Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt(er)




Sist uke stengte skribentene hos Metallurgi seg inn i en container sammen med resten av bandet vårt for å skrive låter, dunke ned bokser med Frydenlund og famle seg frem til vaklevorne Metallica-covre med kun minnet som ledsager. Blant alle gledeshvinene fikk vi dessverre ikke tid til å skrive om ukas favoritter, og derfor har vi bestemt oss for å inkludere de metallurgiske funnene for begge ukene i denne ukas post. Vi har også bestemt oss for å kutte ukas internasjonale og ukas ikke-metall fra spalten, ettersom vi ønsker å vie all vår begrensede tid til dekke så mye norsk undergrunnsmusikk som mulig.

Til alle norske metall-relaterte band der ute: har dere nyutgitt musikk, så send det i vår retning. Vi ønsker å tilby omtale til alle som ønsker det uansett størrelse, så her er det gode muligheter for alle dedikerte og usignerte ynglinger. Er det riktig bra så kanskje dere til og med ender opp med å trone på toppen av Metallurgi-hierarkiet som ukas favoritt! Det hadde vel vært noe tenker jeg! Medalje og plansje sendes i posten (om økonomien strekker til (noe den sjelden gjør (se «aldri«))). Unnskyldninger og blatant juging til side, her er noen ord om god, norsk metall!




Confabulation – Mental Alchemy

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Confabulation er et splitter nytt band fra Bergen med store aspirasjoner og et tilsvarende stort sound. Etter å ha testet vanntemperaturen med EP-en ‘Seeds’ i 2019 har de nå tatt sats og militær-stupt ut fra bryggekanten med sin debut ‘Mental Alchemy’, en plate som gir inntrykket av at vi har å gjøre med et mye eldre band enn det i realiteten er snakk om.

‘Mental Alchemy’ er fylt til randen av den type moderne – tidvis aggressiv, tidvis melodisk – thrash metall som Testament har bygget sen-karrieren sin på. I stedet for Chuck Billys melodiske rasping får vi Daniels hardcore-påvirkede growls, noe som på enkelte tidspunkter skyver soundet deres i retning storvektere som Lamb of God og Machine Head. Når man kobler disse inspirasjonskildene opp mot den veldige og profesjonelle miksen på plata er det klart at Confabulation har peilet seg inn på de store scenene, og om bandet fortsetter aktiviteten inn i post-vaksinens æra blir jeg ikke overrasket om vi ser dem varme opp for noen av de største besøkene fra utlandet i løpet av kort tid.

Men nok om deres plass i slektstreet; hva med låtskrivingen, for ikke å si egenarten? Det er jo engang slik at fellesnevneren til de suksessfulle bandene jeg har nevnt så langt i omtalen er at de i tillegg til sitt tilgjengelige sound også er i besittelse av musikalske særegenheter som gjør dem enkle å skille fra mengden av likesinnede artister. «Emissaries From Hell», «Face of Greed» og spesielt de første minuttene av «Feeding on Fame» viser et band som er i ferd med å mestre førstnevnte, med sine spenningsbyggende riff-sekvenser og strømlinjeformede låtstrukturer. Egenarten er ennå litt vanskelig å spore, men ettersom det er snakk om en debut skal man være litt forsiktig med å anta at Confabulation er ved endepunktet i sin egen artistiske evolusjon. 

Og det er nok av låter på ‘Mental Alchemy’ som er sterke nok til å gjøre særegenhet til en nesten irrelevant faktor i anmelders synsende likningsføring. «Emissaries From Hell» er en forrykende åpningslåt med riff som kniver med de største innenfor moderne thrash, og et harmonisk gitarteppe mot slutten som gir låta en tilfredsstillende avrunding. I tillegg har vi «Face of Greed», kanskje det mest kommersielle sporet av dem alle, med sitt fengende refreng og kvernende basslinjer, og de eksentriske Halford-hylene som peprer lytteren over «Red Fusiön»s spilletid.

De låtene som sliter litt med å falle på plass er – ikke overraskende – låtene hvor Confabulation forsøker å skape bredde og eksperimentere med nye uttrykk. «Trapped» er et tappert forsøk på å modernisere thrash-balladen, men den skiller seg såpass ut fra mengden at den nesten oppleves som produktet av et annet bands låtskriving. Den metalliske hardcoren som driver «Tin Foil Soldiers» er også for lite integrert i deres basale sound til å føles ut som at den virkelig hører hjemme på ‘Mental Alchemy’. Dette er dog å forvente av unge band som vil mye, og jeg tar denne eksperimenteringen som et klart tegn på at Confabulation ønsker å ekspandere soundet sitt, noe som er en av de kvalitetene jeg verdsetter høyest i et ungt band.

Og om man noen gang skulle være i tvil om hvor store høyder Confabulation måtte være i stand til å skalere i fremtiden er det bare å titte på «Feeding on Fame». Her møtes uttrykksmessig intensitet og hårnåls-svinger fra riff til riff et home-run av et refreng som virkelig får blodet til å pumpe. Den Insomnium-aktige outroen spiller akkurat litt for lenge til at jeg kan kalle avslutningssporet for et mesterverk, men bandets potensial blir virkelig klart for meg hver gang jeg spiller denne låta (hvilket er ofte). Norge har fått et nytt potensielt bidrag til kampen om den moderne thrash-tronen; alt vi har å gjøre er å vente på, og oppmuntre Confabulations utvikling den kommende tiden. Ukas plate, og en sterk anbefaling. 



The Deviant – Rotting Dreams of Carrion

Ute nå via Soulseller Records

The Deviant er en black/death gruppe fra Stavanger som til tross for sin relativt beskjedne profil har eksistert helt siden 2004. Bandet debuterte med skiva ‘Ravenous Deathworship’ i 2005, og deres – på den tiden – veldig tidsriktige miks av velprodusert og kompakt black/death har nok vært delaktig i at The Deviant har endt opp med å bli så oversett som de er, ettersom soundet ble praktisert av veldig mange på den tiden. Etter å ha lagt prosjektet på vent i ti år returnerte de i 2018 med ‘Lightning Bolts’, en plate der bandets oppsamlede erfaring og kompetanse resulterte i en mer dynamisk og engasjerende opplevelse. I 2020 ble The Deviant endelig koblet opp med et riktig godt plateselskap, og på plata ‘Rotting Dreams of Carrion’ demonstrerer bandet at de er fullt kapable til å holde stand blant de ærverdige navnene på Soulseller Records.

På ‘Rotting Dreams of Carrion’ finner The Deviant endelig frem til et sound som bærer deres eget stempel. Noe av takken kan rettes mot produsenten, ettersom miksen på plata er kraftig og voldsom nok til å danne sjokkbølger i rommet, samtidig som den er dynamisk nok til å åpne for brede panoramaer og åpne strekk. Mesteparten av æren går dog til bandet selv, som har skrevet et knippe med minneverdige låter som makter å opprettholde en distinkt atmosfære uten å gå i ett med hverandre. Sjangermessig er utgangspunktet en meget fleksibel kjerne av buldrende dødsmetall ala Autopsy og Grave blandet med de krigerske og okkulte svart/døds-hybridene til band som Proscription (sjekk ut ‘Conduit’ fra i år) og Behemoth

Referansene nevnt er selvfølgelig kun skriblet ned for å danne et kjapt og overfladisk bilde av det generelle uttrykket på ‘Rotting Dreams of Carrion’ til fordel for nysgjerrige lesere. Skal man prøve å oppsummere nøyere enn dette vil man fort finne ut at låtene er sleipere beist å få grepet rundt enn først antatt. Ta for eksempel åpningslåta «Atomic Revolt» og den foregående introen, «Atomic Dreams». Introen er storslått melodisk, og bygger spenning via insisterende tam-slag og krasjende cymbaler. Når nåla så hopper over på «Atomic Revolt» får vi en fanfare av black/death som – etter et kanonskudd – endelig detonerer i en fandenivoldsk sverm av krigsmetall. Dette åpningsstrekket er så overbevisende stormfullt at man skulle tro hele ‘Rotting Dreams of Carrion’ ville være en rask og intens affære, men over de neste tolv minuttene velger The Deviant heller å gradvis lette på gassen; først med det buldrende Autopsy/Bolt Thrower-konglomeratet «Son of Dawn», deretter med de tjære-dynkede platåene som truer med å stanse all fremdrift på «Torment Inferno». 

Det er en rimelig spektakulær opplevelse å se et prosjekt gå fra solid-men-uspektakulært sjangerband til et egenartet prosjekt i løpet av en enkel albumsyklus. Det er spesielt givende når et band som The Deviant tar en sjanger som er såpass underrepresentert i Norge som dødsmetall og makter å skape noe eget og interessant uten nevneverdig presedens i området. Nei, plata er ikke fullstendig uten svakere øyeblikk, – «Son of Dawn» inneholder et par passive riff for mye til å holde driven oppe over sine seks minutter – men når de trege, svarte bølgene til «Torment Inferno» skyller oppover den istykker-bombede og brennende kystlinjen på «It Has a Name» er spenningsnivået såpass høyt at man glemmer mindre vitale strekk. Jeg håper ‘Rotting Dreams of Carrion’ og returen til Cadaver kan inspirere til større aktivitet i den norske dødsmetallscenen, ettersom potensialet en norsk tilnærming til sjangeren utgjør fortsatt er skyhøyt. Våre ubestridte klassikere krever ikke mer enn to hender for å telles, noe som er en enorm kontrast til de ustanselige mengdene med svartmetall som fosser ut fra norske berg og dalstrøk. Etter å ha vært vitne til oppgraderingen The Deviant har gjennomgått fra ‘Lightning Bolts’ til ‘Rotting Dreams of Carrion’ utelukker jeg ikke at dette er gjengen å følge med på dersom prospektet er en ny finger å telle. Høyt anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Cadaver – Edder & Bile

Ute nå via Nuclear Blast

Til å være det kanskje eneste norske bandet til å servere plater på høyde med de internasjonale storvekterne under dødsmetallens gullalder (I tillegg til Darkthrone med ‘Soulside Journey’) kan Cadavers fotavtrykk på landets kontemporære metallscene virke litt beskjedent. I motsetning til svartmetallen har ikke Norge noen utbredt tradisjon for dødsmetall, og 32 år etter at Cadaver introduserte landet for uttrykket trenger man neppe mer en sine ti fingre for å telle våre viktigste kontribusjoner til sjangeren.

Heldigvis gir ikke Cadaver opp av den grunn, men returnerer titt (om ikke ofte) for å gi sjangeren en liten skubb i baken. Etter å ha gitt ut en plate i 2001 under navnet Cadaver Inc., for så å returnere til det gamle aliaset med ‘Necrosis’ i 2004 har det nå vært urovekkende lenge siden vi hørte noe fra denne gjengen. Denne stillheten ble brutt i April da bandet ga ut den korte EP-en ‘D.G.A.F.’, og returen er endelig fullbyrdet med slippet av deres nyeste plate ‘Edder & Bile’. 

Om platecoveret synes å kommunisere modernisering med sin distinkte fargepalett av turkis og gult, er materialet på innsiden fortsatt mest inspirert av eldre uttrykk. Etter en broket ansamling beist har fått vrælt fra seg legger Cadaver over i en sprint som slekter tungt på Floridas dødsmetall, en forbindelse som forsterkes av de mange innslagene av ekstrem thrash som er spredt over LP-en. Diskordante akkorder og broens rytmiske spill bygger opp energien til bristepunktet, før det hele utløses via en D-beat-seksjon og en støyete gitarsolo.

Med tanke på hvor uniform mye av musikken som forsøker å «gjenopplive» dødsmetallen er, er det lett å glemme hvor varierte og kreative sjangerens grunnsteiner egentlig var. Unleashed sin stampende runddans er å spore i introen til «Circle of Morbidity»; «Feed the Pig» anvender krakilsk tremolo og et tamdrevet stop/start-riff som ut ifra Morbid Angels ‘Domination’; «Final Fight» mikser en slayer-aktig ride-seksjon med summende tråder av gitarer som lånt av våre brødre i øst. Stikkordene som utgjør forskjellen mellom moderne forsøk på å videreføre sjangerens oldtids-idealer og Cadavers faktiske videreføring av disse er rytmikk og variasjon Her finner du ikke endeløse rekker med buldrende power chords iblandet litt yms tremolo og en monoton growl for å toppe det hele. Nei, Cadaver anvender trommetalentet til Dirk Verbeuren og det bunnløse riff-arsenalet til «Neddo» for å skape en konstant engasjerende sekvens av låter som over platas knappe halvtime aldri dypper i intensitet eller driv.

Høydepunkter er «Deathmachine» med sin utbroderte harmonikk og tematiske kohesjon og «The Pestilence» med sine glimrende overganger og mørke før-refreng; og fy søren som andreriffet i avslutningslåta «Let Me Burn» røsker meg i kragen og pælmer meg ned trappa. Til tross for at jeg har mine favoritter på plata eier jeg ikke tvil om at man hadde spurt en gruppe på ti om å avsløre sine yndlings-øyeblikk på plata, så ville man fått ti forskjellige svar. Det som forlokker mest med ‘Edder & Bile’ er nemlig ikke individuelle høydepunkter, men den gjennomgående kvaliteten og nivået på kreativiteten som bandet trakterer dødsmetallens velpløyde åkre med. Selv om plater som denne har lite å konkurrere med innlands er det ingen grunn til å kimse av det bandet har fått til med ‘Edder & Bile’. Cadaver er nok en gang en del av den internasjonale diskursen med ‘Edder & Bile’; fans av dødsmetall, lutt øre! 


Beaten to Death – Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Da var det sannelig tid for å anmelde del tre av Beaten to Deaths oppstykkede release av full-lengderen ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Bandet hoppet naturligvis over del to, ettersom trangen til å valse rett inn i den mytiske Aokigahara-skogen ble for stor. Den japanske «selvmords-skogen» burde konstituere et drømme-subjekt for et hvert metall-relatert prosjekt med sin mørke historie, full av morbide og ikke minst EKTE grusomheter. Men med tanke på at Beaten to Death er et prosjekt som har innrømmet at de inntil nylig ikke hadde tekster på alle låtene sine, men ofte foretrakk å grynte fonetisk over sporene sine, burde jeg kanskje være litt forsiktig med å forvente et konseptuelt dypdykk i konsekvensene av japansk jobbkultur og sosio-økonomi?

Til tross for at en av låtene virker å være et karakterstudium av en 1800-talls-figur som forsøker å gjøre seg klok på internett er det faktisk mulig å trekke tråder mellom «selvmords-skogen» og linjene som brøles av Anders og Tommy på ‘Laat Maar, Del Drie…’. Det er håpløshet her, det er apati, og ikke minst etnildfullt sinne rettet mot et monotont og prospektløst liv. Dette er selvfølgelig filtrert gjennom et spøkende filter og referanser til både Doom-franchisen og bakverk – men det er der. Selve musikken er klassisk Beaten to Death, hvor en skamløs tilnærming til kjøkkenvask-eksperimentering ender i mirakuløst velfungerende musikk.

‘Laat Maar…’ er tettpakket med informasjon som vanlig. Ta åpningslåta «Behind the Remains»; en forrykende portal av gitartapping leder inn i et bestialsk doom-parti a la Primitive Man, før en blanding av Bismuths gitartone og hardcore-driv støtter under Tommys intense utblåsning (som i sin desperasjon kan minne litt om en ung Tom Araya). «Run Burn Move Die» blander et tradisjonelt Grind-angrep med melodisk Kängpunk, og «Hallway to Hell» åpner med et skranglete nu-metal-liknende uttrykk man med fordel kan sammenlikne med en trillebår full av spikere og muttere som detter ned en heissjakt. 

Til slutt har vi den lekre og innsynsfulle 1800-talls sonetten «The Old Man and the Internet». El-pianoet og den rolige ambiansen i åpningen gir meg en følelse av avslappet tilfredshet som kan sidestilles med å skrelle en nellikappelsin i varmen fra årets første adventslys. Snart drar bandet frem en av sine affekterende emo-seksjoner, og så tumler vi hodestups inn i en syklon av grindcore, vagt mathcore-inspirerte breakdowns og lyden av kranglete modemer. Låtas tekst bygges opp rundt karakteren av en gammel mann som ser på internett som selve inkarnasjonen av kaos, og tilfører enda et lag av absurd humorisme til den allerede tettpakkede plastelinaklumpen av en plate.

Til tross for at det blir naturlig for meg å slå over i et mer tøysete og uformelt språk når jeg skriver om Beaten to Death betyr ikke det at jeg ikke mener dette fungerer som seriøs musikk. Det er bare det at den spontane og løsslupne skapelsesprosessen som driver dette bandet er så forfriskende i en sjanger som ellers er preget av ubøyelig idealisme og humorløs brutalisme. Konstruksjonene som utgjør ‘Laat Maar…’ er sterke nok til at de kan lyttes til uten å vie en tanke til tekstens anliggende; men selvfølgelig går du da glipp av enda en fasett som skiller BoT fra resten av grindcore-massene. Beaten to Death bruker nok en gang alle fettstiftene i pennalet for å illustrere deres løv-kledte drømmehjem på ‘Laat Maar, Del Drie; Ik Verhuis Naar 青木ヶ原’.


Gjendød – Angrep

Ute nå via Hellthrasher Production

Gjendød må da være en av de best gjemte undergrunns-skattene Norge har å by på. Personlig har jeg aldri vært borti dem før – eller hørt navnet for den saks skyld – noe som gjorde overraskelsen stor da jeg trykket «spill» på deres nyeste LP ‘Angrep’. De brutale trommene, ståkete svartmetallriffene og hylende soloene på åpningslåta «Vår Lykke er Vårt Hat» lurte meg først til å tro at bandet spilte krigsmetall, altså en undersjanger der svartmetall og dødsmetall kolliderer som to kuler under en skuddveksling og smelter til ett. Når låta nærmet seg slutten skjønte jeg at det heller dreide seg om andrebølges-svartmetall, men med intensiteten til krigsmetall liggende som granatrøyk over sjangerens sedvanlige fjorder og fjell.

Men man kommer til kort om man bare beskriver bandet som et mer muskulært og intenst svartmetallband. Harmonikken og melodikken som driver musikken deres er rett og slett for oppsiktsvekkende og original. På ‘Angrep’ finner vi melodier tvinnet av kvikksølv, som vrir og vender seg i alskens uforutsette retninger, samtidig som de bevarer en kjerne av mørk folketonalitet. Innslag av psykedelisk og dissonant svartmetall ala ‘Paracletus’ fra franskmennene i Deathspell Omega er å spore i låter som «I et Hus Uten Speil» og «Vik Avvik», men med en rablende gal brodd som er deres helt egen. Det instrumentale kan oppsummeres som om Krallice etter debutplata hadde latt seg inspirere av folketradisjoner og eventyr heller enn å gi full gass ut i kosmos. Over det hele ligger en karismatisk og mildt psykotisk vokal som hevder seg i en stolt tradisjon av sær, eksentrisk norsk metallvokal.

Når du blir presentert for bandets elementer i en kort paragraf som ovenfor kan Gjendød virke som en intens og tettpakket opplevelse, og dersom du spinner plata fra start til slutt vil du fort kunne bekrefte mistanken. Låtene blåser over i hverandre med hensynsløst tempo, og kun et par øyeblikk som Burzum-synthen i «Gap Opp» og et par mellomspill spilt på streng-instrumenter som har ligget stuet på loftet i generasjoner byr på avbrekk. Med en spilletid på under 30 minutter blir denne intensiteten til en positiv karakteristikk, ettersom musikken får blodet til å pumpe uten å slite ut lytteren.

Høydepunkter er det også mange av. «Ikke Mye Håp» byr på lange serier med folketonale akkordmelodier, den mest bjellete ride-bjellen i verdenshistorien og en bro bestående av fløyte og kassegitar som gir musikken et mørkt middelalder-preg. «I et Hus Uten Speil» og «Svekket» har begge øyeblikk som gir mentale bilder av hjemsøkte og feilfungerende tivoli-attraksjoner. Den beste låta av dem alle er også, for meg, kanskje årets beste svartmetall-låt. På «Fra en Annen Side» former Gjendød svartmetall-gitaren etter sitt eget bilde med fantastisk riff etter fantastisk riff; Låta har så mange geniale trekk at å sidestille det med øvrig svartmetall jeg har hørt i 2020 er litt som å se Carlsen fullstendig ta livet av en legion med førskoleelever i hurtigsjakk. 

Etter å ha gått tilbake og hørt på litt av Gjendøds tidligere materiale har det blitt tydelig for meg at bandet har blitt utsatt for en grov overseelse fra musikk-journalistikkens hold. Dette er hyper-original svartmetall med en tilsynelatende bunnløs brønn av inspirasjon, konsentrert ned til en lett-angripelig pakke på en liten halvtime. Gjendød har på et vis svart på den kreative utfordringen fra franskmennene i Blut aus Nord og Deathspell Omega ved å kutte ned på dissonansen og introdusere det mystiske mørket som er innebygget norsk folkekultur som presentert av folk som Asbjørnsen, Moe og Kittelsen. Dette er helt min greie, så jeg kommer til å ta et dypdykk i Gjendøds diskografi over ferien. Om du er noenlunde interessert i norsk svartmetall foreslår jeg at du gjør det samme.


Moonscape – Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia

Ute nå via Moonscape Music

Moonscape er Prog/Power-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Etter at Gjøvik-musikeren ble introdusert for progressiv metall ble trangen til å uttrykke sine egne ideer via lunefulle instrumentalpartier og storslåtte atmosfærer for stor til å holde igjen, og resultatet ble en prangende prog-odysse i ni deler kalt ‘Entity’. ‘Entity’ er en konseptplate som tar for seg en navnløs protagonists selv-isolering og kamp mot indre demoner, og denne narrative rammen har blitt bragt videre inn prosjektets andre plate ‘Entity, Chapter II: Echoes from a Cognitive Dystopia’.

Proggen vi finner på ‘Entity, Chapter II’ er ikke hovedsakelig av den tradisjonelle 70-talls formen, heller ikke den moderne metallformen som føres av band som Dream Theater, selv om du finner spor av begge på plata. I stedet for disse prototypiske formene har Lunde valgt å mikse inn elementer av melodisk dødsmetall a la Amorphis og Insomnium, i tillegg til rikelig med europeisk powermetall. Du finner powermetallen i de rikelige mengdene med mitraljøse-gitarer, fargesprakende melodier og i de stratosfæriske vokalene til den innleide, brasilianske tenoren Drake Chrisdensen; dødsmetallen dukker opp titt go ofte gjennom tremolo-riffing hentet fra den svenske scenen, samt den demoniske growlingen til Runar Steen Hansen.

I løpet av sin kompakte spilletid på 37 minutter rekker plata å svinge innom utallige uttrykk og atmosfærer. Til tross for at Moonscape teoretisk sett er et enmanns-prosjekt, har Lunde nemlig strukket hånda ut til 17(!) internasjonale musikere som bidrar med bl.a. strykere, blåsere, gjestevokal, gjestesoloer, synth og orgel. Dette tilsier også at det instrumentale nivået på plata er skyhøyt, og variasjonsmulighetene som åpner seg når du involverer en såpass vid gruppe musikere gir Lunde et orkester som virkelig gir musikkens dramatiske presisjon et løft.

Etter en kort intro i orkestral stil som minner meg på at Wintersun åtte år senere ennå ikke har kommet ut med ‘Time II’, er det allerede på tide med platas konseptuelle storvekter. På sine 16 minutter tar «Illusion or Reality» oss gjennom eksposisjon, utvikling og dramatisk opptrapping på rekordtid. Elementer av melodisk dødsmetall og mørkere progmetall som Nevermore dominerer første del, før vi får heseblesende instrumentalpartier krydret med soloer på gitar og saksofon, samt innslag av hammond-orgel og ulike keyboards. Produksjonen er perfekt til denne typen melodisk power/prog, med klarhet, kompakthet og presisjonen som kreves for at alle elementene kan plukkes ut i miksen. Mot slutten av låta erstattes bandet med kirkeklokker og orgel, og Marcela Villarroel treer inn i rollen som engel for å levere det Lunde selv har kalt platas emosjonelle crux.  

«The Ails to Withstand» dykker deretter inn i mørkere territorier med blast beats og referanser til norges symfoniske svartmetall-bølge på tidlig 2000-tall. Instrumentalpartiene konstituerer nok en gang høydepunktene, med sin ville jakt mellom gitar og saksfon, samt et strekk der hammond-orgel og melodiske thrash-gitarer akkompagnerer en vill gitarsolo. Avslutningssporet, «In the Mourning Hours», introduseres via en røff powermetall-sprint, før tunge gitarhogg og stormfulle løp i synth bringer intensiteten til et klimaks. My Dying Bride-koring og narrasjon fra Lunde bringer historien til sin konklusjon, og plata fader ut med noen cliffhanger-gitarer som gir meg inntrykk av at et ytterligere kapittel av sagaen fremdeles venter på oss bak horisonten.

Etter å ha skrytt så hemningsløst av det instrumentale spillet må jeg dessverre også bringe inn litt kritikk på tampen for å forklare hvorfor ‘Entity, Chapter II’ ikke klarte å hevde seg blant ukas beste norske metallutgivelser. Denne typen musikk lever og dør – ikke bare på sine instrumentale meritter – men også på sine vokalprestasjoner. Lundes egen vokal blekner i forholdet til den instrumentale mestringen som fungerer som hans bakteppe, og det samme gjør henholdsvis den lysere growlingen, Villarroels vokal på slutten av «Illusion og Reality» og Chrisdensens tenorsang på samme låt. Den mørke growlingen og noen av de moderate partiene på «In the Mourning Hours» fungerer strålende – spesielt koringen mot slutten av sistnevnte –, men det er ikke nok til å skjule de lite overbevisende vokalprestasjonene ellers. 

Det er synd å måtte føle seg så splittet rundt en utgivelse som «Entity, Chapter II», ettersom det er et utrolig ambisiøst stykke musikk som åpenbart betyr mye for komponisten. Jeg har likevel ingen tvil om at det finnes flust med power/prog-fans der ute som vil kunne forelske seg hodestups i plata til tross for problemene jeg har poengtert. Til tross for enkelte fartsduper koste jeg meg ofte med plata, og er definitivt villig til å høre hvordan Lunde bygger videre på dette voldsomme stillaset på et eventuelt tredje-kapittel. «Entity, Chapter II: anbefales alle fans av europeisk power/prog med symfonisk brodd og en historie å fortelle.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater


Denne ukas utgave av Makrostrukturell Evaluering blir litt annerledes fra tidligere utgaver, av den enkle grunn at det ikke ble sluppet noe særlig metall i plateformat sist uke her i Norge. Den mest bemerkelsesverdige av de to platene som ble sluppet har jeg spart til fredags-spalten, og den andre platen er sluppet av en Bergens-musiker hvis produksjon jeg har bestemt meg for å ikke gi fullverdige omtaler av, ettersom han holder et umenneskelig tempo på ca. én plate i uka.

Ute nå via Annihilated Pentagram Productions

Men i og med at det ikke er noe annet å skrive om denne uka kan jeg i alle fall skrible ned noen kort ord om Kenneth Nattesorgs siste soloutgivelse, en full-lengder som kommer ut under hans eponym Nattesorg. De to første utgivelsene jeg dekket ble gitt ut under hans grindcore alter ego Desmodus Rotundus, og var informasjons-pakkede og monotone støyfester der korroderende gitarer og trommer banet vei for en veritabel storm av gryntende vokal. Nattesorg derimot, er Kenneths svartmetall-prosjekt, og er også mannens flaggskips-mononym med sin senioritet og omfattende diskografi. 

Til tross for ulik sjanger-tilhørighet låter de to enmanns-bandene jeg til nå har dekket temmelig likt. Sisteutgivelsen til Nattesorg, ‘Come Against the Fortress’, har en litt mindre kaotisk fremtoning enn Desmodus Rotundus, og en vokal som rasper mer enn den brumler. Gitarene filer endog på samme flisa, og trommene er like programmerte og sinnsbedøvende som alltid. Det skal sies at gitarenes tonespråk for meg over tre utgivelser har opparbeidet seg en gjenkjennelig identitet, så til tross for platenes utskiftbarhet vekker de fortsatt en forsiktig nysgjerrighet på første gjennomlytt. De utallige monikerne til Kenneth Nattesorg er som kjent ikke noe for alle og hvermann (eller de færreste for den saks skyld), og ‘Come Against the Fortress’ leer ikke på en muskel for å endre på det. Lytt på eget ansvar.



Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater



Ex Hydra – Awakening the Ancients

Usignert, ute nå via bandets Youtube

Ex Hydra er en ny, Trondheims-basert kvintett som har kommet luskende ut av skyggene uten forvarsel, for så å klaske denne ferdige debut-plata ned i bordplaten rett foran nesa på anmelder. Fra coveret å lese trodde jeg kanskje vi hadde å gjøre med en sykelig og forvridd versjon av svensk svartmetall ala Dissection, eller muligens et norsk take på gresk svartmetall med sterke undertoner av kosmisk terror. I stedet for å svare på forventningene mine har Ex Hydra snekret sammen en egenartet kombinasjon av både melodisk og riffdrevet svartmetall, en form for halvdissonant, moderne dødsmetall hvis nærmeste analog kan sies å være Slugdges ‘Esoteric Malacology’, og mørk ambient som synes å generere fra et ormehull bak universets horisont. Dette er en miks av uttrykk som meg kjent har blitt særdeles lite utforsket til nå, så til et debuterende prosjekt å være har Ex Hydra allerede vekket betydelig interesse hos undertegnede.

Debutplata ‘Awakening of the Ancients’ er med sine tretti minutter en kort affære. Tiden blir til gjengjeld brukt effektivt, ettersom bandet pakker et bredt utvalg av uttrykk inn i platas åtte låter. Låtene som henter mest inspirasjon fra moderne dødsmetall finner vi helt i begynnelsen, hvor «Where the Truth Lies» og «Cosmic Self Murder» vekker oppsikt med sine uvanlige kombinasjoner av svartmetall, innslag av tohånds-tapping og brutale rytmer. Mellomspillet «Abducted» fremkaller interne bilder av en mørk sfære som vibrerer av onde krefter, deretter finner vi «I, the Universe», en låt som kombinerer et storslått, melodisk hovedriff med post-rock seksjoner og sterke borg-vibber. Limet som holder alle disse ulike elementene sammen er vokalen, som er den mest konstante allusjonen til svartmetall på plata.

Etter «Eyes Closed Into Infinity» har presentert sin sammensmelting av Agallochs paganistiske svartmetall med de lysergiske leadsene fra Blut aus Nords ‘Hallucinogen’, avsluttes plata med et akustisk mellomspill og ti hele minutter med atmosfærisk lyd-maling. Med sine knokkelrangling, mørke rumling og rituelle tromming oppleves «Human Sacrifice» som lydsporet til et ukjent spillprosjekt; det samme gjør avslutningssporet «Dreams of Despair». De bidrar dessverre også til å gi plata en noe u-seremoniell avslutning (ironisk nok), samt å komplisere albumets identitet. Det blir med disse avslutningsnumrene nemlig tydelig for meg at det er litt for mange ideer som kjemper om plass på denne plata, og litt for få bindende elementer til å samle det hele til et enhetlig uttrykk.  

Men det er tross alt en debut-utgivelse det er snakk om her, og når det kommer til debuter er jeg mye større tilhenger av bred-vinget eksperimentering enn trygg tilbakeholdenhet. Med sin interessante kombinasjon av tradisjoner er ‘Awakening of the Ancients’ som en uslepen, mangefarget diamant, og jeg er virkelig nysgjerrig på hva Ex Hydra kan få til når de har kommet i gang med slipeprosessen – Det er nemlig flust med partier på plata som vitner om potensiell storhet dersom de kan få storformene på plass. ‘Awakening of the Ancients’ er et cinematisk og mangefasettert påkallelses-ritual, og en lovende introduksjon til en ny aktør i Trondheims undergrunn.  


Ajera – In Momentum

Ute nå via Wolfmond Productions

Etter å ha sjonglert proposisjoner fra et knippe plateselskaper har Argon Mox bestemt seg for å gi ut debutplata til enmanns-prosjektet sitt Ajera via tyske Wolfmond Production. Dette virker som en passende match for Mox, som i likhet med mange av de andre aktørene hos selskapet produserer undergrunns-rettet svartmetall med depressive undertoner.

Etter at jeg anmeldte omtalte «Alpha Death Commandor» for en uke siden har jeg vært spent på hvordan den særegne og fengende «Deathcrush»-arvtakeren kom til å hevde seg på en lengre låtliste. Det viser seg at den er et mindre avvik fra grunnuttrykket på ‘In Momentum’, som er en meget tradisjonell kombinasjon av suggererende tremolo-gitarer og blast beats. Gammel Mayhem og Burzum er hovedstikkordene her, og kun på platas intro og outro setter Mox de bitende riffene til side for å produsere noen industrielle electronica-stykker.

Selv om andrebølges-svartmetall er det mest fundamentale uttrykket innenfor norsk svartmetall er det fortsatt et sound som kan være vanskelig å gjøre riktig. Risikoen er at endeløse rekker med snerrende riff og blast beats kan føre til at musikken oppleves som ubevegelig, og det er partiene på ‘In Momentum’ som viderefører denne tradisjonen som gjør minst uttrykk. Mangelen på dynamikk forsterkes ytterligere av de tilsynelatende elektroniske trommene, som oppleves som statiske når plata har fått spille en stund. De mest lovende øyeblikkene oppstår når Mox går vekk fra den tradisjonelle filinga for å utforske andre teksturer, som det meditative tomrommet og de grå forhengene av gitar mot slutten av «Abominable Funeral», og de ondskapsfulle Mayhem-linjene som åpner «Humanity Downfall». 

Mox har en raspete og ekspressivt hvesende stemme som passer utmerket til denne typen musikk, så jeg har veldig lyst til at han skal få til å produsere musikk som støtter opp rundt dette esset med tilsvarende egenverdi. Jeg tror at med et større fokus på variasjon i det store bildet, så kommer mye til å skje av seg selv. Den innbitte og nedtrykte atmosfæren er jo allerede på plass, og Mox sin entusiasme for sjangerens auditive signatur er vanskelig å betvile. Til album-debut å være er dette en god start, med plenty av rom for utvikling og videre eksperimentering. Anbefales for fans av tidlige norske svartmetall-utgivelser, samt den moderne, primitive formen som florerer hos Wolfmond Production.


Ute nå via The Bearded Dragon/ Annihilated Pentagram Productions

Desmodus Rotundus – Ravening Wolves

Annihilated Pentagram Productions kom nylig med en gjenutgivelse av Desmodus Rotundus sin hyperaktive, industrielle svartmetall-aneurisme ‘Ravening Wolves’ fra desember 2019. Ta en lytt om du har nerver av stål eller sans for selv-pryl.






Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter




Ukas Norske: Wobbler – Dwellers of the Deep

Ute nå via Karisma Records







Det sjenerer meg litt at vi ikke kan gi den gjeveste spalteplassen hos metallbloggen Metallurgi til et faktisk metallband, spesielt med tanke på at dette vår første uke som blogg; men hva annet kan jeg gjøre når en skjult norsk skatt leverer det som er deres desidert sterkeste plate til nå, for ikke å si en av årets prog-utgivelser internasjonalt? Da biter man i det sure eplet, bryter alt som heter integritet, prinsipielle grunnlag og reglement og gir Wobbler den plassen de fortjener, helt der oppe i toppen.

‘Dwellers of the Deep’ tar den 70-talls lenende prog-rocken Wobbler allerede har skapt seg et navn gjennom og oppgraderer den med en lydproduksjon som er helt i toppskiktet for sjangeren. Her finner vi de eventyrlystne instrumentalpartiene til klassiske band som Yes og Genesis, oppdatert med en auditiv dybde som gjør at detaljene spretter ut at av høyttalerne. Og detaljer er det mye av, ettersom bandet på fem har utvidet instrumentbesetningen på plata til å inkludere messing og strykere i tillegg til deres allerede multi-instrumentale kjerne. Dette gir enorme variasjonsmuligheter for tekstur og orkestrering, noe bandet utnytter til det fulle i de utstrakte instrumental-partiene på spesielt åpningssporet «By the Banks», og finalen «Merry Macabre». Alt dette skviser de imponerende nok inn på 45 minutter, hvilket er en beskjeden spilletid for denne typen omstreifende prog.

I tillegg til produksjonen er det et annet aspekt ved ‘Dwellers…’ som virkelig fortjener skryt, og det er samspillet til de fem musikerne. De dynamiske, tilsynelatende analoge innspillingene avslører et band som vet å følge hverandres impulser og innskudd uten å nøle, samt å binde sammen hyppige svingninger i uttrykk på sømløst vis. Det er spesielt et øyeblikk som tar pusten fra meg hver gang: rundt midten av «Five Rooms» setter trommis Martin Kneppen i gang et heseblesende ride-parti, før hele bandet plutselig drar ned volumet over en tam-virvel, før Kneppen faser virvelen over til skarpen og hele bandet crescenderer i volum igjen. Som en musiker er det bare å ta av seg hatten, for ideer som denne kaster olje på en allerede brennende entusiasme for musikk som lite annet. 

Plata avsluttes med en 19-minutters prog-odyssé, «Merry Macabre», som breier vingespennet ut over en enorm mengde forskjellige uttrykk. Låta starter med impresjonistisk pianospill, før illsint, perkussiv, Bartók-aktig orgelriffing skyver musikken inn i en mørkere sfære. Teksten matcher uttrykket med en mytisk reise til underverdenen, og blander inn litt Jungiansk drømmetolking og skyggepsykologi mot slutten for godt mål. Innen låta er omme har vi fått oppleve gitarspill som minner om Brent Hinds sitt spill på ‘Blood Mountain’, vaudeville-orgel over vandrende bass, tøffende rytme-tog fra tysk Kraut-rock og glitrende instrumentale skybrudd som tar pusten fra anmelderen. Det er rett og slett ikke så mye å klage på, og de få innvendingene jeg måtte komme på underveis blekner så snart gitaristen og keyboardisten setter i gang en av sine utallige dueller.

For prog-fans er dette virkelig et godt år for norsk musikk. Jeg var personlig storfornøyd med årets innhøsting allerede da Motorpsycho slapp det avsluttende leddet i sin mammut-trilogi med ‘The All is One’ i august, likevel har vi nå allerede to måneder senere fått enda et storslått stykke progressiv musikk. Tilsammen utgjør de to platene en musikalsk gullgruve som kommer til å gi god avkastning langt fram i tid; kanskje til og med helt til det blir aktuelt å dra og høre dem fremført i konsert? Uansett hvor lenge vi må vente på muligheten til å oppleve akkurat det varmer skivene uansett godt nå på senhøsten, en ytterst laber senhøst sett fra mitt eget hjemmekontors-perspektiv. Om du har sansen for musikalsk fyrverkeri og mytisk eventyrfortelling er dette en plate du ikke kan unnvære. Anbefales på det sterkeste!

Skrevet av Fredrik Schjerve




Ukas internasjonale: Zeal & Ardor – Wake of a Nation

Usignert, ute nå på Bandcamp

Zeal & Ardor ble til da amerikansk-sveitsiske Manuel Gagneux ønsket å finne ut hvordan satanistiske, afroamerikanske spirituals ville høres ut – ja, hva som hadde skjedd dersom de afrikanske slavene i USA hadde omfavnet satanismen fremfor kristendommen. Om man, som Gagneux, nettopp ser på dette som prosjektets utgangspunkt, kan nok EP’en ‘Wake of a Nation’ trygt ses på som prosjektets første lille sidesprang. Zeal & Ardors mildt sagt uvante blanding av ekstrem-metal, spirituals og mye annet utgjør fortsatt de musikalske grunnvollene. Men mens bandet på sine to fullengdere, ‘Devil is Fine’ fra 2016 og ‘Stranger Fruit’ fra 2018, filtrerer eldgamle afroamerikanske musikalske tradisjoner gjennom obskure, gufne og sataniske vers, er ‘Wake of a Nation’ en langt mer direkte reaksjon på vår politiske nåtid og virkelighet. Bandet var midt oppe i produksjonen av et nytt album da George Floyd ble kvalt til døde av en amerikansk politimann i vår, og fikk med ett betydelig hastverk med å lansere et svar på uroen i USA. To batonger som sammen danner et omvendt krusifiks pryder coveret, og forteller oss at et Zeal & Ardor vi, rent musikalsk sett, i stor grad kjenner fra før denne gangen ønsker å flytte både sin og lytterens oppmerksomhet mot en høyaktuell og presserende tematikk.

EP’en representerer imidlertid også skritt i nye musikalske retninger for prosjektet, noe som med en gang kommer til uttrykk gjennom melodramatikken i balladen «Vigil» – en nærmest filmatisk åpning som veksler på strålende vis mellom vokaldrevne, rytmiske og seige crescendoer og et vakkert, lunefullt pianotema. Med den politisk ladede teksten oppå det hele minner Zeal & Ardor her mer om det minst like sjangerblandende og interessante post-punk-eksperimentet Algiers enn noensinne. Både denne og tittellåta, som senere runder av denne knapt 17 minutter lange EP’en, kunne nok egentlig glidd rett inn på hvilken som helst av dette bandets tre fullengdere uten at jeg hadde løftet et øyenbryn.

Zeal & Ardor byr imidlertid raskt på andre takter i låta «Tuskegee». Dette er den sannsynligvis mest rendyrkede metal-låta på plata, og Gagneux tar her for seg den såkalte Tuskegee-studien på 1930-tallet der afroamerikanske menn ble villedet inn i ubehandlede syfilis-forløp. Det brutale hovedtemaet og iskalde lead-gitarene fungerer i utgangspunktet fascinerende effektivt over den avskyelige tematikken, og ikke minst er vokalen, som flere andre allerede har rukket å sammenligne med den beske skrikevokalen til Deafheavens George Clarke, fantastisk utført. Dette løfter låta fra et ellers litt labert og vel repetativt musikalsk utgangspunkt, der hovedtemaet og de skjærende lead-gitarene fremstår litt uinspirerte.

De virkelige høydepunktene kommer i strekket fra «At the Seams» til «Trust No One» via interluden «I Can’t Breathe». Førstnevnte drar seg fra et hypnotiske og mørke pop-vers til vakre og storslåtte post-black-metal-landskap som om det var den mest naturlige musikalske kombinasjonen i verden, der en tysk spoken word-sekvens mot slutten av låta til og med evner å sende assosiasjoner til Leviathans Scar Sighted over det nærmest dissonante lydbildet. «Trust No One» – EP’ens kanskje aller beste låt – minner på sin side om de kuleste øyeblikkene på Stranger Fruit, låter som «The Gravedigger’s Chant», «Servants» og «Row Row», og byr på fengende call-and-response-vers ispedd mørke undertoner og et usedvanlig tøft industrielt breakdown-tema.

Her skinner åpenbare inspirasjoner fra nu-metal, alternativ metall og industriell metall – inspirasjonskilder Gagneux i all hovedsak har omtalt som «guilty pleasures» – og det spørs om ikke dette egentlig ikke er mer beskrivende for Zeal & Ardors uttrykk enn den etter hvert så trendy svartmetallmerkelappen. Elektronisk perkusjon og brølende synth-bass, særlig på «At the Seams», «I Can’t Breathe» og «Wake of a Nation», gjør at det frister å plassere denne utgivelsen i samme bås som for eksempel Poppys ‘I Disagree’ fra i fjor. I motsetning til mye annet pirk fra alskens svartmetallhoder lar jeg imidlertid dette munne ut i en liten hyllest til Zeal & Ardor. Sjangerleken til Gagneux og co. utvikler seg i nye retninger og fortsetter å være fantastisk fascinerende på ‘Wake of a Nation’, og gjør fremtiden til en ofte konservativ metal-sjanger enda litt mer spennende. Det er ingen grunn til ikke å glede seg til neste skritt.

Skrevet av Alexander Lange


Ukas Ikke-Metall: clipping. – Visions of Bodies Being Burned

Ute nå via Sub Pop Records

Ukas funn fra det veldige havet utenfor metallens trygge havn er sisteskiva til skuespiller og rapper Daveed Diggs’ sitt konseptuelle rap-prosjekt clipping. Fra den støyete og abstrakte debuten ‘midcity’ til det konseptuelle mesterverket ‘Splendor & Misery’ som gjenfortalte historien om den transatlantiske slavehandel gjennom en science fiction-inspirert rom-opera; clipping. har allerede opparbeidet seg et tårnende diskografi, og om de hadde gitt seg etter ‘Splendor…’ hadde ettermælet fortsatt vært en milepæl for eksperimentell rap. Diggs og producer-duoen William Hutson og Jonathan Snipes har tilsynelatende ingen intensjoner om trappe ned virksomheten, og gav i 2019 ut ‘There Existed an Addiction to Blood’, første del av en dobbelplate som ble fullført sist fredag med utgivelsen av ‘Visions of Bodies Being Burned’. 

Dobbelplata er naturlig nok enda en konseptuell tungvekter. Over 30 spor foretar clipping. et dypdykk inn i Horrorcore, en undersjanger innenfor hip hop som henter inspirasjon fra skrekkfilm og krim. Over detaljerte, støyete og apokalyptiske beats rapper Diggs om grusomme mord, paranoide gjengledere, hjemsøkelser og alligatorer. I tillegg til at versene fungerer godt som fiksjon, bygger han i tillegg narrativene sine opp som metaforer på aktuelle hendelser. Amerikansk rasepolitikk har alltid hatt en stor rolle i diskografien til clipping., og på ‘There Existed…’ og ‘Visions…’ ruver hvit nasjonalisme og politivold som store spektre over musikken. Diggs sniker inn oppfordringer til motstand på subtilt vis gjennom allegorier og metaforer i teksten, et skjult budskap for de innviede. Albumcoverne bygger også opp rundt dette budskapet, ved å spille på det engelske uttrykket «To fight tooth and nail». 

Konseptet er med andre ord forseggjort og bunnsolid; men er musikken noe bra? På ‘Visions of Bodies Being Burned’ leverer Hutson og Snipes noen av sine beste beats til nå, truende kimærer av metallisk perkusjon og støy som er nøye tilpasset enkeltlåtenes tematikk og innhold. Producer-bidragene utenfra er også meget sterke på plata. Sickness‘ alarmer og statiske støy på «Body for the Pile» kaller tilbake til debut-plata ‘midcity’, og bidragene til perkusjonist Ted Byrnes og Tortoise-gitarist Jeff Parker på «Eaten Alive» fremkaller et bisarrt sumplandskap der alligatorer jakter på bytte i bakhager fylt av glasskår og lekende barn. 

Enkelte av tekstene på plata er blant de beste Diggs har skrevet for clipping. til dags dato. «She Bad» tar for seg Blair Witch-liknende folklore på bilde-fremkallende vis, en sammensmelting av historiefortelling og atmosfære-dannende diktning som skaper et uforglemmelig helhetsinntrykk. «Enlacing» eskalerer en bad-trip til nivåer av nihilistisk terror som gir allusjoner til den Lovecrafts eksistensielle skrekklitteratur. Best av alle er «Body for the Pile», en låt som originalt ble gitt ut på Adult Swims ‘[NOISE]’ i 2016. På låta beskriver Diggs tre separate draps-åsteder, alle med et fokus på detalj som maler motivet tydelig på netthinnen. At alle tre ofrene «tilfeldigvis» er politimenn fyrer også godt oppunder den aktuelle og kontroversielle diskusjonen rundt politi-reform i USA.

Som skrekk-tematiserte musikknoveller fungerer ‘Visions of Bodies Being Burned’ helt utmerket. De eneste tidspunktene oppmerksomheten svikter er når clipping. inviterer andre rappere med inn i universet på plata. De fleste artistene sliter med å sette seg inn i de innfløkte konseptene til clipping., og som et følge bryter gjesteversene godt med atmosfæren på plata. Men når Diggs får fritt spillerom til å flekse sine fortelleregenskaper skinner ‘Visions…’ på helt spesielt vis, og det får han heldigvis gjøre ofte over platas 50 minutter. Nok en sterk utgivelse fra et flaggskip innenfor eksperimentell rap; clipping. forsterker relevansen med ‘Visions of a Body Being Burned’.

Skrevet av Fredrik Schjerve





Mange takk til de av dere som har lest i løpet av våre første syv dager som blogg! Vi setter stor pris på det og kommer tilbake neste uke med mer stoff!

Fredrik Schjerve & Alexander Lange