endure Suffering», «These Futile Acts of Kindness»

[Ikke omtalt]
Strømmelink

#11: Maktkamp – I Affekt

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk hardcore

‘I Affekt’ er denne listas største energiske fargebombe. Maktkamps Kvelertak-aktige, catchy og melodiske hardcore-metall slår ut i full blomst på denne plata, og bandet evner både å levere noen helt strålende partier og refrenger så vel som en sterk plateopplevelse. Det er nok også et av de mest tilgjengelige platene på denne lista, der Maktkamp med sitt låtskriverteft leverer et kruttsterkt underholdningsprodukt som undertegnede også kan bekrefte at livnærer et forrykende live-show. Så må singelen «Fyr Av Alt!» bare nevnes spesifikt fordi den er så innmari bra.

Beste låter: «Fyr Av Alt!», «Kvakksalveriets Prester», «Homo Elektrus»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Siden det ikke kom favorittpost sist uke kombinerer vi forrige og denne ukas favoritt i én post.

Askeregn – Brennende Åkres Grøde

Da bloggen Metallurgi var nyopprettet, brukte jeg til stadighet hele avsnitt på å sutre over fraværet av en rød tråd i den norske metallscenen. I sine glansdager på 90-tallet var den norske scenen åpenbart samlet bak flaggskipet som var svartmetallen, og senest for ti år siden virket en ny, distinkt bølge av ekstremmetall å skylle over det norske landskap i form av band som Execration, Obliteration, Nekromantheon og Diskord. Det jeg ikke var klar over da vi startet bloggen i 2020, er at Norge slettes ikke er foruten bemerkelsesverdige regionale scener i skrivende stund. Plateselskapet Terratur Possessions har nemlig over årenes løp klart å samle noen av de dyktigste proponentene av okkult svartmetall vi har til lands, og har generelt sett vært en sentral kraft i videreformidlingen av lokalfenomenet «Nidarosisk» svartmetall.

Askeregn er slettes ikke fra Nidaros, men det er ingen tvil om at det er hos Terratur Possessions de hører hjemme. Med sitt tidvis dissonante tonespråk har bandet nemlig mye til felles med band som Issolei og Misotheist, men distanserer seg på samme tid fra disse ved å ha en mye større påvirkning fra punk-preget svartmetall på lydbildet sitt. Felles for så og si samtlige av bandene hos Terratur er et tekstlig fokus på okkultisme og satanisme, og der stiller ikke Askeregn svakere enn øvrigheten. Andreskiva ‘Brennende Åkres Grøde’ presenterer nemlig en dramatisk og profetisk dommedagsvisjon, og det fortalt via et symbolsk språk ladet med referanser til bibelens falne engel.

Åpningssporet «Under Dødens Måne, Under Djevelens Sol» kaster oss rett inn i Askeregns støyende og dissonante virvelvind av svertet punk og sydende svartmetall. Produksjonen har fått en kraftig oppgradering siden sist, men uten å legge bak seg den konfronterende og øredøvende kvaliteten som gjennomsyret debutskiva ‘Monumenter’. Bandets auditive ødeleggelse beveger seg i bølger gjennom låtas spilletid, og får sitt klimaks i sluttstrekkets ledegitarer, som ligger og ulmer som glødende askeflak i lufta.

Platas midtparti består av en rekke korte, skarpe stikk som alle bidrar til å bygge momentum i retning platas avsluttende låtkolosser. Spesielt verdt å nevne er kvasi-tittelsporet «I Røyken fra Brennende Åkre», som via skingrende interferens mellom orgel og gitar oppnår en langt mer illevarslende effekt enn foregående låter. «Inn mot Natten» skaper et aldri så lite oppbrudd i form av hedenske, svermende gitarer i åpningsstrekket, før bandet atter en gang gir rovdyrinstinktene fritt spillerom på broens destruktive vignetter.

Hovedattraksjonen på ‘Brennende Åkres Grøde’ er likevel de to avsluttende låtmammutene «Mitt Hjerte er en Navnløs Grav» og «Når Ilden har Sluknet». På førstnevnte vektlegger Askeregn sine ‘Paracletus’-aktige, dissonante tendenser, og strekker seg paradoksalt nok i retning et eget, særegent tonespråk i samme slengen. «Når Ilden har Sluknet» fullbyrder omsider dommedagsscenarioet som bandet har brukt den siste halvtimen på å bygge opp, og gjør dette via syklisk, transe-induserende repetisjon av enkle motiver. Det er viktig for meg å understreke hvor organisk svartmetallen til Askeregn fortoner og utvikler seg, og å høre på dette avslutningssporet er som å bevitne et flammehav som fraktes med vinden og fortærer hele hektar med dyrkbar mark.

Til slutt må jeg nesten fremheve vokalprestasjonen til E. Rustad, som er lidenskapelig, glefsende og omskiftelig på en måte som minner om Kampfars «Dolk». Pussig nok stopper ikke forbindelsen der for min del, ettersom jeg av en eller annen grunn føler at ‘Brennende Åkres Grøde’ utgjør et motstykke til Fredrikstad-bandets ‘Til Klovers Takt’ fra i år. For der ‘Til Klovers Takt’ var en vill og florerende ode til norsk natur, så virker ‘Brennende Åkres Grøde’ å skildre det samme landskapet etter at et katastrofalt og altomfattende inferno har slukt alt som lever og gror. Askeregn har med sin andreskive levert en av årets mer evokative og uttrykksfulle svartmetallutgivelser, og gjør med enkelhet krav på tittelen Ukas Favoritt hos Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ritual Death – Ritual Death

Passende nok er det trondheimsbandet Ritual Death som endte opp med å dele årets siste, doble favorittspalte her på Metallurgi sammen med Askeregn. I likhet med bandet over, passer det nok ikke helt å plassere Ritual Death i båsen nidarosisk svartmetall, både fordi det er snakk om tyngre og mer death metal-aktig svartmetall og denne selvtitulerte debutskiva er gitt ut på svenske Shadow Records. Men med medlemmer som blant annet er å finne i Beyond Man og en fortid på det sagnomsuste Terratur Possessions, er det nok likevel riktig å løfte fram Ritual Death som en av mange størrelser som på en eller annen måte, og fra landets midtre trakter sprøyter nytt, spennende liv inn i norsk svartmetall.

Da jeg først leste om Ritual Death i forbindelse med singelslippene til denne plata, kom det på som en liten overraskelse at dette bandet, som før nå altså ikke en gang har sluppet en fullengder, blant annet kan vise til en split-utgivelse med de franske undergrunnslegendene i Aosoth. Akkurat hvordan dette samarbeidet kom i stand vet jeg lite om, men én ting er klart for meg, og det er at Ritual Death nok har mer til felles med dette bandet stilistisk sett enn noen andre norske band jeg har vært borti. Misforstå meg rett: Ritual Death skiller seg delvis også markant fra dette bandet blant annet med sine vesentlig kortere låter. Men mange likheter ligger i musikkens klare slektskap til death metal og til og med sludge metal, der dyp growlevokal og skitne, feite gitarriff får prege uttrykket sammen med okkulte vibber og jevnlige innslag av svartmetallelementer.

Likheter med industriell metall finnes også på ‘Ritual Death’, noe som særlig aksentueres av det nærmest mekaniske preget trommene får i produksjonen. Det minner vel så mye om Godfleshs trommemaskinmetall som Blut Aus Nords syntetiske take på moderne svartmetall, og er noe av det som gir Ritual Death mest egenart. Ikke minst går det i forening med det jeg oppfatter som en slags minimalisme på denne plata. Både komposisjonene og produksjonen fremstår ukomplisert og enkelt skrudd sammen, noe som tilføyer en forfriskende skitten brutalitet til uttrykket.

Det kanskje tydeligste eksempelet på dette er de febrilske slagene med bare hi-hat og skarptromme som sammen med ukompliserte riff og brutal growling særlig setter preg på den første delen av plata. Her får vi blant annet servert et sterkt høydepunkt i det knusende refrenget på slutten av «Vermin», der Ritual Death viser hvor hardtslående de har evne til å være. Slike tendenser følges passende nok opp av «Black Metal Terror», som også innleder en mer groovy fase av plata som høydepunktet «Morbid veils of Kharon» tar videre på strålende vis videre.

Et annet høydepunkt finnes i den litt lengre «The pale king», som livnærer seg av en hypnotisk, suggererende og sakte blast beat før et av platas mer vellykkede orgel-innslag smyger seg inn mot slutten. Deretter avslutter Ritual Death det hele på utsøkt vis med et av de mer utpregede svartmetallåtene på plata, «Nothingness without emptiness within», som i og for seg samler elementene fra plata på vellykket vis der både illsinte blastbeats, primale riff og trommerytmer og atmosfærisk orgel får runde av dansen.

I all sin merkelighet og enkelhet er det for så vidt mye som ikke fungerer så bra på ‘Ritual Death’. Det gjelder imidlertid i større grad isolerte deler enn aspekter som brer seg over plata; for eksempel er gitarmelodien som åpner «Lunae» nokså patetisk. Men i alt er dette en unik og interessant plate som biter innmari godt fra seg når det gjelder å levere brutal og primal svartmetall, og det med ganske kule hint til andre grener av ekstremmetallen.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Dødsengel – Bab Al On

Se ikke lenger enn til duoen Dødsengel for å få et inntrykk av hvordan ambisiøse svartmetallprosjekter ser ut. Her snakker vi gjennomførte, okkulte og satanistiske presentasjoner med et tydelig left hand path-preg, et bredt spekter av virkemidler for å realisere nettopp dette og stor størrelsesskala på det hele; bare se på plata ‘Imperator’ fra 2012, som varer i hele to og en halv time. Bandets nyeste fullengder ‘Bab Al On’ varer «bare» halvparten så lenge, men er en naturlig og tydelig forlengelse av Dødsengels virke i så måte – og det på godt og vondt.

For det er mye som fungerer, og ikke minst mye som er prisverdig, fryktinngytende og interessant, på ‘Bab Al On’. Denne plata er usedvanlig godt gjennomført med tanke på hva Dødsengel ønsker å kommunisere og presentere, og det er beundringsverdig hvor mye arbeid som åpenbart har gått i å raffinere og konstruere den pakka ‘Bab Al On’ tross alt er. Det flotte albumcoveret er kanskje det første som kan trekkes fram som effektivt i så måte, men ellers fungerer også tekstene, mange av stemningene Dødsengel maler på denne plata og særlig noen vokalprestasjonene helt i tråd med platas okkulte intensjon.

