Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Mortemia – «The Enigmatic Sequel»

Ute nå via Veland Music

Sirenias Morten Veland har endelig funnet tid til å returnere til sideprosjektet sitt Mortemia, hele 11 år etter at han slapp debuten sin under banneret, ‘Misere Mortem’ fra 2010. I likhet med et knippe profilerte musikere fra utsiden av metallens grenser som Bill CallahanKevin Abstract og Moses Sumney, (for ikke å nevne norske Beaten to Death fra innsiden) han bestemt seg for å rulle ut slippet av plata i flere avdelinger over tid, i dette tilfellet en singel i måneden. I tillegg til dette virker det som at hver singel vil være sunget av en ny vokalist, hvilket vil gjøre det enda mer spennende å følge med på det Morten drar frem fra hvelvet fra måned til måned.

«The Enigmatic Sequel» er den første smakebiten på plata, og demonstrerer forskjellene mellom Mortemia og Velands hovedprosjekt klart og tydelig. Der Sirenia livnærer seg på pop-hooks, arena-klare riff og bombastiske symfoniske og elektroniske elementer, har Mortemia tydeligere trekk fra 90-tallets death/doom filtrert gjennom den velproduserte, gotiske mystikken til prosjekter som Swallow the Sun og The 11th Hour. Flotte piano-linjer vever seg gjennom bunntunge og ruvende gitarer, og Velands dødsgrowling skaper en komplimenterende kontrast til gjestevokalist Madeleine Liljestams mer lavmælte og elegante fraser. For min del er det det orkestrale reisverket rundt den tradisjonelle metall-instrumenteringen som ender opp med å selge låta aller mest, uten at det nødvendigvis indikerer svakheter ved de øvrige instrumentelle bidragene. «The Enigmatic Sequel» er en fengende og forheksende førstesmak på Mortemias andre plate, og vitner om Velands stadig økende mestring av den symfoniske metallen og dets mange sideskudd. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

DRITTMASKIN – Rottekrig

Usignert, ute via strømmetjenester.

DRITTMASKINs forrykende opptakt til andreplata ‘Svartpönk’ fortsetter. På «Rottekrig» fortsetter vestlandsbandet i noe av det samme sporet de pløyde opp med singelen «Limi»; med låtlengden på seks minutter strekker de seg nok en gang utover varigheten på hver enkelt av sporene på debuten ‘Sosial prolaps’, og et utålmodig og direkte uttrykk ofres i vesentlig grad for noe mer progressivt.

Det vil ikke si at punken er borte, for råskapen tar DRITTMASKIN vare på gjennom fortsatt ganske så rå produksjon og skitne riff med skarpe kanter. Men som på «Limi» er nok «Rottekrig» et dypere dykk ned i svartmetallsiden av dette bandet, noe som kommer til uttrykk både gjennom de overraskende melodiske – men også dissonante – versene, de taktfaste riffene midt i og den storslåtte outroen. Til tider blir noen av enkeltdelene muligens noe langtekkelige, men i all hovedsak er «Rottekrig» et svært friskt pust i det at DRITTMASKIN nok en gang mestrer en mer progressiv metode på svært vellykket vis. Det lover i alle fall godt for god variasjon og pacing på ‘Svartpönk’.

Skrevet av Alexander Lange

Nifrost – Sirkel

Sirkel | Nifrost | Dusktone
Ute nå via Dusktone.

Det begynner å bli en liten stund siden vi fikk servert «Eit siste ynskje» fra sognametall-disiplene i Nifrost – en låt jeg lot meg imponere over i form av at den både produksjons- og låtskrivingsmessig sto for en sann overhaling i forhold til bandets tidligere solide utgivelser.

Det samme kan nok sies om «Sirkel», men uten at denne egentlig ligner så mye på den foregående singelen. Mens «Eit siste ynskje» er en så godt som progressiv svartmetall-låt der Nifrost drar oss gjennom ulike seksjoner, er «Sirkel» en langt mer seig, repeterende og saktegående sak. Ja, egentlig får man, med unntak av i den rolige introen, på låtas fem minutter kun servert ulike utgaver av samme riff, som baserer seg på stadige taktfaste nedslag av ondskapsfulle mollakkorder. Måten Nifrost likevel klarer å holde interessen oppe gjennom en effektiv atmosfære, strålende variasjoner og god oppbygging av intensitet har jeg virkelig sansen for, og «Sirkel» er et utmerket innslag for alle som har sansen for litt tålmodighet innenfor svartmetallen. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Octohawk – «By the Root»

Ute nå via Crime Records

Det er straks på tide for Octohawk å avsløre debutplata si ‘Animist’ i sin helhet, men før slippet i begynnelsen av Juni gir de oss en siste liten appetittvekker i form av singel nummer tre, «By The Root». På dette tidspunktet begynner Octohawks særegne tilnærming til progressive sludge passende nok å slå rot i sinnet til anmelder, og min første gjennomlytting av bandets nyeste singel var et gledefylt møte med en nå velkjent, om stadig selvforandrende fauna. 

På «By the Root» er Octohawks groove-tunge og progressivt utsvevende elementer balansert på en meget god måte. De kontrapunktiske gitarene – som kan sies å bære noen av karakteristikkene til en slyngplante – renner ustanselig inn i hverandre, og former minneverdige melodier etter hvert som du blir bedre kjent med låta. Deretter slår bandet over i et hardbarka rytmisk vers, og Stian Svorkmos stentoriske stemme entrer bildet. For meg låter den kraftige røsten hans som en kombinasjon av Troy Sanders fra Mastodon og Matt Pike fra High on Fire; røff og vill i kantene men likeså fullt i stand til å bære en høytliggende og fengende melodi. 

Låtas bro tar seg, ikke uventet (det er jo snakk om progressiv musikk, tross alt), til et musikalsk territorium som er litt vanskeligere å plassere enn det omkransende materialet. De tribalistiske, Cavalera-aktige strekkene overvelder med voldsom tyngde, og de lettere surrealistiske, nynnende stemmende som siver inn fra tid til annen forvirrer samtidig som de forhekser og trollbinder. Helhetlig tok det meg lengre tid å lære «By the Root» å kjenne enn de to foregående singlene, men etter enn omfattende tilvenningsprosess kan jeg nå konstatere at kvaliteten er på samme høyde og vel så det. Octohawk har ladet opp til sin debututgivelse med tre utmerkede singler, og forventningene til slippet har nådd et lettere uhåndterbart nivå. Om du er glad i musikk som tar sinnet med på en reise gjennom ukjente verdener fylt av svimlende fraktaler, så bør du notere deg slippdatoen til Octohawks ‘Animist’, som er 4. Juni.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Messier 16 – «Rho»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Messier 16 er et progressivt ekstremmetall-band fra Oslo som startet opp i 2017, og som nå nærmer seg slippet av sin debut-utgivelse ‘Iota’. De to første singlene fra skiva, «iota» og «Lotus», gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, men takket være en høyst verdsatt mail ble øynene våre rettet mot kvartetten. Et band som covrer den post-romantiske og mystiske komponisten Alexander Scriabin på debutplata si, og i tillegg referer til det kosmiske objektet Ørnetåken i bandnavnet sitt vil alltid få gratis innpass i anmelders hjerte, om så det kun er musikken som vil kunne gi dem permanent oppholdstillatelse. Messier 16 har ingen problemer med å skaffe seg et slikt dokument, ettersom «Rho» er et teknisk, progressivt og utforskende ekstremmetall-konglomerat som bruker sin seks minutters-spilletid for alt den er verdt.

På «Rho» boltrer Messier 16 seg med både dødsmetallens buldrende bunnfrekvenser, svartmetallens gnistrende toppfrekvenser, samt den progressive tech-deathens instrumentale overskudd. Jagende, tremulerende gitarer avbrytes av rike, tårnende harmonier, og pusterom fra musikkens overstimulerende intensitet tilbys i form av vakre og inderlige postmetall-brekk. På mange måter peker totalinntrykket på de avantgardistiske faktene til plater som Emperors ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, men samtidig er det hele voldsomt modernisert og individualisert; en sammensatt struktur hvilkets blåkopi kun Messier 16 er i besittelse av. Jeg blir voldsomt imponert av det jeg hører på Oslo-bandets tidlige singler, og kan ikke annet enn å mistenke at ‘Iota’ er en plate som befinner seg midt i det uttrykksmessige smørøyet for meg personlig. ‘Iota’ slippes 28. Mai, så dere kan forvente å lese en manisk ned-skriblet omtale fra undertegnede neste uke. I midlertid kan dere la dere fascinere av det sofistikerte og ytterst oppslukende lydvevet som er Messier 16s «Rho».

Skrevet av Fredrik Schjerve


Fullmåne – «Wide Awake»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra enmanns-bandet Fullmåne var på splitten med nederlandske Martelgang fra Desember i fjor. Fullmånes post-punk-inspirerte og underproduserte svartmetall fascinerte samtidig som det ikke fullstendig overbeviste, men hadde en unik nok vinkel på undersjangeren til å rettferdiggjøre en lytt eller to. Nå er soveroms-musikeren tilbake med en singel pluss tilhørende video kalt «Wide Awake», og la meg si det slik at spørsmålene mine ikke har blitt færre i møte med det surrealistiske klanguniverset som blir presentert på det nye materialet.

Videoen bruker et åpningspanel til å sitere Carl Jung, og den berømte psykoterapeutens oppfordring til å gå på oppdagelsesreise i egen underbevissthet har nok vært utslagsgivende for musikken på «Wide Awake». Både musikken og videoen er preget av en hypnagogisk og usammenhengende strøm av inntrykk, en drømmelogikk som trolig er basert på underbevissthetens kryptiske symbolbruk. Fragmenter av Fullmånes mer konvensjonelle elementer driver igjennom den mystiske suppa, om det så er snakk om reverb-dekkede tråder av Blackgaze, kaklende vokaler eller den punk-inspirerte rytmeseksjonen som dukker opp mot slutten av låta. Likevel er det ingen tvil om at dette er et eksperiment, – hvorvidt det skal utbroderes eller kun er et enkelttilfelle får tiden vise – og dets potensiale som allmenn-tilgjengelig musikk er temmelig lav, om man skal benytte seg av direkte tale. «Wide Awake» er som en luftspeiling i et internettets fjerneste hjørner, en abstrakt og forvirrende opplevelse som er myntet på de mest nysgjerrige og undergrunns-rettede av oss.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

DRITTMASKIN – Al Namrood

Kan være en tegneserie
Usignert, ute via strømmetjenester.

Etter den overraskende rolige og progressive «Limi» er vestlandske DRITTMASKIN tilbake i sitt vante, kompromissløse hjørne med singelen «Al Namrood». Denne låta er bandets tredje i opptakten til lanseringen av ‘Svartpönk’, som blir deres andre album når det lanseres senere i år.

«Al Namrood» befinner seg i DRITTMASKINs kjente krysningspunkt mellom black metal, thrash metal og punk, og viser i mine øyne bandet på sitt aller mest voldsomme. Låta åpner med noen dissonante gitarer som fungerer akkurat passe desorienterende før hamrende crust-punk-takter kverner versene gjennom høyttalerne, og thrash-elementene får virkelig utfolde seg i et krigersk hovedriff som sørger for å holde det hele variert nok. Låtas sterkeste side synes jeg imidlertid kommer gjennom det blytunge hooket. Her blir alle instrumenter og en vokalist som åpenbart utfordrer lungekapasiteten med på noen fantastisk harde slag, og man får inntrykk av at bandet virkelig drar uttrykket sitt til det helt ytterste. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Vanvidd – Blodsjord

Blodsjord | Vanvidd
Usignert, ute på strømmetjenester.

Vanvidds kommende album ‘Under ei morken rot’ nærmer seg med stormskritt, og låta «Blodsjord» er servert som smakebit. Bandet er et folk-metal-band fra sørlandet med en fot godt plantet i svartmetallens rike, og de leker seg i det kjente og litt krevende motsetningsforholdet mellom svartmetallens voldsomme ugjestmildhet og folkemusikkens melodiske teft og oppstemthet.

Balansen mellom de ulike uttrykkene er ikke alltid like lett å finne; noen ganger synes jeg særlig folkelementene blir liggende litt påklistret og unaturlig til når svartmetallband velger å utnytte dem så mye som Vanvidd gjør. Likevel har dette aldri vært noe Vanvidd har hatt store problemer med i mine øyne, og selv om det nærmest litt gotiske preget i strykerne over hovedtemaet i «Blodsjord» i utgangspunktet kan virke litt voldsomt og merkelig, evner bandet først og fremst å la dette skape en god, dramatisk og filmatisk effekt. De hurtige versene balanseres videre godt mot den helt uimotståelige melodien i refrenget og det litt lenger bridge-temaet utover i låta som også får ned pulsen litt. Kombinert med kraftig, god produksjon etterlater «Blodsjord» meg med ganske høye forventninger til ‘Under ei morken rot’.

Skrevet av Alexander Lange

ILLT – Sons of the Northern Lights

ILLT Release New Single “Sons Of The Northern Lights” – Indie Recordings  Shop
Ute via Indie Recordings.

ILLT er det ferske metallprosjektet til filmmusikkomponist Roy Westad, som med hjelp av et knippe andre musikere (Westad spiller selv gitar og bass) nå bygger opp til prosjektets første utgivelse: ‘Urhat’. «Sons of the Northern Lights» er singel nummer tre i denne opptakten, og kan i form av å være en ganske lang, progressiv og kompleks låt med mange seksjoner tenkes å demonstrere Westads ambisjonsnivå.

«Sons of the Northern Lights» er et stykke moderne, riffbasert ekstremmetall som i liten grad finner opp et hvilket som helst hjul på nytt, men som gjennom svært høy produksjonskvalitet og bunnsolide riff gjør svært mye ut av verktøyene som er til rådighet. Mest av alt minner det nok om Dimmu Borgir, og da ikke på grunn av et fremtredende symfonisk element, men først og fremst på grunn av sammensveisingen av elementer fra både moderne thrash og svartmetall – iskalde moll-akkorder og en helt kompromissløs kraft bakes inn i hurtige, taktfaste riff.

ILLT evner også å blande inn et svært velfungerende melodisk element, så vel som et ganske rolig midtparti som fremhever prosjektets progressive art. De mange partiene gjør at låta føles en smule usammenhengende, noe som ikke er helt overraskende med tanke på at Westad har uttalt at låtskrivingen hans er litt instinktdrevet. Og som sagt er det først og fremst velkjente sjangerkonvensjoner i spill. Men like fullt er «Sons of the Northern Lights» en låt av svært høy kvalitet som bør være lett å like for enhver moderne ekstremmetallfan.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Djevel – «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier»

Ute nå via Aftermath Music

De skygge-aktige silhuettene til medlemmene i Djevel har nok en gang blitt observert flakkende gjennom norsk skog og hei, hvilket pleier å være et tegn på at et nytt album er rett rundt hjørnet. Ganske riktig har bandet nylig annonsert plate nummer syv, en stemningsfullt innpakket sak ved navn ‘Tanker som Rir Natten’. Djevel har vært en viktig bidragsyter i prosessen med å videreføre de fundamentale prinsippene fra den norske andrebølgen til den moderne svartmetallens tidsalder, og har i løpet av sine ti år som band opparbeidet en rimelig uangripelig diskografi. Bandets nye singel, «Englene som falt ned i min seng, skal jeg slippe fri med brukne vinger og torneglorier», viser fortsatt ingen tegn til at deres kreative egg er i ferd med å sløves, men er heller et argument for det motsatte: at Djevels kreative instinkter er skarpere enn noensinne før.

Dette har store følger når platas første singel har en ubeskjeden lengde på nesten ti minutter. En ulmende og tonesettende introduksjon – full av hengende gitarer og tordnende trommebrekk – bygger opp til en solid groove, før andrebølgens tremulerende dragsug endelig blir sluppet løs på lytteren rundt to minutters-merket. «Kvitrim» angriper som vanlig svartmetallens mørke og forbitrede tematikk med lidenskapelig ild og poetisk vinkling, og de melodiøse gitarlinjene til Trond Ciekals fungerer som distinkte landemerker underveis i vandringen gjennom «Englene…»s ekspansive terreng. Rundt reisens endepunkt er tempoet så høyt at både hest og kjerre er i fare for å kollapse, og det hardtslående trommespillet til «Faust» leverer et barmhjertig nådestøt i form av et destruktivt cymbalslag for å sette punktum på opplevelsen. Dette er en forrykende måte å starte en plate på, og en låt som virkelig fører sak for Djevels stadig økende betydning for kontemporær, norsk svartmetall. Innvielsesritualet for ‘Tanker Som Rir Natten’ går av stabelen 14. Mai – kjenn din besøkelsestid om du har kun et fnugg av interesse for boreale svartekunster.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Dark Delirium – «Slave of Darkness»

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Sist vi hørte fra de lovende metalcore-jyplingene Dark Delirium var på EP-en ‘Rise’ i Januar. Rogalendingenes debut-utgivelse demonstrerte en vilje til å strekke sjangerens grenser i retning mer atmosfæriske og post-påvirkede retninger, men bar også preg av den relative uerfarenheten som er felles for de fleste unge band. Deres nye singel «Slave of Darkness» eliminerer noen av mine tidligere kritikker, og er generelt et steg fremover hva angår både låtmateriale og produksjon.

Låtlengden til «Slave of Darkness» er et minutt eller to kortere enn gjennomsnittet på EP-en, og dette medfører en strammere og mer fokusert lytteropplevelse som kler gruppas kommersielle aspirasjoner godt. Den metalcore-møter-Gojiras «Another World»-aktige åpningen skaper en mørk og dramatisk stemning, før verset låser seg inn på et hardt og laserskåret riff som får det til å rykke i nakkemuskulaturen. Dette strekket fungerer som bare det – spesielt de hyppige innslagene av pinch-harmonics som tilfører en liten dæsj av Immolations ondskapsfulle aura er en flott touch. Jeg skulle derimot ønske at overgangen fra førrefrenget til refrenget selv var litt tydeligere, ettersom den oppbygde spenningen trygler om en mer voldsom og umiddelbar frigjøring enn refrengets diffuse form makter å gi.

Det er likevel flere positiver å rette søkelyset mot på Dark Deliriums nye singel enn negativer. Riffene er sterke, låtstrukturen og tematikken er flettet sammen på en meningsfull måte, og produksjonen har blitt mer sammensveiset siden sist. Det som kreves for at bandet skal rykke opp enda et nivå i mine øyne, er en videre utforskning av de aspektene som skiller Dark Delirium fra de talløse hordene av aspirerende metalcore-band ute i det internasjonale markedet. EP-en hadde f.eks en post-rock-aktig tilnærming til dynamikken mellom svake og voldsomme partier, og «Slave of Darkness» har en nesten gotisk affekt som gjennomsyrer låtas nedslåtte atmosfære. Dette er elementer som ikke kan attribueres til et hvilket som helst band i deres sjanger, og er derfor potente verktøy til hjelp i bandets leting etter et eget sound. «Slaves of Darkness» er uansett Dark Deliriums beste låt til nå, en negativt ladet metalcore-granskning av eget mørke.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ulvehyrde – «Englemakersken«

Ute nå via Dusktone.

Etter slippet av låta «Jarlen» på tampen av fjoråret har svartmetallbandet Ulvehyrde nå sluppet tittellåta på sin kommende debutplate ‘Englemakersken’. På tross av bandets ikke så alt for lange levetid består det like fullt av erfarne personligheter innenfor norsk svartmetall, noe som høres godt via stålkontrollen bandet har på både produksjon og låtmateriale. Dette er svartmetall av høy kvalitet, som lar seg bære av feite gitarer som kommer til uttrykk gjennom både forrykende tempoer og tyngre, tøffere riff.

«Englemakersken» åpner med et gjørmete, aggressivt beist av et fantastisk hovedriff, der hissige blast-beats river seg målrettet fremover sammen med heseblesende og bunnsolid 1349-aktig gitarspill. I dette ligger låtas grunnmur og største styrke, men Ulvehyrde klarer seg i grunnen vel så bra når gitarene åpner akkordene i de drivende, raske versene. Barnegråt-sampelet som kommer litt uti sliter jeg med å få så veldig mye ut av, men låta bygger opp til en sterk avslutning når tremolopickingen eskalerer et litt tyngre overgangsriff og hovedriffet setter en perfekt spiker i kista for låta. Med andre ord gleder vi oss til plata kommer i april.

Skrevet av Alexander Lange  

DRITTMASKIN – «Limi«

Ute nå via Drittmaskin / Edged Circle Productions.

DRITTMASKIN fortsetter opptakten til plata ‘Svartpönk’ og har sluppet det man nok kan kalle en uvanlig lang singel etter bandets eget kaliber: «Limi». På seks minutter får vi her servert et innslag som nok er litt mer progressivt og saktegående enn det vi er vant med fra det ellers så direkte og utålmodige vestlandsbandet, og der innflytelsen fra rifftradisjonene i mer tradisjonell metall virker hakket mer påfallende enn ved tidligere påfunn. Men ta det helt med ro: Onde akkordskifter og skrikevokal av særdeles høy pitch er også på plass, og selv om punken er litt fraværende, glir «Limi» flott inn som et friskt pust i DRITTMASKINs univers.

Det starter riktignok, synes jeg, litt vaklende i åpningspartiet, men bandet får momentumet på plass gjennom et råtøft refreng, og resten av låta er et stykke solid, traskende og smått suggererende metall ikledd DRITTMASKINs litt forskrudde tvister. På slutten får man attpåtil servert litt merkelig, men like fullt vakkert desorienterende klassisk gitar-spill som får en til å lure på hva slags ess i ermet dette bandet kan finne på å trekke frem på plata.

Skrevet av Alexander Lange  

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Nekromantheon – «Thanatos»

Ute nå via Indie Recordings

På Nekromantheons første nye låt på ni år tok vi turen inn i det okkulte laboratoriet til Hermes Trismegistus, og på oppfølgeren har tiden altså kommet for å avlegge døden selv en visitt. Thanatos er det greske mythosets personifisering av ikke-voldelig død, noe som kanskje kan virke litt snålt om man trykker play på Nekromantheons andre singel fra deres kommende plate ‘Visions of Trismegistos’. På «Thanatos» river bandet nemlig igjennom tre og et halvt minutt med fandenivoldsk thrashmetall på såpass voldsomt vis at det virker utenkelig at ikke noe blod har gått tapt i prosessen. 

«Thanatos» kommer byksende ut av underverdens porter i et forrykende tempo, en mørk vind som pisker huden rød med sine flerrende triller og huggende akkorder. Trommis Christian Holm endrer stadig kursen på det rytmiske bakteppet, noe som gjør det umulig å forutse hvordan låta kommer til å utvikle seg fra et øyeblikk til det neste. Produksjonen er rødglødende og ulmende som ovnen i Hefaistos smie; mer intens enn på forgjengeren ‘Rise, Vulcan Spectre’, men fortsatt klar nok til å utnytte det harmoniske dramaet som avslutter låtas gitarsolo maksimalt. Nekromantheon leverer som forventet en låt med et energinivå som virkelig få i den moderne thrash-scenen klarer å matche, og opprettholder dermed forventningene til tredjeplata, som slippes 30. April via Indie Recordings.

Skrevet av Fredrik Schjerve



DRITTMASKIN – Takk, Recovery

Ute nå via Edged Circle Productions

Den vestlandske metal-punk-hybriden DRITTMASKIN er tilbake med kraftpluggen «Takk, Recovery» fra deres kommende album ‘Svartpönk’. Bandet gjorde seg bemerket i 2018 med debuten ‘Sosial Prolaps’, der de smeltet sammen punkens og grindsjangrenes råskap, 80-talls-thrashens tempo og en liten dose av skruppelløsheten i tidlig norsk svartmetall a la «Deathcrush». Fete låttekster med stikk i både den ene og andre retningen bidro her også til bandets uhøytidelige særegenhet.

Ingen vil nok påstå at «Takk, Recovery» er spesielt annerledes enn det vi har fått servert tidligere fra DRITTMASKIN. Produksjonen har imidlertid fått en aldri så liten overhaling, også i forhold til singelen «Når dei kjem for å ta meg», som ble lansert i fjor. Det får særlig positive følger for de djevelske moll-akkordene som fyller lydbildet i refrenget, noe som igjen tilfører et svartmetallpreg som kanskje er tydeligere enn noen gang tidligere. Ellers gjør også det hurtige, gitarbaserte hovedtemaet og de heseblesende, drivende trommene i versene jobben sammen med vokalen, som tilfører det kaoselementet DRITTMASKIN også har mestret så bra tidligere – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Vardok Nalt – «Månekvaden»

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

Sist gang vi hørte fra Osterøy-væringen Vardok Nalt var på det aldri så lille gjennombruddet «Rosedansen», hvor en hypnotisk og suggererende puls sørget for en sterkere følelse av retning enn musikerens sporadiske forhold til låtstruktur har tillat ved tidligere anledninger. På «Månekvaden» bygger han videre på det som funket på forgjengeren, i tillegg til å introdusere noen nye elementer til Vardok Nalts gradvis akkumulerende auditive profil. 

Der «Rosedansen» var som en drømmeaktig dans på randen til total ødeleggelse, vekker «Månekvaden» assosiasjoner til Schoenbergs «Pierrot Lunaire». Årsaken til at tankene mine beveger seg i denne retningen er den diskrete og lettere sjøsyke synthen som dukker opp fra tid til annen, ettersom det desorienterende sløret den kaster over låta fungerer som en lydmessig analog til besettelsen som driver protagonisten i Schoenbergs drama til vanvidd. Den hypnotiske dansetakten og korrumperte folketonaliteten som pulserte gjennom «Rosedansen» er hentet videre inn i «Månekvaden», og likeså prøver Vardok fortsatt å bryte gjennom det enorme havet av fuzz-gitarer som har truet med å dra ham ned i dypet siden prosjektets oppstart i 2020. De to låtene Vardok Nalt har sluppet i etterkant av debut-EP-en ‘Ikke Vær Redd for å Falle’ har begge vært betydelige steg fremover for artisten, så det skal bli spennende å se nøyaktig hvor denne kreative strømmen leder hen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grimmferd – Necromantic Terrorpig / Søvnjeger

Ute nå via Blodig-Gevir Studio.

Grimmferd har sluppet singel nummer tre og fire, «Necromantic Terrorpig» og «Søvnjeger», og med det får vi også to nokså ulike låter. Råskapen vi tidligere har fått servert, om enn i litt ulike former, på «Nigrum» og «Horror By The Crow’s Nest», kommer på førstnevnte. Her starter man, etter en relativt lang, creepy ambient-intro, i black-grind-land med et voldsom, mørk growl før man ganske raskt kastes inn i Satyricon-aktig, groove-basert svartmetall. «Necromantic Terrorpig» er sannsynligvis Grimmferds sterkeste låt til nå, og utmerker seg med et catchy, rått refreng man klør etter å komme tilbake til.

«Søvnjeger» er på sin side det nærmeste man kommer en ballade fra Grimmferd, og er en langt mer saktegående og atmosfærisk sak enn noe annet som er blitt sluppet fra prosjektet. Jobben gjøres forholdsvis greit med et flott hovedtema, men rent produksjonsmessig har de hardere låtene kommet bedre ut, da clean-gitaren stadig virker litt snodig plassert i miksen. Men oppsummert, så er det altså snakk om en tøff håndfull med musikk fra Grimmferd.

Skrevet av Alexander Lange