Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Abbath – The Book of Breath

Ute nå via Season of Mist

Abbaths kommende plate ‘Dread Reaver’ er rett rundt hjørnet, og som en siste(?) smakebit får vi servert «The Book of Breath», som kanskje er den mest varierte singelen vi har fått høre fra plata. Låta følger formlene som særlig ble etablert i førstesingelen «Dream Cull», der den tidligere Immortal-frontmannens svartmetallteft kles i en mer eller mindre tradmetallsk drakt med tunge, flotte grooves.

Dette sørger for en ganske jevn og god kvalitet og en kompromissløs energi i låta, og et ess i ermet introduseres når et velfungerende, mørkt og rolig parti får prege midtpartiet. Jeg vil nok imidlertid si at produksjonen gjør «The Book of Breath» en aldri så liten bjørnetjeneste, der man særlig i hovedpartiet får servert såpass mye trøkk og volum at det minner om et skamløst slag i 2000-tallets loudness war – det er imidlertid låtas trøkk som først og fremst preger denne siste opptakten til ‘Dread Reaver’.

Skrevet av Alexander Lange


Confidential – Salvation

Ute nå via Massacre Records

«Salvation» er kanskje den beste singelen fra Confidentials kommende debutplate ‘Devil Inside’. Dette symfoniske metallbandet har aldri imponert stort som følge av originalitet, men serverer på sitt beste solid musikk etter sjangerkonvensjonene, og på «Salvation» treffer de blink i flere henseender. Det tenor-befengte hovedtemaet synes jeg er nokså over-the-top, men for øvrig byr Confidential på solide riff og vokalmelodier. Etter den litt søvnige balladen «Forever Angel» har vi dermed fått smake på en låt som vitner om at ‘Devil Inside’ kan bli en riktig så solid affære for fans av den symfoniske metallskolen.

Skrevet av Alexander Lange


Mortemia – «Lost Horizon»

Ute nå via Veland Music

Elektroniske pulser og eventyrlig pianospill leder oss inn i den åttende leveransen med symfonisk metall fra Mortemias ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’. Ny låt betyr ny sangerinne, og i denne omgang er det Erica Ohlsson fra Metalite som får gleden av å sette sin klokkeklare røst opp mot Velands veldige brøl. Sentralt for Mortemias låtsuksesser er selvfølgelig de velskrevne og fengende instrumental-arrangementene til Veland, og «Lost Horizon» skorter – i likhet med skivas tidligere singler – ikke på musikalske detaljer å la seg forlyste over. 

Etter den scene-settende introduksjonen kommer får vi servert et av Velands vektige riff, pyntet i kantene med kromatiske detaljer og hvinende harmonics. Den velkjente «skjønnheten og udyret»-dynamikken etableres over de growlede versene og de fengende refrengene, der sistnevntes kaskader av piano og himmelsplittende vokal-bidrag er spesielt verdt å nevne. Dette er kanskje den første låta fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ som oppleves som til forveksling lik tidligere materiale, og den har litt problemer med å skille seg ut fra mengden. Hadde «Lost Horizon» vært den første låta jeg hadde hørt fra skiva hadde den dog vært et umiddelbart høydepunkt, hvilket understreker at det ikke er kvaliteten på låtmaterialet det står på. Vi kommer stadig nærmere muligheten til å lytte gjennom Mortemias andre skive i sin helhet, og det råder liten tvil for øyeblikket om at den kommer til å være en av de sterkeste norske singel-kolleksjonene ved årets slutt.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Insense – «Spawn of the Wicked»

Ute nå via Mas-Kina Recordings

Insenses retur (til scenen, i det minste) er en av de mest etterlengtede vendingene i den norske metallscenen for mitt eget vedkommende, ettersom bandets ‘Burn in Beautiful Fire’ var en av de få norske platene som virkelig klarte å fange den flyktige oppmerksomheten til min yngre utgave. I tillegg til konserten på Parkteateret (kom til Trondheim, pliiis) i mai har bandet begitt seg ut på en «B-sides bonanza», hvilket vil gi oss et knippe uutgitte låter fra bandets innspillingsarkiver. Den første låta ut, «Spawn of the Wicked», kommer fra innspillingen av bandets debut ‘Soothing Torture’, og er en eksplosiv liten sak som er like potent som låtene som faktisk fikk plass på skiva.

