doom – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Avertia – Live at Jernverket (Live at Jernverket 2022)

Svartmetallprosjektet Avertia har sluppet opptaket av sin akustiske konsert på Jernverket i fjor, og kaster sånn sett ut en fin liten kuriositet som nok kan fungere som en liten oppvarming til fullengderen som visstnok er på vei. Gammelt, nytt og noen sidespor går sammen for å danne denne lille håndfullen av noen låter, og på tross av en gitar som til tider låter litt vel skranglete er det snakk om en veldig fin prestasjon. Det er i alle fall et helt habilt kvarter med live-musikk.

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det er ingen tvil om at Oslo-bandet What the Five Fingers Said to the Face (heretter WTFFSTTF) er en gjeng som legger mye i musikken sin. Trioens Spotify-biografi fremstår mer som en erklæring om nyvunnet spiritualitet enn en tradisjonell biografi, og vil mest sannsynlig fremkalle både hodekløing og spørrende blikk hos de fleste som svinger innom profilen. Oppsummert påstår bandet at de bruker musikken sin til å «kommunisere med andre eksistensielle plan og vesenene som bor i dem», samt å prosessere traumer og jobbe seg i retning en slags spirituelt fundert selvrealisering som artister.

Store ord, jovisst, men jeg skal ikke benekte at min tid med den nye plata deres ‘ENDLESS’ tidvis har bydd på mystiske opplevelser. Disse opplevelsene er dog knyttet til musikkens iboende karakteristikker; nærmere sagt til den fjerne, kjølige og vagt uforklarlige stemningen som bandets særegne sound utstråler. Bandet har selv trukket frem band som Ulver, Tool og Opeth som inspirasjonskilder, men etter min mening er disse påvirkningene umulige å spore på ‘ENDLESS’ – kanskje med unntak av en Toolsk tendens til syklisk repetisjon. Nei, WTFFSTTF sitt uttrykk på ‘ENDLESS’ er mer kryptisk enn som så, å krever trolig et helt annet sett med referanser for å gi mening for den gjengse lytter.

Skulle jeg forsøkt å oppsummere bandets sound, ville jeg forklart det som om Inter Arma hadde bakt langt mer hardcore og støyrock inn i det tårnende sludge-mesterverket sitt ‘Sulphur English’ fra 2019. Både knusende gitarriff i skeive takter, skingrende ledegitarer og basspedaler som får det til å knake i jordskorpen er grunnlaget mitt for denne sammenligningen, selv om ‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy.

Allerede på spor nummer to, singelen «Helix», utnytter WTFFSTTF det særegne soundet sitt til sitt fulle potensiale. Bølge etter bølge med hardtslående rytmer skviser seg ut fra riftene bandet har åpnet i vårt eksistensielle plan, og deiser ned over lytteren, kun stagget av kjølige, atmosfæriske strekk med støyrock. Bølgene fortsetter å strømme ut på «To Become Invisible», men i denne omgang kommer de i form av slake dønninger som frakter lytteren langs en døsig elv av gradvis stagnerende vann. Deretter bryter helvete løs på skivas andre høydepunkt, «Blackspiraldance», hvor åpningens alarmerende frekvenser varsler om låtas massive grooves og blytunge matte-sludge.

‘ENDLESS’ virker nøye gjennomtenkt i måten bandet sprer de betydelige hendelsene jevnt utover skivas spilletid. Etter A-sidens golde topper og kjølige atmosfære, er mellomspillet «Spiraling» som en varm og menneskelig hånd på skulderen – dog en berøring som oppleves som altfor kort. Det gjør derfor inntrykk når «RAW» returnerer til dette blaffet av menneskelig varme, etter å først ha revet oss inn i et lydbilde preget av skrekkelige harmonier og urovekkende, sjanglende rytmer. Det Baroness/Fleet Foxes-aktige vokalkoret som opptrer mot slutten av låtas spilletid er en av skivas største genistreker, og føles mest av alt som det store «helende» øyeblikket som bandet har jobbet seg frem mot fra skivas første sekund.

Etter denne beskjedne men inntrykksfulle lysstrålen har passert, er det dog mindre klart hva bandet jobber seg frem mot. «Threshold»s tittel og tekst antyder at bandet har krysset en terskel og oppnådd et slags abstrakt mål, men denne betydelige hendelsen reflekteres ikke av musikken, hvor spesielt det melodiske temaet som avslutter låta virker å vente på et eller annet som aldri kommer. Det kan dog hende at bandet har ment å avslutte skiva med en følelse av ufullendthet, ettersom postludiet «Endless» også virker å peke fremover mot noe som fremdeles ligger skjult bak horisonten.

‘ENDLESS’ er en rik, velutformet og distinkt plateopplevelse som likevel gir meg følelsen av å sitte igjen med ubesvarte spørsmål. Generelt sett føler jeg at vokalen sliter med å hevde seg som en essensiell bit av det uttrykksmessige puslespillet, og at det er instrumentalene som i hovedsak har æren for at skiva er så absorberende som den er. What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Scion – Burden

Den nyeste EP’en til trioen Scion, ‘Burden’, er som en umiskjennelig hyllest til råskapen og brutaliteten i mye av metallen som først fikk ekstremmetallske tenner. Grunnuttrykket her er en velfungerende miks av thrash metal og doom metal, og den mørke estetikken, en og annen blast beat og noen av sidene ved vokalen bidrar også til at det hele får en eim av svartmetall.

Jeg synes nok Scion kommer aller best ut når de tyner de tregeste sidene av musikken sin på tittellåta, der de kombinerer solid riffarbeid med et herlig, traskende tempo som gjør låtlengden på litt over fem minutter helt passende. De andre låtene på ‘Burden’ er av det noe kortere og raskere slaget, og Scion lykkes stort sett godt med å kombinere en forfriskende enkelhet med ganske potent tyngde og energi. Særlig avslutningen «Buckets of Blood» er et vitnesbyrd på dette, der svartmetallske gitarriff blandes med en nesten punksk energi, noe som resulterer i et ganske så catchy refreng.

De to første låtene på EP’en, «Unholy» og «Revenge», imponerer meg nok ikke vel så mye. Førstnevnte ypper med grensedragningene mot litt vel simplistiske riff, og «Revenge» mangler rett og slett de helt minneverdige øyeblikkene. Likevel er det få dårlige ledd på ‘Burden’, og i alt er det et vellykket kvarter når det gjelder å være brutal og uanfektet old-school-metall. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Hengestaur – Ånesott

Hengestaur dukket for oss opp i 2021 som en positiv overraskelse da de slapp de to EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’. Dette er en svartmetallduo som på mange måter holder seg til sjangerens grunnformler, men som også bringer inn en ganske betydelig egenart med sin mystiske aura, smakfulle bruk av nynorsk og melodiske innhogg i musikken. I låtene til Hengestaur blandes pure og 90-tallske svartmetalltendenser med vestlandssvartmetallens gode følelse for folketonale og melankolske melodier.

Det gjelder også på bandets nyeste – og første – fullengder ‘Ånesott’. Her er det ikke snakk om musikk som på noen måte føles spesielt moderne eller teknisk og produksjonsmessig finpussa. Snarere ligger en forfriskende råskap hele tida i lufta på denne plata, som kanskje kommer aller best til uttrykk i de melodiske og atmosfæriske strekkene. Det er også noe av det første som møter lytteren når «Tobakksvolt» sparkes i gang, der assosiasjonene til sognametall-band som Windir og Nifrost begynner å spinne i undertegnedes hode mens røffe, klassiske metallriff også får scenetid.

«Njords Barm» stiller også sterkt med noen av platas flotteste melodier, og første del av avslutningsgiganten «Antarktis Sol» hypnotiserer med noen suggererende opp- og nedganger. Det største høydepunktet på ‘Ånesott’ er nok likevel syvminutteren «Misfærd», der Hengestaur lykkes særdeles godt med å la et langt, Darkthrone-aktig riffparti bli et herlig fokuspunkt i komposisjonen. Den bryter plutselig opp et herlig introparti og blir krydret med noen veldig kule, dype vokalfraser det legges ekko over. Etter hvert bereder det grunnen for et stratosfærisk klimaks som imponerer stort.

«Misfærd» er tross sin merkelige struktur også en av låtene der Hengestaur lykkes best med nettopp det strukturelle. Ellers synes jeg ikke alltid duoen treffer helt blink. «Tobakksvolt» blir for eksempel noe retningsløs med alle repetisjonene sine, og «Ljos» fremstår – tross sine helt nydelige temaer – noe rotete og avstumpet mot slutten.

I tillegg kan kanskje noe av det samme sies om plata som helhet. ‘Ånesott’ avsluttes nemlig med en elektronisk merkelighet ved navn «Antarktis Sol II», som i og for seg er et herlig påfunn, men som skiller seg såpass mye ut på tampen at det sannsynligvis ville vært kulere om Hengestaur integrerte elementene i denne låta et annet sted på plata. Det er heller ikke til å legge skjul på at noen overganger både i og mellom låter kan føles litt ujevne og skranglete. Likevel synes jeg at bandet kommer godt ut på ‘Ånesott’, og de to vestlendingene klarer ikke minst å få frem de stilistiske styrkene som har vært der helt siden oppstarten. Det er en nokså klassisklydende svartmetallplate som likevel føles noe fremoverlent på grunn av egenarten i musikken.

Skrevet av Alexander Lange

THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN – THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN

Les tittelen på denne EP’en, se coveret, og du skjønner nok tegninga: ‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er ingen hyggelig seanse. Dette er et kvarter med musikk som fascinerer stort bare ved å være så gjennomført vederstyggelig, og det er kanskje noe av den første norske musikken jeg har hørt siden Blodkvalts første demoslipp som virkelig klarer å få frem det absolutt styggeste innenfor svartmetallen. Musikken til dette prosjektet låter imidlertid også svært teknisk og moderne, og sender sånn sett også noen assossiasjoner til death metal – og spesielt til bandet Anaal Nathrakh.

Det tråkkes så å si kontinuerlig på gasspedalen her, med unntak av host og hark som vel egentlig fungerer som noen merkelig form for pusterom i musikken. Pacingen er uansett helt strålende på denne EP’en, og dette prosjektet – hvem det nå enn er som står bak det – maner frem en intensitet som føles nærmest overveldende så å si hele tiden.

