vulture lord – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Luteøks – Barely True Norwegian Black Metal

Luteøks‘ debutplate ‘Barely True Norwegian Black Metal’ er en plate jeg har sett en del frem til. Bandet kom ut av ingenting med en sterk bunt med singler, og viste seg heller ikke å ha et spesielt uerfarent mannskap med medlemmer fra white metal-bandet Antestor og de symfoniske ekstremmetallistene Grave Declaration i besetningen. Luteøks‘ selverklærte oppdrag på denne skiva gjorde meg heller ikke mindre nysgjerrig, der bandet gjør et forsøk på å balansere mellom å feire den norske svartmetallens kvaliteter og å gi den en aldri så liten parodisk behandling.

Denne balansegangen er i og for seg også tydelig på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Åpningsfrasene på åpningslåta «Drittfjell» («Jeg går ut i skogen / I skogen er det trær / Det får meg til å føle / At trærne er av tre») demonstrerer kanskje bedre enn noe annet hva slags tekstlig inngang Luteøks forsøker seg på her. Her er det kanskje snakk om et lite humoristisk stikk mot svartmetallmusikeres ofte rudimentære skildringer av flott, mektig, norsk natur (det vet jeg ikke); mer overordnet er det nok et bilde på den ekstremt uhøytidelige tongue-in-cheek-tilnærmingen til låttekst som gjennomsyrer plata. Her får vi servert tekster om alt fra å se hypotermiens farer rett inn i øynene («Prikkedøden»), reiser på hesteryggen med en viss Major Nes («Langtbortistan»), vandring på grusvei i ostepopprus («Tvinnleik») og noe så enkelt som å bli møtt med sitt eget stygge utseende i speilet («Blå»). Og tilnærmet alle låtene avsluttes naturligvis med et sint, knapt utbrudd av arten «DRITT!».

Jeg skal komme tilbake til hvordan jeg synes dette fungerer, men først vil jeg si noe om noe annet, nemlig selve musikken på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. For det var egentlig ikke låttekster, humor eller tematikk som var det som fanget oppmerksomheten min mest verken i den ene eller andre retningen da jeg hørte singlene «Skjegg», «Shaved Vengeance» og «Sekken». Jeg tenkte nemlig mest på at jeg hørte ganske så imponerende, velprodusert svartmetallmusikk som sendte meg heldige assossiasjoner til band som Borknagar, Windir og Dimmu Borgir anno 1997-2001 – kanskje særlig det sistnevnte. Luteøks finner ikke opp noen musikalske hjul på nytt, men gjør svært god nytte av verktøyene som har blitt smidd av en del av storhetene innenfor norsk svartmetall, særlig av den mer melodiske sorten.

Låtskrivings- og produksjonsmessig er denne plata nemlig rett og slett særdeles god, og byr på en rekke svært minneverdige høydepunkter. Hovedtemaet i den korte kruttønna «Svart» er for eksempel helt utsøkt, «Snerk» har noen grøssende Dimmu-synther og noen helt strålende melodier, og det samme har «Langtbortistan» som også har noen svært gode riff å vise til (de grelle, industrielle synthene her er kanskje det nærmeste man kommer et parodisk stikk (mot sistnevnte band) i musikalsk form på denne plata, for øvrig). «Prikkedøden» glimter til med et herlig, hardtslående verstema og et nydelig, melodisk refreng, og – av en eller annen grunn – får den Windirske, melodiske potensen til bandet usedvanlig mye utløp i de tre siste, engelskspråklige låtene på plata, noe som sørger for at Luteøks kommer ut på topp på tross av at plata med sine 15 låter er i overkant lang.

Og det er definitivt det rent musikalske som slår an mest hos meg på ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Med det kan jeg vende litt tilbake til det tekstlige, som jeg til tider synes treffer, eksempelvis på «We Sail», som er et morsomt take på svartmetallske, viking-aktige sjøfartsberetninger. Ellers synes jeg dessverre ofte humoren blir temmelig platt, og ikke noe som tar verken svartmetall eller så mye annet på kornet.

All den tid dette nok er temmelig subjektivt, og jo egentlig bare er dumt for meg selv, velger jeg å la dette bli en inngang til en liten betraktning om at svartmetall nok er vanskelig å ta på kornet. Svartmetall er jo på en måte Immortal som jager hverandre rundt i skogen med heksehatter i den legendariske musikkvideoen til «Call of the Wintermoon», Grutle Kjellson som sitter i høvdingdrakt på en vikingtrone på coveret til ‘Eld’, og haugevis med merkelige photoshoots fra før, samtidig som at sjangerutøverne med mye av også nettopp dette, har fått et rykte på seg å være ganske så fryktinngytende og autentiske (kanskje ikke Immortal-videoen da, men du skjønner greia). Balansen mellom det som kan betraktes som uhøytidelig eller i overkant høytidelig er ikke spesielt enkel å få grep om til enhver tid, og det er kanskje det som skaper litt problemer for Luteøks. Tar svartmetall kanskje seg selv nok på kornet fra før, på en eller annen merkelig, ufrivillig, men like fullt treffende måte?

Spørsmålet får kastes ut i eteren, og jeg får gjøre det nokså enkelt når det gjelder akkurat denne utgivelsen: ‘Barely True Norwegian Black Metal’ er en plate jeg har kost meg mye med, men som kanskje hadde vært like kul med en eller annet slags klassisk, svartmetallsk finish. For dette er et ordentlig god svartmetallplate. Jeg tuller ikke når jeg sier at «Shaved Vengeance» nok hadde endt opp som et av mine favorittlåter av Borknagar om det var en Borknagar-låt. Så er det ikke det, men en kruttsterk avslutningslåt på Luteøks‘ debutskive – så da får det nesten bare ende opp som en stor oppfordring til å ta et lite dypdykk inn i ‘Barely True Norwegian Black Metal’, om det ikke var nok grunner fra før.

Skrevet av Alexander Lange

Nordavind – Den Vordende Ånd

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Nordavind – det rå, atmosfæriske svartmetallbandet til enmanns-artisten Emil Solberg – har siden 2019 eksistert som en godt skjult hemmelighet i det norske Bandcamp-miljøet. Siden den nesten utålelig støyende og lavoppløste debut-EPen ‘Kongledød’, har prosjektet vært gjennom en rekke uttrykksmessige forandringer, der det først og fremst er graden av tæring og sverte på lydproduksjonen som har variert. På EPen ‘Kald vi er når vi er dau’ fant den musikalske eremitten fra Sunndalsøra omsider frem til en noenlunde balansert (om fremdeles rå og lavoppløst) kombinasjon av beskhet og atmosfæriske kvaliteter, og resultatet var en utgivelse som har stått en anelse ut i minnet i forhold til andre, tilsvarende prosjekter.

På sin nyeste skive, ‘Den vordende ånd’, tar enmanns-musikeren et ytterligere steg ut av den hvite støytåken, dette som følge av en krystallisk og isnende synth som er plassert lenger frem i forgrunnen enn tidligere. I likhet med mannens tidligere utgivelser begynner ‘Den Vordende Ånd’ med et introduserende spor der synthen innehar en sentral rolle, men det er først på høydepunktet «Eremittens nattevandring» at Solberg glimter til med en sterk, egenrådig melodisk idé på instrumentet. Med tanke på at gitarene vandrer mer eller mindre retningsløst rundt i lydlandskapet, blir dette fokuspunktet i synthen desto viktigere for å gi form og mening til det musikalske forløpet.

Så er det også en del elementer som ikke fungerer så bra på ‘Den vordende Ånd’. «En sørgende ånd» åpner med en vilt flaksende kakofoni av instrumentstemmer, som straks faser over i en groovy, metalcore-relatert rytmikk som virkelig stikker seg ut fra resten av materialet på en ugunstig måte. Dette rytmiske språket stikker også kjepper i hjulene for den storartede melodien som åpner avslutningssporet «Under det mektige spir», en låt som også sliter med å sette punktum på skiva på en god måte som følge av en noe sporadisk og frenetisk struktur.

Jeg mener likevel at det finnes flere grunner til å anse ‘Den vordende ånd’ som den sterkeste utgivelsen Nordavind har utgitt til nå. Synthens mer fremtredende og toneangivende rolle er det bare å ønske hjertelig velkommen, og i tillegg innehar skiva et samspill mellom tematikk og atmosfære som gjør at en lett kan drømme seg bort til en Sunndalsørsk åskam i nattemørket. Oppsummert er ‘Den vordende ånd’ en skive som er forbeholdt blodfans av den støyende og rå Bandcamp-undergrunnen, selv om kanskje en og annen fan av 90-tallets synth-pregede svartmetallskiver vil finne en vei inn i platas tilbakeskuende atmosfære.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Funeral Void – To Forever Misery Bound

Funeral Void er en gotisk/melodisk dødsdoom-trio fra Bergen som virker å utelukkende være et studioprosjekt. Debuten deres ‘In the Epic ov A Funeral Sunset’ ble sluppet på strømmetjenester uten forvarsel i april 2021, og oppfølgingsskiva ‘To Forever Misery Bound’ ble utgitt for et par uker siden til tilsvarende mangelfull fanfare. Dermed er det nok en sterk trang til å skape som animerer den dystre Bergens-gjengen i første omgang, fremfor en lyst til å spre musikken sin via målrettede kampanjer på sosiale medier eller live-opptredenens misjonerende spetakkel.

Statusen som et studioband skaper selvfølgelig særstilte forventninger til bandets innspilte produkter, og akkurat som debuten er ‘To Forever Misery Bound’ først og fremst en oppvisning i bandets kløktige produksjons- og teksturarbeid. Funeral Voids andreskive låter absolutt gedigent, med en atmosfære som kombinerer dødsdoomens sørgende sinnelag med et episk skjær i form av glitrende, tårnende orkestrale synther. I tillegg har gitarene blitt beefet opp med litt svensk, dødsmetallisk crunch i denne omgang, hvilket gjør at Christer Korsvolds riffkunster låter desto mer mektige og truende.

Men selv om produksjonen har fått seg en aldri så liten oppgradering på ‘To Forever Misery Bound’, så er jeg mest spent på å se om bandet har klart å løse de låtskriver-messige utfordringene som preget debuten. I omtalen min av debuten ønsket jeg meg et idé-grunnlag som kunne matche bandets sound, ettersom skiva fortonte seg litt anonym etter at det imponerende førsteinntrykket hadde roet seg litt. Funeral Void har faktisk klart å diske opp med langt flere minneverdigheter på sin nyeste skive, selv om de fremdeles har et lite stykke igjen å gå dersom målet er å produsere en gotisk dødsdoom-skive på linje med den internasjonale eliten for øyeblikket.

Låtene «Devil’s Street» og «A Sanctuary for Wayward Souls» er nydelige eksempler på hvordan bandet har begynt å bake mer distinkte ideer inn i låtmaterialet sitt. Disse to låtene bytter ut bandets sedvanlige nedslåtthet med en fengende og drivende form for festival-klar dødsdoom, og bandets vokalist «Theto» nøler ikke med å krone låtene med de glitrende refrengene som kreves. Når bandet derimot holder seg til dødsdoomens seige og traskende tempo, sliter de tidvis med å få materialet til å heve seg over alminneligheten. Låtene «Well of Grief» og «Surrender to Eternal Oblivion» er begge badet i en mektig og inntrykksfull atmosfære, men klarer ikke å fylle sine betydelige låtlengder med nok interessante hendelser til å holde på oppmerksomheten min.

På høydepunktet «Lord of the Realm», støter Funeral Void dog ikke på noen slike problemer. De rytmiske, snertne gitarlinjene som åpner showet har noe av det genetiske arvestoffet til Opeths ‘In Cauda Venenum’ i seg, og blant låtas øvrige genistreker finner vi versenes sykliske orgelspill og refrengenes staselige eleganse. Utover dette peker skivas avslutning mot et mulig utviklingsgrunnlag for bandet, dersom de måtte ønske seg å strekke seg utover deres for øyeblikket tradisjonelle tilnærming til 90-tallets dødsdoom. «Black Rain Fall» er nok et i overkant krevende underlag for «Theto» å navigere med sin melodiske tilnærming til vokal, men de dronende frekvensene, støyende gitareffektene og den industrielle trommeprogrammeringen pusher bandets sound i retning en egenart som kunne vært spennende å høre mer av. I tillegg avslutter «Ascension in Solitude» skiva på ypperlig vis, via stemningsfull funeral doom toppet med illevarslende, liturgiske svell.

I sine beste øyeblikk levner ‘To Forever Misery Bound’ ingen tvil om at Funeral Void har en rolle å spille i den norske metallfloraen. For at bandet skal få gitt fullstendig uttrykk for eget potensiale, tror jeg dog at de bør titte på vokalens funksjonalitet i musikken. Personlig så skulle jeg gjerne sett at «Theto»s melodikk ble kontrastert med noe mørkere og mer foruroligende; spesielt med tanke på at nettopp denne kontrasten fungerer utmerket for gruppa på andrelåta «Well of Grief». Til tross for all kritikk, så har bandet tatt et skritt fremover på både produksjons- og låtskriverfronten på ‘To Forever Misery Bound’, en skive som burde holdes i høy aktelse for norske fans av melodisk dødsdoom.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ingen Nåde – Andre Bølge

Ingen Nåde er en ung duo fra Østlandet (etter dialekten å dømme) som henter soundet sitt fra en veldig spesifikk periode i metallsjangerens utvikling. Der debut-EPen ‘Slå Først!’ fra 2019 blandet punk og klassisk metall, befinner oppfølgeren ‘Andre Bølge’ seg i skjæringspunktet mellom tradmetall og fartsglad speed metal. Det største trekkplasteret for fans av disse klassiske uttrykkene må dog sies å være bandets entusiasme og bunnløse iver, som pumper utgivelsens tre låter fulle av energi og rødglødende vitalitet.

Ingen Nåde skriver og spiller som om de faktisk vokste opp i sjangerens tidlige dager. Riffene fanger perioden de henter inspirasjon fra på en utrolig bra måte, og det samme gjør den lidenskapelige kaukingen til vokalist/gitarist/bassist «Fuzzmumriken». Følelsen av at man har trådt gjennom en tidsportal forsterkes av den ruskete og tidsriktige produksjonen, hvilket plasserer oss i et brunt og nedslitt kjellerlokale i Birmingham på det tidlige 80-tall. Overraskelsen er derfor stor når glosene som smeller ut fra anlegget slettes ikke er britiske, men norske. Valget om å skrive og fremføre tekster på norsk er et smart et, ettersom det gir de mytiske fortellingene om hevntokter og falne kongeriker en særegen sjarm og minneverdighet.

Med en spilletid på snaue elleve minutter har ‘Andre Bølge’ ingen tid til overs for fyllstoff, og det finner du heller ikke på noen av utgivelsens tre låter. «Riddernes Undergang» setter umiddelbart ut i en speedmetallisk spurt; en kort og eksplosiv affære som oser aldri så lite av landsmennene i Deathhammer. Deretter skrur bandet tempoet ned på «Hevnerens Ed», men mater i tillegg på med mengder av episke riff, melodier og drodlende sologitarer. «(Som en) Cherokee» gløtter avslutningsvis tilbake på bandets tidligste materiale, og er i all sin punkete enkelhet et fengende slag i trynet på tampen av utgivelsen.

Det musikalske grunnlaget til Ingen Nåde er i det store og det hele temmelig avhengighetsskapende. Det må likevel sies at vokalen er i overkant røff, i den forstand at gevinsten den vinner på sin lidenskapelige entusiasme balanseres ut av en gjennomgående surhet. Dette er ikke nødvendigvis så uvanlig innenfor fartsmetallisk undergrunns-klassisisme, men det kommer nok uansett til å hindre enkelte i å få maks utbytte av EP-en. For folk som setter pris på band som virkelig klarer å fange metallens klassiske essens, er Ingen Nådes ‘Andre Bølge’ dog høyt anbefalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vulture Lord – Total Blasphemic Desecration

Det kolombiske selskapet Masters of Kaos Productions åpnet nettopp forhåndssalget av den nye Vulture Lord-samleskiva ‘Total Blasphemic Desecration’. Selv om jeg personlig synes selskapet virker fullstendig blottet for god smak og kuratorisk evne, må jeg innrømme at ‘Total Blasphemic Desecration’ er et både godt og nødvendig påfunn fra deres side. Skiva inneholder nemlig låtene «Awakening the Warhorde» og «The Rite of Satan» fra Vulture Lords ‘Blasphemy’-EP fra 2006; en utgivelse som for øyeblikket er tilnærmet umulig å spore opp på nett. I tillegg til disse (som definitivt er hovedgrunnen til å skaffe seg plata) får vi singelen «Stillborn Messiah» fra den utsøkte ‘Desecration Rites’ fra 2021, samt tre låter fra debutskiva ‘Profane Prayer’ fra 2003. Hvorfor selskapet satte sammen denne samleskiva i stedet for å bare gi ut ‘Blasphemy’ på nytt er et mysterium for meg, men ganske forventet dersom man fra før er kjent med selskapets uforståelige og sporadiske virksomhet. Vulture Lord er dog et fantastisk band, så sjekk ut utgivelsen uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Tempelheks – Renegade

Tempelheks har nå flakket rundt i Oslo/Viken-området som et doom-preget tungrock-spøkelse i snart ett tiår. Over en serie EP-er og full-lengdere har gruppen foretatt en rekke subtile uttrykksmessige skifter, uten helt å forlate sitt utgangspunkt i mystisk og ritualistisk tungrock/metall. Dette endrer seg fullstendig på deres nyeste skive, som med sin speilblanke og polerte 80-talls-fasade utgjør et klart brudd med kvartettens eksisterende plateproduksjon.

På et eller annet vis har mye av Tempelheks sin musikalske identitet overlevd overgangen til deres nye, natteranglende selv. Likevel er bandets fremmaning av 70/80-tallets neonskilt-belyste klubbrock såpass spot on at jeg sliter med å forene navn og uttrykk, ettersom navnet Tempelheks ikke akkurat utstråler den samme mengden av glitter og glamour som musikken på ‘Renegade’ gjør. Ser man bort ifra dette kan det sies at bandet har navigert overgangen godt, ettersom ‘Renegade’ er et temmelig potent stykke nostalgisk tungmusikk.

Skivas forbindelse til nesten-utdødd kultur blir gjort eksplisitt via et lydopptak av en kassett som settes inn i en kassettspiller. Deretter pumper en av skivas høydepunkter umiddelbart ut av anlegget, «Runaway», som med sine smektende gitarharmonier og fengende refreng er som skutt ut av en fjern tidsalder. «Runaway» utgjør selve blåtegningen som blir gjeldende for hele A-siden, og «My Love», «Midnight Dynamite» og singelen «Hungry Eyes» introduserer subtile variasjoner over låtskrivertriks som ble skissert på denne blåtegningen. Trommis Håkon Bergh støtter opp under de polerte instrumentalene med en stødig og evigvarende backbeat, og vokalist Martin Horn Sørlie utgjør fokalpunktet med sine hakket mindre stødige, men evinnelig lidenskapelige og røffe vokaler.

Etter å ha etablert marsjfart på A-siden bruker Tempelheks B-siden på å utforske andre aspekter ved sitt oppdaterte sound. «To Dust» sper inn litt tiltrengt mørke i en ellers feststemt og energisk plate, i form av orgel, kirkeklokker og en Tribulation-aktig, foruroligende gitarlinje. «Your Love is Fire» sine tvillingharmonier minner om en mer jordnær Hällas, og «Visions in the Night» bryter endelig opp det streite rytmiske kartet med noen saftige synkoper og et høyere tempo. Dessverre rommer B-siden også et par låter som ikke gjør et fullt så stort inntrykk, som den beine rockeren «Starlight» og den noe underveldende avslutningslåta «The Spell (Breaking Out).

Tempelheks har åpenbart god kontroll over de ulike lydmessige og tematiske bestanddelene som får klassisk rock og metall til å poppe ut av høyttalerne. På låtskriverfronten har bandet fortsatt en vei å gå for å maksimere sitt eget potensiale, ettersom kun et par-tre av låtene klarer å transcendere sin status som hyllester til en svunnen epoke. Nå har jeg vel egentlig inntrykket av at bandet heller er ute etter å ha det gøy enn å skrive en moderne klassiker, så jeg vet ikke egentlig om det har så mye for seg å legge ‘Renegade’ under den kritiske lupen. Likevel trygler høydepunkter som «Runaway», «To Dust» og «Visions in the Night» om å omringes av tilsvarende hardttreffende låter, så jeg klarer ikke helt å tøyle mine surmulende instinkter. ‘Renegade’ er i alle fall en skive som trolig vil falle i god smak hos fans av 70/80-tallets tungmusikalske klassikere, og et solid første steg på en u-tråkket sti for Tempelheks.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black Altar/ Vulture Lord – Deathiah Manifesto

Vulture Lords ‘Desecration Rite’ fra i fjor var en ukomplisert men uhyre effektiv skuddsalve fra en gruppe veteraner innenfor norsk ekstremmetall. Etter å ha sluppet et av fjorårets høydepunkter kunne en kort utgivelse fylt med restemateriale fort ha endt opp med å oppleves som litt underveldende, men Vulture Lord har tatt et par kløktige grep for å unngå dette på sin nyeste utgivelse. For det første har de inngått et samarbeid med det fabelaktige polske svartmetallbandet Black Altar, som med sine fire spor gir ‘Deathiah Manifesto’ litt mer kjøtt på kroppen. For det andre har de inkludert en demo-versjon av «Bloodbound Militia» fra ‘Desecration Rite’ med selveste Trondr Nefas på vokal, hvilket er en ordentlig gave til alle fans av den avdøde svartmetall-legenden.

‘Deathiah Manifesto’ virker ikke som en utgivelse som er ment å være «kanon» for hverken Black Altar eller Vulture Lord. De lydmalende sporene som åpner og avslutter Black Altars side av splitten understreker dette, ettersom de effektivt skiller de to bandenes bidrag fra hverandre, heller enn å binde dem sammen. De to bandene fungerer forholdsvis bra sammen på en utgivelse uttrykksmessig sett, selv om Vulture Lords black/death/thrash-hybrid er en hel del mer aggressiv og krigersk enn Black Altars mer rendyrkede, moderne svartmetall.

Metallurgi fokuserer jo først og fremst på norsk metall, så jeg skal ikke greie ut om Black Altars meritter i noen særlig grad. Likevel skal det nevnes at de polske musikerne har et flott perspektiv på svartmetallsjangeren, spesielt på det noe mer utsvevende og ‘Memoria Vetusta’-aktige sporet «Nyx». Denne disige atmosfæren blir raskt og effektivt oppbrutt idet Vulture Lord setter inn i «Dominions of Death»s intense åpningsstrekk. Sorath Northgrove sine doblede vokaler er like kommanderende som på skiva fra i fjor – bandets insisterende brutalitet like nådeløs. de to nye låtene kan i det hele tatt oppfattes som at Vulture Lord går rundt og setter fyr på de gjenstående reisverkene etter fjorårets målrettede teppebombing; som at de skviser ut den siste lille resten med energi som var igjen etter ‘Desecration Rite’-sesjonene.

«Hark! The Hymns of War» reduserer åpenbart ikke aggresjonen, men supplerer den med energiske elementer av svartmetallisk punk og d-beat. Heksende gitar-triller kaster blikket tilbake til black/thrashens røtter, og Northgraves gneldrende vokaler har en tilsvarende og komplementerende rennesteins-mentalitet. «Bloodstained Ritual» er et gledelig gjensyn med en av fjorårets feteste låter, men i denne omgang fremført med Trondr Nefas på vokal. Det subtile detaljarbeidet som bandet utførte i forkant av slippet av plata har vært av betydning, ettersom plate-versjonen er klart sterkere enn utgaven vi får på ‘Deathiah Manifesto’. Likevel tilfører demo-kvaliteten på innspillingen låta en bestialsk intensitet som veier opp for manglene, og nefas låter fantastisk over de krigende, svarte vindene av gitarer og trommer. Alt i alt er ‘Deathiah Manifesto’ et verdig punktum på ‘Desecration Rite’-syklusen, og nok en flott hyllest til den opprinnelige mesterhjernen bak Vulture Lord, Trondr Nefas.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Vulture Lord – Desecration Rite

‘Desecration Rite’, den andre full-lengderen til det norske døds/black/thrash-bandet Vulture Lord er et bittersøtt prospekt. Som den muligens siste tilførelsen av nytt materiale skrevet av den avdøde Trondr Nefas (Urgehal) er skiva både et monument og en hyllest, samt et alt for tidlig farvel til en viktig figur innenfor norsk svartmetall. Dersom man setter konteksten til side og ser på musikken alene er ‘Desecration Rite’ derimot ingen bittersøt affære. Over en drøy halvtime pisker bandets høyst kapable besetning (bestående av medlemmer av band som Ulvehyrde, Carpathian Forest, Svarttjern og Endezzma) opp en storm av fandenivoldsk ekstremmetall som ikke diskriminerer i sin higen etter total, verdensomspennende ødeleggelse.

‘Desecration Rite’ er en plate som overkjører nyanse og dynamikk i råskapens og slagkraftighetens navn. Stilistisk sett er utgivelsen godt plassert i skjæringspunktet mellom svartmetall, dødsmetall og thrashmetall, en uhellig treenighet som Vulture Lord melker for sine mest destruktive tendenser. Til tross for deres sammensatte musikalske identitet er det naturlig å anse bandet som en forlengelse av norske svartmetall-idealer – en blasfemisk stridsmaskin som verdsetter Immortals krigerske tendenser og Shagraths tårnende tilstedeværelse bak mikrofonen. Legg så til litt heksende og infernalsk black/thrash i miksturen, og vi begynner å nærme oss et klart bilde av ‘Desecration Rite’s genetiske sammensetning.

Etter en dramatisk og teatralsk åpning i form av intro-sporet «Glorification of the Dethronation» blir vi kastet rett inn i «Bloodbound Militia»s dyriske shredding. Tempoet er høyt, de svartmetalliske gitarene flerrer og river, og «Sorath Northgrove» deklamerer sine blasfemiske tirader med ukuelig overbevisning. Singelmaterialet er plassert helt fremst i platas spilletid, så den nesten krigsmetalliske andresingelen «Stillborn Messiah» ser sitt snitt til å pryle lytterne før vi får bryne oss på de nye komposisjonene til Nefas og co. Den selvtitulære «The Vulture Lord» svarer godt på forventningene man naturligvis har til en besetning av Vulture Lords kaliber, og er et tidlig høydepunkt med sine huggende thrash-partier og kaskadene av Mayhemske akkorder som følger.

Thrashen beholder jerngrepet rundt det musikalske forløpet på «Diabolical Intervention», en låt som gjør ære på sin tittel via endeløse strømmer av djevelsk black/thrash. På dette tidspunktet i lyttinga kjenner jeg personlig på at plata kunne trengt et tydeligere musikalsk landemerke – f.eks en lengre, episk komposisjon eller en dynamisk motpol til den dyriske råskapen som herjer på resten av plata. Til tross for at dette momentet uteblir er ‘Desecration Rite’s B-side fortsatt et fantastisk strekk med musikk, en stadig voksende pyroklastisk strøm som når sitt klimaktiske toppunkt i løpet av «Perverting the Bible»s heseblesende avslutning.

På ‘Desecration Rite’ har Vulture Lord gitt meg noe jeg har savnet så langt i 2021; en aggressiv og brutal svartmetallplate som ikke er redd for å stå i stormen den selv har skapt. Her finnes ingen atmosfæriske lysninger eller retningsløse avstikkere, kun ulmende og brennhet ekstremmetall av høyt kaliber. Mest sannsynlig hadde et bredere dynamisk spekter fått opplevelsen til å stå tydeligere i minnet, men dette er sjeldent et problem når man er fanget i musikkens ubønnhørlige fremdrift. ‘Desecration Rite’ er en av årets sterkere rendyrkede ekstremmetall-plater, og en tydelig påminnelse om den ruvende musikalske skikkelsen vi har mistet i Trondr Nefas. Anbefales for samtlige fans av black-, thrash- og dødsmetallens mest nådeløse og aggressive former.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mayhem – Voces ab Alta

I sommer slipper svartmetall-legendene i Mayhem EP’en ‘Atavistic Black Disorder / Kommando’, som består av de to bonuslåtene på 2019-plata ‘Daemon’, et knippe coverlåter og «Voces ab Alta». Det betyr at den eneste originalkomposisjonen fra denne utgivelsen nå er sluppet i all sin styggedom og prakt.

«Voces ab Alta» har nok blitt til enten i forbindelse eller i forlengelse av produksjonen av ‘Daemon’ – i alle fall ligger den svært nærme denne plata både låtskrivings- og produksjonsmessig. Det har jeg svært få problemer med tatt platas kvalitet i betraktning, og Mayhem evner også å spille på mye av de beste elementene herfra. Her finnes både den litt atmosfæriske og støyete siden kjent fra låter som «Worthless Abominations Destroyed» i versene og outroen og det litt mer direkte og hardtslående i refrenget. På tross av få overraskelser er det med andre ord snakk om et Mayhem som leverer varene.

Skrevet av Alexander Lange

Darkthrone – Hate Cloak

‘Eternal Hails….’ er Darkthrones neste fullengder, har et av de kuleste albumcovrene jeg har sett hittil i år og blir bandets nittende(!) studioalbum når det lanseres den 25. juni. «Hate Cloak» er første smakebit, og signaliserer for så vidt en kontinuitet fra bandets forrige plate ‘Old Star’ – da i form av at forfriskende revitaliseringer av 70- og 80-tallsuttrykk glaseres mer eller mindre med iskalde svartmetallvibber.

Darkthrone på «Hate Cloak» er imidlertid også et Darkthrone som utforsker litt andre musikalske avkroker enn før. Dette er en lang, seig og treig låt på over ni minutter, og den minner nok mest av alt om en slags mikstur av svartmetall av første generasjon og god, gammeldags doom-metall. Låta preges av traskende riff, det vidunderlige trykket som leveres av både bass- og skarptromma og den velkjente og obskure vokalstilen til Nocturno Culto. Låta krever litt tålmodighet av lytteren, men leverer en rekke solide riff og ikke minst en velfungerende struktur der særlig riffet som trer inn rett før seksminuttersmerket sørger for ordentlig god pacing. Ropet av albumtittelen med høy, djevelsk stemme mot slutten er også strategisk plassert for oss som er tilbøyelige mot å glede seg til neste Darkthrone-plate, som igjen ser ut til å fornye gamle tidløse metalluttrykk – kanskje ikke på overveldende, men desto mer solid vis.

Skrevet av Alexander Lange

Vulture Lord – «Stillborn Messiah»

For noen uker siden omtalte jeg «Bloodbound Militia», den første singelen til det brutale døds/svart/thrash-bandet Vulture Lord som har blitt sluppet på flere tiår. Jeg lot meg fascinere av låtas stormende ytre, og har returnert for å bade i dets blodrøde glød mang en gang i etterkant. Nå har bandet sluppet singel nummer to, «Stillborn Messiah», en låt som ser sin forgjengers uhemmede aggresjon og høyner den til et nesten uforskammet nivå. Viten om at låta ble skrevet i 2005 av den avdøde ekstremmetall-legenden Trondr Nefas er bittersøt, ettersom det er en påminnelse om hans udødelige bidrag til norsk ekstremmetall, men også at tiden vi kunne glede oss til å høre røsten hans over nytt Urgehal-materiale er forbi.

Det er uansett ingen tvil om at det er fantastisk deilig å få muligheten til å høre Nefas sine vanhellige riff renne i strie strømmer ut av høyttalerne igjen. «Stillborn messiah» gir lytteren hele to akkorder til å gjemme seg på, før den iverksetter et ustanselige bombardement av frenetiske trommer og krigerske gitarer som raserer all bebyggelse i mils omkrets. Sorath Northgrove kritiserer Guds motvilje til å åpenbare seg i moderne tider med rasende, hvesende vokaler, og det hele ender i et hamrende rytmisk motiv som tilfører låta en fengende brutalitet. I det store og det hele har jeg enda mer sansen for «Stillborn Messiah» enn «Bloodbound Militia», selv om jeg ikke utelukker at dette kan komme som følge av konteksten. Slippet av ‘Desecration Rite’ nærmer seg med stormskritt, et slipp som – de to singlene tatt i betraktning – ser ut til å bli en minneverdig hendelse innenfor norsk ekstremmetall i 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

She Said Destroy – «Not Only Bridges»

She Said Destroy‘s nyeste singel fra deres kommende plate ‘Succession’ bykser ut av portene med en melodisk og instinktiv hardcore-spurt som virker ytterst forfriskende når det kommer fra en slik rastløs, kreativ gjeng. Det er ikke første gangen bandet svinger innom liknende uttrykk, – ‘This City Speaks in Tongues’ fra 2008 hadde flere tilsvarende øyeblikk – men der tidligere instanser av tilgjengelig materiale ofte har vært omringet av sjangerblandende, auditivt kaos er «Not Only Bridges» som en helhet overraskende simpel og uanfektet. For fans av bandets frenetiske tidligere materiale eller deres ambisiøse ‘Bleeding Fiction’ fra 2012 kan låta kanskje fremstå som i overkant lettfordøyelig, men den strømlinjeformede utgaven av She Said Destroy som presenteres på «Not Only Bridges» viser seg etter flere lytt å være bemerkelsesverdig potent.

I motsetning til førstesingelens gradvis-utfoldende stimulans er «Not Only Bridges» som et kort, skarpt støt til sentralnervesystemet å regne. Den melodiske åpningen raser inn i et mer hardnakket og d-beat-drevet vers, før et herlig forløsende refreng trykker på noen knapper som tidligere har vært utenfor She Said Destroy‘s rekkevidde. De umiddelbare gledene fortsetter med et blytungt beatdown, før post-hardcore-inspirerte og effekt-draperte ledegitarer argumenterer for bandets valg av albumcover. «Not Only Bridges» fungerer utmerket som motpol til førstesingelen «Succession», og det er utrolig tilfredsstillende å se et band som leverte såpass vital musikk for ti år siden returnere med en flunkende ny og velformulert slagplan. Jeg gleder meg til å få den fulle konteksten når plata slippes i andre halvdel av 2021, og dersom du har sansen for sjanger-agnostisk ekstremmusikk burde du definitivt kjenne på samme følelsen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sundrowned – «Ethereal»

Vestlandsbandet Sundrowned gir ut debut-plata si ‘Become Ethereal nå på fredag via Fysisk Format, og rett i forkant av slippet byr bandet oss på en siste smakebit i form av kvasi-tittelsporet «Ethereal». Det atmosfæriske og post-inspirerte blackgaze-bandet har allerede sluppet to singler fra plata som på subtilt vis lekte seg med yttergrensene til sitt utvalgte uttrykk, men på «Ethereal» ser de seg fornøyde med å tegne godt innenfor linjene. Dette er dog ikke å anse som noe negativt, ettersom Sundrowned har et øye for tekstur og dynamikk som sender krusninger gjennom selv de mest velkjente uttrykksmessige farvann.

Åpningens tammer, akvatiske gitarer og skimrende overflater vitner om bandets forkjærlighet for velutprøvde troper innenfor eteriske og atmosfæriske ekstremuttrykk, en tendens Sundrowned gjør klokt i å balansere med en mørkere growl, heller enn de klimaktiske hylene som anvendes av mange av bandene som vanker i liknende territorier. Bandets fortynninger og fortetninger av lydbildet er som sterke undervannsstrømmer under en overflate av reflekterende gullfilm, og den fabelaktige miksen tar virkelig utbytte av gruppens teft for lyddesign. «Ethereal» har begge bena plantet i et atmosfærisk uttrykk det føles ut som at vi har blitt fullstendig overlesset med internasjonalt den siste tiden, men Sundrowned virker klare over at post- og blackgaze er avhengig av mer enn gitarpedaler og oppbrukte akkordprogresjoner for å lykkes. Resultatet er en innhyllende og flott låt som virker like forfriskende som en iskald dukkert i det strålende været som hersker på Østlandet for øyeblikket.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Beyond Man – «Ave Usera»

Beyond Man er et svartmetallband fra gamle Nidaros som etter å ha tilbrakt det siste tiåret innestengt i en støvete krypt har returnert for å kreve sin plass i det det norske svartmetall-slektstreet. Kvartetten har kun én tidligere utgivelse å vise til, – en to-låters kassett fra 2008 ved navn ‘Neter-Kertet’ – men dette vil endre seg når de slipper sin selvtitulerte albumdebut i Juni via det eminente undergrunns-plateselskapet The Sinister Flame. Den første smakebiten på plata fikk vi da Youtube-kanalen Black Metal Promotion II premierte singelen «Ave Usare» sist torsdag, selv om låta teknisk sett har vært tilgjengelig helt siden den ble sluppet som en del av Beyond Mans kassett-utgivelse fra 2008.

Etter en dyster og dronende introduksjon entrer det fulle bandet med en rituell og messende sekvens sentrert rundt djevelens intervall, før en dissonant og skjærende gitarstemme signaliserer svartmetallens nært forestående utbrudd. Erkesvarte riff fra det bekmørke nitti-tall avløses av Øyvind Sundlis eksplosive trommebombardement, og over det hele hveser «Luctus» med en røst som oser av sinne og forakt. Sluttresultatet er omtrent slik jeg forestiller meg det ville blitt dersom gutta fra Obliteration og Nekromantheon hadde prøvd seg på svartmetall; ikke på grunn av noe overlappende åndsverk, men fordi Beyond Man i likhet med dem har en organisk råskap som kjennetegnet den norske ekstremmetall-scenen rundt begynnelsen av 10-tallet. «Ave Usera» er et pirrende førstegløtt på de morbide, kreative impulsene som har sydet og kokt i bakhuet på medlemmene av Beyond Man det siste tiåret, og et varsel i god tid om at 21. Juni er en dato som burde noteres av samtlige fans av okkult svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»

Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.

Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vulture Lord – «Bloodbound Militia»

Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.

Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vanvidd – Storm feat. Trollfest

«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.

«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange

Bizarrekult – «Ut i Skogen»

Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records

Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler.

I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve