Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#50-#36)



#50: In the Woods… – Diversum

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Progressiv/melodisk death/doom

In the Woods… har alltid vært et eventyrlystent band rent uttrykksmessig, og som en konsekvens har det vært vanskelig å stadfeste hva som kan sies å være bandets signatursound – om de har noe i det hele tatt. På ‘Diversum’ virker den kreative flukten å ha roet seg noe, og resultatet er en samling låter som virker hugget ut av samme råstoff samtidig som det ivaretar In the Woods… vagt progressive tilbøyeligheter. Bandets nye vokalist Bernt Fjellestad viser seg å være en perfekt match for materialet, og hans kraftige, malmfulle røst gir musikken en gravitas som løfter det seriøse tekstmaterialet. Enkelte gnisninger i instrumentstemmene gjør at plata ikke helt klarer å måle seg med årets sterkeste norske utgivelser, men det er ingen tvil om at In the Woods… begynner å nærme seg noe virkelig uovertruffent med ‘Diversum’

Beste låter: «Moments», «The Malevolent God» og «Master of None»

Link til omtale
Strømmelink


#49: Strandhugg – Ashes of Yggdrasil

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv metall/djent/groove metal

På ‘Ashes of Yggdrasil’ viderefører og raffinerer Strandhugg det nokså spesielle uttrykket de frembrakte på ‘Norn’ – hele åtte år sida denne debutplata kom ut. Moderne, groovy og djent-aktig progressiv ekstremmetall glaseres her med norønn-mytologisk tematikk, og om blandingen høres underlig ut kan man likevel konstatere at Strandhugg får det til å fungere overraskende godt. I bunn ligger det også solid og hardtslående moderne metall, og da også med et og annet nikk til melodisk death metal som gir det hele en mer fengende finish.

Beste låter: «Æon», «Álögum»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#48: Khold – Svartsyn

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Hamrende grooves og dyster svartmetall opptrer side om side på Kholds stilfulle og poetiske ‘Svartsyn’. Bandets uttrykk er umiskjennelig og nesten urokkelig stabilt over ‘Svartsyn’s ti låter, men subtil variering innenfor godt etablerte rammer sørger for å holde lytteren engasjert fra start til slutt. «Gard»s vokalfremførelse er brutal og dikterisk på en og samme tid, og fungerer som et hardnakket og værbitt motstykke til Djevels mer utsvevende tekstlige utflukter. Man har liten grunn til å klage over manglende innovasjon når groovene trår til så hardt som de gjør på «Ødslet Blod», eller når man innser at ingen andre band ute i den videre metallosfæren skriver svartmetall på nøyaktig samme måte som Khold.

Beste låter: «Apostel», «Evig» & «I Demonenes Bok»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#47: Celebratum – Kollektiv Sinnssykdom

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Black metal

Mange av svartmetallens sider går sømløst sammen på Celebratums ‘Kollektiv Sinnssykdom’. Her får man tøffe riffbaserte seksjoner, seige, atmosfæriske strekk, potente melodier og fartsfylt teknikk uten at bandet noen ganger mister grep om et ganske veldefinert og ukomplisert svartmetalluttrykk. Det hele gjøres også litt ekstra unikt og merkelig gjennom det spesielle albumcoveret og den gode og nokså varierte vokalprestasjonen til vokalist Romul. En plate av jevn og solid kvalitet som ikke bør gå norske svartmetallhoder forbi tross ganske lite blest og oppmerksomhet rundt skiva.

Beste låter: «Brente Lik», «Arven Som Føler Oss Berettiget», «Undergangstrang»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#46: Conspectus – Grand Revelation

Plateselskap: Holocen Records (eget plateselskap)
Undersjanger: Progressiv metall

Plateåret 2022 åpenbarte en rekke hittil ukjente talenter innenfor norsk progmetall, og Conspectus fra Ålesund er definitivt blant disse. Bandet spiller en moderne form for progmetall som legger like stor vekt på fengende refrenger som på kreative lystflukter, og skiva er som en konsekvens både lett fordøyelig og teknisk imponerende. Både produksjon visuell presentasjon og instrumentprestasjoner holder et skyhøyt, profesjonelt nivå, og det er i det store og det hele et aldri så lite mysterium at Conspectus etter flere utgivelser på dette nivået fremdeles står uten plateselskap. Det er derfor en glede å kunne rette fokuset mot denne noe oversette juvelen i årets norske metallproduksjon, samt å gi skiva en hederlig plassering på årets liste over Metallurgis favorittutgivelser.

Beste låter: «Confessional», «Morally Flexible» & «Anomaly»

Link til omtale
Strømmelink


#45: Ritual Death – Ritual Death

Plateselskap: Shadow Records
Undersjanger: Blackened death metal

Ikke mange norske metallplater fra i år – eller internasjonale for den saks skyld – ligner spesielt mye på Ritual Deaths debutplate. Dette smått mystiske bandets utgangspunkt er i og for seg et nokså gjenkjennelig blackened death metal-uttrykk, men oppå det hele ligger en brutalitet og en estetikk som også minner mye om ekstremmetallens ulike krysninger med industriell musikk. Det livnærer noen uhyre hardtslående låter, der Ritual Death hvor mye kraft som kan ligge i basal og primal ekstremmetall.

Beste låter: «Vermin», «Morbid veils of Kharon», «Nothingness without emptiness within»

Link til omtale
Strømmelink


#44: Fjøsnisse – Fjord og Fjeld

Plateselskap: Screaming Skull Records
Undersjanger: Black metal

Utelatelsen av Fjøsnisses ‘Vord’ var en av de tøffeste avgjørelsene redaksjonen ble nødt til å ta i forbindelse med fjorårets top 50. Mellom tårene og juleakevitten forbannet vi anmelder-jobbens harde kår, og skålte for tanken om at Fjøsnisse kunne finne på å gi ut en enda sterkere skive i 2022. Anders Vada må ha hørt denne skålen runge gjennom den trønderske nattelufta, for han kløyv øyeblikkelig ned fra tretoppene og satte i gang arbeidet med sin nye skive. ‘Fjord og Fjeld’ var resultatet, og sannelig er det ikke den beste skiva enmannsmusikeren har levert så langt. Skiva har en nydelig flyt fra start til slutt, og er pepret med nydelige, melodiske svartmetallperler som «Den Forlatte Kirke» og «Mektige Tinder». I år skåler vi ikke lenger for å glemme urettferdigheter eller vår egen manglende dømmekraft; vi skåler for gleden av å kunne gi Fjøsnisse en velfortjent plass blant årets beste norske utgivelser!

Beste låter: «Den Forlatte Kirke», «Mektige Tinder» og «Nattens Vind»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#43: Sjakal – Sea of God

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv/melodisk death metal

‘Sea of God’ gir veldig mye av det man gjerne ønsker seg fra en debutskive fra et moderne metallband. Dette er en plate som er like brutal som den er fargesprakende, der Sjakal evner å peke i et flust av interessante retninger med sin varierte progressive ekstremmetall. Bandet lykkes ofte også med å implementere et særs effektivt melodisk element som har en tendens til å gjøre musikken ganske så fengende, og i miksturen med brutaliteten i Sjakals musikk gjør det seg utvilsomt svært godt. Når bandet også lykkes godt med lengre og ambisiøse komposisjoner, blir det utvilsomt spennende å se hva de vil være i stand til ved neste anledning.

Beste låter: «Sleeping Beast», «Solar Eclipse», «Scorched Earth»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#42: Gjendød – I utakt med verden

Plateselskap: Hellthrasher Productions
Undersjanger: Black metal

En av de største positive overraskelsene jeg fikk som skribent ved bloggens oppstart i 2020, var elven av jagende, inspirerte melodier som fosset gjennom Gjendøds ‘Angrep’. Gjensynsgleden var derfor stor da bandet slapp ‘I Utakt med Verden’ i våres, selv om musikken som fylte skiva var så å si ugjenkjennelig fra forgjengeren. Borte var de fremover-tumlende strømmene av hektisk svartmetall, erstattet av det som best kan oppsummeres som en rolig og tankefull fottur gjennom Ulverske skogslandskaper. Gitarene på ‘I Utakt med Verden’ faller som nysnø gjennom stereo-feltet, og bassen tar rollen som ledsager i kraft av sin trygge, ufravikende tilstedeværelse. Gjendøds nyeste skive overbeviser ikke på bakgrunn av kraftfulle, uforglemmelige enkeltideer, men som følge av den subtile trolldommen den kaster over lytteren når den sildrer ut av anlegget.

Beste låter: «Skyggeslakt», «Oppreisning» & «En Bismak fra Oven»

[ikke omtalt]
Strømmelink


#41: Solus Grief – With A Last Exhale

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Atmosfærisk black metal

Jeg takker aldri nei til en god, atmosfærisk svartmetallplate med et lite knippe lange låter, og Solus Grief har levert nettopp det i år – og litt til. ‘With A Last Exhale’ leverer nemlig effektive, langstrukne stemninger som også så effektivt skildres på albumcoveret, men Solus Grief evner også å koke opp noe litt spesielt sett i forhold til andre prosjekter innenfor dette sjangerlandskapet. Det er en forfriskende klarhet i lydbildet, der melodiene og ikke minst bassen kommer flott og godt frem. Med det får man en uvanlig komplett atmosfærisk svartmetallpakke.

Beste låt: «With a Last Exhale»

Link til omtale
Strømmelink


#40: Simen Jakobsen Harstad – Stallo

Plateselskap: Skogsnog
Undersjanger: Progressiv rock/metall

Å høre på ‘Stallo’, er å iaktta den ufiltrerte og overstrømmende kreative prosessen til en ung og inspirert musiker. Simen Jakobsen Harstad – best kjent fra stoner/doom-duoen Golden Core – utlyser en fullstendig manglende interesse for sjanger-grenser og konvensjon på sin første soloskive, og samler like så godt tekniske etyder, tårnende stoner/prog og ECM-aktige jazzkomposisjoner under et og samme tak. Resultatet er en frisk og fascinerende skive som gjør opp for sitt manglende fokus med noen av årets mest blendende kreative bragder.

Fun fact: Til tross for at låta ikke kan sies å inneholde et sekund metall, har «Første Snø» trolig vært bloggens mest avspilte låt i hele 2022. Hva dette sier om vår kredibilitet som metall-journalister vet jeg ikke, men om du tror vi angrer på dette tar du grådig feil:)

Beste låter: «Tribus», «Stallo» & «Første Snø»<3<3<3

Link til omtale
Strømmelink


#39: Syndexioi – Sol Begravd

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Atmosfærisk black/doom

‘Sol Begravd’ er blant undergrunnsplatene på denne lista som kan vise til en forholdsvis betydelig internasjonal oppmerksomhet i år. Med et svært gjennomført konsept i bunn, et velfungerende og obskurt produksjonsdesign og en atmosfære som regelrett svøper plata i mystikk er det ikke spesielt vanskelig å forstå appellen, da også i form av at utgivelsen må kunne regnes som et aldri så lite unikum i år. Dette er plata for deg som vil ha et Summoning med en litt annen tematisk inngang, eller om du – som oss – kan glede deg over noe som minner en hel del om fjorårets store Metallurgi-favoritt ‘Fidelitas’ av Athar Aghanon.

Beste låter: «Clad in Tyrian Purple», «Syndexioi»

Link til omtale
Strømmelink

#38: Sahg – Born Demon

Plateselskap: Drakkar Entertainment GmBH
Undersjanger: Heavy/doom metal

I en norsk musikkscene som lider av kronisk mangel på god tradmetall, er band som Sahg verdt sin vekt i gull. Bandets kombinasjon av klassisk doom og fengende tradmetall gjør den satanistiske stikkpillen som låttekstene utgjør til en fryd å motta, og pillen smøres ytterligere inn av den fremragende røsten til gitarist/vokalist Olav Iversen. Det svartmetall-berørte coveret av Jan Eggums «Heksedans» er platas offisielle genistrek, men du finner flust av grunner til å vifte med genistempelet over ‘Born Demon’s øvrige ni låter. Gjør som babyen på albumcoveret, og søk den betryggende omfavnelsen til Norges beste satanistiske tradmetallband på ‘Born Demon’.

Beste låter: «Fall into the Fire», «Born Demon» & «Heksedans»

Link til omtale
Strømmelink


#37: Under The Oak – Rattus Norvegicus

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Thrash/heavy metal

Under the Oak har med ‘Rattus Norvegicus’ levert et av årets beste norske plater som sverger lojalitet til de mer tradisjonelle uttrykkene innenfor metallmusikk. Det vil si: Denne plata er som en hyllest til 80-tallsmetallens fartsfylte og aggressive hjørner, og inkluderer attpåtil et herlig riffteft og noen forbilledlige vokalprestasjoner. Når det gjelder å levere dødseffektiv og profesjonell tradmetall anno 2022 gjør Under the Oak sånn sett jobben, og vel så det – ‘Rattus Norvegicus’ underholder og imponerer med sin innebygde finfølelse for metallens bestanddeler.

Beste låter: «Inner Demon», «Rattus Norvegicus»

Link til omtale
Strømmelink


#36: Djevelkult – Drep Alle Guder

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Åpningssekundene av tittelsporet på Djevelkults ‘Drep Alle Guder’ forteller deg alt du trenger å vite om bandets tilnærming til svartmetall. ‘Drep Alle Guder’ fortoner seg som en halvtimelang eksplosjon av knokler og stearinlys, hvor hvert eneste riff er mer blodtørstig og skarp-kantet enn det som kom før. Bølger av krigersk ekstremmetall skyller ut av høyttalerne med faretruende hyppighet og kraft, og seilende på denne sorte sjøen finner vi vokalist «Dødsherre Xarim», som fra en synkende jolle brøler ut forbannelser og besvergelser med herjet røst. Med ‘Drep Alle Guder’ har Djevelkult gitt ut en direkte ukristelig ekstremmetallskive, som med sine snerrende riff og heseblesende tempo vil sette fans av krigersk svartmetall i lys lue.

Beste låter: «Drep Alle Guder», «I Kuldens Vold» & «Perfect Obliterate»

[ikke omtalt]
Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Siden det ikke kom favorittpost sist uke kombinerer vi forrige og denne ukas favoritt i én post.

Askeregn – Brennende Åkres Grøde

Ute nå via Terratur Possessions

Da bloggen Metallurgi var nyopprettet, brukte jeg til stadighet hele avsnitt på å sutre over fraværet av en rød tråd i den norske metallscenen. I sine glansdager på 90-tallet var den norske scenen åpenbart samlet bak flaggskipet som var svartmetallen, og senest for ti år siden virket en ny, distinkt bølge av ekstremmetall å skylle over det norske landskap i form av band som ExecrationObliterationNekromantheon og Diskord. Det jeg ikke var klar over da vi startet bloggen i 2020, er at Norge slettes ikke er foruten bemerkelsesverdige regionale scener i skrivende stund. Plateselskapet Terratur Possessions har nemlig over årenes løp klart å samle noen av de dyktigste proponentene av okkult svartmetall vi har til lands, og har generelt sett vært en sentral kraft i videreformidlingen av lokalfenomenet «Nidarosisk» svartmetall. 

Askeregn er slettes ikke fra Nidaros, men det er ingen tvil om at det er hos Terratur Possessions de hører hjemme. Med sitt tidvis dissonante tonespråk har bandet nemlig mye til felles med band som Issolei og Misotheist, men distanserer seg på samme tid fra disse ved å ha en mye større påvirkning fra punk-preget svartmetall på lydbildet sitt. Felles for så og si samtlige av bandene hos Terratur er et tekstlig fokus på okkultisme og satanisme, og der stiller ikke Askeregn svakere enn øvrigheten. Andreskiva ‘Brennende Åkres Grøde’ presenterer nemlig en dramatisk og profetisk dommedagsvisjon, og det fortalt via et symbolsk språk ladet med referanser til bibelens falne engel. 

Åpningssporet «Under Dødens Måne, Under Djevelens Sol» kaster oss rett inn i Askeregns støyende og dissonante virvelvind av svertet punk og sydende svartmetall. Produksjonen har fått en kraftig oppgradering siden sist, men uten å legge bak seg den konfronterende og øredøvende kvaliteten som gjennomsyret debutskiva ‘Monumenter’. Bandets auditive ødeleggelse beveger seg i bølger gjennom låtas spilletid, og får sitt klimaks i sluttstrekkets ledegitarer, som ligger og ulmer som glødende askeflak i lufta.

Platas midtparti består av en rekke korte, skarpe stikk som alle bidrar til å bygge momentum i retning platas avsluttende låtkolosser. Spesielt verdt å nevne er kvasi-tittelsporet «I Røyken fra Brennende Åkre», som via skingrende interferens mellom orgel og gitar oppnår en langt mer illevarslende effekt enn foregående låter. «Inn mot Natten» skaper et aldri så lite oppbrudd i form av hedenske, svermende gitarer i åpningsstrekket, før bandet atter en gang gir rovdyrinstinktene fritt spillerom på broens destruktive vignetter. 

Hovedattraksjonen på ‘Brennende Åkres Grøde’ er likevel de to avsluttende låtmammutene «Mitt Hjerte er en Navnløs Grav» og «Når Ilden har Sluknet». På førstnevnte vektlegger Askeregn sine ‘Paracletus’-aktige, dissonante tendenser, og strekker seg paradoksalt nok i retning et eget, særegent tonespråk i samme slengen. «Når Ilden har Sluknet» fullbyrder omsider dommedagsscenarioet som bandet har brukt den siste halvtimen på å bygge opp, og gjør dette via syklisk, transe-induserende repetisjon av enkle motiver. Det er viktig for meg å understreke hvor organisk svartmetallen til Askeregn fortoner og utvikler seg, og å høre på dette avslutningssporet er som å bevitne et flammehav som fraktes med vinden og fortærer hele hektar med dyrkbar mark. 

