vardok nalt – Metallurgi

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Vreid – Wild North West

‘Wild North West’ er et vaskeekte prosjekt; når sognametal-fedrene i Vreid nå har lansert sitt niende(!) album, får vi ikke bare servert åtte lydspor, men også en film som visualiserer tematikken for plata. I sentrum står her karakteren K. og det lokale Lyster Sanatorium på Harastølen, og Vreids ganske så varierte tilnærming til black’n’roll får akkompagnere den gufne atmosfæren som ligger over det hele. Den ambisiøse presentasjonen taler åpenbart til fordel for ‘Wild North West’, som for øvrig er et godt, om enn noe trygt og delvis litt uslipt, musikalsk håndverk.

Åpningsstrekket på plata er utvilsomt en sterk side ved utgivelsen, og vi får med en gang servert et av de desidert beste låtene når tittellåta får sette det hele i gang. Kult orgelspill baner vei for en bunnsolid rekke med riff, og låta kan også skilte med en sterk avslutning som tynger atmosfæren litt og får inn et sterkt, melodisk element. På «Wolves at Sea» får man videre høre Vreid på sitt mest svartmetallske og kanskje sitt aller beste, og den flyter også godt inn i «The Morning Red», der intensiteten skrus ned noen hakk og ren vokal introduseres som et avbrekk til skrikevokalen.

Denne låta er i utgangspunktet nokså god og gjør seg svært godt i albumsammenhengen, men skuffer også litt når vokalen egentlig ligger litt surt og slapt til i lydbildet. Forsøket på litt klassisk, mørk crooning er med andre ord ikke spesielt sterkt her. Litt merkelige og halvveis godt gjennomførte valg knyttet til vokalen synes jeg dessverre også finnes på «Into the Mountains», der jeg ikke synes bruken av lyse barnestemmer treffer spesielt godt og også blir en småsur affære ørene mine ikke trives så godt med. Det går imidlertid langt bedre på den litt overraskende rockelåten «Dazed and Reduced», der akkordspill som kunne vært oppdrevet av Enslaveds Ivar Bjørnson suppleres av Ghost-aktige vokalmelodier før skrikevokalen sørger for et solid driv i andre halvdel av låta.

For å gå tilbake igjen til «Into the Mountains», som tar stafettpinnen videre fra «Dazed and Reduced», er det dessverre flere ting enn vokalen som gjør at jeg synes denne blir et av albumets svakere låter. Riffene i bånn er beintøffe, men implementeringen av synthen mot slutten, som for øvrig faktisk spilles av den avdøde Windir-frontmannen Valfar, synes jeg rett og slett ikke er spesielt heldig, og føles rett og slett litt påklistret uten at det egentlig tilføyer låta spesielt mye kvalitet. Vreid henter seg modig opp igjen i den progressive, ambisiøse og kolossale ti-minutteren «Shadowland», som runder av plata på flott vis med en solid oppbygging og platas mektigste riff.

Så er det heller ikke slik at dette imponerer meg hinsides all forventning heller, og jeg synes nok ‘Wild North West’ mangler de virkelig positive overraskelsene. Det meste hever seg over middelmådigheten, men uten å nå de helt store høydene heller. Ta «Shadows of Aurora» for eksempel, som for så vidt er en god moderne tolkning av 80-tallets thrash-uttrykk, men der riffene også fremstår en smule uinspirerte i seg selv. Likevel er ‘Wild North West’ absolutt en god plate, og prosjektet det er tilføyer utvilsomt noe verdifullt både til den norske metallscenen og Vreids diskografi.

Skrevet av Alexander Lange

Nattverd – Vandring

Bergens Nattverd har over tre full-lengdere og en EP strukket seg etter et sound som blander det beste Skandinavia har å by på hva gjelder melodisk svartmetall. Windirs «Sognametall» er det mest naturlige sammenlikningsobjektet fra norsk sokkel, men det er kanskje spesielt finnenes svartekunster som er lettest å spore i Nattverds melankolske gitarvev. På ‘Vandring’ viser bandet dog en vilje til å trå lenger ut i villmarken på leting etter en egen signatur, og innslagene av rå og utemmet kraft man finner spredt rundt på plata er et sikkert tegn på gjennombruddet er innenfor rekkevidde.

Enkelte av sporene på ‘Vandring’ argumenterer faktisk lidenskapelig for at gjennombruddet allerede ha kommet. «Martyrer av Kristus» er en brutal, direkte og riff-sentrisk svartmetall-spurt som presenterer en ny og utrolig tilfredsstillende side ved bandet – en side som videreutvikles på den tilsvarende eksplosive «I Moerket Slumrer Ravnen». Platas eneste singel, «Naar Taaken Fortaerer Alt», kombinerer Sargeists yrende gitarer med en bro bestående av affekterende kammerinstrumentering i form av piano og strykere. Jeg lener meg selvfølgelig på en utslitt klisjé når jeg sier at låta som følge har et filmatisk preg, men kombinert med albumcoverets grå og trykkende atmosfære oppstår det noe unektelig rått, poetisk og vakkert.

Trommis «Anti-Christian» er ikke redd for å tilføre musikken en tyngde som er ukarakteristisk for klassisk svartmetall. På «Naar Taaken Fortaerer Alt» bryter han ut i en serie med trommebrekk som er så kraftfulle at jordspruten står, og på «Martyrer av Kristus» peiser han på gjennom en utømmelig bank av ekstremmetall-trommeteknikker, før bandet setter punktum via en apokalyptisk D-beat-seksjon. Generelt sett er mange av platas høydepunkter knyttet til Nattverds stadig intensiverende råskap, selv om de mer omfattende sporene som åpner og avslutter plata demonstrerer at bandet også er i stand til å male videre landskaper med mesterlige strøk.

Nattverds ‘Vandring’ er nok et sterkt bidrag til en norsk svartmetallkultur som blir mindre ensrettet og klassifiserbar for hvert år som går. Gruppens regntunge, brutale men likeså poetiske svartmetall mangler paralleller i den skandinaviske scenen, og bidrar til å jevne ut kampen for melodisk svartmetall-relevans som Sverige og Finland lenge har dominert uten å møte nevneverdig motstand. Det viktigste av alt er nok likevel at ‘Vandring’ er et fantastisk stykke album-musikk; en rik og oppslukende opplevelse som er sterkere enn sine bestanddeler, og som etter utallige gjennomlyttinger fortsatt skyller over deg med uforminsket kraft. Anbefales for både nysgjerrige uvitende og iherdige svartmetallfans.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fenris Vrede – Viking

Fenris Vrede er et forholdsvis nytt band som før lanseringen av ‘Viking’ kunne vise til fjorårets ‘Ragnarok’. Selv om det bare er ett år mellom disse to utgivelsene, er den nyeste en vesentlig mer polert utgivelse produksjonsmessig enn den forrige, og viderefører og videreutvikler også bandets spennende lek innenfor diverse undersjangre av metall. Her krysses grensene mellom folkemusikkinspirert death metal a la Amon Amarth og melodisk svartmetall a la In Vain og Borknagar, og det hele glaseres med et ytterligere preg av melodisk death metal og metalcore.

Og det er i det melodiske aspektet Fenris Vrede har sine sterkeste kort. ‘Viking’ åpner bra med «Torden» og «Utgard», der tunge gitarriff stadig suppleres av melodiske gallopper i gitarspillet. Fenris Vrede evner her å demonstrere en god evne til å bygge opp og utnytte virkelig gode og ganske fengende refrengtemaer som sikkert ikke er helt ny kost i sjangeren, men som like fullt gjør jobben.

Disse to låtene setter også i stor grad tonen for dette ganske korte albumet, og egentlig blir det bare bedre og bedre. Da tenker jeg særlig på avslutningsstrekket som først åpner med tittellåta, der seige, flotte og tidvis råtøffe gitararpeggioer legges over et fantastisk groovy og tungt breakdown-tema som ligger gjennom for hele låta. «Balders Død» synes jeg er platas desiderte høydepunkt med et melodisk tema i refrengene som virkelig treffer blink, og på avslutningen «Dødsriket» får man servert et virkelig fengende, tøft hook.

