Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt(er)




Sist uke stengte skribentene hos Metallurgi seg inn i en container sammen med resten av bandet vårt for å skrive låter, dunke ned bokser med Frydenlund og famle seg frem til vaklevorne Metallica-covre med kun minnet som ledsager. Blant alle gledeshvinene fikk vi dessverre ikke tid til å skrive om ukas favoritter, og derfor har vi bestemt oss for å inkludere de metallurgiske funnene for begge ukene i denne ukas post. Vi har også bestemt oss for å kutte ukas internasjonale og ukas ikke-metall fra spalten, ettersom vi ønsker å vie all vår begrensede tid til dekke så mye norsk undergrunnsmusikk som mulig.

Til alle norske metall-relaterte band der ute: har dere nyutgitt musikk, så send det i vår retning. Vi ønsker å tilby omtale til alle som ønsker det uansett størrelse, så her er det gode muligheter for alle dedikerte og usignerte ynglinger. Er det riktig bra så kanskje dere til og med ender opp med å trone på toppen av Metallurgi-hierarkiet som ukas favoritt! Det hadde vel vært noe tenker jeg! Medalje og plansje sendes i posten (om økonomien strekker til (noe den sjelden gjør (se «aldri«))). Unnskyldninger og blatant juging til side, her er noen ord om god, norsk metall!




Confabulation – Mental Alchemy

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Confabulation er et splitter nytt band fra Bergen med store aspirasjoner og et tilsvarende stort sound. Etter å ha testet vanntemperaturen med EP-en ‘Seeds’ i 2019 har de nå tatt sats og militær-stupt ut fra bryggekanten med sin debut ‘Mental Alchemy’, en plate som gir inntrykket av at vi har å gjøre med et mye eldre band enn det i realiteten er snakk om.

‘Mental Alchemy’ er fylt til randen av den type moderne – tidvis aggressiv, tidvis melodisk – thrash metall som Testament har bygget sen-karrieren sin på. I stedet for Chuck Billys melodiske rasping får vi Daniels hardcore-påvirkede growls, noe som på enkelte tidspunkter skyver soundet deres i retning storvektere som Lamb of God og Machine Head. Når man kobler disse inspirasjonskildene opp mot den veldige og profesjonelle miksen på plata er det klart at Confabulation har peilet seg inn på de store scenene, og om bandet fortsetter aktiviteten inn i post-vaksinens æra blir jeg ikke overrasket om vi ser dem varme opp for noen av de største besøkene fra utlandet i løpet av kort tid.

Men nok om deres plass i slektstreet; hva med låtskrivingen, for ikke å si egenarten? Det er jo engang slik at fellesnevneren til de suksessfulle bandene jeg har nevnt så langt i omtalen er at de i tillegg til sitt tilgjengelige sound også er i besittelse av musikalske særegenheter som gjør dem enkle å skille fra mengden av likesinnede artister. «Emissaries From Hell», «Face of Greed» og spesielt de første minuttene av «Feeding on Fame» viser et band som er i ferd med å mestre førstnevnte, med sine spenningsbyggende riff-sekvenser og strømlinjeformede låtstrukturer. Egenarten er ennå litt vanskelig å spore, men ettersom det er snakk om en debut skal man være litt forsiktig med å anta at Confabulation er ved endepunktet i sin egen artistiske evolusjon. 

Og det er nok av låter på ‘Mental Alchemy’ som er sterke nok til å gjøre særegenhet til en nesten irrelevant faktor i anmelders synsende likningsføring. «Emissaries From Hell» er en forrykende åpningslåt med riff som kniver med de største innenfor moderne thrash, og et harmonisk gitarteppe mot slutten som gir låta en tilfredsstillende avrunding. I tillegg har vi «Face of Greed», kanskje det mest kommersielle sporet av dem alle, med sitt fengende refreng og kvernende basslinjer, og de eksentriske Halford-hylene som peprer lytteren over «Red Fusiön»s spilletid.

