Stikkordsarkiver: cold shores ov beyond

Fleshmeadow – Domus Cadavra

Fleshmeadows nyeste EP ‘Domus Cadavra’ har latt vente på seg, men har nå omsider landa fire år etter bandet slapp sin forrige EP ‘Daymares’. Fleshmeadow spiller en forrykende, hurtig og teknisk form for svartmetall med et tydelig death metal-preg, som kanskje særlig på denne nyeste EP’en minner meg enormt mye om Nordjevels eskapader de siste par årene og sånn sett gir seg selv et sterkt utgangspunkt i undertegnedes ører. Fleshmeadow gir imidlertid musikken sin en ytterligere dimensjon, og kler den ofte inn i en storslått fremtoning som gjør at den kan sende vel så mange assossiasjoner til et band som Dimmu Borgir.

Det er ingen tvil om at det er snakk om dyktige musikere, der det også er snakk om en velrennomert besetning med bakgrunn fra blant annet Aeon Throne, Myrkskog og fjorårets flamingo-kledde MGP-bombe Trollfest.

Åpningen på ‘Domus Cadavra’ – «The Long March to Total Annihilation» – er på alle måter et stort, fryktinngytende mikrokosmos av det EP’en sånn sett består av. Fleshmeadow gir umiddelbart inntrykk av å ha dårlig tid med sine ufattelig hurtige svartmetallpartier på denne låta, som riktignok avløses på elegant vis av av tyngre partier som backes av doble basstrommer før nye svartmetallske eksplosjoner og blast-beats melder seg. Noen lekre, storslåtte og litt treigere bro-partier melder seg også, og EP’ens navn får kjørt seg i et heftig korrefreng mot slutten; Fleshmeadow får i det hele tatt formidlet mye på disse syv minuttene.

De tre andre låtene på ‘Domus Cadavra’ er noe kortere og mer konsentrerte. «Polemos» byr med en gang opp til dans med noen av EP’ens mest tekniske gitarpartier, der særlig et rumlende tappe-parti i midten fanger oppmerksomheten til undertegnede. «A Cold Wind That Blows from Beyond» byr kanskje på EP’ens kraftigste refreng og endog et friskt og mer rocke-orientert gitarparti mot slutten, og avslutningslåta «Insatiable Bloodlust» blir som et heseblesende summa summarum glasert med en herlig melodi helt på slutten.

Jeg har lite negativt å si om ‘Domus Cadavra’, annet enn at det hadde vært kult om det var et enda større og mer ambisiøst prosjekt. I tillegg vil nok den svært moderne produksjonen, og kanskje særlig hvordan dette kommer til uttrykk i den flerfasetterte vokalen, virke litt avskrekkende for uinnvidde, selv om det selvsagt ikke er så rart at såpass voldsom og teknisk musikk kommer ut slik. ‘Domus Cadavra’ anbefales uansett for alle som har sansen for kompromissløs, moderne ekstremmetall.

Skrevet av Alexander Lange


BESATT – HJEMKOMST

BESATT er en melodisk og eksperimentell hardcore-duo fra Grimstad, som kombinerer varierte og energiske låter med tematisk stoff hentet fra undergrunns-skrekkfilmer og slashere. Bandet har en debutskive og en EP til sitt navn, i tillegg til et knippe singler forbundet med disse utgivelsene. To år etter sin oppstart føler bandet seg varme nok i trøya til å by på en oppfølger til debuten, og denne kommer i form av den korte men langt ifra konsise andreskiva ‘HJEMKOMST’. 

På ‘HJEMKOMST’ virker det som at sørlands-duoen har hivd absolutt alt som var av ideer inn i låtene, uten å gjøre en filtreringsjobb i etterkant. Denne kaotiske tilnærmingen til låtskriving har definitivt noen positive sider, ettersom de stadige rattomdreiningene er utrolig underholdende og holder lytteren i en tilstand av konstant årvåkenhet. Likevel sitter jeg med inntrykket av at BESATT har sagd hagla si litt for langt opp løpet på sin nye skive, ettersom spredningen på låtene som treffer og låtene som bommer er ganske stor. 

Blant låtene som treffer, finner vi låter som singelen «MACHETE», «NEMESIS» og avslutningssporet «GRÖMSTAD». Førstnevntes kombinasjon av d-beat-punk og Virus-aktige abstraksjoner er et forrykende haraball, og «NEMESIS» sin melankolske melodikk minner meg litt om Insomnium dersom de hadde spilt punk fremfor dødsmetall. Best av de tre, er muligens «GRÖMSTAD». Låtas fem minutter – hvilket er svært lenge i kontekst av BESATT sin låt-historikk – balanserer nedtrykthet og pågangsmot på utsøkt vis, og resultatet er en substansiell, fet og fengende melodisk hardcore-låt.

Låter som «SKYGGELAND» og «HJEMKOMST» er dog for sprikende i uttrykket til å gjøre ordentlig inntrykk. Singelen «SKYGGELAND» veksler mellom metalcore-aktig riffing, melodiske vev og en syre-påvirket, psykedelisk bro, og tittelsporet gjør det ikke lettere for lytteren med sitt tørre pianospill, crossover-thrash, dissonante kunst-rock og knitrende shoegaze. I tillegg er produksjonen temmelig spartansk, noe den tørre vokalen og de digitalt-lydende trommene eksemplifiserer. 

Likevel finnes det mange gode grunner til å ture innom BESATT sin nyeste skive. Den svartmetall-inspirerte, kvekkende vokalen blir trolig litt mye for de fleste, men den eventyrlystne, energiske og melodiske hardcoren som utgjør skivas grunnvoll er generelt sett vel-utført. Dessuten skal det nevnes at duoen har et ganske distinkt sound, som etter kun et par utgivelser har blitt utrolig lett å kjenne igjen etter kun noen sekunders eksponering. ‘HJEMKOMST’ kommer neppe til å overbevise de uinnvidde, men for folk som kan sette pris på avant-gardistisk, melodisk hardcore med konseptuell gunst og metallisk skjær, vil skiva trolig kunne by på et interessant og underholdende lytt. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Polula – How To Start All Over Again

Bandet Polula fra Bø i Telemark ser tross sin korte fartstid ut til å ha lykkes ganske godt med opptakten til deres debutplate ‘How To Start All Over Again’. Det er i alle fall noe lyttertallene på de tre singlene tyder på. Forklaringen kan muligens ligge i at dette bandet spiller en form for metallmusikk som fort kan appellere ganske bredt. Spesielt egenartet er det nok ikke, men det vil være feil å si at Polula ikke har mestret et potensielt potent metalcore-uttrykk allerede – da med et ganske tydelig innslag av post-hardcore.

Nærmest nu-metal-aktige riff, Bring Me The Horizon-aktig synth-bruk og melodiske hooks åpner ballet i «Royal Flush». Det er på sett og vis et ganske representativt uttrykk for resten av det man finner på ‘How To Start All Over Again’, selv om det helt klart er snakk om et ganske variert album. For eksempel er «Find a Way» et ganske så kult påfunn post-hardcore. Det tidlige 2000-tallets alternativmetall får et gjensyn i «Undermined», og litt hardere og simplere gitarriffing gjør refrenget i «Abandoned» til et av høydepunktene på plata.

Polula har også fått plass til noen mer ballade-aktige, der det nok er tittellåta som etter en litt haltende begynnelse trekker det lengste strået vis-á-vis «Tomorrow Has No Sound». Sistnevnte blir en noe trygg og generisk affære, selv om melodiene er blant de bedre bandet oppdriver på plata.

Men det er i det hele tatt vokalmelodiene og mye av gitararbeidet som oppdriver de fleste av de sterkeste øyeblikkene på ‘How To Start All Over Again’, selv om jeg synes det ofte blir i overkant simplistisk. Særlig kommer andrelåta «Dark Descent» og avslutningsstrekket bestående av «We Are» og «Illuminated» godt ut i så måte, der sistnevnte til og med klarer å overraske med en Daft Punk-aktig autotune-effekt som funker bedre enn det man skulle tro. Sånn sett tror jeg også Polula har ganske mye å gå på når det gjelder å skape melodisk potent og eksplosiv metalcore-musikk.

Men jeg må nok også si rett ut at det gjenstår en del arbeid, særlig når det gjelder det produksjonsmessige. ‘How To Start All Over Again’ låter rett og slett uhyre tett og komprimert, og det gjør låtene en bjørnetjeneste. Trommene låter tidvis ekstremt syntetiske, synth-bruken er sjelden spesielt heldig, og gitarene drukner ofte under en vokal som ligger for langt fremme i lydbildet. I forlengelsen av det synes jeg dessverre heller ikke vokalprestasjonen alltid er helt god, da tonene ikke alltid treffes så godt som de burde. På tross av låtskriving som fungerer ganske ålreit synes jeg derfor dessverre at ‘How To Start All Over Again’ ikke er spesielt behagelig å høre på. Det gjør ikke Polulas sterkere prestasjoner på denne plata noe mindre reelle, men gjør at en bedre produksjonsjobb nok bør stå på agendaen ved neste anledning.

Skrevet av Alexander Lange


Pandemonial – Cold Shores Ov Beyond

Pandemonial er en ny svartmetallkvartett fra Bergen som ikke har sluppet noe før demoen ‘Cold Shores Ov Beyond’, men som med en gang gir inntrykk av å ha litt annen erfaring fra scenen. Dette er et mektig kvarter med svartmetall med ganske så høy produksjonskvalitet, der jeg vil påstå at man får en ganske potent blanding av mange av uttrykkene Immortal og Dimmu Borgir har lekt med – da med et lite drøss death metal blandet inn i det hele.

Åpningen «Eclipsed In The Mist Of Times» er en strålende og dynamisk låt. Etter en dyp synth introduserer tumultene åpner Pandemonial med brask og bram der voldsomme gitarpartier og trommespill, guffen vokal og latente symfoniske elementer gjør sitt for å fore storslagenhetene. Låta går imidlertid elegant inn i en langt mer groovy andre halvdel, som får så vidt bereder grunnen godt for «Desolate Realms Of The Astral Desert Masters», som blir gjenstand for et lignende grep etter et forrykende blackthrash-strekk de første minuttene.

Det som kanskje imponerer meg mest med ‘Cold Shores Ov Beyond’ er at Pandemonial aldri mister grepet om et sound som føles skikkelig svært, profesjonelt og fryktinngytende for en demo-utgivelse. Siste låt «Black Oblivion Drifter» er kanskje ikke en like heftig sak som de to foregående låtene, men blir definitivt en bekreftelse på dette med noen ondskapsfulle og klassiske gitarpartier og harde grooves. Det er rett og slett snakk om en skikkelig sterk svartmetalldemo fordi håndverket er så uhyre godt – ‘Cold Shores Ov Beyond’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange