rå svartmetall – Metallurgi

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Dark Delirium – ‘Abyss’

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Dark Delirium er et melodisk dødsmetallband fra Stavanger som på alle måter tilfredsstiller kravene til stereotypen «ungt og ambisiøst band». Kvintetten (tidligere en trio) har benyttet seg av hver bidige mulighet til å spille live som har bydd seg siden samfunnet åpnet for fullt, og har parallellt funnet tid til å spille inn en EP og starte opp skriveprosessen til album nummer to. Denne oppblomstringen i aktivitet har sammenfalt med en oppgradering av bandets live-garderobe, og med sine Phantom of the Opera-aktige aliaser virker bandet klare for å begynne å kuppe store oppvarmingsjobber i innlandet.

Den nyeste leveransen fra den utrettelige låtfabrikken som er Dark Delirium er EP-en ‘Abyss’, en utgivelse som både sementerer bandets kommersielle ambisjoner og blottlegger hindringene som må overstiges for å komme dit. De tre låtene som utgjør ‘Abyss’ viser en forståelse for de grunnleggende strukturene som støtter opp under sjangerens største låtsuksesser, men har enkelte mangler innenfor tekst, låtmateriale og instrumentalbidrag som hindrer dem i å oppnå den samme gjennomslagskraften som sine idoler.

«Bottled Anger» og «Familiar» bygger begge på solide, fengende ideer. Jeg har tidligere poengtert at bandet har slitt med å virkelig markere seg på refreng-fronten (et nødvendig mestringsområde for alle kommersielt innstilte melodeath-band), og på disse to låtene har Dark Delirium for alvor begynt å adressere denne kritikken. Førstnevnte har et refreng som elegant krones av kimende gitarer, og de halvgrowlede, melodiske vokalene på sistnevnte har et Joe Duplantier-aktig preg som gjør låta til en åpenbar utstikker i bandets låthistorikk til nå.

Men det er «Caught in the Spiders Web» som utgjør den aller største utstikkeren i bandets karriere, og også et av de klareste høydepunktene. Med sine duetterende, renplukkede gitarer og cinematiske lydeffekter fremtoner låta seg som et mellomspill fra den melodiske dødsmetallens storhetstid på det sene 90-tall, men Simeon Ekses growlede vokaler sørger for å tilføre låta en substans som hever den over denne noe spede rollen. «Caught in the Spiders Web»s Insomnium-aktige melodiske faktor er virkelig enestående, og jeg håper at Dark Delirium finner en måte å returnere til dette stilistiske området i sin videre skriving.

Dark Deliriums svake og sterke sider er fremdeles de samme som på tidligere utgivelser, men det skal sies at musikken har begynt å stabilisere seg rundt et kvalitetsmessig nivå som ligger nærmere idealet enn noensinne før. Gitarenes solospill sliter fortsatt med å finne den harmoniske lomma, og låtene mangler fortsatt de stratosfæriske og unektelige hooksene som kreves for å nå toppen av melodeath-hierarkiet. Jeg tror dog at bandet kun trenger tid til å lytte til og internalisere de legendariske utgivelsene innenfor sjangeren en liten stund til før de virkelig kan begynne å klemme til med sinn egen produksjon. Arbeidsviljen og lidenskapen er jo så åpenbart der, så det ville vært tåpelig å ikke forvente større ting fra bandet i årene som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Stryknin – Yersinia Pestis

Diabolske, hylende gitarer vrir seg som om de skulle vært helvetes flammes som omsluttet dem. Det fryktinngytende lydbildet gir seg straks hen til mindre skrekkelige men likeså dystre landskaper, i det diffuse tåkedotter av svartmetall materialiserer seg ut av intet og driver over synsfeltet. «Corpus Diaboli» fra den debut-EPen til svartmetallbandet Stryknin er noe så sjeldent som et instrumentalt og stemningssettende åpningsspor som faktisk tilfører lytteopplevelsen det lille ekstra. Med sin aura av Mayhemsk ondskap sørger «Corpus Diaboli» for å gjøre reisen inn i den vonde drømmen som er ‘Yersinia Pestis’ så skjellsettende som overhodet mulig.

Stryknins svartmetall er av en sort som blander de melodiske impulsene fra gammel Satyricon med en symfonisk skala ala Dimmu Borgir og Emperor, men med en bruk av lave frekvenser og trommeteknikker som gir det hele et hint av svensk dødsmetall. Kall det symfonisk Dismember-svartmetall om du vil, men bruk for all del ikke for mye tid og krefter på å plassere ‘Yersinia Pestis’ i en uttrykksmessig kontekst. Det viktigste å få med seg er nemlig at Stryknin spiller kraftig og eksplosiv svartmetall, med et overskudd av gode ideer som setter dem i dialog med noen av årets beste norske utgivelser innenfor sjangeren.

‘Yersinia Pestis’ er lastet i fronten med utgivelsens beste materiale. Tittelsporets eteriske korsang kommer sigende inn fra periferisynet, før låta eksploderer med en jagende melodi og rytmegitarer som spraker av høyfrekvent vreng. «Death Swept with Necrotic Intent» introduserer en undulerende gitarteknikk som muligens er inspirert av Blut aus Nords ‘Sect(s)’, ispedd noen bunntrålende og Dismember-aktige, tremulerende riff. Bandets bruk av dødsmetalliske elementer blir aldri tydelig enn på låtas bro, hvor buldrende, Skeletal Remains-aktige gitarer møter det mikrotonale koret fra tittelmenyen til Dark Souls 2.

Selv om «Yersinia Pestis» og «Death Swept with Necrotic Intent» utgjør EP-ens to klare høydepunkter, vil ikke det si at andre halvdel skorter på det riktig gode materialet. «Perseverance through Pestilence» kombinerer melodisk, tordnende svartmetall med Emperors storslagenhet, og «Plaguebreeder» benytter seg av noen Keep of Kalessin-aktige, aggressive fakter for å frembringe halsbrekkende intensitet. Alt i alt har jeg svært få høner å plukke med ‘Yersinia Pestis’ – det er en bunnsolid svartmetall-EP fra et band som synes å oppnå nøyaktig det de ønsker med musikken sin, og det på første forsøk! Stryknin klemmer til med en av årets sterkeste EP-er, passende nok rett på tampen av liste-sesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Entropic Awakening – Epilogue

Entropic Awakening er et ny-oppstartet, progressivt svart/dødsmetallband fra Kristiansand bestående av kun en enkelt, anonym skikkelse med navn «Delirium». Sjangerbetegnelsen er et forslag fra mannen bak prosjektet, men i realiteten er musikken på debutplata ‘Epilogue’ mye vanskeligere å klassifisere enn som så. Noen vil kanskje argumentere for at begrepet «progressivt» rommer de fleste former for uttrykksmessig kompleksitet, men personlig mener jeg at ordet fører en del kvaliteter med seg som ikke rommer ‘Epilogue’ vide spekter. Jeg vil argumentere for at skiva er et eksempel på både progressiv- og post-metall i sine sanne betydninger; musikk som kaster et uinteressert blikk på skillelinjene mellom sjangre i sin søken etter et utløp for pur og utøylet kreativitet.

«Covenant of the Condemned» hever sceneteppet på en måte som gjør inntrykk, med en kimende åpning med sterke trekk fra episk, melodisk dødsmetall. Den dramatiske modulasjonen som forekommer kun et minutt inn i låta er et tidlig tegn på de mange overraskende vendingene skiva kommer til å ta over sine snaue 40 minutter, før versets plutselige utbrudd stilner all introspeksjon til fordel for heseblesende momentum. Videre i låta følger sekvenser som kan minne om Athar Aghanons middelalder-pregede svartmetall og ledegitarer som beveger seg som finmekanikken i et sølv-ur.

«Myruzo, Expunger of Pride» beveger seg så inn i mer rytmisk lekne territorier, før en vagt Vildhjarta-aktig breakdown-seksjon ekspanderer i både bunn og topp med henholdsvis lavslyngte gitarer og høytsvevende tapping. For å ta vokaljobben har «Delirium» fått med seg en kar som operer under aliaset «Likelse», og det skal sies at karen gjør en beundringsverdig jobb med å svare på den eksentriske musikken med tilsvarende eksentrisk growling. Produksjonsjobben er på sin side ikke den skarpeste, men den er absolutt god nok til å formidle de mange styrkene til låtene som utgjør ‘Epilogue’.

