stoner – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Corroder – Both Feet in the Grave

Corroder er et av undergrunnsbandene som jeg virkelig har blitt investert i å følge siden bloggens oppstart i 2020. Personlig har jeg en dyptgripende interesse for musikk som bygger på utviklingen som ekstremmetallen gikk gjennom fra midten av 80-tallet til midten/slutten av 90-tallet, hvilket er en musikkhistorisk arv som ikke utforskes i stor nok grad av norske band etter min mening. Moderne ekstremmetall virker å være langt mer inspirert av andre- og tredjegenerasjons-band fremfor oldtidens legender – norske som internasjonale. Dette er forståelig nok, med tanke på at yngre generasjoner har en tendens til å utforske sine egne lokale scener i tid og rom før de gyver løs på støvete blåtegninger og annaler fra tidligere tiår. Likevel mener jeg at den beste ekstremmetallen skrives av folk som står på skuldrene til bølgens tidlige kjemper, og at effektiv regelbrytning og viderebygging fordrer en viss oversikt over sjangrenes utviklingshistorikk.

Case in point: trønderske Corroder. Over sine til nå tre utgivelser har bandet mer eller mindre reprodusert dødsmetallens opprinnelsesmyte, hvor den ekstreme thrashmetallen til demoen fra 2021 gradvis har bant vei for den velbalanserte døds/thrash-hybridiseringen til deres nye EP ‘Both Feet in the Grave’. Kvintetten har gjort det smertelig tydelig at de ikke bare klarer å tyde de gamle skriftene, men at de også er i stand til å tale språket flytende. Intet ekstremmetallband bør dog se seg fornøyd med å klare å reprodusere gamle språkformer og syntaks, og selve ildprøven består av å tilføre sin egen kunnskap – om det så gjøres via kommentarer eller videreutvikling.

Corroder har kanskje ikke kommet så langt i arbeidet at et definerende verk er umiddelbart forestående. Over de fem låtene som utgjør den konsentrerte sprengladningen ‘Both Feet in the Grave’, blir det dog klart at spirene til dette fremtidige verket allerede ligger latente i bandets musikk. Bandets uttrykk kan i grovt forenklede grep beskrives som Abhorration med tydeligere forankring i norske ekstremthrash-tradisjoner, men som alltids kaster bandet et par skruballer i lytterens retning som kompliserer dette bildet. Blant annet finner vi et par øyeblikk som sender tankene i retning tidlige progressive og tekniske tendenser innenfor thrash og dødsemetall, hvilket er det mest naturlige i verden for folk som har fordypet seg i ekstremmetall ved skiftet mellom 80- og 90-tallet.

Åpningssporet «Massacrer» åpenbarer Corroders finjusterte døds/thrash-hybridisering allere i åpningssekundene. De byksende trommegroovesene og tunnelgravende, dødsmetalliske frasene viser at bandet har filt bort mesteparten av sveisesømmene siden fjorårets ‘Tombs of Terror’, og denne prosessen virker å ha satt på plass noen viktige brikker for bandet. Riffene kopierer ikke lenger av dødsthrashens fundamentale tekster, men bruker egne kreative, spennende perspektiver for å kommentere på dem. Dermed går «Hangman» fra et Slayersk utgangspunkt til broens semi-progressive, harmoniserte edderkoppgange, og «Trenches of Truth» fra en brutalitet ca ’92 til spurtende ‘Severed Survival’seksjoner og piskende, teknisk thrash-rytmikk.

På dette punktet er jeg allerede solgt, og de to korte avslutningssporene fungerer mer eller mindre som to velrettede nådeskudd i pannen på undertegnede. Corroder er åpenbart ennå på et tidlig punkt i sin egen utviklingskurve, men resultatene er allerede så jævlig sterke at jeg må holde meg i skinnet for ikke å la hype-toget fullstendig overkjøre meg (spoiler alert: har ikke nubb). Jeg skulle ønske jeg kunne tilbudt bloggens lesere en mindre biasert tagning på Corroders tredje utgivelse, men dette er altså så rett opp min gate at å forsøke å bevare en nøktern, kritisk holdning hadde vært nytteløst. Dermed får dere selv gjøre dere opp en mening rundt hvorvidt ‘Both Feet in the Grave’ høres ut som deres greie; fans av norsk ekstremthrash og amerikansk dødsmetall ved overgangen til 90-tallet bør kjenne sin egen besøkelsestid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Karavan – Unholy Mountain

Ute nå via Evil Noise Productions/Black Sun

‘Unholy Mountain’ er debutalbumet til stoner/doom-bandet Karavan fra Bryne, som riktignok har brukt litt tid på å bygge forventninger til skiva si. Det er nesten to år siden første singel, «Throne», ble sluppet, og den andre og siste kom i fjor i form av «Bonfire Ritual». Imidlertid har det hele tida vært klinkende klart hva bandet prøver på, der de gjennom disse to singlene serverte solid og skikkelig, skikkelig fuzzy stoner-riff som fikk et ekstra sett med tenner gjennom besk skrikevokal.

Det gjør at musikken til Karavan også har en, om så uintendert, side til svartmetallens tidlige dager, og selv om den satanistiske innpakningen mangler, minner det meg en del om Lord Mortvms strålende debutskive ‘Diabolical Omens of Hell’ fra 2020 der vi fikk klassiske stoner-riff i black metal-drakt. Sammenligningen er i utgangspunktet nokså søkt, men er litt interessant nettopp på grunn av det; det musikalske overlapper nemlig en hel del på tross av det stilistiske grunnlaget er svært ulikt.

Om Lord Mortvm hadde stålkontroll på presentasjonen, har imidlertid Karavan flere stjerner i boka når det gjelder selve låtskrivinga. Riffene på ‘Unholy Mountain’ holder en jevn og høy kvalitet, og bør være en sann gave for de som har sansen for blant annet Sleeps musikk. «Throne» åpner det hele på strålende vis i form av å være en nokså intens stoner/doom-låt, og bandet følger opp dette godt i den påfølgende «Chase the Dragon» som blant annet inneholder et klimaks der gitarene får en skarp, kul og merkelig lydkarakter.

«Bonfire Rituals» og «Mars» utgjør sammen med «Rot» midtstrekket på ‘Unholy Mountain’, der de to førstnevnte står for noen av de tregeste partiene på plata. Særlig kommer «Mars» godt ut i mine ører her, der Karavan i andre halvdelen jammer utrolig flott og intenst på et flerrende og urseigt hovedtema.

Den tre minutter lange og instrumentale «Rot» er på sin side et noe raskere innslag, og er sånn sett velkommen på en plate som ofte står litt i fare for å bli litt ensformig. Så skal det sies at «Demon Slime» følger opp noen av trekkene fra «Rot» og også blir et av platas sterkeste låter. Den ni minutter avslutningslåta går imidlertid litt i fella, og føles som en litt for lang hale som inneholder litt for mye av det vi allerede har fått høre en god del av. Både stilistisk, låtskrivermessig og produksjonsmessig imponerer likevel Karavan mye med ‘Unholy Mountain’, først og fremst fordi det er snakk om så usedvanlig aggressiv stoner/doom. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Astralplane – Sly Serpent II

Astralplane ble først kjent for meg rundt slippet av førstesingelen til plata det her er snakk om. «Burning Time», som den heter, imponerte meg også stort, og vitnet om en brødretrio (for det er det dette bandet er) som hadde stålkontroll på samspillet i sin søken etter solid, grovkornet og organisk stoner-rock og -metall. På bandets nyeste plate ‘Sly Serpent II’, er det heller ikke mye som tyder på at de har noen intensjon om å legge vekk den tradisjonstro tilnærmingen til musikken som ikke minst preget den seks år gamle debutskiva ‘Sly Serpent’. Her er alt spilt live inn i studio uten spesielt mange moderne produksjonstriks, og inspirasjonskildene kan først og fremst, nei, kanskje utelukkende, spores tilbake til 1960- og 1970-tallet.

Det gjelder ikke minst åpningslåta «Hulder», der Astralplane lar et riff som er som dratt ut av baken på en god, gammel Led Zeppelin-utgivelse introdusere lytteren for deres univers i denne omgangen. De obligatoriske Black Sabbath-assossiasjonene kommer naturligvis også smygende ganske raskt, og jeg vil også påstå at Astralplane nok i større grad enn mange andre stoner-band implementerer noen blues rock-elementer gjennom sitt organiske samspill. Dette kommer imidlertid først og fremst til uttrykk litt senere på skiva i tospannet «H. C. I. K.»/»Three Kings».

Den nevnte niminutteren «Burning Time» gjør seg også godt i platesammenheng med sitt seige, flotte driv og stilige jam-preg. Det er i det hele tatt ganske åpenbart gjennomgående at materialet her, i alle fall det meste av det, har vokst fram organisk på øvingsrommet, og andre jam-høydepunkter kommer for eksempel gjennom låta «End Of The Night», som sender meg assossiasjoner til lignende krumspring fra power-trioen Kanaan. Energinivået er selvsagt ikke like høyt og detaljrikdommen i produksjonen ikke like blendende, men Astralplane kommer like fullt ofte godt ut av å gjøre det på sin måte, som ikke minst også er preget av en dunkel stemning som stadig ligger over musikken.

Likevel har jeg noen problemer med ‘Sly Serpent II’ til tider. Særlig strekket bestående av «Reverend» og «Setting Sun» synes jeg blir litt vel langdrygt, seigt og rudimentært i låtskrivingssegmentet, og det kan nok hende at Astralplane her – og noen andre steder – klamrer seg såpass mye til inspirasjonskildenes metoder at det blir for uinteressant å høre på selv om samspillet er aldri så godt.

Jeg synes imidlertid det går vesentlig bedre på den gigantiske tittellåta som også avslutter ‘Sly Serpent II’. Spilletida på 14 minutter rettferdiggjøres av omhyggelig og delikat oppbygging av temaer, og som på «Burning Time» blir seigheten her ganske så deilig av den ulmende og stadig underliggende intensiteten. Dette er definitivt Astralplane på sitt beste, og tyder kanskje på at det er de lengste og mest omhyggelige komposisjonene de kommer best ut. Så tror jeg nok også at ‘Sly Serpent II’ først og fremst er for de som digger dette sjangerlandskapet fra før, og det er ingen tvil om at en nesegrus beundring fra ymse 60- og 70-talls-helter gjennomsyrer denne skiva – på godt og vondt.

Skrevet av Alexander Lange

Confabulation – Declaration of Irreverence

Det bergenske bandet Confabulation er på en heidundrandes snurr for øyeblikket, hvor samtlige av utgivelsene deres fra og med debuten ‘Mental Alchemy’ fra 2020 har bydd på råsterk thrashcore med bein i nesa og blod på tann. Nå er bandet ute med nok en mini-utgivelse, og ‘Declaration of Irreverence’ gir god grunn til å forvente store ting av andreskiva (som forhåpentligvis ikke er altfor langt unna).

Confabulations nye EP begynner med en nydelig, ambivalent liten instrumental-introduksjon, før gutta slår over i et herlig, melodeath-aktig thrash-gir på høydepunktet «Bloodletter». Tekstene på ‘Declaration of Irreverence’ holder ingenting igjen i sin utlevering av menneskelige onder, hvor fenomen som fremmedfrykt, dronekrig og passivitet blir stilt opp etter veggen og beskutt av Daniel Fregstads sylskarpe vokal-missiver. Sånn sett er definitivt den konfronterende hardcore-kvoten oppfylt på bandets nye materiale, og det er rått å overvære hvordan bandet angriper denne grufulle tematikken som en samlet, destruktiv front.

Confabulation har mer eller mindre hatt låtskriverevnene på plass fra start, og disse er skarpe som alltid på bandets fire nye låter. «Unblinking Eye» gjør sitt beste for å kanalisere Nuclear Assaults lynende riffing over en nådeløs d-beat; «The Greatest Sin was Silence» svinger innom et noe mer catchy, moderne thrashlandskap som nyter godt av den skarpe og punchy produksjonsjobben, og «Godless Prayer» øker aktiviteten mot EP-ens konklusjon via en puslespill-tilnærming til hyperaktiv låtskriving. Det hele lander som et hagleskudd i brystet på en meters-avstand, og det er vanskelig å ikke konkludere med at ‘Declaration of Irreverence’ er bandets beste utgivelse til nå.

For det eneste som egentlig mangler på Confabulations nyeste EP er en verdig konklusjon. «Godless Prayer» bygger opp et helvetes momentum, så den kjernefysiske bakgrunnsstrålingen som siver ut over horisonten ved låtas slutt oppleves som noe antiklimatisk – om enn tematisk passende. Man kan alltids skrive større hooks, fetere riff og spille enda fortere, men jeg føler egentlig at Confabulation har funnet en god balanse mellom låtskriverkløkt og ektefølt hostilitet på ‘Declaration of Irreverence’. Personlig savner jeg kanskje en noe røffere og mer frynsete produksjonsjobb, men dette er en preferanse og ikke et must. Confabulation trapper opp offensiven mot inhumane offensiver på sin nyeste EP, ‘Declaration of Irreverence’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Den som Terger i Avgrunnen

Grimmferd, soloprosjektet til Tor Kenneth Jensen, har siden pandemien testet ut mange ulike stilarter og tematiske vinklinger i jakten på sin kreative nordstjerne. På fjorårets debutskive virket det dog som at karen hadde funnet seg til rette i svartmetallsjangeren, om så enkelte stilistiske utsving tydet på at en viss uttrykksmessig rastløshet fremdeles preget musikeren. På andreskiva ‘Den om Terger i Avgrunnen’ har denne rastløsheten roet seg betraktelig, og resultatet er den mest koherente Grimmferd-utgivelsen til nå.

Kirkeklokker, torden og dyster fangehull-synth runger ut i salen i det sceneteppet heves på åpningssporet «Somnum Somnia (Initium)». Dette åpningssporet er i overkant langdrygt og simpelt, men det er akkurat simpelheten ved denne introduksjonen som gjør at den ekstreme åpningen til «Serpentin» fungerer så bra. Etter litt vektløs, svartmetallisk gitarspilling åpner Grimmferd en krigersk syklon som kaller på intensiteten til tidlig Enslaved, før noen luskende vers og et punchy refreng markerer låta som en av prosjektets beste til nå. Den aller beste er dog «Helvetes Fangehull», som etter et Djerv-aktig åpningsriff svinger innom både brutal dødsmetall og et refreng med bismak av både Satyricon og Mork.

Akkurat som på ‘SKYGGESULT’ fra 2022 møter Grimmferd dog på problemer på andre halvdel av ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Låtene «Where the Ravaged Dies» og «Natteskrik» er – til tross for gode, enkeltstående ideer – preget av den samme formløsheten som har stukket kjepper i hjulene for effektiviteten til prosjektets tidligere låter, i tillegg til at de ulike instrumentene tidvis sykler så langt unna hverandre tonalt sett at det blir umulig å ignorere. I tillegg må jeg stille spørsmål ved «Kunstneren», ettersom valget med å avslutte skiva med en fem minutter-lang, improvisert piano-instrumental er temmelig uforståelig for undertegnede – spesielt når de to stemmene tråkker sånn på hverandres føtter som de gjør.

Min helhetlige vurdering er likevel at Grimmferd har tatt et betydelig steg frem på sin nyeste utgivelse. Kombinasjonen av Satyriconsk svartmetall-driv og mørkere og tyngre, groove-baserte ideer gir god avkastning på de beste låtene på ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Skrikevokalen har også blitt noe bedre siden førsteskiva, – selv om den fortsatt kan raffineres videre – og de mørke growlsene fungerer alldeles utmerket sammen med den nyvunnede tyngden til Grimmferds mer dødsmetall-lenende øyeblikk. Det store bildet uteblir forblir uskarpt på ‘Den som Terger i Avgrunnen’, men det sentrale motivet har endelig tatt form idet Grimmferd entrer sitt fjerde år som prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sod Roof – Descending

Den midt-norske metalkvartetten Sod Roof har sluppet sin første utgivelse i form av EP’en ‘Descending’, som inneholder tre låter og litt over et kvarter med musikk som skal innevarsle bandets konsertmateriale. Sod Roofs musikk ligger i mine ører i et skjæringspunkt mellom melodisk death metal og groove metal, der tunge riff og brutal growlevokal stadig suppleres med melodiske innslag.

Best synes jeg det går på den midterste av de tre låtene, «Warlord», som med sine fire minutter også er den korteste låta vi finner her. Det er nok først og fremst fordi Sod Roof her har en noe mer disiplinert og enkel låtform enn på de andre låtene «Sod roof» og «Descending». På disse låtene synes jeg til tider bandet bygger opp en del god intensitet, og sistnevnte har også et ålreit klimaks, men strukturelt blir det litt for rotete.

Ellers er mye av riffarbeidet her helt ålreit, selv om jeg synes riffene ofte blir litt for rudimentære og sånn sett har et uforløst potensiale. Aller mest jobb synes jeg imidlertid Sod Roof bør sette inn i produksjonsleddet, der jeg særlig synes trommene ikke låter så godt – spesielt basstrommene som leverer særs lite trykk i miksen. Bandet låter heller ikke alltid så tight. ‘Descending’ er sånn sett en helt ok EP med noen mangler jeg håper Sod Roof tar tak i, men den leverer nok energi til at jeg tror dette bandet kan få til noen sterke konserter.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Månedens favoritter

Grunnet travle tider har vi ikke vært helt a jour med postene de siste ukene. Derfor har vi samlet alle favorittene fra de siste fire i én post. God lesning!

Favoritt uke 22: Nattverd – I Helvetes Forakt

Bergensbandet Nattverd kan sies å ha en litt snodig historie, da det på tross av å opprinnelig være stiftet allerede på 1990-tallet først kom i gang for alvor i 2017. Da slapp de debutskiva ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’, som deretter ble fulgt opp ganske så aktivt med én EP og to plater i årsløpet 2019-21. Særlig den siste av dem, ‘Vandring’, etablerte et sound der de mer melodiøse sidene av svartmetallen er i sentrum, og imponerte oss i Metallurgi såpass mye at den havna på en respektabel tjueførsteplass på vår liste over det årets beste norske metallplater.

På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. Dette ble klinkende klart allerede da første singel herfra, «En Poesende Eim I Vinden», ble sluppet, som for øvrig pekte seg ut som en eneste stor voldsomhet mye på grunn av det heseblesende og nokså thrasha gitararbeidet.

Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.

Deretter kommer imidlertid en liten dupp med «Oeyne I Natten», som ikke byr på noen særlig minneverdige idéer og heller ikke klarer å skille seg spesielt mye ut fra de foregående låtene. Og det ligger i det hele tatt stadig en latent utfordring på denne plata ved at mange av låtene er nokså like i lengde, innmat og form. I andre tilfeller kommer imidlertid låtskivingskvaliteten låtene til unnsetning, eksempelvis på «Forbannet Vaere», som med sin helt sinnsyke åpning blir en aldri så liten oppkvikker etter den mer anonyme «Oeyne I Natten».

Utover på skiva skal det imidlertid også sies at Nattverd varierer mer. «Helvete Kjenner Alt, Selv Naar Taaken Har Lagt Seg» er et velkomment og mer saktegående melodisk innslag, og ikke lenge etter prøver bandet seg på et tospann av kortere låter. Resultatet er noe blandet; mens «Elvedjuvet» er et skikkelig tøft black’n’roll-forsøk, ender «Gudsforlatt» opp som en litt akterutseilt blackthrash-flørt, der en ganske begredelig gitarsolo setter siste spiker i kista.

Nattverd tøyer også strikken litt med den åtte minutter lange avslutningslåta «I Moerke Skip Innover». Denne er riktignok en helt ålreit låt som også varierer med sin lengde og sitt tempo, men med litt vel uinspirerte idéer blir den som en litt svakere utgave av «Helvete Kjenner Alt…». Med det er ‘I Helvetes Forakt’ langt fra en perfekt plate, men på sitt beste presenterer Nattverd særdeles godt svartmetallhåndverk her. Sånn sett er det ingen tvil om at bandet fortsetter å etablere en sterk posisjon i den vestlandske svartmetallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 23: Saint Karloff – Paleolithic War Crimes

Av årets mange norske stoner-skiver, er Saint Karloffs ‘Paleolithic War Crimes’ en av de jeg har sett aller mest frem til. Det er delvis på grunn av de to sterke singlene som ble sluppet i opptakten til plateslippet, «Psychedelic Man» og «Bone Cave Escape», som definitivt bar bud om en sterk plateopplevelse. Så handler det også om at Saint Karloff har vist seg som et sterkt stoner-maskineri tidligere, særlig på bandets forrige plate ‘Interstellar Voodoo’. Tragiske omstendigheter traff bandet kort tid etter slippet av denne da bassist Ole «Karloff» Sletner gikk bort på grunn av kreft. Derfor er det kanskje litt ekstra gledelig at ‘Paleolithic War Crimes’, der noen av Sletners ideer også har fått plass, er en såpass sterk plate som den er og løfter bandet enda et hakk.

Den sterke førstesingelen «Psychedelic Man» åpner også ‘Paleolithic War Crimes’, og gjør det på eminent vis som den lekne, komplekse og seks minutter lange låtkonstruksjonen den er. På denne låta og den påfølgende og nokså stilrene stoner-låta «Blood Meridian» kommer et av Saint Karloffs største styrker særlig godt frem, nemlig det herlige drivet og samspillet i bandets musikk som trommeslager Adam Suleiman nok skal ha særlig honnør for. Tempoet er ofte ganske så høyt til stoner-musikk å være, og når skeive takter og potent rock’n’roll-faktor også ramler inn til tider, er det snakk om partier som føles fantastisk organiske og fengende.

Særlig gjør dette seg gjeldende i de ustoppelige versene i «Psychedelic Man» og «Bone Cave Escape». Nest siste låt ut, «Death Don’t Have No Mercy» byr også på noe tilsvarende orgasmisk groove-oppkok, om så i et litt lavere tempo. Her kommer dessuten noen av platas aller beste riff, og denne låta ender opp som et artig og friskt pust mellom albumets to lengste låter.

Saint Karloff viser seg nemlig også fra en annen og mer prog-preget side på ‘Paleolithic War Crimes’. «Nothing To Come» og avslutningslåta «Supralux Voyager» er to flotte odyseer på henholdsvis syv og åtte minutter som i stor grad får prege albumets andre halvdel. Her er stoner-elementene mindre fremtredende, og Saint Karloff setter her større lit til lange oppbygginger og atmosfæriske og folkemusikk-aktige partier. Det kan minne om lengre låter fra andre lignende norske band som Kryptograf og Håndgemeng, men Saint Karloff gjør det kanskje til og med enda litt bedre. Særlig avslutningslåta er helt nydelig, og lar de velproduserte og ekspansive lydbildene gå i en fullbyrdet forening med bandets upåklagelige samspill.

‘Paleolithic War Crimes’ er en utrolig sterk prestasjon, og den er vanskelig å finne negative sider ved. Stilistisk kunne den kanskje pekt tydeligere i en spesifikk retning fordi den til dels er enkel å dele opp i utpregede stoner-deler og utpregede prog-deler. Det er også mulig at dette kunne blitt løst gjennom litt mer innmat; på tross av sitt flust av ideer og sine ekspansive komposisjoner varer denne plata nemlig bare i 40 minutter, noe som nok egentlig er litt kort om man tar variasjonen i betraktning. Men vi får si det sånn at plater der man ønsker seg litt mer gjør det meste annet riktig, og det gjelder i svært stor grad for denne tredjeskiva til Saint Karloff. Den anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 24: Grant the Sun – Voyage

Grant the Sun er et post-metal-band fra Oslo bestående av Håvard Sveberg på trommer, Markus Lillehaug Jonsen på gitar og renvokal, og Martin Rygge fra Beaten to Death og for øyeblikket inaktive Insense på gitar og skrikevokal. Gjengen har tidligere gitt ut en rekke singler og EP-er, hvor titler som «fru blodøks» og «mord og slam» tydet på et band uten større umiddelbare ambisjoner. Ambisjonsnivået virker dog å ha vokst en del underveis, og debutskiva ‘Voyage’ er langt på vei et profesjonelt produkt som maler med svært fargesprakende strøk for metall å være.

‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. Plata er teknisk sett ikke en instrumentalskive, men vokalen til Jonsen og Rygge er sparsommelig plassert, og er situert såpass langt bak i miksen at instrumentalspillet til enhver tid utgjør forgrunnen i det musikalske forløpet. Sånn sett føyer ‘Voyage’ seg inn blant noen av de sterkere norske bidragene innenfor det instrumentale metall-paradigmet i senere år, der spesielt skiver som Addiktios ‘Anthem for the Year 2020’ og Astrosaurs ‘Portals’ kaster lange skygger.

Men til tross for enkelte likheter med de nevnte band, er Grant the Sun først og fremst sin egen entitet på ‘Voyage’. De dypvanns-bombende gitarene sender tankene i retning band som Arctic Sleep og Kowloon Walled City, men det skjer så mye spennende i bandets tonale lek og valg av lydeffekter at begrepet post-metall ikke blir tilstrekkelig. Dette blir spesielt tydelig på singlene «Death is Real» og «Mariana», hvor førstnevnte er understøttet av noen skrog-knakende chugs som kun kan matches av band som YAWN og Frostbitt her til lands, og sistnevnte drar på en forrykende bærtur gjennom en fusion-inspirert og tonalt grense-testende gitarsolo.

Plateoppevelsens mest spektakulære dyp er unektelig den nevnte «Mariana», men turen opp til overflaten over skivas B-side byr også på litt av hvert av severdigheter. «Vertigo» og «Hits Like a Wave» er skivas to mest tradisjonelle post-metall-spor – hvilket vil si at de både er knusende tunge og skamløst sentimentale – men førstnevnte balanserer ut sødmen med noen aldeles idiotiske riff (i positiv forstand, selvfølgelig). Sammenlikninger med Addiktio gjør seg desto mer gjeldende på den svansende «Seadevil», før den avsluttende «Grant the Sun» innfører noen svært krasse teksturer og dissonanser på tampen av reisen. Strekket fra «Vertigo» til «Seadevil» står muligens i fare for å gå seg vill post-metallens søvndyssende havgap, men Grant the Sun ror seg som regel i land ved hjelp av et knusende riff eller en rungende melodilinje.

‘Voyage’ er en svært sterk debutskive, og etter et utall lyttinger er det kun et par ting jeg ønsker å kommentere på. For det første slår bandet meg som mye mer utforskende og eventyrsøkende på skivas første halvdel. Dette gjør at B-sida oppleves som noe mer tentativ, selv om låtene i seg selv er velkonstruerte og fulle av minneverdige øyeblikk. For det andre synes jeg vokalens rolle på skiva virker noe uavklart. Øyeblikkene med vokal som er fungerer temmelig godt, men de ligger såpass diskret til i miksen at de omtrent er å regne som instrumentalbidrag. Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Favoritt uke 25: Vulture Industries – Ghosts from the Past

20 år er gått siden oppstarten av det bergenske bandet Vulture Industries, og jammen suppleres ikke jubileet av bandets første plate på hele seks år: ‘Ghosts from the Past’. Vulture Industries er en kvintett som har spesialisert seg på å mestre et krysningspunkt mellom avant-garde-metall og progressiv metall, og den mest naturlige norske sammenligningen her til lands må nok være Årabrot, mye fordi avant-garde-tendensene stadig har unngått å gå på bekostning av en viss tilgjengelighet.

Vulture Industries har også til felles med Årabrot at de til tider ligger nærmere et rocke-sound enn metall. Mangelen på noe som tilsvarer de feite, industrielle stoner-gitarene på Årabrots siste skive ‘Norwegian Gothic’ gjør at mange kanskje vil anse ‘Ghosts from the Past’ som en ren rocke-plate.

Åpningslåta «New Lords of Light» kan nok støtte opp under en slik hypotese med sitt groovy, lette driv, fengende refreng og melankolske melodier som fort sender assossiasjoner til et band som Interpol (av alle ting). Låta er også svært god, og den fungerer godt som en introduksjon før Vulture Industries etter hvert ruller ut låter som tyder på at ‘Ghosts from the Past’ egentlig er en ganske sammensatt plateopplevelse stilistisk sett.

«This Hell is Mine» er ett høydepunkt med sin gode oppbygning og sine fargerike lydbilder, der Vulture Industries introduserer noen folkemusikkinspirerte gitarer som også skal få prege plata videre. «Deeper» er også et sterkt ledd, og sammen med krumspringet «Not by Blood, But by Words» mot slutten av plata byr denne på de tydeligste avant-garde-tendensene på skiva. Derfor er den også et av de mest interessante sporene på ‘Ghosts from the Past’, selv om jeg her synes Bjørnar Nilsens smått teatralske vokal blir litt vel overdådig og masete akkurat her.

Vulture Industries slår også på stortromma på slutten med den hele ni minutter lange avslutningen «Tyrants Weep Alone». Strukturelt sett er denne ganske seige låta egentlig løst svært godt, og særlig det flotte, melankolske gitararbeidet mot slutten gjør at låta – og dermed også plata – får en svært god landing. Jeg tror bandet kunne fått enda litt mer ut av produksjonen og gjort det enda litt mer storslått, men først og fremst blir denne låta med det en god avrunding på en solid og variert plateopplevelse med svært få svake ledd. Anbefales for alle med sansen for de litt lettere, men også mer kreative musikalske uttrykkene innenfor den norske metallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Uburen – «Defiance Towards Futility»

Det rogalandske svartmetallbandet Uburen slipper sin fjerde fullengder, ‘Usurp the Throne’, om noen dager, og den nye singelen «Defiance Towards Futility» utgjør her femtesporet. Låta består av ubestridelig, klassisk svartmetallhåndverk med skarpe, iskalde kanter, der en utrettelig trommegroove bereder grunnen for lange, standhaftige akkordrekker.

Med et litt roligere refrengparti evner Uburen å tilføre en dynamikk i låta, som likevel kan fremstå litt ensformig med sine lange versstrekk. Med to solide singler fra før blir det imidlertid spennende å høre ‘Usurp the Throne’ på vei inn i helga, og alt tyder på at det blir en plate som særlig vil kunne falle i smak hos de svartmetallhodene av oss som for eksempel har hatt glede av Immortals materiale tidligere.

Skrevet av Alexander Lange

Stargazer – «Can You Conceive It»

Umiskjennelig, melodisk hardråkk med en og annen Iron Maiden-tendens bakt inn er oppskriften når trondheimsbandet Stargazer ruller ut sin tredje singel fra sin kommende plate. «Can You Conceive It» skal være åpningslåta på fullengderen ‘Life Will Never Be the Same’ når den lander i starten av mars måned, og er på alle måter en habil prestasjon innenfor det mer klassiske og ukompliserte metallsporet.

Corny MGP-tendenser blir kanskje litt vel tydelige i refrenget, men ellers er melodiene sterke, og ikke minst leveres en kul gitarsolo som krydder. Underholdende, melodisk metall av 80-tallsskolen er halvannen måned unna, med andre ord.

Skrevet av Alexander Lange

Tulus – «Isråk»

Det smått sagnomsuste svartmetallbandet Tulus annonserte nylig skive nummer syv, ‘Fandens Kall’, med slippdatoen 17. februar. I den forbindelse har de spilt inn en dokumentar om innspillingsprosessen og lagt den ut på Youtube; en film som byr på interessant innsikt i hvordan bandet har operert gjennom årenes løp. Det som mest av alt virker å kjennetegne bandets innspillingsprosess for meg etter å ha sett dokumentaren er en fullstendig mangel på overtenking, samt en lojalitet til live-innspilling som er ganske enestående med tanke på den høy-teknologiske tiden vi lever i.

Det drivende black’n’roll-riffet som åpner «Isråk» levner ingen tvil om at de samme hodene som står bak Khold også står bak Tulus. Låtas tilnærming til både groove og riffkunst er lett gjenkjennelig fra førstnevntes bunnsolide ‘Svartsyn’ fra i fjor, og når også låttekstene til begge bandene produseres av samme person (Hilde Nymoen) – ja da er det klart det kan bli vanskelig å skille de to bandene fra hverandre til tider. Likevel er det forskjeller å spore mellom de to; spesielt virker Tulus å ha et mer løssluppent og jam-aktig preg enn Khold. Dette gir seg til kjenne på «Isråk» gjennom broens svansende grooves og tilsynelatende improviserte solospill. «Isråk» er nok en solid låt fra de befarne svartmetall-veteranene i Tulus, om så litt etter boka til å komme så tett på Kholds ‘Svartsyn’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Slegest – «Forløysning og Rus»

Om du mot formodning husker min omtale av Slegests forrige singel, «Innsikt», vil du kanskje anta at jeg også synes denne nye singelen er en smule platt på tross av et kult black’n’roll-uttrykk i bunn. Men ikke bare synes jeg «Forløysning og Rus» er bedre, men den løfter også førstesingelen ved at den får meg til å forstå bedre hva Slegest er inne på med musikken sin.

«Forløysning og Rus» er en fantastisk groovy låt, nærmest dansbar, men er samtidig omsvøpt av et mørke som gjør den til et herlig stykke metallhåndverk. Riffarbeidet er herlig, låta bygger seg opp fint på tross av å ligge trygt i den samme grooven hele veien gjennom, og ikke minst er vokalen strålende utført og dyster. Med ett ble forventningene til plata som slippes på fredag skrudd opp.

Skrevet av Alexander Lange

66crusher – «Descent»

Vestlandsbandet 66crusher er tilbake med en ny singel fra sin kommende skive ‘Limbo’, og i denne omgang er det snakk om en langt mer singelverdig sak enn forgjengeren. Der førstesingelen «Distrust» slanget seg gjennom åtte minutter med profesjonell men noe avmålt progressiv metall, er «Descent» en kompakt og eksplosiv kombinasjon av progressiv metall og thrash som går direkte for lytterens strupe.

I min omtale av «Distrust» så jeg meg nødt til å dra frem vokalist Jarle Olsvoll sin Bent Fjellestad-aktige røst og melodiske teft. Denne teften er enda kvassere på bandets nye singel, men i denne omgang konkurrerer Olsvoll med et band som også sitter med noe av betydning på hjertet. «Descent» er et godt eksempel på hvordan låtskriving og tekniske ferdigheter kan tjene et felles mål, og resultatet er en låt som i større grad fanger meg en forgjengeren. Den brutale repetisjonen av åpningstemaet som avslutter låta er spesielt fet, og det er dermed ingen tvil om at 66crusher har hevet forventningene til sin nye skive med andresingelen «Descent».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jaggu – «Mindgap»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Rett før de flippet kalenderbladet over til 2023 gav Oslo-bandet Jaggu ut en ordentlig kruttønne av en sludge/hardcore-låt kalt «Earth Murder». Singelen var den første forsmaken på bandets nye skive ‘Rites for the Damned’, og sist fredag fikk vi nok et hint om innholdet på skiva i form av andresingelen «Mindgap». På «Mindgap» beveger Jaggu seg tilbake i retning sin Mastodonske, enkeltstående singel fra 2020 «The Pit», samtidig som deres egen identitet paradoksalt nok begynner å komme tydeligere frem.

«Mindgap» er en låt som kontinuerlige kaster subtile finter i lytterens retning. Bandets form for stoner/sludge er formskiftende og fargerik som oljesøl i vann, og resultatet er at «Mindgap» føles ut som en langt mer omfattende og variert reise enn spilletiden på fire og et halvt minutt strengt tatt burde tillate. Det virker trygt å anslå at bandet er inspirert av Mastodons tonespråk rundt ‘Crack the Skye’/’Blood Mountain’-perioden, hvilket gjør seg spesielt tydelig i det flotte instrumentalspillet som preger låtas andre halvdel. For min egen del klarer ikke «Mindgap» sin smidige sverddans å rivalisere «Earth Murder»s heseblesende kanonild, men det sier mer om kvaliteten på sistnevnte enn kvaliteten på førstnevnte. Det meste tyder på at Jaggu er klar for å ta steget til et nytt nivå på sin kommende skive, og Metallurgi-redaksjonen vil ha sitt å si om dette når ‘Rites for the Damned’ slippes 27. januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bizarrekult – «Den Tapte Krigen»

Nå er det kun et par uker til slippet av Bizarrekults etterlengtede andreskive ‘Den Tapte Krigen’. Siste smakebiten i forkant av slippet kommer i form av singel og tittelspor «Den Tapte Krigen», som gjør ære på prosjektets mål om å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt» – om så på en litt annen måte enn tidligere. Låtas utgangspunkt er en temmelig rendyrket post-svartmetallisk base, hvorover den russisk-tekstlige vokalen gir musikken et alvorstynget, tragisk skjær. Den melankolske doom-atmosfæren som brer seg utover låtas avslutning er et flott touch, og alt i alt synes jeg «Den Tapte Krigen» er en effektiv og emosjonsladet opplevelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. - Funeral Tango for Gods & Men — Ute nå via Fresh Tea Records

Vestfoldsbandet Hex A.D. kan nok beskrives best som et progressivt stoner/doom-band, og utviser på sin nyeste skive ‘Funeral Tango for Gods and Men’ – som på tidligere utgivelser – en tilsynelatende høy respekt for dette sjangerlandskapets gamle røtter. Denne plata føles ofte som en aldri så liten hyllest til pionérarbeidet innenfor progressiv og psykedelisk rock, og i stedet for at det ender opp som et slags bakstreversk pek mot 70-tallet, evner bandet å nærme seg materialet med en lekenhet og en rekke impulser som gjør det til en smakfull, variert og nokså unik lytteropplevelse.

Det starter med at det spøker litt i den to minutter lange prelyden «Naadegave», der iskalde og krystallklare orgeltoner komplementeres av sterke gitarleads og sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ghost. En virkelig smak på albumets uttrykk kommer nok imidlertid først med «Seven Blades», der vi med en gang får servert et drivende riff i spedd solskinnsakkorder før et stratosfærisk, blytungt og knusende refreng. Det spares heller ikke på kruttet når hammond-orgelet skyves i forgrunnen mot slutten av låta med en fet og uhyre grovkornet tekstur.

Den lille reisen på fem minutter fungerer strålende som en oppvarming til de to gigantene som følger, «Got the Devil by the Tail» og «One Day of Wrath, Another of Gesture», som begge ligger godt over åtteminuttersmerket. Førstnevnte åpner med saftige stoner-riff og byr også på dette underveis, men baserer seg i all hovedsak på en deilig groove som kanskje er svaret på hvordan Pink Floyds ‘Animals’ hadde hørtes ut dersom et stoner-band hadde stått bak. Etter at Hex A.D. avslutter med å la jammen spilles av videre via en kasettspiller(?) – en ganske så kul og spenstig vending – slår de lytteren i bakken med platas desidert kuleste og største hovedriff på «One Day…». Denne låta utvikler seg også i en spennende retning, der gamle og nye prog-elementer blandes fint når Opeth-aktig gitarspill og keyboard-toner som kan høres ut som kommer ut av Jordan Rudess’ oppsett får bre seg over retro-soundet.

‘Funeral Tango for Gods and Men’ henter mye av sin styrke i den helt ypperlige produksjonen, der lydbildene føles velbalanserte og romslige og særlig gitarene låter fantastisk bra i sine stadige dialoger med orgelet. Vokalen fortjener også mye skryt, særlig med tanke på variasjonen; balansen mellom ulike former for clean-vokal og ren stoner-gauling håndteres godt, og kommer godt med variasjonen i selve låtmaterialet. Hardere takter kommer i de fengende og hardtslående «Painting With Panic» og «All the Rage», og en ekte ballade kommer med «Hell Hath No Fury». Sistnevnte er i utgangspunktet et velkomment tilskudd, men er nok dessverre også platas svakeste ledd. Hex A.D. runder av låta med en strålende gitarsolo, men opptakten til dette kjeder jeg meg rett og slett litt gjennom.

Mer saktegående og melodramatiske elementer gjør seg langt bedre i avslutningen «Positively Draconian», som vel best kan beskrives som en strålende åtteminutters power-ballade. Ensomme pianotangenter suppleres etter hvert med en klar og nesten litt Bruce Dickinson-aktig røst og tunge gitarer, før det hele kulminerer i et fantastisk svært og dundrende driv mot slutten som ingen ringere enn Ronni Le Tekrø leker seg over. Det ender opp som en kruttsterk avslutning på en sann psykedelisk prog-odyssé som bør glede både nye og gamle metallhoder – ‘Funeral Tango for Gods and Men’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Vreid – «Spikes of God»

Der mange andre band stirret måpende inn i håpløsheten og roet ned virksomheten i korona-året 2020 gjorde Vreid det stikk motsatte og høynet aktiviteten og ambisjonsnivået sitt betraktelig. Konsert-streaminger fra Kvåle-familiens gård på Sognefjellet, album- og filminnspilling, ølbrygging – Sogndalsbandet har virkelig utforsket de mulighetene som gjenstår for et band i et ellers nedstengt musikalsk samfunn. Nå er det kun en knapp måned til slippet av den sammensatte album/film-opplevelsen ‘Wild North West’, og i forbindelse med dette har Vreid sluppet platas tredje singel ‘Spikes of God’.

‘Wild North West’ bygger som kjent på norsk historie sentrert rundt det nå nedlagte sanatoriet Harastølen i Sogn, og platas femte kapittel retter søkelyset mot institusjonens kanskje mest makabre behandlingsmetode, nemlig lobotomien. Låta setter seg inn i pasientenes grufulle skjebne på empatisk vis, og musikkens hovedstrømninger matcher tematikken med et virvlende, lettere psykedelisk og brutalt uttrykk. Bassen vandrer like ustanselig som tankene til tekstens protagonist, og små knutepunkter av rytmisk gitar skaper en spenning som oser tjukt ut av hodetelefon og høyttaler. Mest effektiv av alle virkemidlene Vreid bruker for å fortelle om den avskyelige prosessen er de voldsomme blaffene av dissonante og orgel-liknende teksturer som avslutter låta. Disse får meg til å tenke på de siste intense bølgene av kognisjon som måtte fare gjennom pasientens sinn idet den ødeleggende nåla entrer frontallappen, og fungerer som en påminnelse om at lobotomi var en ytterst reell grusomhet innenfor norsk psykiatri på store deler av 1900-tallet. «Spikes of God» klarer på ypperlig vis å gjøre meg interessert i historien plata prøver å fortelle, og er dermed et utmerket inngangspunkt for lyttere som er nysgjerrige på hva Vreid har brukt det siste året på å koke i hop. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årabrot – Hailstones for Rain / Hallucinational

Video/Single Premiere: ÅRABROT "Hailstones For Rain / The Moon Is Dead" (Part II) | FrontView Magazine — Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot slipper omsider sitt album ‘Norwegian Gothic’ nå på fredag, og da er det naturligvis på sin plass å omtale de to siste singlene som varmer opp til denne: «Hailstones for Rain» og «Hallucinational». Her er det på den ene siden snakk om den kanskje mest rendyrkede rockelåten vi har fått presentert i påvente av ‘Norwegian Gothic’, mens vi med «Hallucinational» får servert en filmatisk, drømmende og vokaldrevet låt som beveger seg i grenselandet mellom ambient-landskap og powerballadenes rike. Begge kommer også med musikkvideoer, der videoen til førstnevnte endog følger opp til videoen til «Kinks of the Heart».

I begge tilfeller er det snakk om utmerkede låter. Grooven i «Hailstones for Rain» kan muligens fremstå litt tacky i utgangspunktet, men det er før Kevin Nernes i kjent stil maler med ugudelig, gotisk pensel over lydbildet og med guffen vokaltone og høye orgeltoner gir låta fantastisk ubehagelige vibber. Låtas store styrke ligger nok imidlertid i at den utvikler det suggererende hovedtempoet mot en mer kaotisk avslutning, der nye lag med gitar og innfasingen av Karin Parks vokal gjør det hele hakket mer spennende. Park får imidlertid skinne i «Hallucinational», der man får en svært god – og etterlengtet, vil jeg påstå – prestasjon servert, da med en låttekst trukket ut av egne drømmelandskap. Björk møter Weyes Blood i det en krystallklar røst ligger over den lavmælte, men fyldige ambienten som går fra det nakne og mørke til å bli fargelagt av ‘Twin Peaks’-aktige strykersamples og uimotståelig slide-bluesgitar. Aner jeg en albumavslutning?

Skrevet av Alexander Lange

Nattverd – «Naar Taaken Fortaerer Alt»

Bergensbandet Nattverd har siden 90-tallet ligget og ulmet i det skjulte, en potensiell kraft innenfor norsk, melodisk svartmetall som aldri ble satt til livs. Det var i alle fall tilfellet frem til 2017, i hvilket år bandet slapp den stormfulle og erkesvarte debuten ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’. Plutselig lå forholdene til rette for Nattverd, og i årene som fulgte har de ekspandert til en fullverdig line-up til bruk i live-settinger, samt påbegynt en utgivelses-trilogi som fullbyrdes i 2021 med slippet av tredjeplata ‘Vandring’. I likhet med de to foregående kapitlene ‘Skuggen’ og ‘Skuggdom’ dreier det seg om en form for melodisk svartmetall som ikke ofrer alt av tyngde og raaskap på de sødmefylte melodiers alter.

Der bandets tidligere utgivelser har balansert den melodiske svartmetallens vidstrakte panoramaer med harde og forankrende riff, lener balansen seg overveldende mot førstnevnte på «Naar Taaken Fortaerer Alt». Strømmer av sammenvevde gitarspor baner vei til lysninger fylt av piano og strykere, og det hele er innpakket i en organisk og innbydende produksjon som faller dumpt som nysnø over lytteren. Til tross for dette post-aktige, cinematiske skjæret neglisjeres ikke voldsomheten i Nattverds uttrykk – spesielt trommene og vokalen bidrar til å beholde forbindelsen til andrebølgens forbitrede og iskalde lender. I likhet med albumcoveret er musikken innhyllet i nedslåtte og bekjempede gråtoner, men på samme tid er det en storslagenhet og en framdrift tilstede som sørger for at reisen gjennom vinterlandskapet ikke blir unødvendig avkortet, men heller fortsetter til siste dråpe av styrke er fortært. Første singel fra ‘Vandring’ er et imponerende stykke melodisk svartmetall, og gjør meg meget spent på resten av skiva som slippes 30. April.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Superlynx – Laws of Nature

Superlynx Reveal New Single And Video From Upcoming Album. | Dark Essence Records — Ute nå via Dark Essence Records.

Den østlandske stonerdoom-trioen Superlynx har sluppet sin tredje singel opp mot lanseringen av det kommende albumet ‘Electric Temple’: «Laws of Nature». Etter den nokså korte, men gode smakebiten «Apocalypse» er de nå tilbake med en litt lenger komposisjon, der bandet demonstrerer sin evne til å bygge tålmodig gjennom psykedeliske og tunge temaer som slippes mer og mer løs.

Mens det for meg ofte har vært Pia Isaksens som har vært Superlynx‘ desidert største styrke, evner det instrumentale virkelig å skinne på «Laws of Nature». Gitarene og trommene har sammen stålkontroll på intensitetsbølgene i låta, der vi etter hvert får servert noen strålende gitar-leads og dynamisk trommespill. At prikken over i’en settes med doble basspedaler er også en kul overraskelse. Alt dette komplementerer Isaksens steinansiktvokal utmerket, som i denne låta er i et ganske monotont hjørne og dermed ikke trer like kraftfullt frem som den ellers ofte gjør – uten at dette egentlig er noe stort problem.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singel

Superlynx – Apocalypse

Superlynx Release New Single And Video From Upcoming Album. | Dark Essence Records — Ute nå via Dark Essence Records.

Det er ikke ofte Metallurgi-raderen bare fanger opp én ny singel til våre ukentlige oppsamlinger, men denne uka er det faktisk slik. Heldigvis, kan man kanskje si, er det her snakk om en låt fra et band vi tidligere har latt oss imponere over. Da Superlynx slapp tittellåta til deres kommende album ‘Electric Temple’, kunne jeg nemlig melde om et utmerket stykke stoner-doom som også løftet bandets uttrykk produksjonsmessig.

Mens «Electric Temple» imidlertid føltes som en tålmodig femminutters introduksjon til hva Superlynx ville by på i 2021, passer det i mine øyne nesten best å omtale den nyeste singelen, «Apocalypse», som en slags teaser. Låta varer ikke lenger enn drøye to og et halvt minutt, og baserer seg i bunn og grunn på et enkelt, hypnotisk verstema som åpner og avslutter låta lavmælt, mørkt og rolig, men pryder midten med en buldrende intensitet som støtter seg på en blast-beat og vokal som løftes en oktav høyere. Mellom dette ligger gitaren i front med ganske så beintøff doom-riffing av den gamle skolen og et velfungerende, blues-aktig lead-tema.

Mer enn noe annet er det imidlertid Pia Isaksens vokalprestasjon som jeg synes kommer aller best ut. Vokallinjen er nesten forbausende enkel, men er, godt hjulpet av et flott omriss av effekter og flott plassering i lydbildet, fremført på en måte som egentlig er ganske interessant. Klarheten i Isaksens stemme og den minimalistiske melodien åpner for at det i det hele tatt fremstår ganske så guffent, og det hele minner meg en del om Chelsea Wolfes innsats på den moderne klassikeren ‘Apokalypsis’ (passende nok…). Når dette plasseres inn i Superlynx nokså gjenkjennelige stoner-doom-uttrykk blir det igjen ganske så friskt og kult. Så tror (og håper) jeg muligens også «Apocalypse», med tanke på lengden, gjør seg enda bedre på plata når den kommer i april. Som singel kan den muligens fremstå litt avstumpet og forsiktig, men noe mindre kul er musikken likevel ikke, og når den vekker interesse for hvordan den vil fungere i en større sammenheng, har den kanskje likevel gjort jobben den er satt til å gjøre.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Mork – «Svartmalt»

«Arv», den første singelen som ble presentert fra Morks kommende plate ‘Katedralen’ var en effektiv liten black’n’roll-låt som mer eller mindre fulgte sporet Halden-musikeren har tråkket opp på sine siste par utgivelser. Tre uker senere har vi enda et stykke musikk å bryne oss på, og vi kan med «Svartmalt» begynne å mistenke at ingen større mutasjoner har tatt plass i Mork sin genetiske make-up siden 2019s ‘Det Svarte Juv’. Dette er ingen betydelig skuffelse, ettersom Thomas Eriksen synes å foretrekke å utføre solid håndverk innenfor en etablert tradisjon heller enn å bane vei gjennom ukjent terreng, et valg som har fungert utmerket for ham til nå.

Hovedsakelig er det produksjonen som har blitt noe justert siden sist. Det hule og sprakende lydbildet på ‘Det Svarte Juv’ har blitt klarere og mer punchy, noe som passer de svingende black’n’roll-riffene som bryter ut etter den erkesvarte åpningen til «Svartmalt». Den stampende basstrommen nesten forlanger at lytteren hever nevene i været, en kommando som garantert kommer til å bli lystret av de uvaskede masser når live-konserten gjør sin retur. Det er ikke så mye vits i å dykke dypere inn i singelen enn dette; folk som er tilhengere av Eriksens musikk vet hva det dreier seg om det øyeblikket de ser den skyggelagte pillaren på singel-coveret. Det er all mulig grunn til å tro at ‘Katedralen’ kommer til å føye seg greit inn i rekken med plater Mork har gitt ut tidligere, alle sammen solide svartmetall-plater som varmer med sin gjenkjennelighet heller enn å blende med vågale manøvrer. Jeg gleder meg i alle fall til å sprette en flaske Wongraven og traske gjennom ‘Katedralen’, hele veien fra forkammer til alter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nifrost – Eit siste Ynskje

Singelen «Eit siste Ynskje» bærer bud om både et steg opp og et steg videre for vestlendingene i Nifrost. Her raffineres nemlig soundet svartmetallbandet har bygget opp over flere års virke, der sjangerens rå og obskure sider ofte viker for mer storslåtte, melodiske og progressive uttrykk – ikke helt ulikt det man tidligere har fått servert av sognametallens ubestridte konger i Windir og Vreid.

«Eit siste Ynskje» byr på én side på en klar produksjonsmessig overhaling fra både 2019s ‘Blykrone’ og 2016s ‘Motvind’, noe som gir den bunnsolide låtskrivinga et kraftig og godt uttrykk. I fronten for låtas hovedtema ligger en melodisk og sterk gitarlinje som byr på både melankoli og drivkraft, og med ulike tromme- og akkordvariasjoner bak holder den komposisjonen gående på stødig vis i store deler av låta. Riffet som – når det kommer rundt treminuttersmerket – står for et aldri så lite oppbrudd er såpass kult at jeg nesten skulle ønsket meg at Nifrost bygde videre på det i stedet for å returnere til det velkjente hovedtemaet. Mangelen på et lite øyeblikks dristighet til tross, så evner bandet å holde et slående uttrykk ved like gjennom hele låta.

«Eit siste Ynskje» er nemlig et profesjonelt og solid stykke moderne svartmetall. Assossiasjonene mine går vel så mye, om ikke enda mer, til utenlandske undergrunnsstorheter som Wodensthrone, Mgla og Drudkh av denne låta som til Sogn og Fjordanes metal-stoltheter. Men Nifrost fortsetter kanskje først og fremst å fortsette å finne en egen liten vri på det hele.

Skrevet av Alexander Lange

Superlynx – Electric Temple

Rent overordnet kan historiefortellingen om Superlynx’ «Electric Temple» sikkert være ganske lik som for Nifrosts «Eit siste Ynskje»; her er det også snakk om et solid, friskt metallband som girer opp produksjonskvaliteten etter to plateutgivelser og dermed kommer enda nærmere sitt høye potensiale. Men likhetene stopper også der. Trioen Superlynx er nemlig et sant barn av stonerdoomen, og siden bandet ble til i 2013 har det servert fuzzy, dronete og psykedeliske uttrykk.

Og slik kan nok også «Electric Temple» fint beskrives. Dette er musikk som sender meg tilbake til dager da jeg har sittet utrettelig og hørt på Earths ørkenrock på album som ‘The Bees Made Honey in the Lion’s Skull’, mens de orientalske vibbene fra Sleep-søskenet OM også sniker seg inn blant assossiasjonene. Denne fem minutter lange låta går i sine fire første i et taktfast, sakte og sikkert tempo der romslige gitarriff får utfolde seg med et strålende innslag av melodi, og der Pia Isaksens hypnotiske vokal blir som den klare, men litt illevarslende flammen på coveret. Slutten er kanskje ikke helt som man forventer, der trommene løper løpsk over en wah-gitarsolo som umiddelbart minner om Matt Pikes lignende eskapader på Sleeps «Marijuanaut’s Theme». For meg er det ingen tvil om hvilket musikalsk landskap Superlynx stammer fra – men like fullt evner de å stå for et friskt pust.

Skrevet av Alexander Lange

Minneriket – «Hjemlengsel»

Sjekk også ut «Hjemlengsel», en filmatisk liten kammer-komposisjon fra multi-instrumentalisten Stein Akslen under banneret til Minneriket. Musikken er kombinert med flotte naturbilder tatt fra lufta i en Youtube-video du kan se her, og jeg mener det lengtende teppet av strykere og piano bidrar til å skape en elegant og vinterlig atmosfære som smelter godt sammen med det visuelle. Dette føles for snaut ut til å være en one-and-done-situasjon, så jeg antar og håper at Akslen har planlagt noen ytterligere overraskelser utover året.

Skrevet av Fredrik Schjerve