Mork – Dypet
Mork er enmannsprosjektet til Thomas Eriksen fra Halden. Eriksen er en karakter som fremstår som en ildsjel med stor og åpenlys respekt for inspirasjonskildene sine, også fordi mannen står bak en relativt omfattende podcast-intervju-virksomhet på siden. Morks utviklingskurve kan i det hele tatt fremstå som mang en guttedrøm som har gått i oppfyllelse: Fra å bli sparket i gang for alvor etter at Eriksen ble inspirert på et besøk i Darkthrones gamle øvingslokaler, har det blitt en respektert størrelse i store deler av det norske svartmetallmiljøet. Prosjektet er i dag også signert på ærverdige Peaceville Records.
I forlengelse av beskrivelsen over, skulle man kanskje tro at Eriksen går inn i rekkene av konservative svartmetallmusikere. Og neida, Morks musikk har aldri vært av det mest innovative slaget. Likevel passer det nok aller best å beskrive prosjektet som noe lidenskapelig og utforskende, der Eriksen stadig leker med ulike elementer – alt fra det black’n’rollende til stormende lydbilder og folketonale elementer. Derfor har det alltid også i mine ører ligget noe spesielt over prosjektet, der Eriksen stadig har nærmet seg noe med en viss egenart på tross av at han åpenbart vil spille svartmetall og ikke noe annet. Mye av dette skyldes nok også produksjonen, som Eriksen tar seg av selv. Den er forfriskende usminka, klar og romslig i kontrast til det mer uoppløselige man gjerne finner i alskens DIY-prosjekter innenfor sjangeren.
Alt dette fikk en slags kulminasjon på Morks forrige plate, ‘Katedralen’, fra 2021, som utvilsomt var prosjektets sterkeste og mest definerte utgivelse. Herfra går det en klar linje til den nye plata, ‘Dypet’, som både spiller på en del av styrkene fra ‘Katedralen’ mens den også introduserer litt andre stilistiske grep. Først og fremst dreier dette seg om tempoet og stemningene i mange av låtene, der mye av det black’n’roll-aktige og kaotiske fra den forrige plata på sett og vis erstattes med litt treigere og mer melodiske temaer – uten at noe endevendes på en måte som struper en klar kontinuitet for prosjektet.
Det er melodiene Mork oppdriver på mange av låtene her som får meg til å sperre opp øynene mest. Hovedtemaet i andre låt, «Forført Av Kulden», er for eksempel helt nydelig, og blander en nesten Burzum-aktig iskulde i gitarproduksjonen med direkte fengende tendenser. «Svik» følger opp dette på strålende vis, der Windirsk melodihåndverk går hånd i hånd med et nærmest pop-aktig teft. «Høye Murer», der tidligere Djevel– og Kvelertak-vokalist Erlend Hjelvik for øvrig bidrar med noen fraser, ender med sine gråtende, folketonale gitarmelodier (og ikke minst den utrolig kule Darkthrone-aktige riffinga mot slutten) også opp som et klart høydepunkt på skiva.
Videre kommer ‘Dypet’ godt ut i flere henseender. «Et Kall Fra Dypet» er med sine syv og et halvt minutt platas lengste låt og den desidert mest tradisjonstro i svartmetalløyemed. I så måte er det også et bra midtpunkt der Mork lykkes godt med sine hardtslående temaer og prakthåndverk i riffsegmentet. «Bortgang» er på sin side platas mest saktegående låt, og imponerer meg langt mer på skiva enn i singelformat der den bidrar med et flott grep i pacingen på plata – og også med ganske utsøkte gitarer.
‘Dypet’ er i det hele tatt en ganske variert plateopplevelse. Som på ‘Katedralen’ er åpningslåta det nærmeste man kommer et slags mikrokosmos av det som skjer over det hele uten at den nødvendigvis er det sterkeste leddet komposisjonsmessig. Ellers er det for øvrig flere tegn til eventyrlyst i sjangerlandskapet. «Avskum» er en fet, Satyricon-aktig riffbasert låt som kommer rett etter «Bortgang», og «Tilbake Til Oppinnelsen» avslutter det hele svært sterkt – blant annet med en herlig inkorporering av synth og clean-vokal.
Det er imponerende at Mork egentlig aldri mister fokus på tross av denne variasjonen. Om noe, skulle jeg kanskje ønske at de mer fremoverlente grepene i avslutningslåta kunne blitt utforsket ytterligere. Når det gjelder mer direkte svakheter har jeg nok størst problemer med produksjonen. Selv om Eriksen stort sett lykkes godt og ikke minst tilfører mye egenart her, ligger skarptromma til tider litt for forstyrrende til, og hans svært tydelige skrikevokal ligger rett og slett ofte for høyt i miksen. I forlengelsen av dette synes jeg det er noe variabel kvalitet på låttekstene. «Bortgang» er et eksempel på en låt der jeg synes Eriksen treffer godt, særlig gjentagelsen av frasen «Der var jeg en gang». Skildringen av å fryse på «Forført Av Kulden» synes jeg imidlertid for eksempel er overtydelig og ganske rudimentær.
