Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Leprous – «Running Low»

Etter 20 år som band er det progressive rock/metal-bandet Leprous fremdeles opptatt av å eksperimentere med måten de arbeider på. Bandet har uttalt at deres kommende plate ‘Aphelion’ bærer preg av en friere og mer instinktiv tilnærming til låtskriving, en justering bandet har gjort bevisst for å unngå perfeksjonismens paralyserende lenker. «Running Low», den andre singelen og åpningssporet på den kommende plata startet for eksempel som en halvhjertet innspilling på vokalist Einar Solberg sin mobil, som etter litt utvikling viste seg å romme spirene til en storslått og dynamisk komposisjon.

I likhet med «Castaway Angels» demonstrerer «Running Low» en mer kommersiell og tilgjengelig versjon av Leprous, uten at bandet må ofre noe av sin kreative potens i prosessen. Det perkussive pianospillet som åpner låta ligger som en foruroligende puls under Solbergs bluesy vokaler, en kombinasjon som nesten kan minne om den Spirituals-inspirerte protestmusikken til sveitsisk-amerikanske Zeal & Ardor. Sakteflytende strykere gir låta et moderne filmatisk preg, og det dynamiske spillet til samtlige av bandets fremragende musikanter skaper et organisk vev av stadig akkumulerende detaljer. Den oppbygde spenningen får som forventet sin forløsning, men i et funk-tungt, fengende og radioklart refreng heller enn i en metallisk eksplosjon av vrengte gitarer. I kjent Leprous-ånd virker sluttproduktet både grundig gjennomkomponert og uunngåelig i sin logiske fremdrift, og når de veldige melodiske melismene entrer over gitarenes spente sener rundt 04:20 blir det umulig å ikke danne seg skyhøye forventninger til bandets kommende plate. Leprous opprettholder statusen som et av Norges mest konsistente og eventyrlystne band på «Running Low».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deathcult – Pseudocommando

Låta «Pseudocommando» er det bergenske svartmetallbandet Deathcults første smakebit på ‘Bestial Recordings’ – en sann dose råskap på tre låter som gis ut via Edged Circle Productions i august. ‘Bestial Recordings’ fremstår som et slags gjensyn med demo-dagene de aller fleste ekstrem-metallband en gang har befunnet seg i, noe som henger sammen med at EP’en(?) rett og slett er spilt inn på øvingsrommet med lydkvaliteten det innebærer.

Kanskje er det bare et helhjertet forsøk på å søke svartmetallens råskap; uansett fungerer produksjonsvalget i godt samspill med Deathcults teft som relativt erfarent svartmetallband på «Pseudocommando». Dette er svartmetall i mid-tempo der man får klare hint mot undersjangerens tidlige, riffbaserte dager, da nesten med en liten smak av black’n’roll, noe som nok ikke fremstår helt overraskende gitt Deathcults tidligere utgivelser. Denne seks minutter lange låta sirkler i stor grad rundt ett hovedriff, og selv om det i utgangspunktet kan fremstå litt ensformig, klarer bandet på et vis å opprettholde et godt, drivende momentum gjennom det hele – dermed ender «Pseudocommando» i all hovedsak opp som en umåtelig tøff svartmetall-låt.

Skrevet av Alexander Lange

DRITTMASKIN – Når Dei Kjem For Å Ta Meg

Noen begynner kanskje å lure på hvor mange singler DRITTMASKIN har tenkt til å diske opp før plata ‘Svartpönk’ lander – men nå er plata ikke langt unna, og «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» er nå en gang her. I singel-opptakten til ‘Svartpönk’ har pendelen svingt mellom låter som først og fremst følger DRITTMASKINs velkjente sjangerhybrid som det siktes til i albumtittelen og litt lengre, progressive og forfriskende låter. Her havner «Når Dei Kjem For Å Ta Meg» greit i første kategori, der elementer fra svartmetall, thrash-metall og hardcore-punk havner i smeltedigelen sammen. Kvaliteten på de hurtige riffene er ikke å si noe på all den tid bandet følger ganske velkjente konvensjoner, hooket fungerer ypperlig, og velsmakende krydder kommer med den raske gitarsoloen mot slutten. Dermed kan vi nok en gang anbefale DRITTMASKINs nyeste singel og glede oss enda mer til plata kommer.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – «Who Do You Serve?»

Det unge melo-death/metalcore-bandet Dark Delirium er ikke tilfreds med å hvile på laurbærbladene. Etter en solid debut-utgivelse må jeg kun en uke senere heise meg opp i anmelder-sadelen for å skrive om nok et stykke musikk fra rogalendingenes hold, en politisk-ladet molotov av en singel ved navn «Who Do You Serve?». Låta er skrevet i samarbeid med faren til bandets søskenpar (en befaren musiker ved navn «XE»), som i tillegg til å svinge fjærpennen også bidrar som gjestevokalist på innspillingen.

«Who Do You Serve?» slår meg som en låt som ble skrevet på kort tid for å testkjøre en side av uttrykket til Dark Delirium som ikke har blitt utforsket tidligere. Låta innehar noe av den krasse og konfronterende karakteren til 90/00-tallets groove-kjemper både i tekst og musikk, ispedd en forpunket grasrot-energi i form av «XE»s røffe vokaler. Jeg skrøt jo mye av den skarpe produksjonen på ‘Fallen’, og dermed merket jeg meg tidlig at produksjonen på «Who Do You Serve?» virker noe forhastet i forhold– spesielt growlingen låter litt spedere og tynnere enn på debut-plata. Det instrumentale trøkket er det derimot ingenting å si på, og det smeller godt i anlegget når Dark Delirium kaster vekta si bak tromme- og gitarspillet.

Som testing av et samarbeid vi neppe har sett for siste gang fungerer «Who Do You Serve?» helt fint, om så den ikke helt klarer å nærme seg nivået til de sterkeste låtene bandet har levert så langt. Pluss skal bandet også få for å la seg opprøre av urettferdighetene som berører våre brødre og søstre på andre siden av Atlanteren, selv om de stadige oppfordringene til å ta livet av politimenn slår meg som litt i overkant selv til performativ låttekst å være. Dark Delirium oppretter en mellom-generasjons låtskriver-pakt på «Who Do You Serve?».

Skrevet av Fredrik Schjerve



Furan – Ingen tilgivelse

Furan er et doom-inspirert svartmetallprosjekt som drives av haugesunderen Øystein Vågshaug, som også står bak for eksempel Warskull. Nå er prosjektet tilbake med en singel etter allerede å ha rukket å slippe to EP’er i 2021, og lite er for så vidt nytt under solen. Det jeg ved tidligere anledninger har merket meg som Vågshaugs styrke i flere prosjekter er mannens evne til å oppdrive gode, melankolske temaer innenfor ganske så habile komposisjoner der doom-metall og svartmetall smelter godt sammen. Det skjer også på «Ingen tilgivelse», som åpner i et mer kaotisk svartmetall-landskap flyter over i et treigere og mer melankolsk tema via et rolig oppbrudd med clean-vokal. Men så er det vokalen, da, som fortsatt er Furans store akilleshæl, der clean-vokalen blir for sur og skrikevokalen for veik og lavmælt. Det legger en demper på en lytteropplevelse der mye ellers faller fint på plass.

Skrevet av Alexander Lange