traditional metal – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Vulture Industries – «This Hell is Mine»

Det avant-gardistiske bandet Vulture Industries‘ femte album ‘Ghosts from the Past’, som slippes samme år som bandet fyller 20 år, er nå bare drøye tre uker unna. Før slippet har vi allerede fått høre de to første låtene, «New Lords of Light» og «Saturn Devouring His Young», og nå har bandet også sluppet den tredje: «This Hell is Mine».

Mens «New Lords of Light» var et sterkt avspark og «Saturn…» et ålreit, men ikke fullt så sterk oppfølger, er «This Hell is Mine» i mine ører den beste singelen så langt fra ‘Ghosts from the Past’. Dette er en melankolsk rockelåt med noen herlige lydbilder, og Vulture Industries gjør en strålende jobb med å bygge opp låta. I tillegg gir noen kule strykearrangement og en flott groove låta et herlig folkemusikalsk preg. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Nocturnal Breed – «Knights of Denim»

Nocturnal Breed er et band med beina godt planta i tradmetallsjangeren, men som består av en gjeng som ellers først og fremst har gjort seg bemerket innenfor svartmetallsjangeren. Fire år er gått siden bandet sist slapp en fullengder i form av ‘We Only Came for the Violence’, og nå står neste for tur: ‘Carry the Beast’. Første smakebit hefra er «Knights of Denim».

Et relativt uhøytidelig og rendyrket 80-tallspreg er på plass. En nokså overdrevet vokal i stil med Accept og AC/DC ligger i front, og et velkjent akkordrekkemotiv som ellers blant annet er kjent fra Iron Maidens «Children of the Damned» preger låtas første og siste minutter. Det er litt billig, men også kult nok, og denne åtte(!) minutter lange låta blir dessuten styrket av et strålende bridge-parti der særlig synthene utfordrer grensedragningene mot tidlig svartmetallmusikk.

Skrevet av Alexander Lange

Sworn – «Calamity Sea»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sworn er et melodisk svartmetallband fra Bergen som har levert fire strålende skiver siden sin oppstart i 2005. Bandets sound er gjennomsyret av melankoli og lengselsfull nostalgi – i det minste er det disse følelsene som grep tak i meg da jeg lyttet på den nyeste singelen deres for første gang.

«Calamity Sea» er høyst profesjonell affære, svøpt i en høyoppløst, punchy miks som gir bandets stoiske akkordprogresjoner og Insomnium-aktige ledegitarer en gedigen, ruvende størrelse. Låtas robuste låtlengde på seks og et halvt minutt hjelper også i denne forstand, og alt i alt kan det sies at Sworn har levert en av årets mest storslåtte singelopplevelser så langt innenfor norsk svartmetall. Spesielt verdt å nevne er øyeblikket da bandet trommis Tom Ian Klungland slår over i blast beats etter å ha marsjert taktfast og tålmodig gjennom låtas øvrige spilletid. Sworn kombinerer melodisk svartmetall-elegans med den massive fremtoningen til moderne melodeath-band som Be’Lakor og nevnte Insomnium, og resultatet er en låt som er mektig og gåsehud-fremkallende av det rent sjeldne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattverd – «Det Stormer I Norge»‘

Mye tyder på at det er duket for et aldri så lite svartmetallhøydepunkt i år når Nattverds ‘I Helvetes Forakt’ kommer på fredag. Den forrige plata, ‘Vandring’, var en svært sterk prestasjon, og den første singelen fra den nye, «En Poesende Eim Vinden», vitnet om et band som er i ferd med å polere og raffinere uttrykket sitt. De sterke melodiene og aggresjonen fikk her ytterligere utløp via en noe feitere produksjon.

Dette preger også den siste singlen, «Det Stormer I Norge». Her spiller Nattverd på mange av de samme styrkene som på «En Poesende Eim I Vinden», men det er nok også snakk om en enda mer intens låt. Noen virkelig storslåtte melodier skyves i front og pares med brutale trommerytmer som kun kompenseres med to pusterom. Begge disse bygges opp raskt til stratosfæriske øyeblikk, og sånn sett evner bandet å by på noen ordentlig sterke, eksplosive øyeblikk innenfor kun noen få minutters spilletid.

Skrevet av Alexander Lange

Flight – «Echoes of Journeys Past»

Flight er et klassisk metal/hard rock-band bestående av medlemmer fra band som Nekromantheon, Purple Hill Witch, Mabuse og Avmakt. Bandets nye singel «Echoes of Journeys Past» er tittelsporet fra deres kommende tredjeskive, som etter denne låta å dømme kommer til å være en absolutt gedigen hendelse for fans av band som Hällas, Tanith og til en viss grad Wytch Hazel. Bandet virker fullstendig hjemme i denne tilbakeskuende formen for tradmetall, hvilket signaliseres av deres utsøkte riff-seleksjon, nydelige vokalharmonier og generelt sett plettfrie presentasjon – bare se på det jævla singelcoveret! Dette er ikke en stilistisk tilnærming til tradmetall vi ser så mye av her til lands, så det å finne ut at jeg har to skiver med bandets mesterlige håndverk å fordype meg i forkant av det kommende plateslippet oppleves som en seriøs gave. «Echoes of Journeys Past» er obligatorisk lytting for fans av røttene til vår elskede sjanger, og en låt som skal spilles utallige ganger på vors under den kommende festivalsesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ekrom – «The Black Flame of Seth»

Tordnende trommer og stormende isvinder ala den norske andrebølgen velter ut av høyttalerne i det man trykker «spill» på Ekroms nye singel «The Black Flame of Seth». De mest ivrige undergrunnshodene av dere husker kanskje at låta var én av tre vi fikk servert på bandets debut-demo ‘Ekrom’ i november i fjor – en demo som for øvrig har fått nytt navn og cover-design siden den gang. Låta nyter selvfølgelig godt av den oppjusterte produksjonen på bandets kommende skive ‘Uten Nådigst Formildelse’, og er nok strengt tatt den beste låta bandet har gitt ut til nå. Måten bandet bruker synthen for å blåse opp lydbildet på er meget effektivt, og den nesten dødsmetalliske strømmen av toner som renner ut av tåken rundt låtas midtpunkt er et beundringsverdig, destruktivt øyeblikk. Ekrom sitt sound er definert av sin episke størrelse og innhyllende, nattlige atmosfære, og er generelt sett en nydelig oppdatering og hyllest til svartmetallens norske røtter. Det skal bli spennende å bryne seg på den fulle plateopplevelsen om en halv måneds tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slaamaskin – «Fossekall»

«Kraftorkesteret» Slaamaskin fra Bergen er tilbake med nok et sjangerblandende stykke rock/metall, i dette tilfellet en låt som retter en dirrende pekefinger i retning senkapitalismens skamløse onder. Det er sjeldent denne gjengen skriver musikk fullstendig blottet for glimt i øyet, og linjen «Enig og tro til dovre legges ut for salg» sørger for å blåse opp det ektefølte budskapet til også denne låta til absurde proporsjoner. Det musikalske bakteppet er atter en gang en melange av elementer fra moderne rock og metall, med synkopert riffing, tumlende dobbelbass og en semi-operatisk ren-sang som spesielt noteringsverdige biter av puslespillet. «Fossekall» er definitivt en tidvis eksentrisk sak, men tett riffing og oppildnet gjengvokal sørger for å balansere dette med tilfredsstillende kraft og tyngde. Alt i alt er «Fossekall» en innholdsrik og smått fengende singel fra Vestlendingene i Slaamaskin.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Avertia – «Decay»

Siden fjorårets flotte plateutgivelse ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’, har svartmetallprosjektet Avertia gjort en liten haug av små påfunn. Den akustiske EP’en ‘He Who Hunts for Screams, Pt. 1 to, Pt. 4’ kom i mars, og siden da har bandet sluppet noen versjoner av visesangen «Driver Gjennom Bergen By» sammen med Helge Grønhaug og samarbeidet med Fjøsnisse om låta «Sjelefred». Sånn sett er den nye singelen «Decay» et aldri så lite gjensyn med et egenrådig, ekstremmetallsk Avertia vi kjenner bedre fra før, om låta så peker i noen nye retninger for bandet.

Denne konsise fireminutteren viderefører nemlig mye av det Avertia har gjort tidligere. Håndverket ligger fortsatt nærmest svartmetallen, og det potente melodiske elementet bandet har gjort god nytte av før ligger godt bevart i noen flotte leads. «Decay» viser imidlertid et tydeligere slektskap med trad-metallen, og har særlig noen lead-gitarer som like fullt går i dialog med klassiske metalluttrykk fra 70- og 80-tallet. Forholdsvis vellykket er det også, selv om jeg synes mystikken og uttrykket på bandets forrige fullengder kledde dem litt bedre. Et flott og drivende verstema løfter uansett låta nevneverdig.

Skrevet av Alexander Lange

Draken – «Symbiote»

Med mannskap som blant annet har gjort seg bemerket i Spidergawd og Shining slapp bandet Draken sin selvtitulerte debutskive i fjor. Nå er trioen snart klare med andreplata ‘Book of Black’, og som en liten førjulsgave har bandet servert låta «Symbiote» som smakebit.

Denne låta tyder på at ‘Book of Black’ kommer til å låte skitnere, grommere og – ja – mer i tråd med bandets stoner-aktige uttrykk enn debutplata. «Symbiote» låter uhyre behagelig, gjørmete og metallisk på en gang, og byr blant annet på et utsøkt hovedriff og en flott balansegang mellom metallisk råskap og smakfulle hint til klassisk rock. Smittedråper fra Even Hermansens jazz-karriere er også mulig å antyde. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Witch Club Satan – «Solace Sisters»

Ute nå via Lost and Found Productions/ bandet selv

Trioen Witch Club Satan skapte et helvetes leven i den norske musikkindustrien – i alle fall den delen jeg til daglig omgås i – da de inntok scenen med sin punkete, svartmetalliske teater-performance under årets by:Larm. Det er muligens et tegn på et bredere samfunns-onde at jeg føler meg nødt til å nevne at trioen utelukkende består av kvinner, men med tanke på deres uttalte ny-feministiske vinkling på svartmetall-sjangeren føler jeg at dette er en temmelig bevisst del av agendaen. Ut ifra det jeg har funnet av intervjumateriale på nettet får jeg inntrykket av at trioens overordnede mål er å fremdyrke et kvinnelig perspektiv på en ellers mannsdominert sjanger, og dette med et utgangspunkt i «heksa» som symbolsk figur.

«Heksa» i så henseende, kan blant annet sies å stå for en omfavnelse av den utøylede naturen i oss, og dette virker definitivt å være en betydelig drivkraft i musikken til Witch Club Satan. Gruppen har selv uttalt at de har «bestemt seg for å lære å spille instrumenter», og med dette punk-aktige utsagnet i bakhodet vil man gjøre klokt i å forvente noe eksplosivt og elementært heller enn noe voldsomt sofistikert. Disse forventningene blir i stor grad innfridd på bandets andre singel «Solace Sisters», hvilket er en sprengladning bestående av støyende og utypisk svartmetall.

Det mest fremtredende aspektet ved bandets uttrykk for min egen del, er uten tvil den beske og glefsende vokalen. Growling er i dag et utbredt verktøy som brukes uten videre ettertanke innenfor metallsjangeren, og vi gjør godt av å minnes teknikkens røtter som ekstremt emosjonsuttrykk. Witch Club Satan virker klare over dette, og gir seg i kast med vokalstrofene med en innlevelse som sender tankene i retning Lingua Ignota (En dame som sikkert ikke heller hadde hatt noe imot å bli omtalt som heks i ny-feministisk forstand). Når det kommer til den øvrige musikken på «Solace Sisters», mener jeg Witch Club Satan får det til bedre enn på debutsingelen «Hysteria», selv om de fortsatt har en vei å gå før den kvinnelige svartmetallen er etablert som uttrykk. Det er dog ingen tvil om at trioen har satt seg et spennende og særegent mål, så jeg ser frem til å se hvordan prosjektet utvikler seg på sikt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kaaboos – «Wrath of Gods»

Kaaboos er det svartmetalliske soloprosjektet til den mystiske autoren «Atash», som for øyeblikket holder til i Sandefjord. Prosjektets tematiske vinkling er utpreget satanistisk og anti-religiøst, men i denne omgang er det ikke kristendommen som primært får gjennomgå. «Atash» er nemlig opprinnelig fra Iran/Persia, og fører dermed et Islam-kritisk perspektiv som er ganske lite utforsket innenfor sjangeren per dags dato.