Selv om hver enkelt låt inneholder flust med kruttsterke ideer, er det ikke til å komme fra at plata som helhet er et aldri så lite uttrykksmessig rot. «Baleful Alteration» befinner seg for det meste i et rendyrket men moderne hjørne av svartmetallen, men en digital og nesten industriell, hyperaktiv sekvens kompliserer dette bildet drastisk. «From Whence Nightmares Emerge» er på sin side en nesten renspikket dødsdoom-komposisjon ala Swallow the Suns tyngre materiale, og «Ashes of Tribulation» sjener inn i det særeste sjangermessige territoriet av dem alle – en sludgy og schizofren låt med She Said Destroy-aktig angularitet og usedvanlig groovy trommebeats.

Dette uttrykksmessige kaoset er dog fullstendig tilgivelig med tanke på at dette er den første skiva til en tilsynelatende kreativt rastløs musiker. De fleste låtene er bunnsolide sett i isolasjon, og åpningssporet og «Ashes of Tribulation» er noe av det gjevere jeg har hørt innenfor norsk metall de siste par månedene. I tillegg har vi jo den ti minutter lange «Shattering the Sphere of Accordance», en turbulent og melodisk perle som allerede på førsteskiva gir fullverdig uttrykk for «Delirium»s potensiale. ‘Epilogue’ er en upolert men givende plateopplevelse som bør oppleves av samtlige som tåler litt moderne og core-lenende elementer i sin sjangerblandende ekstremmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Praise the Sun – Alchemical Slave: Omen of Fire

‘Alchemical Slave: Omen of Fire’ er mitt første møte med Praise the Sun – et band som i utgangspunktet enkelt kan plasseres under sludge/doom-paraplyen, men som også fascinerer ved å skape en viss sjangerforvirring. Denne utgivelsen er i samme sporet som forgjengeren ‘Alchemical Omen: Slave to the Cause’ som ble sluppet i 2019 (men andre, urelaterte utgivelser har blitt sluppet i mellomtiden), og plasserer de skitne sludge-riffene under et driv som kan få det til å minne vel så mye om industrielle metallband som Godflesh og KEN Mode. Det store unikumet er imidlertid vokalen, som druknes i effekter, svøper det hele i en mekanisk mystikk (om det er mulig å si…) og fungerer forbausende bra i samspill med riffene.

Så er det nok riffene og det rytmiske drivet som er det mest kontinuerlige positive trekket ved ‘Alchemical Slave: Omen of Fire’. Vokalen fungerer stort sett fint, men blir litt vel obskur og ugjennomtrengelig særlig på de siste to låtene. Det er likevel en utgivelse jeg anbefaler sterkt – her er det uansett noe unikt som fortjener mangfoldige lytt.

Skrevet av Alexander Lange

Voidanth – Animus

EP’en ‘Animus’ er debututgivelsen til gothmetallbandet Voidanth, og ga meg med en gang et førsteinntrykk som ikke lovet spesielt godt. Åpningsminuttene på «Isophan Dreams» preges av noen ulne basslinjer lagt i bløt, nokså uhåndgripelig vokal og merkelige lydeffekter underveis. Heldigvis har jeg endt med å stille flere spørsmål rundt denne åpningen enn utgivelsen og uttrykket i seg selv; på sitt beste serverer Voidanth nemlig virkelig god og fengende gotisk, post-punksk metall, der vokalen, som riktignok noen ganger passer litt dårlig i sammenhengen, tilføyer et element av stonermetall som gir helheten noe egenart.

Allerede noen minutter ute i «Isophan Dreams» treffer bandet blink med et refrengtema som jeg neppe kommer til å gå lei av på en god stund, og som minner om en slags krysning av Ghost og den mer ukjente post-punk-juvelen Rope Sect. Neste låt ut, «Hellhound Soul», er god også i så måte, men demonstrerer med sitt litt svakere tema at det nok også er snakk om litt hit-or-miss-problematikk, og det blir tydelig på «Para Bellum», som med sitt litt manglende driv og mangel på virkelig sterke øyeblikk fortoner seg som EP’ens svakeste låt. Først på «End Times» er Voidanth virkelig i slaget igjen med et sterkt tema. Avslutningen «Devil’s Own» imponerer imidlertid også, da med kul anvendelse av synther og et deilig driv låta gjennom. Med det blir ‘Animus’ en sterk første affære for Voidanth, men også en utgivelse som går litt i bølgedaler.

Skrevet av Alexander Lange

Hideous Death – Remnants of Archaic Evil

Duoen Hideous Death er en flunkende ny spiller i den allerede kruttsterke norske thrash-scenen. På sin debut-EP ‘Remnants of Archaic Evil’ byr de på en rå og brutal sjangertolkning av den gamle skolen, og thrashmetallens slektskap med tidlig death metal eksponeres – «deathrash» er stilen duoen, ifølge dem selv, spiller, da med inspirasjon fra blant annet Slayer og Death.

Feil er det nok heller ikke, all den tid jeg nok først og fremst ville karakterisert dette som en mer eller mindre rendyrket – men kanskje litt ekstra brutal – thrash-utgivelse. Fra og med åpningen «Desolate Plains of Hell» får vi servert drivende riff i versene, virvelvindsoloer og raspete vokal tilslørt av obskure effekter, og det med en stålkontroll over råmaterialet og noen av sjangerens feteste triks. Hideous Death evner også å gi alle låtene sin egenart. «Master of Damnation Fires» byr på et helt strålende lead-segment i refrenget. Den to minutter lange instrumentallåta «Thundering Doom» har på sin side utgivelsens desidert raskeste, kuleste og sinteste riff, og tittellåta som får runde av det hele serverer noen fantastiske tremologitarpartier som fyker gjennom lydbildet som kniver – da supplert med en strålende doom-metallsk, gotisk og melodisk avslutning.

Det er sånn sett få svake punkter – om noen – på denne lille utgivelsen, og oppå låtskriverteftet finner man også en produksjonstilnærming som treffer blink. Skarptromma er en fryd i det primitive lydbildet, og det beste av det hele er muligens lead-gitarene, som får hvine høyt, fint og akkurat passe effektbelagt over et stort sett utilgivelig driv. Råskapen i uttrykket sender ikke bare assossiasjoner til thrash og death metal, men også til enkelte tidlige NWOBHM-juveler og også noe tidlig svartmetall a la Venom og Darkthrone. Med andre ord er det enormt mye å hente i ‘Remnants of Archaic Evil’, og den går inn i rekken av særdeles imponerende undergrunnsutgivelser fra i år.

Skrevet av Alexander Lange

Thale – Daudens Kalde Auge

Arbeidet med å skrive om ukas plater har vært usedvanlig givende denne uka. Fra Entropic Awakenings sjangeragnostiske og superkreative ‘Epilogue’, til Stryknins kraftfulle og heseblesende ‘Yersinia Pestis’; uker som dette gjør at jobben som amatørskribent tidvis kan fortone seg som en endeløs serie endorfinskudd i armen. Med en så stor treffprosent som utgivelsene har hatt denne uka skulle man forvente at Thales EP (minialbum?) ‘Daudens Kalde Auge’ sin jobb var å dra kvalitetsmålingene tilbake mot gjennomsnittet, men – skulle du sett – det gjør den altså ikke. Nei, ‘Daudens Kalde Auge’ er nok en jævla fulltreffer i en hit-parade som slår litt for hardt fra seg til å bare være en alminnelig release-uke i november (nevnte jeg forresten at samtlige av artistene mangler platekontrakt?).

Etter en intro som kunne satt lo-fi-skrekken i selv den mest fryktløse Bandcamp-eventyrer, slår «Mørket Faller Over Dovre» over i en ruskete men stemningsfull form for fangehull/borg-svartmetall. Trioens særegne og gjenkjennelige tonespråk blir godt komplimentert av produksjonen, som til tross for en svertet lo-fi-overflate byr på en autentisk kjellerklang og en gitartone som bærer noen av Turias karakteristikker. Thales musikalske borg er med andre ord distinkt til tross for at den er bygget med tradisjonelle teknikker, hvilket er overraskende vanskelig å gjøre (dersom man bruker havet av anonyme borgmetallskiver som kommer ut årlig som bevis).

