Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater




Dark Delirium – ‘Abyss’

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Dark Delirium er et melodisk dødsmetallband fra Stavanger som på alle måter tilfredsstiller kravene til stereotypen «ungt og ambisiøst band». Kvintetten (tidligere en trio) har benyttet seg av hver bidige mulighet til å spille live som har bydd seg siden samfunnet åpnet for fullt, og har parallellt funnet tid til å spille inn en EP og starte opp skriveprosessen til album nummer to. Denne oppblomstringen i aktivitet har sammenfalt med en oppgradering av bandets live-garderobe, og med sine Phantom of the Opera-aktige aliaser virker bandet klare for å begynne å kuppe store oppvarmingsjobber i innlandet. 

Den nyeste leveransen fra den utrettelige låtfabrikken som er Dark Delirium er EP-en ‘Abyss’, en utgivelse som både sementerer bandets kommersielle ambisjoner og blottlegger hindringene som må overstiges for å komme dit. De tre låtene som utgjør ‘Abyss’ viser en forståelse for de grunnleggende strukturene som støtter opp under sjangerens største låtsuksesser, men har enkelte mangler innenfor tekst, låtmateriale og instrumentalbidrag som hindrer dem i å oppnå den samme gjennomslagskraften som sine idoler.

«Bottled Anger» og «Familiar» bygger begge på solide, fengende ideer. Jeg har tidligere poengtert at bandet har slitt med å virkelig markere seg på refreng-fronten (et nødvendig mestringsområde for alle kommersielt innstilte melodeath-band), og på disse to låtene har Dark Delirium for alvor begynt å adressere denne kritikken. Førstnevnte har et refreng som elegant krones av kimende gitarer, og de halvgrowlede, melodiske vokalene på sistnevnte har et Joe Duplantier-aktig preg som gjør låta til en åpenbar utstikker i bandets låthistorikk til nå.  

 Men det er «Caught in the Spiders Web» som utgjør den aller største utstikkeren i bandets karriere, og også et av de klareste høydepunktene. Med sine duetterende, renplukkede gitarer og cinematiske lydeffekter fremtoner låta seg som et mellomspill fra den melodiske dødsmetallens storhetstid på det sene 90-tall, men Simeon Ekses growlede vokaler sørger for å tilføre låta en substans som hever den over denne noe spede rollen. «Caught in the Spiders Web»s Insomnium-aktige melodiske faktor er virkelig enestående, og jeg håper at Dark Delirium finner en måte å returnere til dette stilistiske området i sin videre skriving.

Dark Deliriums svake og sterke sider er fremdeles de samme som på tidligere utgivelser, men det skal sies at musikken har begynt å stabilisere seg rundt et kvalitetsmessig nivå som ligger nærmere idealet enn noensinne før. Gitarenes solospill sliter fortsatt med å finne den harmoniske lomma, og låtene mangler fortsatt de stratosfæriske og unektelige hooksene som kreves for å nå toppen av melodeath-hierarkiet. Jeg tror dog at bandet kun trenger tid til å lytte til og internalisere de legendariske utgivelsene innenfor sjangeren en liten stund til før de virkelig kan begynne å klemme til med sinn egen produksjon. Arbeidsviljen og lidenskapen er jo så åpenbart der, så det ville vært tåpelig å ikke forvente større ting fra bandet i årene som kommer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Stryknin – Yersinia Pestis

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Diabolske, hylende gitarer vrir seg som om de skulle vært helvetes flammes som omsluttet dem. Det fryktinngytende lydbildet gir seg straks hen til mindre skrekkelige men likeså dystre landskaper, i det diffuse tåkedotter av svartmetall materialiserer seg ut av intet og driver over synsfeltet. «Corpus Diaboli» fra den debut-EPen til svartmetallbandet Stryknin er noe så sjeldent som et instrumentalt og stemningssettende åpningsspor som faktisk tilfører lytteopplevelsen det lille ekstra. Med sin aura av Mayhemsk ondskap sørger «Corpus Diaboli» for å gjøre reisen inn i den vonde drømmen som er ‘Yersinia Pestis’ så skjellsettende som overhodet mulig.

Stryknins svartmetall er av en sort som blander de melodiske impulsene fra gammel Satyricon med en symfonisk skala ala Dimmu Borgir og Emperor, men med en bruk av lave frekvenser og trommeteknikker som gir det hele et hint av svensk dødsmetall. Kall det symfonisk Dismember-svartmetall om du vil, men bruk for all del ikke for mye tid og krefter på å plassere ‘Yersinia Pestis’ i en uttrykksmessig kontekst. Det viktigste å få med seg er nemlig at Stryknin spiller kraftig og eksplosiv svartmetall, med et overskudd av gode ideer som setter dem i dialog med noen av årets beste norske utgivelser innenfor sjangeren.