De låtene som sliter litt med å falle på plass er – ikke overraskende – låtene hvor Confabulation forsøker å skape bredde og eksperimentere med nye uttrykk. «Trapped» er et tappert forsøk på å modernisere thrash-balladen, men den skiller seg såpass ut fra mengden at den nesten oppleves som produktet av et annet bands låtskriving. Den metalliske hardcoren som driver «Tin Foil Soldiers» er også for lite integrert i deres basale sound til å føles ut som at den virkelig hører hjemme på ‘Mental Alchemy’. Dette er dog å forvente av unge band som vil mye, og jeg tar denne eksperimenteringen som et klart tegn på at Confabulation ønsker å ekspandere soundet sitt, noe som er en av de kvalitetene jeg verdsetter høyest i et ungt band.

Og om man noen gang skulle være i tvil om hvor store høyder Confabulation måtte være i stand til å skalere i fremtiden er det bare å titte på «Feeding on Fame». Her møtes uttrykksmessig intensitet og hårnåls-svinger fra riff til riff et home-run av et refreng som virkelig får blodet til å pumpe. Den Insomnium-aktige outroen spiller akkurat litt for lenge til at jeg kan kalle avslutningssporet for et mesterverk, men bandets potensial blir virkelig klart for meg hver gang jeg spiller denne låta (hvilket er ofte). Norge har fått et nytt potensielt bidrag til kampen om den moderne thrash-tronen; alt vi har å gjøre er å vente på, og oppmuntre Confabulations utvikling den kommende tiden. Ukas plate, og en sterk anbefaling. 



The Deviant – Rotting Dreams of Carrion

Ute nå via Soulseller Records

The Deviant er en black/death gruppe fra Stavanger som til tross for sin relativt beskjedne profil har eksistert helt siden 2004. Bandet debuterte med skiva ‘Ravenous Deathworship’ i 2005, og deres – på den tiden – veldig tidsriktige miks av velprodusert og kompakt black/death har nok vært delaktig i at The Deviant har endt opp med å bli så oversett som de er, ettersom soundet ble praktisert av veldig mange på den tiden. Etter å ha lagt prosjektet på vent i ti år returnerte de i 2018 med ‘Lightning Bolts’, en plate der bandets oppsamlede erfaring og kompetanse resulterte i en mer dynamisk og engasjerende opplevelse. I 2020 ble The Deviant endelig koblet opp med et riktig godt plateselskap, og på plata ‘Rotting Dreams of Carrion’ demonstrerer bandet at de er fullt kapable til å holde stand blant de ærverdige navnene på Soulseller Records.

På ‘Rotting Dreams of Carrion’ finner The Deviant endelig frem til et sound som bærer deres eget stempel. Noe av takken kan rettes mot produsenten, ettersom miksen på plata er kraftig og voldsom nok til å danne sjokkbølger i rommet, samtidig som den er dynamisk nok til å åpne for brede panoramaer og åpne strekk. Mesteparten av æren går dog til bandet selv, som har skrevet et knippe med minneverdige låter som makter å opprettholde en distinkt atmosfære uten å gå i ett med hverandre. Sjangermessig er utgangspunktet en meget fleksibel kjerne av buldrende dødsmetall ala Autopsy og Grave blandet med de krigerske og okkulte svart/døds-hybridene til band som Proscription (sjekk ut ‘Conduit’ fra i år) og Behemoth

Referansene nevnt er selvfølgelig kun skriblet ned for å danne et kjapt og overfladisk bilde av det generelle uttrykket på ‘Rotting Dreams of Carrion’ til fordel for nysgjerrige lesere. Skal man prøve å oppsummere nøyere enn dette vil man fort finne ut at låtene er sleipere beist å få grepet rundt enn først antatt. Ta for eksempel åpningslåta «Atomic Revolt» og den foregående introen, «Atomic Dreams». Introen er storslått melodisk, og bygger spenning via insisterende tam-slag og krasjende cymbaler. Når nåla så hopper over på «Atomic Revolt» får vi en fanfare av black/death som – etter et kanonskudd – endelig detonerer i en fandenivoldsk sverm av krigsmetall. Dette åpningsstrekket er så overbevisende stormfullt at man skulle tro hele ‘Rotting Dreams of Carrion’ ville være en rask og intens affære, men over de neste tolv minuttene velger The Deviant heller å gradvis lette på gassen; først med det buldrende Autopsy/Bolt Thrower-konglomeratet «Son of Dawn», deretter med de tjære-dynkede platåene som truer med å stanse all fremdrift på «Torment Inferno». 

Det er en rimelig spektakulær opplevelse å se et prosjekt gå fra solid-men-uspektakulært sjangerband til et egenartet prosjekt i løpet av en enkel albumsyklus. Det er spesielt givende når et band som The Deviant tar en sjanger som er såpass underrepresentert i Norge som dødsmetall og makter å skape noe eget og interessant uten nevneverdig presedens i området. Nei, plata er ikke fullstendig uten svakere øyeblikk, – «Son of Dawn» inneholder et par passive riff for mye til å holde driven oppe over sine seks minutter – men når de trege, svarte bølgene til «Torment Inferno» skyller oppover den istykker-bombede og brennende kystlinjen på «It Has a Name» er spenningsnivået såpass høyt at man glemmer mindre vitale strekk. Jeg håper ‘Rotting Dreams of Carrion’ og returen til Cadaver kan inspirere til større aktivitet i den norske dødsmetallscenen, ettersom potensialet en norsk tilnærming til sjangeren utgjør fortsatt er skyhøyt. Våre ubestridte klassikere krever ikke mer enn to hender for å telles, noe som er en enorm kontrast til de ustanselige mengdene med svartmetall som fosser ut fra norske berg og dalstrøk. Etter å ha vært vitne til oppgraderingen The Deviant har gjennomgått fra ‘Lightning Bolts’ til ‘Rotting Dreams of Carrion’ utelukker jeg ikke at dette er gjengen å følge med på dersom prospektet er en ny finger å telle. Høyt anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter




Ukas norske: Varde – Fedraminne 

Ute nå via Nordvis

‘Fedraminne’, den times-lange debuten til det norske svartmetallbandet Varde er den type utgivelse hvis tematiske helhet ikke kan skildres gjennom en enkel anmeldelse på tilfredsstillende vis. Musikk, tekst og presentasjon er bundet såpass stramt sammen at å forsøke å foreta et dypdykk inn i én av dem vil medføre mangelfull dekning av de to andre. Dette er endog formatet jeg har valgt å jobbe med, så det eneste jeg kan gjøre er å håndtere søkelyset så godt jeg makter, samtidig som jeg erkjenner at denne anmeldelsen ikke er altomfattende. (Om innholdet i denne anmeldelsen vekker interesse kan du returnere neste uke, ettersom vi har planer om å publisere et innlegg som går dypere inn på platas overhengende tematikk).

‘Fedraminne’ er en plate som forsøker å rette oppmerksomheten mot den veritable skattkisten som er norsk kunst, kultur og folketradisjon. Låttekstene er hentet fra dikt av nasjonalromantiske figurer som Welhaven, Vinje, Bjerregaard og Vislie, og beskriver det norske vesenet på en måte som er meget velkjent for en kar som har sunget mangt et herrekor-arrangement i løpet av min studietid i Bergen. For å lydmale denne sammensmeltingen av eventyr og virkelighet bruker bandet svartmetall – det norske ur-metallet – som ryggrad, lettere forsterket med elementer fra post-svartmetall, folk-metall, samt den folketradisjons-inspirerte jazzen til den norske bassisten Arild Andersen.

Plata kan ansees å være delt i to, der første del består av langstrakte og utbroderte metall-spor, og andre del åpner grinden for mer eksperimentelle uttrykk. Åpningslåta, «Kystbillede – Del I» er den mest massive av dem alle med sine tretten minutter. Over et skiftende rytmisk landskap i gitarer, bass og trommer som er like lunefullt og mangfoldig som vårt eget langstrakte land, deklamerer vokalist «Koll» poetiske strofer om den værharde kysten på teatralsk vis. Folkemusikk-inspirerte melodier og piano-strofer svaier som vind og bølger over de voldsomme riffenes berg og stein, og det hele bygger mot et dramatisk høydepunkt der konturen av den gjenoppreiste viking står ut mot en vegg av gitarer. Deretter får vi fortellingen om den legendariske drankeren Halvdan Svarte presentert via stampende black’n’roll-riff og en overraskende affekterende post-black-sørgestund, og «Forbundet», som åpner med et intenst og praktfullt utbrudd av folkelig, melodisk svartmetall.

Etter det første høydepunktet, «Et Gammelt Herresaede» – som utstråler ærverdighet og stolthet i sin første seksjon, før broens tematiske viderespinning ender i et vaskeekte dødsmetall-riff – faser vi over i den mer atmosfæriske og eksperimentelle B-siden. Her omgås de kjølige og nordiske ECM-vibbene i låter som «Fedraminne» og «Kystbillede – Del II» med den eventyrlige dog grusomme reisen gjennom livet til «Koll med Bilen» og den industrielle svartmetall-perlen «Skuld» (som du kan lese mer om her). Tekst og musikk har generelt sett et bedre samspill på denne halvdelen sammenliknet med del en, og spesielt «Fedraminne» beveger med sin beretning om utilstrekkelighet i møte med slektstreets giganter. Over disse fire låtene trår Varde selvsikkert vekk fra eksisterende tradisjoner, og etablerer sin rolle som særegen bidragsyter i det norske musikkliv. 

Det føles ikke optimalt å måtte oppsummere slike rike og mangefasetterte låter med reduktive spissformuleringer, men jeg er allerede fem paragrafer inn i anmeldelsen, og det er på tide å tenke på leseren og oppsummere opplevelsen. ‘Fedraminne’ er et komplett og sjokkerende velformulert stykke musikk, den type utgivelse som virkelig markerer en artists ankomst på scenen. Følelsen av mystikk, av at et støvete og ugjennomtrengelig slør har blitt revet vekk i poesiens møte med musikken er oppslukende, og resultatet er et cinematisk stykke historiefortelling som formelig ber om å bli utvidet med en ytterligere utgivelse. Fedraminne er den sterkeste debuten norsk metall har sett i 2020, og dermed med all selvfølgelighet ukas norske plate. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Communic – Hiding from the World

Ute nå via AFM Records

Ukas norske utgivelse er et strålende stykke musikk fra de norske power/prog-veteranene i Communic. Da jeg anmeldte den titulære singelen fra plata et par uker tilbake overrasket det meg stort at jeg ikke hadde merket meg ved navnet tidligere. Den kraftfulle og profesjonelle produksjonen skrek at «her er det yrkesmusikere på ferde», og med tanke på hvor flinke vi i Norge er på å fronte progressiv rock og metall burde jeg da strengt tatt ha vært innom en av de fem albumene deres på et eller annet tidspunkt. Man kan lure på hvorfor Communic – Norges Nevermore til Circus Maximuses Dream Theater – ikke har et større fotavtrykk i den norske metallscenen, og man vil ha rett i å stille spørsmål rundt det, ettersom diskografien deres frem til i dag er sterk og uten åpenbare feiltrinn.

I fare for å avsløre dommen noe tidlig i lesningen, så begår ikke Communic noe feiltrinn med ‘Hiding from the World’ heller. Den nye plata er nok en massiv og finslipt samling låter, full av veloljet musisering, hyppige vendinger og storslåtte utblåsinger. Hoved-uttrykket har som sagt sine røtter i mørk power/prog i Nevermore-stil, med riff som kunne vært skrevet av Jim Matheos (Fates WarningArch/Matheos). Produksjonen er tilnærmet perfekt for sjangeren, med sin høyoppløste men kraftige fasade, velbalanserte instrumentplassering og smektende tone-kontroll på alle lydkilder. Over dette stabile stillaset er den dynamiske stemmen til Oddleif Stensland fanget med klarhet, noe som gir ham frie tøyler til å selv-harmonisere, skifte mellom registre og generelt bare klemme til som han måtte ønske.

Låtene ligger alle i tidsrommet 6-10 minutter, med unntak av «Soon to be» som fungerer som en intro til avslutningssporet «Forgotten». Communic anvender kontrastfylte vendinger i komposisjon og tekstur; fra rene lydbilder til tunge strekk, fra åpne landskap til klaustrofobiske korridorer. Åpningslåta «Plunder of Thoughts åpner med et klassisk power/prog-riff, før noen hurtige seksjoner gir Stensland mulighet til å anvende sin Tony Moore-aktige (Riot) hodeklang, samt plukke ut en elegant solo. Denne friske utgaven av Communic finner vi også på «Face in the Crowd», som i kampens hete overrasker med både rullende dobbel bass og blast beats. Ellers finner vi ektefølte power-ballader som singel og tittelspor «Hiding from the World» og selvhjelps-låta «My Temple of Pride» som slår til med gitarer som ut av refrenget på Metallicas «Fade to Black» og en harmonisk bro i kjent europower-stil. 