«Thale» sneier innom litt forsurnet, Windirsk svartmetall, som balanseres godt kimende partier og en synth-lyd som er som plukket ut av 90-tallets tidlige symfoniske strømninger. «Alt Kan Ende Nå» byr så på et av EP-ens høydepunkter via Darkthroneske kraftakkorder, skjeve taktarter, mørkt folketonale riff og en fabelaktig melodi som støttes oppunder av kjølig og uttrykksløs koring. Turen rundt i borgen har nå ledet oss inn til strukturens hjerte, hvor akustisk klimpring og peisvarme byr på et betimelig avbrekk fra omgivelsenes golde steinvegger.

Det henger iskrystaller i lufta når vi når vi blikker ut kikkehullene, og spøkelser svever rundt i korridorene idet «Trell» fører oss over i EP-ens avsluttende halvdel. De groovy gitarhuggene og de punkete utropene er nydelige kontraster til utgivelsens ellers høytidelige atmosfære, og broens utbroderte melodi sementerer låta som nok et høydepunkt idet synthens kontrapunkt entrer bildet. Det siste møtet under vår borgvisitt blir med husets herre selv, der han står i borgtårnet og skuer olmt utover horisonten på «Solnedgang». Låta er en verdig avslutning på skiva, med sine glitrende harmonier og post-punk-aktige gitarhooks.

‘Daudens Kalde Auge’ er en oppslukende plateopplevelse som utgjør en sterk motpart til den veritable syndefloden av underarbeidet svartmetall som truer med å oversvømme Bandcamp til enhver tid. Materialets styrker trenger med enkelhet gjennom den lavoppløste produksjonen, og resultatet er – akkurat som med Stryknin – en av årets sterkere norske svartmetallutgivelser, i alle fall i EP-form. Det er med vemod jeg legger bak meg en såpass sterk release-uke som årets 44. uke har vært. Heldigvis har jeg et knippe nye utgivelser jeg kan spille i stykker som høstkulda virkelig trapper seg opp, og som garantert kommer til å være i tankene mine nå som tiden for å oppsummere året nærmer seg. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

UMORAL – Der Sola Aldri Skinner

Mange sperrer nok øynene litt opp når åsynet av coveret på UMORALs debutplate ‘Der Sola Aldri Skinner’ kommer opp på skjermen. Her er det snakk om et svartmetallprosjekt der det hyperseksuelle får jobben å mane frem provokasjon og avsky, og kanskje er det et kvalitetstegn (eller ikke) at jeg selv i alle fall ikke helt vet hva jeg skal trekke ut av bandets uttrykk. Den sterke eimen av uhøytidelighet gjør det litt vanskelig å plassere det inn i en svartmetallkontekst, og assossiasjonene til visse punk- og grindcore-varianter er av naturlige grunner mer iøyenfallende. Mens tematikken innenfor for eksempel pornogrind går som en naturlig komponent i et tilsvarende uhøytidelig, kaotisk og usmakelig musikalsk enhet, er nemlig UMORALs bidrag integrert i et relativt polert svartmetalluttrykk. Det gjør ‘Der Sola Aldri Skinner’ interessant, men også til en utgivelse som for mange nok kan virke i overkant plump. Dette mener jeg man kan si i forlengelse av at det provokative elementet kan virke litt platt når det plasseres innenfor svartmetallens estetikk, som ellers preges av uttrykk som kanskje er vel så outrære, men som i mindre grad spiller på en såpass usminket shock rock-effekt som det UMORAL maner frem på denne plata.

Det går uansett desidert best på starten – åpningslåta «Du Som Skjender Hvert Kroppens Hulrom» baseres på et beintøft, men enkelt, riff og har en slags sjarm med den gaulende vokalen som tydelig får frem både tittellåta og andre voldsomme gloser i låtteksten.

Sett bort i fra all staffasjen kan ‘Der Sola Aldri Skinner’ rent musikalsk videre betraktes som en nokså vanlig svartmetallutgivelse som også evner å imponere stort til tider. De sterkeste prestasjonene hører nok til gitaristen Teloch, som ellers er kjent for å spille i Mayhem, som både stiller med mer eller mindre klassisklydende metallriff, kule nikk til svartmetallens gamle skole og nærmest atmosfæriske, mollbefengte temaer som sender flere assossiasjoner til sistnevnte band – for eksempel på «Miracle» og høydepunktet «Characteristics Of A Tiny Soul». Riffene på «Shut Up And Worship My Cunt» er på sin side upåklagelige i sitt skjæringspunkt mellom gammel Enslaved og Darkthrone. På «Tnuc Eht Fo Tluc Eht Fo Tilc» (les det baklengs) spiller UMORAL videre på mange av de samme elementene, men får også dratt inn et overraskende storslått og atmosfærisk midt- og sluttparti på strålende vis.

Vokalist Zweizz bidrar også med mye kvalitet videre på ‘Der Sola Aldri Skinner’, spesielt når vokalen hans forvrenges og dynkes i brutaliserende effekter. Produksjonsmessig forstår jeg imidlertid lite av innslaget av de lyse clean-vokal-tonene som stadig dukker opp – jeg er ikke så sikker på hva de føyer til i det hele tatt, og virker noe forstyrrende der de også ligger merkelig til i miksen. Det kan også være verdt å nevne at jeg synes plata nok taper seg litt mot slutten og at noen låter dras ut litt vel lenge. Likevel er ‘Der Sola Aldri Skinner’ definitivt en nokså sterk svartmetallplate – i all sin avskyelighet.

Hengestaur – Eldhug / Frostnid

Svartmetallduoen Hengestaur åpnet august måned med to forfriskende EP’er ved navn ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’, så vel som compilation-plata ‘Dødsveldet’. Hengestaur er selv på sin Bandcamp-side tydelige på at utgangspunktet er råskapen fra den norske svartmetallens tidlige dager, og samtidig som at musikken utvilsomt vitner om at dette stemmer, er det denne gangen også snakk om utgivelser som også signaliserer litt nye takter for sjangerlandskapet duoen vandrer i.

Både ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’ kan nemlig i utgangspunktet ses på som ganske vanlige tilskudd innenfor mer melodisk, folkemusikkinspirert og melankolsk svartmetall, samtidig som at Hengestaur gjør en del litt underlige – men like fullt velfungerende – valg innenfor produksjon og låtskriving. ‘Eldhug’ åpner for eksempel overraskende progressivt for en svartmetallplate med noen helt fantastiske, melodiske og vakre temaer i «Kniven», som kan minne om en slags krysning av Krallice, Kvelertak og Windir.

‘Eldhug’ er nok i det hele tatt den sterkeste EP’en av de to det er snakk om her. Hengestaur følger opp den sterke åpningen med noen sterke, melankolske og en smule mer intense svartmetalltemaer i «Eld og Bryne» der melodiene komplementeres på uhyre fett vis av nokså groovy rocke-elementer. Den mer riffbaserte «Rotlaus» imponerer også, blant annet med en storslått outro der lead-gitarer skjærer nydelig gjennom lydbildene, og serverer attpåtil en litt mer tålmodig og mindre hektisk låtstruktur enn det man får på de fleste andre låtene på disse to EP’ene.

‘Frostnid’ er noe kortere og består bare av nesten tolv minutter med musikk. Det åpner hakket mer intenst enn ‘Eldhug’ og også litt merkelig ved at åpningslåta «…Der Gjekk Ein Kulde I Meg» på sett og vis er delt i to; en rask fade-out kommer allerede midt i låta. Det fungerer imidlertid overraskende bra, om enn ganske uelegant, og det rolige sluttpartiet kompenserer fint for den voldsomme intensiteten i første halvdel. Voldsomt blir det igjen på den vel så sterke «Brenn Di Sjel Til Jorda», før Hengestaur avslutter med ambient-stykket «Gje Taps For Galskapen» – tilsvarende avslutningen på ‘Eldhug’, «Stjernetåke». Dette er flotte segmenter i disse utgivelsene, men jeg kunne nok ønsket meg en bedre integrering av dem – nå høres de mest ut som interludes, og jeg har kost meg med dem når jeg har hørt på EP’ene rett etter hverandre, men som avslutninger synes jeg de etterlater seg et lite tomrom. Det er imidlertid nok en grunn til å ønske seg en større og mer ambisiøs utgivelse fra Hengestaur – dette er nemlig en duo som på disse to EP’ene tydeliggjør et stort potensial.

