ildfar – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Ildfar – Nattemørkets Kall

Det er nok ikke helt feil å si at Ildfar oppsto fra de døde for to år siden. Prosjektet oppsto allerede i 1994 da den norske svartmetallen fortsatt var i en grunnleggende utviklingsfase, men det slapp ingenting den gangen. I 2021 slapp imidlertid Ildfar demoen ‘Vemmelse’ før debutplata ‘Som vinden farer vild’ ikke kom så lenge etterpå. Her utforsket Favn, som mannen bak prosjektet kaller seg, en rekke retninger innenfor svartmetallen; særlig iøyenfallende var nok imidlertid den folkemusikkinspirerte feelingen som blant annet kan minne om Ulvers ‘Bergtatt’.

Helt ulikt er det ikke på den nye skiva til Ildfar, som går under navnet ‘Nattemørkets Kall’. Uttrykket her spiller svært effektiv på mystikken og atmosfæren i svartmetallens norske andrebølge, og sender assossiasjoner til vibber i tidlige Emperor-, Satyricon– og Immortal-skiver så vel som til Ulver.

Det åpner imidlertid på Burzumsk, der preludiet «Skumring» sender tankene til «Tomhet» fra ‘Hvis Lyset Tar Oss’ med en eneste gang. Låta «Fallen souls», som følger denne, gir på sin side en ganske dekkende introduksjon til hva som venter videre på ‘Nattemørkets Kall’, om det så er blant de mer intense og voldsomme sporene med sine herlige, bråkete gitarer og stormende lydbilder.

«Embraced by the northern darkness» kommer etterpå i form av et høydepunkt på albumet, der Ildfar evner å balansere godt mellom tørr, Darkthrone-aktig riffing og storslåtte refrengtemaer. Det er i det hele tatt en god variasjon på ‘Nattemørkets Kall’ om grunnuttrykket likevel er nokså definerbart. «Vindens mørke klang» og «Helvetes porter» svinger pendelen tilbake til det mer stormfulle på habilt vis, sistnevnte med mer synth-tunge temaer, mens «North walks the earth» nærmest blir progressiv gjennom sin videreføring av variasjonspreget på «Embraced…».

En interessant kuriositet kommer deretter i form av «The realm of frost», som med sitt nokså groovy hovedtema gir regelrette post-punk-tendenser. Det er imidlertid ikke først og fremst variasjonen som imponerer på ‘Nattemørkets kall’; nærmere bestemt er det, litt som det var på ‘Som vinden farer vild’, snakk om en lytteropplevelse som vitner om en god forståelse av hva som gjorde mye av den norske andrebølgen så interessant i utgangspunktet. Dette eksemplifiseres for øvrig på strålende vis i «In the forest they whisper», som blant med noen nydelige synther utpeker seg som platas kanskje sterkeste spor. Plata når ikke helt til topps låtskrivingsmessig og sliter litt med å skille seg ut i mengden, men den er like fullt solid. Den bør falle i smak umiddelbart hos 90-tallsentusiaster og anbefales uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Maktkamp – Caps Lock Woke Rock

Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. Andreplata går under navnet ‘Caps Lock Woke Rock’ og ifølge bandet selv lener seg mer mot utpregede rocketendenser på bekostning av hardcoren.

Like fullt vedgår Maktkamp i pressemeldingene sine at man først og fremst kommer til å kjenne igjen bandet på denne plata, og det stemmer godt. Om noe, er det på sin plass å slå fast at den stilistiske utviklingen har vært ganske liten siden sist, noe som nok er et av platas svakeste punkter, men uansett: ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.

Dette eksemplifiseres godt i platas åpningsstrekk. «Splitt / Hersk» åpner ballet på solid vis både ved å være en bra låt i seg selv og en god introduksjon til hva Maktkamp har å by på, og på «Alko» setter bandet inn støtet på alvor med et refreng som er som skapt for både energiske konsertforsamlinger og bilstereoer midt på sommeren. Umiskjennelige Maktkampske tendenser finnes for øvrig blant annet i den herlige «Tastaturkriger», som har et gitarhook i refrenget jeg rett og slett ikke får nok av og gitaristene i Kvelertak muligens vrir seg i misunnelse over.

Maktkamp gjør imidlertid også noen grep som hjelper pacingen på plata til bare å være preget av energi, fart og spenning. «Reptilens Høyborg» er en flott, tregere seksminutter mellom «Alko» og «Tastaturkriger», og denne utpeker seg som et av platas høydepunkter blant annet gjennom sine tålmodige, drivende versstrekk.

Platas desidert beste låt må imidlertid for min del være «Autosapiens», som åpner på friskt vis gjennom synther før det hele velter over i et ordentlig tøft hovedriff. Refrenget er også allsangvennlig mens det også tilføyer en nydelig melankoli. «Autosapiens» åpner i det hele tatt en seksjon på plata der Maktkamp kommer nærmest å fornye seg selv. «Kosmetikkonaut» er definitivt platas rareste, og tilføyer med sitt nokså komplekse, Virus-aktige gitararbeid og raske og groovy driv en friskhet på plata. Og helt til slutt kommer «Etterverden», som varer i hele ni minutter. Pacingen til denne låta sitter i mine ører ikke helt, og den blir litt vel seig i oppbygginga; like fullt har den noen av platas nydeligste melodiske øyeblikk og noen virkelige høydepunkter i gitarsegmentet – også når det gjelder noen av selve leddene i oppbyginga.