Men det er egentlig ikke så ensformig likevel. THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN byr på både svartmetallske eksplosjoner som får det hele til å renne over, tekniske gitarpartier og brutale og tøffe riff, og det får denne EP’en til å føles som en ganske dynamisk opplevelse. For eksempel bidrar hovedriffet i «GOSPEL OF THE ENDTIMES» til å krydre utgivelsen med variasjon, der den baserer seg på et riff som minner mye om Mayhem-klassikeren «Necrolust» – bare med et enormt kaos rundt, naturligvis.

‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er imidlertid en EP det ikke er så mye mer å si om, og du må rett og slett bare høre den for å forstå helt hva vi har med å gjøre. Det er uansett en skikkelig stygg, imponerende og fascinerende EP som vi absolutt ikke skal se bort fra at ender opp på vår liste over årets beste norske.

Skrevet av Alexander Lange

Infernal Diatribe/Moor – The Fallen One

Den flittige undergrunns-musikeren bak prosjektet Moor gav nylig ut en splitt med det indiske bandet Infernal Diatribe for det kolombianske plateselskapet Masters of Kaos. Moor sin side av utgivelsen består i hovedsak av låter fra debutskiva ‘Viper Kingdom’, i tillegg til en eterisk, instrumental outro og låta «Nobles of the Black Shrine» fra splitten med kolombianske Perventor. De indiske og norske åndsfrendene er stort sett en god match på ‘The Fallen One’, selv om dette dessverre skyldes at musikken i det store og det hele er lite oppsiktsvekkende. Dersom du liker svartmetall som har svært lite til felles med uttrykkets fundamentale teser, ja da kan du vurdere å ta en svipptur innom Infernal Diatribe og Moors ‘The Fallen One’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – Project GEIST: Gaze Into the Storm

Til slutt gir vi en liten shout-out til den nye utgivelsen fra det underlige svartmetallprosjektet Dadlur: ‘Project GEIST: Gaze Into the Storm’. Dette er et prosjekt jeg lenge har vært fascinert av på grunn av integreringen av synther i musikken, som bidrar med et velfungerende preg av industriell musikk og støy – noe synth-tung musikk jo ofte har til felles med svartmetallen uten at det har blitt kombinert på helt samme måte som det Dadlur gjør. Slik er det også på denne nye utgivelsen, og selv om fraværet av vokal gir det et litt vel gjennomgående preg av bakgrunnsmusikk, fungerer det godt her – enten det er snakk om den tunge, fete svartmetallriffinga i «Frostbite Terror» eller de mer atmosfæriske partiene i åtteminutteren «Gaze Into the Storm».

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Shadowland – Frozen in Time

Shadowland er en tungmusikalsk kvintett fra de «dype, mørke norske skoger» bestående av medlemmer med lang fartstid innenfor et bredt utvalg av musikalske uttrykk. Bandet har holdt seg temmelig travle siden oppstarten i 2014, med høyt konserttrykk og jevnlige plateutgivelser som alle deler en grunnstruktur på seks låter over snaue 40 minutters spilletid. Tredjeplata ‘Frozen in Time’ tar ikke avstand fra denne tradisjonen, men komprimerer faktisk spilletiden med ytterligere fem minutter for å oppnå en kontant og konsentrert lytteropplevelse.

Det elementet som kanskje mest åpenbart separerer Shadowland fra andre samtidige innenfor den norske rock- og metallscenen er deres fokus på historiefortelling. Bandet har en fortellerglede som sender tankene i retning metallsjangerens klassiske aktører, om det er snakk om Bruce Dickinsons historiske utgravninger i Iron Maiden eller den mer eventyrlige mytologien som ble utforsket av Manilla Roads Mark Shelton. Dette fokuset på narrativ er en vesentlig årsak til at ‘Frozen in Time’ treffer så godt som den gjør, og et grep som gir den relativt enkle musikken en sterkere personlighet enn den ville hatt foruten.

Plata begynner med å ta for seg den rumenske nasjonalhelten «Vlad the Impaler» over et underlag av klassisk, tradmetallisk riffing og streit trommespilling. Stemmen til John Nordby har noe av den samme stentoriske affekten som vokalisten i Solstice, hvilket tilfører musikken et preg av prototypisk, episk doom. Dette blir i alle fall tydelig på tittelsporet, som senker tempoet til et doom-aktig tempo, muligens for å skildre den utmattede gangen til den dødsdømte polfarerbanden låta omhandler. Det enkle trommespillet blir noe ensformig over låtas 7 minutter, og tydeliggjør ikke forskjellene mellom de relaterte ideene som utgjør låta på tilstrekkelig vis. Nordbys teatralske eksklamasjoner bidrar dog til å holde på lytterens fokus, og låta kommer dermed godt ut når alt kommer til alt.

Singelen «Mary Celeste» og låta «Mississippi Rug Burn» kaster seg mer helhjertet inn i sine tematiske universer. «Mary Celeste» gynger og dupper i bølgende som det titulære skipet, og de mange gitarlicksene som dukker opp over låtas spilletid oser sjøfart via sin shanty-aktige melodikk. «Mississippi Rug Burn» er også musikalsk preget av den amerikanske regionen som omtales, med flust av sørstatsriff og en entusiastisk vokal-prestasjon av Nordby. Denne entusiasmen er generelt lett å spore over ‘Frozen in Times’ spilletid, og øker jo nærmere platas konklusjon vi kommer.

Den nevnte entusiasmen når sitt toppunkt på de norsk-tekstlige avslutningssporene «Den Skytes Ei, Den Som Henges Skal» og «Ild». Det er et eller annet ved bruken av norsk tekst som synes å få frem noe ekstra i bandet, samtidig som det åpenbarer noen forbindelser mellom Nordby og enkelte legendariske skikkelser fra den norske rockescenen, som f.eks Michael Krohn og «Jokke» Nielsen. Melodikk og samspill når nye høyder, og tekstene får ekstra gjennomslagskraft gjennom sine levendegjørende detaljer. Personlig synes jeg disse to låtene virker å oppfylle Shadowlands potensial i større grad enn de engelsktekstlige, og jeg blir voldsomt nysgjerrig på hva bandet kunne ha fått til dersom de prøvde seg på en konseptplate på norsk, eller liknende. ‘Frozen in Time’ er en plate som vokser forbi sine enkle musikalske rammer over tid, godt hjulpet av et fokus på historiefortelling som har godt litt tapt over metallens mange tiår som sjanger. Anbefales fans av tungrock og tidlig tradmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dadlur – Untitled Demo Files 1 (Early 2021)

Dadlur er et anonymt Bandcamp-prosjekt fra Nord-Norge som har gitt ut en serie korte utgivelser siden desember i fjor. Per tagsene på Bandcamp-siden spiller det antatte solo-prosjektet en kombinasjon av svartmetall, frenchcore og hardcore, selv om det også er godt mulig at disse sjangrene er fordelt over separate utgivelser. Det er i alle fall svartmetallen som dominerer på de utitulerte demoene på ‘Untitled Demo Files 1’, og det av en høyst atmosfærisk, kjølig og fortryllende sort.

«Untitled 1» oppleves mer eller mindre som en rekke gode ideer som ikke har blitt forsøkt strukturert, men som deler samme grunnstemning. Frosne synther og lengselfulle akkordrekker jobber hardt for å bryte seg gjennom anmelders musikk-kritiske rustning, og de nydelige melodistemmene som kaster seg rundt hverandre i låtas midt-seksjon møter lite motstand i dette henseende. I tillegg får låta et nesten filmatisk og elegant preg av broens pulserende bassfrekvenser og kjølige piano-klimpring – en klangkombinasjon som passer meget godt her jeg sitter i snøstormen på et tog på vei til Oslo.

«Untitled 2» oppleves som mer sammenhengende og gjennomarbeidet i forhold til åpningssporet. Åpningen danner en følelse av vinder som blusser opp og avtar, før det fulle bandet kommer inn med et vindkast som får snøen til å rase nedover fjellhyllene. Dadlur befinner seg i dette robuste, atmosfæriske svartmetall-landskapet i store deler av låta, kun avbrutt av nok en filmatisk bro og en strålende melodisk seksjon i låtas andre halvdel. I likhet med åpningssporet har «Untitled 2» dog ikke noe vokal, og dette savnes i de lange strekkene med repetert materiale som utgjør brorparten av den ti minutter-lange låta-

Dadlur har et usedvanlig effektivt tonespråk til å være en fullstendig ukjent og lav-terske Bandcamp-entitet. I tillegg til dette kommer musikken innpakket i en produksjon som makter å låte storslått og romslig til tross for at den aldri fremstår som noe annet en utpreget lo-fi. Materialet på ‘Untitled Demo Files 1’ er for sterkt til å ikke motta en fullverdig behandling i form av vokal og omstrukturering, så jeg håper Dadlur har planer om å fortsette å pusse på materialet i fremtiden. Den Nord-Norske scenen mangler fortsatt en del regionale tagninger på veletablerte sjangre, som om Skaur tar ansvar for å utarbeide en Nord-Norsk svartmetall, kan Dadlur like så godt prøve å utvikle en særegen, Nord-Norsk form for atmosfærisk svartmetall. Han er jo allerede inne på noe, basert på musikken på ‘Untitled Demo Files 1’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Messerschmitt – Oh Death

Fire trommeslag og et hvesende, for-sludget QOTSA-riff er alt som skal til for at ‘Oh Death’, den nye skiva til stoner/sludge-bandet Messerschmitt når cruisefart. Med en bak-historie som rommer et opphold på åtte år, samt nærhet til en tragisk hendelse som på urettferdig vis truet med å overskygge aspektene ved bandet som faktisk er meningsbærende, er det en glede å se den kritikerroste gruppen returnere til studioet og plateformatet. En enda større glede er det at returen ‘Oh Death’ er så sterk som den er, en blytung og spastisk stoner/sludge-plate med mengder av farge og karakter.

For de mest kresne av metallfansen der ute vil nok ikke de første par låtene på ‘Oh Death’ nødvendigvis treffe så godt. Førstesingelen «Gummo Ain’t for Nothing» er en svingende og snerten sammensmelting av stoner og støyrock toppet med melodisk vokal, og «If You See Me, Weep» har en døsig og svansende groove som leder inn i et fengende og alternativ-farget refreng. Dersom du klarer å karre deg over bruddlinjen mellom sistnevnte låt og «Ave Satani (Blood, We Want Blood)» vil derimot mye være gjort. Riffet som åpner låta er nemlig blytung og knusende stoner/doom av beste sort, ledsaget av hemningsløse og brølende vokaler (fremført av Morks Thomas Eriksen) som skyver oss i retning deilig ekstreme undergrunnshjørner.

Fra dette punktet beveger ‘Oh Death’ seg bare lengre inn i sin egen støyrock/stoner/sludge-verden. Tittelsporet har et krokete og skeivt åpningsriff toppet av de skingrende, støyende gitarene til Årabrots Kjetil Nernes, samt et kolossalt avslutningparti hvor et smertelig grovt gitarriff underbygger eskalerende, messende hyllester til døden. Den sludgy dommedagsmetallen når nye høyder på den Sabbathske «No Tomorrow», hvor vokalen har sterke likhetstrekk med gode gamle Ozzy i både sound og fraseutforming. På dette tidspunktet begynner plata virkelig å bygge seg opp en dystopisk og apokalyptisk atmosfære – som om kloden ble styrt av en satanistisk og kult-aktig verdensorden utstyrt med den type nådeløshet som preger Sabbaths «War Pigs».

Sabbaths krigsherjede univers er ikke en mindre passende sammenlikning på avslutningssporet «Kill from Above», som ruller fremover som en sort, tung, ødeleggende sky langs horisonten. Drodlende gitarer slanger seg rundt hverandre som kondensstripene til kryssende bombefly, før bombene slippes i form av hektiske gitarløp og buldrende trommer. ‘Oh Death’ er spilt inn med ikke bare ett, men to trommesett, og dette merkes godt på de kraftige sjokkbølgene som utløses av hvert eneste av skivas hardtslående beats. ‘Oh Death’ er en skive som starter litt underveldende (om aldri så fengende), for så å ekspandere som en soppsky over de siste fire låtene. Plata er verdt å høre for sine kolossale riff og dystopiske atmosfære alene, men for fans av stoner, sludge som tåler litt støyrock-lenende elementer vil dybden av lytteropplevelsen neppe stoppe der. Messerschmitt gjør opp for flere års stillhet med suveren tyngde på ‘Oh Death’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Dark Delirium – ‘Abyss’

Dark Delirium er et melodisk dødsmetallband fra Stavanger som på alle måter tilfredsstiller kravene til stereotypen «ungt og ambisiøst band». Kvintetten (tidligere en trio) har benyttet seg av hver bidige mulighet til å spille live som har bydd seg siden samfunnet åpnet for fullt, og har parallellt funnet tid til å spille inn en EP og starte opp skriveprosessen til album nummer to. Denne oppblomstringen i aktivitet har sammenfalt med en oppgradering av bandets live-garderobe, og med sine Phantom of the Opera-aktige aliaser virker bandet klare for å begynne å kuppe store oppvarmingsjobber i innlandet.

Den nyeste leveransen fra den utrettelige låtfabrikken som er Dark Delirium er EP-en ‘Abyss’, en utgivelse som både sementerer bandets kommersielle ambisjoner og blottlegger hindringene som må overstiges for å komme dit. De tre låtene som utgjør ‘Abyss’ viser en forståelse for de grunnleggende strukturene som støtter opp under sjangerens største låtsuksesser, men har enkelte mangler innenfor tekst, låtmateriale og instrumentalbidrag som hindrer dem i å oppnå den samme gjennomslagskraften som sine idoler.

«Bottled Anger» og «Familiar» bygger begge på solide, fengende ideer. Jeg har tidligere poengtert at bandet har slitt med å virkelig markere seg på refreng-fronten (et nødvendig mestringsområde for alle kommersielt innstilte melodeath-band), og på disse to låtene har Dark Delirium for alvor begynt å adressere denne kritikken. Førstnevnte har et refreng som elegant krones av kimende gitarer, og de halvgrowlede, melodiske vokalene på sistnevnte har et Joe Duplantier-aktig preg som gjør låta til en åpenbar utstikker i bandets låthistorikk til nå.

Men det er «Caught in the Spiders Web» som utgjør den aller største utstikkeren i bandets karriere, og også et av de klareste høydepunktene. Med sine duetterende, renplukkede gitarer og cinematiske lydeffekter fremtoner låta seg som et mellomspill fra den melodiske dødsmetallens storhetstid på det sene 90-tall, men Simeon Ekses growlede vokaler sørger for å tilføre låta en substans som hever den over denne noe spede rollen. «Caught in the Spiders Web»s Insomnium-aktige melodiske faktor er virkelig enestående, og jeg håper at Dark Delirium finner en måte å returnere til dette stilistiske området i sin videre skriving.

Dark Deliriums svake og sterke sider er fremdeles de samme som på tidligere utgivelser, men det skal sies at musikken har begynt å stabilisere seg rundt et kvalitetsmessig nivå som ligger nærmere idealet enn noensinne før. Gitarenes solospill sliter fortsatt med å finne den harmoniske lomma, og låtene mangler fortsatt de stratosfæriske og unektelige hooksene som kreves for å nå toppen av melodeath-hierarkiet. Jeg tror dog at bandet kun trenger tid til å lytte til og internalisere de legendariske utgivelsene innenfor sjangeren en liten stund til før de virkelig kan begynne å klemme til med sinn egen produksjon. Arbeidsviljen og lidenskapen er jo så åpenbart der, så det ville vært tåpelig å ikke forvente større ting fra bandet i årene som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stryknin – Yersinia Pestis

Diabolske, hylende gitarer vrir seg som om de skulle vært helvetes flammes som omsluttet dem. Det fryktinngytende lydbildet gir seg straks hen til mindre skrekkelige men likeså dystre landskaper, i det diffuse tåkedotter av svartmetall materialiserer seg ut av intet og driver over synsfeltet. «Corpus Diaboli» fra den debut-EPen til svartmetallbandet Stryknin er noe så sjeldent som et instrumentalt og stemningssettende åpningsspor som faktisk tilfører lytteopplevelsen det lille ekstra. Med sin aura av Mayhemsk ondskap sørger «Corpus Diaboli» for å gjøre reisen inn i den vonde drømmen som er ‘Yersinia Pestis’ så skjellsettende som overhodet mulig.

Stryknins svartmetall er av en sort som blander de melodiske impulsene fra gammel Satyricon med en symfonisk skala ala Dimmu Borgir og Emperor, men med en bruk av lave frekvenser og trommeteknikker som gir det hele et hint av svensk dødsmetall. Kall det symfonisk Dismember-svartmetall om du vil, men bruk for all del ikke for mye tid og krefter på å plassere ‘Yersinia Pestis’ i en uttrykksmessig kontekst. Det viktigste å få med seg er nemlig at Stryknin spiller kraftig og eksplosiv svartmetall, med et overskudd av gode ideer som setter dem i dialog med noen av årets beste norske utgivelser innenfor sjangeren.

‘Yersinia Pestis’ er lastet i fronten med utgivelsens beste materiale. Tittelsporets eteriske korsang kommer sigende inn fra periferisynet, før låta eksploderer med en jagende melodi og rytmegitarer som spraker av høyfrekvent vreng. «Death Swept with Necrotic Intent» introduserer en undulerende gitarteknikk som muligens er inspirert av Blut aus Nords ‘Sect(s)’, ispedd noen bunntrålende og Dismember-aktige, tremulerende riff. Bandets bruk av dødsmetalliske elementer blir aldri tydelig enn på låtas bro, hvor buldrende, Skeletal Remains-aktige gitarer møter det mikrotonale koret fra tittelmenyen til Dark Souls 2.

Selv om «Yersinia Pestis» og «Death Swept with Necrotic Intent» utgjør EP-ens to klare høydepunkter, vil ikke det si at andre halvdel skorter på det riktig gode materialet. «Perseverance through Pestilence» kombinerer melodisk, tordnende svartmetall med Emperors storslagenhet, og «Plaguebreeder» benytter seg av noen Keep of Kalessin-aktige, aggressive fakter for å frembringe halsbrekkende intensitet. Alt i alt har jeg svært få høner å plukke med ‘Yersinia Pestis’ – det er en bunnsolid svartmetall-EP fra et band som synes å oppnå nøyaktig det de ønsker med musikken sin, og det på første forsøk! Stryknin klemmer til med en av årets sterkeste EP-er, passende nok rett på tampen av liste-sesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Entropic Awakening – Epilogue

Entropic Awakening er et ny-oppstartet, progressivt svart/dødsmetallband fra Kristiansand bestående av kun en enkelt, anonym skikkelse med navn «Delirium». Sjangerbetegnelsen er et forslag fra mannen bak prosjektet, men i realiteten er musikken på debutplata ‘Epilogue’ mye vanskeligere å klassifisere enn som så. Noen vil kanskje argumentere for at begrepet «progressivt» rommer de fleste former for uttrykksmessig kompleksitet, men personlig mener jeg at ordet fører en del kvaliteter med seg som ikke rommer ‘Epilogue’ vide spekter. Jeg vil argumentere for at skiva er et eksempel på både progressiv- og post-metall i sine sanne betydninger; musikk som kaster et uinteressert blikk på skillelinjene mellom sjangre i sin søken etter et utløp for pur og utøylet kreativitet.

«Covenant of the Condemned» hever sceneteppet på en måte som gjør inntrykk, med en kimende åpning med sterke trekk fra episk, melodisk dødsmetall. Den dramatiske modulasjonen som forekommer kun et minutt inn i låta er et tidlig tegn på de mange overraskende vendingene skiva kommer til å ta over sine snaue 40 minutter, før versets plutselige utbrudd stilner all introspeksjon til fordel for heseblesende momentum. Videre i låta følger sekvenser som kan minne om Athar Aghanons middelalder-pregede svartmetall og ledegitarer som beveger seg som finmekanikken i et sølv-ur.

«Myruzo, Expunger of Pride» beveger seg så inn i mer rytmisk lekne territorier, før en vagt Vildhjarta-aktig breakdown-seksjon ekspanderer i både bunn og topp med henholdsvis lavslyngte gitarer og høytsvevende tapping. For å ta vokaljobben har «Delirium» fått med seg en kar som operer under aliaset «Likelse», og det skal sies at karen gjør en beundringsverdig jobb med å svare på den eksentriske musikken med tilsvarende eksentrisk growling. Produksjonsjobben er på sin side ikke den skarpeste, men den er absolutt god nok til å formidle de mange styrkene til låtene som utgjør ‘Epilogue’.

Selv om hver enkelt låt inneholder flust med kruttsterke ideer, er det ikke til å komme fra at plata som helhet er et aldri så lite uttrykksmessig rot. «Baleful Alteration» befinner seg for det meste i et rendyrket men moderne hjørne av svartmetallen, men en digital og nesten industriell, hyperaktiv sekvens kompliserer dette bildet drastisk. «From Whence Nightmares Emerge» er på sin side en nesten renspikket dødsdoom-komposisjon ala Swallow the Suns tyngre materiale, og «Ashes of Tribulation» sjener inn i det særeste sjangermessige territoriet av dem alle – en sludgy og schizofren låt med She Said Destroy-aktig angularitet og usedvanlig groovy trommebeats.

Dette uttrykksmessige kaoset er dog fullstendig tilgivelig med tanke på at dette er den første skiva til en tilsynelatende kreativt rastløs musiker. De fleste låtene er bunnsolide sett i isolasjon, og åpningssporet og «Ashes of Tribulation» er noe av det gjevere jeg har hørt innenfor norsk metall de siste par månedene. I tillegg har vi jo den ti minutter lange «Shattering the Sphere of Accordance», en turbulent og melodisk perle som allerede på førsteskiva gir fullverdig uttrykk for «Delirium»s potensiale. ‘Epilogue’ er en upolert men givende plateopplevelse som bør oppleves av samtlige som tåler litt moderne og core-lenende elementer i sin sjangerblandende ekstremmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Praise the Sun – Alchemical Slave: Omen of Fire

‘Alchemical Slave: Omen of Fire’ er mitt første møte med Praise the Sun – et band som i utgangspunktet enkelt kan plasseres under sludge/doom-paraplyen, men som også fascinerer ved å skape en viss sjangerforvirring. Denne utgivelsen er i samme sporet som forgjengeren ‘Alchemical Omen: Slave to the Cause’ som ble sluppet i 2019 (men andre, urelaterte utgivelser har blitt sluppet i mellomtiden), og plasserer de skitne sludge-riffene under et driv som kan få det til å minne vel så mye om industrielle metallband som Godflesh og KEN Mode. Det store unikumet er imidlertid vokalen, som druknes i effekter, svøper det hele i en mekanisk mystikk (om det er mulig å si…) og fungerer forbausende bra i samspill med riffene.

Så er det nok riffene og det rytmiske drivet som er det mest kontinuerlige positive trekket ved ‘Alchemical Slave: Omen of Fire’. Vokalen fungerer stort sett fint, men blir litt vel obskur og ugjennomtrengelig særlig på de siste to låtene. Det er likevel en utgivelse jeg anbefaler sterkt – her er det uansett noe unikt som fortjener mangfoldige lytt.

Skrevet av Alexander Lange

Voidanth – Animus

EP’en ‘Animus’ er debututgivelsen til gothmetallbandet Voidanth, og ga meg med en gang et førsteinntrykk som ikke lovet spesielt godt. Åpningsminuttene på «Isophan Dreams» preges av noen ulne basslinjer lagt i bløt, nokså uhåndgripelig vokal og merkelige lydeffekter underveis. Heldigvis har jeg endt med å stille flere spørsmål rundt denne åpningen enn utgivelsen og uttrykket i seg selv; på sitt beste serverer Voidanth nemlig virkelig god og fengende gotisk, post-punksk metall, der vokalen, som riktignok noen ganger passer litt dårlig i sammenhengen, tilføyer et element av stonermetall som gir helheten noe egenart.

Allerede noen minutter ute i «Isophan Dreams» treffer bandet blink med et refrengtema som jeg neppe kommer til å gå lei av på en god stund, og som minner om en slags krysning av Ghost og den mer ukjente post-punk-juvelen Rope Sect. Neste låt ut, «Hellhound Soul», er god også i så måte, men demonstrerer med sitt litt svakere tema at det nok også er snakk om litt hit-or-miss-problematikk, og det blir tydelig på «Para Bellum», som med sitt litt manglende driv og mangel på virkelig sterke øyeblikk fortoner seg som EP’ens svakeste låt. Først på «End Times» er Voidanth virkelig i slaget igjen med et sterkt tema. Avslutningen «Devil’s Own» imponerer imidlertid også, da med kul anvendelse av synther og et deilig driv låta gjennom. Med det blir ‘Animus’ en sterk første affære for Voidanth, men også en utgivelse som går litt i bølgedaler.

Skrevet av Alexander Lange

Hideous Death – Remnants of Archaic Evil

Duoen Hideous Death er en flunkende ny spiller i den allerede kruttsterke norske thrash-scenen. På sin debut-EP ‘Remnants of Archaic Evil’ byr de på en rå og brutal sjangertolkning av den gamle skolen, og thrashmetallens slektskap med tidlig death metal eksponeres – «deathrash» er stilen duoen, ifølge dem selv, spiller, da med inspirasjon fra blant annet Slayer og Death.

Feil er det nok heller ikke, all den tid jeg nok først og fremst ville karakterisert dette som en mer eller mindre rendyrket – men kanskje litt ekstra brutal – thrash-utgivelse. Fra og med åpningen «Desolate Plains of Hell» får vi servert drivende riff i versene, virvelvindsoloer og raspete vokal tilslørt av obskure effekter, og det med en stålkontroll over råmaterialet og noen av sjangerens feteste triks. Hideous Death evner også å gi alle låtene sin egenart. «Master of Damnation Fires» byr på et helt strålende lead-segment i refrenget. Den to minutter lange instrumentallåta «Thundering Doom» har på sin side utgivelsens desidert raskeste, kuleste og sinteste riff, og tittellåta som får runde av det hele serverer noen fantastiske tremologitarpartier som fyker gjennom lydbildet som kniver – da supplert med en strålende doom-metallsk, gotisk og melodisk avslutning.

Det er sånn sett få svake punkter – om noen – på denne lille utgivelsen, og oppå låtskriverteftet finner man også en produksjonstilnærming som treffer blink. Skarptromma er en fryd i det primitive lydbildet, og det beste av det hele er muligens lead-gitarene, som får hvine høyt, fint og akkurat passe effektbelagt over et stort sett utilgivelig driv. Råskapen i uttrykket sender ikke bare assossiasjoner til thrash og death metal, men også til enkelte tidlige NWOBHM-juveler og også noe tidlig svartmetall a la Venom og Darkthrone. Med andre ord er det enormt mye å hente i ‘Remnants of Archaic Evil’, og den går inn i rekken av særdeles imponerende undergrunnsutgivelser fra i år.

Skrevet av Alexander Lange

Thale – Daudens Kalde Auge

Arbeidet med å skrive om ukas plater har vært usedvanlig givende denne uka. Fra Entropic Awakenings sjangeragnostiske og superkreative ‘Epilogue’, til Stryknins kraftfulle og heseblesende ‘Yersinia Pestis’; uker som dette gjør at jobben som amatørskribent tidvis kan fortone seg som en endeløs serie endorfinskudd i armen. Med en så stor treffprosent som utgivelsene har hatt denne uka skulle man forvente at Thales EP (minialbum?) ‘Daudens Kalde Auge’ sin jobb var å dra kvalitetsmålingene tilbake mot gjennomsnittet, men – skulle du sett – det gjør den altså ikke. Nei, ‘Daudens Kalde Auge’ er nok en jævla fulltreffer i en hit-parade som slår litt for hardt fra seg til å bare være en alminnelig release-uke i november (nevnte jeg forresten at samtlige av artistene mangler platekontrakt?).

Etter en intro som kunne satt lo-fi-skrekken i selv den mest fryktløse Bandcamp-eventyrer, slår «Mørket Faller Over Dovre» over i en ruskete men stemningsfull form for fangehull/borg-svartmetall. Trioens særegne og gjenkjennelige tonespråk blir godt komplimentert av produksjonen, som til tross for en svertet lo-fi-overflate byr på en autentisk kjellerklang og en gitartone som bærer noen av Turias karakteristikker. Thales musikalske borg er med andre ord distinkt til tross for at den er bygget med tradisjonelle teknikker, hvilket er overraskende vanskelig å gjøre (dersom man bruker havet av anonyme borgmetallskiver som kommer ut årlig som bevis).

«Thale» sneier innom litt forsurnet, Windirsk svartmetall, som balanseres godt kimende partier og en synth-lyd som er som plukket ut av 90-tallets tidlige symfoniske strømninger. «Alt Kan Ende Nå» byr så på et av EP-ens høydepunkter via Darkthroneske kraftakkorder, skjeve taktarter, mørkt folketonale riff og en fabelaktig melodi som støttes oppunder av kjølig og uttrykksløs koring. Turen rundt i borgen har nå ledet oss inn til strukturens hjerte, hvor akustisk klimpring og peisvarme byr på et betimelig avbrekk fra omgivelsenes golde steinvegger.

Det henger iskrystaller i lufta når vi når vi blikker ut kikkehullene, og spøkelser svever rundt i korridorene idet «Trell» fører oss over i EP-ens avsluttende halvdel. De groovy gitarhuggene og de punkete utropene er nydelige kontraster til utgivelsens ellers høytidelige atmosfære, og broens utbroderte melodi sementerer låta som nok et høydepunkt idet synthens kontrapunkt entrer bildet. Det siste møtet under vår borgvisitt blir med husets herre selv, der han står i borgtårnet og skuer olmt utover horisonten på «Solnedgang». Låta er en verdig avslutning på skiva, med sine glitrende harmonier og post-punk-aktige gitarhooks.

‘Daudens Kalde Auge’ er en oppslukende plateopplevelse som utgjør en sterk motpart til den veritable syndefloden av underarbeidet svartmetall som truer med å oversvømme Bandcamp til enhver tid. Materialets styrker trenger med enkelhet gjennom den lavoppløste produksjonen, og resultatet er – akkurat som med Stryknin – en av årets sterkere norske svartmetallutgivelser, i alle fall i EP-form. Det er med vemod jeg legger bak meg en såpass sterk release-uke som årets 44. uke har vært. Heldigvis har jeg et knippe nye utgivelser jeg kan spille i stykker som høstkulda virkelig trapper seg opp, og som garantert kommer til å være i tankene mine nå som tiden for å oppsummere året nærmer seg. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Leprous – «Running Low»

Kan være et bilde av natur, himmel og tekst som sier 'RUNNING LOW' — Ute nå via InsideOutMusic

Etter 20 år som band er det progressive rock/metal-bandet Leprous fremdeles opptatt av å eksperimentere med måten de arbeider på. Bandet har uttalt at deres kommende plate ‘Aphelion’ bærer preg av en friere og mer instinktiv tilnærming til låtskriving, en justering bandet har gjort bevisst for å unngå perfeksjonismens paralyserende lenker. «Running Low», den andre singelen og åpningssporet på den kommende plata startet for eksempel som en halvhjertet innspilling på vokalist Einar Solberg sin mobil, som etter litt utvikling viste seg å romme spirene til en storslått og dynamisk komposisjon.

I likhet med «Castaway Angels» demonstrerer «Running Low» en mer kommersiell og tilgjengelig versjon av Leprous, uten at bandet må ofre noe av sin kreative potens i prosessen. Det perkussive pianospillet som åpner låta ligger som en foruroligende puls under Solbergs bluesy vokaler, en kombinasjon som nesten kan minne om den Spirituals-inspirerte protestmusikken til sveitsisk-amerikanske Zeal & Ardor. Sakteflytende strykere gir låta et moderne filmatisk preg, og det dynamiske spillet til samtlige av bandets fremragende musikanter skaper et organisk vev av stadig akkumulerende detaljer. Den oppbygde spenningen får som forventet sin forløsning, men i et funk-tungt, fengende og radioklart refreng heller enn i en metallisk eksplosjon av vrengte gitarer. I kjent Leprous-ånd virker sluttproduktet både grundig gjennomkomponert og uunngåelig i sin logiske fremdrift, og når de veldige melodiske melismene entrer over gitarenes spente sener rundt 04:20 blir det umulig å ikke danne seg skyhøye forventninger til bandets kommende plate. Leprous opprettholder statusen som et av Norges mest konsistente og eventyrlystne band på «Running Low».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deathcult – Pseudocommando

Låta «Pseudocommando» er det bergenske svartmetallbandet Deathcults første smakebit på ‘Bestial Recordings’ – en sann dose råskap på tre låter som gis ut via Edged Circle Productions i august. ‘Bestial Recordings’ fremstår som et slags gjensyn med demo-dagene de aller fleste ekstrem-metallband en gang har befunnet seg i, noe som henger sammen med at EP’en(?) rett og slett er spilt inn på øvingsrommet med lydkvaliteten det innebærer.

Kanskje er det bare et helhjertet forsøk på å søke svartmetallens råskap; uansett fungerer produksjonsvalget i godt samspill med Deathcults teft som relativt erfarent svartmetallband på «Pseudocommando». Dette er svartmetall i mid-tempo der man får klare hint mot undersjangerens tidlige, riffbaserte dager, da nesten med en liten smak av black’n’roll, noe som nok ikke fremstår helt overraskende gitt Deathcults tidligere utgivelser. Denne seks minutter lange låta sirkler i stor grad rundt ett hovedriff, og selv om det i utgangspunktet kan fremstå litt ensformig, klarer bandet på et vis å opprettholde et godt, drivende momentum gjennom det hele – dermed ender «Pseudocommando» i all hovedsak opp som en umåtelig tøff svartmetall-låt.

Skrevet av Alexander Lange

DRITTMASKIN – Når Dei Kjem For Å Ta Meg

Kan være kunst — Usignert, ute nå via strømmetjenester

Noen begynner kanskje å lure på hvor mange singler DRITTMASKIN har tenkt til å diske opp før plata ‘Svartpönk’ lander – men nå er plata ikke langt unna, og «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» er nå en gang her. I singel-opptakten til ‘Svartpönk’ har pendelen svingt mellom låter som først og fremst følger DRITTMASKINs velkjente sjangerhybrid som det siktes til i albumtittelen og litt lengre, progressive og forfriskende låter. Her havner «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» greit i første kategori, der elementer fra svartmetall, thrash-metall og hardcore-punk havner i smeltedigelen sammen. Kvaliteten på de hurtige riffene er ikke å si noe på all den tid bandet følger ganske velkjente konvensjoner, hooket fungerer ypperlig, og velsmakende krydder kommer med den raske gitarsoloen mot slutten. Dermed kan vi nok en gang anbefale DRITTMASKINs nyeste singel og glede oss enda mer til plata kommer.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Who Do You Serve?»

Det unge melo-death/metalcore-bandet Dark Delirium er ikke tilfreds med å hvile på laurbærbladene. Etter en solid debut-utgivelse må jeg kun en uke senere heise meg opp i anmelder-sadelen for å skrive om nok et stykke musikk fra rogalendingenes hold, en politisk-ladet molotov av en singel ved navn «Who Do You Serve?». Låta er skrevet i samarbeid med faren til bandets søskenpar (en befaren musiker ved navn «XE»), som i tillegg til å svinge fjærpennen også bidrar som gjestevokalist på innspillingen.

«Who Do You Serve?» slår meg som en låt som ble skrevet på kort tid for å testkjøre en side av uttrykket til Dark Delirium som ikke har blitt utforsket tidligere. Låta innehar noe av den krasse og konfronterende karakteren til 90/00-tallets groove-kjemper både i tekst og musikk, ispedd en forpunket grasrot-energi i form av «XE»s røffe vokaler. Jeg skrøt jo mye av den skarpe produksjonen på ‘Fallen’, og dermed merket jeg meg tidlig at produksjonen på «Who Do You Serve?» virker noe forhastet i forhold– spesielt growlingen låter litt spedere og tynnere enn på debut-plata. Det instrumentale trøkket er det derimot ingenting å si på, og det smeller godt i anlegget når Dark Delirium kaster vekta si bak tromme- og gitarspillet.

Som testing av et samarbeid vi neppe har sett for siste gang fungerer «Who Do You Serve?» helt fint, om så den ikke helt klarer å nærme seg nivået til de sterkeste låtene bandet har levert så langt. Pluss skal bandet også få for å la seg opprøre av urettferdighetene som berører våre brødre og søstre på andre siden av Atlanteren, selv om de stadige oppfordringene til å ta livet av politimenn slår meg som litt i overkant selv til performativ låttekst å være. Dark Delirium oppretter en mellom-generasjons låtskriver-pakt på «Who Do You Serve?».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Furan – Ingen tilgivelse

Furan er et doom-inspirert svartmetallprosjekt som drives av haugesunderen Øystein Vågshaug, som også står bak for eksempel Warskull. Nå er prosjektet tilbake med en singel etter allerede å ha rukket å slippe to EP’er i 2021, og lite er for så vidt nytt under solen. Det jeg ved tidligere anledninger har merket meg som Vågshaugs styrke i flere prosjekter er mannens evne til å oppdrive gode, melankolske temaer innenfor ganske så habile komposisjoner der doom-metall og svartmetall smelter godt sammen. Det skjer også på «Ingen tilgivelse», som åpner i et mer kaotisk svartmetall-landskap flyter over i et treigere og mer melankolsk tema via et rolig oppbrudd med clean-vokal. Men så er det vokalen, da, som fortsatt er Furans store akilleshæl, der clean-vokalen blir for sur og skrikevokalen for veik og lavmælt. Det legger en demper på en lytteropplevelse der mye ellers faller fint på plass.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mayhem – Voces ab Alta

I sommer slipper svartmetall-legendene i Mayhem EP’en ‘Atavistic Black Disorder / Kommando’, som består av de to bonuslåtene på 2019-plata ‘Daemon’, et knippe coverlåter og «Voces ab Alta». Det betyr at den eneste originalkomposisjonen fra denne utgivelsen nå er sluppet i all sin styggedom og prakt.

«Voces ab Alta» har nok blitt til enten i forbindelse eller i forlengelse av produksjonen av ‘Daemon’ – i alle fall ligger den svært nærme denne plata både låtskrivings- og produksjonsmessig. Det har jeg svært få problemer med tatt platas kvalitet i betraktning, og Mayhem evner også å spille på mye av de beste elementene herfra. Her finnes både den litt atmosfæriske og støyete siden kjent fra låter som «Worthless Abominations Destroyed» i versene og outroen og det litt mer direkte og hardtslående i refrenget. På tross av få overraskelser er det med andre ord snakk om et Mayhem som leverer varene.

Skrevet av Alexander Lange

Darkthrone – Hate Cloak

‘Eternal Hails….’ er Darkthrones neste fullengder, har et av de kuleste albumcovrene jeg har sett hittil i år og blir bandets nittende(!) studioalbum når det lanseres den 25. juni. «Hate Cloak» er første smakebit, og signaliserer for så vidt en kontinuitet fra bandets forrige plate ‘Old Star’ – da i form av at forfriskende revitaliseringer av 70- og 80-tallsuttrykk glaseres mer eller mindre med iskalde svartmetallvibber.

Darkthrone på «Hate Cloak» er imidlertid også et Darkthrone som utforsker litt andre musikalske avkroker enn før. Dette er en lang, seig og treig låt på over ni minutter, og den minner nok mest av alt om en slags mikstur av svartmetall av første generasjon og god, gammeldags doom-metall. Låta preges av traskende riff, det vidunderlige trykket som leveres av både bass- og skarptromma og den velkjente og obskure vokalstilen til Nocturno Culto. Låta krever litt tålmodighet av lytteren, men leverer en rekke solide riff og ikke minst en velfungerende struktur der særlig riffet som trer inn rett før seksminuttersmerket sørger for ordentlig god pacing. Ropet av albumtittelen med høy, djevelsk stemme mot slutten er også strategisk plassert for oss som er tilbøyelige mot å glede seg til neste Darkthrone-plate, som igjen ser ut til å fornye gamle tidløse metalluttrykk – kanskje ikke på overveldende, men desto mer solid vis.

Skrevet av Alexander Lange

Vulture Lord – «Stillborn Messiah»

For noen uker siden omtalte jeg «Bloodbound Militia», den første singelen til det brutale døds/svart/thrash-bandet Vulture Lord som har blitt sluppet på flere tiår. Jeg lot meg fascinere av låtas stormende ytre, og har returnert for å bade i dets blodrøde glød mang en gang i etterkant. Nå har bandet sluppet singel nummer to, «Stillborn Messiah», en låt som ser sin forgjengers uhemmede aggresjon og høyner den til et nesten uforskammet nivå. Viten om at låta ble skrevet i 2005 av den avdøde ekstremmetall-legenden Trondr Nefas er bittersøt, ettersom det er en påminnelse om hans udødelige bidrag til norsk ekstremmetall, men også at tiden vi kunne glede oss til å høre røsten hans over nytt Urgehal-materiale er forbi.

Det er uansett ingen tvil om at det er fantastisk deilig å få muligheten til å høre Nefas sine vanhellige riff renne i strie strømmer ut av høyttalerne igjen. «Stillborn messiah» gir lytteren hele to akkorder til å gjemme seg på, før den iverksetter et ustanselige bombardement av frenetiske trommer og krigerske gitarer som raserer all bebyggelse i mils omkrets. Sorath Northgrove kritiserer Guds motvilje til å åpenbare seg i moderne tider med rasende, hvesende vokaler, og det hele ender i et hamrende rytmisk motiv som tilfører låta en fengende brutalitet. I det store og det hele har jeg enda mer sansen for «Stillborn Messiah» enn «Bloodbound Militia», selv om jeg ikke utelukker at dette kan komme som følge av konteksten. Slippet av ‘Desecration Rite’ nærmer seg med stormskritt, et slipp som – de to singlene tatt i betraktning – ser ut til å bli en minneverdig hendelse innenfor norsk ekstremmetall i 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

She Said Destroy – «Not Only Bridges»

She Said Destroy‘s nyeste singel fra deres kommende plate ‘Succession’ bykser ut av portene med en melodisk og instinktiv hardcore-spurt som virker ytterst forfriskende når det kommer fra en slik rastløs, kreativ gjeng. Det er ikke første gangen bandet svinger innom liknende uttrykk, – ‘This City Speaks in Tongues’ fra 2008 hadde flere tilsvarende øyeblikk – men der tidligere instanser av tilgjengelig materiale ofte har vært omringet av sjangerblandende, auditivt kaos er «Not Only Bridges» som en helhet overraskende simpel og uanfektet. For fans av bandets frenetiske tidligere materiale eller deres ambisiøse ‘Bleeding Fiction’ fra 2012 kan låta kanskje fremstå som i overkant lettfordøyelig, men den strømlinjeformede utgaven av She Said Destroy som presenteres på «Not Only Bridges» viser seg etter flere lytt å være bemerkelsesverdig potent.

I motsetning til førstesingelens gradvis-utfoldende stimulans er «Not Only Bridges» som et kort, skarpt støt til sentralnervesystemet å regne. Den melodiske åpningen raser inn i et mer hardnakket og d-beat-drevet vers, før et herlig forløsende refreng trykker på noen knapper som tidligere har vært utenfor She Said Destroy‘s rekkevidde. De umiddelbare gledene fortsetter med et blytungt beatdown, før post-hardcore-inspirerte og effekt-draperte ledegitarer argumenterer for bandets valg av albumcover. «Not Only Bridges» fungerer utmerket som motpol til førstesingelen «Succession», og det er utrolig tilfredsstillende å se et band som leverte såpass vital musikk for ti år siden returnere med en flunkende ny og velformulert slagplan. Jeg gleder meg til å få den fulle konteksten når plata slippes i andre halvdel av 2021, og dersom du har sansen for sjanger-agnostisk ekstremmusikk burde du definitivt kjenne på samme følelsen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sundrowned – «Ethereal»

Vestlandsbandet Sundrowned gir ut debut-plata si ‘Become Ethereal nå på fredag via Fysisk Format, og rett i forkant av slippet byr bandet oss på en siste smakebit i form av kvasi-tittelsporet «Ethereal». Det atmosfæriske og post-inspirerte blackgaze-bandet har allerede sluppet to singler fra plata som på subtilt vis lekte seg med yttergrensene til sitt utvalgte uttrykk, men på «Ethereal» ser de seg fornøyde med å tegne godt innenfor linjene. Dette er dog ikke å anse som noe negativt, ettersom Sundrowned har et øye for tekstur og dynamikk som sender krusninger gjennom selv de mest velkjente uttrykksmessige farvann.

Åpningens tammer, akvatiske gitarer og skimrende overflater vitner om bandets forkjærlighet for velutprøvde troper innenfor eteriske og atmosfæriske ekstremuttrykk, en tendens Sundrowned gjør klokt i å balansere med en mørkere growl, heller enn de klimaktiske hylene som anvendes av mange av bandene som vanker i liknende territorier. Bandets fortynninger og fortetninger av lydbildet er som sterke undervannsstrømmer under en overflate av reflekterende gullfilm, og den fabelaktige miksen tar virkelig utbytte av gruppens teft for lyddesign. «Ethereal» har begge bena plantet i et atmosfærisk uttrykk det føles ut som at vi har blitt fullstendig overlesset med internasjonalt den siste tiden, men Sundrowned virker klare over at post- og blackgaze er avhengig av mer enn gitarpedaler og oppbrukte akkordprogresjoner for å lykkes. Resultatet er en innhyllende og flott låt som virker like forfriskende som en iskald dukkert i det strålende været som hersker på Østlandet for øyeblikket.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beyond Man – «Ave Usera»

Beyond Man er et svartmetallband fra gamle Nidaros som etter å ha tilbrakt det siste tiåret innestengt i en støvete krypt har returnert for å kreve sin plass i det det norske svartmetall-slektstreet. Kvartetten har kun én tidligere utgivelse å vise til, – en to-låters kassett fra 2008 ved navn ‘Neter-Kertet’ – men dette vil endre seg når de slipper sin selvtitulerte albumdebut i Juni via det eminente undergrunns-plateselskapet The Sinister Flame. Den første smakebiten på plata fikk vi da Youtube-kanalen Black Metal Promotion II premierte singelen «Ave Usare» sist torsdag, selv om låta teknisk sett har vært tilgjengelig helt siden den ble sluppet som en del av Beyond Mans kassett-utgivelse fra 2008.

Etter en dyster og dronende introduksjon entrer det fulle bandet med en rituell og messende sekvens sentrert rundt djevelens intervall, før en dissonant og skjærende gitarstemme signaliserer svartmetallens nært forestående utbrudd. Erkesvarte riff fra det bekmørke nitti-tall avløses av Øyvind Sundlis eksplosive trommebombardement, og over det hele hveser «Luctus» med en røst som oser av sinne og forakt. Sluttresultatet er omtrent slik jeg forestiller meg det ville blitt dersom gutta fra Obliteration og Nekromantheon hadde prøvd seg på svartmetall; ikke på grunn av noe overlappende åndsverk, men fordi Beyond Man i likhet med dem har en organisk råskap som kjennetegnet den norske ekstremmetall-scenen rundt begynnelsen av 10-tallet. «Ave Usera» er et pirrende førstegløtt på de morbide, kreative impulsene som har sydet og kokt i bakhuet på medlemmene av Beyond Man det siste tiåret, og et varsel i god tid om at 21. Juni er en dato som burde noteres av samtlige fans av okkult svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Vreid – «Spikes of God»

Der mange andre band stirret måpende inn i håpløsheten og roet ned virksomheten i korona-året 2020 gjorde Vreid det stikk motsatte og høynet aktiviteten og ambisjonsnivået sitt betraktelig. Konsert-streaminger fra Kvåle-familiens gård på Sognefjellet, album- og filminnspilling, ølbrygging – Sogndalsbandet har virkelig utforsket de mulighetene som gjenstår for et band i et ellers nedstengt musikalsk samfunn. Nå er det kun en knapp måned til slippet av den sammensatte album/film-opplevelsen ‘Wild North West’, og i forbindelse med dette har Vreid sluppet platas tredje singel ‘Spikes of God’.

‘Wild North West’ bygger som kjent på norsk historie sentrert rundt det nå nedlagte sanatoriet Harastølen i Sogn, og platas femte kapittel retter søkelyset mot institusjonens kanskje mest makabre behandlingsmetode, nemlig lobotomien. Låta setter seg inn i pasientenes grufulle skjebne på empatisk vis, og musikkens hovedstrømninger matcher tematikken med et virvlende, lettere psykedelisk og brutalt uttrykk. Bassen vandrer like ustanselig som tankene til tekstens protagonist, og små knutepunkter av rytmisk gitar skaper en spenning som oser tjukt ut av hodetelefon og høyttaler. Mest effektiv av alle virkemidlene Vreid bruker for å fortelle om den avskyelige prosessen er de voldsomme blaffene av dissonante og orgel-liknende teksturer som avslutter låta. Disse får meg til å tenke på de siste intense bølgene av kognisjon som måtte fare gjennom pasientens sinn idet den ødeleggende nåla entrer frontallappen, og fungerer som en påminnelse om at lobotomi var en ytterst reell grusomhet innenfor norsk psykiatri på store deler av 1900-tallet. «Spikes of God» klarer på ypperlig vis å gjøre meg interessert i historien plata prøver å fortelle, og er dermed et utmerket inngangspunkt for lyttere som er nysgjerrige på hva Vreid har brukt det siste året på å koke i hop. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årabrot – Hailstones for Rain / Hallucinational

Video/Single Premiere: ÅRABROT "Hailstones For Rain / The Moon Is Dead" (Part II) | FrontView Magazine — Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot slipper omsider sitt album ‘Norwegian Gothic’ nå på fredag, og da er det naturligvis på sin plass å omtale de to siste singlene som varmer opp til denne: «Hailstones for Rain» og «Hallucinational». Her er det på den ene siden snakk om den kanskje mest rendyrkede rockelåten vi har fått presentert i påvente av ‘Norwegian Gothic’, mens vi med «Hallucinational» får servert en filmatisk, drømmende og vokaldrevet låt som beveger seg i grenselandet mellom ambient-landskap og powerballadenes rike. Begge kommer også med musikkvideoer, der videoen til førstnevnte endog følger opp til videoen til «Kinks of the Heart».

I begge tilfeller er det snakk om utmerkede låter. Grooven i «Hailstones for Rain» kan muligens fremstå litt tacky i utgangspunktet, men det er før Kevin Nernes i kjent stil maler med ugudelig, gotisk pensel over lydbildet og med guffen vokaltone og høye orgeltoner gir låta fantastisk ubehagelige vibber. Låtas store styrke ligger nok imidlertid i at den utvikler det suggererende hovedtempoet mot en mer kaotisk avslutning, der nye lag med gitar og innfasingen av Karin Parks vokal gjør det hele hakket mer spennende. Park får imidlertid skinne i «Hallucinational», der man får en svært god – og etterlengtet, vil jeg påstå – prestasjon servert, da med en låttekst trukket ut av egne drømmelandskap. Björk møter Weyes Blood i det en krystallklar røst ligger over den lavmælte, men fyldige ambienten som går fra det nakne og mørke til å bli fargelagt av ‘Twin Peaks’-aktige strykersamples og uimotståelig slide-bluesgitar. Aner jeg en albumavslutning?

Skrevet av Alexander Lange

Nattverd – «Naar Taaken Fortaerer Alt»

Bergensbandet Nattverd har siden 90-tallet ligget og ulmet i det skjulte, en potensiell kraft innenfor norsk, melodisk svartmetall som aldri ble satt til livs. Det var i alle fall tilfellet frem til 2017, i hvilket år bandet slapp den stormfulle og erkesvarte debuten ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’. Plutselig lå forholdene til rette for Nattverd, og i årene som fulgte har de ekspandert til en fullverdig line-up til bruk i live-settinger, samt påbegynt en utgivelses-trilogi som fullbyrdes i 2021 med slippet av tredjeplata ‘Vandring’. I likhet med de to foregående kapitlene ‘Skuggen’ og ‘Skuggdom’ dreier det seg om en form for melodisk svartmetall som ikke ofrer alt av tyngde og raaskap på de sødmefylte melodiers alter.

Der bandets tidligere utgivelser har balansert den melodiske svartmetallens vidstrakte panoramaer med harde og forankrende riff, lener balansen seg overveldende mot førstnevnte på «Naar Taaken Fortaerer Alt». Strømmer av sammenvevde gitarspor baner vei til lysninger fylt av piano og strykere, og det hele er innpakket i en organisk og innbydende produksjon som faller dumpt som nysnø over lytteren. Til tross for dette post-aktige, cinematiske skjæret neglisjeres ikke voldsomheten i Nattverds uttrykk – spesielt trommene og vokalen bidrar til å beholde forbindelsen til andrebølgens forbitrede og iskalde lender. I likhet med albumcoveret er musikken innhyllet i nedslåtte og bekjempede gråtoner, men på samme tid er det en storslagenhet og en framdrift tilstede som sørger for at reisen gjennom vinterlandskapet ikke blir unødvendig avkortet, men heller fortsetter til siste dråpe av styrke er fortært. Første singel fra ‘Vandring’ er et imponerende stykke melodisk svartmetall, og gjør meg meget spent på resten av skiva som slippes 30. April.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Superlynx – Laws of Nature

Superlynx Reveal New Single And Video From Upcoming Album. | Dark Essence Records — Ute nå via Dark Essence Records.

Den østlandske stonerdoom-trioen Superlynx har sluppet sin tredje singel opp mot lanseringen av det kommende albumet ‘Electric Temple’: «Laws of Nature». Etter den nokså korte, men gode smakebiten «Apocalypse» er de nå tilbake med en litt lenger komposisjon, der bandet demonstrerer sin evne til å bygge tålmodig gjennom psykedeliske og tunge temaer som slippes mer og mer løs.

Mens det for meg ofte har vært Pia Isaksens som har vært Superlynx‘ desidert største styrke, evner det instrumentale virkelig å skinne på «Laws of Nature». Gitarene og trommene har sammen stålkontroll på intensitetsbølgene i låta, der vi etter hvert får servert noen strålende gitar-leads og dynamisk trommespill. At prikken over i’en settes med doble basspedaler er også en kul overraskelse. Alt dette komplementerer Isaksens steinansiktvokal utmerket, som i denne låta er i et ganske monotont hjørne og dermed ikke trer like kraftfullt frem som den ellers ofte gjør – uten at dette egentlig er noe stort problem.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Nordjevel – «Gnawing the Bones«

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist — Ute nå via Indie Recordings.

Opptakten til Nordjevels kommende utgivelse ‘Fenriir’ startet for ca. en måned siden med slippet av EP’ens tittellåt, som var en dynamisk og nokså bunnsolid svartmetallåt fra de erfarne personlighetene i dette bandet. Nå har vi fått smaken på nok en singel, «Gnawing the Bones», og denne vitner om en større variasjon på ‘Fenriir’ enn det jeg i utgangspunktet så for meg.

«Gnawing the Bones» er nemlig først og fremst et slag i trynet i form av å være en uhyre hurtig og aggressiv låt. Mens «Fenriir» var en ganske så konvensjonell svartmetallåt, peiler Nordjevel seg på «Gnawing the Bones» inn mot langt mer forrykende og teknisk avansert musikk. Svartmetall er det naturligvis fortsatt, da på ganske lik måte som mye av materialet til 1349 og de siste årenes Gorgoroth, men man kommer ikke helt utenom assossiasjoner til teknisk death metal og de ulike blackened death metal-variantene der ute. At en tidligere Zyklon-gitarist leder an på denne låta gir i alle fall mye mening i så måte. Men det er de velutførte svartmetallelementene som like fullt får låta til å skinne, nærmeste bestemt gjennom de iskalde tremoloarpeggioene i versene og ikke minst de store akkordene som får lydbildet til å åpne seg litt midt i låta – riktignok med like stort tempo som før.

Skrevet av Alexander Lange

Nekromantheon – «Dead Temples»

Vi er nå så nære slippet av Kolbotn-bandet Nekromantheons tredje skive, «The Visions of Trismegistos», at de mest miljøskadede blant thrash-fansen har begynt å selvantenne av pur forventning. Når det kommer til å blande thrashens aggresjon med svartmetallens skoldende råskap er det nemlig ingen over eller ved siden i vårt langstrakte land (med unntak av Aura Noir, muligens), og om du er på leting etter tilsvarende primale uttrykk ellers i den vide verden må du nesten ta turen helt over til de bestialske black/trash-scenene i Sør-Amerika. Deres nyeste singel «Dead Temples» er nok en ildfull leveranse fra de tre karene i Nekromantheon, en låt som bærer bandet et godt stykke på vei mot det selverklærte målet om å slippe deres «mest kompromissløse album så langt».

Låtas drøye tre minutter byr på de samme grunnleggende elementene som alltid har vært tilstede i bandets musikk: tordnende trommebrekk, hylende ledegitarer og riff som flerrer opp både jordsmonn og animalsk vev på leting etter thrashens ukuelige id. Denne gangen er musikken forsterket med et solid tematisk holdepunkt, og dette gjør at Nekromantheons musikalske strukturer mottar en liten dæsj av mystikken som omkranset Trismegistos laboratorier. Riff løper over i riff som en kar på flukt gjennom en labyrint av instrument-fylte korridorer, og gitar-soloenes forvridde arkitektur speiler den kantete geometrien i Trismegistos hermetiske arkana. Dette samspillet mellom tematikk og toner er et nytt og spennende aspekt ved Nekromantheons musikk, men det er viktig å nevne at konseptet ikke overskygger de kvalitetene ved bandet vi har lært å elske over årenes løp. «Dead Temples» er først og fremst en ubestridt ripper i kjent Nekromantheon-stil; en kombinasjon av aske og ild som setter de adrenalin-produserende kjertlene i kroppen på prøve. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «The Sarlinian Bow»

Den nordiske power metall-dirigenten Marius Danielsen og hans eventyrlige følgesvenner har ferdigstilt konklusjonen til den episke trilogien The Legend of Valley Doom, en saga som avsluttes med slippet av ‘Part III’ 7. Mai. Det eksepsjonelt ambisiøse prosjektet har vært under utvikling siden 2016, og over tre album har Marius Danielsen fått besøk av et helt absurd antall gjestemusikere og legender fra power metallens rekker. Det går ikke an å spare på kruttet når man skal formulere en avslutning på et verk av en slik operatisk skala, og dette har Danielsen trolig vært klar over da han valgte ut singel nummer to, den 8 minutter lange fortellingen om «The Sarlinian Bow».

I og med at jeg sitter på en nettløs hytte i Oppdal har jeg dessverre ikke mulighet til å utforske den stjernespekkede besetningen som har bidratt til å skape «The Sarlinian Bow», men at talentene er brukt med tanke på deres respektive styrker er det ingen tvil om. Fortellingen om jakten på den «Sarlinske buen» og dets magiske egenskaper er nemlig fullstappet av karakterer og skikkelser som alle er portrettert av hver sin sanger, og det vide spennet i både stemmetype og lynne bidrar til å gjøre universet mer levende. Eventyret lar seg også farge av optimismen i Danielsens europeiske powermetall, så ved reisens ende er det altså ikke den mektige og fryktede krigskongen som vinner gunsten til livets tre og dermed også buen, men heller den vennlige sjelen spilt av Annikken Rasmussen Danielsen. Det bombastiske og symfoniske snittet til Danielsens musikalske ramme driver dramaet forover på godt vis, og det vidtspennende og fengende refrenget er en glede å overvære både ved reisens åpning og ende.

Man vet hva man får med Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom, og det er slettes ikke en dum ting om man har sansen for gledesfylt og skamløst episk power metall med innslag av fantasy-inspirert historiefortelling. Ta på deg din mest hullete og slitte kappe, sleng skreppa over skulderen og gjør deg klar for en eksplosiv finale på Legend of Valley Doom-sagaen 7. Mai 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ildfar – «The Last Dawn«

Svartmetallprosjektet Ildfar skal ha sett dagens lys allerede i 1994, og har på sett og vis gjenoppstått etter en lang periode der det tilsynelatende ikke har skjedd spesielt mye. Nå er imidlertid fullengderen ‘Som vinden farer vil’ på trappene, og singelen «The Last Dawn» vitner på alle måter om en som har god kjennskap til svartmetallens røtter og bestanddeler.

Det er snakk om lite annet enn en svært solid svartmetallåt. Produksjonen er mer eller mindre perfekt med tanke på svartmetallens estetikk, der man får øyet på en viss storslagenhet i det mystiske og obskure lyduttrykket. Låta i seg selv er også sterk, der den kaster lytteren gjennom en kaotisk, men velfungerende struktur og sånn sett holder interessen oppe hele veien, også ved hjelp av et godt melodisk hovedtema. Jeg kan lite annet enn å glede meg til plata kommer og anbefale låta, kanskje særlig om man har sansen for band om Immortal og har hatt glede av Enslaveds eldre materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Words Unspoken»

Enmanns-prosjektet Vardok Nalt – som dukket opp på radaren til Metallurgi i 2020s senere måneder – har i løpet av sine få måneders eksistens gått fra å være et tematisk intenst band med et noe uavklart sound, til et prosjekt som klarer å matche tekstenes brutale åpenhet med en tilsvarende konfronterende, svart-pulserende energi. Der de tidlige singlene og til dels debut-EPen ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ sveivet litt rundt i lendet på leting etter et koherent sound, har låtene som har blitt sluppet i etterkant vært særs overbevisende til sammenlikning; spesielt «Rosedansen» står friskt i minnet med sine piruetterende melodier og apokalyptiske atmosfære. På sin nyeste singel «Words Unspoken» lever Osterøy-væringen en aldri så liten finte lydmessig, selv om låtmaterialet besitter de samme kvalitetene som har gjort musikerens senere utvikling så lovende.

«Words Unspoken» inneholder nemlig svært lite av Vardok Nalts karakteristiske svartmetall, men trasker inn i doom-metallens skyggelagte dalstrøk med overraskende selvsikre skritt. Herlig velutformede doom-riff og dronende tåkelurer smelter sammen til en mørk understrøm som de syrlige og alarmerende ledegitarene kan flyte på. Et eller annet sted mellom himmel og helvete finner vi Vardok selv, som (for første gang på engelsk) vokaliserer med en dyp og hul growl som trolig er inspirert av de dystre og bekjempede hjørnene av den ekstreme undersjangeren funeral doom. Etter en Aldebaran-aktig mellomkorridor bestående av dumpt og dunkelt strengespill bringes noen av de velkjente svartmetall-teksturene tilbake; forskjellen fra tidligere er at Vardoks raspende vokaler nå ligger tydelig fremme i miks, noe som gjør at vi kan høre en Esoteric-liknende desperasjon i stemmen hans som kun har vært insinuert tidligere. Det gjenstår ennå å se om «Words Unspoken» kun er et sjangermessig eksperiment for Vardok Nalt, eller om det er en låt som staker ut kursen for fremtidige ekskursjoner for musikeren fra Vestlandet. Låta fungerer uansett utmerket for undertegnede, og jeg hadde ikke hatt noe imot at doom metallens nedtrykte gen fikk en mer eller mindre permanent plass i DNA-et til Vardok Nalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nekonomicon – «The Ghost Maze Project«

Nekonomicon on Prime Music — Ute via Pagefire Records.

Youtuberen Andri fra kanalen Pagefire har utmerket seg som noe så sjeldent som en humorist innenfor norsk metall, og har servert eksperimentert med ulike sjangeruttrykk – gjerne med et uhøytidelig, og dermed også ganske appellerende, preg. Nekonomicon er et resultat av Andris sjangerutforskning, og vokste ut av et ønske for å dyrke sjangeren nintendocore ytterligere (Andri forklarer hvorfor her). Første smakebit er låta «Ghost Maze Project», der vi som lovet får elementer fra dataspilltematikk, metalcore og chiptune.

Og det er en ganske så kul og underholdende affære. Andri drar lytteren inn med et godt, catchy og akkurat passe melankolsk og synth-tungt hovedtema, og de fem minuttene fylles videre opp av ulike variasjoner, sentral kvinnelig vokal over det hele og små innslag av metalcore-vokal. Sånn sett er det absolutt snakk om en god låt, og om noe, skulle jeg egentlig bare ønske at det var en enda dristigere affære. Med tanke på mange av de tidligere påfunnene til Andri, vet jeg at han kan få til det, og med tanke på sjangermerkelappen forventet jeg egentlig noe enda litt mer out there. «Ghost Maze Project» er imidlertid et sterkt første steg inn i et prosjekt som kan gå i mange spennende retninger.

Skrevet av Alexander Lange

Himmelstorm – «When We Rise«

Himmelstorm forlenger en allerede lang rekke med singler med «When We Rise», der bandet omsetter inspirasjon fra diverse rock- og metalstorheter så vel som en rekke sci-fi-eventyr inn i seks minutters låthåndverk. Himmelstorms metall er ikke av den spesielt harde sorten, og på tross av å inneholde nikk til metalcore og melodeath i enkelte gitarriff og groove metal og industriell metall i stadige basstromme-bursts, lener musikken seg i stor grad på ganske fordøyelige rockeuttrykk og lettere progressive elementer. Sånn sett blir «When We Rise» en aldri så liten lite-versjon av de litt snillere påfunnene til band som Dream Theater.

«When We Rise» er en låt som hverken blåser meg av banen eller skuffer meg spesielt stort. Bandets ess i ermet er helt klart musikerprestasjonene, der de kan skilte med godt gitararbeid og en vokalist med stålkontroll. Det mer underveldende (om det er et ord…) går på det komposisjons- og produksjonsmessige, som ikke nødvendigvis er så dårlig, men som beveger seg på svært trygg grunn. Låta er etter min smak litt vel ensformig til å vare så lenge som den gjør, og jeg tror det også kunne vært positivt med litt mer kraft i lydbildet – særlig for vokalens del. I det store og det hele gjør imidlertid «When We Rise» jobben nokså godt i å være en habil rockelåt med sterkt slektskap til metallen.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Lord Mortvm – Diabolical Omen of Hell

Ute nå via Helter Skelter Productions / Regain Records.

Mange lar sjangermerkelappen black/doom være ensbetydende med bølgen av depressiv, suicidal svartmetall (DSBM). På ‘Diabolical Omen of Hell’ presenterer Lord Mortvm imidlertid en type hybrid mellom doom metal og svartmetall som enkelt og greit benytter seg av disse undersjangrenes klassiske bestanddeler. Her er det snakk om seig, taktfast musikk med grovkornede fuzz-gitarer i sentrum som sender assossiasjoner både til Black Sabbaths proto-doom, doom-klassikerne til band som Candlemass og Cathedral så vel som riffingen til stonerdoom-kongene og dronningene i band som Electric Wizard og Sleep. Svartmetallelementene er vel så dominerende, særlig i form en fantastisk kraftig skrikevokal som på treffende vis undertrykkes av vekta til de treige gitarriffene og isoleres av en akkurat passe mengde kvelende effekter. Så er det selvsagt den åpenlyse, ukompliserte og LaVey-aktige no-bullshit-satanismen som i grunnen gjør Lord Mortvms fremtoning likere «klassiske» svartmetallband som Venom enn seneregenerasjons svartmetall.

‘Diabolical Omen of Hell’ åpner helt fantastisk med «Altar Obscene», som for så vidt setter tonen ganske så perfekt for det man har i vente. I syv og et halvt minutt får man slengt et blytungt riff i trynet mens vokalen maler grufullhetene i lydbildet, og man får liksom ikke nok av det. Åpningslåta demonstrerer også et annet kult element Lord Mortvm har i verktøykassa si som også gjør musikken ganske så unik, nemlig bruken av båndopptak, som i et ganske hektisk midtparti også bidrar vesentlig til den litt ugne følelsen man får av musikken.

Albumets sannsynligvis største høydepunkt kommer rett etterpå med «Devil Doll», der Lord Mortvm skrur opp turboen litt med et helt uimotståelig tøft hovedriff som passer minst like godt under den fantastiske vokalen som de seigere, øvrige temaene på plata. En strålende gitarsolo melder seg også her. Vokalen får skinne med et litt ekstra desperat uttrykk på den påfølgende «Omega XII» før andre halvdel av plata ror det hele i land med det ene feite riffet etter det andre. Her er det særlig «Sodomizing with Satan» som slår an hos meg med absurde båndopptak, et (som vanlig…) fett riff og ondt orgelspill mot slutten.

Jeg må imidlertid innrømme at jeg mot slutten av plata også merker baksidene ved at Lord Mortvm stiller med et ganske begrenset antall virkemidler og riff, og at lufta for meg har gått litt ut av ballongen når jeg står midt i avslutningslåta «Merciful Lord», som varer i ti minutter. Elementene og låtene i seg selv er det imidlertid lite i veien med, og Lord Mortvms minimalisme er først og fremst noe svært appellerende. Den minner om hvorfor bestanddelene i doom-metal og svartmetall er så grunnleggende sterke i utgangspunktet.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singel

Superlynx – Apocalypse

Superlynx Release New Single And Video From Upcoming Album. | Dark Essence Records — Ute nå via Dark Essence Records.

Det er ikke ofte Metallurgi-raderen bare fanger opp én ny singel til våre ukentlige oppsamlinger, men denne uka er det faktisk slik. Heldigvis, kan man kanskje si, er det her snakk om en låt fra et band vi tidligere har latt oss imponere over. Da Superlynx slapp tittellåta til deres kommende album ‘Electric Temple’, kunne jeg nemlig melde om et utmerket stykke stoner-doom som også løftet bandets uttrykk produksjonsmessig.

Mens «Electric Temple» imidlertid føltes som en tålmodig femminutters introduksjon til hva Superlynx ville by på i 2021, passer det i mine øyne nesten best å omtale den nyeste singelen, «Apocalypse», som en slags teaser. Låta varer ikke lenger enn drøye to og et halvt minutt, og baserer seg i bunn og grunn på et enkelt, hypnotisk verstema som åpner og avslutter låta lavmælt, mørkt og rolig, men pryder midten med en buldrende intensitet som støtter seg på en blast-beat og vokal som løftes en oktav høyere. Mellom dette ligger gitaren i front med ganske så beintøff doom-riffing av den gamle skolen og et velfungerende, blues-aktig lead-tema.

Mer enn noe annet er det imidlertid Pia Isaksens vokalprestasjon som jeg synes kommer aller best ut. Vokallinjen er nesten forbausende enkel, men er, godt hjulpet av et flott omriss av effekter og flott plassering i lydbildet, fremført på en måte som egentlig er ganske interessant. Klarheten i Isaksens stemme og den minimalistiske melodien åpner for at det i det hele tatt fremstår ganske så guffent, og det hele minner meg en del om Chelsea Wolfes innsats på den moderne klassikeren ‘Apokalypsis’ (passende nok…). Når dette plasseres inn i Superlynx nokså gjenkjennelige stoner-doom-uttrykk blir det igjen ganske så friskt og kult. Så tror (og håper) jeg muligens også «Apocalypse», med tanke på lengden, gjør seg enda bedre på plata når den kommer i april. Som singel kan den muligens fremstå litt avstumpet og forsiktig, men noe mindre kul er musikken likevel ikke, og når den vekker interesse for hvordan den vil fungere i en større sammenheng, har den kanskje likevel gjort jobben den er satt til å gjøre.

Skrevet av Alexander Lange