tungrock – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Avertia – «Decay»

Siden fjorårets flotte plateutgivelse ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’, har svartmetallprosjektet Avertia gjort en liten haug av små påfunn. Den akustiske EP’en ‘He Who Hunts for Screams, Pt. 1 to, Pt. 4’ kom i mars, og siden da har bandet sluppet noen versjoner av visesangen «Driver Gjennom Bergen By» sammen med Helge Grønhaug og samarbeidet med Fjøsnisse om låta «Sjelefred». Sånn sett er den nye singelen «Decay» et aldri så lite gjensyn med et egenrådig, ekstremmetallsk Avertia vi kjenner bedre fra før, om låta så peker i noen nye retninger for bandet.

Denne konsise fireminutteren viderefører nemlig mye av det Avertia har gjort tidligere. Håndverket ligger fortsatt nærmest svartmetallen, og det potente melodiske elementet bandet har gjort god nytte av før ligger godt bevart i noen flotte leads. «Decay» viser imidlertid et tydeligere slektskap med trad-metallen, og har særlig noen lead-gitarer som like fullt går i dialog med klassiske metalluttrykk fra 70- og 80-tallet. Forholdsvis vellykket er det også, selv om jeg synes mystikken og uttrykket på bandets forrige fullengder kledde dem litt bedre. Et flott og drivende verstema løfter uansett låta nevneverdig.

Skrevet av Alexander Lange

Draken – «Symbiote»

Med mannskap som blant annet har gjort seg bemerket i Spidergawd og Shining slapp bandet Draken sin selvtitulerte debutskive i fjor. Nå er trioen snart klare med andreplata ‘Book of Black’, og som en liten førjulsgave har bandet servert låta «Symbiote» som smakebit.

Denne låta tyder på at ‘Book of Black’ kommer til å låte skitnere, grommere og – ja – mer i tråd med bandets stoner-aktige uttrykk enn debutplata. «Symbiote» låter uhyre behagelig, gjørmete og metallisk på en gang, og byr blant annet på et utsøkt hovedriff og en flott balansegang mellom metallisk råskap og smakfulle hint til klassisk rock. Smittedråper fra Even Hermansens jazz-karriere er også mulig å antyde. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Witch Club Satan – «Solace Sisters»

Ute nå via Lost and Found Productions/ bandet selv

Trioen Witch Club Satan skapte et helvetes leven i den norske musikkindustrien – i alle fall den delen jeg til daglig omgås i – da de inntok scenen med sin punkete, svartmetalliske teater-performance under årets by:Larm. Det er muligens et tegn på et bredere samfunns-onde at jeg føler meg nødt til å nevne at trioen utelukkende består av kvinner, men med tanke på deres uttalte ny-feministiske vinkling på svartmetall-sjangeren føler jeg at dette er en temmelig bevisst del av agendaen. Ut ifra det jeg har funnet av intervjumateriale på nettet får jeg inntrykket av at trioens overordnede mål er å fremdyrke et kvinnelig perspektiv på en ellers mannsdominert sjanger, og dette med et utgangspunkt i «heksa» som symbolsk figur.

«Heksa» i så henseende, kan blant annet sies å stå for en omfavnelse av den utøylede naturen i oss, og dette virker definitivt å være en betydelig drivkraft i musikken til Witch Club Satan. Gruppen har selv uttalt at de har «bestemt seg for å lære å spille instrumenter», og med dette punk-aktige utsagnet i bakhodet vil man gjøre klokt i å forvente noe eksplosivt og elementært heller enn noe voldsomt sofistikert. Disse forventningene blir i stor grad innfridd på bandets andre singel «Solace Sisters», hvilket er en sprengladning bestående av støyende og utypisk svartmetall.

Det mest fremtredende aspektet ved bandets uttrykk for min egen del, er uten tvil den beske og glefsende vokalen. Growling er i dag et utbredt verktøy som brukes uten videre ettertanke innenfor metallsjangeren, og vi gjør godt av å minnes teknikkens røtter som ekstremt emosjonsuttrykk. Witch Club Satan virker klare over dette, og gir seg i kast med vokalstrofene med en innlevelse som sender tankene i retning Lingua Ignota (En dame som sikkert ikke heller hadde hatt noe imot å bli omtalt som heks i ny-feministisk forstand). Når det kommer til den øvrige musikken på «Solace Sisters», mener jeg Witch Club Satan får det til bedre enn på debutsingelen «Hysteria», selv om de fortsatt har en vei å gå før den kvinnelige svartmetallen er etablert som uttrykk. Det er dog ingen tvil om at trioen har satt seg et spennende og særegent mål, så jeg ser frem til å se hvordan prosjektet utvikler seg på sikt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kaaboos – «Wrath of Gods»

Kaaboos er det svartmetalliske soloprosjektet til den mystiske autoren «Atash», som for øyeblikket holder til i Sandefjord. Prosjektets tematiske vinkling er utpreget satanistisk og anti-religiøst, men i denne omgang er det ikke kristendommen som primært får gjennomgå. «Atash» er nemlig opprinnelig fra Iran/Persia, og fører dermed et Islam-kritisk perspektiv som er ganske lite utforsket innenfor sjangeren per dags dato.

Musikalsk sett virker Kaaboos både påvirket av 90-tallets klassiske sjangeruttrykk og mer brutale utviklingstyper fra 2000-tallet. Riffene er av en keiserlig og krigersk type, og trommene har et maskin-aktig, industrielt skjær som minner om Blut aus Nord sine ‘777’-utgivelser fra 10-tallet. «Atash» sin brølte vokal innehar et hint av Attila Csihar sin maniske besettelse, og generelt sett låter «Wrath of Gods» oppriktig rasende i sitt anti-religiøse sentiment. Hjemmestudio-produksjonen – spesielt de programmerte trommene – gjør at låta fortoner seg noe rigid og udynamisk, men til å være et nybakt enmannsprosjekt i demo-stadiet er dette slettes ikke noe dårlig utgangspunkt for Kaaboos.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – «Something about Spacebase (Grausamkeit cover)»

Fans av Grausamkeit – mannen bak det sagnomsuste sjangerbegrepet «true heroin black metal» – se ikke lengre enn til Bandcamp-siden til det nordnorske frenchcore/svartmetall-prosjektet Dadlur etter ditt neste skudd! Designet som pryder Dadlur sitt cover av «Something about Spacebase» virker kanskje å være et varsel om en desto mer korrumpert og jævlig versjon av tyskerens allerede smertefullt lavoppløste svartmetall, men i all realitet har coveret en ganske klar og fin produksjon – i alle fall sett gjennom Bandcamp-metallens relative linse. Konsekvensen er at det endelig er mulig å nyte Grausamkeits nydelige melodikk, som ellers til stadighet har vært gjemt under heroin-svartmetallens formidable vegg av støy.

*Obs! Heroin-svartmetallen er kun en meme!

**Ennå

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Shadowland – Frozen in Time

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Shadowland er en tungmusikalsk kvintett fra de «dype, mørke norske skoger» bestående av medlemmer med lang fartstid innenfor et bredt utvalg av musikalske uttrykk. Bandet har holdt seg temmelig travle siden oppstarten i 2014, med høyt konserttrykk og jevnlige plateutgivelser som alle deler en grunnstruktur på seks låter over snaue 40 minutters spilletid. Tredjeplata ‘Frozen in Time’ tar ikke avstand fra denne tradisjonen, men komprimerer faktisk spilletiden med ytterligere fem minutter for å oppnå en kontant og konsentrert lytteropplevelse.

Det elementet som kanskje mest åpenbart separerer Shadowland fra andre samtidige innenfor den norske rock- og metallscenen er deres fokus på historiefortelling. Bandet har en fortellerglede som sender tankene i retning metallsjangerens klassiske aktører, om det er snakk om Bruce Dickinsons historiske utgravninger i Iron Maiden eller den mer eventyrlige mytologien som ble utforsket av Manilla Roads Mark Shelton. Dette fokuset på narrativ er en vesentlig årsak til at ‘Frozen in Time’ treffer så godt som den gjør, og et grep som gir den relativt enkle musikken en sterkere personlighet enn den ville hatt foruten.