Musikalsk sett virker Kaaboos både påvirket av 90-tallets klassiske sjangeruttrykk og mer brutale utviklingstyper fra 2000-tallet. Riffene er av en keiserlig og krigersk type, og trommene har et maskin-aktig, industrielt skjær som minner om Blut aus Nord sine ‘777’-utgivelser fra 10-tallet. «Atash» sin brølte vokal innehar et hint av Attila Csihar sin maniske besettelse, og generelt sett låter «Wrath of Gods» oppriktig rasende i sitt anti-religiøse sentiment. Hjemmestudio-produksjonen – spesielt de programmerte trommene – gjør at låta fortoner seg noe rigid og udynamisk, men til å være et nybakt enmannsprosjekt i demo-stadiet er dette slettes ikke noe dårlig utgangspunkt for Kaaboos.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – «Something about Spacebase (Grausamkeit cover)»

Fans av Grausamkeit – mannen bak det sagnomsuste sjangerbegrepet «true heroin black metal» – se ikke lengre enn til Bandcamp-siden til det nordnorske frenchcore/svartmetall-prosjektet Dadlur etter ditt neste skudd! Designet som pryder Dadlur sitt cover av «Something about Spacebase» virker kanskje å være et varsel om en desto mer korrumpert og jævlig versjon av tyskerens allerede smertefullt lavoppløste svartmetall, men i all realitet har coveret en ganske klar og fin produksjon – i alle fall sett gjennom Bandcamp-metallens relative linse. Konsekvensen er at det endelig er mulig å nyte Grausamkeits nydelige melodikk, som ellers til stadighet har vært gjemt under heroin-svartmetallens formidable vegg av støy.

*Obs! Heroin-svartmetallen er kun en meme!

**Ennå

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Darkthrone – Eternal Hails……

Eternal hails | Darkthrone CD | EMP — Ute nå via Peaceville Records Ltd

‘Eternal Hails……’ er et album som glir enkelt inn i det som har vært Darkthrones bidrag til både norsk og internasjonal metallscene de siste årene, og det som kanskje også har vært et hovedtrekk gjennom hele bandets nå nitten plater lange diskografi. Bandet er helt klart mest kjent for sitt pionérarbeid innenfor norsk svartmetall på 1990-tallet, særlig gjennom den fryktinngytende trilogien bestående av ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og ‘Transilvanian Hunger’. Men etter at bandet på 2000-tallet blant annet lekte med litt uforutsette crust punk-tendenser, har man de siste årene sett at det mer åpenlyst, kanskje med unntak av den nokså rendyrkede svartmetallplata ‘Arctic Thunder’ fra 2017, utforsker ulike sider ved det som nok har vært en slags underliggende drivkraft hele veien for bandet – nemlig mye av den mer tradisjonelle metallen fra 70- og 80-tallet.

På ‘Eternal Hails……’ viser Darkthrone hvordan de med dette klarer å holde seg relevant – og vel så det. For i stedet for at en slik konservativ tilnærming til låtskriving og produksjon her blir gjentagende og litt bakstreversk, evner duoen å demonstrere hvordan tungmetallens bestanddeler fortsatt kan levere mørk og dyster musikk, og at det naturligvis finnes fordeler ved å unngå mer moderne produksjonstriks og sjangerblandinger.

‘Eternal Hails……’ gjentar ikke fullt og helt tendensene på ‘The Underground Resistance’ og ‘Old Star’. Denne plata bygger imidlertid videre på sistnevnte, og inneholder i større grad et tydelig element av doom-metall som balanseres opp mot litt færre raskere og mer speed- og thrash-pregede temaer. Den mørke stemninga på plata kommuniseres i det hele tatt på utmerket vis gjennom albumcoveret, og det åpner også ordentlig dystert gjennom de mørke, effektbelagte clean-gitarene i introduksjonen til åpningslåta «His Masters Voice». Hovedingrediensen er imidlertid tøffe og relativt enkle gitarriff og Nocturno Cultos velkjente, grovkornede og lavmælte vokal som høres ut som at kommer opp fra en dyp, mørk avgrunn. Gitarlyden er rund og mørk, en moog-synth dukker opp her og der og trommene leverer et usedvanlig flott trykk i bass- og skarptromme; produksjonen høster nok godt av at ‘Eternal Hails……’ visstnok er den første plata Darkthrone har spilt inn i et klassisk studio på en stund.

Åpningsstrekket, som består av «His Masters Voice» og den ni minutter lange «Hate Cloak», er sterkt, selv om jeg nok synes førstnevnte har en litt vel udefinert låtstruktur og sistnevnte med lengden sin nok viser den tørre baksiden av den ganske usminkede produksjonen. Upåklagelige, klassiske riff kommer imidlertid som perler på en snor, og det fortsetter godt med «Wake of the Awakened», der litt åpnere og videre akkordspill bidrar til å bygge opp under det jeg synes er et av albumets beste låter.

Litt mer lekent akkordspill styrker også den påfølgende og ti minutter lange «Voyage to the Northpole Adrift», der jeg synes Darkthrone utnytter lengden godt ved å tyne noen av albumets desidert mest storslåtte og melankolske temaer. «The Lost City of Uppakra» avslutter deretter plata godt, om enn med noen av de samme strukturelle problemene som åpningslåta; den smått eksperimentelle, synth-drevne og fantastiske(!) outroen føles rett og slett litt løsrevet fra låtas første, riffbaserte og vel så imponerende halvdel – og egentlig også plata i seg selv.

Og denne outroen illustrerer kanskje det negative og litt underlige ved denne plata, nemlig at jeg virkelig føler at Darkthrone kunne eksperimentert enda litt mer ut fra sine velfungerende grunnformler. Dette er altså særlig med blikk på synthen, som gjør seg veldig godt de få gangene den dukker opp, men som jo egentlig er en sjeldenhet. Samtidig er dette bare småplukk og kun en etterlysning av noe mer av noe veteranduoen gjør så bra. I alt er nemlig ‘Eternal Hails……’ et sterkt, dystert og egentlig også nokså unikt kapittel i Darkthrones nå ganske lange historie.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Hellsike! – Insanitarium

Trønderske Hellsike! slapp forleden sin andreplate ‘Insanitarium’ – en konseptplate på en knapp halvtime der bandet tar for seg tematikken psykisk helse. Plata følger sporet som ble pløyd av den selvtitulerte debutplata, og beskrives nok aller best som en metallplate av det ganske tradisjonelle slaget, om enn med en bismak av thrash.

Låtskrivermessig, og for så vidt også produksjonsmessig, er ‘Insanitarium’ stort sett en mer eller mindre ålreit affære. Ideene er, slik sjangerbeskrivelsen kanskje også tilsier, ikke av det spesielt dristige og ambisiøse slaget, men gjør like fullt jobben ved å være bygget på nokså habile metallriff hele veien. Mens dette noen steder blir litt vel enkelt og ensformig, evner Hellsike! særlig på «The Devil in Disguise» og «River of Blood» å ha en ganske god dynamikk og demonstrere noen kule segmenter, særlig gjennom gitarsoloene. Derfor er det synd at vokalprestasjonen i liten grad er noe å skryte av. Den Dave Mustaine-aktige fremtoningen kunne for all del fungert, men kommer dårlig ut når det er såpass surt som det ofte er på denne plata, for eksempel i pre-choruset på tittellåta, og jeg synes prestasjonen nok også var bedre på bandets forrige plate. Alt i alt blir derfor ‘Insanitarium’ en litt halvbakt lytteropplevelse, som først og fremst reddes litt inn av godt gitararbeid flere steder.

Skrevet av Alexander Lange

Chalice Ablaze – Beneath Abyssal Graves (demo)

Demoen ‘Beneath Abyssal Graves’ er den første utgivelsen til svartmetallprosjektet Chalice Ablaze. Her er det kun snakk om to utitulerte låter på tolv minutter, men likevel får vi smaken av det jeg i alle fall ser på to ulike sider av prosjektet som i bunn og grunn produserer en helrå form for svartmetall som bør falle i smak hos fans av band som Burzum og Xasthur. Chalice Ablaze starter i alle fall demoen i sitt mørkeste og mest obskure minimalistiske hjørne, der man i den første låta får servert få akkordskifter og tilslørte synther som skaper en bekmørk og høyst effektiv atmosfære, men der skrikingens (hviskingens?) og de høye cymbalslagenes plass i miksen bryter opp illusjonen litt. Litt bedre synes jeg det går på andrelåta, der hypnotiske, iskalde og seige gitararpeggioer og litt progressive elementer melder sin ankomst og sånn sett tilfører musikken et nytt, godt lag av dynamikk.

Skrevet av Alexander Lange