Med generelt lange låtlengder og en spilletid på en time blir det naturlig for meg å gi bandet litt tyn for deres manglende evne til selvredigering. Det oppstår derimot et gyllent tilfelle av kognitiv dissonans når jeg samtidig må erklære at de beste låtene på plata er de som tar seg en ekstra runde i baren før de forlater lokalet. Med sine ti minutter hver risikerer både «Born Without a Heart» og «Forgotten» å dvele etter stengetid, men overbeviser i stedet med sine affekterende historiefortelling og dramatiske struktur. Svingende emosjonelt terreng blir håndtert med takt, høydepunktene føles velfortjente og pub-eieren tørker en tåre fra øyekroken før han stenger ølkrana. 

Dessuten kan lange låter tilgis i en undersjanger der overdimensjonering er normen, og en viss toleranse for corny manøvrer er essensielle for å ha glede av lyttingen. ‘Hiding from the World’ er en fengende og forseggjort, for ikke å si personlig og affekterende plate som burde anskaffes av alle fans av moderne power/prog-uttrykk. For meg som ikke i utgangspunktet anser undersjangeren som en av mine favoritter krevde det en viss innlyttings-periode før jeg innså hvor mye melodiske perler og omhyllende stemninger som var gjemt bak det typiske uttrykket. Om du er mindre power-skeptisk enn meg vil nok ‘Hiding from the World’ sette sine spor allerede fra første gjennomlytt, og den vil fortsette å avsløre nye sider ved seg selv gjennom de neste ti. Anbefales! 

Skrevet av Fredrik Schjerve




Ukas internasjonale: Liturgy – Origin of the Alimonies

Ute nå via YLYLCYN.

Med eksentrikeren Hunter Hunt-Hendrix i spissen inntok Liturgy metal-scenen for alvor med ‘Aesthethica’ i 2011 – en plate som, godt hjulpet av et musikkfilosofisk manifest skrevet av Hendrix selv, provoserte vettet av den gamle black metal-garden. Og joda: Med den selvpåførte – og avgjort selvhøytidelige – merkelappen «transcendental black metal» utgjorde lyse, himmelske tremolo-gitarer, hylevokal og en eksplisitt fascinasjon for romantikken en klar brodd mot svartmetallens klassiske dystre og satanistiske uttrykk. Et fantastisk samspill preget av klart jazz-inspirert trommespill og math rock-elementer bidra videre til å gjøre ‘Aesthethica’ til et usedvanlig spennende musikalsk eksperiment. Eksperimentelt skulle det også fortsette å være da den mer halvbakte ‘The Ark Work’ kom fire år senere med vesentlige innslag av midi- og glitch-elementer. Høydepunktet kom for min egen – og nok mange andres – del imidlertid i fjor med ‘H.A.Q.Q.’ – en plate som langt på vei blander sammen det beste fra de to forgjengerne og fremsto som en dristig og nyskapende, men høyst kontrollert innsats fra Hendrix og co. Sannsynligvis er det et av forrige tiårs mest beundringsverdige – og beste – metal-plater.

Derfor knyttet det seg selvsagt stor spenning til lanseringen av ‘Origin of the Alimonies’, en plate som av Hendrix er presentert som en opera som omhandler en såkalt «cosmogonical traumatic explosion» mellom guddommene OIOION og SIHEYMN. Tematikken skal ellers reflektere en eksistensialistisk-filosofisk diskusjon Hendrix fører på sin egen YouTube-kanal; en diskusjon som skal være inspirert av både tysk idealisme og fransk strukturalisme, og som er for vanskelig å dykke inn i til at jeg både evner og orker å gå nærmere inn på den her. Men det hører med til historien når bandet ved hjelp av mikrotonalitet, improvisasjon og et åttemannsorkester fremstår mer avant-gardistisk en noensinne også rent musikalsk, angivelig inspirert av komponister som Richard Wagner og William Blake.