Så synes jeg også ‘Bab Al On’ i bunn og grunn fungerer godt som album. Introlåta «Ad Bablonis Amorem Do Dedico Omnio Nihilo» synes jeg er en noe tam introduksjon, men Dødsengel slår med ett på litt dristigere strenger i de påfølgende «In the Beginning» og «Annihilation Mantra». Disse karakteriseres særlig av lengre, atmosfæriske strekk og interessante påfunn av vokalist Kark, som i løpet av platas gang i det hele tatt demonsterer et bredt repertoar av stiler – alt fra typisk svartmetallskriking, nesten tradmetallsk melodisk vokal, Attila Csihar-aktig hyling og ritualistisk sang. Det er ganske varierende hvor godt han får de ulike tingene til, men i stor grad er det dette som bidrar til en nødvendig variasjon på plata som gjør helhetsopplevelsen rikere og lengden mer rettferdiggjort.

Strekket som følger «Annihilation Mantra» er også godt. «Waters of Unraveling» og «Bursting as Boils From the Backs of Slaves» er en kraftige og gode svartmetallåter av det mer tradisjonelle slaget, og den åtte minutter lange «The Lamb Speaks» er et høydepunkt i at den kombinerer slike tendenser med noen av Kraks mer vellykkede påfunn.

Etter dette får jeg et noe mer ambivalent forhold til det Dødsengel prøver på. «Agnus Dei» og «Hour of Contempt» synes jeg bærer for mye preg av krampeaktige repetisjoner av vokalfraser, og de siste tjue minuttene – særlig første halvdel av «Dies Irae» – synes jeg blir en for langtekkelig avslutning på plata. Imidlertid er «In the Heart of the World» et sant høydepunkt, der Dødsengel evner svært godt å få sine mer atmosfæriske strekk til å fungere i lag med svartmetallske gitarmelodier over.

Denne låta er også blant de få der jeg synes produksjonen fungerer godt. Ellers synes jeg det ofte låter i overkant spinkelt, diskantbefengt og mekanisk, og jeg tror en annerledes produksjon kunne tjent mange av låtene godt på ‘Bab Al On’. Mye av råmaterialet er nemlig utvilsomt godt, og det er en plate der jeg synes Dødsengel fullbyrdere mange av de ganske hårete ambisjonene sine til tider. At det er en ganske tungt fordøyelig plate med noen skavanker som tidvis blir litt for toneangivende, må imidlertid også nevnes før du kaster deg inn i dette okkulte, mørke eventyret av en utgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Conspectus – Grand Revelation

Med den nye fullengderen ‘Grand Revelation’ på plass, kan man trygt si at Conspectus fra Ålesund har opparbeidet en ganske habil mengde med materiale. Både debut-EP’en ‘The Clearer View’ fra 2014 og plata ‘Holocene’ fra 2018 var oppvisninger i en stilsikker og solid form for moderne progressiv metall, og om lite har endret seg stilistisk på veien for bandet, kan man med ‘Grand Revelation’ like fullt konstatere at Conspectus evner å forbedre og raffinere råmaterialet sitt. Både produksjons- og låtskrivermessig fremstår nemlig denne plata som bandets beste utgivelse til nå.

Conspectus‘ progressive metall bærer i mine ører særlig preg av et aldri så lite slektskap til en del elementer fra metalcore-sjangeren, noe som nok kan sies å forsterkes av det moderne fortegnet i bandets musikk. I forlengelsen av dette synes jeg den mest potente hovedingrediensen utvilsomt er det melodiske elementet, som Conspectus skyver i forgrunnen på mange av de svært gode refrengene på ‘Grand Revelation’. Dette gjør bandets musikk forholdsvis lettbeint og enkelt fordøyelig uten at det noen gang er tvil rundt bandmedlemmenes dyktighet og låtskriverteft.

Gode eksempler på sterke, melodiske høydepunkter finnes blant annet i platas åpningsstrekk, der jeg særlig synes låta «Confessional» peker seg ut. Og kvaliteten holder seg for så vidt også jevnt utover hele utgivelsen, noe som nok også er et resultat av at Conspectus i liten grad avviker fra sine grunnformler underveis. I så måte er det også snakk om et tveegget sverd; med en spilletid på én time burde bandet sannsynligvis supplert verktøykassa si ytterligere, og låtene blir etter hvert litt ensformige og forutsigbare i formen.

Det betyr ikke at det ikke skjer spesielle og interessante ting på veien. De mer bass-tunge temaene på «Dune» og «Press Any Button to Start» er et eksempel på et element man kanskje kunne ønsket seg mer av; det samme kan sies om det underlige, progga hovedtemaet i «Anomaly» og det usedvanlig energiske høydepunktet av et hardcore-refreng på «Randomized». Men det er altså litt lite av slike ting, særlig av det helt toneangivende slaget, på plata i forhold til hvor lenge Conspectus holder det gående.

Så består ‘Grand Revelation’ altså også først og fremst av materiale av høy kvalitet. Både melodier, riff og musikerprestasjoner holder et høyt nivå hele veien gjennom, og det sier kanskje sitt at det største ønsket jeg har er litt flere dristigheter; grunnmuren er nemlig så solid fra før av. Anbefales for konsumenter av solid og melodisk metallmusikk.

Skrevet av Alexander Lange

Vandaud – Vestland

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Rene gitartoner henger som glitrende iskrystaller i nattelufta i det man trykker «spill» på «Vestland», åpningssporet på debut-EPen til Vandaud. Det er et slående vakkert og fredfullt landskap som ligger foran oss – litt som i den blåmettede illustrasjonen som pryder coveret – men vi får ikke tid til å dvele over dette i stor grad. Plutselig drar noen i volumknotten på gitaren, en vreng-dynket gitarakkord kløyver gjennom kveldsidyllen, og et storslått og majestetisk, melodisk svartmetall-sound velter ut av høyttalerne.

Vandaud spiller melodisk svartmetall av en dramatisk, stormende og tidvis blytung sort; en sort som ikke er så altfor enkel å oppdrive i Norge for tida. Stilistisk sett befinner duoen seg et stykke ut på den grenen av det metalliske slektstreet som har sin opprinnelse i band som Windir og Dissection, uten at de forøvrig låter i overkant likt hverken den ene eller den andre. Gitt EP-coverets dominerende blåtoner føyer bandet seg dog inn i den melodiske svartmetallens «blå-cover»-tradisjon, som foruten Dissection har blitt benyttet av band som Moonlight Sorcery og Stormkeep i senere tid.

Men av alle band ‘Vestland’ gir meg assosiasjoner til, så er det noe så spesifikt som Ungfell. Vandaud er åpenbart opptatt av norsk natur og folkekultur, men likevel er det slående likheter i hvordan den norske duoen og tyskerne i Ungfell bruker dramatiske harmoniske vendinger for å skape en følelse av retning. Dette gav struktur til det mørke folkeeventyret sistnevnte leverte på ‘Es Grauet’ i fjor, og på ‘Vestland’ fører det også til en opplevd, meningsfull struktur. ‘Vestland’ er således ikke noe konsept-album så vidt jeg vet, men det føles likevel ut som at man har vært vitne til en skjellsettende historie innen «Lady of Mist» sniker seg ut av stereo-feltet.

På sin Bandcamp-side advarer duoen om at ‘Vestland’ ikke er spilt inn i noe profesjonelt studio, men på soverommet til gitarist Tommy Kvammen. Til tross for dette låter EP-en generelt sett tålelig bra, og spesielt de mer tårnende og storslåtte seksjonene kommer godt ut i miksen til Kvammen. Man trenger ikke se lenger enn til de ruvende fjellsidene av melodisk svartmetall som reiser seg på tittelsporet for å finne eksempler på dette, selv om samtlige av låtene skjener inn i storslått lende på et eller annet tidspunkt i spilletiden. Som kontrast til dette har Vandaud vevd inn noen rolige akustiske mellomspill, hvilket gjør godt for den opplevde dynamikken til skiva.

Etter den spretne og fengende singelen «Sjøtroll» intensiveres bandets sound gradvis i påvente av klimakset på «Lady of Mist». «Sei∂r» introduserer bandets tyngre side via krokete steinurs-riff, og «Inferno Unleashed» eskalerer denne tendensen via en inspirert og heseblesende storm av instrumentale påfunn. Vokalist Mikael Alander gjør en god jobb med å matche musikkens lunefulle natur, og veksler mellom beske growls og majestetiske korsatser til stor effekt.

Jeg sitter ikke med følelsen av at jeg mottar den ultimate Vandaud-opplevelsen når jeg hører på ‘Vestland’, men EP-en er uansett langt sterkere enn en debut-utgivelse har rett til å være. Det virker definitivt som at Vandaud har talentet og visjonen til å utvikle sitt eget perspektiv på den melodiske svartmetall-sjangeren, så jeg håper vi får høre mer fra Vestlands-duoen i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maakeskit – Filthy Flying Feathery Fucks

Først hadde vi Slugdge, det britiske ekstremmetallbandet som dedikerte sine formidable låtskriveregenskaper til å skrive lange, utbroderte låter om sneglenes liv og virke. Deretter kom Shinda Saibo No Katamari, som via destruktive sykloner av brutal dødsmetall malte et skrekkinngytende bilde av et univers bestående utelukkende av struts. I år er det altså Norges tur til å entre kampen om den animalske metall-tronen, og vårt bidrag kommer i form av dødsmetallbandet Maakeskit fra Tønsberg.

Metallurgis leserskare er såpass oppegående og velutdannet at de trolig har klart å gjette seg til Maakeskits tematiske vinkling på ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ allerede, men la oss heller risikere å nevne det én gang for mye enn én gang for lite. Maakeskits skyteskive er hele Norges mest forhatte fjærkre, nemlig måken – eller luftens rotte, om du vil. Måken har alltid vært en sjenerende skamplett i det ellers idylliske norske kystlandskapet; en skrikende, avførende og tyvaktig liten snik som for lengst burde ha vært målet for en landsomspennende og hel-års jakt uten lovpålegg og restriksjoner.

I og med at staten foreløpig ikke har fyrt av startskuddet i den store, norske måkekrigen, er det opp til Maakeskit å tilfredsstille våre dyriske drifter. ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ vier mye av spilletiden sin til fantasier om å utøve vold på den norske måkebestanden, og dette over moderne dødsmetall som utviser en fullstendig forakt for musikalske normer og regler. Resultatet er en parodisk metallskive som byr på noen av de mest ubegripelige kombinasjonene av lyder du vil kunne finne i 2022.

Ta for eksempel «Pool of Blood», hvor et fuzz-belagt åpningsriff krydres med kaklende måkeskrik og en lydeffekt som best kan beskrives som en forhekset kirkeklokke fra Runescape. Eller hva med «Alphagod», hvor en lettere henslengt rocke-instrumental baner vei for en brutal dødsmetall-sekvens med klapping på to og fire? Og hvem kan vel glemme «Don’t You Walk Away», der dundrede groovemetall-riff møter entusiastiske vokal-samples fra en gudsforlatt Disclosure-låt. Ja, det finnes flust av mer typisk dødsmetalliske elementer på ‘Filthy Flying Feathery Fucks’, men disse utgjør unektelig et bakteppe for den sjangerblandende galskapen som utspiller seg i front.

Å være anmelder i møte med musikken til Maakeskit er å stå ansikt til ansikt med dine egne begrensninger. Som en skadeskutt måke flakser man desperat med vingene for å oppdrive en referanse, en rød tråd – hva som helst som kan begynne å forklare det uregjerlige og lovløse kaoset som kommer veltende ut av anlegget. Til syvende og sist er man nødt til å innse at ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ er en utgivelse som er fullstendig immun mot kategorisering, og at alle forsøk på å forklare musikken i enkle trekk kun vil føre deg lengre vekk fra sannheten. ‘Filthy Flying Feathery Fucks’ er kødde-metallen sitt svar på Celtic Frosts ‘Into the Pandemonium’; en merkverdig og forunderlig ytterkant som får resten av metall-universet til å fremstå sjokkerende normalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Powerdong – Powerdong

Powerdong er det satiriske sideprosjektet til gutta fra Omnus, som selv var aktuelle med debut-EPen sin ‘Stepping Stones’ rundt denne tiden i fjor. På ‘Stepping Stones’ krysset bandet moderne progmetall med klassisk komposisjon til interessant effekt, om så jeg mente bandet hadde en jobb å gjøre når det kom til å integrere disse elementene til et enhetlig sound. Resultatet av denne integreringen får vi forhåpentligvis høre om ikke altfor lenge, men før den tid kan vi nyte den noe mer lavterskel og humoristiske debut-EPen til Powerdong.

Det var én ting som først og fremst slo meg da jeg begynte å sjekke ut materialet på ‘Powerdong’, og det er at gutta ikke har satt seg på bakbeina selv om det dreier seg om et useriøst sideprosjekt. Det er ikke noe å si på hverken produksjon eller låtskriving; det låter mer eller mindre som et erfarent band med et selskap i ryggen. Det visuelle aspektet har åpenbart også blitt behandlet med omhu, og spesielt musikkvideoen til låta «Sanctuary» er beundringsverdig utført med tanke på at bandet trolig har fått den produsert på egen regning.

Alt i alt har Powerdong lagt inn en innsats som er smått uhørt med tanke på prosjektets status som satirisk band, og det må man bare ta av seg hatten for.

Det hjelper jo selvfølgelig at låtene er oppriktig morsomme også. Etter å ha blitt introdusert for prosjektets muskuløse maskot på «The Prophecy of the Dong», leverer «Tolkien and the Elf» en historie om en kar som fyllekjører seg i hjel for så å finne ut at himmelen består i å spille Dungeons & Dragons med Tolkien. Vi forblir i spillverdenen på høydepunktet «Sanctuary», men i denne gangen er det bandets kjærlighet til gaming som blir lovprist i sang. Musikkvideoen inneholder noen åpenlyse og meget prisverdige referanser til Infant Annihilators «Decapitation Fornication», og ender som flere musikkvideoer bør med at en kar blir drept med et Minecraft-sverd. Det er utvilsomt snakk om høy nerde-faktor på disse vitsene, men for en kar som ikke er fremmed for å kaste bort en time eller ti på videospill, så lander vitsene temmelig bra.

På «The Friar» har bandet vansker med å lage karakter i Dungeons & Dragons, og fraskriver seg ansvaret ved å la lytteren velge blant fire mildt sagt uortodokse alternativer (personlig stemmer jeg på trollmannen som elsker meth!). Det er rundt dette tidspunktet at bandets sliter med å tøyle sine ambisiøse instinkter, og «The Friar»s kammermusikalske elementer sklir raskt over i fullblåst instrumental-fyrverkeri på åpningen av «Mysterious Force». Bandets lyssky påstand om at de ble drept av en usynlig og «mystisk kraft» i et multiplayer-spill er solid grobunn for morsom satire, men for min egen del er det den illegale djent-utblåsningen ved veis ende som gjør meg mest gira (eller påfører meg flest anfall, ufrivillige ereksjoner og brekninger, per bandets disclaimer).

‘Powerdong’ er en sjeldenhet i den form at den er en satirisk metallskive hvor både musikken og vitsene har noe for seg. Dette fordrer selvfølgelig at du har et visst forhold til gaming eller DnD, men for de av oss som har viet noen timer til å bli fullstendig overkjørt av svette kids i diverse online-lobbyer, så er det flust av ting å kjenne seg igjen i mellom ‘Powerdong’s fire vegger. Til slutt gjenstår det bare å påpeke at bandets vokalist synger bjellene av seg på samtlige av låtene, og å ønske gutta riktig lykke til med CS-, Overwatch- eller LoL-spillinga, alt ettersom.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Avertia – «Decay»

Siden fjorårets flotte plateutgivelse ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’, har svartmetallprosjektet Avertia gjort en liten haug av små påfunn. Den akustiske EP’en ‘He Who Hunts for Screams, Pt. 1 to, Pt. 4’ kom i mars, og siden da har bandet sluppet noen versjoner av visesangen «Driver Gjennom Bergen By» sammen med Helge Grønhaug og samarbeidet med Fjøsnisse om låta «Sjelefred». Sånn sett er den nye singelen «Decay» et aldri så lite gjensyn med et egenrådig, ekstremmetallsk Avertia vi kjenner bedre fra før, om låta så peker i noen nye retninger for bandet.

Denne konsise fireminutteren viderefører nemlig mye av det Avertia har gjort tidligere. Håndverket ligger fortsatt nærmest svartmetallen, og det potente melodiske elementet bandet har gjort god nytte av før ligger godt bevart i noen flotte leads. «Decay» viser imidlertid et tydeligere slektskap med trad-metallen, og har særlig noen lead-gitarer som like fullt går i dialog med klassiske metalluttrykk fra 70- og 80-tallet. Forholdsvis vellykket er det også, selv om jeg synes mystikken og uttrykket på bandets forrige fullengder kledde dem litt bedre. Et flott og drivende verstema løfter uansett låta nevneverdig.

Skrevet av Alexander Lange

Draken – «Symbiote»

Med mannskap som blant annet har gjort seg bemerket i Spidergawd og Shining slapp bandet Draken sin selvtitulerte debutskive i fjor. Nå er trioen snart klare med andreplata ‘Book of Black’, og som en liten førjulsgave har bandet servert låta «Symbiote» som smakebit.

Denne låta tyder på at ‘Book of Black’ kommer til å låte skitnere, grommere og – ja – mer i tråd med bandets stoner-aktige uttrykk enn debutplata. «Symbiote» låter uhyre behagelig, gjørmete og metallisk på en gang, og byr blant annet på et utsøkt hovedriff og en flott balansegang mellom metallisk råskap og smakfulle hint til klassisk rock. Smittedråper fra Even Hermansens jazz-karriere er også mulig å antyde. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Witch Club Satan – «Solace Sisters»

Ute nå via Lost and Found Productions/ bandet selv

Trioen Witch Club Satan skapte et helvetes leven i den norske musikkindustrien – i alle fall den delen jeg til daglig omgås i – da de inntok scenen med sin punkete, svartmetalliske teater-performance under årets by:Larm. Det er muligens et tegn på et bredere samfunns-onde at jeg føler meg nødt til å nevne at trioen utelukkende består av kvinner, men med tanke på deres uttalte ny-feministiske vinkling på svartmetall-sjangeren føler jeg at dette er en temmelig bevisst del av agendaen. Ut ifra det jeg har funnet av intervjumateriale på nettet får jeg inntrykket av at trioens overordnede mål er å fremdyrke et kvinnelig perspektiv på en ellers mannsdominert sjanger, og dette med et utgangspunkt i «heksa» som symbolsk figur.

«Heksa» i så henseende, kan blant annet sies å stå for en omfavnelse av den utøylede naturen i oss, og dette virker definitivt å være en betydelig drivkraft i musikken til Witch Club Satan. Gruppen har selv uttalt at de har «bestemt seg for å lære å spille instrumenter», og med dette punk-aktige utsagnet i bakhodet vil man gjøre klokt i å forvente noe eksplosivt og elementært heller enn noe voldsomt sofistikert. Disse forventningene blir i stor grad innfridd på bandets andre singel «Solace Sisters», hvilket er en sprengladning bestående av støyende og utypisk svartmetall.

Det mest fremtredende aspektet ved bandets uttrykk for min egen del, er uten tvil den beske og glefsende vokalen. Growling er i dag et utbredt verktøy som brukes uten videre ettertanke innenfor metallsjangeren, og vi gjør godt av å minnes teknikkens røtter som ekstremt emosjonsuttrykk. Witch Club Satan virker klare over dette, og gir seg i kast med vokalstrofene med en innlevelse som sender tankene i retning Lingua Ignota (En dame som sikkert ikke heller hadde hatt noe imot å bli omtalt som heks i ny-feministisk forstand). Når det kommer til den øvrige musikken på «Solace Sisters», mener jeg Witch Club Satan får det til bedre enn på debutsingelen «Hysteria», selv om de fortsatt har en vei å gå før den kvinnelige svartmetallen er etablert som uttrykk. Det er dog ingen tvil om at trioen har satt seg et spennende og særegent mål, så jeg ser frem til å se hvordan prosjektet utvikler seg på sikt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kaaboos – «Wrath of Gods»

Kaaboos er det svartmetalliske soloprosjektet til den mystiske autoren «Atash», som for øyeblikket holder til i Sandefjord. Prosjektets tematiske vinkling er utpreget satanistisk og anti-religiøst, men i denne omgang er det ikke kristendommen som primært får gjennomgå. «Atash» er nemlig opprinnelig fra Iran/Persia, og fører dermed et Islam-kritisk perspektiv som er ganske lite utforsket innenfor sjangeren per dags dato.