I forlengelse av all denne skryten ligger også en erkjennelse av at ‘Viking’ også er en smule ensformig – rundt alle de flotte melodiene ligger låtstrukturer som er ganske like og konvensjonelle hele veien gjennom, og sånn sett er det også det gode gitararbeidet som i aller høyeste grad bærer kvaliteten til utgivelsen. Men unntak fra denne kritikken finnes også, særlig i midten; «Iduns Epler» er et fantastisk friskt pust som byr på deilige, blues-aktige gitarer under den standhaftige, mørke growlingen, og «Fisketur» vil jeg påstå er av en litt mer dynamisk art enn resten når det gjelder låtstruktur. ‘Viking’ vil jeg dermed si er en svært god og ikke minst ganske lett fordøyelig plate med mye uforløst potensiale – jeg håper den litt lengre og hakket mer varierte Fenris Vrede-plata ikke er så alt for langt unna!

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – Minner Dekket av Tåke

Osterøy-væring og hyppig objekt i Metallurgis skriverier Vardok Nalt har etter en ytterst produktiv oppstartsfase kommet ut med en vaskeekte full-lengder: ‘Minner Dekket av Tåke’. Til tross for utgivelsen av en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ i 2020 er dette vår første mulighet til å virkelig synke inn i enmanns-svartmetallbandets univers – et univers fylt av indre demoner, omsluttende mørke og svakt, ulmende håp.

Plata er tydelig fordelt på en A-side og en B-side, begge introdusert via hvert sitt lydmalende preludium. «Skogens Skald», som har fått æren av å heve sceneteppet, er et bombastisk og cello-drevet stykke orkestrering som synes å konkurrere med Game of Thrones-komponist Ramin Djawadi om de innbringende komponistjobbene hos de største strømmetjenestene. Det andre mellomspillet, «Til Valhall Vi Danser», vekker også assosiasjoner til moderne populærkultur; i dette tilfellet en (høyst imaginær) svartmetall-kult i Rockstars gedigne Red Dead Redemption. Låtene som fyller platas resterende 35 minutter består derimot av støyete og digital svartmetall med korroderende atmosfære og dystre, folketonale melodier, et sound som etter kun seks måneder allerede kan ansees å være en Vardok Nalt-signatur.

Ettersom jeg har fulgt artisten siden oppstarten sent i 2020 har jeg fått gleden av å se hvordan han gradvis har peilet seg inn på det som har blitt hans karakteristiske uttrykksform. Grunnvollen til Vardok Nalt er en kvelende kullos av støyete svartmetall, men hans hemmelige våpen er et talent for å utvinne sylskarpe melodier fra selv de enkleste skala-fragmenter. Evnen de korrumperte Ennio Morricone-gitarene hans har til å grave seg inn i hjernebarken er unektelig, og han utnytter dette til dets fulle potensial ved å bygge store, hypnotiserende og romslige strukturer rundt dem.

Dette grunnprinsippet trår i effekt på samtlige av låtene på ‘Minner Dekket av Tåke’, men rammeverket og materialet er forskjellig nok til å forhindre at plata oppleves som monoton. Singlene «Månekvaden» og «Rosedansen» har tidligere høstet lovord fra undertegnede på bloggen, og de har ikke mistet noe av sin potente, apokalyptiske energi i sin nye kontekst. Tvert i mot gagnes de av å være deler av en råsterk A-side, som krones av det som jeg personlig mener er Vardok Nalts beste låt til nå, «I Vinternatten». B-siden på sin side presenterer noe av Vardoks mest tradisjonelle svartmetall-materiale per dags dato, fylt til randen av skingrende mollakkorder og flerrende skrik. «Vi Skal Aldri Sees Igjen» brenner med en utemmet og intens glød, og «Piruetterende Kaos Bak en Lukket Dør» har en flott progresjon passende nok toppet av en piruetterende ledegitar, men til tross for sine respektive styrker når de ikke helt de samme høydene som ‘Minner Dekket av Tåke’s definerende første halvdel.

Da jeg hørte Vardok Nalts første låter sist høst var han kun én blant mange aspirerende enmanns-musikere i landet, relativt vanskelig å skille ut i mengden. I senere måneder har det blitt tydelig at han bærer på en kreativ ild av betydelig intensitet, og på ‘Minner Dekket av Tåke’ har han brukt denne ilden til å forme en konsis og fengslende opplevelse etter egen visjon. I etterkant av slippet har han sluppet ytterligere to låter, så foreløpig ser jeg ingen tegn til at heten begynner å dabbe av. Sjekk gjerne ut den desperate selvrenselsen «A Wasted Life» eller det forfriskende, anti-fascistiske kampropet «Bury Me Up on the Mountain»; men aller viktigst er det å sjekke ut ‘Minner Dekket av Tåke’, Vardok Nalts potente og personlige album-debut.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Nordjevel – «Gnawing the Bones«

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist — Ute nå via Indie Recordings.

Opptakten til Nordjevels kommende utgivelse ‘Fenriir’ startet for ca. en måned siden med slippet av EP’ens tittellåt, som var en dynamisk og nokså bunnsolid svartmetallåt fra de erfarne personlighetene i dette bandet. Nå har vi fått smaken på nok en singel, «Gnawing the Bones», og denne vitner om en større variasjon på ‘Fenriir’ enn det jeg i utgangspunktet så for meg.

«Gnawing the Bones» er nemlig først og fremst et slag i trynet i form av å være en uhyre hurtig og aggressiv låt. Mens «Fenriir» var en ganske så konvensjonell svartmetallåt, peiler Nordjevel seg på «Gnawing the Bones» inn mot langt mer forrykende og teknisk avansert musikk. Svartmetall er det naturligvis fortsatt, da på ganske lik måte som mye av materialet til 1349 og de siste årenes Gorgoroth, men man kommer ikke helt utenom assossiasjoner til teknisk death metal og de ulike blackened death metal-variantene der ute. At en tidligere Zyklon-gitarist leder an på denne låta gir i alle fall mye mening i så måte. Men det er de velutførte svartmetallelementene som like fullt får låta til å skinne, nærmeste bestemt gjennom de iskalde tremoloarpeggioene i versene og ikke minst de store akkordene som får lydbildet til å åpne seg litt midt i låta – riktignok med like stort tempo som før.

Skrevet av Alexander Lange

Nekromantheon – «Dead Temples»

Vi er nå så nære slippet av Kolbotn-bandet Nekromantheons tredje skive, «The Visions of Trismegistos», at de mest miljøskadede blant thrash-fansen har begynt å selvantenne av pur forventning. Når det kommer til å blande thrashens aggresjon med svartmetallens skoldende råskap er det nemlig ingen over eller ved siden i vårt langstrakte land (med unntak av Aura Noir, muligens), og om du er på leting etter tilsvarende primale uttrykk ellers i den vide verden må du nesten ta turen helt over til de bestialske black/trash-scenene i Sør-Amerika. Deres nyeste singel «Dead Temples» er nok en ildfull leveranse fra de tre karene i Nekromantheon, en låt som bærer bandet et godt stykke på vei mot det selverklærte målet om å slippe deres «mest kompromissløse album så langt».

Låtas drøye tre minutter byr på de samme grunnleggende elementene som alltid har vært tilstede i bandets musikk: tordnende trommebrekk, hylende ledegitarer og riff som flerrer opp både jordsmonn og animalsk vev på leting etter thrashens ukuelige id. Denne gangen er musikken forsterket med et solid tematisk holdepunkt, og dette gjør at Nekromantheons musikalske strukturer mottar en liten dæsj av mystikken som omkranset Trismegistos laboratorier. Riff løper over i riff som en kar på flukt gjennom en labyrint av instrument-fylte korridorer, og gitar-soloenes forvridde arkitektur speiler den kantete geometrien i Trismegistos hermetiske arkana. Dette samspillet mellom tematikk og toner er et nytt og spennende aspekt ved Nekromantheons musikk, men det er viktig å nevne at konseptet ikke overskygger de kvalitetene ved bandet vi har lært å elske over årenes løp. «Dead Temples» er først og fremst en ubestridt ripper i kjent Nekromantheon-stil; en kombinasjon av aske og ild som setter de adrenalin-produserende kjertlene i kroppen på prøve. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «The Sarlinian Bow»

Den nordiske power metall-dirigenten Marius Danielsen og hans eventyrlige følgesvenner har ferdigstilt konklusjonen til den episke trilogien The Legend of Valley Doom, en saga som avsluttes med slippet av ‘Part III’ 7. Mai. Det eksepsjonelt ambisiøse prosjektet har vært under utvikling siden 2016, og over tre album har Marius Danielsen fått besøk av et helt absurd antall gjestemusikere og legender fra power metallens rekker. Det går ikke an å spare på kruttet når man skal formulere en avslutning på et verk av en slik operatisk skala, og dette har Danielsen trolig vært klar over da han valgte ut singel nummer to, den 8 minutter lange fortellingen om «The Sarlinian Bow».

I og med at jeg sitter på en nettløs hytte i Oppdal har jeg dessverre ikke mulighet til å utforske den stjernespekkede besetningen som har bidratt til å skape «The Sarlinian Bow», men at talentene er brukt med tanke på deres respektive styrker er det ingen tvil om. Fortellingen om jakten på den «Sarlinske buen» og dets magiske egenskaper er nemlig fullstappet av karakterer og skikkelser som alle er portrettert av hver sin sanger, og det vide spennet i både stemmetype og lynne bidrar til å gjøre universet mer levende. Eventyret lar seg også farge av optimismen i Danielsens europeiske powermetall, så ved reisens ende er det altså ikke den mektige og fryktede krigskongen som vinner gunsten til livets tre og dermed også buen, men heller den vennlige sjelen spilt av Annikken Rasmussen Danielsen. Det bombastiske og symfoniske snittet til Danielsens musikalske ramme driver dramaet forover på godt vis, og det vidtspennende og fengende refrenget er en glede å overvære både ved reisens åpning og ende.

Man vet hva man får med Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom, og det er slettes ikke en dum ting om man har sansen for gledesfylt og skamløst episk power metall med innslag av fantasy-inspirert historiefortelling. Ta på deg din mest hullete og slitte kappe, sleng skreppa over skulderen og gjør deg klar for en eksplosiv finale på Legend of Valley Doom-sagaen 7. Mai 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ildfar – «The Last Dawn«

Svartmetallprosjektet Ildfar skal ha sett dagens lys allerede i 1994, og har på sett og vis gjenoppstått etter en lang periode der det tilsynelatende ikke har skjedd spesielt mye. Nå er imidlertid fullengderen ‘Som vinden farer vil’ på trappene, og singelen «The Last Dawn» vitner på alle måter om en som har god kjennskap til svartmetallens røtter og bestanddeler.

Det er snakk om lite annet enn en svært solid svartmetallåt. Produksjonen er mer eller mindre perfekt med tanke på svartmetallens estetikk, der man får øyet på en viss storslagenhet i det mystiske og obskure lyduttrykket. Låta i seg selv er også sterk, der den kaster lytteren gjennom en kaotisk, men velfungerende struktur og sånn sett holder interessen oppe hele veien, også ved hjelp av et godt melodisk hovedtema. Jeg kan lite annet enn å glede meg til plata kommer og anbefale låta, kanskje særlig om man har sansen for band om Immortal og har hatt glede av Enslaveds eldre materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Words Unspoken»

Enmanns-prosjektet Vardok Nalt – som dukket opp på radaren til Metallurgi i 2020s senere måneder – har i løpet av sine få måneders eksistens gått fra å være et tematisk intenst band med et noe uavklart sound, til et prosjekt som klarer å matche tekstenes brutale åpenhet med en tilsvarende konfronterende, svart-pulserende energi. Der de tidlige singlene og til dels debut-EPen ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ sveivet litt rundt i lendet på leting etter et koherent sound, har låtene som har blitt sluppet i etterkant vært særs overbevisende til sammenlikning; spesielt «Rosedansen» står friskt i minnet med sine piruetterende melodier og apokalyptiske atmosfære. På sin nyeste singel «Words Unspoken» lever Osterøy-væringen en aldri så liten finte lydmessig, selv om låtmaterialet besitter de samme kvalitetene som har gjort musikerens senere utvikling så lovende.

«Words Unspoken» inneholder nemlig svært lite av Vardok Nalts karakteristiske svartmetall, men trasker inn i doom-metallens skyggelagte dalstrøk med overraskende selvsikre skritt. Herlig velutformede doom-riff og dronende tåkelurer smelter sammen til en mørk understrøm som de syrlige og alarmerende ledegitarene kan flyte på. Et eller annet sted mellom himmel og helvete finner vi Vardok selv, som (for første gang på engelsk) vokaliserer med en dyp og hul growl som trolig er inspirert av de dystre og bekjempede hjørnene av den ekstreme undersjangeren funeral doom. Etter en Aldebaran-aktig mellomkorridor bestående av dumpt og dunkelt strengespill bringes noen av de velkjente svartmetall-teksturene tilbake; forskjellen fra tidligere er at Vardoks raspende vokaler nå ligger tydelig fremme i miks, noe som gjør at vi kan høre en Esoteric-liknende desperasjon i stemmen hans som kun har vært insinuert tidligere. Det gjenstår ennå å se om «Words Unspoken» kun er et sjangermessig eksperiment for Vardok Nalt, eller om det er en låt som staker ut kursen for fremtidige ekskursjoner for musikeren fra Vestlandet. Låta fungerer uansett utmerket for undertegnede, og jeg hadde ikke hatt noe imot at doom metallens nedtrykte gen fikk en mer eller mindre permanent plass i DNA-et til Vardok Nalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nekonomicon – «The Ghost Maze Project«

Nekonomicon on Prime Music — Ute via Pagefire Records.

Youtuberen Andri fra kanalen Pagefire har utmerket seg som noe så sjeldent som en humorist innenfor norsk metall, og har servert eksperimentert med ulike sjangeruttrykk – gjerne med et uhøytidelig, og dermed også ganske appellerende, preg. Nekonomicon er et resultat av Andris sjangerutforskning, og vokste ut av et ønske for å dyrke sjangeren nintendocore ytterligere (Andri forklarer hvorfor her). Første smakebit er låta «Ghost Maze Project», der vi som lovet får elementer fra dataspilltematikk, metalcore og chiptune.

Og det er en ganske så kul og underholdende affære. Andri drar lytteren inn med et godt, catchy og akkurat passe melankolsk og synth-tungt hovedtema, og de fem minuttene fylles videre opp av ulike variasjoner, sentral kvinnelig vokal over det hele og små innslag av metalcore-vokal. Sånn sett er det absolutt snakk om en god låt, og om noe, skulle jeg egentlig bare ønske at det var en enda dristigere affære. Med tanke på mange av de tidligere påfunnene til Andri, vet jeg at han kan få til det, og med tanke på sjangermerkelappen forventet jeg egentlig noe enda litt mer out there. «Ghost Maze Project» er imidlertid et sterkt første steg inn i et prosjekt som kan gå i mange spennende retninger.

Skrevet av Alexander Lange

Himmelstorm – «When We Rise«

Himmelstorm forlenger en allerede lang rekke med singler med «When We Rise», der bandet omsetter inspirasjon fra diverse rock- og metalstorheter så vel som en rekke sci-fi-eventyr inn i seks minutters låthåndverk. Himmelstorms metall er ikke av den spesielt harde sorten, og på tross av å inneholde nikk til metalcore og melodeath i enkelte gitarriff og groove metal og industriell metall i stadige basstromme-bursts, lener musikken seg i stor grad på ganske fordøyelige rockeuttrykk og lettere progressive elementer. Sånn sett blir «When We Rise» en aldri så liten lite-versjon av de litt snillere påfunnene til band som Dream Theater.