Åpningsstrekket «The Separation of HAQQ from HAEL»/«OIOION’s Birth» er i alle fall i all hovedsak et stykke moderne orkestermusikk, preget av tostemt og imponerende fløytespill og et overraskende tilfredsstillende element av dissonans. De klassiske, lyse Liturgy-tremolo-gitarene gjør et raskt inntog i et vakkert, øredøvende klimaks på førstnevnte låt, men slår ut i full blomst på «Lonely OIOION». Dette er utvilsomt en ganske dynamisk og tettpakket sak, der det desidert kuleste og mest oppsiktsvekkende elementet er bruken av glitch-effekter i oppbyggingen mot klimakset – et element jeg egentlig trodde kom til å miste litt av sin appell etter hyppige tilfeller av det på ‘H.A.Q.Q.’, så vel som på singelen «Antigone».

«Lonely OIOION» var den første singelen som ble lansert i forbindelse med ‘Origin of the Alimonies’, og gjorde meg egentlig litt bekymret fordi den fremsto som så voldsomt tettpakket. Som sagt er den også det, og Liturgy klarer her å stappe inn en haug med elementer inn i knappe fire minutter. Som ofte ellers klarer imidlertid albumsammenhengen å døyve slike bekymringer til en viss grad; låta føles som en naturlig forlengelse av det lange åpningsstrekket, og glir ikke minst bra inn i «The Fall of SIHEYMN» – albumets kanskje kuleste segment der blandingen av fri-jazz-improvisasjon og dissonans utgjør en fantastisk dramatisk musikalsk reise. Noe verre er det med albumets kanskje svakeste låt, SIHEYMN’s Lament, der jeg ut fra singel-lanseringen hadde de samme bekymringene som i forbindelse med «Lonely OIOION». Trip-hop-leken i begynnelsen og ikke minst det uventede djent-riffet mot slutten er helt klart utrolig spennende og kule elementer innenfor Liturgys kontekst, men låta fremstår for ustrukturert i sine tre og et halvt minutt – selv etter mange gjennomlyttinger.

Mer langstrukket blir det imidlertid med en gang etterpå, når fjortenminutteren «Appartition of the Eternal Church». Her begynner bandet (ensemblet?) med rolige, lyse og lett dissonante åttendedelsakkorder på piano, noe som gjør inspirasjonen Hendrix har fra den amerikanske avant-gardisten Glenn Branca forholdsvis åpenbar – særlig om man har den klassiske førstesatsen i «Symphony No. 1» fra 1981 friskt i minnet. Det storslåtte – og egentlig direkte uvennlige – black-metal-hovedriffet som gjentar seg jevnlig, samt de himmelske klimaksene, gjør imidlertid dette til en klar Liturgy-låt. Albumets gode flyt åpenbarer seg også igjen i den glidende overgangen til den korte avslutningen «The Armistice», som runder av plata på strålende og storslått vis.

Det skal godt gjøres å overgå ‘H.A.Q.Q.’ i både kvalitet og nyvinning. Det er nok heller ikke noe jeg har forventet av ‘Origin of the Alimonies’. Likevel blir jeg stadig overrasket over hvor spennende musikk Hendrix åpenbart klarer å oppdrive på kort tid, og de 37 minuttene plata varer åpner helt klart et slags nytt kapittel i Liturgys lille historie. Den gjør det i alle fall klart at det kontroversielle i Hendrix’ og Liturgys rolle i metal-scenen egentlig utgjør noe utrolig beundringsverdig og verdifullt. Ifølge Hendrix selv ligger en plate som ligner mer på ‘H.A.Q.Q.’ på trappene. Slik det ser ut nå er det ingen grunn til ikke å glede seg enormt.

Skrevet av Alexander Lange



Ukas ikke-metall: Dirty Projectors – 5EPs

Ute nå via Domino Recording Company

Dirty Projectors er et prosjekt som med sine spinnville kammer-orkestreringer og kyndige produksjon har skaffet seg en rekke celebre fans, blant andre Kanye WestDrakeBjörk og David Byrne. Bandleder Dave Longstreth skriver og arrangerer på et vis som taler om bunnsolid musikkteoretisk kunnskap og dyptgående interesse 1900-tallets eksentriske musikkhistorie. Til tross for disse akademiske kvalitetene har Dirty Projectors alltid vært i konversasjon med pop-kulturen, og samtlige av platene deres balanserer musikk for musikere og bred appell på svimlende vis.

‘5EPs’ er en atypisk utgivelse for Longstreth og co. Der tidligere plater har vært tydelig preget av bandlederens styrende hånd er ‘5EPs’ bygget på et konsept om lever og dør på samtlige bandmedlemmers evne til å holde stand som medlem av et kreativt kollektiv. De fire første EP-ene er dedikert til hver av bandets fire musikere, og gir dem en mulighet til å lede det musikalske forløpet med sin egen stemme. På den femte og siste EP-en samles de og danner konseptbevis for kollektivet som samlet enhet. Dirty Projectors har blitt et band, og et overbevisende et.

EP no. 1 er ledet av Maia Friedman, og er titulert ‘Windows Open’. Instrumenteringen er sommerlig og innbydende, med varme gitararrangementer, smertelig vakre vokalmelodier og korte innslag av støvete trommer. EP-en starter sterkt med duppende-jolle-i-vannkant-jammen «On the Breeze» og Fleetwood Mac-inspirerte «Overlord», og avslutter enda sterkere med den filmatiske Joni Mitchell-melankolien på «Search for Life» og de lengtende gitararrangementer på «Guarding the Baby». Jeg har ingen innvendinger å komme med, og EP-en har sakte krøpet opp mot toppen av årets musikalske opplevelser for min del. 

‘Flight Tower’ er ledet av Felicia Douglass og presenterer et passende eksentrisk Dirty Projectors-take på R’n’B. Åpningslåta «Inner World» hadde føyd seg inn som en god feature på bandets høydepunkt fra 2012, ‘Swing Lo Magellan», med sin elskovsbass og forskrudde beat. Deretter får vi et møte mellom Kanyes klassiske vokalmanipulasjon og den vimsete produksjonen til Dram og Lil Yachtys «Broccoli» på «Lose Your Love». EP-ens øvrige låter skaper forbindelser til fargerike musikanter som Merrill Garbus fra Tune-Yards og Panda Bear, uten å noensinne så tvil rundt hvilken moniker musikken er utgitt under. Som EP no. 1 er dette uhyre velfungerende, og jeg formelig hyler av glede for hver kreative beslutning som tas. 

EP no. 3, ‘Super João’, konstituerer en bitteliten bølgedal i prosjektets ellers skyhøye kvalitetsgraf. Dave Longstreths EP er inspirert av João Gilberto og brasiliansk bossa nova, og er nyansert og sprekt harmonisk, men noe temperert i uttrykket. EP no. 4, «Earth Crisis» er ledet av Kristin Slipp, og hever seg igjen mot toppsjiktet av eksperimentell indie med sine fargerike, kammermusikalske kunstsanger. Loopede treblåsere, knakende sub-bass og svimlende strykere danner et sammensatt og kollasj-aktig uttrykk som tidvis minner om blant andre Igor StravinskyTirzahBobby Krlics soundtrack på ‘Midsommar’ og britisk neo-klassisisme, uten å drukne i den veldige mengden referanser. 

Den oppsummerende EP-en, ‘Ring Road’, bringer alle musikerne sammen i et knippe oppstemte, energiske låter som av alle ting får tankene over på den virale hiten «Dumb Ways to Die», uten at det blir flåsete eller teit. Til tross for sine vidt forskjellige uttrykk er det å lytte gjennom alle fem EP-ene fra ende til annen en solid helhetlig opplevelse; jeg vil faktisk si at variasjonen jobber i platas favør, ettersom det er umulig å kjede seg når det er så mange krappe svinger i lendet. ‘5EPs’ er både en skattkiste for anmeldere – Til tross for hyppig referansebruk i omtalen har jeg omtrent bare skrapet overflaten av det faktiske antallet som står nedskrevet i notatblokka – og for fans av kreativ, fengende og idiosynkratisk indie-musikk. ‘5EPs’ er et lovende tegn på Longstreth og co.-s pågående utvikling, og serverer noen av årets flotteste låter. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve