Stikkordsarkiver: bestial recordings

Ild – Fandens Lykteskjær

Etter en demo ved navn ‘Knippe’, der enmanns svartmetall-bandet Ild foretok et dypdykk i mørk folketradisjon og nasjonalromantikk, har bandet blitt plukket opp av plateselskapet Screaming Skull Records i forbindelse med slippet av sin debutplate. ‘Fandens Lykteskjær’ er en solid debut som maner frem en helt enestående atmosfære over sine åtte låter, men som også er preget av arrangementer som tidvis undergraver låtmaterialets styrker. 

På ‘Fandens Lykteskjær’ jobber låttitler, albumcover og lydproduksjonen som en samlet enhet med ett eneste mål for øye: å fremkalle indre bilder av et gammelt og nesten mytisk, landlig Norge. Produksjonens diffuse sky av svermende gitarer og distanserte vokaler har en psykedelisk karakter ved seg, litt som om Horseback hadde vektlagt svartmetall-bestanddelen av lydbildet sitt i større grad. Denne diffusheten og ugjennomtrengeligheten gjorde de tidligere lyttingene mine utfordrende nok til at jeg syntes det gikk utover kvaliteten på skiva, men etter at miksens røykteppe har letnet litt over tid har det blitt lettere å se den livlige og vitale kreative ilden som driver musikken fremover.

«En Lykt i Natten» leder lytteren direkte inn i plata mørke univers via lyden av sildrende bekker, trommer som kaster ekko i dype daler, samt en stryker-loop som minner om Ekkehard Ehlers’ eteriske numre fra plata ‘Plays’. Den trollske og traskende «Bekken Lukter Jern» forsterker den dystre atmosfæren som ligger som et teppe over platas første halvdel, før «Våbønn» utfordrer lytteren med sin dissonerende åpning. Dissonansen som dukker opp i denne og påfølgende låt oppleves som en muligens u-intensjonell splid mellom gitar- og bass-stemmene, og dette er nok elementet som legger den største demperen på min egen verdsettelse av skiva. På åpningen av «Frigivelsen av Livsblodet» fungerer derimot dissonansen helt utmerket, så det kan tenkes at dette er et aspekt ved lydbildet til Ild som kun trenger å modnes litt.

Høydepunktene ved platas første halvdel er nevnte atmosfære og de utsøkte melodiske svartmetall-linjene, men platas virkelige høydepunkter dukker opp etter at vi har krysset halvdistanse-merket. Etter «Høyt Leker Flammene»s yndige folketonale melodier åpnes andre halvdel nemlig med en eksplosiv ildkule i form av «Fanden Tok Mine Beste År», et bittert og melankolsk tilbakeblikk på et levd liv. «Frigivelsen av Livsblodet» høyner så kvaliteten til uante høyder, og er den låten som argumenterer aller klarest for Ilds fremtidige potensial. Vakre og vitale svartmetall-progresjoner leder inn i en utrolig sterk melodistemme, og over det hele raser Horgmo med sin lidenskapelige preken. Til tross for en noe svak avslutninger er dette en utrolig sterk låt, og en opplevelse jeg unner samtlige som har sansen for melodisk og folketematisk svartmetall.

«Syvstakemyra» og «Vuggevise» opprettholder for det meste kvaliteten som gjorde sitt inntog på «Høyt Leker Flammene», noe som vil si at plata får en avslutning som er sitt konsept og sin atmosfæriske kyndighet verdig. Som en reise har ‘Fandens Lykteskjær’ dessverre litt for mange humper til å bli gjøre seg fortjent til ukas favoritt, men det skal sies at min egen tid med skiva har vært berikende, – tidvis magisk – og at den utvilsomt vil falle i smak hos folk som verdsetter lydmalende og stemningsfremkallende svartmetall. Ild byr på en transporterende og potent, om noe ujevn lytteropplevelse på debutplata ‘Fandens Lykteskjær.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deathcult – Bestial Recordings

De tre låtene på ‘Bestial Recordings’ spilte svartmetallringrevene Deathcult inn på øvingsrommet i 2016 og 2018. At produksjonsjobben nok heller ikke har vært spesielt omfattende i ettertid høres godt på denne utgivelsen, som bærer med seg mye demo-aktig råskap uten helt å skygge for Deathcults teft innenfor sjangeren. ‘Bestial Recordings’ lykkes nemlig godt med å gjøre nytte av svartmetallens primitive utgangspunkt samtidig som den vitner om en profesjonalitet bak låtskriverspakene.

Smakebiten vi fikk på ‘Bestial Recordings’ i forkant var åpningen «Pseudocommando», som etter noen dystre kirkeklokkeslag fortsatt får mye ut av sitt sterke black-‘n’-roll-aktige hovedtemaer og fantastisk hissige vers. Lytteren får servert mange av de samme ingrediensene på «Cynocepalus», og her demonstrerer Deathcult også en god evne til å bygge låter gjennom den helt strålende og voldsomme avslutningen. De ondeste riffene synes jeg imidlertid kommer i avslutningslåta «Dogs of War», der man må gjennom blast-beat-partier og djevelske akkordrekker før det litt mer velkjente mid-tempoet vender tilbake rundt fireminuttermerket – da med lumske, seige moll-arpeggioer blandet inn i miksen.

Man kommer nok likevel ikke helt utenom at ‘Bestial Recordings’ i all sin råskap kan fremstå noe tørr, og Deathcult er nok også til tider litt vel tålmodige i låtskrivingen. Likevel er dette først og fremst en utgivelse som både henter frem mye av det mest primale innenfor sjangeren og noe som høster godt av erfaringene og evnene til et nokså veletablert svartmetallband. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Husmanskost – Sykkelstjæling

Husmanskost har siden oppstarten i 2015 servert en rekke korte, kraftige doser av grindcore fra sitt hjørne på Nordmøre. Kristiansund-bandets nyeste EP, ‘Sykkelstjæling’, glir fint inn i denne rekken med utgivelser med sine femten intense minutter, og bandet følger opp sin tendens til å tilføye hint av både death metal, svartmetall og crossover-thrash i uttrykket sitt. Det ender også opp som Husmanskosts største styrke i denne omgang.

Husmanskosts primære utgangspunkt er i og for seg et ganske standardisert og lite oppsiktsvekkende grindcore-uttrykk, og eksemplifiseres godt av åpningen «Ny truse (part 2)». Chugge-riff med høyt tempo, mer febrilske gitar- og trommegallopper og stygg gryntevokal med glimt i øyet setter her tonen for en beintøff låt der også produksjonen sitter som et skudd. Skarptromma tilføyer en deilig råskap sammen med den metalliske, men organiske, bassen, og det mens gitarriffene og vokalen gjør jobben godt i front av lydbildet.

Det fortsetter godt med «Sundbåtmassakeren», som får litt fascinerende egenart av de voldsomme gryntene i hovedtemaet, og mot slutten får man også en liten smak på Husmanskosts litt mer melodiske og atmosfæriske sider. All den tid bandet evner å få mye ut av grindcore-materien, er det desto mer forfriskende med denne siden av musikken som ikke minst også dukker opp på avslutningslåta «Föliehätt». De litt tyngre og helt uimotståelige riffene på «Gla`cælla» og «Smitta på Nav» er også et velkomment element som tilføyer en god dose variasjon, og på sistnevnte byr gitarspillet attpåtil på flere, storslåtte lag og et groovy midtparti.

Høydepunktet på ‘Sykkelstjæling’ er nok tittellåta, som byr på platas desidert ondeste riff der både Full of Hell– og Darkthrone-assossiasjoner lander i hodet til undertegnede. Låta imponerer også med sitt mer thrash- og death-befengte midtparti, og blir med det kronen på verket i en kort og sterk utgivelse som leverer det den lover – og litt mer.

Skrevet av Alexander Lange

Darkest Bethlehem – Guiding Star of Misanthropy

Oslo-trioen Darkest Bethlehem er en nykommer innenfor svartmetallfloraen i vårt land, og demoen ‘Guiding Star of Misanthropy’ er bandets andre livstegn etter at singelen «To Walk on Thorns» ble sluppet tidligere i år. Denne låta er å finne på denne nyeste utgivelsen, og bærer et riktig og dekkende bud om hva Darkest Bethlehem har å by på. Her er det snakk om svartmetall som i all hovedsak er av det høyintense slaget, men som også tidvis preges av et godt øye for smått progressive tendenser og smart bruk av atmosfæriske synther i lydbildet.

Det desidert mest oppsiktsvekkende ved dette bandets musikk må for min del imidlertid være vokalen, som sender meg positive assossiasjoner til det norsk-canadiske enmannsprosjektet Panzerwar, der vokalisten gjør fantastisk mye ut av en helt usedvanlig voldsom high-pitch-skriking. I Darkest Bethlehems vedkommende får den også positiv drahjelp av en desorienterende romklangeffekt, og hylene vokalisten Peregrinus maner frem gir det hele også en intens og litt forskrudd ekstra dimensjon som holder det ekstra interessant gjennom hele utgivelsen.

‘Guiding Star of Misanthropy’ åpner imidlertid ikke så sterkt med «rising», som er en kort, dungeon synth-aktig introlåt som gnager seg uvelkomment inn i hjernebarken med en litt vel banal og uinteressant pianomelodi. Etter «To Walk on Thorns» åpner ballet for alvor følger imidlertid «The Vanishing Light» sterkt opp blant annet med et uimotståelig drivende verstema. Trommeslageren Palisade får videre vist sine beste sider frem på «Crescent Moon Sickle», som har noen sinnssykt sterke blast-beat-partier. Tempoet skrus, i alle fall til å begynne med, noen hakk ned igjen på «Cathedral of Stars», der Darkest Bethlehem får vist evnene sine til å tilføye variasjon inn i materialet sitt gjennom mid-tempo-grooves og synth-partier. Når avslutningen «Falling» dessverre gjenintroduserer temaet fra «rising» er det dermed likevel snakk om en usedvanlig sterk demo-prestasjon fra et ferskt svartmetallband – mer må til for virkelig å skille seg ut i mengden, men med en sterk vokalprestasjon og dynamiske låter er Darkest Bethlehem allerede godt på vei.

Skrevet av Alexander Lange

Sarvsfos – Crown of the Forest

Dersom oppslukende og tilintetgjørende støy er din greie kan jeg rette deg en liten anbefaling her på tampen av ukens post. Sarvsfos er nok et lo-fi svartmetallband fra mannen bak Øksehovud, men der sistnevnte kan skilte med utbrodert og sofistikert skriving bak sin eminente vegg av produksjonsmessig tåke er karens nye prosjekt nesten kun tåke. Dette er lav-oppløst svartmetall på sitt mest intense, og du bør virkelig kjenne din egen toleranse for uttrykket godt før du begir deg ut på debuten ‘Crown of the Forest’. 

Skarpe, hvitglødende gitarer og hule, dunkle synth-toner regjerer over demoens fire låter. Det er svært få holdepunkter for den gjengse lytter å ta tak i på ‘Crown of the Forest’, men taktfaste trommer og «Beorhtan»s hese skrik skaper i det minste en viss ramme for den ugjennomtrengelige kakofonien. Det kreves med andre ord mye av lytteren for å hente noe av verdi ut av ‘Crown of the Forest, men om du er fast bestemt å gi den en sjanse kan det lønne seg å fokusere på utgivelsens atmosfæriske kvaliteter. Det er nemlig en sterk okkult og mystisk aura over ‘Crown of the Forest’, et blikk vendt utover som mater å tviholde på undring og ærefrykt i møte med et mørkt og usympatisk univers. Du vet nok godt selv om dette er noe for deg; resten av lytterne der ute vil nok være best tjent med å rette blikket til et annet hjørne av den musikalske eteren.

Skrevet av Fredrik Schjerve