Plata begynner med å ta for seg den rumenske nasjonalhelten «Vlad the Impaler» over et underlag av klassisk, tradmetallisk riffing og streit trommespilling. Stemmen til John Nordby har noe av den samme stentoriske affekten som vokalisten i Solstice, hvilket tilfører musikken et preg av prototypisk, episk doom. Dette blir i alle fall tydelig på tittelsporet, som senker tempoet til et doom-aktig tempo, muligens for å skildre den utmattede gangen til den dødsdømte polfarerbanden låta omhandler. Det enkle trommespillet blir noe ensformig over låtas 7 minutter, og tydeliggjør ikke forskjellene mellom de relaterte ideene som utgjør låta på tilstrekkelig vis. Nordbys teatralske eksklamasjoner bidrar dog til å holde på lytterens fokus, og låta kommer dermed godt ut når alt kommer til alt.

Singelen «Mary Celeste» og låta «Mississippi Rug Burn» kaster seg mer helhjertet inn i sine tematiske universer. «Mary Celeste» gynger og dupper i bølgende som det titulære skipet, og de mange gitarlicksene som dukker opp over låtas spilletid oser sjøfart via sin shanty-aktige melodikk. «Mississippi Rug Burn» er også musikalsk preget av den amerikanske regionen som omtales, med flust av sørstatsriff og en entusiastisk vokal-prestasjon av Nordby. Denne entusiasmen er generelt lett å spore over ‘Frozen in Times’ spilletid, og øker jo nærmere platas konklusjon vi kommer.

Den nevnte entusiasmen når sitt toppunkt på de norsk-tekstlige avslutningssporene «Den Skytes Ei, Den Som Henges Skal» og «Ild». Det er et eller annet ved bruken av norsk tekst som synes å få frem noe ekstra i bandet, samtidig som det åpenbarer noen forbindelser mellom Nordby og enkelte legendariske skikkelser fra den norske rockescenen, som f.eks Michael Krohn og «Jokke» Nielsen. Melodikk og samspill når nye høyder, og tekstene får ekstra gjennomslagskraft gjennom sine levendegjørende detaljer. Personlig synes jeg disse to låtene virker å oppfylle Shadowlands potensial i større grad enn de engelsktekstlige, og jeg blir voldsomt nysgjerrig på hva bandet kunne ha fått til dersom de prøvde seg på en konseptplate på norsk, eller liknende. ‘Frozen in Time’ er en plate som vokser forbi sine enkle musikalske rammer over tid, godt hjulpet av et fokus på historiefortelling som har godt litt tapt over metallens mange tiår som sjanger. Anbefales fans av tungrock og tidlig tradmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – Untitled Demo Files 1 (Early 2021)

Dadlur er et anonymt Bandcamp-prosjekt fra Nord-Norge som har gitt ut en serie korte utgivelser siden desember i fjor. Per tagsene på Bandcamp-siden spiller det antatte solo-prosjektet en kombinasjon av svartmetall, frenchcore og hardcore, selv om det også er godt mulig at disse sjangrene er fordelt over separate utgivelser. Det er i alle fall svartmetallen som dominerer på de utitulerte demoene på ‘Untitled Demo Files 1’, og det av en høyst atmosfærisk, kjølig og fortryllende sort.

«Untitled 1» oppleves mer eller mindre som en rekke gode ideer som ikke har blitt forsøkt strukturert, men som deler samme grunnstemning. Frosne synther og lengselfulle akkordrekker jobber hardt for å bryte seg gjennom anmelders musikk-kritiske rustning, og de nydelige melodistemmene som kaster seg rundt hverandre i låtas midt-seksjon møter lite motstand i dette henseende. I tillegg får låta et nesten filmatisk og elegant preg av broens pulserende bassfrekvenser og kjølige piano-klimpring – en klangkombinasjon som passer meget godt her jeg sitter i snøstormen på et tog på vei til Oslo.

«Untitled 2» oppleves som mer sammenhengende og gjennomarbeidet i forhold til åpningssporet. Åpningen danner en følelse av vinder som blusser opp og avtar, før det fulle bandet kommer inn med et vindkast som får snøen til å rase nedover fjellhyllene. Dadlur befinner seg i dette robuste, atmosfæriske svartmetall-landskapet i store deler av låta, kun avbrutt av nok en filmatisk bro og en strålende melodisk seksjon i låtas andre halvdel. I likhet med åpningssporet har «Untitled 2» dog ikke noe vokal, og dette savnes i de lange strekkene med repetert materiale som utgjør brorparten av den ti minutter-lange låta-

Dadlur har et usedvanlig effektivt tonespråk til å være en fullstendig ukjent og lav-terske Bandcamp-entitet. I tillegg til dette kommer musikken innpakket i en produksjon som makter å låte storslått og romslig til tross for at den aldri fremstår som noe annet en utpreget lo-fi. Materialet på ‘Untitled Demo Files 1’ er for sterkt til å ikke motta en fullverdig behandling i form av vokal og omstrukturering, så jeg håper Dadlur har planer om å fortsette å pusse på materialet i fremtiden. Den Nord-Norske scenen mangler fortsatt en del regionale tagninger på veletablerte sjangre, som om Skaur tar ansvar for å utarbeide en Nord-Norsk svartmetall, kan Dadlur like så godt prøve å utvikle en særegen, Nord-Norsk form for atmosfærisk svartmetall. Han er jo allerede inne på noe, basert på musikken på ‘Untitled Demo Files 1’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Tempelheks – Renegade

Tempelheks har nå flakket rundt i Oslo/Viken-området som et doom-preget tungrock-spøkelse i snart ett tiår. Over en serie EP-er og full-lengdere har gruppen foretatt en rekke subtile uttrykksmessige skifter, uten helt å forlate sitt utgangspunkt i mystisk og ritualistisk tungrock/metall. Dette endrer seg fullstendig på deres nyeste skive, som med sin speilblanke og polerte 80-talls-fasade utgjør et klart brudd med kvartettens eksisterende plateproduksjon.

På et eller annet vis har mye av Tempelheks sin musikalske identitet overlevd overgangen til deres nye, natteranglende selv. Likevel er bandets fremmaning av 70/80-tallets neonskilt-belyste klubbrock såpass spot on at jeg sliter med å forene navn og uttrykk, ettersom navnet Tempelheks ikke akkurat utstråler den samme mengden av glitter og glamour som musikken på ‘Renegade’ gjør. Ser man bort ifra dette kan det sies at bandet har navigert overgangen godt, ettersom ‘Renegade’ er et temmelig potent stykke nostalgisk tungmusikk.

Skivas forbindelse til nesten-utdødd kultur blir gjort eksplisitt via et lydopptak av en kassett som settes inn i en kassettspiller. Deretter pumper en av skivas høydepunkter umiddelbart ut av anlegget, «Runaway», som med sine smektende gitarharmonier og fengende refreng er som skutt ut av en fjern tidsalder. «Runaway» utgjør selve blåtegningen som blir gjeldende for hele A-siden, og «My Love», «Midnight Dynamite» og singelen «Hungry Eyes» introduserer subtile variasjoner over låtskrivertriks som ble skissert på denne blåtegningen. Trommis Håkon Bergh støtter opp under de polerte instrumentalene med en stødig og evigvarende backbeat, og vokalist Martin Horn Sørlie utgjør fokalpunktet med sine hakket mindre stødige, men evinnelig lidenskapelige og røffe vokaler.

Etter å ha etablert marsjfart på A-siden bruker Tempelheks B-siden på å utforske andre aspekter ved sitt oppdaterte sound. «To Dust» sper inn litt tiltrengt mørke i en ellers feststemt og energisk plate, i form av orgel, kirkeklokker og en Tribulation-aktig, foruroligende gitarlinje. «Your Love is Fire» sine tvillingharmonier minner om en mer jordnær Hällas, og «Visions in the Night» bryter endelig opp det streite rytmiske kartet med noen saftige synkoper og et høyere tempo. Dessverre rommer B-siden også et par låter som ikke gjør et fullt så stort inntrykk, som den beine rockeren «Starlight» og den noe underveldende avslutningslåta «The Spell (Breaking Out).

Tempelheks har åpenbart god kontroll over de ulike lydmessige og tematiske bestanddelene som får klassisk rock og metall til å poppe ut av høyttalerne. På låtskriverfronten har bandet fortsatt en vei å gå for å maksimere sitt eget potensiale, ettersom kun et par-tre av låtene klarer å transcendere sin status som hyllester til en svunnen epoke. Nå har jeg vel egentlig inntrykket av at bandet heller er ute etter å ha det gøy enn å skrive en moderne klassiker, så jeg vet ikke egentlig om det har så mye for seg å legge ‘Renegade’ under den kritiske lupen. Likevel trygler høydepunkter som «Runaway», «To Dust» og «Visions in the Night» om å omringes av tilsvarende hardttreffende låter, så jeg klarer ikke helt å tøyle mine surmulende instinkter. ‘Renegade’ er i alle fall en skive som trolig vil falle i god smak hos fans av 70/80-tallets tungmusikalske klassikere, og et solid første steg på en u-tråkket sti for Tempelheks.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black Altar/ Vulture Lord – Deathiah Manifesto

Vulture Lords ‘Desecration Rite’ fra i fjor var en ukomplisert men uhyre effektiv skuddsalve fra en gruppe veteraner innenfor norsk ekstremmetall. Etter å ha sluppet et av fjorårets høydepunkter kunne en kort utgivelse fylt med restemateriale fort ha endt opp med å oppleves som litt underveldende, men Vulture Lord har tatt et par kløktige grep for å unngå dette på sin nyeste utgivelse. For det første har de inngått et samarbeid med det fabelaktige polske svartmetallbandet Black Altar, som med sine fire spor gir ‘Deathiah Manifesto’ litt mer kjøtt på kroppen. For det andre har de inkludert en demo-versjon av «Bloodbound Militia» fra ‘Desecration Rite’ med selveste Trondr Nefas på vokal, hvilket er en ordentlig gave til alle fans av den avdøde svartmetall-legenden.

‘Deathiah Manifesto’ virker ikke som en utgivelse som er ment å være «kanon» for hverken Black Altar eller Vulture Lord. De lydmalende sporene som åpner og avslutter Black Altars side av splitten understreker dette, ettersom de effektivt skiller de to bandenes bidrag fra hverandre, heller enn å binde dem sammen. De to bandene fungerer forholdsvis bra sammen på en utgivelse uttrykksmessig sett, selv om Vulture Lords black/death/thrash-hybrid er en hel del mer aggressiv og krigersk enn Black Altars mer rendyrkede, moderne svartmetall.

Metallurgi fokuserer jo først og fremst på norsk metall, så jeg skal ikke greie ut om Black Altars meritter i noen særlig grad. Likevel skal det nevnes at de polske musikerne har et flott perspektiv på svartmetallsjangeren, spesielt på det noe mer utsvevende og ‘Memoria Vetusta’-aktige sporet «Nyx». Denne disige atmosfæren blir raskt og effektivt oppbrutt idet Vulture Lord setter inn i «Dominions of Death»s intense åpningsstrekk. Sorath Northgrove sine doblede vokaler er like kommanderende som på skiva fra i fjor – bandets insisterende brutalitet like nådeløs. de to nye låtene kan i det hele tatt oppfattes som at Vulture Lord går rundt og setter fyr på de gjenstående reisverkene etter fjorårets målrettede teppebombing; som at de skviser ut den siste lille resten med energi som var igjen etter ‘Desecration Rite’-sesjonene.

«Hark! The Hymns of War» reduserer åpenbart ikke aggresjonen, men supplerer den med energiske elementer av svartmetallisk punk og d-beat. Heksende gitar-triller kaster blikket tilbake til black/thrashens røtter, og Northgraves gneldrende vokaler har en tilsvarende og komplementerende rennesteins-mentalitet. «Bloodstained Ritual» er et gledelig gjensyn med en av fjorårets feteste låter, men i denne omgang fremført med Trondr Nefas på vokal. Det subtile detaljarbeidet som bandet utførte i forkant av slippet av plata har vært av betydning, ettersom plate-versjonen er klart sterkere enn utgaven vi får på ‘Deathiah Manifesto’. Likevel tilfører demo-kvaliteten på innspillingen låta en bestialsk intensitet som veier opp for manglene, og nefas låter fantastisk over de krigende, svarte vindene av gitarer og trommer. Alt i alt er ‘Deathiah Manifesto’ et verdig punktum på ‘Desecration Rite’-syklusen, og nok en flott hyllest til den opprinnelige mesterhjernen bak Vulture Lord, Trondr Nefas.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Hate Angel – «God Is Gone»

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Hate Angel er en trio bestående av Hans Erik Sundby (gitar), Håkon Løberg (bass) og Marius Finstad fra Last Lightning (vokal). Etter å ha testet kjemien innad i bandet med en EP ved navn ‘Chosen Ones’ i 2019 har bandet brukt tiden sin på stable på plass full-lengderen ‘Kill for Passion’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Platas første singel «God Is Gone» skeier inn i et sjangerlandskap som er hakket mer preget av dødsmetall enn tidligere, et tilleggs-element bandet har bakt inn i sin sedvanlige blackthrash på meget fascinerende vis.

Den snublende, slurvete måten gitarene hugger seg frem på «God Is Gone» minner vagt om det eksentriske dødsmetallbandet Dim Mak, tidvis til og med litt om de hetedestruerte strømkretsene til Portals ‘Ion’. Dette er en slurvethet som gagner musikken heller enn å sverte den, ettersom den gir låta et skeivt ganglag som gjør dens krokete figur ekstra truende. Skåldende bølger av svartmetall skaper oppbrudd i den uregjerlige dødsthrash-fremdriften, og spesielt de atypiske svartmetallgitarene som stormer under gitarsoloen mot slutten av låta gir meg inntrykket av at Hate Angel ønsker å utvide grensene noe på sin kommende utgivelse. «God Is Gone» er en låt som – til tross for at det ene riffet dukker opp i overkant mange ganger – vekker nysgjerrigheten min i forkant av ‘Kill for Passion’, og som står godt på egne ben slik en singel helst bør.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Shadowland – «Mary Celeste»

En underrepresentert art i Norge etter alle beregninger, Shadowland er et tungrock/trad-band som vektlegger sjangerens tidlige tendens til historiefortelling og mytespinneri. På deres nye singel «Mary Celeste» dreier denne fortellingen seg om det titulære spøkelsesskipet, hvis skjebne er av en mystisk sort som passer helt utmerket til tradmetall av gammel årgang. Bandet virker fullstendig klar over dette, og kaster seg inn i fortellingen med en entusiasme og en iver som sender tankene i retning band som Manilla Road og The Lord Weird Slough Feg.

Den tredelte taktfølelsen som «Mary Celeste» bygger på gir umiddelbart en følelse av gyngende, bølgende sjø. De rockende licksene i bass og gitar er som sjøsprøyt over ripa, og John Nordbys virile stemme gir låta et preg av episk doom ala Solstice. Den helhetlige pakken er ytterst effektiv, et streit og fengende stykke tungrock/metall som trolig vil gjøre øynene dine blanke dersom du er fan av plater som ‘White Horse Hill’. Shadowland er nytt og hyggelig bekjentskap for meg, så jeg er spent på hva de kommer til å levere på ‘Frozen in Time’, andreplata som har planlagt slipp i høst. Om du liker doom-preget tungrock og episk historiefortelling finnes det mange gode grunner til å la seg begeistre av «Mary Celeste».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rongeur – «Underachiever»

Et hamrende åpningsmotiv sleper seg bortover landskapet som en gedigen, jordjevnende plog på Rongeurs andre singel fra den kommende skiva ‘Glacier Tongue’. Sludge/støyrock-bandet demonstrerer her i løpet av få sekunder at de er i stand til å anvende den destruktive tyngden til sin utvalgte sjanger på effektivt vis, men jo lengre ut i «Underachiever» man kommer, jo tydeligere blir det at bandet også behersker en rekke verktøy som ikke er så typisk for sludge. På «Underachiever» blandes nemlig sludgens dypt drønnende gitarer med elementer fra cinematisk post-hardcore/rock, en kombinasjon som byr på et svært potent og emosjonelt sluttprodukt.

Mye av årsaken til at låta setter følelsene i sving er den ektefølte smerten i røsten til, ja, hvem enn det er som har ansvar for låtas vokal (samtlige medlemmer er listet opp som vokalister på Metal-Archives). Måten vokalisten unngår å begrense seg til en enkel vokalteknikk, men heller foretar stadige dynamiske utsving gjør fremførelsen utrolig overbevisende, hvilket er forfriskende i en ofte ensrettet sjanger som sludge. I tillegg har vi den tårnende midtseksjonen og dens mange gitarspor, samt det mektige korpartiet mot slutten av låta som bidrar til å tilføre låta en ekstra størrelsesdimensjon. Det eneste jeg har av reell kritikk å rette mot «Underachiever» er at jeg opplever at miksen mangler en viss fylde, spesielt når gitarene vandrer fra et mørkt til et lysere leie. Ser man bort i fra denne detaljen er låta en unektelig suksess; en ruvende komposisjon som kommer til å gi ‘Glacier Tongue’ en minneverdig avslutning.

Skrevet av Fredrik Schjerve