Taggarkiv: metall

Kraanium – Scriptures of Vicennial Defilement

Perioden fra det sene 80-tall til slutten av 90-tallet/det tidlige 2000-tall kan beskrives som et stadig opptrappende våpenkappløp hva angår ekstremmetallen. Fra thrashens stadig raskere tempi og mer brutale produksjonsverdier fikk vi dødsmetallen, som i løpet av 90-tallet gikk fra å etablere seg selv som en egen, differensiert sjanger til å søke stadig større ekstremer av både brutalitet og tekniskhet. Dette førte på en side til den utøylede kompleksiteten til den tekniske dødsmetallen, og på den andre siden til etableringen av det nitidige fokuset på brutal rytmikk som kjennetegner «brutal dødsmetall». 

Men i årene etter 1991, da Suffocation så og si skapte sistnevnte sjanger med skiva ‘Effigy of the Forgotten’, har også den brutale dødsmetallen delt seg i flere strømmer. Den mer tekniske tilnærmingen kan sies å ha nådd sitt toppunkt med grupper som tyske Defeated Sanity; et band som kan sies å utgjøre en polar motsetning til bandet som jeg skal legge under lupen i denne omtalen. Norske Kraanium var nemlig blant de aller tidligste bandene som spilte slam/death metal i årene etter at Devourment populariserte sjangeren med skiva ‘Molesting the Decapitated’ i 1991, og er fremdeles et godt eksempel på sjangeren i sin pureste og mest konsentrerte form. 

Som i alle andre omtaler av band som spiller nevnte sjanger, er det hensiktsmessig å begynne med en kjapp advarsel: Om du ikke liker slam, kommer du ikke til å like ‘Scriptures of Vicennial Defilement’. Slam er utvilsomt en av de mest simplistiske sjangrene metallen har å by på, hvilket blir spesielt tydelig når man hører på en sjangertro skive som Kraaniums nyeste. Gitaristene Mats Funderud og Jason Varlamos veksler stort sett mellom tremulerte strofer og rytmiske hugg (såkalte «slams»), og vokalisten Jack Christensen begrenser seg til mørke, gutturale growls som låter som et tett og illsint kloakkrør. Det hele røres sammen til en uoversiktlig suppe av riff og blastende trommer, hvilket gjør at ‘Scriptures…’ fortoner seg som en mer eller mindre sammenhengende strøm av ensartet materiale. 

Likevel er det nå en gang slik at slam ikke trenger kompleksitet eller distinkte ideer for å funke. For de aller fleste lyttere holder det at slam-seksjonene er brutale nok, samt at produksjonsverdiene er boosta nok til at bass-droppene får det til å single i vinduene til alle høybygg i et par kvartalers omkrets. Dette er Kraanium selvfølgelig klare over, og ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ mesker seg følgelig med en miks som strekker seg i retning den eksepsjonelle tyngden til Devourments ‘Obscene Majesty’ fra 2019; en moderne milepæl innenfor slam/brutal dødsmetall.  

Et aspekt ved slam-sjangeren som gir mange potensielle lyttere avsmak (meg selv inkludert), er det evinnelige fokuset på vold og overgrep av kvinner som gjennomsyrer låttekster, låttitler og coverkunst. Kraaniums nye skive er selvfølgelig ikke fullstendig foruten denne typen innhold, men bandet vinner noe godvilje på at musikkvideoen til singelen «Massive Piles of Festering Remains» snur rollene fullstendig på hodet. Oppsummeringsvis må jeg nok innrømme at ‘Scriptures…’ fortoner seg som skrekkelig endimensjonal dersom man lytter gjennom fra ende til annen. Jeg er dog ingen stor slam-fan, og det er ingen tvil om at bandet har et grep rundt slam-relatert låtskriving og rytmikk som vil tilfredsstille fans av sjangerens klassiske utgivelser. Med andre ord kan norske slam-fans med fordel sjekke ut ‘Scriptures of Vicennial Defilement’, mens slam-agnostikere og andre nysgjerrige lyttere bør dyppe en tentativ tå i låtmaterialet før de gir seg i kast med den fulle plateopplevelsen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ild – Kvern