Skrevet av Alexander Lange

Øksehovud – Benighted in the Luminous Glow of Sin

Etter forrige ukes kroning av den fenomenale skiva til Blutumhang må det nesten sies at Nithstang Productions kan vise seg å være årets plateselskaps-funn for Metallurgi. Erfarne lyttere har all grunn til å være skeptiske i møte med et selskap som utelukkende vier seg til rå og lavoppløst svartmetall, ettersom de finnes flust av eksempler på selskaper som pusher monotone og idéfattige svartmetallutgivelser i estetikkens navn. Nithstang fungerer som en god motpol til denne tendensen, ettersom selskapet har prestert å signere en lang liste med artister som alle tviholder på egen identitet til tross for sine klare forbindelser til rå svartmetall.

Øksehovud var definitivt oppe og nippet i hælene på Blutumhang på demoen ‘Makt, Høyhet, Herredømme’ fra tidligere i år, en fabelaktig utgivelse som vevde episke melodiske tendenser inn i den nesten ugjennomtrengelige røykveggen som kjennetegner lo-fi svartmetall. Skiva var et tydelig bevis på de enorme fordelene sjangeren har å hente i god låtskriving, ettersom de syv låtene sammen dannet en logisk konstruksjon som gjorde det naturlig for meg å anse den som en full-lengder heller enn som en demo. På sin nye split med Crucifixion Bell tar Øksehovud dermed et skritt tilbake fra den mer kompositoriske stilen som preget ‘Makt, Høyhet, Herredømme’, og byr oss heller på tre låter av en mer hypnotisk og dvelende karakter.

En bunnløs avgrunn av mørke frekvenser åpner seg opp idet man trykker play på den første låta på Øksehovuds side av splitten, «En Trollkjerrings Vrede». Illevarslende trommeslag stiger opp fra det svimlende mørket, og før du rekker å trekke deg tilbake griper den stormende svartmetallen tak i nakkeskinnet ditt og røsker deg over kanten. Låtas syv minutter oppleves som et fall gjennom en endeløs sjakt av melodisk og nesten episk svartmetall, et eksempel på lo-fi svartmetall som titter forbi de primitive progresjonene som vanligvis kjennetegner stilarten. «Våbønn av Bark og Blod» er en mer aggressiv affære, med gitarer som jager som vredens vinder rundt enn forstyrret grav.

Den auditive tåken fortettes så til et nesten Vintlechkeit-aktig nivå på «Cloaked in Fiery Death», en suggererende og stormende låt som stadig kaster sitt blikk tilbake til den symfoniske svartmetallens spede begynnelse. ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’ når sitt ekstrempunkt på denne låta hva gjelder hypnotisk repetisjon, og monotonien truer med å kicke inn rundt fem minutters-merket. Utbetalingen kommer dog umiddelbart i form av et drivende og klimaktisk Darkthrone-riff, og dette trekket forvandler låta fra en noe langdryg meditasjon til splittens avsluttende høydepunkt.

Til tross for at ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’ ikke klarer å overstige ‘Makt, Høyhet Herredømme’s tårnende fasade er det et sterkt og egenrådig tillegg til enmanns-bandets diskografi. Jeg foretrekker Øksehovuds side av splitten fremfor Crucifixion Bells mer forkullede og brutale side, mye grunnet den innhyllende andrebølges-atmosfæren mannen lokker ut av sine varmglødende gitarer. Øksehovud skriver lo-fi svartmetall som klinger autentisk og meningsfylt på ‘Benighted in the Luminous Glow of Sin’, og utmerker seg dermed som en av de mest lovende norske prospektene innenfor uttrykket for øyeblikket. Anbefales for samtlige fans av rå svartmetall og andrebølgens tidlige og mest støyende verker.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Neurotic Doom – Netherwards into Catacombs

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Rundt bloggens oppstart sist høst skrev jeg en omtale av debuten til soloprosjektet Neurotic Doom, ‘Where All Light Dies’. Plata imponerte meg med sin grundige sammensveising av funeral doom og dødsmetall, i tillegg til den sjelesvekkende atmosfæren som oste ut av musikken og tekstenes nihilisme og håpløshet. Nå er mannen bak prosjektet tilbake med demoen ‘Netherwards into Catacombs’, en utgivelse som ikke helt usannsynlig kan bli det første møtet med Neurotic Doom for et lite, internasjonalt publikum. Dette er ikke minst på grunn av en cover-illustrasjon som tar i bruk samme visuelle utforming som en mengde legendariske demoer innen for døds/doom, men også som følge av den høye presisjonen i utformingen av demoens uttrykk.

La meg spesifisere; den høye uttrykksmessige presisjonen innad i hver enkelte låt. Er det én ting som rettferdiggjør utgivelsens status som demo er det nemlig at de stilistiske skiftene fra låt til låt sår en viss tvil rundt hvilken retning Neurotic Doom akter å ta på sine fremtidige utgivelser. ‘Netherwards into Catacombs’ består henholdsvis av en tung og treskende døds/doom-bulldoser i form av åpningssporet «Abhorrent Wounds», en altoppslukende, røykfylt dødsmetall-katakombe ved navn «Assimilated by Shapeless Sentience», og en innhyllende og prektig funeral doom-koloss i sitt avsluttende nummer «The Eventide Gown». Samtlige av de tre stilistiske retningene kunne trolig vist seg å være levedyktige over tid, ettersom de alle er utført på strålende vis; likevel kaster denne utrykksmessige usikkerheten et noe ubestemmelig slør over demoen.

Til tross for en god kvalitetsmessig standard over ‘Netherwards into Catacombs’ tre spor bor det ingen tvil i meg rundt hva som er demoens høydepunkt. Den ti minutter-lange «The Eventide Gown» byr på en uimotståelig atmosfære av nedslått melankoli, som etter betydelig med nedadgående kverning ender med en vital og håpefull syklisk melodi som lokaliserer og smadrer hjerteroten. Det er ingenting galt med «Abhorrent Wounds» og «Assimilated», – de er begge solide utløp for Halvorsens mer avstraffende og brutale rytmiske impulser – det er bare det at «The Eventide Gown» har en tekstlig-musikalsk synergi som setter langt dypere spor enn sine omgivelser.

Halvorsen har på ‘Netherwards into Catacombs’ brukt demo-formatet til nettopp det det er lagd for: til å eksperimentere og peile ut alternative musikalske kurser for sitt enmanns-band. Demoen inneholder på sett og vis spirene til hele tre lovende ekstremmetall-prosjekter, så det er opp til Halvorsen å bestemme hvilket uttrykk han ønsker å basere Neurotic Dooms videre utvikling på. ‘Netherwards into Catacombs’ er uansett en givende og autentisk-klingende døds/doom-utgivelse som lever sin filosofi til det fulle, og dermed tilbyr verdifullt innsyn i Halvorsens stadig ekspanderende tankeprosesser rundt egen produksjon av ekstremmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Seven Princes of Hell – Hellalujah

Til slutt har vi ‘Hellalujah’, demoen til det nye solo-prosjektet til Skrymir Skogheim. Det ti minutter-lange trekløveret oppleves mer som et privat rituale enn en musikkutgivelse, med en indre logikk og flyt som trolig kun kan tydes av Skrymir selv. Den bassløse og hule miksen vil være et stort hinter for selv tilhengere av lo-fi svartmetall, og det hjelper ikke at trommene stadig vinner over gitarene i konkurransesprinten de utøver seg i mellom. Likevel finnes det positive sider ved demoen som er verdt å merke seg – noen små holdepunkter de mest værvante av oss svartmetall-lyttere kan klinge seg fast til.

Disse holdepunktene er henholdsvis de Windir-liknende lyse og folketonale gitarlinjene som åpner «Daemon (Free Your Mind) og den stadige vekslingen mellom svingende svartmetall og tvistende, dødsmetalliske strofer som preger «Satan (Hail Satan)». Sistnevnte er den klart mest koherente av de tre låtene, med en andre halvdel som skjener inn i Isengardsk garasje-doom og svartflekket tradmetall. I liket med Skrymirs hovedprosjekt er dette dog for de færreste av oss, en idiosynkratisk febervisjon som fascinerer i sin ukonvensjonelle fremtoning. Sjekk det ut dersom du er velbefaren innenfor übersmale uttrykk; hvis du derimot synes at Fürze og Master’s Hammer blir i særeste laget kan Seven Princes of Hell trolig sende deg inn i permanent psykose.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Psychonaut / Sâver – Emerald

Sâver er et prosjekt med medlemmer kjent fra Tombstones og Hymn. Det er nok også et prosjekt som kanaliserer de kreative kreftene bak stoner-, sludge- og doom-metallen i disse bandene til noe som i større grad ligger i et litt romsligere og teksturfokusert post-metal-landskap. Debutplata «They Came with Sunlight» kom for to år siden, og nå står en split med det belgiske pysch-metallbandet Psychonaut ved navn ‘Emerald’ for tur – en utgivelse der bandene egentlig utfyller hverandre såpass naturlig og godt at det nesten kan føles mest som én eneste EP fra ett band.

Jeg må, på tross av denne bloggens strenge fokus på norske band, åpne med å slå fast at Psychonauts «The Great Realisation», er en strålende åpning på ‘Emerald’. Låta varer i hele 16 minutter, og bandet plasserer suggererende, drømmende partier på helt utmerket vis i en struktur som føles ganske så progressiv.

Sâvers bidrag er de to påfølgende – og siste – låtene: «Dimensions Lost» og «Obscured by Aeons». Førstnevnte er en usedvanlig interessant, eksperimentell og elektronisk sak som plukker opp tråden fra den nærmest overveldende Psychonaut-låta, der Sâver leker med minimalistiske trekk og får frem en ganske guffen stemning i de lange, iskalde ambient-tonene. Metallen vender imidlertid tilbake når låta videre glir godt over i «Obscured by Aeons», der Sâver blander stoner-girarer, de metalliske teksturene jeg kjenner fra band som Lantlôs med beinhard og seig sludge-riffing a la Neurosis. Det gjøres på dynamisk vis i en lang og interessant låt, der Sâver evner å få svært mye ut av elementer og motiver som egentlig er ganske så monotone. Variert vokal, meditative og fantastisk tunge gitarsekvenser og tålmodig oppbygning gjør denne låta til en verdig avslutning på en split jeg har fått overraskende mye ut av – ‘Emerald’ anbefales på det varmeste.

Skrevet av Alexander Lange

Communion of Souls – Concept of Illusion

Communion of Souls er et tungmetall-band fra Ringsaker som lar seg inspirere av 70/80-tallets fundamentale dokumenter, spesielt klassikerne som ble produsert av den britiske ny-bølgen som kjennetegnet via bandene Iron Maiden, Judas Priest og et helt hav av mindre kjente entiteter. Til tross for at de virker å være relativt ukjente i både innland og utland har gruppen allerede skrevet og sluppet to plater og en EP, samtlige med et sound og en visuell utforming som taler om et band som vet nøyaktig hvor de vil med musikken sin. Nå i slutten av Mai ble tredjeplata ‘Concept of Illusion’ sluppet via Rocktower Records, en utgivelse som utgjør et logisk trinn videre for deres tilbakeskuende lydbilde.

Mitt førsteinntrykk av Communion of Souls da jeg trykket play på deres nyeste utgivelse var at det her måtte være snakk om musikere som var aktive, om ikke helt i begynnelsen, så i alle fall i kjølvannet av den britiske bølgens opprinnelse og ekspansjon. Musikerne synes å ha fullstendig oversikt over NWOBHM-inventaret og dets finurligheter, så jeg ble rimelig overrasket da jeg fant ut av Communion of Souls ble opprettet i 2012. Den uanstrengte måten de kombinerer særegenhetene til grupper som nevnte Maiden og Priest med de blankere overflatene til grupper som Queensrÿche og Dokken vitner om at banden mer eller mindre har levd hele sitt liv med NWOBHM-slagere på anlegget, og at de nå er klare for å jobbe i retning sitt eget take på uttrykket.

Plata kaster lytteren hodestups i en av bandets episke, harmoniserte åpninger på singelen «Master of Disaster», som etter litt gnissende gitar-harmonics bryter ut i et røft, Judas Priest-aktig riff. Før-refrenget og refrenget plasserer Maidens rolle som primær inspirasjonskilde i rampelyset via vokalmelodier som dobles av ledegitaren, samt et refreng som domineres av Johannes Hullebergs Dickinson-aktige belting. Førstesingelen «Abyss» introduserer oss derimot for de nevnte «blanke flatene» til Queensrÿche via versets renplukkede gitarer, samt et refreng som trolig er det sterkeste på hele plata. Så langt er alt vel i Communion of Souls‘ ærbødige univers, og den duellerende gitarbroen på «Abyss» sørger for å understreke dette på insisterende vis.

Både tempo og energinivå eskalerer så drastisk på de neste par sporene, den fartsglade hardråkk-kula «End of the World» og den nesten bøllete og uregjerlige «Mindless Mind». På dette tidspunktet har Communion of Souls demonstrert det samlede arsenalet som anvendes på resten av plata, og den videre spenningen stammer mest fra måten de varierer det musikalske landskapet heller enn de rå bestanddelene av landskapet i seg selv. «Time Has Come» er unntaket som bekrefter regelen, som med sine lekne gitarstemmer minner om de mer rampete kreative impulsene til band som Hell og Satan.

Så er det en gang slik med denne typen bombastisk og storskalert tungmetall at suksessen avhenger av bandets evne til å overbevise fullstendig i alt de gjør, fra hvert minste gitarlick til de mest stratosfæriske Halford-hyl. Til tross for sine mange år som musikere har ikke Communion of Souls klart å oppnå denne nesten overnaturlige selvfølgen i sitt mest tekniske spill, og som resten av oss dødelige strekker de som resultat ikke mye lenger opp en sokkelesten til sine gjeveste idoler. Dette utsagnet tror jeg nok at gutta i Communion vil innfinne seg i, ettersom at de mest sannsynlig kjenner de uoppnåelige høydene til sin utvalgte uttrykk enda bedre enn undertegnede. ‘Concept of Illusion’ er uansett et solid stykke klassisk metall som vil være som kattemynte for folk som vokste opp med sjangeren, samtidig som den etterlater enda litt rom for Communion of Souls å vokse inn i på sin neste utgivelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Filthdigger – Abysmal Demo

For de av oss som har latt seg bergta av de udødelige klassikerne fra 80/90-tallets dødsmetall-pionerer er det et utsagn som aldri kommer til å lyde falskt: vi kan aldri få nok dødsmetall. En kar som har tatt denne universelle sannheten til seg er «Nekromizör», som i 2012 opprettet sideprosjektet Filthdigger for å spille dødsmetall slik den var ment å spilles, nemlig «råttent, hardt og fort». Etter utgivelsen av mini-albumet ‘Damned by the Living Dead’ tok bandet en kortere pause, men returnerte sporenstreks med en advarsel om at «the chopping spree is on.»

Sist uke ble vi servert klassisk dødsthrash av Agders-bandet Nithe, og da er det vel bare på sin plass at Filthdigger representerer dødsmetallen seigere og sykeligere impulser med ‘Abysmal Demo’ denne uka. Demoen henter sine klareste trekk fra de tidlige utgivelsene til band som Autopsy og Grave, en kombinasjon av stampende riff, kravlende doom/døds, samt en og annen rabid spurt. Kledt i en produksjon som kombinerer den klassiske dødsmetallens obligatoriske råte med en hakket mer moderne klarhet og punch ligger forholdene til rette for en forjævlig og smektende dødsmetall-demo, forhold som gutta i Filthdigger vet å benytte seg av.

Åpningslåta ‘Abysmal Grave’ er med sine nesten ti minutter en soleklar hovedattraksjon. Ondskapsfulle kvintharmonier inspirerer de antatte døde til å lee på både lemmer og kistelokk, og innen den tikkende ride-klokken har rukket å telle ned til bandets fulle entré har en betydelig mengde av levende døde rukket å organisere seg i posisjon til det som kan se ut til å være en «Wall of death». Filthdigger bryter ut i et infernalsk og jagende riff, og de døde konsertgåerne detonerer i en eksplosjon av likrester, lemmer og blodsprengte øyne. Bandet setter deretter fyr på det som er igjen av likene, og iakttar det blussende bålet til lyden av en langstrakt og sakteflytende strøm av melodiske ledegitarer over hypnotiserende doom/death.

«Wrath (of the Dead)» springer så ut av krypten med en klassisk, huggende dødsmetall-fanfare, før et punkete, d-beat-akkompagnert hovedriff etablerer låtas gjennomgående høye tempo. Gitarene, – som låter som at de dekket av pels-aktig mugg – danner et robust underlag til «Violator»s intense og avsindige brøling, og det hele bygger til en adrenalin-injeksjon av et spurtende dødsthrash-parti som er verdt inngangsprisen i seg selv. Det avsluttende coveret av Autopsys «Ridden with Disease» kan virke overflødig for lyttere som er kjent med Filthdigger fra før og heller gjerne skulle hatt mer original-materiale, men for min egen del er inkluderingen av låta et logisk valg som demonstrerer hvor nære bandet er å fange den mytiske og flyktige «dødsmetall-ånden» som animerer de gamle klassikerne.

‘Abysmal Demo’ er en utgivelse som overbeviser i sin gjenreisning av gamle idealer, og som byr på akkurat nok av egne innfall og påfunn til å unngå status som ren hyllest. Den autentiske, kompakte råten som bandet farer med er virkelig ikke overbrukt blant de beskjedne, norske dødsmetall-legionene, så plassen er mer eller mindre reservert under Filthdiggers navn om de ønsker å legge beslag på den. Forhåpentligvis har de en oppfølger til ‘Damned by the Living Dead’ på vei, men imidlertid kan vi nyte den rike stanken av dødt vev som oser ut av ‘Abysmal Demo’, en obligatorisk lytt for norske fans av OSDM.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vandrer – Pilgrim of the Pineal Light

Usignerte, ute nå via div. strømmetjenester

Det er ikke mange i Norge som bryner seg på den spennende og risikable rariteten instrumental doom-metall. Kanskje er det trondheimske enmannsprosjektet Vandrer, med Ole Martin Hellesø bak spakene, det eneste som gjør nettopp det her til lands. Siden oppstarten i fjor har Hellesø i alle fall servert mangfoldige minutter med monumentale, seige og dystre dommedagstoner, først på den selvtitulerte debuten og deretter ‘In Search of the Path to Return’ i januar. Sistnevnte var en plate som imponerte meg med en del mektige riff og en helt fantastisk gitarlyd, men som – muligens i forlengelsen av sjangerens natur – ble noe ensformig i lengden der samtlige låter strakk seg over timinuttersmerket.

Den nye og litt kortere utgivelsen ‘Pilgrim of the Pineal Light’ følger i mye av det samme sporet, i alle fall i utgangspunktet. Tittellåta åpner ballet i klassisk stil med noen riff som føles større enn alt mellom himmel og jord, lavmælte leads og taktfaste trommer – og tonen for låta er dermed satt. «Pilgrim of the Pineal Light» durer og går i over 13 tunge minutter, der et lite avbrekk med clean-gitarer fungerer som et brudd mellom to hoveddeler som, med litt unntak underveis, baserer seg på det samme, meditative doom-riffet.

Igjen er det ikke riffet og lyden av det, men den ganske endeløse repetisjonen, som gjør at jeg holder hyllesten litt tilbake og savner at Vandrer får litt mer ut av tonene. Gitarlyden er som før helt i toppsjiktet av hva jeg har hørt av norsk metall de siste månedene, og får noe helt fantastisk grovkornet av det som åpenbart er en høylytt rørforsterker.

Og sånn sett forløses også et tidligere uforløst potensiale i andrelåta «Closing the Loop of Creation» – en sann drone metal-juvel. Kall Vandrer en Sunn O)))-klone på denne låta om du vil, men for en som meg, som alltid har satt pris på Stephen O’Malley og Greg Andersons evne til å finne den helt riktige gitartonen i verkene sine, synes jeg denne låta uansett er en strålende prestasjon av Vandrer. «Closing the Loop of Creation» er det desidert kuleste jeg har hørt fra dette prosjektet til nå, nettopp fordi Vandrers utmerkede forståelse og tilnærming til gitarlyd får så god og passende eksponering ved at ikke bare vokal, men også trommer, er fullstendig fraværende. For dette er ikke noe mindre ensformig enn alt det andre Vandrer har kokt opp, men rendyrker det Hellesø får til aller best på en svært appellerende måte og bringer lytteren til et litt annet sted. En ordentlig deprimerende lead og egentlig ganske vakre clean-gitarer mot slutten gir låta attpåtil litt variasjon.

Så er både tittellåta på denne EP’en(?) og, for den saks skyld, det meste av Vandrers tidligere materiale, spennende og mektige saker. ‘Pilgrim of the Pineal Light’ går inn i diskografien til et prosjekt jeg gleder meg mye til å følge med på videre fordi prosjektet holder en god, om enn noe ensporet, kvalitet ved like. Så er det altså det direkte nye ved denne utgivelsen som imponerer meg desidert mest.

Skrevet av Alexander Lange

Vevstol – Nordvestpassasjen

Nithstang Productions er et plateselskap som fra en ukjent lokasjon pumper ut mengder av anonym, rå svartmetall. Formatet er kassett, det visuelle begrenser seg til et pirrende fargespill av svart og hvitt, og innspillingene høres på det jevne ut som om de er spilt inn på en Fisher-Price Play Tape Recorder i forsetet på en Audi ’71-modell. Vevstol er en av mange artister som får pushe sin misantropiske elendighet ut til plateselskapets trolig dedikerte publikum, og deres sound er en forpunket og forbrent form for svartmetall som ikke har behov for fjærpenn-veivende tullinger som meg for å finne frem til de riktige lyttere.

Med låttitler som «Det Svingende Vannet» og «Bar Rognskjoldet» er i det hele tatt litt tvil rundt hvorvidt Vevstol er norske i det hele tatt, men jeg velger – som jeg alltid gjør – å blindt og totalt ukritisk stole på Metal-Archives sin informasjon. ‘Nordvestpassasje’ er i alle fall en liten perle av en lav-oppløst svartmetall-demo, befolket av åtte barbariske låter som tvinger deg i knestående med brysk og insisterende stahet. Samtlige låter bygger på en punkete two-step i trommene og ignorante power chords i gitarene, med en og annen omvei innom enten pur, stormende svartmetall eller tilslørte, melodiske lender. Det er egentlig ikke så jævlig mye mer å si enn at vi har med pur og no-nonsense svartpunk å gjøre, som til tross for sin repetitive natur griper tak i både hud og hår og truer med å fortære deg på like linje med de firbente drapsmaskinene på kassett-coveret. Lytt med omhu.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Beaten to Death – Laat Maar, Deel Vier: Ik Verhuis Naar Endor

Da har vi kommet til veis ende på en meget flott og langstrakt tur gjennom Beaten to Deaths ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Fjerde kvartal fra det uttrykksmessig sprelske grindcore-bandets skogs-fikserte epos ble sluppet 30. Desember, og med det er albumet fullbyrdet, spektralsteinene samlet og evighetssteinene trygt festet på Thanos’ veldige hanske. ‘Laat Maar, Deel Vier…’ legger ut på en siste sjarmøretappe gjennom den skogen i universet som kanskje har mest problemer med å innrette seg etter naturens lover; Ewok-befolkede Endor fra Star Wars-universet.

Del fire føyer seg godt inn i rekken med tidligere utgitte EP-er, samtidig som den avslutter sagaen på egenartet og verdig vis. «Melankolske Oppstøt» blaster og ruller nedover Endors strandstripe som en regnbuefarget Droideka, før en skarptromme-fanfare og hektiske gitarer leder inn i refrengets rungende akkorder. Rumling i underveksten varsler om tyngre forsterkninger fra imperiets hold, og sannelig kommer ikke de buldrende døds/doom-riffene til «Rectal Dark Ages» stampende ut i skuddvekslingen med død i blikket. Det dannes et naturlig opphold i konflikten når ewokene samler seg for å spise rotgrønnsaks-gugge ut av hjelmen til en død stormtrooper på «If Your Music Were a Blowjob it Wouldn’t Suck». Smektende emo-gitarer akkompagnerer blyg metall-koring, og i kjent Beaten to Death-stil makter sammensetningen både å være voldsomt affekterende samtidig som den opprettholder en viss parodisk funksjon.

EP-en og plata konkluderes med den lengste og mest signifikante låta vi har blitt servert så langt i reisen gjennom ‘Laat Maar’. Lyse, skingrende akkorder bryter opp i guttas mer tradisjonelt stormfulle grindcore, før klimprende mandoliner og sildrende bekker av pianospill tar anmelders hender og leier ham inn i en ukjent og blomstrende oase i Endors ellers så Californske fauna. Miksturen av grøtete koring, nordisk festival-indie og Mario Duplantier-tromming som vokser frem i kjølvannet må rett og slett høres for å bli trodd. Med sitt dramatiske post-rock crescendo toppet med gong- og bjelleslag står «Crying on the Outside, Living on the Inside» i fare for å overbelaste, men samtidig er det altså helt merkelig gripende. Det er som å bli tatt som gissel av en monstrøs hybrid av WU LYF og Explosions in the Sky og utvikle sterke, ubeskrivelige følelser for begge to.

Det hjelper at låttekstene til Beaten to Death på ‘… Deel Vier…’ dysser ned absurdismene til fordel for mer relaterbar tematikk enn tidligere. Gutta er tydeligvis ikke noe mer resistente mot 2020s mentale gulag enn allmennheten, og låtene hadde det lettere med å snike seg inn i livet i anmelder som resultat. ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’ er absolutt verdig å være ukas favoritt på bloggen, – denne og de fleste andre uker – men for å rette søkelyset mot så mange fortjenende artister som mulig velger jeg å smekke plata under utnevnelsen de fikk hos oss i November. Beaten to Death har med ‘Laat Maar…’ gitt ut sin beste plate til nå, samt en av fjorårets aller beste norske plater innenfor metall. Unnlat å lytte på eget ansvar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Gaia Epicus – Seventh Rising

Det undervurderte norske power metal-bandet Gaia Epicus er tilbake med plate nummer syv, ‘Seventh Rising’. Prosjektet har eksistert under ulike aliaser i nesten tretti år, men det var først i 2001 at de begynte å jobbe under deres nåværende tittel. Etter å ha blitt redusert fra en duo til et enkeltmanns-prosjekt etter en tragisk ulykke i 2005, har bandleder Thomas Chr. Hansen gradvis banet sin egen vei fram til soundet som definerer bandet per dags dato; et konglomerat av speed, melodisk thrash, trad, samt power metal fra begge sider av Atlanteren.

Som det fargerike coveret gir inntrykket av er ‘Seventh Rising’ en oppløftende og energisk opplevelse. Låttekstene summer rundt i farvannet mellom selvmotivasjon og selvsikkerhet, i tillegg til et par utstikkere av mer fortellende karakter. Dette fokuset på styrke, motstandsdyktighet og ambisjon er rimelig vanlig innenfor power metal og klassisk heavy metal; sjangre som ofte henvendes til når energinivået trenger en liten boost i møte med krevende omstendigheter.

Åpningslåta «Like a Phoenix» presenterer det jeg ville kalt Gaia Epicus‘ grunnleggende modus. Etter en kort piano-eksposisjon blåses kraftige akkorder ut av høyttalerne, før platas trommis Mike Terrana entrer innspillings-båsen med sine presise, rullende basspedaler. Deretter serverer Thomas Chr. Hansen en nesten komplett power metal-bingo; Fengende refrenger, beintøffe riff, plekter-tapping og generelt høy-oktan-shredding. Det er en heidundrande åpningslåt, et høydepunkt kun den mangefasetterte finalen «The Eye of RA» makter å tangere.

Den øvrige sporlisten leker seg med skillet mellom europeisk og amerikansk power metal. Låter som «Rising» og «From Ashes to Fire» domineres av triumferende gitarmelodier og hurtige tempoer, der «Nothing to Lose» og «Number One» er preget av en mørkere og mer alvorlig tonalitet. I tillegg har vi låter som bygger på enkeltstående narrativer som «The Dream» og «Dr. Madman». Førstnevnte lever godt på sine instrumentale momenter, – små øyeblikk som pentaton-frasen etter refrenget har mye å si for platas levedyktighet over tid – men «Dr. Madman»s ellers velskrevne musikk blir undersolgt av låtas noe flåsete tematikk.

Nettopp dette med tematikk er en hard nøtt å knekke for meg i møte med musikken til Gaia Epicus. Selv om power metal er en sjanger som tekstmessig har en rimelig uniform fremtoning på tvers av grupper, blir det litt mye når tre av de fire låtene som åpner plata har kliss samme budskap om selvrealisering i møte med utfordringer – de bruker til og med føniks-analogien alle tre! Etter hvert som jeg lytter får jeg også en følelse at tekstene eksisterer for å varte opp instrumentalene heller enn å bidra til å øke musikkens tematiske dybde. Dette er utfordringer som kanskje spesielt power metal-band må ta stilling til, ettersom ingen lenker er sterkere enn sine svakeste ledd, hvilket i den aktuelle sjangeren ofte er teksten. Musikalsk sett er ‘Seventh Rising’ helt ypperlig, et detaljert og gjennomført knippe låter som beholder gnist og glød over utallige lyttinger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Selvmord – Nyttårsny/Vintermorgen

Ute på artistens Bandcamp, skal lanseres fysisk via Blasphemous Creations Of Hell Records.

Etter en travel desember har det ferske nordnorske svartmetallprosjektet Selvmord åpnet sitt 2021 med ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ – nok en stilsikker utgivelse i prosjektets monotone, atmosfæriske og rå tolkning av sjangeren. Da er det også snakk om musikk som ikke distanserer seg spesielt langt fra de åpenbare inspirasjonskildene, som man hører godt at ligger i de aller mest minimalistiske uttrykkene til Burzum slik de kommer til uttrykk på for eksempel ‘Filosofem’ og ‘Belus’.

I så måte åpner Selvmord ballet denne gangen i nærmest absurd forstand. «Nyttårsny» innledes med et enkelt, klassisk svartmetallriff som teller to akkorder, som med melodien over i utgangspunktet fortoner seg utrolig godt via de nakne, iskalde og støyende gitarene som ligger perfekt plassert i den romslige lo-fi-miksen. Men lite – nei, egentlig ingenting – annet skjer på de nesten 20 minuttene låta varer, og på tross av noen variasjoner i trommespillet, er det svært vanskelig å få spesielt mye ut av den ganske retningsløse repetisjonen. For selv om repetisjon generelt er den kanskje beste ingrediensen i atmosfærisk svartmetall som dette, viser denne låta kanskje mer enn noe annet hvorfor det også er en kunst; fellesnevneren for giganter innen denne undersjangeren, som Burzum og Paysage d’Hiver, ligger nettopp i disse prosjektenes evne til å svøpe lytteren inn i sine iskalde, øde verdener med både uttømmende repetisjon og en dugelig dynamikk. En minimalistisk dynamikk som balanseres akkurat nok mot det monotone mangler dessverre på «Nyttårsny».

Heldigvis går det langt bedre på «Vintermorgen» – en låt jeg har fått enormt mye sans for. Hovedtemaet er en fantastisk underlig sak, der ganske vagt definerte lyse, rå gitartoner sirkler seg inn i øret og gir meg følelsen av å gå meg håpløst vill i et evig, kaldt vinterlandskap. Etter hvert går låta over inn i minimalistisk, mørk synth-ambient, med et parti som gir meg vibbene av Burzums ambient-klassiker «Tomhet». Når trommene etter hvert fader rolig, perfekt og lavmælt inn og en noe nedstrippet versjon av hovedtemaet introduseres dukes det for en strålende avslutning på denne låta – som også varer i nærmere 20 minutter. Når lydmørket da senker seg har man altså med en verdig slutt på plata å gjøre, men opplevelsen er altså litt todelt all den tid «Nyttårsny» ikke lever opp til sitt potensiale. At dette både finnes og også forløses viser seg jo klart gjennom «Vintermorgen». Kvalitetskontrasten viser imidlertid kanskje først og fremst at tilsynelatende simpel atmosfærisk svartmetall definitivt også er en kunst.

Skrevet av Alexander Lange

Mørk Materie – In Nomine Diaboli

Mørk Materie er en vestlands-duo som ved hjelp av gitar, bass, trommer og raspende vokal transporterer lytteren til alle slags mørke og forheksede lokaler. Debutplata ‘In Nomine Diaboli’ vekker interne bilder av mørke borggårder, oversvømte undergrunns-ganger, støvete kjellere og malerier av gamle familieoverhoder som blikker olmt fra lerretet.

Svartmetallen som Mørk Materie praktiserer har med andre ord sterke forbindelser til sjangerens skyggefulle og atmosfæriske sfærer. Introen er kanskje det mest åpenbare eksempelet å vise til – med sin introduserende orgel-drone og synth-plukk som er innhyllet i romklang –, men allerede på låt nummer to får vi eksempler på mer nyansert bruk av virkemiddelet når bandet, etter åpningens middelalder-synth, slår over i versets melankolske og mystiske tonalitet. Atmosfære er også bakt inn i «The Holy Land» rent strukturelt, ettersom låta heller mot et seigt og nedslått funeral doom/death-uttrykk.

Andre spor går for et mer direkte og punk/rock-inspirert svartmetall-sound. «Dark Heart» og «The Plague» bruker drivende trommerytmer og valsende power chords for å skape forbindelser til legendariske band fra den norske andrebølgen, og «Tainted Blood»s flint-aktige black/thrash-bro eksploderer som en hjemmemekka molotov cocktail. Til slutt har vi låter som kombinerer det direkte og det stemningsfulle, og blant dem er det spesielt «Silens Cogitemus» som utmerker seg. Introduksjonens svermende gitarer kaller på kreftene til den stormfulle svartmetallen vi nordmenn er så gode på, samtidig som den modale melodien som dukker opp med jevne mellomrom er som en korrumpert folketone.

Det er mye gode enkelt-øyeblikk på ‘In Nomine Diaboli’, men strukturelt sett har de en del å jobbe med, ettersom debuten rett og slett ikke funker så bra som helhet. Halvparten av låtene er instrumentaler som låter mer som demoer der vokalen ikke er spilt inn ennå, og andre låter inneholder enkelte seksjoner som virkelig gjør meg nysgjerrig på å høre hva låtskriverne har tenkt rundt saken (Jeg får spesielt nakkesleng når det pseudo-moshriffet i «Dark Heart» kommer skrensende inn fra motgående fil). Men Mørk Materie er et splitter nytt band med medlemmer som (trolig) er ferske ankomster som musikere på metallscenen, og det er flust av ideer på ‘In Nomine Diaboli’ som gir meg lyst til å følge med på bandets videre utvikling. Om du har sans for lo-fi svartmetall med særegen atmosfære og periodevise oppblussinger av intens råskap, er ‘In Nomine Diaboli’ verdt å sjekke ut. Fordret lytt: «Silens Cogitemus».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Wolfritter/ Winterfell/ Helvete/ Lehman – Upon Winter Thrones

‘Upon Winter Thrones’ samler praktikanter innenfor rå svartmetall og ambient fra begge sider av Atlanteren til en vinter-tematisert halvtime med auditiv lidelse. Innenfor splittens fire vegger er fokuset hverken på smektende harmonier eller engasjerende låtformer; nei, det viktigste ser ut til å være å opprettholde den ustanselige stormen av summende gitarstøy og kvalte skrik.

Av de tre svartmetall-bandene som har kommet med bidrag til ‘Upon Winter Thrones’ er det Winterfell som kommer best ut; i alle fall til å begynne med. «Swords of the North» er reist på en grunnmur av melankolske akkorder som trasker nedslått rundt i den golde ødemarken. «The Haunted Forests» starter også bra, med en eventyrlig atmosfære som skiller seg fra resten av låtene på spliten. Når blast beatsene introduseres sveiver låta dessverre inn i den samme underfundige mangelen på rytmisk sammenheng som preger resten av utgivelsen.

For det er nemlig noe utrolig hardnakket – kanskje til og med modig – med måten samtlige musikere på ‘Upon Winter Thrones’ tilsynelatende har valgt å spille etter hver sin puls. Wolfritters tre låter virrer alle sammen rundt i den samme formløse tåka; en miks av de mest abstrakte seksjonene til Jute Gyte og den kjølige atmosfæren til Wampyric Rites som sammen minner mest om en beruset snøstorm. Det går ikke særlig mye bedre med Norske Helvete, som etter en vindkule av en intro flakker rytmeløst rundt i ørska, litt som om jeg ser for meg tenårings-Mayhem hadde gjort etter et par kasser Tuborg på øvingsrommet.

Etter åtte låter med mer eller mindre ukoordinert svartmetall er det et strategisk grep å roe ned med en ambient-låt. Lehmans «Swallowed by the Arctic Void» er en langstrakt synth-komposisjon («vinter-synth» per artisten) som maner frem indre bilder av et snødekt platå på nattestid, lettere opplyst av nordlysets kjølige grønnskjær. Jeg nøt faktisk sinnsstemningen musikken satte meg i mer enn jeg vanligvis gjør når det kommer til svartmetall-vinklet synth-musikk, trolig fordi jeg nettopp hadde vært på en krevende reise gjennom kompromiss- og rytmeløs svartmetall. Jeg betviler ikke at det finnes flust med folk der ute som vet å sette pris på en split som dette, men om ærlighet verdsettes høyere enn skånsom juging så fikk jeg utrolig lite ut av denne utgivelsen. Anbefales om du har en utømmelig entusiasme for rå undergrunns-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mournless – The Decades of Torment

Lite har vært mulig å finne ut om Mournless, som i slutten av desember slapp sin til nå eneste utgivelse: EP’en ‘Decades of Torment’. Prosjektet plasserer seg imidlertid innenfor DSBM-paraplyen (dark suicidal black metal), og litt ulike produksjonsvalg i EP’en tyder på at det her er snakk om låter som har kommet til underveis og kanskje litt uavhengig av hverandre. Kvaliteten er sånn sett også litt varierende.

Åpningen på fem minutter, «Suffering», er litt som så-som-så. Låta er langt på vei den mest interessante og varierte komposisjonen på EP’en, der den veksler godt, om enn noe retningsløst, mellom clean-gitarer, tapping(!) og klassiske svartmetallvers som med den beske, lyse skrikevokalen, men uten synth oppå, sender umiddelbare assosiasjoner til Emperor-frontmann Ihsahns innsats på «Wrath of the Tyrant» og «In the Nightside Eclipse». Problemet ligger i produksjonen, der trommene ligger fryktelig høyt i miksen og tilføyer lite intensitet og kraft til det ellers atmosfæriske lydbildet. Lydbildet punkteres derimot litt når trommene introduseres, og det hele ender dessverre opp som nokså platt.

Men akkurat dette problemet finnes heldigvis – merkelig nok – ikke på de andre låtene, der balansen i miksen faller meg langt mer naturlig. De videre høydepunktene kommer i de to siste, litt kortere låtene – som jeg gjerne skulle sett at varte litt lenger. «Cult of the Forest» avsluttes brått og litt underlig med et fantastisk riff som høres mer ut som en overgang til en ny låtseksjon. «The Elder» er på sin side EP’ens sannsynligvis aller beste låt, med sitt minneverdige og melodiske hovedtema som sender assosiasjoner til folk-black-metal-band som Winterfylleth. Så forløses kanskje heller ikke potensialet på denne låta helt med den korte lengden, men det er nok til å pirre interessen om Mournless skulle videreutvikle soundet sitt på en senere utgivelse.

Skrevet av Alexander Lange