Jeg vet ikke om jeg synes ‘Dypet’ er et steg opp fra ‘Katedralen’, men det er i alle fall ikke et steg ned fra plata som vi tross alt fikk inn på en respektabel 14. plass på vår liste over beste norske metallplater fra 2021. Først og fremst sementerer denne plata en positiv utvikling av Mork som profesjonaliserer, definerer og forbedrer uten at respekten for grunnelementene bortfaller. Og jeg vil påstå at Mork i større grad blir en unik spiller i svartmetallandskapet med denne skiva, da den mer saktegående og melodiske tilnærmingen – i ledtog med produksjonen – også utfordrer noen etablerte grenser.
Skrevet av Alexander Lange
Tilintetgjort – In Death I Shall Arise
‘In Death I Shall Arise’ – debutskiva til Oslo-bandet Tilintetgjort – er en skive som synes å se for seg en alternativ tidslinje innenfor norsk metallhistorie. På denne tidslinjen, gikk ikke de avantgardistiske tendensene til det norske svartmetallmiljøet i retning de moderne, industrielle flatene til Dødheimsgard sin monumentale ‘666 International’, men beholdt sin forankring i den tidlige svartmetallens punkete og primitive affekt. Fra dette springbrettet bestående av rendyrket andrebølge, springer dog Tilintetgjort ut i en temmelig særegen musikalsk visjon; en visjon preget av et psykoaktivt ladet møte med døden, kosmos, og de grufulle sannhetene som ligger skjult ute i det store intet.
Det første det vil være naturlig å legge merke til når man trykker «spill» på debutskiva til Tilintetgjort, er den pistrete og lav-oppløste produksjonen. Til og begynne med var jeg skeptisk til hvorvidt dette valget ville gagne eller hemme opplevelsen av bandets ellers sofistikerte svartmetall, men etter å ha levd med skiva en stund er dette et av elementene som for alvor etablerer bandets egenart og identitet. Den flisete og støyete miksen knytter nemlig bandet ettertrykkelig til andrebølgens tidlige dager – hvilket gjenspeiles i bandets uttrykk – samtidig som den ikke er så støyete at det går utover detaljarbeidet på skivas seks, utbroderte låter.
‘In Death I Shall Arise’ bruker sine første tre låter på å introdusere lytteren for albumets sound. Punkete, Darkthrone-beslektet svartmetall veksler med kontrapunktiske tråder av melodisk bass- og gitarspill – det hele badet i en harmonikk som gir musikken en sardonisk, teatralsk og nesten hånlig brodd. Man får følelsen av å synke inn i en stadig mer kaotisk og uoversiktlig hallusinasjon, geleidet av et vesen som virker å fryde seg over vår økende forvirring. Denne utviklingen tilspisses på det tidlige høydepunktet «Mercurial», som i tillegg til å inneholde skivas mest minneverdige, melodiske holdepunkt også trapper opp krassheten i tonespråket til delirisk effekt.
Men det er først på «Vinter og Høst» at plata for alvor begynner å avsløre sin egen, psykotiske logikk. Etter åpningens eksplosjon av aktivitet, vandrer vi gjennom en desorienterende labyrint av skeive korridorer; pisket av gårde av det forrykende trommespillet til stikkefører «Tybalt». Gjennom de tvistende gangene runger den maniske kaklingen til vokalist «svik», som på samtlige av låtene kommer med poetiske og skremmende skildringer av tilsynelatende rus-fremkalte visjoner. Låtas siste korridor åpner ut i et bunnløst og faretruende svelg, før andresingelen «Hex» tar oss med på en heseblesende, krengende tur på svartpunkens krokete skinner.
Så har vi «Dommedagsmonument» da, som med sine drøye 21 minutter utgjør skivas hele B-side. «Dommedagsmonument» er en massiv og oppslukende reise jeg egentlig ikke ønsker å prate så mye om, ettersom jeg har et oppriktig ønske om at flest mulig skal få oppleve denne låta uten å vite det døyt om den på forhånd. La det dog være sagt at Tilintetgjort har løst den svært kompliserte oppgaven de har gitt seg selv på utrolig godt vis, og at min første gjennomspilling av «Dommedagsmonument» som følge er en av mine favoritt-opplevelser fra musikkens verden i 2023.
Strengt tatt er nok ‘In Death I Shall Arise’ en av mine favoritt-skiver i 2023, når alt kommer til alt. Tilintetgjorts distinkte miks av andrebølges-primitivisme og fargesprakende, avantgardistiske tendenser er både oppsiktsvekkende og forfriskende, og heldigvis langt mindre oppstyltet enn en slik beskrivelse kan gi inntrykket av. I tillegg er det ingen tvil om at ‘In Death I Shall Arise’ kan forbedres, tøyes og strekkes i alskens musikalske retninger, hvilket gjør at tanken på ytterligere Tilintetgjort-skiver er en utrolig spennende en. ‘In Death I Shall Arise’ er en av de mest distinkte norske metall-debutene i nyere tid, og et aldri så lite landemerke innenfor vår beskjedne men betydelige avantgardistiske tradisjon.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 