Til slutt må jeg nesten fremheve vokalprestasjonen til E. Rustad, som er lidenskapelig, glefsende og omskiftelig på en måte som minner om Kampfars «Dolk». Pussig nok stopper ikke forbindelsen der for min del, ettersom jeg av en eller annen grunn føler at ‘Brennende Åkres Grøde’ utgjør et motstykke til Fredrikstad-bandets ‘Til Klovers Takt’ fra i år. For der ‘Til Klovers Takt’ var en vill og florerende ode til norsk natur, så virker ‘Brennende Åkres Grøde’ å skildre det samme landskapet etter at et katastrofalt og altomfattende inferno har slukt alt som lever og gror. Askeregn har med sin andreskive levert en av årets mer evokative og uttrykksfulle svartmetallutgivelser, og gjør med enkelhet krav på tittelen Ukas Favoritt hos Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Ritual Death – Ritual Death

Ute nå via Shadow Records

Passende nok er det trondheimsbandet Ritual Death som endte opp med å dele årets siste, doble favorittspalte her på Metallurgi sammen med Askeregn. I likhet med bandet over, passer det nok ikke helt å plassere Ritual Death i båsen nidarosisk svartmetall, både fordi det er snakk om tyngre og mer death metal-aktig svartmetall og denne selvtitulerte debutskiva er gitt ut på svenske Shadow Records. Men med medlemmer som blant annet er å finne i Beyond Man og en fortid på det sagnomsuste Terratur Possessions, er det nok likevel riktig å løfte fram Ritual Death som en av mange størrelser som på en eller annen måte, og fra landets midtre trakter sprøyter nytt, spennende liv inn i norsk svartmetall.

Da jeg først leste om Ritual Death i forbindelse med singelslippene til denne plata, kom det på som en liten overraskelse at dette bandet, som før nå altså ikke en gang har sluppet en fullengder, blant annet kan vise til en split-utgivelse med de franske undergrunnslegendene i Aosoth. Akkurat hvordan dette samarbeidet kom i stand vet jeg lite om, men én ting er klart for meg, og det er at Ritual Death nok har mer til felles med dette bandet stilistisk sett enn noen andre norske band jeg har vært borti. Misforstå meg rett: Ritual Death skiller seg delvis også markant fra dette bandet blant annet med sine vesentlig kortere låter. Men mange likheter ligger i musikkens klare slektskap til death metal og til og med sludge metal, der dyp growlevokal og skitne, feite gitarriff får prege uttrykket sammen med okkulte vibber og jevnlige innslag av svartmetallelementer.

Likheter med industriell metall finnes også på ‘Ritual Death’, noe som særlig aksentueres av det nærmest mekaniske preget trommene får i produksjonen. Det minner vel så mye om Godfleshs trommemaskinmetall som Blut Aus Nords syntetiske take på moderne svartmetall, og er noe av det som gir Ritual Death mest egenart. Ikke minst går det i forening med det jeg oppfatter som en slags minimalisme på denne plata. Både komposisjonene og produksjonen fremstår ukomplisert og enkelt skrudd sammen, noe som tilføyer en forfriskende skitten brutalitet til uttrykket.

Det kanskje tydeligste eksempelet på dette er de febrilske slagene med bare hi-hat og skarptromme som sammen med ukompliserte riff og brutal growling særlig setter preg på den første delen av plata. Her får vi blant annet servert et sterkt høydepunkt i det knusende refrenget på slutten av «Vermin», der Ritual Death viser hvor hardtslående de har evne til å være. Slike tendenser følges passende nok opp av «Black Metal Terror», som også innleder en mer groovy fase av plata som høydepunktet «Morbid veils of Kharon» tar videre på strålende vis videre.

Et annet høydepunkt finnes i den litt lengre «The pale king», som livnærer seg av en hypnotisk, suggererende og sakte blast beat før et av platas mer vellykkede orgel-innslag smyger seg inn mot slutten. Deretter avslutter Ritual Death det hele på utsøkt vis med et av de mer utpregede svartmetallåtene på plata, «Nothingness without emptiness within», som i og for seg samler elementene fra plata på vellykket vis der både illsinte blastbeats, primale riff og trommerytmer og atmosfærisk orgel får runde av dansen.

I all sin merkelighet og enkelhet er det for så vidt mye som ikke fungerer bra på ‘Ritual Death’. Det gjelder imidlertid i større grad isolerte deler enn aspekter som brer seg over plata; for eksempel er gitarmelodien som åpner «Lunae» nokså patetisk. Men i alt er dette en unik og interessant plate som biter innmari godt fra seg når det gjelder å levere brutal og primal svartmetall, og det med ganske kule hint til andre grener av ekstremmetallen.

Skrevet av Alexander Lange