Musikalsk sett virker Kaaboos både påvirket av 90-tallets klassiske sjangeruttrykk og mer brutale utviklingstyper fra 2000-tallet. Riffene er av en keiserlig og krigersk type, og trommene har et maskin-aktig, industrielt skjær som minner om Blut aus Nord sine ‘777’-utgivelser fra 10-tallet. «Atash» sin brølte vokal innehar et hint av Attila Csihar sin maniske besettelse, og generelt sett låter «Wrath of Gods» oppriktig rasende i sitt anti-religiøse sentiment. Hjemmestudio-produksjonen – spesielt de programmerte trommene – gjør at låta fortoner seg noe rigid og udynamisk, men til å være et nybakt enmannsprosjekt i demo-stadiet er dette slettes ikke noe dårlig utgangspunkt for Kaaboos.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – «Something about Spacebase (Grausamkeit cover)»

Fans av Grausamkeit – mannen bak det sagnomsuste sjangerbegrepet «true heroin black metal» – se ikke lengre enn til Bandcamp-siden til det nordnorske frenchcore/svartmetall-prosjektet Dadlur etter ditt neste skudd! Designet som pryder Dadlur sitt cover av «Something about Spacebase» virker kanskje å være et varsel om en desto mer korrumpert og jævlig versjon av tyskerens allerede smertefullt lavoppløste svartmetall, men i all realitet har coveret en ganske klar og fin produksjon – i alle fall sett gjennom Bandcamp-metallens relative linse. Konsekvensen er at det endelig er mulig å nyte Grausamkeits nydelige melodikk, som ellers til stadighet har vært gjemt under heroin-svartmetallens formidable vegg av støy.

*Obs! Heroin-svartmetallen er kun en meme!

**Ennå

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mortemia – «Frozen»

Morten Velands Mortemia har vært en sann gjenganger i Metallurgis singelspalter det siste året. Hver og én låt fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ ble sluppet som perler på en snor, og med det fikk vi også gradvis servert et av årets sterkeste prestasjoner innenfor norsk melodisk og symfonisk metall. Derfor kan man ikke annet enn å glede seg over at Velands prosjekt bare et par måneder etter slippet av sist låt, «Andrenalize», lanserer første låt i et helt nytt albumprosjekt som også knytter seg til pandemiens herjinger: ‘The Covid Aftermath Sessions’.

Veland unngår riktignok å slå seg fullstendig løs på stortromma, og låta i denne omgang er «bare» en coverlåt, nærmere bestemt «Frozen» av Madonna. På vokal finner vi Volturian-vokalist Federica Lanna, og i mine ører har Veland stelt i stand en habil og behagelig, om enn litt vel lavmælt, cover-prestasjon. Jeg synes Mortemia nøler litt på denne låta, og tror nok man kunne fått enda mer pomp og prakt ut av melodien – slik det jo ofte så fint gjøres på ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Men en fin oppstart i en ny rekke med melodisk metallhåndverk fra Veland og co. er det definitivt likevel.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Midt I Stormen»

Singlene fortsetter å poppe ut fra post-black metal-prosjektet Bizarrekults kommende plate ‘Den Tapte Krigen’. Denne nye låta, «Midt I Stormen» fremstår umiddelbart som den mest hardtslående og direkte Bizarrekult har sluppet i denne omgang, og byr på black’n’rollende og nesten punk-aktige tendenser innledningsvis. Etter hvert beveger låta seg imidlertid inn i mer kjent post-metallsk terreng, og går rett i dialog med den forrige singelen «Du Lovet Meg» når ren vokal og clean-gitarer begynner å få male lydbildet. En flott oppbygning følger, selv om jeg tror Bizarrekult kunne gjort noe enda litt mer bombastisk ut av denne.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Djevel – Naa skrider natten sort

Djevels forrige plate ‘Tanker Som Rir Natten’ var et av fjorårets store høydepunkter innenfor norsk svartmetall. Den stakk av med intet mindre enn en Spellemannspris i kategorien «Metall», og her endte den opp på en 13. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater. Med sin dunkle, langstrukne og atmosfæriske svartmetall, sin poetiske presentasjon og noen enorme høydepunkter særlig i første ledd av skiva, sto Djevel i mine ører her for en prisverdig revitalisering av mange av den norske svartmetallens grunntrekk. For å si det sånn: ‘Tanker Som Rir Natten’ er for preget av den norske svartmetallens fremskritt på snart tretti år, både når det gjelder låtskriving og produksjon, til at den kunne blitt gitt ut på 1990-tallet. Men uten å la entusiasmen ta helt overhånd, frister det likevel litt å si noe sånt som at mye av materialet som fantes her føles som mat for svartmetallklassikeren vi aldri fikk – om plata ikke bare bør kalles en moderne norsk svartmetallklassiker, naturligvis.

Bare halvannet år etterpå sitter vi altså nå med ‘Naa skrider natten sort’, som i ordets rette forstand kan kalles en oppfølger da denne plata tydeligvis er andre del av en såkalt Natt-trilogi. Med det er det heller ingen stor overraskelse at den også ligner mye på ‘Tanker Som Rir Natten’. Det gjelder både den visuelle og tekstlige presentasjonen og lyduttrykket, der de eneste tydelige forskjellene er et bandlogo-skifte, litt kortere låttitler (om det er et poeng…) og en produksjon som fremstår hakket romsligere og rundere i kantene enn den vi fikk i forrige omgang. Så utgår en kort, akustisk interlude til fordel for mer variasjon i lengden på låtene.

I den forstand kan man sikkert raskt tenke seg til at ‘Naa skrider natten sort’ i all hovedsak forbedrer og raffinerer. Det er noe som i mine øyne også utvilsomt stemmer, selv om jeg synes at høydepunkter så store som for eksempel «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid», som vel er å regne som et slags magnum opus for Djevel, mangler. Kvaliteten er imidlertid jevnere enn den var på ‘Tanker Som Rir Natten’, og noe av det jeg er aller mest imponert over her er hvordan Djevel klarer å utnytte en hel time med spilletid såpass godt. ‘Naa skrider natten sort’ fremstår like disiplinert som den er ekspansiv og dristig i formen. Selv om jeg synes Djevel nesten mister grepet mot slutten med «Afgrundsferd», som jeg synes har et ganske uinspirert og nærmest irriterende hovedtema i andre halvdel, henter bandet seg voldsomt godt inn igjen med den eksplosive avslutningslåta «Her Visner Hver En Krans».

‘Naa skrider natten sort’ er med andre ord en svært god helhetsopplevelse, og det virker som at Djevel også har lagt inn en ganske aktiv arbeidsinnsats for å sørge for at det nettopp blir slik. Best demonstreres dette kanskje i platas åpningsstrekk. Dette sparker Djevel uanfektet i gang med den storslåtte og hele 13 minutter lange, traskende og melankolske «Naar Taaken Tetner», før lytteren kompenseres for tålmodigheten med den forrykende fem-minutteren «Kronet Av En Væpnet Haand», som med imponerende trommespill og strålende melodier blir som et gufs tilbake til 90-tallets aggresjon i moderne drakt.

Tittellåta drar deretter ned tempoene noen hakk og leverer et nærmest Burzumsk håndverk når det gjelder atmosfære, og deretter kommer det jeg synes ender opp som platas store, overraskende høydepunkt: «Mitt Tempel Av Stierner Og Brennende Maaner». For mens gitarist Ciekals’ mørke, forheksende clean-vokal ellers stort sett spiller annenfiolin bak bassist Kvitrims skrikevokal på komposisjonene, skyves den i forgrunnen her og står for en svært minneverdig prestasjon. Det virker simpelthen som lytteren plutselig har funnet et gudsforlatt kappell i Djevels store skogslandskap, og at et prestegjenferd står og synger gråtende på en falleferdig prekestol. Det minner mye om tilsvarende grep polske Batushka har gjort i sin musikk, og er med et svært sterkt hovedtema i bunn et herlig friskt pust i produksjonen på ‘Naa skrider natten sort’.

Når jeg da også vet at Djevel er i stand til å levere slike friske pust, kunne jeg ønsket meg litt flere av dem. Et annet eksempel finner man i de krystallklare og nesten perkussive akustiske gitarene som ligger over tåken av vrenggitarer i refrenget på «Daudens dimme natt» (som for øvrig står for et helt vidunderlig angrep av Grieg-aktig melodihåndverk til å begynne med). Men ellers holder Djevel seg ganske trygt innenfor et ganske klart definert uttrykk som ligner mye på det vi har hørt tidligere. Det fungerer, som du sikkert har skjønt, i utgangspunktet usedvanlig godt, men jeg tror bandet kunne skrudd opp eventyrlysten et hakk med stor suksess.

Så kan vi heldigvis også i stor grad nøye oss med det vi har fått, og vel så det. Jeg tror uansett man knapt kunne bedt om mer fra Djevel på dette punktet i bandets karriere, og denne plata er et virkelig, virkelig sterkt og effektivt stykke atmosfærisk stykke svartmetall. Kvaliteten på riffene og melodiene er gjennomgående høye, musikerprestasjonene er på topp, og Djevel sørger i det hele tatt for en time som holder seg svært interessant hele veien. Så kan vi glede oss stort til siste del av trilogien denne plata er en del av.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Once Awake – Once Awake

Et av landets mest eminente metalcore-band (som for øvrig er usignerte?!), Once Awake, har omsider sluppet sin fjerde, selvtitulerte plate etter å ha sluppet et stort antall singler det siste året. Hele syv av de ti av sporene på ‘Once Awake’ har blitt gjort tilgjengelig for allmennheten før plateslippet. Plata er likevel en prisverdig pakke i seg selv, og byr sannsynligvis på et av de aller mest potente norske lytteropplevelsene innenfor dette sjangerlandskapet i år.

Det hersker heller ingen tvil om at Once Awake også her er et ganske rendyrket metalcore-band. Likevel koker bandet helt klart opp litt egenart ved å være en del hakk tyngre og mer brutale enn mange andre band innenfor sjangeren, og nikker ofte ganske tydelig til både groove metal- og death metal-sjangeren. Særlig et av de helt nye låtene, «Crown», peker seg ut i så måte, og byr så å si på en blytung, symfonisk death metal-opplevelse der jeg får assossiasjoner til noe så uventet som Deception.

Det bidrar til et friskt pust i en plateopplevelse som ellers gjør mye bruk av de samme ingrediensene. Tung, tight gitarriffing og flotte, melodiske refrenger er gjennomgående på ‘Once Awake’, og er også en oppskrift som fungerer godt. Særlig refrenget i åpningslåta «My Deed» og melo-death-riffinga i «Sculplture», platas kanskje beste låt, imponerer stort. Det viser et band som stort sett har stålkontroll på håndverket sitt, og gjør at det knapt er en svak låt å snakke om på ‘Once Awake’.

Det er likevel deler av plateopplevelsen jeg har et mer ambivalent forhold til. Bruken av synth, for eksempel i «Ashes of an Enemy», synes jeg ikke alltid er så velfungerende da det ofte blir et litt vel repeterende og forstyrrende element. All den tid det sannsynligvis er ment som godbiter på slutten, synes jeg heller ikke det folk metal-aktige minuttet «Trudelutt» og live-versjonen av «585» tilføyer så veldig mye på slutten av plata.

En annen liten annerledeshet, coverlåta «Alive», er imidlertid godt implementert i helheten, og sørger for en litt annen og lettere energi enn de andre ganske like låtene leverer. Og de negative sidene er i det hele tatt av liten betydning på ‘Once Awake’. Alle låtene er heller ikke like sterke, og for eksempel «Blinded to Remind» synes jeg blir litt anonym i mengden. Men Once Awake leverer først og fremst en sterk prestasjon på denne plata, og demonstrerer hva slags beinhardt metalcore-håndverk de er i stand til å koke opp. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – New Era

De hardtarbeidende og ambisiøse Rogalendingene i Dark Delirium har vært mer eller mindre permanente fiksturer hos Metallurgi siden bloggen ble opprettet høsten 2020. Som følge av at bandets oppstart sammenfalt med vår egen oppstart har vi hatt gleden av å følge bandet fra deres første singel i 2020, gjennom deres to skiver ‘Fallen’ og ‘Sulphur’ i 2021, og nå slippet av deres tredje skive ‘New Era’ i 2022. Gjennom utallige live-opptredener, endringer i besetning og et skyhøyt utgivelsestempo har én karakteristikk ved bandet gjort seg spesielt fremtredende, nemlig deres vilje og evne til å stadig pushe prosjektet til et nytt nivå.

‘New Era’ markerer for min egen del det tidspunktet hvor Dark Delirium endelig leverer en komplett plateopplevelse. Borte er den spaltede personligheten til et ungt band i sin formative fase; i stedet ser vi et band som har klart å integrere sine mange inspirasjoner til et distinkt og karakteristisk sound. Dark Delirium har beholdt den mørke, cinematiske dramatikken som alltid har hjulpet med å skille dem fra de øvrige melo-death-skarer, men i tillegg har de tilført et storskalert symfonisk element som gir et desto klarere bilde av hva bandet har å tilføre sjangeren.

Primære låtskriver Simeon Ekse har utnevnt Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’ som en viktig inspirasjonskilde for bandet, og denne påvirkningen gjør seg til kjenne via de fremtredende orkestrale berøringene på singlene «My Child», «Break from Reality» og «Echo Chamber». Spesielt sistnevnte bærer denne inspirasjonen ekstra tydelig på jakkeermet, og er på mange måter et svar på spørsmålet om hvordan en kollisjon mellom melodisk dødsmetall og Dimmus ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’ ville hørtes ut. Også «My Child» mestrer denne sjangerkombinasjonen med overbevisning, og utgjør sammen med «Echo Chamber» og «Death» skivas tre høyeste tinder.

Om Dark Delirium ser etter en ytterligere mulighet til å utvikle potensialet sitt, så ligger nøkkelen i oppgaven med å utarbeide mer distinkte og minneverdige ideer. Bandet har allerede raffinert uttrykk og presentasjon i form av albumcover til en temmelig høy standard, men det musikalske råmaterialet sliter ofte med å heve seg over funksjonalitet i retning egenverdi. Dette blir ekstra tydelig på de låtene hvor ideene er uforglemmelige attraksjoner i seg selv; som de dramatiske ledegitarene på verset til «My Child», den slagkraftige riffinga på «Suffocation» og den enkle akkordrekka som utgjør grunnlaget for hele låtkonstruksjonen til «Death». Kontrastert med disse slående ideene blir den anonyme melodeath-riffinga på låter som «Draug» – samt de noe udistinkte seksjonene som gjestes av vokalist Christian André Rødfjell – litt for lite oppsiktsvekkende.

Dersom Dark Delirium kan klare å heve resten av låtmaterialet sitt til nivået som fremvises på låter som «Echo Chamber» og «Death», har de virkelig muligheten til å ta et steg forbi sin foreløpige status som unge og lovende. Bandet har allerede funnet seg en plass på en hittil ubefolket gren av det norske, metalliske slektstreet – i kraft av sin distinkte form for symfoniske, melodiske dødsmetall -, og har etablert et ry som en dreven og eksplosiv live-enhet. Dermed betegner ‘New Era’ virkelig starten på en ny epoke for Dark Delirium; en epoke som trolig kommer til å se bandet vokse både kommersielt og musikalsk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Værbitt – Svartediket

Det bergenske svartmetallbandet Værbitts debutplate ‘Tid’, som ble sluppet i 2016, kunne se ut som litt av en dristighet da den kom ut. Denne plata varer litt over en time og inneholder bare tre låter, noe som innebar et modig hopp ut i det atmosfæriske svartmetalluniverset som også endte opp ganske vellykket. På denne nye EP’en ‘Svartediket’ er det imidlertid litt andre boller, og uten å gi slipp på sine stilistiske grunnvoller har Værbitt her bestemt seg for å gå for litt kortere formater. Alle låtene her, utenom den siste låta, ligger rundt femminuttersmerket, og med det er de også nokså direkte og fordøyelige. I det ligger det en habil, om enn litt anonym, svartmetallutgivelse.

Værbitts svartmetall legger seg i alle fall ikke her spesielt tett opp mot noen spesielle inspirasjonskilder, og er i stedet for en type musikk som gjør nytte av sjangerens typiske, generelle bestanddeler. Fans av Ulver og Taake vil imidlertid kanskje ha en litt enklere inngang enn andre, og en Metallurgi-aktig sammenligning fra min side vil være å si at de også minner mye om hva Last Lightning har kokt opp på andre siden av Hardangervidda de siste par årene. Værbitts grunnstamme ligger i febrilsk spilte akkordrekker, jevnlige innslag av blast-beats og typisk, svartmetallsk skrikevokal, der clean-gitarer, roligere beats og atmosfæriske leads sørger for variasjon innimellom.

Og det fungerer hele tiden i alle fall greit på ‘Svartediket’. Åpningslåta «Frostrøyk over Vintertjern» varter opp med representativt gitar- og trommearbeid og kule, rytmiske fraser over verstemaet, og blir som en liten miniatyr av hva som er i vente på resten av EP’en. Det innebærer et håndverk som sjelden blir kjedelig og som utviser en god håndtering av enkeltelementene, men som jeg kanskje skulle ønske at ble gjort litt mer ut av i produksjonen. Gitarlyden er temmelig tørr på ‘Svartediket’, og tilfører sånn sett ikke så veldig mye utover kvaliteten på komposisjonene som i og for seg er greie nok, men som ikke alene får løftet musikken til sitt fulle potensiale. Sånn sett er det akkurat på dette punktet dessverre snakk om et steg tilbake fra ‘Tid’.

Dette gjelder først og fremst for den nevnte åpningslåta og «Likfunn under båthus». I de øvrige låtene synes jeg det er flere mer interessante grep. «Et sorgens kapittel» er platas kanskje beste låt med sin høylytte bass, ondskapsfulle melodier og strålende oppbygning mot slutten, og tittellåta er en fin, melankolsk annerledeshet jeg synes Værbitt kommer godt ut av. Så kommer altså den 13 minutter lange «Fortiden er et groteskt dyr» på slutten, som er en aldri så liten coverlåt av indie-bandet of Montreal. Denne synes jeg er et av de kuleste prestasjonene på plata, da Værbitt her gjør en god, edruelig jobb med både å svartmetallisere denne låta og å tilføre litt variasjon til en låt som i utgangspunktet er nokså ensidig – enten man liker det eller ei.

Det er altså mye kult og mange gode tilløp til interessante ting på ‘Svartediket’, men det er nettopp litt derfor at jeg savner en litt sterkere utnyttelse i produksjonen også. Sånn sett tror jeg Værbitt har mye av det som skal til for å lykkes enda bedre på sin neste utgivelse, og ‘Svartediket’ er uansett en god og nokså variert halvtime med svartmetall. Fint for desembermørket!

Skrevet av Alexander Lange

Leukophobia – Demo II

Leukophobia er et ny-oppstartet prosjekt fra Trondheim som i løpet av 2022 har sluppet to utitulerte demoer på bandcamp. Prosjektets uttrykksmessige utgangspunkt er en noe udefinert form for dødsmetall preget av enkle riff og groover i et middels tempo – i det minste var det tilfellet på demoen fra juli. På den nye demoen utvides dog prosjektets arsenal med elementer fra svartmetallen, samtidig som vokalen på litt underlig vis forsvinner fra lydbildet.

‘Demo II’ gjenbruker noe av låtmaterialet fra ‘Demo I’, i tillegg til å supplere med splitter nye låter. Samtlige av de åtte låtene er uten vokal, hvilket gjør at de føles mer ut som uferdige skisser enn ferdige produkter. Jeg reagerer derfor litt på at prisen på den digitale versjonen av demoen ligger på en femtilapp, ettersom du for nesten samme pris kan bli stolt eier av en av årets desidert beste full-lengdere, nemlig Kampfars ‘Til Klovers Takt’. For min del hadde «name your price»-funksjonen vært mye mer passende for den type opplevelse som ‘Demo II’ tilbyr.

Sånn sett er det generelt en del som bør adresseres før Leukophobia kan forvente å tjene inn noe særlig på musikken sin. ‘Demo II’ inneholder noen ålreite riff og et knippe ideer som fint kunne blomstret til noe større gitt en ordentlig behandling, men disse ideene hemmes av de rudimentære og i overkant enkle trommesporene. I tillegg burde en instrumentalutgivelse med prislapp burde by på særegne kvaliteter i kraft av instrumentalformatet, fremfor å bare fremstå som ordinære låter uten vokal. Uansett skal det bli interessant å følge Leukophobias utvikling, selv om jeg foreløpig venter litt med å legge til prosjektets utgivelser i samlingen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Slegest – «Innsikt»

Den fjerde fullengderen til vestlendingene i Slegest, ‘Avstand’, kommer i januar, og første låt på menyen vil da være «Innsikt» som ble sluppet forrige uke. Dette er en konsis tre-minutters sak som på ingen måte innevarsler noe brudd med bandets mørke, rocka og doom-befengte metall. «Innsikt» baserer seg på en enkel og drivende groove som får drahjelp av habil, klassisk rifflek, og Stig Eses vokal får ligge over som et obskurt gufs slik at låta får en eim av mystikk over seg.

Låtas hovedfrase «kraftens sentrum kan ein ikkje forklara» er en lekker detalj, og Slegest gjør for så vidt en god jobb med å variere gitarspillet over grooven. Likevel blir «Innsikt» en litt udynamisk og uforløst affære, og jeg tror bandet kunne gjort mer ut av låtas grunnvoller og latt de utvikle seg i en mer definert retning.

Skrevet av Alexander Lange

Moonscape – «If Heaven Knows My Name» & «A Rendezvous in Time»

Moonscapes Håvard Lunde girer opp til slippet av sin foreløpig utitulerte tredjeplate, som etter sigende slippes tidlig i 2023. Lundes utsvevende og mangefasetterte form for progmetall er definitivt ikke skreddersydd for singelformatet, men den produktive musikeren har sannelig klart å stelle i stand to relativt konsise missiver fra den kommende skiva. «If Heaven Knows My Name» og «A Rendezvous in Time» bærer begge Lundes gjenkjennelige låtskriversignatur godt synlig på sine eksteriører, men er på samme tid mørkere og mer robuste enn materialet vi fikk servert på ‘Entity, Chapter 2:..’ fra 2020.

Dette er til tross for at de ekstremmetalliske elementene uteblir på den doble singelen. «If Heaven Knows My Name» veksler mellom tunge riff og keyboard-innstillinger hentet ut fra Dream Theaters ‘Images and Words’/’Awake’-fase, og mer lavmælte vers akkompagnert av pulserende 80-talls synther. Låta leder omsider ut i et mer omfattende instrumentalparti, hvor harmoniserte gitarer og en noe overbrukt fløyte-synth får godt med plass til å boltre seg. «A Rendezvous in Time» – som på dobbelsingelen opptrer i en alternativ versjon per informasjonen til Spotify – kutter ned på de instrumentale fyrverkeriene for å presentere en desto mer konsis singelopplevelse. Låta underbygges av et powermetallisk, joggende komp, og veksler tonalt mellom tilsvarende powermetalliske åskammer og Terra Odium-aktige skyggedaler.

Musikalsk sett fungerer de to låtene meget godt som appetittvekkere i forkant av Moonscapes kommende skive. Låtstrukturene er kompakte og gjennomtenkte, og fylt med instrumental-detaljer som bidrar til å opprettholde lytterens interesse. Dessverre er det – som på ‘Entity, Chapter II:..’ – vokalen til David Akesson som hindrer låtene i å nå de riktig store høydene. Akesson har en god musikalteatersk klangfarge og teknikk, men mangler kraften og høyden til å realisere potensialet til Lundes strålende instrumentaler. Dessuten sliter vokalmelodiene med å feste seg til minnet, hvilket er et problem når de ekstremmetalliske vokalteknikkene har blitt ofret til fordel for gjennomgående melodisk vokal. Dette er til dels flisespikkende kritikk, og jeg vil definitivt si av både «If Heaven…» og «A Rendezvous…» inneholder flust med kvaliteter å bite seg merke ved for fans av smått powermetallisk progmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Noxium Ferus – «Cut off from God»

Noxium Ferus er et ganske så ferskt ekstremmetallprosjekt, riktignok med et erfarent mannskap, som før slippet av låta «Cut off from God» kun hadde singelen «Dickslapped by the Devil» å vise til. Mens sistnevnte låt slo fra seg med et ganske tydelig og forrykende svartmetallpreg, er «Cut off from God» en klart mer death og thrash metal-aktig affære, og eksponerer et Noxium Ferus med et godt øre for tunge og hardtslående riff.

Ved at dette utgjør hovedelementet i låta, utgjør «Cut off from God» i all hovedsak også fem sterke minutter, om det så kan være snakk om litt anonymt til tider. Vokalprestasjonen er også god, men gjør seg selv en liten bjørnetjeneste når en lys korvokal kommer ganske uheldig ut i det ellers gode refrenget. Låta bidrar imidlertid uansett til at Noxium Ferus med bare to låter under beltet har vist et nokså bredt repertoar til verden allerede, og at det sånn sett blir spennende å følge bandet videre – singelcoveret kan kanskje tyde på at et album er på vei.

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «De Taptes Dans»

Etter å ha imponert Metallurgi-redaksjonen med fjorårets bunnsolide ‘The Bust of Beelzebub’ gir de ekstremmetalliske fartsdemonene Phantom Fire endelig livstegn fra seg med singelen «De Taptes Dans». Der låtmaterialet på ‘The Bust of Beelzebub’ var overraskende variert, fokuserte singlene nesten utelukkende på bandets mer punkete og fartsmetalliske sider. Dette er også tilfellet på «De Taptes Dans», som med sine snaue tre minutter er en heseblesende forsmak på bandets kommende andreskive ‘Eminente Lucifer Libertad’.

En smått eksotisk melodi slanger seg ut av høyttalerne i det man trykker play på «De Taptes Dans», før et huggende thrashriff leder oss inn i låtas ekstremmetalliske indre. Åpningens melodikk gjør en retur i løpet av låtas spilletid, men de fleste hjørner som rundes sender lytteren rett inn i gapet på et av bandets monstrøse, ekstremmetalliske påfunn. Blant disse finner vi stormende blastbeats toppet med skjærende gitarer, massive svartpunk-akkorder og avslutningens tordnende dobbelbass. «De Taptes Dans» er et godt eksempel på det Phantom Fire gjør best; nemlig å bowle lytteren over ende med en potent kraftsalve av thrashende, svartmetallisk metallpunk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – «Forkledd i nattens farger»

Etter å ha sluppet debutalbumet ‘Love, Death And Void» i oktober, har svartmetallprosjektet Ånder nå sluppet første låt fra det som ser ut til å være et nytt, kommende album. Låta heter «Forkledd i nattens farger» og er syv minutter med minimalistisk svartmetall der formålet etter alle solemerker er å dra lytteren inn i en meditativ, mørk atmosfære.

Dette er også noe Ånder til dels lykkes godt med, særlig gjennom de flotte synth-tonene som ramler over lydbildet litt før treminuttersmerket. Også den mørke spoken word-vokalen er et effektivt virkemiddel, så vel som den soniske tildekningen av den desperate hylevokalen. Likevel er det en del forbedringspotensiale, da jeg synes atmosfæren i hovedtemaet ikke er effektiv nok, og at de lyse pianotonene over kommer ganske uheldig ut ved at de høres nokså sure ut.

Skrevet av Alexander Lange

Grimmferd – «Evig pint»

Etter å ha sluppet debutplata si for snart to uker siden, har Grimmferd nå også sluppet et cover av Kaizers Orchestra-låta «Evig pint». Det er en coverlåt som ligger forholdsvis tett opp mot originalen, men Grimmferd evner likevel å tilføye et nokså effektivt svartmetallpreg på den, særlig i låtas første ledd. Det gjør dette til et hedelig forsøk på en ekstremmetalltolkning av Kaizers, selv om jeg synes den spinkle vokalen og en del ujevnheter i gitarspillet svekker låta noe utover.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

She Said Destroy – Bleeding Fiction 2: Child of Tomorrow

For meg personlig, er oppfølgeren til She Said Destroy sin monumentale ‘Bleeding Fiction’ fra 2012 en spesiell hendelse. Dette er selvfølgelig tilfellet for bandet også, som kommenterer at ‘Bleeding Fiction 2’ som oppfølger demonstrerer utviklingskurven bandet har fulgt de siste ti årene – om det så er snakk om den musikalske, produksjons- eller tankemessige. Utgivelsen er spesiell for meg av akkurat samme årsak, nemlig fordi den gjør det tydelig for meg hvor mye som har skjedd i mitt eget liv siden jeg begynte å interessere meg for metallens internasjonale og norske undergrunn for drøyt ti år siden.

Jeg kjente på noe av det samme da She Said Destroy ga ut en av de beste norske metallskivene i fjor – og i alle fall en av de mest tematisk relevante med tanke på tiden vi lever i -, nemlig ‘Succession’. Skiva rettet et tematisk fokus på menneskeartens ve og vel i det unge årtusenet, hvor apati ble foreslått som en av de største drivkreftene i vår egen selv-destruktive atferd. På ‘Bleeding Fiction 2: Child of Tomorrow’ fortsetter bandet å rette en vid-vinklet tematisk linse mot menneskehetens fatale mangler, men rammer bildet inn i et post-metallisk uttrykk som slekter på forgjengerens musikalske visjon.