Ild er et svartmetallprosjekt fra Telemark som i starten var et utløp for den musikalske visjonen til én enkelt skikkelse, på den tid kalt Horgmo. Prosjektet demonstrerte fra tidlig av tydelige særpreg ved sin tolkning av norske svartmetalltradisjoner, der et høyst atmosfærisk lydbilde utgjorde bakteppet for en utforskning av vårt gamle fedreland som fremsto nesten mytisk i sin fremtoning. Denne evnen til å transportere lytteren var den største styrken til debutskiva ‘Fandens Lykteskjær’, hvorpå andre åpenbare skavanker ble oversett til fordel for den veldig spesifikke atmosfæren Horgmo mante frem. 

I senere tid har én blitt til to, og ankomsten til «X» – karen bak Livløst – på trommer og keyboard markerer trolig starten på en slags andrefase for Ild. «X» og «H» (Horgmo) deler tilsynelatende en del synspunkter når det kommer til svartmetallen og dens filosofi, ettersom duoen har stiftet et selskap kalt Likskue Productions for å distribuere sine ulike prosjekter, om det så er snakk om duo- eller soloformat. Ilds nye skive ‘Kvern’ kan dermed sies å være et slags flaggskip for selskapet, ettersom det meg bekjent er den første utgivelsen de to undergrunnsmusikerne har samarbeidet om å skape. 

Til tross for sitt nylig utvidede mannskap er Ilds originale visjon godt bevart på ‘Kvern’. Likevel sørger produksjonsmessige og musikalske avgjørelser for at skiva ikke på noen måte kan forveksles med sin forgjenger. Borte er førstskivas sprakende gitarer og konfronterende lydvegg, hvilke har blitt erstattet med en disig men velorganisert miks som av alle ting gir meg assosiasjoner til visse forgreininger innenfor post-punk. Aller mest skyld i dette har nok gitarene, som har et rødglødende og høyfrekvent men likeså fullt spinkelt og twangy sound. Når «X» så velger å støtte opp under disse gitarene med tikkende, nesten dansbare strømmer av hi-hats; ja da fremstår nikket i retning post-punk i stor grad som en bevisst gest fra duoens hold. 

«Den Sorte Kunst» transporterer oss umiddelbart tilbake til Ilds idiosynkratiske avbildning av det landlige Norge, dette ved hjelp av en knitrende, oppløftende og smått magisk ambient-introduksjon. Det påfølgende svartmetallpartiet retter umiddelbart fokuset mot både styrkene og svakhetene ved skivas produksjonsjobb, ettersom gitarenes evne til å bære minneverdig musikalsk materiale ofres til fordel for en desto mer tåkete og innhyllende atmosfære. Sånn sett kan å lytte til ‘Kvern’ ofte sammenliknes med å gripe etter et gammelt minne, bare for å se det falme og forsvinne som røyk mellom fingrene på deg. 

‘Kvern’ er også en langt mer hypnotisk og sakteflytende affære enn sin forgjenger, som i større grad benyttet seg av turbulente strekk og tydelige, folketonale melodier for å reise tydelige landemerker i et ellers tåkete og tilslørt musikalsk landskap. Dette gjør låter som «Opp i Røyk» og «Over Flammehavet» utfordrende å sitte gjennom, ettersom brorparten av deres henholdsvis ti og åtte minutter består av diffuse, flyktige akkordprogresjoner over et enkelt, stavrende trommebeat. For den tålmodige lytter vil begge låtene gi avkastning i form av et svært virkningsfullt lydbad eller to i løpet av sine spilletider, men jeg er ikke sikker på at låtlengdene rettferdiggjøres via musikalske hendelser som er meningsfulle nok for min del.

Dermed er det en aldri så liten lettelse at tåka letner noe på de to høydepunktene «Det Trekker Så Kaldt» og «Og Nå Skal Du Dø». Førstnevnte kaller tilbake på de betydelige innslagene av folketonal melodikk som kjennetegnet debutskiva, og sistnevnte bruker markante skifter mellom seksjoner for å skape en langt tydeligere dramaturgi enn noen av sine omkransende låtkumpaner. Sleng med en minneverdig basslinje og et vaskeekte refreng, og låta står som en voldsom kontrast til det drivende og diffuse låtmaterialet man finner ellers på skiva. Med det i bakhodet har jeg nok vanskelig for å anse ‘Kvern’ for å være en større suksess enn debutskiva. Den indre lysbildefremviseren settes fremdeles i fullt arbeid av Ilds bakoverskuende svartmetall, men i denne omgang er de musikalske holdepunktene noe ofret til fordel for atmosfærisk potens. Håpet er at «H» og «X» klarer å kombinere den atmosfæriske oppgraderingen med mer minneverdig musikalsk materiale; i så fall har jeg ingen tvil om at duoens musikk vil kunne fengsle som aldri før. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

JAGGU – SLUGGU

Den norsk/britiske krafttrioen JAGGU har sett sitt snitt til å foreta en liten seiersrunde i kjølvannet av slippet av andreskiva ‘Rites for the Damned’. ‘Rites…’ huskes fremdeles som en minneverdig platehendelse i det tidlige norske utgivelsesåret, og skivas mangefasetterte men tilgjengelige sound ble tatt godt i mot av både kritikere og fans. Nevnte seiersrunde har tatt form av en lavterskel-EP ved navn ‘SLUGGU’, som til tross for sin lettbeinte natur treffer vel så bra som plata den følger opp.

Grunnen til at jeg sier at ‘SLUGGU’ virker temmelig lavterskel, er at det halvhjertede tematiske fokuset på snegler, samt det faktum at vokalisten til Shaving the Werewolf gjester på to av de fire låtene får prosjektet til å fremstå som et påskudd for å tilbringe tid i studio med gode kompiser. Dette hadde kun bydd på problemer dersom nivået på låtskrivingen var skrantent, men tvert i mot er låtene på ‘SLUGGU’ noen av de skarpere komposisjonene til JAGGU så langt. Jo, trioen sjonglerer fremdeles en drøss med elementer fra forskjellige uttrykk på utgivelsen – bl.a. High on Fires Motörhead-påvirkede stoner/sludge, fengende hardcore-utrop og psykedeliske digresjoner – men disse danner stort sett sammenhengende bilder som rivaliserer selv materialet på ‘Rites…’ i både presisjon og idémessig kvalitet. 

«Lord Gastropod» hiver oss rett inn i kjøttkverna med sin «Overkill»-aktige dobbelbass, før det destruktive – men fengende – refrenget gir oss en følelse av hvordan High on Fire hadde lått dersom de lente seg lengre i retning hardcore. Det er dog EP-ens midtseksjon som treffer blinken med størst ødeleggende kraft for undertegnede. «Whoreslug» sørger for å markere seg fra start med et knusende doom-riff og tidlig Mastodonsk rytmelek, og «Satan’s Little Trotters» returnerer til «Earth Murder»s skjeggete sludgepunk-landskap og kroner det hele med et kommanderende og dødstøft refreng. High on Fire-coveret «Rumors of Woe» fra ‘Death is This Communion’ er en fin bonus, men det er ingen tvil om at det er originallåtene som kommer til å lokke meg tilbake til ‘SLUGGU’ i ukene som kommer. 

Sånn sett er ‘SLUGGU’ en ganske perfekt ganerenser mellom ‘Rites for the Damned’ og hva enn som venter oss på JAGGUs eventuelle tredjeskive. EP-en er avslappet, ledig og underholdende, men viser fremdeles tydelige tegn på at trioen er opptatt med å videreutvikle bandets sound og egne låtskriverferdigheter. Dermed er ‘SLUGGU’ en fin utgivelse å starte med dersom du ikke er kjent med JAGGUs omstreifende men slagkraftige stoner/sludge/rock/(jeg vetta faen, finn ut av det sjæl), hvor spesielt «Satan’s Little Trotters» er varmt anbefalt av eders ærede anmelder. Solide greier!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Audrvin – Krypt

Audrvin er et soloprosjekt som ble startet opp av Audun «Audrvin» Ween helt tilbake i 2011. Det er rimelig å anta at det dreier seg om et hobbyprosjekt først og fremst, ettersom de første demoene ikke så dagens lys før i 2019. Takket være hjelpen til de innleide musikerne Fabio Grimdrap og Magnus Andersen har karen nå fått stablet på plass en debutskive; den personlige og mangefasetterte, «kontemporære» svartmetallutgivelsen ‘Krypt’.

De åtte låtene som til sammen utgjør ‘Krypt’ har mest sannsynlig blitt til over et flerårig tidsrom. Dette er i alle fall teorien som dannes i hodet mitt i møte med musikken, ettersom både uttrykk og produksjon varierer noe helt enorm over platas spilletid. Etter den mystiske og spenningsskapende (om noe langdryge) introduksjonen «Krypt» bærer det ut i et sjangerlandskap som best kan beskrives som et melodisk, Vestlandsk svartmetallklima, men badet i den rå svartmetallens tilslørende, produksjonsmessige estetikk. Bildet klarner så noe på «Torden», som med sine robuste riff og regale gitarmelodier er skivas høydepunkt for min egen del. 

Fra dette punktet og ut beveger Audrvin seg stadig lenger vekk fra sitt svartmetalliske utgangspunkt, hvilket varsles allerede på den post-metalliske åpningen til «Med Renker og Pisk». Det er kanskje rytmikken som først og fremst markerer et tydelig brudd med med sjangerlandskapet vi begynte i, men generelt sett beveger skivas B-side seg stadig lenger inn i et post-metallisk landskap – en transformasjon som fullbyrdes på det massive avslutningssporet «Endelikt». Denne er så utpreget post-metallisk i både produksjon og uttrykk at å sidestille den med låter som «Tvil» gjør det vanskelig å begripe at de kan ha blitt skrevet og fremført av samme band, hvilket understreker det svingende uttrykket som utgjør Audrvins største synd på deres debututgivelse. 

Det elementet som i størst grad vinner meg tilbake som lytter, er de personlige, poetiske og tematisk fokuserte tekstene til prosjektets bakmann. Weens funderinger gjør generelt sett inntrykk over skivas spilletid, men er kanskje aller mest effektive på åpnings- og avslutningsseksjonene til «Fortapelse». Mannens pennføring er i blant såpass flott at den fullstendig maler over tydelige skavanker i det musikalske materialet, og min tid med ‘Krypt’ var aller mest givende i de øyeblikkene jeg henga meg til de tankefulle refleksjonene som ligger som en melankolsk dis over skivas åtte låter. ‘Krypt’ er dermed en temmelig upolert og sprikende plateopplevelse, men en opplevelse som henter seg godt inn som følge av sin personlige og ektefølte utforsking av den menneskelige natur. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bazooka Troopaz – Bombs, Babes and Bazookas

Bazooka Troopaz er en gjeng med muskuløse og testosteron-begavede leiesoldater som har gått i eksil i Trondheimsundergrunnen, det etter en uheldig seanse på jobben som involverte en tre-dagers fyllekule og den totale ødeleggelsen av et helt land. Ettersom det viste seg at landet som ble bombet i stykker var feil land i forhold til ordrene som ble gitt, ble trioen stilt for retten i den militære domstolen. Dette er i alle fall plottet som blir introdusert på «Booze Alley Brutal», åpningssporet på debut-skiva til Bazooka Troopaz, ‘Bombs, Babes and Bazookas’.

Bazooka Troopaz spiller crossover-thrash fullstendig blottet for overraskelser, men som er uhyre effektiv i all sin enkelhet. Både riffkunster, låtskriving og trommisens arsenal av rytmiske skuddsalver vitner om en intim kjennskap til sjangeren, hvilket enkelt kan forklares ved at hele mannskapet (i alle fall meg bekjent) er hentet fra rekkene til det eminente crossover-bandet Ghetto Ghouls. Sånn sett er ‘Bombs, Babes and Bazookas’ en skive som er lett å anbefale for fans av nevnte band, om så en toleranse for skyhøye nivåer av skitsnakk og kødd er en viktig forutsetning. 

Jeg ser generelt sett liten grunn til å foreta noen dyptgripende analyse av debutskiva til Bazooka Troopaz. Plata består av ni spor og en introduksjon, hvorav samtlige spor er fylt til randen av energisk riffing, fengende gjengvokal og joggende thrash-partier. Med andre ord er pizza-thrash ala Municipal Waste en passende referanse for det aller meste som skjer på ‘Bombs, Babes and Bazookas’, og kun enkelte elementer som de Bobby Ellsworth-aktige skrikene på «Bazooka Troopaz» og «Painkiller»-hylene på «Sons of Steel» sender tankene til andre sjangertrakter – og dette kun i et øyeblikk eller to. 

Når det kommer til favoitter, kan jeg nevne at åpningsstrekket med «Bazooka Troopaz» og singelen «Hard Ticket to Hawaii» treffer som et skudd fra en avsagd hagle på meeeeget kloss hold. «Ax & Smash» er som følge av broens utsøkte chugging en solid kandidat, men Bazooka-gutta roter dessverre til chuggen ved å gjøre andre ting enn å chugge (fy skam!!). Så kan det nevnes at «Suburban Commando» runder av den korte og eksplosive plata med en ekstra hyperaktiv skuddsalve; et verdig punktum på en ukomplisert men dødsunderholdende debutskive. Bazooka Troopaz utmerker seg dermed som nye kretsmestere i festglad pizza-thrash, hvilket thrash-fans landet over gjør godt i å bite seg merke i. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Raumer – Starten paa Helvete…

Raumer er et svartmetallband fra Romerike (sannsynligvis) som ble opprettet av undergrunns-skikkelsene «Savarak» og «Odin» i 2020. På bandets debut-EP ‘World Ablaze’ fra tidligere i år demonstrerte bandet et solid grep rundt den norske andrebølgens fundamentale byggeklosser, men til tross for et innrammende tematisk fokus på den lokale «Raumer»-stammen fremsto musikken fortsatt litt spredt i uttrykket. Til tross for et noe ufokusert sound lot jeg meg begeistre av EP-ens krokete riff og mer intense, semi-melodiske strekk, og lurte på om vi ikke hadde større ting i vente fra dette hold. 

Dette potensialet forløses endog ikke på Raumers nyeste utgivelse, ettersom denne består en oppsamling av bandets tidligste innspillinger. Dermed er den konsise og klare lydproduksjonen fra ‘World Ablaze’ bare å glemme, og vi blir kastet rett tilbake til et kakofonisk helvete av lavoppløsthet, varierende volumnivåer og skåldende støy. Dette er jo selvfølgelig å forvente av et splitter nytt svartmetallband i demo-stadiet, så jobben min blir heller å spore opp tegn på bandets fremtidige styrker enn å evaluere ‘Starten paa Helvete…’ som noe definitivt verk.

Åpningsstrekket på «The Curse of Rech’arth» viser dog at mye av det basale håndverket som bandet utviste på debut-EPen allerede lå latent hos gruppen. Da sikter jeg først og fremst på de Mayhemske, illevarslende akkordene som ringer ut ved låtas introduksjon, samt den beske – om noe gneldrende – vokalen til «Savarak». Disse lyspunktene blir dog noe underminert av trommespillet, som er temmelig utett og ute av sync med resten av bandet både på denne og senere låter. «Eimen av Drit..» skrur så intensiteten (og på samme tid volumet) på maks, før «Vi er Raumere» senker volumet tilbake til utgangspunktet og leverer noen solide og svært etterlengtede riff over en stødig beat.

For min egen del byr ‘Starten paa Helvete…’ først og fremst på et interessant innblikk i Raumers tidlige utviklingsfase. Utover dette gjør utgivelsen svært lite for meg personlig, ettersom samtlige av låtene fremstår som uferdige skisser uten noe særdeles fengslende tematisk fokus. Et og annet robust riff finner man dog godt gjemt i utgivelsens kaotiske inventar, for ikke å si et tidlig forvarsel på den langt mer interessante tematikken til den kommende EP-en, dette på låta «Vi er Raumere». ‘Starten paa Helvete…’ er dermed en utgivelse for de aller mest uhelbredelig svartmetall-interesserte av oss; øvrigheten bør nok helt vente på det neste definitive kapittelet i Raumers så-vidt påbegynte, svartmetalliske saga.

Skrevet av Fredrik Schjerve