‘Yersinia Pestis’ er lastet i fronten med utgivelsens beste materiale. Tittelsporets eteriske korsang kommer sigende inn fra periferisynet, før låta eksploderer med en jagende melodi og rytmegitarer som spraker av høyfrekvent vreng. «Death Swept with Necrotic Intent» introduserer en undulerende gitarteknikk som muligens er inspirert av Blut aus Nords ‘Sect(s)’, ispedd noen bunntrålende og Dismember-aktige, tremulerende riff. Bandets bruk av dødsmetalliske elementer blir aldri tydelig enn på låtas bro, hvor buldrende, Skeletal Remains-aktige gitarer møter det mikrotonale koret fra tittelmenyen til Dark Souls 2.

Selv om «Yersinia Pestis» og «Death Swept with Necrotic Intent» utgjør EP-ens to klare høydepunkter, vil ikke det si at andre halvdel skorter på det riktig gode materialet. «Perseverance through Pestilence» kombinerer melodisk, tordnende svartmetall med Emperors storslagenhet, og «Plaguebreeder» benytter seg av noen Keep of Kalessin-aktige, aggressive fakter for å frembringe halsbrekkende intensitet. Alt i alt har jeg svært få høner å plukke med ‘Yersinia Pestis’ – det er en bunnsolid svartmetall-EP fra et band som synes å oppnå nøyaktig det de ønsker med musikken sin, og det på første forsøk! Stryknin klemmer til med en av årets sterkeste EP-er, passende nok rett på tampen av liste-sesongen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Entropic Awakening – Epilogue

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Entropic Awakening er et ny-oppstartet, progressivt svart/dødsmetallband fra Kristiansand bestående av kun en enkelt, anonym skikkelse med navn «Delirium». Sjangerbetegnelsen er et forslag fra mannen bak prosjektet, men i realiteten er musikken på debutplata ‘Epilogue’ mye vanskeligere å klassifisere enn som så. Noen vil kanskje argumentere for at begrepet «progressivt» rommer de fleste former for uttrykksmessig kompleksitet, men personlig mener jeg at ordet fører en del kvaliteter med seg som ikke rommer ‘Epilogue’ vide spekter. Jeg vil argumentere for at skiva er et eksempel på både progressiv- og post-metall i sine sanne betydninger; musikk som kaster et uinteressert blikk på skillelinjene mellom sjangre i sin søken etter et utløp for pur og utøylet kreativitet. 

«Covenant of the Condemned» hever sceneteppet på en måte som gjør inntrykk, med en kimende åpning med sterke trekk fra episk, melodisk dødsmetall. Den dramatiske modulasjonen som forekommer kun et minutt inn i låta er et tidlig tegn på de mange overraskende vendingene skiva kommer til å ta over sine snaue 40 minutter, før versets plutselige utbrudd stilner all introspeksjon til fordel for heseblesende momentum. Videre i låta følger sekvenser som kan minne om Athar Aghanons middelalder-pregede svartmetall og ledegitarer som beveger seg som finmekanikken i et sølv-ur.

«Myruzo, Expunger of Pride» beveger seg så inn i mer rytmisk lekne territorier, før en vagt Vildhjarta-aktig breakdown-seksjon ekspanderer i både bunn og topp med henholdsvis lavslyngte gitarer og høytsvevende tapping. For å ta vokaljobben har «Delirium» fått med seg en kar som operer under aliaset «Likelse», og det skal sies at karen gjør en beundringsverdig jobb med å svare på den eksentriske musikken med tilsvarende eksentrisk growling. Produksjonsjobben er på sin side ikke den skarpeste, men den er absolutt god nok til å formidle de mange styrkene til låtene som utgjør ‘Epilogue’.

Selv om hver enkelt låt inneholder flust med kruttsterke ideer, er det ikke til å komme fra at plata som helhet er et aldri så lite uttrykksmessig rot. «Baleful Alteration» befinner seg for det meste i et rendyrket men moderne hjørne av svartmetallen, men en digital og nesten industriell, hyperaktiv sekvens kompliserer dette bildet drastisk. «From Whence Nightmares Emerge» er på sin side en nesten renspikket dødsdoom-komposisjon ala Swallow the Suns tyngre materiale, og «Ashes of Tribulation» sjener inn i det særeste sjangermessige territoriet av dem alle – en sludgy og schizofren låt med She Said Destroy-aktig angularitet og usedvanlig groovy trommebeats.

Dette uttrykksmessige kaoset er dog fullstendig tilgivelig med tanke på at dette er den første skiva til en tilsynelatende kreativt rastløs musiker. De fleste låtene er bunnsolide sett i isolasjon, og åpningssporet og «Ashes of Tribulation» er noe av det gjevere jeg har hørt innenfor norsk metall de siste par månedene. I tillegg har vi jo den ti minutter lange «Shattering the Sphere of Accordance», en turbulent og melodisk perle som allerede på førsteskiva gir fullverdig uttrykk for «Delirium»s potensiale. ‘Epilogue’ er en upolert men givende plateopplevelse som bør oppleves av samtlige som tåler litt moderne og core-lenende elementer i sin sjangerblandende ekstremmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Praise the Sun – Alchemical Slave: Omen of Fire

Usignert, ute på Bandcamp

‘Alchemical Slave: Omen of Fire’ er mitt første møte med Praise the Sun – et band som i utgangspunktet enkelt kan plasseres under sludge/doom-paraplyen, men som også fascinerer ved å skape en viss sjangerforvirring. Denne utgivelsen er i samme sporet som forgjengeren ‘Alchemical Omen: Slave to the Cause’ som ble sluppet i 2019 (men andre, urelaterte utgivelser har blitt sluppet i mellomtiden), og plasserer de skitne sludge-riffene under et driv som kan få det til å minne vel så mye om industrielle metallband som Godflesh og KEN Mode. Det store unikumet er imidlertid vokalen, som druknes i effekter, svøper det hele i en mekanisk mystikk (om det er mulig å si…) og fungerer forbausende bra i samspill med riffene.

Så er det nok riffene og det rytmiske drivet som er det mest kontinuerlige positive trekket ved ‘Alchemical Slave: Omen of Fire’. Vokalen fungerer stort sett fint, men blir litt vel obskur og ugjennomtrengelig særlig på de siste to låtene. Det er likevel en utgivelse jeg anbefaler sterkt – her er det uansett noe unikt som fortjener mangfoldige lytt.

Skrevet av Alexander Lange

Voidanth – Animus

Voidanth - Animus
Usignert, ute på strømmetjenester

EP’en ‘Animus’ er debututgivelsen til gothmetallbandet Voidanth, og ga meg med en gang et førsteinntrykk som ikke lovet spesielt godt. Åpningsminuttene på «Isophan Dreams» preges av noen ulne basslinjer lagt i bløt, nokså uhåndgripelig vokal og merkelige lydeffekter underveis. Heldigvis har jeg endt med å stille flere spørsmål rundt denne åpningen enn utgivelsen og uttrykket i seg selv; på sitt beste serverer Voidanth nemlig virkelig god og fengende gotisk, post-punksk metall, der vokalen, som riktignok noen ganger passer litt dårlig i sammenhengen, tilføyer et element av stonermetall som gir helheten noe egenart.

Allerede noen minutter ute i «Isophan Dreams» treffer bandet blink med et refrengtema som jeg neppe kommer til å gå lei av på en god stund, og som minner om en slags krysning av Ghost og den mer ukjente post-punk-juvelen Rope Sect. Neste låt ut, «Hellhound Soul», er god også i så måte, men demonstrerer med sitt litt svakere tema at det nok også er snakk om litt hit-or-miss-problematikk, og det blir tydelig på «Para Bellum», som med sitt litt manglende driv og mangel på virkelig sterke øyeblikk fortoner seg som EP’ens svakeste låt. Først på «End Times» er Voidanth virkelig i slaget igjen med et sterkt tema. Avslutningen «Devil’s Own» imponerer imidlertid også, da med kul anvendelse av synther og et deilig driv låta gjennom. Med det blir ‘Animus’ en sterk første affære for Voidanth, men også en utgivelse som går litt i bølgedaler.

Skrevet av Alexander Lange

Hideous Death – Remnants of Archaic Evil

Usignert, ute på Bandcamp

Duoen Hideous Death er en flunkende ny spiller i den allerede kruttsterke norske thrash-scenen. På sin debut-EP ‘Remnants of Archaic Evil’ byr de på en rå og brutal sjangertolkning av den gamle skolen, og thrashmetallens slektskap med tidlig death metal eksponeres – «deathrash» er stilen duoen, ifølge dem selv, spiller, da med inspirasjon fra blant annet Slayer og Death.

Feil er det nok heller ikke, all den tid jeg nok først og fremst ville karakterisert dette som en mer eller mindre rendyrket – men kanskje litt ekstra brutal – thrash-utgivelse. Fra og med åpningen «Desolate Plains of Hell» får vi servert drivende riff i versene, virvelvindsoloer og raspete vokal tilslørt av obskure effekter, og det med en stålkontroll over råmaterialet og noen av sjangerens feteste triks. Hideous Death evner også å gi alle låtene sin egenart. «Master of Damnation Fires» byr på et helt strålende lead-segment i refrenget. Den to minutter lange instrumentallåta «Thundering Doom» har på sin side utgivelsens desidert raskeste, kuleste og sinteste riff, og tittellåta som får runde av det hele serverer noen fantastiske tremologitarpartier som fyker gjennom lydbildet som kniver – da supplert med en strålende doom-metallsk, gotisk og melodisk avslutning.

Det er sånn sett få svake punkter – om noen – på denne lille utgivelsen, og oppå låtskriverteftet finner man også en produksjonstilnærming som treffer blink. Skarptromma er en fryd i det primitive lydbildet, og det beste av det hele er muligens lead-gitarene, som får hvine høyt, fint og akkurat passe effektbelagt over et stort sett utilgivelig driv. Råskapen i uttrykket sender ikke bare assossiasjoner til thrash og death metal, men også til enkelte tidlige NWOBHM-juveler og også noe tidlig svartmetall a la Venom og Darkthrone. Med andre ord er det enormt mye å hente i ‘Remnants of Archaic Evil’, og den går inn i rekken av særdeles imponerende undergrunnsutgivelser fra i år.

Skrevet av Alexander Lange



Thale – Daudens Kalde Auge

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Arbeidet med å skrive om ukas plater har vært usedvanlig givende denne uka. Fra Entropic Awakenings sjangeragnostiske og superkreative ‘Epilogue’, til Stryknins kraftfulle og heseblesende ‘Yersinia Pestis’; uker som dette gjør at jobben som amatørskribent tidvis kan fortone seg som en endeløs serie endorfinskudd i armen. Med en så stor treffprosent som utgivelsene har hatt denne uka skulle man forvente at Thales EP (minialbum?) ‘Daudens Kalde Auge’ sin jobb var å dra kvalitetsmålingene tilbake mot gjennomsnittet, men – skulle du sett – det gjør den altså ikke. Nei, ‘Daudens Kalde Auge’ er nok en jævla fulltreffer i en hit-parade som slår litt for hardt fra seg til å bare være en alminnelig release-uke i november (nevnte jeg forresten at samtlige av artistene mangler platekontrakt?).

Etter en intro som kunne satt lo-fi-skrekken i selv den mest fryktløse Bandcamp-eventyrer, slår «Mørket Faller Over Dovre» over i en ruskete men stemningsfull form for fangehull/borg-svartmetall. Trioens særegne og gjenkjennelige tonespråk blir godt komplimentert av produksjonen, som til tross for en svertet lo-fi-overflate byr på en autentisk kjellerklang og en gitartone som bærer noen av Turias karakteristikker. Thales musikalske borg er med andre ord distinkt til tross for at den er bygget med tradisjonelle teknikker, hvilket er overraskende vanskelig å gjøre (dersom man bruker havet av anonyme borgmetallskiver som kommer ut årlig som bevis).

«Thale» sneier innom litt forsurnet, Windirsk svartmetall, som balanseres godt kimende partier og en synth-lyd som er som plukket ut av 90-tallets tidlige symfoniske strømninger. «Alt Kan Ende Nå» byr så på et av EP-ens høydepunkter via Darkthroneske kraftakkorder, skjeve taktarter, mørkt folketonale riff og en fabelaktig melodi som støttes oppunder av kjølig og uttrykksløs koring. Turen rundt i borgen har nå ledet oss inn til strukturens hjerte, hvor akustisk klimpring og peisvarme byr på et betimelig avbrekk fra omgivelsenes golde steinvegger. 

Det henger iskrystaller i lufta når vi når vi blikker ut kikkehullene, og spøkelser svever rundt i korridorene idet «Trell» fører oss over i EP-ens avsluttende halvdel. De groovy gitarhuggene og de punkete utropene er nydelige kontraster til utgivelsens ellers høytidelige atmosfære, og broens utbroderte melodi sementerer låta som nok et høydepunkt idet synthens kontrapunkt entrer bildet. Det siste møtet under vår borgvisitt blir med husets herre selv, der han står i borgtårnet og skuer olmt utover horisonten på «Solnedgang». Låta er en verdig avslutning på skiva, med sine glitrende harmonier og post-punk-aktige gitarhooks.

‘Daudens Kalde Auge’ er en oppslukende plateopplevelse som utgjør en sterk motpart til den veritable syndefloden av underarbeidet svartmetall som truer med å oversvømme Bandcamp til enhver tid. Materialets styrker trenger med enkelhet gjennom den lavoppløste produksjonen, og resultatet er – akkurat som med Stryknin – en av årets sterkere norske svartmetallutgivelser, i alle fall i EP-form. Det er med vemod jeg legger bak meg en såpass sterk release-uke som årets 44. uke har vært. Heldigvis har jeg et knippe nye utgivelser jeg kan spille i stykker som høstkulda virkelig trapper seg opp, og som garantert kommer til å være i tankene mine nå som tiden for å oppsummere året nærmer seg. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s