«When We Rise» er en låt som hverken blåser meg av banen eller skuffer meg spesielt stort. Bandets ess i ermet er helt klart musikerprestasjonene, der de kan skilte med godt gitararbeid og en vokalist med stålkontroll. Det mer underveldende (om det er et ord…) går på det komposisjons- og produksjonsmessige, som ikke nødvendigvis er så dårlig, men som beveger seg på svært trygg grunn. Låta er etter min smak litt vel ensformig til å vare så lenge som den gjør, og jeg tror det også kunne vært positivt med litt mer kraft i lydbildet – særlig for vokalens del. I det store og det hele gjør imidlertid «When We Rise» jobben nokså godt i å være en habil rockelåt med sterkt slektskap til metallen.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Nekromantheon – «Thanatos»

På Nekromantheons første nye låt på ni år tok vi turen inn i det okkulte laboratoriet til Hermes Trismegistus, og på oppfølgeren har tiden altså kommet for å avlegge døden selv en visitt. Thanatos er det greske mythosets personifisering av ikke-voldelig død, noe som kanskje kan virke litt snålt om man trykker play på Nekromantheons andre singel fra deres kommende plate ‘Visions of Trismegistos’. På «Thanatos» river bandet nemlig igjennom tre og et halvt minutt med fandenivoldsk thrashmetall på såpass voldsomt vis at det virker utenkelig at ikke noe blod har gått tapt i prosessen.

«Thanatos» kommer byksende ut av underverdens porter i et forrykende tempo, en mørk vind som pisker huden rød med sine flerrende triller og huggende akkorder. Trommis Christian Holm endrer stadig kursen på det rytmiske bakteppet, noe som gjør det umulig å forutse hvordan låta kommer til å utvikle seg fra et øyeblikk til det neste. Produksjonen er rødglødende og ulmende som ovnen i Hefaistos smie; mer intens enn på forgjengeren ‘Rise, Vulcan Spectre’, men fortsatt klar nok til å utnytte det harmoniske dramaet som avslutter låtas gitarsolo maksimalt. Nekromantheon leverer som forventet en låt med et energinivå som virkelig få i den moderne thrash-scenen klarer å matche, og opprettholder dermed forventningene til tredjeplata, som slippes 30. April via Indie Recordings.

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Takk, Recovery

Den vestlandske metal-punk-hybriden DRITTMASKIN er tilbake med kraftpluggen «Takk, Recovery» fra deres kommende album ‘Svartpönk’. Bandet gjorde seg bemerket i 2018 med debuten ‘Sosial Prolaps’, der de smeltet sammen punkens og grindsjangrenes råskap, 80-talls-thrashens tempo og en liten dose av skruppelløsheten i tidlig norsk svartmetall a la «Deathcrush». Fete låttekster med stikk i både den ene og andre retningen bidro her også til bandets uhøytidelige særegenhet.

Ingen vil nok påstå at «Takk, Recovery» er spesielt annerledes enn det vi har fått servert tidligere fra DRITTMASKIN. Produksjonen har imidlertid fått en aldri så liten overhaling, også i forhold til singelen «Når dei kjem for å ta meg», som ble lansert i fjor. Det får særlig positive følger for de djevelske moll-akkordene som fyller lydbildet i refrenget, noe som igjen tilfører et svartmetallpreg som kanskje er tydeligere enn noen gang tidligere. Ellers gjør også det hurtige, gitarbaserte hovedtemaet og de heseblesende, drivende trommene i versene jobben sammen med vokalen, som tilfører det kaoselementet DRITTMASKIN også har mestret så bra tidligere – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Månekvaden»

Sist gang vi hørte fra Osterøy-væringen Vardok Nalt var på det aldri så lille gjennombruddet «Rosedansen», hvor en hypnotisk og suggererende puls sørget for en sterkere følelse av retning enn musikerens sporadiske forhold til låtstruktur har tillat ved tidligere anledninger. På «Månekvaden» bygger han videre på det som funket på forgjengeren, i tillegg til å introdusere noen nye elementer til Vardok Nalts gradvis akkumulerende auditive profil.

Der «Rosedansen» var som en drømmeaktig dans på randen til total ødeleggelse, vekker «Månekvaden» assosiasjoner til Schoenbergs «Pierrot Lunaire». Årsaken til at tankene mine beveger seg i denne retningen er den diskrete og lettere sjøsyke synthen som dukker opp fra tid til annen, ettersom det desorienterende sløret den kaster over låta fungerer som en lydmessig analog til besettelsen som driver protagonisten i Schoenbergs drama til vanvidd. Den hypnotiske dansetakten og korrumperte folketonaliteten som pulserte gjennom «Rosedansen» er hentet videre inn i «Månekvaden», og likeså prøver Vardok fortsatt å bryte gjennom det enorme havet av fuzz-gitarer som har truet med å dra ham ned i dypet siden prosjektets oppstart i 2020. De to låtene Vardok Nalt har sluppet i etterkant av debut-EP-en ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ har begge vært betydelige steg fremover for artisten, så det skal bli spennende å se nøyaktig hvor denne kreative strømmen leder hen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Necromantic Terrorpig / Søvnjeger

Grimmferd har sluppet singel nummer tre og fire, «Necromantic Terrorpig» og «Søvnjeger», og med det får vi også to nokså ulike låter. Råskapen vi tidligere har fått servert, om enn i litt ulike former, på «Nigrum» og «Horror By The Crow’s Nest», kommer på førstnevnte. Her starter man, etter en relativt lang, creepy ambient-intro, i black-grind-land med et voldsom, mørk growl før man ganske raskt kastes inn i Satyricon-aktig, groove-basert svartmetall. «Necromantic Terrorpig» er sannsynligvis Grimmferds sterkeste låt til nå, og utmerker seg med et catchy, rått refreng man klør etter å komme tilbake til.

«Søvnjeger» er på sin side det nærmeste man kommer en ballade fra Grimmferd, og er en langt mer saktegående og atmosfærisk sak enn noe annet som er blitt sluppet fra prosjektet. Jobben gjøres forholdsvis greit med et flott hovedtema, men rent produksjonsmessig har de hardere låtene kommet bedre ut, da clean-gitaren stadig virker litt snodig plassert i miksen. Men oppsummert, så er det altså snakk om en tøff håndfull med musikk fra Grimmferd.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sirenia – «We Come to Ruins»

Sist uke godtet vi oss med Sirenias singel «Addiction No. 1» fra den kommende plata ‘Riddles, Ruins & Revelations’, en fengende kraftpakke som blandet gruppas velkjente symfoniske metall med elektroniske elementer og Rammsteins industrielle arena-rock. Sist fredag slapp bandet singel nummer to, en mørkere og mer hardbarka låt ved navn «We Come to Ruins».

Ved inngangsdøra møter vi de samme sagende synthene og elektroniske filtrene som summet i bakgrunnen på «Addiction No. 1», før et Sylosis-aktig, mørkt og moderne thrash-riff overrasker med sin umiddelbare tyngde. De growlede versene kommer som et friskt pust fra en gruppe som tidvis står i fare for å kunne bli oppfattet som Eurovision-metall, og i motsetning til mange kvinne-frontede symfoniske metallband unngår Sirenia den fryktede «Skjønnheten og udyret»-effekten som ofte oppstår mellom de kontrasterende stemme-typene. Det låter overbevisende røft, og det glir sømløst over i Emmanuelles strålende melodier på pre-chorus og refreng. Jeg har ikke så mye negativt å si om singelen – både det vektige «Hevy-Devy»-riffet og den snaue synth-odysseen på broen fungerer bra isolert, samtidig som de bidrar til å skape variasjon i låtas terreng. Alt i alt sett synes jeg singlene Sirenia har sluppet i forbindelse med plateslippet til nå har vært rimelig sterke, så forventningene er høye til det fulle prosjektet nå som vi nærmer oss release. Sirenia opprettholder sin gode treff-rate hva singler angår med «We Come to Ruins».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Wardruna – Skugge

Wardruna.com - Official Wardruna Website — Ute nå via Fimbulljod Productions på strømmetjenester.

Wardrunas ‘Kvitravn’ nærmer seg med stormskritt, og en uke før slippet slapp folk-prosjektet med Einar Selvik i spissen den siste smakebiten: «Skugge». Dette er et litt annet dyr enn den kruttsterke ti-minutteren «Andvevarljod», som i sin variasjon og sine bølgedaler demonstrerte nokså progressive tendenser. Sånn sett minner den langt mer om «Kvitravn», noe låtlengden også tilsier, men den er nok også et noe mer lavmælt og seigt innslag. Dette betyr naturligvis likevel ikke at det majestetiske ved Wardrunas varemerke bortfaller, der det dypt spirituelle kles i en musikalsk drakt som bør være spiselig for de aller fleste.

Første halvdel av låta fremstår herlig endeløs, der de ytterst få trommeslagene understreker et usedvanlig lavt tempo som først og fremst drives fram av de lange, kontrollerte stavelsene i Selviks vokal. Forlengelsen føles da også svært naturlig, der både vokalen og perkusjonen driver tempoet opp betraktelig og fullbyrder det som for meg alltid har vært den sterkeste siden ved Wardrunas musikk: Intensiteten. Komposisjonen er nemlig svært sterk i dette henseendet, der bandet med svært få trekk, og egentlig bare ved hjelp av den hypnotiserende atmosfæren som stadig ligger sterkt ulmende under det hele, evner å holde musikken i et jerngrep samtidig som at de får den til å peke utover seg selv.

Skrevet av Alexander Lange

Jorn – «Faith Bloody Faith»

Norges fremste metallvokalist Jørn Lande sørget med sin joviale holdning og enorme scenetekke for et forfriskende innslag under lørdagens sending av MGP. Jeg var i utgangspunktet overrasket over å se navnet hans på deltakerlista, noe som med tanke på Jorns forkjærlighet for fengende og ukomplisert arena-rock i etterkant nesten er umulig å forstå. Jørn Lande har vært klar for låtskriverkonkurransen i lang tid – hvorvidt han har vært klar over det eller ei – og denne helgen fikk vi alle sammen glede av å høre mannens stålbelagte stemmebånd tordne ut fra tv-høyttalerne.

«Faith Bloody Faith» er en pasifistisk og dogme-kritisk hardråkk-jam skrevet av Jørn selv, i tillegg til medlemmer av Trollfest, Chrome Division og selveste Åge Sten Nilsen. Harmoniserte gitarer river som piler i luftrommet over slagmarken, og Game of Thrones-trommer pisker de krigene massene til vanvidd. Det mest overraskende aspektet ved låta er den tunge bruken av østlig instrumentering og tonespråk, et element som i kjent MGP-stil ikke helt klarer å unngå å bli oppfattet som kulturell turisme. Låta i seg selv er en ekstremt fengende stykke musikk, og Jørn trakterer det skiftende terrenget med overskudd og bombast.

Men i likhet med Keep of Kalessins «The Dragontower» fra 2010 føles «Faith Bloody Faith» ut som en forkortet versjon av en lengre låt, og spesielt andreverset bærer preg av at låtskriver-kvartetten forsøker å rase gjennom for mange ideer på kort tid. Til tross for dette fikk jeg virkelig sansen for låta etter atskillige lyttinger, og sett fra det ståstedet at MGP-låters eneste samfunnsoppgave er å levere musikk med høy underholdnings-faktor er det ingen grunn til å mene at hverken «The Dragontower» eller «Faith Bloody Faith» forsømmer sine plikter. Til tross for at skribentene hos Metallurgi stemte iherdig på bidraget til Jorn kom han dessverre ikke videre; noe som sjokkerer med tanke på at de autoriserte anmelder-stemmene våre er verdt omtrent ti ganger så mye som allmennhetens. Gjør som oss og vis din støtte til den snytte utøveren ved å spille av låta høyt og ofte via artistens Spotify-side!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Endezzma – «Wild Glorior Death»

En tordenbolt lyser opp en forlatt slagmark dekket av skjoldsplinter og brukne økseskaft idet melankolsk gitarplukking lokker oss tilbake til Endezzmas langhus for å høre andre singel fra den kommende plata ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, titulert «Wild Glorior Death». I min anmeldelse av «The Name of the Night is a Strong Tower» lot jeg meg imponere av bandets «…mytiske raffinement og eksplosive kraft», og på den siste singelen opprettholder Endezzma nettopp denne balansen, samtidig som de ikler musikken en mer storslått drakt.

Etter den spenningsbyggende introduksjonen leder Hønefoss-kvintetten lytteren gjennom en korridor der noen av de mest effektive våpnene i bandets arsenal henger til utstilling. Strie strømmer av melodisk men voldsom svartmetall møter høye voller av robust vikingmetall, det hele akkompagnert av grov og lidenskapelig vokal fra vokalist «Morten Shax». I tillegg til disse kjerne-elementene fyller Endezzma ut i kantene med mer eventyrlige komponenter; en glitrende tåke av effektbelagte keys driver inn over lydbildet fra tid til annen, og på et sted i låta introduserer en lys og vibrerende synt-linje som jeg ved første gjennomlytt forvekslet med operatisk kvinnevokal. På «Wild Glorior Death» leverer Endezzma nok en moderne viking/svartmetall-hybrid som klarer å kombinere tilgjengelighet og dybde på utmerket vis.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heave Blood & Die – Post People

Ute nå via Fysisk Format/Heave Blood & Die via Bandcamp og strømmetjenester.

Heave Blood & Die fra Tromsø klarte i fjor å bygge opp høye forventninger til deres kommende tredjealbum ‘Post People’ med singlene «Radio Silence» og «Metropolitan Jam». Bandets eventyrlige, suggererende stoner-metall fikk her tilført en del mer egenart gjennom flere luftige innslag av elementer fra sjangre som post rock, post punk og krautrock. Her har de klart kunststykket å unngå det ofte litt langtekkelige og kjedelige sporet mange post-metal-band setter seg fast i; i stedet opprettholder Tromsø-kvintetten den energien de allerede har mestret på sine tidligere utgivelser. «Radio Silence» har hørtes ut som et slags drømmende Baroness, og singel nummer to har vært den litt mer utålmodige og drivende lille kompanjongen.

Nå har bandet sluppet tittellåta fra albumet, der strikken nok tøyes enda lenger fra en hvilken som helst komfortabel metal-tilværelse. Rene indie rock-tendenser åpenbarer seg i versene i låtas første halvdel, der lavmælt vokal ligger godt over et fantastisk romslig lydbilde preget av store, behagelige gitarer. Et kort, snikende crescendo av keyboard-orgel åpner låta for det ISIS-aktige klimakset, som bandet evner å holde gående med et langt melodisk strekk. På «Post People» må jeg innrømme at jeg nok savner nettopp den energien som på de andre singlene har bidratt til å løfte Heave Blood & Dies egenart, mest fordi det særegne på denne nye låta nok er mindre slående. Samtidig demonstrerer bandet her også en spennvidde som nok er helt nødvendig på en fullengder; «Post People» løftes på alle måter når den høres i sammenheng med de to andre låtene.

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Rosedansen»

Vardok Nalts nye singel «Rosedansen» er som en altoppslukende, svart røyksky som langsomt men ustanselig kryper bortover horisonten. Enmanns-prosjektet har vært svært aktivt siden oppstarten sent i 2020, med singler som hyppig og sporadisk fløt til overflaten på Youtube og Bandcamp, samt en EP ved navn ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ som ble sluppet helt på tampen av året. Der Vardoks tidligere materiale bærer preg av den puslingen som må til for å finne frem til et eget sound, er «Rosedansen» en låt som er seg selv fullt og helt – en forbausende komplett låt fra et prosjekt som kun har eksistert i et fåtall måneder.

Låta åpner med den svellende røykskyens illevarslende frammarsj, før en piruetterende frase begynner å spinne et sted dypt inne i det uskuelige mørket. Den dystre valsen halter seg fremover i et langsomt og utrettelig tempo, før Vardok introduserer en melodisk tredjegitar. Denne kombinasjonen av inntrykk får muligheten til å putre og koke over mange repetisjoner, før rullende dobbelbass ramper stemningen opp til apokalyptiske nivåer. DSBM-vokalen til Vardok henger som en grå sol i horisonten, og i bakgrunnen hører vi etterlevningene av et bedrøvelig orkester i form av en mørk aura av keyboards.

For første gang samler tematikk, instrumentale ideer og storstruktur seg for Vardok Nalt til et produkt som er mye større en sine bestanddeler, og resultatet er en låt som for min del er den klart sterkeste singelen så langt i 2021. Grunnet et ønske fra bloggens hold om å tilby en likeverdig plattform for både ny-oppstartede og erfarne grupper er det ikke sikkert at jeg kan fortsette å dekke Vardok Nalts produksjon i sin helhet, ettersom han arbeider såpass hurtig at vi står i fare for å dekke ham annenhver uke. Jeg kommer uansett til å følge utviklingen hans og gjøre dere lesere oppmerksomme på milepælene, ettersom jeg føler at mannen er i ferd med å utvikle noe mektig og potent på rekordtid. «Rosedansen» er rik og hypnotisk dødsmarsj jeg anbefaler alle som har interesse av dyster, atmosfærisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Shadow Puncher – In the presence of the one

‘In the presence of the one’ er den siste EP’en til det trondheimsbaserte enmannsprosjektet Shadow Puncher, og går inn i en relativt lang liste over forholdsvis korte utgivelser som har kommet jevnt siden begynnelsen av 2019. Her er det snakk om kristen, selvprodusert death metal der blant annet programmerte trommer livnærer et klart DIY-preg – et preg som utarter seg både på godt og vondt. Mye kan nok sies om produksjonskvaliteten på EP’en, særlig med tanke på en i utgangspunktet tøff gitarlyd som av og til blir så meaty at man omtrent kjenner det i magen. Shadow Punchers styrke ligger nok først og fremst i eventyrlysten som kommer frem i prosjektet, og som på mange måter er nokså særegent for hjemmesnekrede enmannsprosjekter.

Med «Covered by the blood of the lamb» starter Shadow Puncher riktignok i velkjent death metal-territorium, med et solid hovedriff, noen litt underlige gitareffekter på det hele og en groovy Gojira-aktig versseksjon som fungerer godt under den ganske så velutførte growle-vokalen. På «Shield» får man imidlertid servert et rendyrket metalcore-riff med djent-tendenser. Assossiasjonene til metalcore-storhetene fra 2000-tallet er så tydelige at lånet av elementer nesten må kunne sies å være litt skamløst, men man kommer likevel ikke utenom det faktum at det egentlig låter ganske så bra – særlig med tanke på akkordene som stadig vekk åpner opp lydbildet.

Shadow Puncher durer derfra videre med EP’ens desidert tøffeste riff i «Exhalt», som løfter en låt som ellers kanskje preges av noe retningsløs repetisjon. Når det med de tre første låtene er det imidlertid bare tominutteren «Anchored» igjen, som kliner til med et heftig breakdown-tema som ligger stødig over hektiske skarptrommer. Den korte doseringen passer Shadow Punchers musikk utmerket, og gjør det enkelt å holde interessen oppe gjennom hele EP’en. Så er det kanskje mer uklart om låtskrivingen er sterk nok for en skikkelig fullengder.

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – Ikke Vær Redd for å Falle

Osterøy-mannen bak Vardok Nalt har med sin nyeste utgivelse nådd en svært viktig holdeplass for hvert et aspirerende ungt prosjekt. Etter en bølge av instinktivt utforskende låter skylte over internettets bortgjemte strender via Vardoks Youtube-kanal og Bandcamp, har han nå samlet lærdommen han tilegnet seg på veien og brukt den til å konstruere sitt første missiv av betydning og vekt.

Åpningssporene «Ikke Vær Redd» og «For å Falle» synes å danne en helhet, hvor første del introduserer lytteren til EP-ens dystre atmosfære med dunkle gitarer, illevarslende basuner, kirkeklokker og marsj-trommer. Introens oppsamlede spenning videreføres til «For å Falle»s rullende tam-slag og sprakende gitarer, før det hele forløses i en intens og bestialsk storm av rå svartmetall. Der Vardok tidligere har strevd litt i forsøket med å blande inn mer utypiske elementer i den rigide svartmetall-malen, har han nå ingen problemer med å få drivende rockerytmer og blytunge gitarriff til å fungere i den helhetlige miksturen. Dette faller sammen med en mer variert og nyansert tilnærming til låtstruktur, og resultatet er at låttekstene får hjelp fra det sympatiske musikalske bakteppet til å gjøre seg mer bemerket.

Og den simple men effektive musikken på ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ er nok tiltenkt å spille andrefiolin til tekstenes kvelende mørke. Vardoks selverklærte forbindelse til den nitriste undersjangeren DSBM (depressiv/suicidal svartmetall) fordrer en nærhet til vanskelige følelser, noe som kan bekreftes ved å lese tekstene som ligger lett tilgjengelig i artistens sosial medier. «Omfavnes av Dypet» er et spesielt godt eksempel på hvordan Vardok bruker musikken til å forsterke tekstens budskap, ettersom den suggererende, meditative og feberlige atmosfæren følger reisen til det gjørmefylte søkket i bunnen av eget sinn som vokalene beretter om med desperat overbevisning.

Det kan være vanskelig å sette seg ned og skrive om musikk som dette, som følge av at vi anmeldere også er mennesker med et rikt hvelv av personlige erfaringer å hente fra og projisere. På den ene siden har Vardok Nalt prestert å kondensere vanskelige følelser til en sterk og givende musikalsk opplevelse, noe som uten tvil kan være til hjelp for andre som kjenner på den samme håpløsheten. På den andre siden har man et inderlig håp om at artisten skal finne veien ut av «skyggenes land», og at han finne frem til en opplevelse av hjem som er mer innbydende enn den metaforiske «bunnen av Husavatnet».

‘Ikke Vær Redd for å Falle’ oppleves som nettopp et fritt fall ned i sinnets mørke avgrunner, en påminnelse om prøvelsene vi står overfor som samfunn i møte med en epidemi av unge mennesker som opplever tomrom i tilværelsen. På samme tid oppleves EP-en som aktivt selvforsvar mot dette tomrommet, en katartisk tømming av de skadelige og misledende tankene som tømmer ellers friske sinn for vitalitet og handlekraft. Vardok Nalt har åpenbart truffet en nerve hos anmelder, og jeg kan ikke annet enn å være håpefull med tanke på mannens videre rolle som musiker i den norske undergrunnen. Vardok Nalt tar et viktig oppgjør med eget mørke på ‘Ikke Vær Redd for å Falle’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Skuggimadr – Beers in the Studio

Gjøran Sæther, kjent fra band som Gorr og …Under a Full Moon har nylig gjort en liten piruett fra sin vanlige rolle som komponist av mørke ambient-landskaper over til mer tradisjonell band-basert musikk. Skuggimadr synes å være musikerens primære prosjekt når det kommer til hans personlige enmanns-uttrykk – hvilket er en ukonvensjonell form for svartmetall med industrielle undertoner han debuterte på EP-en ‘Winter’ fra 2019. Tittelen på EP nummer to, ‘Beers in the Studio’, er rimelig selvforklarende: dette er produktet av litt kvalitetstid bak miksebordet med en øl i hånden og et lekent sinn bak konsollen. Ettersom motivasjonen bak innspillingene ser ut til å være egen underholdning og tidsfordriv heller enn å skrive musikk som pusher prosjektet videre mot nye høyder, er det også vanskelig å forestille seg at man skal stille disse låtene i et overveldende kritisk lys. Likevel har han gjort innspillingene tilgjengelig for massene, noe som kommuniserer et ønske om at folk flest også skal kunne finne noe å glede seg over midt i all studio-dillinga.

Overgangen fra keyboard- og hardware-basert skriving til skriving for gitar, bass, trommer og vokal er ikke nødvendigvis den enkleste eller mest intuitive, og både debuten og den nye EP-en er preget av de samme voksesmertene. Låtene består ofte av en eller to ideer som repeteres på sporadisk vis, uten å nødvendigvis bygge opp til noe annet en ytterligere repetisjoner. Åpningslåta «You Can» er et eksempel på dette, med sine statisk summende black/death-gitarer, men tendensen blir enda tydeligere på «Fatal Calamity», hvor de siste to tredelene av låta er dominert av en enslig, gradvis sakkende doom-akkordrekke.

Musikkens noe ubestemmelige og udefinerte natur forsterkes ytterligere av den ujevne produksjonen. Trommene ligger generelt for høyt i miksen, og på andre halvdel av «I Skuggane» svelges gitarene nesten fullstendig av den kataklysmiske stormen av stikker. Vanskeligst av alt å gjøre seg klok på, er den avsluttende låta «Chernobyl Apples». Narrativet er som et bruddstykke hentet fra eventyret om Snøhvit satt til Chernobyl, fortalt av det gradvis oppløsende sinnet til en forvirret gammel mann. Musikken matcher dette bisarre scenarioet med sin underfundige miks av borg-synther, skjeve riff som av alle ting minner om en lav-oppløst miks av Virus og Tesseract, og de hese svartmetall-skrikene til Sæther selv. Når det hele krones med et tynt og ytterst uventet breakdown, er det vanskelig å ikke spørre seg selv om det hele er ment å være litt humoristisk, eller i det minste at det er skrevet med mengder av glimt i øyet.

Nå kan det tenkes at jeg kommer i skade for å rette et for kritisk blikk på et prosjekt som egentlig bare var ment for gøy. Jeg er generelt fan av at artister tar seg friheten til å leke seg og eksperimentere med ytterst uvanlige uttrykk på lavterskel-EP-er sånn som denne, for så å bringe med seg lærdommen over i større prosjekter. Derfor vil jeg understreke at jeg ikke mener dette er en meritt- og fortjeneste-løs utgivelse; bare at jeg ikke fikk nevneverdig ut av å lytte på den personlig. Skuggimadr befinner seg ennå i oppstartsfasen, så jeg kommer til å holde øynene oppe for en mer definitiv utgivelse i fremtiden, om det kommer i form av en substansiell EP eller en fullverdig debut-plate.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Praefuro – Praefuro

Praefuro har sluppet en selvtitulert debut-EP det i det hele tatt er litt vanskelig å si hva består i. Mens Bandcamp-låtlista prydes av åpningslåta «Dusks Embrace», ligger ikke denne inne i låtlista som presenteres andre steder. Av de to er det imidlertid Bandcamp-versjonen, om vi skal kalle den det, som anbefales, da denne EP’en i det tilfellet åpner på sitt beste, med en ganske kul dissonant åpning og Darkthrone-nikk i versene.

Resten av EP’en er dessverre ikke like god. Et innbydende folk-metal-vers og skiftene mellom intens oktavakkord-svartmetall og dissonante groove-tendenser på «Praefuro», moll-akkordene på «Forked Tongues» og black’n’roll-grepet i verset på avslutningssporet «Abattoir» kan for så vidt sies å fungere greit. Det blir imidlertid svekket av noe det alltid er litt rart å klage på i svartmetallanmeldelser: Produksjonen. For samtidig som at det er klart at man ikke skal være ute etter konvensjonell produksjonskvalitet på utgivelser som dette, klarer dessverre ikke Praefuro å kommunisere nok av verken råskap eller atmosfære i sitt ganske tynnslitte lydbilde til at det slipper unna som svartmetallprosjekt. Produksjonen er preget av høye, lyse gitarer som tar veldig mye plass og ganske masete blast-beats som ikke kommer så godt ut av at det er svært lite bunn i materialet. Utførelsen fremstår også i overkant slurvete der mange overganger ikke fungerer spesielt godt, og den svært svake og spinkle vokalen ligger nokså merkelig til i lydbildet. Dette er imidlertid som sagt en mye større problem enn selve låtskrivingen, der Praefuro, på tross av å fremstå uinspirert til tider, sånn sett er langt bedre på vei.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Endezzma – «The Name of the Night is a Strong Tower»

Endezzmas «The Name of the Night is a Strong Tower» er som en fire-minutters, høyoppløst video av en kampscene fra en mytisk fortid. Etter et innledende trommebreak heves stridsøkser og spyd mot en himmel som blinker av lyn, og de to massene av adrenalinfylte, skjeggete menn gyver løs på hverandre så blodspruten står. Bakteppet er et vev av spenningsfulle, episke akkordprogresjoner som avslører de mer nyanserte sidene ved skjebne-spillet som går tapt i kampens voldsomhet og larm.

«The Name of the Night is a Strong Tower» er et godt eksempel på den dualiteten Endezzma ser ut til å ville ha i musikken sin; en kombinasjon av mytisk raffinement og eksplosiv kraft. Den gjennomgående høye intensiteten fikk meg til å mistenke at låta var det store klimakset mot slutten av den kommende platen deres, ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, men en rask konsultasjon med sporlisten viser at låta faktisk befinner seg rundt reisens begynnelse. Dette er en heidundrandes måte å starte en plate på, og det gjør meg spent på å høre hvordan resten av plata spiller videre på uttrykket. Om du ønsker å høre hvordan Immortals ‘Pure Holocaust’ hadde hørt ut med elementer fra storslått melodisk svartmetall, så er Endezzmas siste singel låta du leter etter.

Avertia – «Forakt»

Avertia er et, for meg, rimelig ukjent navn som i all hemmelighet har jobbet seg opp en ganske substansiell diskografi. Deres konsonante, folkloriske og eventyrlige svartmetall har til nå blitt gjort tilgjengelig for verden via to plater og to EP-er, i tillegg til diverse demoer og singler. Selv om den mest populære låta deres på spotify har ansamlet over 30 000 lytt har jeg fortsatt på følelsen at det finnes flere ører der ute som burde ønske å bli kjent med musikken deres, ettersom det er snakk om ytterst velutført og engasjerende svartmetall.

Den siste singelen deres, «Forakt», åpner med et black’n’roll-riff som kunne ha blitt funnet påSatyricons ‘Now Diabolical’, eller kanskje til og med i kjølvannet av Mayhems «Deathcrush». Deretter bærer det gjennom et tornete kratt av paganistisk riffing, før bandet tar vingene fatt på en oppløftende outro som hadde gjort seg godt på en tidlig plate av Alcest. Kristoffer Georgs besitter en eminent svartmetall-rasp med tydelig bergens-dialekt, noe som vekker gode assosiasjoner hos en fan av norske undergrunns-bølger. Det er en sterk låt, og jeg håper jeg får mulighet til å skrive om en eventuell full-lengder i løpet av bloggens levetid. Mørke og flotte inntrykk fra kultursenteret i vest!

Vardok Nalt – «I Belials Verden» & «Her er Ingen Lys»

Vardok Nalts intenst kreative periode fortsetter med to nye låter, noe som øker den samlede totalen til fem låter over en to ukes-periode. Det er et rimelig høyt tempo å kverne ut låter på som en enkel musiker, så det virker litt som at mannen bak prosjektet ønsker å jobbe seg fort gjennom den kinkige utviklingsfasen som utgjør startstreken for de fleste nye band.

Det er fortsatt snakk om mildt sjanger-agnostisk en-manns svartmetall, et uttrykk som mikser tradisjonelle elementer som raspete vokal og tremolo-gitarer med mer uortodokse elementer som tribale trommer og seige doom-riff. «I Belials Verden» begynner nettopp med en av disse treigt veltende akkordprogresjonene, før dobbelbass og et nesten groovy riff kompliserer soundet ytterligere. Etter fire minutter faser vi over i et majestetisk og noe diskordant del, før vi returnerer til vers/refreng-syklusen. «Her er Ingen Lys» åpner med et solid melodisk fragment, før hurtige og punk-aktige seksjoner bykser frem under artistens torturerte og kavende vokal.

Vardok Nalt synes å gjøre fremskritt med de nye singlene – i alle fall på «Her er Ingen Lys». De programmerte trommene virker mindre distraherende i denne omgang, og de sludge-aktige trommebrekkene mot slutten er et interessant tillegg til prosjektets varierte inventar. Du merker fortsatt at det er et ungt band i en tidlig utviklingsfase, men tidvis aner jeg at ting faller på plass, og at lydbildet samler seg bak en overordnet intensjon. Det er bare å fortsette å holde et øye med karen; det skal bli spennende å se hvordan skrivinga tilpasser seg eventuelle plateprosjekter i fremtiden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Leprous – «Castaway Angels»

De ti månedene med fullstendig turnéstopp vi har hatt siden mars har tvunget yrkesmusikere verden over til å tenke i nye baner. Charli XCX slapp en «isolasjons-plate», skrevet og produsert alene i hjemmestudioet av artisten selv. VIERLIVE satte artister som Kvelertak, Sigrid og Aiming for Enrike i kontakt med noen av de dyktigste musikkvideo-produsentene vi har, og resultatet ble en serie streams som talte for live-konsertens relevante rolle selv under fullstendig lockdown. Leprous har selv holdt et par vellykkede streams i løpet av 2020, men at de dyktige musikerne ville gjøre det godt under transparente strømme-forhold kommer ikke som en overraskelse på noen. «Castaway Angels» derimot?

For et band som er notorisk opptatt av detaljer og lag i egne komposisjoner kan det nemlig virke rimelig revolusjonerende å senke skuldrene og bare spille. Det er nettopp det Leprous gjorde under innspillingen av «Castaway Angels»; etter kun en kveld med jamming ble låta innspilt i plenum på et enkelt take. Resultatet er en romslig og organisk meditasjon rundt velkjent tematikk for mange som har måttet streve seg gjennom endeløse dager i eget selskap under koronaen.

Låta begynner med kun vokalist Einar Solberg og Tor Oddmund Suhrkes akustiske gitarspill. Akvatiske effekter svever rundt i periferien, før dype, dumpe basspedaler signaliserer trommis Baard Kolstads inntog. Låta blusser gradvis opp fra dette sårbare, Kristian Kristensen-aktige utgangspunktet til en frisk bris av krystallisk prog-pop som har likhetstrekk med senere Anathema. Låta ble tatt opp hos Ocean Sound Recordings, og Adam Nobles produksjon fanger bandets hinsides tette samspill på en såpass klar og balansert måte at man nesten får lyst til å tvile på bandets uttalelse om at alt ble spilt inn på en tagning.

Låta i seg selv er en lineær og forfriskende lite overtenkt låt som kan virke enkel på første gjennomlytt, men som setter sine røtter over tid. Mye av grunnen til dette er som vanlig Einar Solbergs dynamiske og lidenskapelige ytelse bak mikrofonen, nå støttet opp av et band som ikke er redd for å la instinktene overstyre intellektet. Leprous er et band som jeg føler har blitt oversett av enkelte blant sitt potensielle publikum her i Norge, og jeg skulle gjerne likt å se musikken deres bli verdsatt av en større del av demografien utover metall-miljøet. Med «Castaway Angels» har bandet skapt en lydmessig forbindelse til en bredere norske musikk-sfære, så man får håpe dette kan bidra til å gjøre bandet til en enda større profil her i Nord.

Kal-el – «Paranoid» (Black Sabbath cover)

Signert til Argonauta Records, ute nå via bandets Bandcamp

På sitt cover av Black Sabbath‘s ikoniske «Paranoid» har stoner rock-bandet Kal-el fra Stavanger gjennomført et tankeeksperiment: hvordan hadde låta hørtes ut om den først ble utgitt på Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018? Transformasjonen fra småjoggende hardråkk til blytung stoner-jam viser seg å passe låta helt utmerket, selv om klassikeren ikke vinner betydelig mer enn den taper under forvandlingen.

Etter litt sprakende feedback setter bandet i gang med den velkjente åpningen til Tony Iommi, og før vi vet ordet av det er vi passasjerer på en saktegående mammut av et romskip som spiller en korrumpert utgave av Sabbath-låta på anlegget. Vokalen til «Cpt. Ulven» er som en blanding av Ozzy Osbournes nasale belting og den høytsvevende røsten til Brett Campbell fra Pallbearer, og passer uttrykket som hånd i hanske. Grunnet låtas nye tempo har han tatt seg friheten til å skrive om vokallinjene så de ligger godt i hans eget register, og selv om jeg savner refrengets fengende melodi, så fungerer det for det meste.

Kal-els versjon av «Paranoid» er et artig sjangereksperiment, og vil mest sannsynlig vil kunne bli en gjenganger i live-settene deres, om det ikke allerede er tilfellet. Til lyttebruk i egen heim er det derimot ikke en låt som opprettholder interessen nevneverdig over flere lytt. Grunnen? Der originalen er et kjapt skudd av energi som entrer og forlater blodårene i løpet av et øyeblikk, er coveret en nesten fem minutter lang trask gjennom fire vers, to soloer og ørten-hundre ned-tunede gitarhogg. Til tross for noe overflødig repetisjon er dette uansett en artig kuriositet, og jeg setter stor pris på at bandet tok sjansen til å fullstendig endre låtas karakter fremfor å by på en eksakt reproduksjon, noe som forekommer altfor ofte i metall. Absolutt verdt et par lytt!

Last Lightning – «Helvete»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

«Helvete» er den andre singelen svartmetallbandet Last Lightning har sluppet i vår korte tid som blogg. Som forgjengeren, «Fjellets Mørke Toner», er det snakk om en form for melodisk svartmetall med episk snitt som ikke ofrer intensiteten til fordel for smektende melodier.

«Helvete» er noe mer ensrettet enn annen musikk jeg har hørt fra Last Lightning, med en tremolo-basert melodikk som durer nesten uavbrutt fra start til slutt. Kombinert med dette får vi en growling som også maler godt innenfor linjene, så hadde det ikke vært for det mer dynamiske trommespillet (se de Mgła-aktige cymbal-touchene mot slutten av låta) hadde det fort kunne blitt flatt. Jeg liker introriffet med sin franske/ nederlandske svartmetall-karakter, men utover det blir det litt mye blank riffing og konvensjonelle progresjoner.

Der «Fjellets Mørke Toner» hadde et tydelig høydepunkt i sin stopp-start-riffing, mangler «Helvete» et moment som skiller låta fra mengdene av melodisk svartmetall som kommer ut hver uke. Jeg vil derimot ikke si at bandet går på en betydelig smell med utgivelsen av låta, og fans av natur-inspirert, melodisk svartmetall vil definitivt finne noe å huke tak i ved «Helvete».

Vardok Nalt – «Svartediket i Mørket», «Jeg Bare Sover» og «Henfallen Dependens»

Vardok Nalt er et enmanns-band fra Osterøy utenfor Bergen som bruker hjemmesnekra svartmetall som et utløp for all mulig slags angst og håpløshet. Som et resultat av at denne tematikken er så tydelig kommunisert via låttitler, tekst og singelcovre vil nok de fleste instinktivt plassere Vardok Nalt i DSBM-sjangeren (depressive/ suicidal black metal) sammen med band som Austere og Thy Light. Om man titter forbi tekstene er det derimot lite ved prosjektet som peker mot disse trakter, ettersom Vardok Nalt spiller en form for aggressiv og sjanger-agnostisk svartmetall, heller enn den atmosfæriske svartmetallen som dominerer i DSBM-landskapet.

Prosjektets tre første singler bærer åpenbare preg av at prosjektet er i oppstartsfasen. Ustemte gitarer og en oppstykket miks vitner om en produsent i lære, og hyppige innslag av uortodokse elementer blandet med svartmetallen (Se grooven som dukker opp et halvminutt ut i «Svartediket i Mørket») gir en viss nakkesleng under lyttingen. I tillegg har de programmerte trommene en tendens til å slå over i rock-lenende rytmikk når det ikke dreier seg om ren rulling eller blasting, noe som ytterligere forvirrer anmelder. Sprikende lyd-identitet er en vanlig utfordring å hanskes med som et ungt enmanns-band, og det vil være urettferdig å frarøve Vardok Nalt den tiden som trengs for å eksperimentere seg frem til et samlet sound. Dette er også låter som per Youtube-beskrivelsene har blitt skrevet og spilt inn på kort tid, så umiddelbart uttrykk ser ut til å være høyere prioritert av artisten enn flisespikk og filing for øyeblikket, noe jeg støtter.

Bandet virker mest lovende for meg når det introduserer enn viss musikk-tematisk kohesjon, som i variasjonene på åpningsmelodien som dukker opp på forskjellige steder i «Jeg Bare Sover». I tillegg virker artisten å være i besittelse av en naturlig kraftfull og ekspressiv stemme som virkelig er godt rustet for å uttrykke den typen eksistensielle kval som beskrives i tekstene. Alt i alt presenterer Vardok Nalt mye som kan bygges på og raffineres på sine første tre singler. Det er umulig å si hvor denne kunstneriske prosessen kommer til å føre hen, så for øyeblikket er det nok best å vente på videre produksjon før man forsøker å danne seg et klart bilde av artisten. Jeg skal i alle fall følge med!

(Etter jeg publiserte denne posten så jeg at Vardok Nalt har publisert en ytterligere låt på Bandcamp og Youtube. Se opp for omtale i neste ukes spalte!)

Skrevet av Fredrik Schjerve