Octohawk – Animist
Etter to lavslyngete og blytunge sludge/stoner-plater under artistnavnet Mammüth ble det klart for drammens-kvintetten bestående av Espen Geitsund (bass), David Hjellum (trommer), Christian Schrei (gitar), Steffen Overaa (synth, vokal) og Stian Svorkmo (gitar, vokal) at et mer fargerikt og utsvevende beist gjemte seg i dypet av deres artistiske visjon. På et tidspunkt ble de progressive og space-rock-relaterte impulsene tilsynelatende for sterke til å tøyle, og bandet så det for godt å endre på både prosjektets navn og visuelle utforming. Resultatet ble debutplata til Octohawk, et veritabelt beist av en progressiv sludge-plate som balanserer det sprudlende og fargesprakende med det blodige og brutale.
Det som slo meg da jeg hørte musikken til Octohawk for første gang, var at det i balansen mellom space-rockens kosmiske tåke og sludgens forankrende tyngde var sistnevnte som ble mest vektlagt av bandet. Det finnes knapt et øyeblikk på ‘Animist’ som ikke forsøker å tvinge deg i knestående med enten perkussive gitarhugg eller massive grooves, en strategi hvis effekt forsterkes av en miks som vet å forsterke den konstruktive interferensen mellom mørke strenger og basstrommer. Likeså er space-rocken og proggen sentrale brikker i Octohawks puslespill, om de så uttrykkes via den gjennomsyrende, lysergiske atmosfæren, eller en tematikk som med sin dyriske og primitive bildebruk nesten kunne vært skriblet ned etter en lengre ayahuasca-trip.
Og la oss for all del ikke glemme melodiene. De aller største og mest fengende refrengene finner vi naturlig nok på de tre fenomenale singlene «Weather the Storm», «Iconoclast» og «By the Root», men melodier i form av halvgrowlede vokallinjer og ledegitarer finner vi selv flettet inn i ‘Animist’s innerste strukturer, som plantevekst i tettpakket berggrunn. Aller enklest er det å peke på «Eyes Glowing Red», som med sitt arenaklare åpningsriff og sine rensungede harmonier er det nærmeste Octohawk kommer metallradio, men selv de mest frenetiske og ekstreme numrene som «Reanimate» vier store deler av spilletiden sin til tårnende melodier og rike harmoniske vendinger.
Noe av det som mest av alt sørger for at ‘Animist’ oppleves som en bunnsolid album-opplevelse, er Octohawks evne til å variere låtlandskapet uten noensinne å helt forlate grunnuttrykket sitt. «Origin» åpner for eksempel som en mørkere og mer dramatisk skyggeside av Mastodons ‘Blood Mountain’, før den via en fullstendig rattomdreining ender opp i den mest instinktivt gledes-fremkallende riffsekvensen på skiva. Introen til «Ferocious» låter som om noen skulle ha kledt Tools «The Grudge» i skinnvest, og bandet klarer altså fra dette utgangspunktet å jobbe seg frem til en Oranssi Pazuzu-aktig, psykedelisk svartmetall-freakout, et blytungt, synth-doblet breakdown og en serie orientalske sitar-ornamenter som prikken over i-en.
Til tross for denne variasjonen i terrenget oppleves platas drøye time som litt i overkant lenge. «Skyward» og «Ancestor» – selv om de er aldri så flotte låter sett i isolasjon – er med sine syv og åtte minutters spilletider nemlig en uheldig tålmodighetstest etter 45 minutter med informasjons-tett og bånntung stoner/sludge. I tillegg har miksen et noe digitalt og komprimert preg, noe som utmatter ytterligere når den eneste skikkelige pustepausen vi får servert er det to minutter-lange mellomspillet «Redemption» mot slutten av plata. Likevel hersker det liten tvil om at ‘Animist’ er en ragende triumf for Octohawk, en kvasi-debut som kombinerer bandets allerede ferdigformede signatursound med kreativt omstreifende låtskriving og et glitrende hvelv av skuddsikre, melodiske hooks.
Ja, og «By the Root» er uten tvil min favorittsingel så langt i 2021. Ta dere en lytt!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 