I alt går ‘Caps Lock Woke Rock’ inn i et år som ser ut til å bli sterkt for de av oss som har nytt den norske bølgen av Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?), der Søstre allerede har sluppet en sterk plate og Kvelertak snart skal slippe noe etterlengtet. Jeg hadde nok ønsket meg litt mer, særlig i den stilistiske utviklinga. Noen tilløp til dette er det likevel særlig i platas andre halvdel, og Maktkamp fortsetter for all del å være et svært spennende band i norsk sammenheng. Neste helg skal jeg se dem spille konsert, og etter alt å dømme blir det et helvetes rabalder. Jeg gleder meg.

Skrevet av Alexander Lange

Raumer – World Ablaze

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Raumer er et splittert nytt svartmetallband bestående av musikere vi for øyeblikket ikke vet så mye om, annet enn at det er «Savarak» fra Andakt som står bak vokalen. Navnet kan dog gi oss et hint om bandets geografiske opprinnelse, ettersom Raumer-folket var en stamme som satt med makten i «Raumaríki» – altså Romerike – mot slutten av vikingtiden, før de tapte «slaget ved Nitja» mot Olav den Hellige og ble innlemmet i det norske, kristne kongeriket. Denne historiske begivenheten er i følge bandet en inspirasjonskilde til mye av tekstmaterialet som produseres, hvilket gir mengder av karakter til bandets ellers formative debut-EP ‘World Ablaze’.

Som bakteppe for disse historiske skildringene har bandet valgt en form for svartmetall som tilsvarende tilbakeskuende. På ‘World Ablaze’ møtes ulike elementer fra den norske andrebølgen til sitt eget lille slag, der seierherren først og fremst kan sies å være lytteren. EP-ens fem låter rommer både beske strømmer av ‘A Blaze…’-verdig svartmetall, traskende Celtic Frost-riffing, piskende stormer av Emperorsk herkomst og tentative steg inn i mer melodiske trakter. Denne variasjonen gjør fulle gjennomlyttinger av ‘World Ablaze’ til en nådeløst underholdende affære, samtidig som det blir åpenbart at bandet fremdeles jobber med å peile seg inn på et integrert sound de kan kalle sitt eget.

Blant EP-ens fem låter, er de tre første hentet fra bandets debut-demo fra 2022. Dette fører til et aldri så lite skille i utgivelsens struktur, ettersom de to nye låtene oppleves som en del friskere og mer sofistikerte enn gjengangerne fra i fjor. «Raumer» er likevel en utmerket åpning på EP-en, med sin gammelt-lydende åpningsmelodi og djerve, ‘Shadowthrone’-aktige angrepstaktikk. Vokalen til Andakts «Savarak» har en tydelig presens på samtlige av låtene på ‘World Ablaze’, og spesielt på tittelsporet slipper han tøylene til en grad som sender tankene i retning sjangerens mer skruppelløse frontmenn.

Det er på høydepunktet «Nails of Old» at både prosjektets svimlende potensiale og foreløpige akilleshæl åpenbarer seg. Låta er i seg selv en gedigen suksess; en heslig stormcelle av fandenivoldsk svartmetall som utvider bandets sound i både melodiske og tyngre retninger. Den låtskriver-messige suksessen blir dessverre noe dempet av trommeproduksjonens tilkortkommelser, ettersom mesteparten av settet drukner i en sky av dominerende cymbalspill. Avslutningsspoet «Obedience of the enslaved» er også en splittet affære, ettersom den tidlig-Enslaved-aktige intensiteten og fantastiske melodikken som åpner låta blir avløst av en et litt klumsete forsøk på en storslått avslutning. Ideen er god, men spesielt gitarsoloen og clean-vokalen får det hele til å spore litt av.

Totalt sett vil jeg uansett si at ‘World Ablaze’ er en vellykket debut-utgivelse. Bandet virker å ha et solid grep rundt andrebølgens mange potente verktøy, og kombinerer denne praktiske kunnskapen med en interessant tematisk vinkling og et gjennomgående solid musikalsk idégrunnlag. Jeg ser for meg at mesteparten av ujevnhetene og skavankene på ‘World Ablaze’ kommer til å jevnes ut med tid og iherdig arbeid, ettersom kursen bandet har staket ut virker lovende. Da gjenstår det bare å se hvordan Raumer utvikler seg på sine neste utgivelser, samt å sette pris på den flotte balansen mellom piskende blast-beats og krokete riff du finner på ‘World Ablaze’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nergard – Live in Kalvåa

Det er nå to år siden Nergard gav ut det fantastiske karriere-høydepunktet ‘Eternal White’, en inntrykksfull og nydelig utført konseptplate som hevdet seg i øvre halvdel av bloggens toppliste for 2021. Tiden i etterkant av slippet har blitt brukt på å etablere Nergard som et band fremfor et soloprosjekt, hvilket blant annet har innebåret å spille livekonserter med den ferske besetningen fra ‘Eternal White’. En av disse konsertene tok plass på Selbu – hjemstedet til Nergård selv, og opptakene fra denne konserten har nå blitt utgitt som livevideoer på Youtube og konsertplata ‘Live in Kalvåa’.