Det er ingen tvil om at bandet har utviklet sine egne produksjonskunnskaper siden 2012. I likhet med fjorårets skive ble ‘Bleeding Fiction 2’ spilt inn i studioet Ymir Audio i Vilnius, hvor produsent og låtskriver Snorre Bergerud er bosatt for øyeblikket. Noe av det første som slår en i møtet med EP-en er det enorme mangfoldet av teksturer som låta byr på, samt måten disse teksturenes plassering i miksen åpner et enormt og levende rom i musikken. ‘Succession’ nøt utvilsomt godt av den samme produksjonsjobben, men den får ekstra mye å si for en utgivelse som er så rik på teksturer, detaljer og tilleggsinstrumentering som ‘Bleeding Fiction 2’ er.

Åpningssekundenes glitrende og akvatiske gitarer skaper en umiddelbar forbindelse til forgjengerens post-metalliske klangbilde, før en kornete synth/gitar(?) glimter til med en nydelig bittersøt melodi. Rundt denne melodien stabler Bergerud en slags stolt men nedslått marsj, før de lidenskapelige brølene til Anders Bakke runger ut over det soniske landskapet. Det er vanskelig å ignorere musikkens emosjonelle ladning, som i likhet med musikken på ‘Succession’ er gjennomsyret av frustrasjon, sorg og sinne over frarøvede fremtidsprospekter. Disse emosjonelle kulørene gjør seg gjeldende over låtas snaue kvarters spilletid, som utarter seg som en serie bølgedaler og -topper etter post-rockens modell.

Også musikalsk har bandet kommet et langt stykke i senere tid. ‘Bleeding Fiction 2’ inneholder elementer av en hel drøss med sjangre i tillegg til metallen – post-hardcore, midwestern emo, matterock – uten at det noensinne blir uklart hvilken musiker-duo det er som sitter i det kreative førersetet. Det mest ekstreme eksempelet på sjangereksperimentering finner vi i oppløpet til låtas avsluttende klimaks; et drømmende, uvirkelig strekk som gir oss en ide om hvordan Rebekka Karijords nydelige ‘We Become Ourselves’ hadde lått om den ble spilt inn i Californias svimlende ørken-hete.

‘Bleeding Fiction 2’ overskygger på ingen måte forgjengeren fra 2012. Dette er ikke fordi den ikke er av tilsvarende – eller høyere – kvalitet, men fordi den fra et liknende utgangspunkt beveger seg i en såpass annerledes retning at de to låtene umulig kan måles etter samme kriterier. Det er i bunn og grunn vanskelig å finne en passende målestokk for musikken til She Said Destroy i 2022, ettersom bandet står ganske alene i måten de bruker en nesten overveldende mengde elementer for å kommuniserer enkle men essensielle budskap. Sånn sett er She Said Destroys nyeste utgivelse ingen mindre oppsiktsvekkende prestasjon enn fjorårets skive, men nok en inspirert utgivelse fra et band som virker å ha funnet sin kreative og tematiske ledestjerne. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blodkvalt – Algor Mortis

Det er ikke spesielt lenge siden de første demo-utgivelsene fra Blodkvalts repertoar så dagens lys. Like fullt har bandet vært på manges lepper bare siden den gang, og de har gjennom en jevn strøm av små utgivelser og forrykende live-opptredener, blant annet på by:LARM, blitt en størrelse å regne med i Oslos underskog av kompromissløse band. På Blodkvalts debutplate ‘Algor Mortis’ samler bandet både gamle og nye låter i en brutal og ganske variert halvtime, som på alle måter fungerer som en slags kulminasjon av alt de har rukket å gjøre det siste halvannet året.

Det enkleste er nok å omtale Blodkvalt som et svartmetallband. Gjennom blant annet presentasjonen, den helt fantastiske skrikevokalen, den primale metallriffingen og blast-beats er det helt klart også en merkelapp bandet kan sies å be om. Men mye av det interessante i Blodkvalts musikk ligger like fullt i bandets evne til å skyte inn elementer fra hardcore punk, grindcore og støymusikk på en måte som eksponerer disse sjangrenes iboende fellestrekk med svartmetallen. Det gjør de på en måte som får deres egen stilistiske innretning til å virke såpass naturlig at det rett og slett fremstår merkelig at ingen har gjort nøyaktig det samme tidligere. Her er det snakk om musikere med dårlig tid og sans for råskapen som ligger i flere sjangres demo-modus, og som like fullt stiller med en ganske imponerende kontroll på sjangerlandskapet de beveger seg i.

Blodkvalt åpner plata med å pushe uttrykket sitt til yttergrensene. «The Abode Of The Dead» er to minutter med fullstendig overtenning, og får det til å virke som at bandet får hva enn for slags lytteutstyr man sitter med til å nærme seg sitt tekniske bristepunkt. I det presenterer også Blodkvalt sitt uttrykk godt, der den totalt hemningsløse skrikevokalen brer seg over et lydbilde av hurtig trommespill, virkelig diskantbefengt og punksk gitarspill og fuzzy bass.

Det er de korte og kaotiske metallåtene det er flest av og som utgjør hovedingrediensen på ‘Algor Mortis’. Bare noen minutter ut i får vi imidlertid smak på noe annet når Blodkvalt prøver seg på mer doom-metallsk og nesten Black Sabbath-aktig riffing på den lengre «Mutilated», som skal vise seg å bli et aldri så lite bilde på de jevnlige utstikkerne på denne plata. Litt senere kommer nemlig støyminuttet «Control Death» som sender meg øyeblikkelige assosiasjoner til Full of Hell og Merzbows fantastiske «Raise Thee, Great Wall, Bloody and Terrible», og avslutningen «41:10» byr på seks minutter med groovy, bass-basert og jam-aktig spill.

Disse sporene bidrar nok litt til at ‘Algor Mortis’ blir en litt vel sprikende affære, særlig når det gjelder de to sistnevnte låtene. Like fullt er ideene gode og først og fremst noe som kunne vært mat for en lenger og mer ambisiøs utgivelse. Videre er «41:10» faktisk noe av det aller kuleste som skjer på plata da jam-preget også er noe som ser ut til å kle Blodkvalt godt.

Men det aller kuleste på ‘Algor Mortis’ er nok likevel det Blodkvalt gjør mest av, nemlig den fullstendig kompromissløse, hardcore- og grindcore-aktige svartmetallen. Særlig lar jeg meg imponere av «Murk» etter en rekke gjennomlyttinger, der både noen saftige riff og onde, flotte moll-akkorder blir elementer som jeg gjerne skulle ønske det var litt mer av i gitarsegmentet ellers også. Men uansett: På de fleste av låtene av dette slaget får bandet formidlet en energi som man begynner å lure på hvorfor metallsjangeren ikke produserer mer av.

Det aller, aller kuleste er vokalen.

Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Grimmferd – Skyggesult

Gjennom en rekke singelutgivelser har enmannsprosjektet Grimmferd lekt med ulike ekstremmetalluttrykk de siste par årene. På debutplata ‘Skyggesult’ er det imidlertid mye som tyder på at Grimmferd trives best med å ta inspirasjon fra svartmetallens verden, der både presentasjonen og det musikalske uttrykket fremstår vel så mye som en hyllest til den norske andrebølgen som en original utgivelse.

Det åpner i alle fall nokså umiskjennelig, der man etter den korte introen «Valgalder» får servert en iskald støvsky av et svartmetalltema i «Likbæreren I Tussmørket», der også stort og flott trommespill etter hvert bidrar til å gi plata en ganske så storslått åpning. Det er i det hele tatt en rekke velfungerende temaer i platas åpningssegment. Hovedriffet i låta «Heksejakt» er for eksempel et av platas kuleste, og legger opp til et hardtslående og ganske catchy Satyricon-aktig verssegment. Låta «Trollbundet» er også et høydepunkt på plata, der Grimmferd evner ganske godt å fokusere låtstrukturen rundt et tungt og groovy hovedtema.

Slike tendenser skulle jeg for så vidt gjerne hørt mer av på ‘Skyggesult’. «Trollbundet» skiller seg nemlig litt ut i mengden i så måte, og mange av de andre låtene fremstår litt vel udisiplinerte strukturelt sett. Overgangene mellom deler fremstår ikke alltid like meningsfulle, og det er ofte litt vanskelig å forstå hva Grimmferd vil med helheten. Plata utsettes også for det jeg oppfatter som et litt vel dristig stilskifte når b-siden begynner å spinne, der den instrumentale stoner-låta «Antarctica» kommer overraskende på og etter hvert baner vei for «Soria Moria Slott», som er en vesentlig mer rocke-orientert enn alt annet på skiva. «Antarctica» har sine øyeblikk, men b-siden på ‘Skyggesult’ er både for ufokusert og av lavere kvalitet enn platas første spor; også den korte svartmetallåta «Terrified Depth» er for kaotisk til at jeg får så veldig mye ut av den.

Et annet ankepunkt ved ‘Skyggesult’ er vokalen, som jeg synes ligger litt for langt fremme i miksen og i det hele tatt er en vel spinkel skrikevokal jeg skulle ønske ga mer kraft til lydbildene. Det skal imidlertid sies at flere av clean-vokal-delene fungerer nokså godt, og særlig refrenget i «Det Herdes Med Sort Magi» er et høydepunkt i så måte. Og det er i det hele tatt en hel rekke av nettopp enkelthøydepunkter på ‘Skyggesult’. Grimmferd disker særlig noen sterke temaer og riff i første halvdel av plata. Til neste gang bør imidlertid det strukturelle og helhetshåndverket finslipes mer, i tillegg til at særlig vokalen trenger en overhaling dersom prosjektet skal fortsette i svartmetallsporet.

Skrevet av Alexander Lange

Ekrom – Ekrom

Ekrom er et nytt svartmetallband stiftet av ekstremmetall-veteranene «Kharon» fra Covenant og Thomas Ødegaard fra Nocturnal Breed. På deres selvtitulerte demo leverer de svartmetall som slekter på de mer krigerske og symfoniske hjørnene av det norske 90-tall, men ikledt en fuzzy og flisete produksjon som avslører prosjektets opprinnelse på Bandcamp.

