Per Vallas Vredehammer fortsetter opptakten til sin kommende skive ‘God Slayer’ med singelen «The Dragons Burn». Dette er den korteste og mest direkte låta vi til nå har fått høre fra plata, og lener seg tyngre på death metal-elementene i bandets uttrykk. Vredehammer lykkes stort sett godt med dette med tanke på låtas høye intensitet og gode balanse mellom ekspansive og tunge elementer. Det i utgangspunktet solide hovedtemaet blir imidlertid repetert litt vel mye, og låta kunne nok vært enda kortere. «The Dragons Burn» er likevel i all hovedsak et sterkt pek mot plata som kommer i slutten av mai.
Skrevet av Alexander Lange
Trail of Tears – «Winds of Disdain»
Ute nå via The Circle Music
Trail of Tears er et symfonisk metallband med en historie som i år har strukket seg over hele tretti år, fra da bandet ble stiftet under navnet Natt i 1994. Bandet startet opp igjen i 2020 etter å ha vært inaktive siden 2013, og skal i år slippe den første utgivelsen siden nettopp 2013 når de lanserer EP’en ‘Winds of Disdain’ den 24. mai.
En smakebit har nå kommet i form av tittellåta, som på alle måter vitner om en bandbesetning med mangfoldige års erfaring og lange CV’er. «Winds of Disdain» er utvilsomt først og fremst skreddersydd for de mest dedikerte fansene av sjangeren, men har også potensiale til å treffe litt bredere – særlig på grunn av to sterke vokalprestasjoner som balanseres godt og et smakfullt refreng.
Skrevet av Alexander Lange
Berzerkerbreath – «Despondency»
Selvutgitt
«Despondency», andresingelen til det nye moderne metallprosjektet Berzerkerbreath, bidrar til å ekspandere det stilistiske universet vi ble presentert for på debutsingelen «When Everything Collapse». Låta er visstnok forankret i den samme, brutale, djent-berørte metal/deathcoren som sin forgjenger, men utvider denne sjangermiksturen ytterligere med en storstilt, nesten symfonisk skala på sine massive refrenger. Det virker som at Berzerkerbreath først og fremst er i en utforskningsfase for øyeblikket, og «Despondency» fremstår som en kreativ sprengladning som tenker innhold i første omgang og deretter form. Spesielt de ekstreme vokalforvrengningene til Jørgen Nordby gir mersmak, og jeg kan for så vidt sette pris på den utøylede, hemningsløse energien som bandet har utsondret på materialet sitt til nå. Det skal bli spennende å se om dette bunner ut i en utgivelse på sikt, men foreløpig er jeg godt fornøyd med å innta det kreative råstoffet som Berzerkerbreath sender ut i musikk-eteren.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Arania – «The Hunt»
Selvutgitt
Det er nå kun et par dager til slippet av Aranias debutskive ‘Whispering Embers’, og dermed har vi altså fått servert en siste smakebit i form av singelen «The Hunt». «The Hunt» er lett gjenkjennelig som bandet som slapp EP-en ‘Mental State’ i 2021, men det er også tydelig at bandets ambisjoner har vokst i takt med deres fartstid, og låta er følgelig den lengste og mest utbroderte i bandets korte utgivelseshistorikk. Det er snakk om melodisk metall med både symfoniske trekk – dette via de mange lagene med strykere, blåsere og koring som utsmykker «The Hunt» – og triumferende melodikk som bærer en svak eim av powermetal. Jeg liker at bandet setter opp tempoet og leker seg med mer aggressiv riffing i låtas bro, og soloen som følger er både storslått og episk, om så noe i lengste laget. Alt i alt tyder «The Hunt» på at Arania tar steget opp fra EP- til albumformat på alvor, og at de akter å fylle debuten med et variert spektrum av både låtformer og stemninger. Så venter vi i spenning på slippet!
Skrevet av Fredrik Schjerve
BAPHY – «Kristent Blod»
Selvutgitt
BAPHY er et nytt soloprosjekt som beskriver sin egen musikk som resultatet av at «…et englebarn møter svartmetall». Vokalist/trommis/tekstforfatter Thea Ossum går i strupen på religiøse ledere og deres skremselstaktikker på prosjektets debutsingel «Kristent Blod», og det med en tung, hamrende form for svartmetall som henter tilleggsinstrumentering fra sjangerens tidlige symfoniske strømninger. Låtas langsomme beats, knusende gitarakkorder, samt de desperate, illsinte hylende til Ossum gjør at tankene mine heller vandrer i retning band som amerikanske Ragana – spesielt deres seigere, mer sludgy materiale – enn til den norske scenens mer tradisjonelle utøvere. Det er definitivt svartmetallisk intensjon å spore i musikken, men kombinert med de moderne produksjonsverdiene fremstår «Kristent Blod» som noe løst forbundet til sjangeren. Dette er selvsagt ikke noe problem i vår sjangerblandende tidsalder, men jeg er fremdeles nysgjerrig på hvordan Baphys musikalske identitet kommer til å fortone seg når vi har mer materiale å gå løs på.
Skrevet av Fredrik Schjerve
COFFEEGRINDER – «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE»
Selvutgitt
COFFEEGRINDER er et splitter nytt soloprosjekt som skriver buldrende, blytunge black/death-låter til ære for kaffens stimulerende egenskaper. Man finner ikke så mye av substans i prosjektets debutsingel utover noen enkle, Bathory-aktige riff og en morgengretten growlevokal, men så virker det ikke som at COFFEEGRINDER har aspirasjoner om å være noe annet enn et mildt køddent lavterskel-band i utgangspunktet. Sånn sett er «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE» en helt kurant men lite oppsiktsvekkende kuriositet.
Under følger en seleksjon av de mest oppsiktsvekkende platene fra januar og februar, i alle fall i følge Metallurgis stolte redaksjon. God lesning!
Januar
Sovereign – Altered Realities
Plateselskap: Dark Descent Records Undersjanger: Death/thrash
Utdrag fra vår omtale: «Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende.»
Beste låter: «Nebular Waves», «The Enigma of Intelligence»
Plateselskap: Prophecy Productions Undersjanger: Atmosfærisk/post-black metal
Utdrag fra vår omtale: «Utenom den litt vel skrale produksjonen er […] ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.»
Beste låter: «Der Guder Dør», «True North Beckoning»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Brutal death metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. […]‘Nonagon’ (er) nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.»
Beste låter: «Seeking to Pierce», «Tempest Sculptor», «Every Silent Plea»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Progressiv metal
Utdrag fra vår omtale: «Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.»
Beste låter: «Coming from the Dark», «Master Tongue», «The Head That Wears the Crown»
Utdrag fra vår omtale: «Det er […] ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.»
Utdrag fra vår omtale: «‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. […] man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.»
Beste låter: «Ginnungagap», «þorn Af Akri», «De Dødes Hær»
Plateselskap: Mnemosyne Productions/ Candlelight Records Undersjanger: Progressiv metal
Utdrag fra vår omtale: ‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt.
Beste låter: «TWICE BORN», «BLOOD TRAILS TO LOVE», «HUBRIS AND BLUE DEVILS»
Plateselskap: Century Media Records Undersjanger: Progressiv metal/black metal
Utdrag fra vår omtale: «Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, […] ‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med .
Beste låter: «Summits», «Nordic Anthem», «Northward»
Plateselskap: Svart Records (eget selskap) Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. […] ‘Helvete’ er […] en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut.
Beste låter: «Gravlagt i Sorger (Glemt av Gud)», «Oppstandelse», «Vrede»
Mye har blitt skrevet om Blood Red Thrones rolle som konsistente leverandører av dødsmetall; spesielt i et norsk sjangerlandskap som ikke vier særlig mye oppmerksomhet til stilarten i utgangspunktet. Over nå 26 år har bandet levert skiver som kombinerer oldtidens sjangerfundamentaler med nyere oppfinnelser, hvor spesielt de siste tjue åra har blitt viet til et brutal og groove-fiksert, dødsmetallisk variant. Bandets 11. skive, ‘Nonagon’, byr ikke på nevneverdig med overraskelser i forhold til dette, men kan likevel sies å være en betydningsfull skive i lys av prosjektets utgivelseshistorikk.
‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. Den kraftfulle, mektige lydproduksjonen fremhever bandets rytmiske brutalitet og knusende grooves på ypperlig vis, og er polert nok til å understreke Blood Red Thrones posisjon som internasjonale, dødsmetalliske utøvere av rang. I tillegg er bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen, en enda mer dynamisk vokalist enn sin forgjenger Yngve «Bolt» Christiansen, hvor spesielt mannens dype register gir en ytterligere tyngde-dimensjon til en skive som allerede er nesten komisk brutal.
Til tross for at Blood Red Throne virker interesserte i lite annet enn rytmisk brutalitet og massive grooves, tar de seg likevel tiden til å gi ‘Nonagon’ en passende dramatisk åpning. «Epitaph Inscribed» åpner med et stemningsfullt, molltonalt landskap, før et brutalt, luskende Cannibal Corpse-riff klubber oss over hodet med gjentatte, nådeløse hugg. Effekten er litt som å bevitne albumcoverets kosmiske storm legge hele planeter i ruiner på avstand, før biter av de nevnte planetene begynner å pepre vår egen klode i stykker, dette til allmenn misnøye.
Og fra dette punktet er intet nytt under den blodrøde solen, selv om vi finner enkelte øyeblikk og låter som utmerker seg – mest som følge av kvalitetsnivå enn noe annet. «Ode to the Obscene» bruker hyppige vekslinger i tekstur for å skape en følelse av kaos og fremdrift; singelen «Seeking to Pierce» har en åpning som virkelig oser av klassisk Death, og «Every Silent Plea» – utgitt som «Latrodectus» i februar i fjor – demonstrerer at bandets ukompliserte låtskriving fremdeles er substansiell nok til å vokse godt på deg over tid. Mest oppsiktsvekkende er kanskje låta «Split Tongue Sermon», som blander idiotiske huleboer-grooves og breakdowns med noen tvistende riff som virker innspirert av dødsmetall, og topper det hele med ravgale, radioaktive ledegitarer og et Will Ramos-aktig gnomevræl.
Utenom låtene nevnt ovenfor, er materialet på ‘Nonagon’ til forveksling likt tidligere utgivelser vi har fått fra Blood Red Throne. Det er aldri snakk om noe annet enn effektiv, modernisert dødsmetall, men plateopplevelsen oppleves mer og mer statisk jo lenger inn i andre halvdel man kommer. Dette skyldes dog ikke bare låtskrivingen, men også produksjonen. Blood Red Throne har definitivt aldri lått mektigere eller mer destruktivt enn på sin nye skive, men de komprimerte verdiene gjør også at opplevelsen fremstår som udynamisk og øredøvende fra start til slutt. Det er dog ingen tvil om at ‘Nonagon’ er en sterk dødsmetallplate, og om jeg virker i overkant kritisk i denne omtalen så er det fordi Blood Red Throne selv har satt en høy standard det blir naturlig å måle dem opp i mot. Sånn sett er ‘Nonagon’ nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vemod – The Deepening
Ute nå via Prophecy Productions
‘The Deepening’ er den andre plata til Namsos-bandet Vemod, og for øvrig det første de har sluppet siden debutplata ‘Venter På Stormene’ kom for hele tolv år siden. Sistnevnte må kunne ses på som interessant i norsk sammenheng både nå og da, da Vemod her, i stedet for å sverge full troskap til våre hjemlige svartmetalltradisjoner, kunne ligne en del på de franske og amerikanske svartmetallvariantene som ble kjent under merkelappen «post-black metal». Komposisjonene var langstrukne og atmosfæriske, stemningene mer melankolske og meditative enn utpreget mørke, mystiske og krigerske, og elementer fra sjangre som shoegaze og post-rock var ofte tydelige.
Om noe, kan ‘The Deepening’ sies å befeste Vemods posisjon som et viktig norsk referansepunkt innenfor for en slik tilnærming til svartmetallen. Det betyr riktignok ikke at musikken er utpreget frankofil og amerikanisert, for å si det sånn; melodiske tendenser og atmosfærer som minner om vestlandske band som Windir dukker stadig opp, og ikke minst sender mange av låtskrivingsgrepene i de lange låtene tankene i retning Djevel. Det sistnevnte er heller ikke så rart, da et av medlemmene her også er å finne i nettopp Djevel. Utover dette vil jeg imidlertid i stor grad assossiere Vemod med mange av de atmosfæriske grepene til Alcest, deriblant den silkemyke korvokalen i «Der Guder Dør» og på tittellåta, og det melankolske tonespråket til Agalloch. Fans av for eksempel Wolves in the Throne Room vil utvilsomt ha glede av det som foregår på denne skiva.
‘The Deepening’ er uansett stort sett en fengslende og sterk plateopplevelse. Inklusivt et preludium og en kort interlude består plata av seks låter, der hovedinnslagene ligger på mellom seks og hele 17 minutter. Best går det på platas a-side, der den 13 minutter lange «Der guder dør» sparker svartmetallballet i gang svært godt gjennom en todelt komposisjon. Sterke, melodiske akkordrekker skaper en stormende og flott førstehalvdel før lydbildet åpner seg mer gjennom luftigere post-rock-nikk de siste minuttene. Noe av det samme skjer på «True North Beckons», men her går det i mine ører faktisk enda litt bedre, da jeg opplever låtkonstruksjonen som hakket mer kreativ, variert og dynamisk.
Det upåklagelige og vakre intermezzoet ‘Fra drømmenes bok I» følger, der herlige, romklangbefengte stemmer legger seg oppå hverandre lag for lag. Resten av b-siden, «Inn i lysande natt» og tittellåta, byr deretter på noen av platas største enkelthøydepunkter. Like fullt eksponerer de imidlertid platas største svakheter.
Førstnevnte imponerer meg ved å fremstå som en slags forhekset post-punk-instrumental, og den skiller seg sånn sett også ut gjennom sitt kontinuerlige, fengende og standhaftige driv. Produksjonen kommer imidlertid til kort her. Stort sett kan jeg tilgi at produksjonen på ‘The Deepening’ er i overkant spinkel, men på denne låta synes jeg det blir tydelig at dette er et problem, og at det står i veien for at de gode låtidéene når sitt fulle potensiale; det fremstår noe skissemessig.
Så har vi den litt over 16 minutter lange tittellåta, som i og for seg spiller på mange av de samme styrkene som a-sidens giganter. I tillegg er det kult at clean-vokalen får spille en såpass stor og mer aktiv rolle i noen av verstemaene her. Når de går inn i sin vante, silkemyke modus mot slutten er det også flott, men dette varer alt for lenge. Når ‘The Deepening’ er over sitter jeg dermed igjen med et inntrykk av at Vemod kunne disiplinert seg noe på låtskrivingsfronten, noe som er litt synd når så mye annet tross alt fungerer så godt her. Utenom den litt vel skrale produksjonen er nemlig ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Sovereign – Altered Realities
Ute nå cia Dark Descent Records
Kjennere av riffdrevet, tradisjons-befestet dødsthrash har lenge holdt et øye med spirene i norske Sovereign. Siden sin innkomst i 2018 har bandet kun sluppet en liten håndfull singler, som på hendig vis ble samlet på EPen ‘Neurotic’ i 2020. Innholdet i disse singlene var dog såpass oppsiktsvekkende – fylt til randen av sjeldne riffkunster og glemte låtskriverferdigheter som de var – at det gikk varmt for fans av nisjeuttrykket verden over. I en æra preget av enkle løsninger, stilistisk mimelek og lavterskel-utgivelser gjør man klokt i å bite seg merke i genuin lidenskap og vilje til å pushe håndverket sitt til et nytt nivå, og Sovereign fra start liten tvil rundt hvorvidt de var seriøse i sitt musikalske virke.
Til tross for bandets kruttsterke utgangspunkt, forutså nok de færreste i hvilken grad Sovereign kom til å feie samtiden av banen på debutskiva ‘Altered Realities’. ‘Altered Realities’ er en type skive vi ikke lenger får i hopetall for tiden – i alle fall ikke i Norge! – nemlig en riffdrevet ekstremmetall-plate som er tydelig forankret i det sene 80-tallets stolte tradisjoner, men som bruker musikernes særegne ferdigheter og ambisjoner for å skyve kunstformen til nye høyder. Dette er definitivt store ord å brase ut av portene med, men en rask skumming gjennom de innviklede, destruktive og sofistikerte maskinkretsene til ‘Altered Realities’ burde være nok til å overbevise samtlige med en viss interesse for klassisk dødsthrash.
Jeg skal likevel innrømme at de aller første øyeblikkene mine med debutskiva til Sovereign gav meg noe hodebry, spesielt hva gjaldt produksjonen. Det er ingen tvil om at bandet har ønsket å skru klokka tilbake til en høyst spesifikk, ekstremmetallisk epoke med miksen på ‘Altered Realities’, men til å begynne med syntes jeg gitarene låt noe livløse og blasse. Ikke et godt utgangspunkt for en skive som tar sikte på å være århundrets riff-fest! Det skal likevel sies at produksjonen har vokst på meg over tid, og nå for tiden synes jeg denne litt kjølige distansen gir et desto mer maskin-aktig, hensynsløst og umenneskelig preg som komplementerer platas sci-fi-estetikk på nydelig vis.
Når det kommer til selve komposisjonene, er det lite annet å gjøre enn å bøye seg i støvet. Sovereigns låter kan sammenliknes med ruvende, biomekaniske beist som fremdeles drypper av den slibrige væsken som fyller albumcoverets futuristiske oppbevaringstanker. Dette vil si at de er labyrintiske, kompliserte konstruksjoner preget av halsbrekkende tekniske manøvrer, som med sine hyppige rytmeskifter i tillegg kan være overraskende vanskelig å få grep på. Motpolen til denne flinkis-tendensen er en aldeles nådeløs aggressivitet, hvilket er nok til å piske lytteren gjennom de første par gjennomlyttingene til låtformene begynner å feste seg. Dette punktet demonstreres best på det tidlige høydepunktet «Nebular Waves», som etter åpningens destruktive hugg legger ut på en thrashende riff-odyssé definert av nesten latterlige nivåer av fremdrift.
I tillegg gjenspeiles coverets sci-fi-estetikk i en bruk av synth som sender tankene i retning band som Nocturnus og Pestilence, samt via noen sjokkerende vokal-effekter i platas andre halvdel. Denne tendensen gjør sitt inntog for alvor på låta «The Enigma of Intelligence», men videreutvikles helt frem til den monumentale avslutningslåta «Absence of Unity». På dette punktet har jeg uten unntak latt meg rive med av Sovereigns maniske tunnelsyn, og de tårnende riffene og katastrofale panoramaene til «Absence of Unity» byr dermed på en desto mektigere avslutning i kraft av sitt noe langsommere tempo.
Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende. Ingen dårlig prestasjon for en skive utgitt i januar!.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattmann – Et Jordsmonn av Døde
Selv-utgitt
Nattmann er en svartmetall-duo fra Stavanger, som over et knippe EP-utgivelser har utforsket dystre historier fra Norges periode under Dansk styre. EPene ‘Udaad’ og ‘I Uvigslet Mark’ ble begge tatt vel imot her på bloggen, om så spede spilletider og manglende egenart ble hentet frem som forbedringspunkter for gruppen. Denne kritikken blir kanskje ikke fullstendig besvart på bandets tredje EP, men ‘Et Jordsmonn av Døde’ utgjør likevel nok et skritt i riktig retning for det lovende prosjektet.
Stilistisk sett henter Nattmann brorparten av sin inspirasjon fra den norske andrebølgens fundamentale reisverker. Bandets svartmetall låter kjølig, værbitt og forblåst, med melodiske remser som blafrer i en strøm av mollakkorder og stormende blastbeats. Intensiteten til de mer turbulente partiene balanseres dog med stampende og valsende riff i middels tempo, samt orkestrale elementer som kaster et slør av teatralsk dramatikk over det hele.
En av Nattmanns største styrker for øyeblikket, er at samtlige aspekter ved prosjektet fremstår veldig gjennomført. Alt fra logoen (i alle fall den med hoder på stake som bandet brukte på ‘I Uvigslet Mark’) til det faktum at flere av tekstene er skrevet på dansk men fremført på norsk, bidrar til å underbygge det tematiske fokuset på grusomheter begått under unionstiden med Danmark. Et annet styrkende element er vokalen til «Raate», som i all sin beskhet og fortellerske intensitet sender tankene i retning store sjangerskikkelser som Sigurd Wongraven og Morks Thomas Eriksen.
Med sine 18 minutter er ‘Et Jordsmonn av Døde’ en hakket mer substansiell EP enn sine forgjengere, men jeg ønsker meg fremdeles et mer ambisiøst verk fra duoen i nær fremtid. I tillegg skulle jeg ønske at musikken var like distinkt i sin utforming som det tekstlige, og ikke så tydelig innrammet av eksisterende svartmetalltradisjoner som den er. Høydepunktet «Skafottsalme» er sånn sett et skritt i riktig retning. «Skafottsalme» er preget av en melodisk rikdom som visstnok slekter tungt på Vestlandets stolte tradisjoner, men som er inspirert nok til at jeg minnes de sterkeste øyeblikkene på skivene til band som Mork og Nattverd fra senere tid. Om Nattmann klarer å være mer dristige i sine musikalske valg, samt å videreføre styrkene som er bakt inn i låttekstene og låter som «Skafottsalme», har jeg ingen tvil om at prosjektet er i stand til å levere en debutplate som markerer seg i kontekst av den norske svartmetallscenen.
Blant Fusa-scenens mange kruttsterke undergrunnsband, er det kanskje Sepulcher jeg har aller mest sansen for. Dette er et vågalt utsagn når nevnte scene er befolket av band som Reptilian, Inculter og Morax, men det er et eller annet med bandets organiske, mangefasetterte og slående unike dødsmetall-sound som aldri slutter å forundre og begeistre. Om du ikke er kjent med dette soundet er det bare å ta turen innom bandets andreskive fra 2018, ‘Panoptic Horror’, en moderne klassiker innenfor eventyrlysten dødsthrash – nasjonalt så vel som internasjonalt.
Men du kan egentlig like godt sjekke ut bandets splitter nye EP, ‘Veins of the Void’. Med sitt drøye kvarters spilletid byr ‘Veins…’ på en ypperlig introduksjon til bandets stilistiske univers, samtidig som den viderefører og bygger på forgjengerens mange styrker. Uttrykksmessig vil jeg si at Sepulcher befinner seg i et uvanlig krysningspunkt mellom aggressiv, garasje-aktig dødsmetall og mer atmosfæriske, kosmos-traverserende impulser; som om bandet er fanget i en dimensjonal rift mellom en snuskete bakgate og en «Boötes Void»-aktig avgrunn (søk det opp). Det er ikke så lett å komme på band som holder på med akkurat samme ting som Sepulcher i 2023, selv om band som Morbus Chron, Cadaveric Fumes og norske Execration er relativt holdbare referansepunkter.
Åpningssporet «Derealization» er på høyde med det beste av norsk dødsmetall fra senere tid, og vi må helt tilbake til Obliterations ‘Cenotaph Obscure’ fra 2018 for å finne materiale som kan utfordre denne låta i mine øyne. Smadrende bass faser inn i en nesten sludgy sekvens bestående av groteske gitarhugg og beske skrik, før et helt enestående, tumlende dødsmetallriff utløser spenningen som åpningsminuttene har bygget opp. Morbus Chron-referansen gjør seg særlig gjeldende i låtas avslutningsminutter, i det en episk progresjon følger en post-dødsmetallisk, dynamisk kurve fra ulmende basslinje til storstilt klimaks.
I forhold lander den betydelig kortere andrelåta «Cryogenic Sleep» som et avsagd hagleskudd i brystkassa. Den eksplosive låta viser Sepulcher sine tradisjons-forankrede men vitale riffkunster fra sin beste side, før vi igjen svever ut over kosmos’ dypeste sjakter på det avsluttende tittelsporet. På dette tidspunktet blir det naturlig å nevne de hemningsløse, krakilske vokal-utbruddene til Andreas Fosse Salbu, som komplimenterer bandets konfronterende, garasje-dødsmetalliske side på utmerket vis. Jeg synes nok at låtas avsluttende, atmsofæriske strekk er en litt platt måte å avslutte en såpass turbulent utgivelse som ‘Veins of the World’, hvor jeg heller skulle ønsket meg en mer stormende, klimaktisk finale.
Det er dog ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nekonomicon – Choose Your Fighter!
Selvutgitt
Nekonomicon er et av de mange prosjektene til Andri Mar Sigufsson, først og fremst kjent kun som Andri – selv om det nå etter noen år har utviklet seg fra å være et soloprosjekt til å bli en fullverdig kvintett. Han er utvilsomt en interessant figur å følge, noe som særlig skyldes to ting: En nokså hemningsløs utforskning av ulike sjangre, og tematikk og estetikk hentet fra dataspillenes verden.
Det sistnevnte preger i stor grad Nekonomicons nyeste skive ‘Choose Your Fighter!’, og det ofte på ganske smakfullt og morsomt vis. Presentasjonen synes jeg treffer godt, særlig gjennom det fargerike, flotte albumcoveret og tittelen. Dette setter en umiddelbar, passende uhøytidelig tone for albumopplevelsen som tekstene på alle måter gjenspeiler.
Musikalsk spiller tematikken inn gjennom stadig bruk av MIDI-synther man gjerne finner i gammel spillmusikk, men dette er ikke veldig definerende for uttrykket. Stilmessig ligger ‘Choose Your Fighter!’ trygt plassert i en klassisk smeltedigel av metalcore, melodisk metall og symfonisk metall, der det gjerne er refrengene som stikker seg ut. De holder gjennomgående habil kvalitet; særlig treffer Nekonomicon godt på «Race of Life», som er min favorittlåt på albumet.
Metalcore-klisjéene er det ellers litt vel mange av, eksempelvis på låta «Castlevanian Hunger», og jeg har også litt problemer med vokalen. Den ligger ofte litt svakt, rart og lavt til i miksen for begge vokalisters vedkommende, og noen ganger låter det også temmelig surt – særlig på «Inconvenience Store».
Nekonomicon skal imidlertid ha kudos for å ha kokt opp en underholdende pakke som gjør kunststykket å fremstå både uhøytidelig og godt gjennomarbeidet. Noen gode ord kan også sies om albumets flyt, der introen til «Fog of War» og den lengre og saktegående melodeath-flørten «The End is Always the End» komplementerer de øvrige hektiske minuttene godt. Selv om ikke alt går like bra for Nekonomicon på denne skiva, er det en til tider sjarmerende affære – i alle fall for det som bør være musikkens målgruppe.
Skrevet av Alexander Lange
Nithe – Night of the Ghoul
Selv-utgitt
Nithe er et blasfemisk kirkegårds-orkester fra Kristiansand, som imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med sin debut-demo ‘Cemetery Fever’, som kom ut i 2021. Demoen utgjorde en del av en utvikling i den norske undergrunnen som er pågående den dag i dag, hvor vi ser at dødsmetall-sjangeren mottar stadig mer fokus fra Norske band. Norge har historisk sett vært beskjedne produsenter av nevnte undersjanger, så dette er en utvikling jeg ønsker velkommen med åpne armer.
Derfor er det en glede at Nithe fortsatt minner mye om seg i 2024, selv om det er en stund siden sist. Kvartetten er fremdeles hardt i arbeid med å grave opp gamle dødsmetalliske knokler og sette dem i nye formasjoner på ‘Night of the Ghoul’, men på samme tid virker det som at en mer mystisk, grufull og utenomjordisk aura har sneket seg ubemerket inn over gravplassen. Dette vil si at gruppens uttrykksmessige utgangspunkt er den samme som på ‘Cemetery Fever’ – altså dødsmetall fra overgangen mellom 80- og 90-tallet –, men at de også strekker seg lengre utover sjangergrensene i jakten på et eget uttrykk.
På mange måter minner ‘Night of the Ghoul’ om senere utgivelser fra prosjekter som Obliteration og Sepulcher, og i mindre grad Abhorration. Dette er alle band som har rikelig med ekstremthrash-gener i sitt dødsmetalliske DNA, men som også vet å benytte seg av tregere, atmosfæriske strekk som kontrast. Det tydeligste uttrykket av disse genene hos Nithe finner vi på andresporet «Moon Curse», hvor en lynende rask, dødsthrash-spurt avløses av illevarslende og dunkle, effektbelagte gitarer.
Jeg setter virkelig pris på at bandet eksperimenterer litt med nye elementer, ettersom dette tyder på at målet er å utvikle en egen dødsmetallisk signatur, heller enn å bare reprodusere gamle klassikere. Likevel er det ikke til å komme fra at bandet ikke helt mestrer de lengre låtlengdene etter min mening, hvor spesielt de ulike partiene til «Ominous Void» fremstår litt frakoblet hverandre; dette til tross for en fantastisk overgang til et frenetisk, dødsmetallisk parti mot slutten av låta. Låter som tittelsporet og «Engulfed in Slithering Sorcery» er dog utmerkede videreutviklinger av bandets kjernesound, og sett i kombinasjon med den oppgraderte men fremdeles pil råtne produksjonsjobben og det stilrene EP-coveret bør ‘Night of the Ghoul’ være en sikker vinner for norske fans av tradisjonell men uttrykksmessig rastløs dødsmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Babels Tårn – Glorious Heretic Inquisition
Selvutgitt
Babels Tårn er en svartmetallduo bestående av medlemmer kjent fra respektable prosjekter som Raumer og Profane Burial. Prosjektet ga først lyd fra seg gjennom en demo i fjor, og ‘Glorious Heretic Inquisition’ er dermed den første større utgivelsen til bandet.
Denne utgivelsen minner meg særlig om et av de tidligere prosjektene til Kjetil «Szhethil» Ytterhus, som er den ene mannen bak her. Dette prosjektet het Hogstul, og var et prosjekt som baserte seg på langstrakte, komplekse og uhyre dramatiske svartmetallkomposisjoner som for meg dessverre var ganske så vanskelige å fordøye og sette pris på uten å legge godvilja til. Mye av det samme kan sies om materialet på ‘Glorious Heretic Inquisition’, og jeg må nesten bare rive av plasteret med en gang og si at jeg ikke lar meg imponere spesielt stort av det som foregår her.
Det ene handler om det jeg som lytter kanskje ikke fanger opp så godt som andre kanskje vil ha glede av, som er de komplekst strukturerte komposisjonene som stort sett ligger rundt niminuttersmerket. «Krigens Monument» synes jeg fungerer ganske så godt særlig i første halvdel, og introduserer også noen litt mer saktegående partier som skiller seg fra det svartmetallske kaoset som stort sett brer seg utover resten av utgivelsen. Resten får jeg lite tak på.
Det andre handler imidlertid om mer objektive kriterier, der jeg synes produksjonen er temmelig svak og komprimert og noen av musikerprestasjonene rett og slett ikke holder vann. Ledegitarene er ofte ikke i synk med resten av instrumentene, og noen ganger låter det også skikkelig surt. Dette gjelder særlig introduksjonen til «Purgatory», der basstrommene for øvrig er alt for høye, og deler av «Caliginous Command». Strykerne som kyper inn i øregangene etter førtisekundersmerket på avslutningssporet spenner også fullstendig ben på sin potensielt dramatiske effekt av samme årsak. Med det har dessverre ikke ‘Glorious Heretic Inquisition’ vært en spesielt prisverdig opplevelse for min del.
Det nærmer seg ett år siden ekstremmetallegendene i Enslaved slapp plata ‘Heimdal’. I den anledning skal bandet snart lansere en deluxe-versjon av albumet, der noen nye versjoner av låtene «Congelia» og «Forest Dweller» vil befinne seg. Ikke minst blir en ny låt med på lasset: «Gangandi».
Denne låta ble skrevet i opptakten til ‘Heimdal’, men ble utelatt fordi den skilte seg en del fra materialet for øvrig. Særlig med tanke på teksten gir dette mye mening, og det ligger en del spenstige detaljer i progmaterien her. Det gjelder særlig i midtpartiet der ledegitarer flyr rundt som humler i et ekspansivt og flott lybilde. Til syvende og sist er det imidlertid ganske gjenkjennelig Enslaved, og er ikke så oppsiktsvekkende og minneverdig som de beste øyeblikkene på ‘Heimdal’.
Skrevet av Alexander Lange
Blood Red Throne – «Seeking to Pierce»
Ute nå via Soulseller Records
«Seeking to Pierce», den antatt siste singelen i forkant av slippet av ‘Nonagon’ neste uke, er Blood Red Throne på sitt mest finkalibrerte. Bandets halvmoderne, brutale dødsmetall er definitivt lett gjenkjennelig i all sin destruktive kraft, men subtile endringer som de plettfrie produksjonsverdiene og Sindre Wathne Johansens dynamiske vokal er nok til å unngå kraftige følelser av deja vu. Åpningsriffet oser nydelig av Death, før store grooves og heroiske bass-løp suger oss inn i albumcoverets utenomjordiske dragsug. Fremdeles savner jeg det lille ekstra i form av et planet-destruerende hook eller en uforglemmelig groove, men førsteinntrykket av ‘Nonagon’ er unektelig mektig basert på låtene vi har blitt servert på forhånd. Jeg gleder meg til å pløye gjennom hele dødsfesten når den slippes neste fredag.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Madder Mortem – «Unity»
Ute nå via Dark Essence Records
Madder Mortem fortsetter å skrive seg ut av den lange, kalde natten på «Unity», den trolig siste singelen i forkant av slippet av skiva ‘New Eyes, Old Hearts’ neste uke. Bandets alternative metall – eller kanskje bare prog-metall med korte låtlengder? – er like detaljrik og treffsikker som alltid, med sterke vokalmelodier og velutformede arrangementer som ytterligere kjennetegn. I denne omgang gjorde jeg meg den tanken at musikken virket å være komponert på øvingsrommet, ettersom «Unity» har noen smidige, instinktive skifter i instrumentering og tekstur som indikerer sterke samspillsferdigheter. Jeg vet ikke om «smakfult» er et adjektiv metallband flest liker å få tilskrevet sin egen musikk, men Madder Mortem har en viss eleganse i sin låtskriving som er umiskjennelig – på «Unity» så vel som resten av deres kruttsterke platebibliotek.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Wyruz – «All Guns Blazing»
Selvutgitt
Hamar-bandet Wyruz har sluppet singelen «All Guns Blazing», som følger opp to singler som ble sluppet i fjor. Om bunten skal ende opp på en større utgivelse vet jeg ikke, men «All Guns Blazing» er uansett nok en solid og lett fordøyelig dose thrash-metall. Produksjonsdrakten er krisp og hardtslående, og jeg blir særlig gira av en uventet blast-beat på tampen av låta. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Witch Club Satan – «Black Metal is Krig»
Ute nå via Lost and Found Productions
Det ny-feministiske svartmetallbandet Witch Club Satan har tiltrukket seg både skryt og hets på bakgrunn av sine über-teatralske live-opptredener. På den ene siden har vi lyttere som setter pris på nettopp det teatralske, og som også interesserer seg for debatten rundt de tre kvinnene som har begitt seg inn i et mannsdominert sjangerlandskap. På den andre siden har vi lyttere som forarger seg over trioens mangelfulle forståelse for svartmetallen som musikkform, og som aner et snev av sjangerturisme over det hele.
Personlig ser jeg grunner til å plassere meg på begge sider av bruddlinjen, men først og fremst har jeg hatt vansker for å la meg overbevise av prosjektet, rett og slett fordi jeg synes låtskrivingen til nå har vært laber. Både «Hysteria» og «Solace Sisters» fremsto som lite oppsiktsvekkende separert fra oppstusset rundt bandet, og jeg kjente nok på at jeg savnet en bedre forståelse for svartmetallen som tradisjonsrik MUSIKKsjanger oppi det hele.
«Black Metal is Krig» er med dette i mente et steg fremover for Witch Club Satan. Jeg synes både riffet som velter inn etter den krakilske introen lyder mer autentisk svartmetallisk enn noe av bandets tidligere materiale, samtidig som jeg synes låtskrivinga generelt sett er sterkere enn før. Glefsende innskytelser fra bandets vokalister gir låta et konfronterende, punk-aktig element, og broens dansende grooves danner et mentalt bilde av en heksesirkel som kaster seg rundt et bål i nattemørket. Enkelte uttrykksmessige «urenheter» gjør at Witch Club Satan fremdeles avslører seg som nykomlinger innenfor svartmetall-sjangeren, men jeg vil si at radaren deres er bedre stemt til det stilistiske terrenget på «Black Metal is Krig» enn tidligere. Jeg er fremdeles ikke overbevist, men definitivt et lovende steg i egen retning i mine øyne.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Profane Burial – «My Plateau»
Selvutgitt
Profane Burial er et symfonisk metallband bestående av medlemmer fra band som Borknagar, Gromth og Babels Tårn. Bandet debuterte med skiva ‘The Rosewater Park Legend’, som jeg for øvrig ikke kjenner, og befinner seg nå i oppløpet til slippet av oppfølgeren ‘My Plateau’, som slippes i starten av Mars. Første leveranse fra skiva, tittelsporet «My Plateau», ble nylig sluppet, og det er snakk om orkestralt ladet svartmetall som er både mektig i uttrykket og labyrintisk i sin struktur.
Om jeg skulle gjettet, ville jeg tippet av Emperors senere skiver har hatt mye å si for Profane Burial, i alle fallrent stilistisk. Bandets hektiske og innviklede svartmetall er pakket inn i adskillige lag av symfonisk staffasje, og har med sine tunge gitarhugg og rytmiske bråstopp mest til felles med den banebrytende ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’. Dette er en av mine absolutte favorittskiver fra Norge, og jeg har ofte lett for å overse skavanker ved band som foretar utgravninger på nettopp dette området av svartmetallens uttrykkskart. Likevel er det ikke til å komme fra at jeg opplever «My Plateau» som noe kaotisk og ustrigla; uten at jeg skal være for sikker på at jeg ikke kun trenger flere gjennomlyttinger for å ta inn det fulle bildet. Jeg trenger med andre ord mer tid og flere låter på å forstå visjonen til Profane Burial, og det passer jævla bra sett at vi har flere singler og en hel skive i vente. Anbefales fans av sen Emperor/tidlig Ihsahn.
Plateselskap: Majestic Mountain Records Undersjanger: Stoner metal
Utdrag fra vår omtale: «Tempoet er ofte ganske så høyt til stoner-musikk å være, og når skeive takter og potent rock’n’roll-faktor også ramler inn til tider, er det snakk om partier som føles fantastisk organiske og fengende. […] Saint Karloff viser seg […] også fra en annen og mer prog-preget side på ‘Paleolithic War Crimes’. «Nothing To Come» og avslutningslåta «Supralux Voyager» er to flotte odyseer på henholdsvis syv og åtte minutter som i stor grad får prege albumets andre halvdel. Her er stoner-elementene mindre fremtredende, og Saint Karloff setter her større lit til lange oppbygginger og atmosfæriske og folkemusikk-aktige partier. Det kan minne om lengre låter fra andre lignende norske band som Kryptograf og Håndgemeng, men Saint Karloff gjør det kanskje til og med enda litt bedre. Særlig avslutningslåta er helt nydelig, og lar de velproduserte og ekspansive lydbildene gå i en fullbyrdet forening med bandets upåklagelige samspill.»
Beste låter: «Psychedelic Man», «Death Don’t Have No Mercy», «Supralux Voyager»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Thrash metal
Vestlandsbandet Inculter er et av flere norske band som har sørget for en særdeles sterk hjemlig thrash-scene de siste årene. Med sin nyeste skive, ‘Morbid Origin’, viser de også for alvor hvordan de skiller seg ut i toppen, der de byr på en lytteropplevelse som føles hakket mer dynamisk og tradisjonstro enn de fleste andre norske innenfor sjangeren. Inculter vet å skru opp turboen, aktivere sin fandenivoldskhet og flørte med speed metal- og death metal-tendenser, men avbalanserer også dette mot tregere og langt mer nikkevennlige affærer underveis. Tospannet bestående av «Extinction» og tittellåta er nok særlig egnet for å demonstrere denne tosidigheten på plata, som for øvrig preges av svært habile prestasjoner, nær sagt perfekt produksjon og upåklagelig riffhåndverk.
Beste låter: «Death Reigns», «Extinction», «Morbid Origin»
Utdrag fra vår omtale: «‘REFLECTIONS////VOID’ er MYE å ta innover seg. Skivas 36 minutter utarter seg mer som en kjedereaksjon enn en tradisjonell skive, med en forakt for gjenbruk av riff og ideer som tilfredsstiller kravene til en musikalsk ADHD-diagnose. […] Men i tillegg til å bli bowlet fullstendig over ende av den uttrykksmessige og tekniske kompleksiteten, blir jeg også slått i bakken av hvor musikalsk det hele oppleves. Den overveldende idétettheten som preger ‘REFLECTIONS////VOID’ fra ende til annen oppleves nemlig ikke anstrengt, men som en strøm av sammenhengende gester – til tross for stadige oppbrudd og digresjoner. […] Det er ingen tvil om at Thefalls har slått en gedigen fulltreffer på sin nye skive, og personlig har jeg ingen tvil om at plata kommer til å stå som et av mine personlige høydepunkter fra den norske metallscenen ved årets ende.»
Beste låter: «Patterns Emerge (I)», «Nadir (I)», «The Hardest Part is Over»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Avant-garde black metal
Utdrag fra vår omtale: «‘In Death I Shall Arise’ – debutskiva til Oslo-bandet Tilintetgjort – er en skive som synes å se for seg en alternativ tidslinje innenfor norsk metallhistorie. På denne tidslinjen, gikk ikke de avantgardistiske tendensene til det norske svartmetallmiljøet i retning de moderne, industrielle flatene til Dødheimsgard sin monumentale ‘666 International’, men beholdt sin forankring i den tidlige svartmetallens punkete og primitive affekt. Fra dette springbrettet bestående av rendyrket andrebølge, springer dog Tilintetgjort ut i en temmelig særegen musikalsk visjon; en visjon preget av et psykoaktivt ladet møte med døden, kosmos, og de grufulle sannhetene som ligger skjult ute i det store intet. […] ‘In Death I Shall Arise’ er en av de mest distinkte norske metall-debutene i nyere tid, og et aldri så lite landemerke innenfor vår beskjedne men betydelige avantgardistiske tradisjon.»
Beste låter: «Mercurial», «Hex», «Dommedagsmonument»
Plateselskap: Petroleum Records Undersjanger: Black’n’roll/hardcore punk
Utdrag fra vår omtale: «Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.»
Beste låter: «Døgeniktens Kvad», «Endling», «Svart September»
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Det er melodiene Mork oppdriver på mange av låtene her som får meg til å sperre opp øynene mest. Hovedtemaet i andre låt, «Forført Av Kulden», er for eksempel helt nydelig, og blander en nesten Burzum-aktig iskulde i gitarproduksjonen med direkte fengende tendenser. «Svik» følger opp dette på strålende vis, der Windirsk melodihåndverk går hånd i hånd med et nærmest pop-aktig teft. […] Først og fremst sementerer denne plata en positiv utvikling av Mork som profesjonaliserer, definerer og forbedrer uten at respekten for grunnelementene bortfaller. Og jeg vil påstå at Mork i større grad blir en unik spiller i svartmetallandskapet med denne skiva, da den mer saktegående og melodiske tilnærmingen – i ledtog med produksjonen – også utfordrer noen etablerte grenser.»
Beste låter: «Forført av Kulden», «Høye Murer (feat. HJELVIK)», «Tilbake til Opprinnelsen»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «[S]tort sett synes jeg Taake løser det godt og byr på komplekse låter som henger godt sammen. Dette gjelder særlig den enorme avslutningslåta «Et Uhyre av en Kniv», som klokker inn på hele 13 minutter og byr på en rekke strålende melodier og akkordrekker; fra de nesten blackgaze-aktige arpeggioene i de første minuttene til de storslåtte og suggererende akkordrekkene avslutningsvis. Når noen minimalistiske, mørke og dissonante gitarakkorder runder av det hele over feedback-støy er det som at man er vitne til etterdønningene av et storslått skue. Og skuet er et av Taakes mest ambisiøse og interessante prosjekter til nå. ‘Et Hav av Avstand’ anbefales på det sterkeste.»
Beste låter: «Denne forblaaste Ruin av en Bro», «Et Uhyre av en Kniv»
Utdrag fra vår omtale: «Atena har bygget forventninger til ‘Subway Anthem’ i nesten ett år nå (…) og plata skuffer heller ikke. Tung, deilig produksjon, vokalprestasjoner som utstråler perfekt, jamrende emo-energi, harde breakdowns, melankoli og noen sinnssykt fengende melodier og refrenger gjennomsyrer denne plata, og gjør det til en metalcore-plate som holder høy internasjonal standard. […] Atena mestrer metalcore-sjangeren uhyre godt på ‘Subway Anthem’, og man ender egentlig bare opp med å ønske seg mer av det – og kanskje et sjangermessig kvantesprang ut i noe uutforsket. Jeg har ingen problemer med å si at Indie Recordings kanskje har sluppet sin beste utgivelse i år, og at Atena har bydd på noe som konkurrerer i toppen når det gjelder høydepunkter innenfor hardere norsk musikk i år.»
Beste låter: «Poison Pure», «Slip Away», «Peeling Skin»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Death metal/trønderdoom/Åge-metall
Utdrag fra vår omtale: «[D]eretter kommer nok et høydepunkt i form av «Kustus». Dette er en fryktelig tung og fin låt der et dommedagsfremkallende verstema parres med et egentlig ganske så vakkert refreng, og det hele blir rett og slett ordentlig storslått. Når de mer tilbakelente og melodiske rocke-tendensene i «Spark og Speinning» har fått scenetid og bandet gjennomfører en usedvanlig sterk prestasjon på bare to minutter i «Sluk», har vi å gjøre med en første platehalvdel som består med glans. Til nå har egentlig ikke plata en eneste svakhet i all sin sjarm og kreativitet. […] [I] all hovedsak vil jeg understreke at dette er en utrolig interessant, underholdende og imponerende plateopplevelse. Særlig er det på grunn av sjangerblandingen som kommer til uttrykk gjennom både musikk og tekstlig innretning, og den eneste grunnen til at denne ikke er ukas favoritt er fordi vi plukka den opp så sent (så det er faktisk bare vår feil).»
Beste låter: «Kustus», «Spark og Speinning», «Innrøkt Åkle»
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Avant-garde black metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Black Medium Current’ er et utrolig enigmatisk, komplisert og likevel overraskende tilgjengelig stykke eksperimentell metall, som står for en av de mer unike musikalske visjonene som har blitt produsert av den norske musikkscenen i det fortsatt unge 20-tallet. […] [D]er skivas A-side oppleves som en kaotisk men seriøs granskning av fundamentale eksistensielle konsepter, byr B-siden på et rystende gjennombrudd, etterfulgt av et svalestup ned i psykens dype, formløse avgrunn. […] Etter denne eksistensielle selv-utslettelsen er bunnen av avgrunnen nådd, og «Requiem Aeternum» står igjen som siste holdeplass på skivas utfordrende, rikholdige og tankevekkende reise. ‘Black Medium Current’s mystiske avslutningsspor er som et urovekkende og vakkert glimt av en helt annen verden, et vektløst og unektelig inntrykksfullt punktum på en helt spesiell plateopplevelse.»
Beste låter: «Et Smelter», «Halow», «Det Tomme Kalde Mørke»
Plateselskap: Usignerte Undersjanger: Black/death/thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «På ‘Extinction Rituals’ møtes forkullet svartmetall, hamrende, ødeleggende dødsmetall og konfronterende, metallisk hardcore møtes til et voldsomt og blodig gateslagsmål, hvor ingen av bestanddelene forlater åstedet som seierherre. […] ‘Extinction Rituals’ er en usedvanlig trykkende og nådeløs plateopplevelse. Det beste bildet jeg kan bruke for å beskrive skivas sinnsstemning, er av en person som velger å hive seg ut i et grasiøst svalestup heller enn å bli med ned i en sammen-rasende høyblokk. Med andre ord virker Nadir å akseptere den ruvende avgrunnen, samtidig som de «raser mot lysets utslokking», for å oversette det kjente diktet til Dylan Thomas.»
Beste låter: «Iron Lung», «The Old Wind», «Extinction Rituals»
Plateselskap: Season of Mist Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Med det kan Tsjuder også enkelt sammenlignes med nyere band som Nordjevel og ymse blackthrash-påfunn. Bandets musikk er imidlertid såpass voldsom og hurtig at jeg ikke bare vil omtale den som en blanding av svartmetall og thrash metal; på ‘Helvegr’ leverer Tsjuder først og fremst usedvanlige og herlige overtenninger. Som før, er det heseblesende trommespill, riff som føles som flammende virvelvinder og illsint vokal som er de mest gjennomgående elementene i musikken. […] I de lengre låtene på ‘Helvegr’ kan stemningene låte ganske så mektige, og dette gjelder nok særlig tittellåta, som er en brutal, svær og nydelig låt på syv og et halvt minutt som livnærer seg gjennom seige moll-arpeggioer og tøffe riff innimellom.»
Beste låter: «Gamle-Erik», «Gods of Black Blood», «Helvegr»
Plateselskap: Ripple Music Undersjanger: Stoner/sludge metal
Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett synes jeg det er enklest å plassere Håndgemeng inn i det som har blitt en spennende ansamling unge, norske band innenfor stoner(/doom)-sjangeren, der 70-tallsriffhåndverk a la Black Sabbath gjerne dyrkes med en litt ekstra metallisk finish. Men så enkelt er det likevel ikke. For enkelte elementer ved Håndgemengs musikk, kanskje særlig vokalen til tider, høres ut som at har en viss forankring i hardcore punk, noe som setter stilen deres i dialog med både band som Kvelertak og sludge metal-sjangeren. […] Håndgemengs potensiale får i mine ører imidlertid mest utløp i de lengre, mer stemningsfulle og mer progga låtene på ‘Ultraritual’. «Cro-Magnon Vs. Neanderthal» er eksempelvis blant mine personlige favoritter på plata, der den balanserer godt mellom tunge, metalliske deler og atmosfæriske og nærmest space-rock-aktige partier blir som en strålende, liten prog-odyssé på drøye seks minutter.»
Beste låter: «Cro-Magnon Vs. Neanderthal», «Ultraritual», «Occultation of Mars»
Utdrag fra vår omtale: «Respekten for inspirasjonskildene og forståelsen for grunnelementene i sjangerlandskapene bandet beveger seg i, særlig hardcore punk og death metal, er der hele tiden, og med det er det klart at Forcefed Horsehead i stor grad mestrer en krevende balansegang. […] [J]eg kan også konstatere at ‘Monoceros’ egentlig ikke byr på noen øyeblikk som er svake i seg selv i det hele tatt, og at det er snakk om en utrolig sterk prestasjon fra bandet. ‘Monoceros’ er stilistisk interessant, profesjonell, inspirert og kompromissløs, og pakkes endatil inn i en produksjonsdrakt som vel egentlig er nokså upåklagelig og bare får frem låtenes styrker enda mer. Anbefales på det sterkeste.»
Beste låter: «Futile», «Novgorod», «The Black Sun»
Plateselskap: Nuclear Blast Records Undersjanger: Progressiv black metal
Utdrag fra vår omtale: «[Vi har] sannsynligvis med et av de mest komplette og imponerende produksjonene innenfor det norske ekstremmetallåret 2023 å gjøre her, og bare så det er sagt, så er konseptene og spørsmålene bandet reiser og utforsker rundt mytologien de tross alt alltid har latt seg inspirere av noe som løfter plata til noe enda mer interessant. Så jeg kan love deg det: ‘Heimdal’ er virkelig verdt mangfoldige lytt, og er et sikkert tegn på at Enslaved fortsatt vet å både imponere og overraske.»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Å høre på ‘A Journey Told through Fire’ er som å stirre inn i den ildrøde horisonten til et voldsomt og panoramisk endetids-scenario. […] Det råder en tydelig ambivalens i musikken til Sworn, hvor låtene oppfattes som storslåtte og trollbindende i det ene øyeblikket og sorgtunge og gravalvorlige i det neste. Denne følelsen av indre konflikt når dødelig potens på skivas høydepunkter, hvor spesielt singelen «Grand Eclipse» og «Visions of Fire» må trekkes frem. Førstnevnte maler et bilde av et ildrødt, kokende hav i kraft av sine strømmende, melodiske svartmetallgitarer, og sistnevnte bruker stratosfærisk synth til å kaste en skimrende glød over et allerede fullkomment sound. Det finnes strengt tatt ikke noen ordentlige dødpunkter på Sworns fjerde skive, men de nevnte låtene utmerker seg som de to pureste destillatene av bandets styrker som så langt har sett dagens lys.»
Beste låter: «Grand Eclipse», «Calamity Sea», «Visions of Fire»
Plateselskap: Non Serviam Records Undersjanger: Black/death metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Tongue of Thorns’ kan best beskrives som et ritual i plateformat, der intensiteten på flammenes forbrenning er den største strukturelle rettesnoren. Der dødsmetallens rytmiske språk gjorde seg mer gjeldende på førsteskiva, er sjangeren nå representert mest i form av basspedalenes slagkraftige dybdeboring. Selve tonespråket viser mest slektskap til svartmetallen, og med det en form som defineres av sin mørke, blodsutgytende melodikk og stormende aggresjon. For at ikke denne løpende intensiteten skal suge livskraften fullstendig ut av lytteren, sakker Nexorum ofte ned tempoet og lar skingrende, giftige gitarstrofer krype gjennom lydbildet. Dette sørger for dynamisk balanse, samtidig som det opprettholder den ondskapsfulle rituelle atmosfæren som er skivas livsblod.»
Beste låter: «The Pestilential Wind», «Elegy of Hate», «Cult of the Monolith»
Plateselskap: Fysisk Format Undersjanger: Post-hardcore/post-black metal
Utdrag fra vår omtale: «Rosa Faenskap gjennomfører hva enn de gjør på en god og egenartet måte, ikke minst fordi tematikken står i stil med den ganske pønka følelsen de skaper rundt låtene. Aller best går det på de mest hardtslående og upolerte låtene, der åpningslåta «Livredd», «Skjør» og den fantastiske «Paradis» peker seg ut som favoritter hos undertegnede. […] Først og fremst vil jeg imidlertid berømme Rosa Faenskap for en sterk og viktig plate anno 2023 som føles ordentlig gjennomtenkt, verdifull og velutført. Jeg synes det også er veldig kult at bandet skriver tekstene sine på norsk; for min egen del gjør det plateopplevelsen mye mer ektefølt. Og det med skikkelig, skikkelig sterk låtskriving i bunn. Fortsettelsen blir skikkelig spennende.»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Black’n’roll
Utdrag fra vår omtale: «Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.»
Beste låter: «Innsikt», «Forløysning og Rus», «Gåte»
Plateselskap: Morningstar Music Undersjanger: Melodisk/progressiv black metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Katharsis’ er en uforskammet episk, storskalert og pompøs opplevelse, der «Obsidian» får prøvd seg som både hærfører og skaper av sitt eget, fantasy-aktige mythos. Sånn sett kan skiva nesten sies å være svartmetallens Game of Thrones eller Ringenes Herre, eller kanskje bare svartmetallens ekvivalent av en IMAX-kinovisning. Denne maksimalismen kombineres i tillegg med mengder av fengende vokalmelodier og harmoniserende leads, så om man er i det dristige hjørnet kan man faktisk drøfte om ‘Katharsis’ kan sies å være den første rettmessige sammensmeltningen av svartmetall og powermetall. […] Og selv om dette kanskje ikke er den beste beskrivelsen av meg som lytter, må jeg si at min tid med ‘Katharsis’ har vært svært gledesfylt. «Obsidian» og Keep of Kalessin vet nøyaktig hva de har hatt lyst til å få til på sin nye skive, og det er vanskelig å se for seg hvordan de bedre kunne ha fanget den veldige, katartiske storheten som fyller skiva til randen.»
Beste låter: «Katharsis», «Hellride», «The Obsidian Expanse»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Særlig lar jeg meg imponere litt ut i skivas løp, der Eternity etter en habil åpning bestående av blant annet førstesingelen «Journey towards the Darkside», ruller ut kruttsterke, melodiske partier i tittellåta og «Hymn». Kombinasjonen av tonaliteten og aggresjonen minner om materiale av band som Ulver og Mgła, og særlig sistnevnte låt kommer godt ut med et hovedriff som umiddelbart setter seg på hjernebarken – i positiv forstand. Også den norskspråklige «Pest! Frykten i den andres øye» imponerer meg av samme grunn, og bidrar til å danne en sterk kjerne i utgivelsen.»
Beste låter: «Mundicide», «Hymn», «Pest! Frykten i den andres øye»
Plateselskap: Polypus Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. […] Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer.»
Beste låter: «To the shadows (ad mortem aeternam)», «Ancient Fire», «The Soil Runs Red»
Plateselskap: Nuclear Blast Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive.»
Plateselskap: Gymnocal Industries Undersjanger: Progressiv thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. […] ‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skivabalanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte.»
Utdrag fra vår omtale: «Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. […] ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.»
Beste låter: «Reptilens Høyborg», «Autosapiens», «Kosmetikkonaut»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Atmosfærisk black metal
Utdrag fra vår omtale: «Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.»
Plateselskap: Hammerheart Records Undersjanger: Doom metal/black metal
Utdrag fra vår omtale: «Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre.»
Beste låter: «Astrologer», «Slay the Shepherd», «Realm of Hades»
Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. […] Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.»
Beste låter: «Death Poem II: Hollow’s Death Drive», «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Progressiv/teknisk black metal
Utdrag fra vår omtale: «Låtene på ‘Malignant Panacea’ evner å utmerke seg på hver sin måte, noe som gjør at det litt tungt fordøyelige og komplekse uttrykket blir litt mer innbydende umiddelbart også. «Hollow Regalia» har for eksempel en herlig og egentlig ganske morsom nedgang som sniker seg mellom de voldsomme virvelvindene av svartmetallsk atmosfære. Videre kommer Mniras melodiske teft til uttrykk for alvor på «Shrine of Scintillae», som har noen regelrett fantastiske partier og sånn sett ender opp som platas desiderte høydepunkt for min egen del.»
Beste låter: «Hollow Regalia», «Shrine of Scintillae»
Plateselskap: Duplicate Records Undersjanger: Thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis. […] Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall.»
Beste låter: «On Tenebrous Wings», «Cryptic Apparition», «Necromancer»
Plateselskap: Pelagic Records Undersjanger: Sludge metal/post-metal
Sâvers andreplate ‘From Ember and Rust’ er et av årets tyngste og seigeste norske metallplater. Noen av de mer utpregede post-metallske grepene fra debuten ‘They Came with Sunlight’ har her havnet på alteret til fordel for et enda mer direkte og grovkorna uttrykk, der inspirasjonen fra band som Neurosis blir desto tydeligere. Særlig gjennom et godt samspill Sâver også særdeles godt med dette, og bandet har her levert en utgivelse som føles like kompromissløs som den er organisk.
Beste låter: «Formless», «Eliminate Distance», «The Other»
Plateselskap: Agonia Records Undersjanger: Blackened death metal
Utdrag fra vår omtale: «Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’.»
Beste låter: «Existentialist Hunter», «Wresting Worm» og «The Luciferian Architect»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Post-metal
Utdrag fra vår omtale: «Dissonante, smuldrende toner runger foruroligende ut av høyttalerne i det vi tar våre første, varsomme skritt inn i Dwaals nyeste skive. Åpningslåta «All Masters, All Servants» er ikke på langt nær den mest oppsiktsvekkende på skiva, men fungerer som en god introduksjon til bandets basale uttrykk. Dette betyr i praksis en nedslått og frustrert form for atmosfærisk sludge som bærer et visst preg av doom-sjangerens staselige fremtreden, og som bryter opp de depressive tendensene med romslige, post-metalliske avbrekk. […] ‘Never Enough’ er en meget sterk andreleveranse fra den eminente sekstetten Dwaal; en uforglemmelig plateopplevelse som kombinerer utpreget dystre sinnsstemninger med sludge/doom av enorm størrelse og vekt.»
Beste låter: «Pseudanthium Aionios», «Repentance of a Bastard», «You Will Never Be Enough»
#22: RUÏM – Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Utgangspunktet for prosjektet RUÏM gir formodentlig enkelt vann i munnen hos enhver norsk ekstremmetallentusiast. Dette er nemlig det ferskeste påfunnet til tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer, som i sin Portugal-residens oppdaget en rekke ubrukte riff fra hans tid i det legendariske svartmetallbandet. Disse har munnet ut i plata ‘Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja’. […] Og det er nok i all hovedsak Blasphemers sterke riff og temaer som kjennetegner denne skiva og som gjør den såpass bra. Kanskje minner det mye om tidligere eskapader fra den tidligere Mayhem-gitaristen (noe som jo uansett ikke er noe rart), og kanskje kunne den tematiske overbygningen blitt enda mer utbygd. Men den anbefales først og fremst sterkt for de som har sansen for sofistikert svartmetall med en mystisk eim over seg.»
Beste låter: «Blood.Sacrifice.Enthronement», «The Black House», «O Sino A Nigreja»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Blackened speed metal
Utdrag fra vår omtale: «[Det er] en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere. […] Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver fartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.»
Beste låter: «Bloodshed», «De Taptes Dans», «Mara»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.»
Beste låter: «Iskald Raatten Jord», «Forfedrenes Taarer», «Skugger fra ei Svunnen Tid»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Death metal
Mens særlig svartmetall- og stoner-skiver har dukket opp i hopetall i år, har 2023 vært et litt skralt år på den norske death metal-fronten – i alle fall når det gjelder antallet utgivelser. Det er kanskje ikke så overraskende i et land der denne sjangeren gjerne har kommet i skyggen av svartmetallen, men det gjør det desto mer gledelig når utgivelser fra band som Horrifier dukker opp. Denne fortsatt ferske kvartetten imponerte oss i fjor med demoen ‘How from the Grave’, og debutplata ‘Horrid Resurrection’ sto for en strålende og brutal avslutning på det norske ekstremmetallåret. Horrifier mestrer death metal-håndverket og dyrker sjangerens grunnformler på en særdeles habil måte, og disker også opp noen særlig gode låtskrivingsprestasjoner særlig i noen av de litt lenger låtene. Dette bandet er det med andre ord bare å holde et godt øye med.
Beste låter: «Chainsaw Death», «Assimilated Life», «Sadistic Impalement»
Plateselskap: Agonia Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen. […] På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.»
Beste låter: «Av Satans Ild», «Å Skjende En Engel»
Plateselskap: Terratur Possessions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.»
Utdrag fra vår omtale: «Det er absolutt ingenting å si på underholdningsverdien på de ti låtene som utgjør ‘MACHINE DESTROY’. Det er få plater som har fått meg til å gape eller glise så mye i senere tid som denne skiva, om så jeg befinner meg alene på rommet, på lesesal eller ute i offentligheten. […] Frostbitt flekser virkelig sine kreative muskler maksimalt på denne skiva, og resultatet er en av de mer minneverdige, heseblesende plateopplevelsene jeg har hatt så langt i år.»
Beste låter: «Full Body Plutonium», «Sub-Zero Humanoid», «Cyber Walk»
Utdrag fra vår omtale: «Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound. […] Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrar også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.»
Beste låter: «Existence Nihil», «An Ocean of Nightmares», «The Mirror Maze»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbanden så langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.»
Beste låter: «Fandens Kall», «Slagmark», «Bloddråpesvermer»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. […] Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. […] Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.»
Beste låter: «Det Stormer I Norge»*, «Helvete Kjenner Alt, Selv Når Taaken Har Lagt Seg», «Elvedjuvet»
Plateselskap: Vinter records Undersjanger: Post-metal
Av alle platene på denne lista, er nok Leonovs ‘Procession’ langt på vei en av de roligste og mest behagelige lytteropplevelsene. Gjennom et grovkornet og meditativt post-metal-uttrykk imponerer de på denne skiva gjennom svevende og organiske lydbilder, og kvintetten utviser et talent for subtile, men effektive detaljer i samspillet sitt. Leonov lykkes samtidig med litt kortere låtformer enn tidligere, så vel som mer drivende komposisjoner som den nokså fengende og groovy tittellåta.
Utdrag fra vår omtale: «‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. […] Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer.»
Beste låter: «Death is Real», «Mariana», «Grant the Sun»
#39: What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Post-metal
Utdrag fra vår omtale: «‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy. […] What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Tradisjonell heavy metal
Utdrag fra vår omtale: «Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch.»
Beste låter: «Apollyon», «The Judas Cross», «Demons & Rust»
Plateselskap: Loyal Blood Records Undersjanger: Black’n’roll/hardcore
Utdrag fra vår omtale: «Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. […] Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger.»
Beste låter: «Søstre», «Ensomt Rite», «Kausalitet»
Plateselskap: All Good Clean Records Undersjanger: Stoner/doom/death/alternativ metal
Utdrag fra vår omtale: «Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på. […] De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band.»
Beste låter: «Water Up To Our Necks», «Suoivva», «Arba»
#10: The Gate Has Been Opened There is No Escape – The Gate Has Been Opened There is No Escape
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Dette er et kvarter med musikk som fascinerer stort bare ved å være så gjennomført vederstyggelig, og det er kanskje noe av den første norske musikken jeg har hørt siden Blodkvalts første demoslipp som virkelig klarer å få frem det absolutt styggeste innenfor svartmetallen. […] Men det er egentlig ikke så ensformig likevel. THE GATE HAS BEEN OPENED THERE IS NO ESCAPE byr på både svartmetallske eksplosjoner som får det hele til å renne over, tekniske gitarpartier og brutale og tøffe riff, og det får denne EP’en til å føles som en ganske dynamisk opplevelse.»
Beste låter: «No Hope Only Agony», «Gospel of the Endtimes»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Black metal/crossover
Utdrag fra vår omtale: «Uaar har med ‘Landøyde’ levert en kort og konsis molotov-cocktail av en EP. Utgivelsens fire låter er gjennomgående dynamiske og velstrukturerte, og byr i tillegg på et par overraskelser – hvorav det kravlende, dødsmetalliske riffet som gjester på «Den Gamle Mann» er den mest verdsatte. Alt i Alt er ‘Landøyde’ en velkalibrert og destruktiv kortutgivelse, og anbefales fans av svartmetall-påvirket -core og thrash.»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Thrash/death metal
Utdrag fra vår omtale: «Corroder er åpenbart ennå på et tidlig punkt i sin egen utviklingskurve, men resultatene er allerede så jævlig sterke at jeg må holde meg i skinnet for ikke å la hype-toget fullstendig overkjøre meg (spoiler alert: har ikke nubb). Jeg skulle ønske jeg kunne tilbudt bloggens lesere en mindre biasert tagning på Corroders tredje utgivelse, men dette er altså så rett opp min gate at å forsøke å bevare en nøktern, kritisk holdning hadde vært nytteløst. Dermed får dere selv gjøre dere opp en mening rundt hvorvidt ‘Both Feet in the Grave’ høres ut som deres greie; fans av norsk ekstremthrash og amerikansk dødsmetall ved overgangen til 90-tallet bør kjenne sin egen besøkelsestid.»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «Confabulation har mer eller mindre hatt låtskriverevnene på plass fra start, og disse er skarpe som alltid på bandets fire nye låter. […] Man kan alltids skrive større hooks, fetere riff og spille enda fortere, men jeg føler egentlig at Confabulation har funnet en god balanse mellom låtskriverkløkt og ektefølt hostilitet på ‘Declaration of Irreverence’. Personlig savner jeg kanskje en noe røffere og mer frynsete produksjonsjobb, men dette er en preferanse og ikke et must. Confabulation trapper opp offensiven mot inhumane offensiver på sin nyeste EP, ‘Declaration of Irreverence’.»
Beste låter: «Unblinking Eye», «The Greatest Sin Was Silence»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Volcanic Lightning’ er med sine 17 minutter en knapp utgivelse, men EP-ens fire låter sender likevel et klart signal om at bandets håndverk lever i beste velgående gjennom sin nye besetning. […] ‘Volcanic Lightning’ oppleves definitivt som en litt snau utgivelse, sett at det er fem år siden den utmerkede debuten så dagens lys. Metall som er forankret i tradisjon og samtidig utviser en sterk egenkarakter er dog såpass sjelden vare at det er verdt å feire hvert eneste eksempel vi finner – om det så kun er snakk om en enkel låt.»
Plateselskap: Fysisk Format Undersjanger: Thrash metal
Utdrag fra vår omtale: «Autonomie er et nytt og ungt band fra Stavanger som har valgt å spesialisere seg i vågal og fandenivoldsk thrash-metal. EP’en ‘No Peace, Only Violence’ er deres første utgivelse, men kvartetten har allerede klart å komme under vingene til det eminente plateselskapet Fysisk Format. Om det skyldes noen forrykende konserter eller strategiske demo-utsendinger vet jeg ikke, men ‘No Peace, Only Violence’ tyder i alle fall på at plateselskapet har oppdaget en thrash-metal-spire med mye potensiale.»
Plateselskap: Time to Kill Records Undersjanger: Teknisk death metal
Utdrag fra vår omtale: «Debut-EPen ‘Dimensions Unfurled’ befinner seg i gravitasjonsfeltet mellom teknisk kompleksitet på den ene siden og ignorant, slam-beslektet tyngde på den andre; en kombinasjon som utstyrer utgivelsen med både umiddelbar gjennomslagskraft og varig verdi. […] Dersom du liker teknisk, brutal dødsmetall er det lite å utsette på ‘Dimensions Unfurled’, en EP som forhåpentligvis kun er én av mange i den foreløpig uskrevne historien til Celestial Scourge.»
Beste låter: «Moon Dweller», «Dimensions Unfurled»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Teknisk black metal
Utdrag fra vår omtale: «Fleshmeadow spiller en forrykende, hurtig og teknisk form for svartmetall med et tydelig death metal-preg, som kanskje særlig på denne nyeste EP’en minner meg enormt mye om Nordjevels eskapader de siste par årene og sånn sett gir seg selv et sterkt utgangspunkt i undertegnedes ører. Fleshmeadow gir imidlertid musikken sin en ytterligere dimensjon, og kler den ofte inn i en storslått fremtoning som gjør at den kan sende vel så mange assossiasjoner til et band som Dimmu Borgir. […] ‘Domus Cadavra’ anbefales uansett for alle som har sansen for kompromissløs, moderne ekstremmetall.»
Beste låter: «The Long March to Total Annihilation», «Insatiable Bloodlust»
Plateselskap: Vinter Records Undersjanger: Post-metal
Utdrag fra vår omtale: «Basert på de tre låtene vi finner på ‘Varmints’ har jeg stor forståelse for industri-hypen som har kommet til uttrykk gjennom signeringen med Vinter Records og konserten på Klubb-Øya. Arv låter som om de vet nøyaktig hva de ønsker å utrette med musikken sin, og basert på effektiviteten til deres post-metalliske hybridform har de god grunn til å være det. Mest av alt sitter jeg igjen med en følelse av at tre låter ikke er nok, og at sulten etter en eventuell debutskive allerede er faretruende stor. Lesere av bloggen som ikke er allergiske mot core-lenende sjangeruttrykk bør sjekke ut EP-en umiddelbart, og basert på konsertomtalen til Evig Lyttar anbefaler jeg samtlige av dere å karre dere på konsert dersom Arv spiller i nærheten.»
Plateselskap: High Roller Records Undersjanger: Tradisjonell heavy metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Rites and Curses’ er en debututgivelse som både demonstrerer Remis intime kjennskap til tradmetallens fundamentaler, samt byr på enorm variasjon i både modus og atmosfære fra låt til låt. […] Alt i alt har jeg vanskelig for å erklære ‘Rites and Curses’ for å være noe annet enn en innertier, hvis eneste skavank kan sies å være noen flisete toner i vokalens høyere register.»
Årets tre beste norske metall-demoer (i ubestemt rekkefølge):
Gloombound – Astral Exhalation
Undersjanger: Funeral doom metal
Utdrag fra vår omtale: «Det er noe ekstra deilig med å høre ny og skikkelig god funeral doom metal. Særlig her til lands er det i det hele tatt sjelden at ferske band prøver seg på sjangeren, noe som ikke slår meg som spesielt merkelig all den tid de urtrege og lange komposisjonene, som nærmest er obligatoriske innenfor sjangeren, nok kan fremstå både ufordøyelige for lyttere og vanskelige å mestre for musikere. Men når terskelen er høy for at noen hopper uti utfordringen og får det til å låte ordentlig mektig, mørkt og fint, føles også resultatet ekstra dyrebart for meg selv, i alle fall. Jeg ender gjerne opp med simpelthen å la meg fascinere av et og annet voldsomt, svært og tungt riff eller gufne, atmosfæriske strekk som transporterer sinnet til de dypeste katakomber. Slik er det blitt med meg og Gloombounds nyeste, og første, demo ‘Astral Exhalation’.»
Utdrag fra vår omtale: «Pandemonial er en ny svartmetallkvartett fra Bergen som ikke har sluppet noe før demoen ‘Cold Shores Ov Beyond’, men som med en gang gir inntrykk av å ha litt annen erfaring fra scenen. Dette er et mektig kvarter med svartmetall med ganske så høy produksjonskvalitet, der jeg vil påstå at man får en ganske potent blanding av mange av uttrykkene Immortal og Dimmu Borgir har lekt med – da med et lite drøss death metal blandet inn i det hele. […] Det som kanskje imponerer meg mest med ‘Cold Shores Ov Beyond’ er at Pandemonial aldri mister grepet om et sound som føles skikkelig svært, profesjonelt og fryktinngytende for en demo-utgivelse.»
Inchoation – From Nothingness, to the Antecedent Sphere
Undersjanger: Death metal
Dessverre rakk vi ikke å anmelde Inchoations demo ‘From Nothingness, to the Antedecent Sphere’ før listesesongen plutselig banket på døren. Jeg kjente imidlertid til bandet etter å ha sett dem opp til flere ganger live, og denne demoen bekreftet på alle måter mitt inntrykk av at vi har med et svært spennende og habilt death metal-band å gjøre i Oslos undergrunn. ‘From Nothingness…’ sine tre låter føles omtrent som én enorm og fryktinngytende størrelse som pumper ut det ene uimotståelige dødsmetalltemaet etter det andre, der bandet litt på samme måte som det ovennevnte Celestial Scourge blander brutale death metal-triks og kosmisk tematikk – dog med en mer tradisjonell tilnærming med mer råskap. Det forundrer meg overhodet ikke at det her er snakk om et band som allerede har satt seg på Norges death metal-kart, deriblant gjennom en booking til neste års Inferno-festival.
Metallurgi 