Og er det en ting ‘Live in Kalvåa’ får til, så er det å gi følelsen av at Nergard har blitt en sammensveiset og formidabel livegruppe. Den tekniske utførelsen av bandets muskulære, symfoniske metall er forbilledlig, og vokalistene Stefani Keogh, Andi Kravljaca og Mathias Molund Indergård gjør en heroisk innsats med det svært krevende materialet de har fått servert av Nergård. Man får definitivt følelsen av at Nergård har skrevet vokalarrangementene så de lener seg på styrkene til hver enkelt vokalist, samtidig som disse styrkene til syvende og sist anvendes for å tjene låtmaterialet på best mulig vis.

Det er også interessant å se hvordan musikken til prosjektet har utviklet seg fra skive til skive. Blant ‘Live in Kalvåa’s seks låter finner vi to fra hver av bandets tre skiver, hvorav ‘Angels’ fra førsteskiva og ‘Light and Shadows’ fra andreskiva dukker opp i nye utgaver. Med tre minutter trimmet fra begge låtene fremstår de langt mer kompakte og strømlinjeformede, og dermed sklir de godt inn med resten av den fengende, punchy og skarpe låtskrivingen som preger resten av konsertsettet. Det er dog tydelig at ‘Eternal White’ utgjør en ny platetopp for bandet, ettersom de to låtene som er hentet fra denne skiva forlyster med sine langt mer fremtredende orkesterstemmer og rike detaljnivå i både instrumentaler og vokalarrangementer.

Alt i alt er ‘Live in Kalvåa’ en sterk – tidvis magisk – konsertutgivelse som markerer oppstarten på en ny og lovende fase for Nergard og co. Vi vet allerede at denne besetningen er i stand til å produsere musikk med den skyhøye kvaliteten til ‘Eternal White’, men spørsmålet er hvor langt de kan tøye strikken dersom de fortsetter å utvikle sine ferdigheter som team. Dette får vi sikkert svaret på med tiden, men for øyeblikket er det bare å verdsette den gode musikken vi allerede har fått på ‘Eternal White’ og ‘Live in Kalvåa’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Vanvidd – Under Ei Morken Rot

Usignert, ute via Bandcamp og strømmetjenester.

Vanvidds nyeste plate, ‘Under Ei Morken Rot’, er ikke bare prydet med et cover som oser av farger, eventyrlighet og en nordisk råskap, men er virkelig også et musikalsk håndverk som reflekterer dette visuelle uttrykket. Dette sørlandske folk-metal-bandets andreplate er nemlig en aldri så liten bombe av det storslåtte, melodiske og fengende slaget, og det er en plate der Vanvidd evner å gjøre mye ut av det som i utgangspunktet litt banale og velkjente folk-metal-elementer. For joda, her finnes både typiske folkemelodiske motiver og et flust av synkoperte, enkle og raske rytmer, men det akkompagneres gjerne av en kreativ bruk av voldsom mengde instrumenter, komplekse låtstrukturer og et ganske symfonisk preg. Til tider minner musikken minst like mye om de progressive påfunnene til Emperor-frontmann Ihsahn og Dimmu Borgirs teatralske, georgianske synther, koringer og strykere.

Ta «Havtrollet» for eksempel, som sparker i gang plata for alvor etter et instrumentalt forspill og som har endt opp som et av mine favoritter. Her får vi først servert en ordentlig progga intromelodi, før et umåtelig catchy vers driver låta videre i stram takt og et virkelig storslått refreng åpner slusene deretter. Et bridge-parti med mange segmenter understreker videre at ‘Under Ei Morken Rot’ er like mye prog-plate som folk-plate. Et annet høydepunkt som gir meg dette inntrykket er «Nekroalkymi», der Vanvidd gjør en utmerket jobb med å inkludere mange ulike elementer – både dyster, effektbelagt svartmetallvokal, lystige folkmelodier og et virkelig orkestralt lydbilde med både blåsere og strykere – med stor suksess og lekenhet.

For dette er ofte også fryktelig morsom musikk å høre. Åpningsstrekket er en sann fest med den store variasjonen og den gode komposisjonen, der sterke melodier og refrenger – særlig i «Blodsjord»! – holder det hele interessant. I dette ligger også Vanvidds maksimalisme; jeg får inntrykk av at dette er et band som heller legger på ett instrument, ett minutt og ett riff for mye enn for lite. Dette gir i dette tilfellet mye underholdningsfaktor og sunne og spennende ambisjoner til musikken, men er også et tveegget sverd. For eksempel fremstår det fire minutter lange forspillet som en litt oppblåst sak der det fungerer i to seksjoner, og på niminutteren «Fjellheim» repeteres de (sterke!) melodiene i overkant mange ganger uten at jeg helt ser poenget.

Etter «Fjellheim» kommer også det jeg anser som platas svakeste punkt, nemlig et innslag av Vinje/Grieg-klassikeren «Ved Rundarne». Det er i utgangspunktet en utrolig vakker sak som attpåtil får en litt ny og kul vri ved at den svøpes mer og mer inn i romklang. Problemet er at den rett og slett føles litt utilpass i en albumsammenheng som høres ganske så annerledes ut og dermed blir stående alene. Den går imidlertid overraskende greit inn i den hurtige «Storm» der de festglade gutta i Trollfest er med, og faktisk er det i forlengelsen av denne vi får de mest sømløse låtovergangene; skiftet til interluden «Om Å Drikke Tvimenning» er så å si umerkbar, og det resulterer i en fantastisk opptakt til høydepunktet «Fenalår», der Vanvidd virkelig skviser ut det de kan av melodibanken.

Avslutningssegmentet på ‘Under Ei Morken Rot’ synes jeg var interessant i form av at jeg egentlig tolket meg frem til at jeg likte det. På nest siste låt ut, «Orm», resirkulerer Vanvidd først mange av grepene fra platas første halvdel, men gis en fantastisk avslutning i form av at vi får servert platas desidert sterkeste klimaks. Så kommer tittellåta som, hvis man forventer noe konkluderende, føles litt overflødig i forlengelsen av «Orm». Men så tenkte jeg at dette fungerte aller best som en slags epilog, der Vanvidd varsler om at ‘Under Ei Morken Rot’ en dag følges opp av noe minst like storslått og voldsomt som seg selv. Enten jeg tolker det i retning bandets hensikter eller ikke, får jeg avslutte med å skrive at jeg uansett nyter godt av åsynet mot neste kapittel; all den tid ‘Under Ei Morken Rot’ kan drukne litt i egne ambisjoner og ikke treffe blink i alle steg, er det nemlig en svært sterk og underholdende prestasjon.

Alexander Lange

Ildfar – Som vinden farer vil

Ute nå via Northern Silence Productions.

Ildfar er et enmannsprosjekt i svartmetallens rike bestående av Favn – en mann som har hatt en fot innenfor sjangeren helt siden det mørke 1990-tall og sånn sett nok kan betegnes som et av sjangerens vise menn. Den nye plata hans, ‘Som vinden farer vil’, lanseres etter slippene av noen høyst lovende singler, og er et vitnesbyrd på den kjennskapen til svartmetallens elementer og grep som bor i prosjektet Ildfar.

Samtidig er dette langt fra den hardeste, ondeste og ekleste svartmetallen som finnes der ute. Om Ildfars musikk minner meg om noe, er det sannsynligvis først og fremst Ulvers ‘Bergtatt’, der melodier, melankoli og en åpenbar, men langt fra altoverskyggende, inspirasjon fra folkemusikken får skinne. Med sin ganske rå, gammeldagse og behagelige produksjon minner den også mye om den moderne klassikeren ‘Marrow of the Spirit’ av Agalloch. Så vil jeg imidlertid også påstå at Ildfar samtidig har en litt røffere brodd på musikken sin enn disse to bandene; til tider er det langt mer Immortal enn Ulver, og i denne dualiteten ligger mye av Ildfars unike bidrag.

‘Som vinden farer vil’ åpner med den Burzumske ambient-snutten «Taakeheimen», som baner vei for et hektisk timinuttersstrekk bestående av «Under Sorte Vinger» og «The Last Dawn». Mens Ildfar på førstnevnte ender opp med å resirkulere litt vel mye av de svært gode riffene låta innledes med, er «The Last Dawn» en mer dynamisk sak og et av albumets sterkeste låter. Den glir også fint inn i «Den Gamle Mannen Hvisker Mitt Navn», som sammen med tittellåta og interluden «Vandring» konstituerer platas litt roligere og mer lavmælte midtparti, der man særlig med de akustiske segmentene og strukturen på «Som Vinden Farer Vil» får de virkelig vakreste øyeblikkene på plata.

Musikken får flere tenner igjen på «Under the Graves (of 1994)» og «Pesten», der melodiene komplementeres med noen virkelig ondskapsfulle riff, før det mer melankolske får skinne igjen på «Behold the Throne» og høydepunktet «Lyset I Skumringen» og «Norges Haller» setter siste spiker i kista med et brak.

Som du kanskje forstår synes jeg ‘Som vinden farer vil’ fremstår litt som en pendelbevegelse mellom et hardere svartmetalluttrykk med nokså skarpe kanter og en litt mer forsiktig utgave av Ildfars musikk. I det synes jeg i alle fall det ligger en svært god evne til å strukturere denne plata, og det er i det hele tatt lite vondt å si om denne utgivelsen. Likevel er det klart hva man må være ute etter, nemlig et ganske klassisk svartmetalluttrykk – om enn med en litt egen tilnærming til utnyttelsen av en rekke tradisjonelle elementer innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Nithe – Cemetery Fever Demo

Nithe er et kirkegårds-orkester fra det norske «bibelbeltet», som med sin tradisjonelle og skremmende autentisk-lydende dødsmetall ønsker å stikke kjepper i hjula på lokale, religiøse autoriteter. På deres første demo er dødsmetallens opprinnelse i brutal thrash enkel å spore, og hyppige sideturer innom dødsdoomens hjemsøkende ledegitarer og okkulte atmosfære runder ut lydbildet på det som er en overraskende velformulert første-utgivelse for et så ferskt band å være.

I og med at samtlige medlemmer opererer under fremmede initialer er det umulig å finne ut hvorvidt kvartetten har fartstid hos andre dødsmetall-grensende prosjekter, men med tanke på kvaliteten vi konfronteres med på ‘Cemetery Fever’ er det nærliggende å tro at Nithe neppe er første metallbandet gutta har involvert seg i. Åpningslåta «K.R.Y.P.T» er fylt til randen av riff som er så klassiske i soundet at de kunne ha blitt funnet innrisset i en steintavle under en arkeologisk utgravning av en kjellerlokale fra det sene 80-tall, og tittelsporet har en glefsende dødspønk-fremtoning som er så energisk og full av driv at den kunne ha forsynt en bydel i Kristiansand med strøm en hel vinter.

Av de fire låtene som til sammen utgjør ‘Cemetery Fever’ er det ingen som sleper på bakbena eller bader seg ufortjent i glansen til sine naboer. Hver eneste låt har et øyeblikk eller to som får anmelder til å gripe etter kvalitetsstempelet, og ingen strekk er uinspirerte nok til å kunne stilles i et negativt lys. Dette er mye takket være bandets evne til å variere, vri og vende på et temmelig enkelt og velkjent formular, for ikke å nevne produksjonens evne til å opprettholde både strukturell klarhet og dødsmetallens obligatoriske eim av død og råte.

Nithes ‘Cemetery Fever’ er OSDM av en pur og rendyrket sort vi ikke ser så mye av i Norge. Den helhetlige kvaliteten på det musikalske materialet, samt den tidløse logoen gjør det vanskelig for meg personlig å se på utgivelsen som en demo, ettersom pakka er så komplett at den føles mer ut som en fullverdig EP av et mer eller mindre etablert band. Fra dette punktet skal det bli veldig spennende å se hva Nithe gjør med soundet, ettersom det virkelig er plass i Norge til et band som vet å gjøre dødsmetall av gammel sort spennende og frisk i 2021. ‘Cemetery Fever’ er en must-hear for norske fans av OSDM, og en høy anbefaling for de av dere som er interesserte i å snuse på sjangeren for første gang.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Truckerfucker – Man’en med Ljaa1

Om du har brukt nevneverdig tid i det siste på å forestille deg hvordan livet til en trailersjåfør utarter seg, så har jeg gode nyheter til deg. Om du i tillegg mener at den beste måten å tilegne deg kunnskap på er å få den servert via beinhard og festklar metall, så har du dess større grunn til å feire budskapet jeg bringer i denne ukas utgave av «Ukas Plater». Truckerfuckers ‘Man’en med Ljaa1’ er en halvtimelang eksplosjon av lavterskel-metall og humoristiske tekster sentrert rundt det fiktive(?) livet til en trailersjåfør, og du må tro meg på mitt ord når jeg insisterer på at opplevelsen plata utgjør er både berikende og utrolig rørende.

I løpet av ‘Man’en med Ljaa1’s tredve minutter får vi delta i en omfattende rundtur i en navnløs truckers liv, fra introduksjonssporet «Revansj» hvor han våkner opp i et hav av pantbart materiell, til hans frigjørende tilståelse om egen hyper-spesifikke seksualitet på avslutningslåta «Ode til E6». I mellom venter klagesanger om vasking av førerhus og en koneløs tilværelse, klagesanger om korona-relaterte økonomiske problemer, og klagesanger om uaktsomme og usympatiske bobil-sjåfører. Hele det tematiske spektrumet er dekket, og for de av oss som ikke var over de mange ondene som til en hver tid tærer på våre stakkars truckere er platen intet mindre enn en åpenbaring.

For å tilføre denne historien en dæsj velfortjent patos har kvartetten kokt i hop et mangefasettert musikalsk uttrykk de kaller for «Truckermetall», som egentlig bare betyr at de skjener vilt mellom ulike former for ekstremmetall ettersom behovet oppstår. Oftest opptrer truckermetallen i en slags blandingsform mellom melodisk svart- og dødsmetall, men det er også øyeblikk der gasspedalen trøkkes i bånn av enten en blå-semsket rocke-fot eller Snaggletooth’s nagle-kledte hov. Felles for alt materialet er at det er hardnakket og fengende, og at det best nytes på høyt volum med en øl i neven og en Jack Daniels i den andre neven.

Selv om dette åpenbart er en konseptplate av parodisk natur som ble skrevet og produsert av gode venner på pur faen, er det ikke til å legge skjul på at mye av materialet hever seg godt over sitt lettvinte og humoristiske utgangspunkt. «Koronass» har et sterkt åpningsmotiv som vever seg gjennom låtas heseblesende og drivende tungmetall, black’n’roll-riffene på «Min Klage» er for gode til å ikke bli gjenbrukt i en hakket mer seriøs setting, og «Ode til E6» er rett og slett så forbanna fengende at den burde tvinges inn på spillelistene til våre største nasjonale radiokanaler, om vi så må samles i hopetall foran P3s kontorer med fakler og høygafler høyt hevet. Det at musikken er mulig å lytte til separert fra sin humoristiske funksjon er en stor pluss, og mye av grunnen til at jeg har hatt det moro med min tid med ‘Man’en med Ljaa1’. Truckerfucker serverer heftige riff og fabelaktig, idiotisk humor på sin nyeste utgivelse, en skive som utretter mer enn en køddeplate om sinte trailersjåfører ærlig talt burde være i stand til.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Vreid – «Into the Mountains»

For et hvilket som helst annet svartmetall-band med røtter i uttrykkets tidlige utviklingsforløp i Norge ville låt-tittelen «Into the Mountains» pekt i retning den evinnelige fetisheringen av barskog, fullmåner og naturkrefter som har blitt en av sjangerens typiske kjennetegn. Til forskjell har Vreid i løpet av sin omfattende karriere vist stor interesse for reelle hendelser – om så det er snakk om nazistenes okkupasjon av moderlandet, en temmelig grusom henrettelsesmetode fra vikingtiden, eller som på deres kommende ‘Wild North West’, den avskyelige historien til en av Norges såkalte «psykiatriske institusjoner», Harastølen.

Hvorvidt Vreid har valgt å fortelle historien til denne institusjonen via et kronologisk plott eller enkeltstående vignetter får vi ikke svar på før plata slippes neste uke, men på «Into the Mountains» kan man i alle fall anta at det dreier seg om en pasients desperate flukt fra sykehuset inn i fjellheimen. Mediet Sogndals-musikantene har valgt til å støtte opp rundt dette dramaet er en rimelig streit og presis miks av melodisk rock og tilbakeholden svartmetall, halv-sungede refrenger og en avsluttende elektronisk groove som fikk meg til å lure på om ikke Prins Thomas hadde sneket seg inn i studioet under en av bandets innspillingspauser.

Om man ser på musikkens fortellende egenskaper så beskriver «Into the Woods» utviklingsforløpet fra energisk flukt til beseiret resignasjon på flott vis, hvilket lover godt for ‘Wild North West’ og dets status som konseptplate. Om man ser på låta som et stykke egenstående musikk er det derimot et par ting man kan plukke på; den rensungede koringen på refrengene er ustødig og lite overbevisende, og overgangen fra låtas vers/refreng-syklus til den doom-berørte, elektroniske avslutningen føles noe usammenhengende. Dette er ikke nok til å stikke kjepper i hjula for min egen del, og spesielt de klatrende og vevende ledegitarene på refrengene er et moment som ender opp med å definere singelen i mine øyne.

Med fire singler ute er det bare én ting som gjenstår for gutta i Vreid, og det er å slippe den fulle opplevelsen som er ‘Wild North West’ løs på befolkningen. Uansett hvordan plata viser seg å være kvalitetsmessig er det ingen tvil om at den er en av de større begivenhetene innen norsk metall i 2021, så her er det bare å sette av 30. April og gjøre seg klar for både filmatisk og musikalsk filleristing. Vreid fortsetter å utvide bandets musikalske og tematiske univers på «Into the Woods».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ildfar – «Lyset I Skumringen«

Vi har fått nok en smakebit fra det kommende albumet til Ildfar, ‘Som vinden farer vil’: «Lyset I Skumringen». Ildfar er et prosjekt som går helt tilbake til den norske svartmetallens storhetstid på 1990-tallet, noe som for så vidt også kom til uttrykk med den forrige singelen, «The Last Dawn», der klassiske svartmetallelementer ble håndtert på usedvanlig sterkt vis. Mye tyder rett og slett på at vi står overfor et album som kan bevise at et album av høy kvalitet ikke trenger å innebære store nyvinninger, all den tid man har en god forståelse for råmaterialet i bunn.

Med det fremstår også «Lyset I Skumringen» som en ganske klassisk svartmetallåt. Men Ildfar bruker litt andre verktøy enn på den ganske raske og voldsomme «The Last Dawn», og har kokt opp en låt som har flere melodiske folk-elementer og sånn sett minner mye om Ulvers klassiker ‘Bergtatt’ og mye av Agallochs materiale. Komposisjonen baserer seg først og fremst på flotte, sterke melodier, og på tross av at den ene spilles av en akustisk gitar som nok dominerer vel mye, klarer Ildfar å variere intensiteten og bygge opp låta på en måte som gjør at helheten føles ganske kompakt og dynamisk samtidig. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Nordjevel – «Gnawing the Bones«

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist — Ute nå via Indie Recordings.

Opptakten til Nordjevels kommende utgivelse ‘Fenriir’ startet for ca. en måned siden med slippet av EP’ens tittellåt, som var en dynamisk og nokså bunnsolid svartmetallåt fra de erfarne personlighetene i dette bandet. Nå har vi fått smaken på nok en singel, «Gnawing the Bones», og denne vitner om en større variasjon på ‘Fenriir’ enn det jeg i utgangspunktet så for meg.

«Gnawing the Bones» er nemlig først og fremst et slag i trynet i form av å være en uhyre hurtig og aggressiv låt. Mens «Fenriir» var en ganske så konvensjonell svartmetallåt, peiler Nordjevel seg på «Gnawing the Bones» inn mot langt mer forrykende og teknisk avansert musikk. Svartmetall er det naturligvis fortsatt, da på ganske lik måte som mye av materialet til 1349 og de siste årenes Gorgoroth, men man kommer ikke helt utenom assossiasjoner til teknisk death metal og de ulike blackened death metal-variantene der ute. At en tidligere Zyklon-gitarist leder an på denne låta gir i alle fall mye mening i så måte. Men det er de velutførte svartmetallelementene som like fullt får låta til å skinne, nærmeste bestemt gjennom de iskalde tremoloarpeggioene i versene og ikke minst de store akkordene som får lydbildet til å åpne seg litt midt i låta – riktignok med like stort tempo som før.

Skrevet av Alexander Lange

Nekromantheon – «Dead Temples»

Vi er nå så nære slippet av Kolbotn-bandet Nekromantheons tredje skive, «The Visions of Trismegistos», at de mest miljøskadede blant thrash-fansen har begynt å selvantenne av pur forventning. Når det kommer til å blande thrashens aggresjon med svartmetallens skoldende råskap er det nemlig ingen over eller ved siden i vårt langstrakte land (med unntak av Aura Noir, muligens), og om du er på leting etter tilsvarende primale uttrykk ellers i den vide verden må du nesten ta turen helt over til de bestialske black/trash-scenene i Sør-Amerika. Deres nyeste singel «Dead Temples» er nok en ildfull leveranse fra de tre karene i Nekromantheon, en låt som bærer bandet et godt stykke på vei mot det selverklærte målet om å slippe deres «mest kompromissløse album så langt».

Låtas drøye tre minutter byr på de samme grunnleggende elementene som alltid har vært tilstede i bandets musikk: tordnende trommebrekk, hylende ledegitarer og riff som flerrer opp både jordsmonn og animalsk vev på leting etter thrashens ukuelige id. Denne gangen er musikken forsterket med et solid tematisk holdepunkt, og dette gjør at Nekromantheons musikalske strukturer mottar en liten dæsj av mystikken som omkranset Trismegistos laboratorier. Riff løper over i riff som en kar på flukt gjennom en labyrint av instrument-fylte korridorer, og gitar-soloenes forvridde arkitektur speiler den kantete geometrien i Trismegistos hermetiske arkana. Dette samspillet mellom tematikk og toner er et nytt og spennende aspekt ved Nekromantheons musikk, men det er viktig å nevne at konseptet ikke overskygger de kvalitetene ved bandet vi har lært å elske over årenes løp. «Dead Temples» er først og fremst en ubestridt ripper i kjent Nekromantheon-stil; en kombinasjon av aske og ild som setter de adrenalin-produserende kjertlene i kroppen på prøve. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «The Sarlinian Bow»

Den nordiske power metall-dirigenten Marius Danielsen og hans eventyrlige følgesvenner har ferdigstilt konklusjonen til den episke trilogien The Legend of Valley Doom, en saga som avsluttes med slippet av ‘Part III’ 7. Mai. Det eksepsjonelt ambisiøse prosjektet har vært under utvikling siden 2016, og over tre album har Marius Danielsen fått besøk av et helt absurd antall gjestemusikere og legender fra power metallens rekker. Det går ikke an å spare på kruttet når man skal formulere en avslutning på et verk av en slik operatisk skala, og dette har Danielsen trolig vært klar over da han valgte ut singel nummer to, den 8 minutter lange fortellingen om «The Sarlinian Bow».

I og med at jeg sitter på en nettløs hytte i Oppdal har jeg dessverre ikke mulighet til å utforske den stjernespekkede besetningen som har bidratt til å skape «The Sarlinian Bow», men at talentene er brukt med tanke på deres respektive styrker er det ingen tvil om. Fortellingen om jakten på den «Sarlinske buen» og dets magiske egenskaper er nemlig fullstappet av karakterer og skikkelser som alle er portrettert av hver sin sanger, og det vide spennet i både stemmetype og lynne bidrar til å gjøre universet mer levende. Eventyret lar seg også farge av optimismen i Danielsens europeiske powermetall, så ved reisens ende er det altså ikke den mektige og fryktede krigskongen som vinner gunsten til livets tre og dermed også buen, men heller den vennlige sjelen spilt av Annikken Rasmussen Danielsen. Det bombastiske og symfoniske snittet til Danielsens musikalske ramme driver dramaet forover på godt vis, og det vidtspennende og fengende refrenget er en glede å overvære både ved reisens åpning og ende.

Man vet hva man får med Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom, og det er slettes ikke en dum ting om man har sansen for gledesfylt og skamløst episk power metall med innslag av fantasy-inspirert historiefortelling. Ta på deg din mest hullete og slitte kappe, sleng skreppa over skulderen og gjør deg klar for en eksplosiv finale på Legend of Valley Doom-sagaen 7. Mai 2021.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ildfar – «The Last Dawn«

Svartmetallprosjektet Ildfar skal ha sett dagens lys allerede i 1994, og har på sett og vis gjenoppstått etter en lang periode der det tilsynelatende ikke har skjedd spesielt mye. Nå er imidlertid fullengderen ‘Som vinden farer vil’ på trappene, og singelen «The Last Dawn» vitner på alle måter om en som har god kjennskap til svartmetallens røtter og bestanddeler.

Det er snakk om lite annet enn en svært solid svartmetallåt. Produksjonen er mer eller mindre perfekt med tanke på svartmetallens estetikk, der man får øyet på en viss storslagenhet i det mystiske og obskure lyduttrykket. Låta i seg selv er også sterk, der den kaster lytteren gjennom en kaotisk, men velfungerende struktur og sånn sett holder interessen oppe hele veien, også ved hjelp av et godt melodisk hovedtema. Jeg kan lite annet enn å glede meg til plata kommer og anbefale låta, kanskje særlig om man har sansen for band om Immortal og har hatt glede av Enslaveds eldre materiale.

Skrevet av Alexander Lange

Vardok Nalt – «Words Unspoken»

Enmanns-prosjektet Vardok Nalt – som dukket opp på radaren til Metallurgi i 2020s senere måneder – har i løpet av sine få måneders eksistens gått fra å være et tematisk intenst band med et noe uavklart sound, til et prosjekt som klarer å matche tekstenes brutale åpenhet med en tilsvarende konfronterende, svart-pulserende energi. Der de tidlige singlene og til dels debut-EPen ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ sveivet litt rundt i lendet på leting etter et koherent sound, har låtene som har blitt sluppet i etterkant vært særs overbevisende til sammenlikning; spesielt «Rosedansen» står friskt i minnet med sine piruetterende melodier og apokalyptiske atmosfære. På sin nyeste singel «Words Unspoken» lever Osterøy-væringen en aldri så liten finte lydmessig, selv om låtmaterialet besitter de samme kvalitetene som har gjort musikerens senere utvikling så lovende.

«Words Unspoken» inneholder nemlig svært lite av Vardok Nalts karakteristiske svartmetall, men trasker inn i doom-metallens skyggelagte dalstrøk med overraskende selvsikre skritt. Herlig velutformede doom-riff og dronende tåkelurer smelter sammen til en mørk understrøm som de syrlige og alarmerende ledegitarene kan flyte på. Et eller annet sted mellom himmel og helvete finner vi Vardok selv, som (for første gang på engelsk) vokaliserer med en dyp og hul growl som trolig er inspirert av de dystre og bekjempede hjørnene av den ekstreme undersjangeren funeral doom. Etter en Aldebaran-aktig mellomkorridor bestående av dumpt og dunkelt strengespill bringes noen av de velkjente svartmetall-teksturene tilbake; forskjellen fra tidligere er at Vardoks raspende vokaler nå ligger tydelig fremme i miks, noe som gjør at vi kan høre en Esoteric-liknende desperasjon i stemmen hans som kun har vært insinuert tidligere. Det gjenstår ennå å se om «Words Unspoken» kun er et sjangermessig eksperiment for Vardok Nalt, eller om det er en låt som staker ut kursen for fremtidige ekskursjoner for musikeren fra Vestlandet. Låta fungerer uansett utmerket for undertegnede, og jeg hadde ikke hatt noe imot at doom metallens nedtrykte gen fikk en mer eller mindre permanent plass i DNA-et til Vardok Nalt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nekonomicon – «The Ghost Maze Project«

Nekonomicon on Prime Music — Ute via Pagefire Records.

Youtuberen Andri fra kanalen Pagefire har utmerket seg som noe så sjeldent som en humorist innenfor norsk metall, og har servert eksperimentert med ulike sjangeruttrykk – gjerne med et uhøytidelig, og dermed også ganske appellerende, preg. Nekonomicon er et resultat av Andris sjangerutforskning, og vokste ut av et ønske for å dyrke sjangeren nintendocore ytterligere (Andri forklarer hvorfor her). Første smakebit er låta «Ghost Maze Project», der vi som lovet får elementer fra dataspilltematikk, metalcore og chiptune.

Og det er en ganske så kul og underholdende affære. Andri drar lytteren inn med et godt, catchy og akkurat passe melankolsk og synth-tungt hovedtema, og de fem minuttene fylles videre opp av ulike variasjoner, sentral kvinnelig vokal over det hele og små innslag av metalcore-vokal. Sånn sett er det absolutt snakk om en god låt, og om noe, skulle jeg egentlig bare ønske at det var en enda dristigere affære. Med tanke på mange av de tidligere påfunnene til Andri, vet jeg at han kan få til det, og med tanke på sjangermerkelappen forventet jeg egentlig noe enda litt mer out there. «Ghost Maze Project» er imidlertid et sterkt første steg inn i et prosjekt som kan gå i mange spennende retninger.

Skrevet av Alexander Lange

Himmelstorm – «When We Rise«

Himmelstorm forlenger en allerede lang rekke med singler med «When We Rise», der bandet omsetter inspirasjon fra diverse rock- og metalstorheter så vel som en rekke sci-fi-eventyr inn i seks minutters låthåndverk. Himmelstorms metall er ikke av den spesielt harde sorten, og på tross av å inneholde nikk til metalcore og melodeath i enkelte gitarriff og groove metal og industriell metall i stadige basstromme-bursts, lener musikken seg i stor grad på ganske fordøyelige rockeuttrykk og lettere progressive elementer. Sånn sett blir «When We Rise» en aldri så liten lite-versjon av de litt snillere påfunnene til band som Dream Theater.

«When We Rise» er en låt som hverken blåser meg av banen eller skuffer meg spesielt stort. Bandets ess i ermet er helt klart musikerprestasjonene, der de kan skilte med godt gitararbeid og en vokalist med stålkontroll. Det mer underveldende (om det er et ord…) går på det komposisjons- og produksjonsmessige, som ikke nødvendigvis er så dårlig, men som beveger seg på svært trygg grunn. Låta er etter min smak litt vel ensformig til å vare så lenge som den gjør, og jeg tror det også kunne vært positivt med litt mer kraft i lydbildet – særlig for vokalens del. I det store og det hele gjør imidlertid «When We Rise» jobben nokså godt i å være en habil rockelåt med sterkt slektskap til metallen.

Skrevet av Alexander Lange