Veldig grovt sett kan de tre låtene som utgjør ‘Ekrom’ oppsummeres som klassisk Immortal krydret med symfoniske elementer. Dette gjelder kanskje spesielt den ‘Battles in the North’-aktige låta «Bell Witch», men gjør seg allerede gjeldende på den mektige åpningslåta «I Djevelens Skygge». I tillegg er det enkelte strekk med gitar som nærmer seg dødsmetallisk terreng, men som grunnet «Kharon»s beske skriking vil tolkes i retning svartmetallen av de fleste.

‘Ekrom’s 15 minutter byr ikke på noe omfattende innblikk i bandets idé-univers, men kommuniserer likevel et tydelig potensial for bandet. Låtskrivingen er generelt tett, og selv om det uttrykksmessige foreløpig fortoner seg som relativt kjent og streit, så fungerer det utmerket som rammeverk for låtmaterialet vi finner på bandets debut-demo. Det gjenstår å se om Ekrom har kommet for å bli som aktør på den norske scenen. Det er derimot ingen tvil om at de har noe her å gjøre, basert på det sterke låtmaterialet på ‘Ekrom’. Anbefales fans av den norske andrebølgens mer krigerske faksjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hexenkeit – DEMO (old rehearsal tracks)

Om du en gang skulle lansere noen opptak fra en øving på Bandcamp, slik svartmetallduoen Hexenkeit har gjort nå nylig, skal du ikke frykte at vi i Metallurgi gjennomanalyserer og kritisk tilnærmer seg det som ligger der. Men vi gir likevel en liten heads-up om Hexenkeits lille lansering, der de blant annet byr på noe ganske rå og riffbasert svartmetall a la tidlig Burzum. Til tider er det ganske så kult, og det anbefales for enhver med tid til ti minutter med svartmetallsk demo-musikk.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Congelia»

Det ble med en gang duket for et spennende øyeblikk neste år da tungvekterne i Enslaved nylig annonserte at deres neste album ‘Heimdal’ kommer til våren. To av låtene herfra har vi visstnok fått høre allerede; «Kingdom» ble sluppet for et par måneder siden, og «Caravans of the Outer Worlds» er fra før av tittellåta på den lille EP’en bandet slapp i fjor. Den nye singelen «Congelia» bidrar dermed med sine åtte minutter til at man allerede kan boltre seg i 20 av de 46 minuttene ‘Heimdal’ til slutt vil by på. Låta bringer imidlertid inn noe litt annerledes enn de to foregående låtene, og er en underlig og stormfull dristighet av en prog-kjempe.

Mens særlig «Kingdom» i mine ører bygde ganske tydelig videre på mange av idéene Enslaved lekte med på deres forrige fullengder ‘Utgard’, peker nemlig «Congelia» i større grad mot de langstrakte, ambisiøse og smått eksperimentelle komposisjonene på ‘RIITIIR’. Bandet introduserer låta med typisk Enslavedske svartmetallakkorder, men supplerer de straks med en kompgitar som tilfører både en groove og en atonalitet som skal innevarsle hvordan låta i stor grad skal traske videre. Enslaved gjør godt bruk av den suggererende rytmikken som bare blir mer og mer effektiv utover i låta, og det merkelige tonesamspillet vokser etter hvert på meg og gir særlig god uttelling når en skjærende synth-aktig lead får scenetid etter ca. tre minutter.

Forløsningen som kommer i form av et svært, langstrakt refreng med clean-vokal tilfredsstiller ved å bringe inn noe litt lettere fordøyelig. Med det er «Congelia» falt godt i smak hos meg etter en rekke gjennomlytt; de eksperimentelle grepene gjør opptakten til plata desto mer spennende, så håper jeg likevel Enslaved vil gjøre helheten litt mer ulik mye av det bandet tross alt har vært mer eller mindre borti på tidligere plater.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Slip Away»

Det er nå to år siden slippet av Atenas forrige skive, den foreløpige karriere-toppen ‘Drowning Regret & Lungs Filled with Water’. Det finnes foreløpig intet nytt å melde angående en eventuell fjerdeskive, men bandet har nylig vært i studio og spilt inn en splitter ny låt hos Henrik Udd, en kar som ikke er fremmed for å jobbe med noen av de større navnene innenfor metalcore (Bring Me the Horizon, Architects, Dayseeker). Det er ikke utenkelig at Atena selv kan høre hjemme i den kategorien en dag; i alle fall ikke om vi skal dømme ut ifra singelen «Slip Away».

«Slip Away» er et blytungt, atmosfærisk og storskalert stykke kommersiell metalcore. Tekstens nostalgiske og vinterdeprimerte tematikk utspiller seg foran et bakteppe av stadig vekslende eksplosivitet og post-aktig refleksjon, og krones med et nydelig refreng som nesten virker inspirert av Einar Solbergs arbeid på fjorårets ‘Aphelion’. Bandet nailer i stor grad balansen mellom dybde og enkelhet som kjennetegner god kommersiell låtskriving, og den glattpolerte miksen til Udd gir låta den gjennomslagskraften den trenger for å menge seg med gigantene innenfor sjangeren. «Slip Away» kommer neppe til å omvende folk som er skeptiske overfor sjangeren, men den er et godt eksempel på hvordan man skriver god kommersiell metalcore i 2022.

Skrevet av Fredrik Schjerve

66Crusher – «Distrust»

66Crusher fra Vestlandet er en, for meg, ukjent entitet som har gitt ut skiver i skjæringspunktet mellom thrash og progressiv metall siden det tidlige 2000-tall. Ærlig talt forventet jeg ullen groove-metall da jeg trykket play på deres nyeste singel – dette på grunn av assosiasjonene både logo og band-navn gir meg – men i stedet fikk jeg mørk og stemningsfull, for ikke å si bunnsolid progmetall. En gledelig overraskelse etter alle målestokker!

«Distrust» er den første singelen fra den kommende fjerdeskiva deres ‘Limbo’, som slippes i februar 2023. «Distrust» er en alvorstynget ode til feil-informasjonens tidsalder, levert via mørk, tung prog som åler seg opp mot norske grupper som Terra Odium og Communic. Bandet har likevel noen karakteristikker som skiller dem fra de nevnte gruppene, og som markerer dem som en gruppe som har noe eget å komme med i den norske progmetall-floraen. Bandets musikk har kanskje spesielt en nøktern og uflashy tilnærming til prog som kan sammenliknes med In the Woods… sitt nyere materiale, men som er langt mindre ekstremmetallisk. Vokalist Jarle Olsvoll har dog det samme melodiske instinktet som Bernt Fjellestad fra det nevnte band, og sangerens klare røst fungerer mer eller mindre som navigasjonsstjerne for lytteren gjennom låtas 8 minutter.

«Distrust» er et profesjonelt, vel-produsert og effektivt første innblikk i materialet på den kommende skiva til 66Crusher. Jeg er ikke overbevist om at låta rettferdiggjør sin lange spilletid med nok minneverdige musikalske hendelser, men dette kan man ikke være sikker på før man har hørt låta i kontekst av resten av plata. «Distrust» er uansett en gledelig overraskelse for en kar som ikke kjenner bandet fra før, og jeg kjenner jeg gleder meg til å bli bedre kjent med bandets progmetalliske univers på ‘Limbo’ i Februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jaggu – «Earth Murder»

Power-trioen Jaggu fra Oslo har nettopp annonsert at andreskiva ‘Rites of the Damned’ kommer i januar, og i den anledning har de sluppet den illsinte og apokalyptiske bangeren «Earth Murder». På «Earth Murder» finner vi lite av den Mastodon-aktige psykedeliske stoneren som preget singelen deres «The Pit» fra 2020, men i stedet har vi fått servert en Rongeur-aktig eksplosjon av hardcore-farget stoner/sludge som virkelig har blod på tann.

Det fuzzy riffet som åpner showet levner ingen tvil om at dette er Jaggu i angrepsmodus, heller enn deres psilocybin-påvirkede, psykedeliske selv. Tekstens miljøbevisste vinkling støttes opp av hardtslående og fengende dommedagsrock; og spesielt refrenget er en effekt kruttsalve av hardcore-aktig, bebreidende gjengvokal. I mine øyne er «Earth Murder» en langt skarpere komposisjon enn forgjengeren «The Pit» , selv om jeg nesten skulle ønske de kapitaliserte på den drivende energien enda mer ved å redusere låtlengden til en kort, 2/3-minutters sprint. Dette er uansett jævlig bra saker, og jeg håper vi finner et par kraftpakker til av samme art på ‘Rites of the Damned’ i januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Morgendag (feat. Roman of Bizarrekult)»

Om bare ti dager slipper post-black metal-prosjektet Myrvandrer sin andreplate ‘Salt’. I anledning opptakten til da har vi nå fått høre på et kortere og mer direkte spor fra plata enn låta «Kunsten Å Forsvinne», som ble sluppet for noen uker siden. Denne heter «Morgendag», og her har Myrvandrer fått med seg Roman, som ellers er kjent for å stå bak prosjektet Bizarrekult.

«Morgendag» er en nokså hardtslående og fengende affære, og er interessant i det at et nærmest alt-metal-aktig hovedtema går i en ganske naturlig forening med både Romans og Myrvandrers svartmetallske skrikevokal. Intet mindre enn et drivende chugge-riff får videre fylle versene. Jeg har nok mer sansen for de mer atmosfæriske sidene til Myrvandrer, men der jeg også tillater meg til å tro at vi får nok av det på den kommende plata, kan nok «Morgendag» ses på som et velkomment friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange

Ritual Death – «Vermin»

«Vermin» er andre singel fra Ritual Deaths kommende selvtitulerte debutplate, der mye tyder på at vi skal få servert harde, kompromissløse og korte doser av brutal, svertet death metal. «Vermin» varer ikke lengerer enn to og et halvt minutt, og introduseres med iskalde og metalliske gitarakkorder som gir flest assossiasjoner til industriell metall.

Over en trommebeat som nesten er fornærmende enkel sprer gitarene vingene ut slik at flotte, svartmetallske akkorder får fylle versene, og Ritual Death ruller deretter ut et knusende og tungt refreng som også blir låtas finale der det tynes til låtas ende. Mer enn et kort, knalltøft varsku om brutaliteten på plata blir det dermed kanskje ikke, men sammen med låta «Lunae» pirrer «Vermin» interessen sterkt for det som kommer i desember fra Ritual Death.

Skrevet av Alexander Lange