En brutal, perkussiv åpning leder inn i et Lamb of God-aktig riff som kunne vært hentet ut av bandets ulmende, illsinte ‘As the Palaces Burn’-periode. Noen sære akkordvalg sender så tankene i retning Voivod (av alle mulige band), før versets oppfinnsomme rytmikk minner meg på hvor mye fattigere den norske groove/metalcore-scenen har blitt i fravær av ny Insense. Broen pisker opp en uhyggelig og foruroligende stemning ved hjelp av streng-gnisninger, massive, ugjennomtrengelige akkorder og kvalte skrik, og låtas refreng leverer all den trøkk man måtte måtte håpe på når man trykker play på en ny og ukjent Insense-låt. Om det så bare er for noen live-datoer og et knippe ukjente b-sider er jeg sjeleglad for å ha det formidable Follo-bandet tilbake i aksjon – men det er jo alltids lov å håpe at fremføringen av gamle låter gir en trang til å skrive nye. «Spawn of the Wicked» er en veritabel «blast from the past», og et gledelig gjensyn med en undervurdert gruppe fra den moderne, norske metallhistorien.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Perfect Nme – The Perfect Enemy

Usignert, ute på strømmetjenester

«The Perfect Enemy» er Perfect Nmes første slipp av ny musikk siden de slapp debutplata ‘Remains to be Seen’ i 2020. Dette bandet har en ganske solid forankring i klassisk tungmetall og -rock, om enn med hint av thrash, men er også preget av litt mer moderne groove metal-takter. Sånn sett følger også «The Perfect Enemy» bandets formler mer eller mindre til punkt og prikke, og får frem det Perfect Nme også er gode på i så måte.

Denne låta byr på habile riff, taktfast groove-følelse og et velfungerende refreng. Den mangler nok en klar nok egenart til at bandet skiller seg ut i et allerede velutforsket sjangerlandskap, og jeg har også litt problemer med at jeg ikke synes de rolige ballade-partiene på hver ende av låta passer så bra med resten. Like fullt er «The Perfect Enemy» en solid låt, og vitner om at Perfect Nme kan det å frembringe habilt metallhåndverk.

Skrevet av Alexander Lange



Strøm – «Split»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Strøm er et norsk/tysk metallband som gjennom storslagne, atmosfæriske instrumentallåter søker å beskrive Nord-Norges spektakulære natur. På sin nye låt «Split» har de fått med seg vokalisten fra det tyske bandet Wasabi, og resultatet er en strømlinjet rock/metal-låt som skjener mellom behagelige fønvinder og krappere vindkast i form av henholdsvis rolige vers og jagende refrenger. 

Det første som møter oss på «Split» er tumlende trommer og gitarer, der sistnevnte har en sprø, bluesy tonekvalitet som ikke opptrer så ofte i metallisk kontekst. Det dynamiske spillet mellom vers og refreng gir Tristan fra Wasabi rikelig med rom til å utfolde seg i; et rom den drevne vokalisten fyller med kraftig belting og smakfulle melodilinjer. For min egen del kunne miksen gjerne vært litt kraftigere, ettersom de tyngre øyeblikkene ikke helt klarer å ta tak i kragen og filleriste lytteren til den grad materialet fordrer. Ser man bort ifra dette er det mye å like ved «Split», der spesielt det snirklende riffet som støtter opp under låtas andre refreng er et flott touch. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Abbath – «Dread Reaver«

See the source image
Ute nå via Season of Mist

Tittellåta fra tredjeplata til Abbaths soloprosjekt er sluppet. «Dread Reaver» er nok også en låt som musikalsk sett ligger tettere opp mot Abbaths Immortal-fortid enn førstesingelen «Dream Cull», og særlig det saftige, taktfaste hovedriffet kanaliserer et mektig mørke inn i øregangene. I forlengelsen av dette ligger en virkelig solid svartmetallåt i mid-tempo, og de som har sansen for den litt mer tradisjonelle tungmetallen som får sitt utløp både på «Dream Cull» og flere steder på Abbaths tidligere utgivelser, vil nok også ha glede av den sterke nikkefaktoren og fengende refrenget. «Dread Reaver» gjør rett og slett at jeg gleder meg enda mer til plateslippet i slutten av mars.

Skrevet av Alexander Lange

Conception – «Monument in Time»

Ute nå via bandets eget Conception Sound Factory-plateselskap

Raufoss-bandet Conception har siden begynnelsen av 90-tallet lagt betydelig med tid og ressurser i å utforske flerfoldige nyanser av progressiv metall. Siden 2020s ‘State of Deception’ har de brukt tiden til å gi ut live-innspillinger av låter fra 1997s ‘Flow’, samt en nyinspilling av singelen «Roll the Fire» fra 1993s ‘Parallel Minds’. Nå har vi endelig fått servert det første originalsporet siden plata fra 2020, nemlig den utbroderte og svellende singelen «Monument in Time». 

Conceptions uttrykksmessige mikstur på «Monument in Time» kan sies å romme både melodiske instinkter fra album-orientert hardrock, Nergardsk symfonisk metall og progressive tendenser med forbindelser til Dream Theaters univers. Låtas vers har en deilig ambiguøs groove som nesten kan minne om Leprous sin smakfulle rytmebruk på fjorårets ‘Aphelion’, og leder inn i refrengets elegante og rike arrangement. Produksjonen er både fyldig og transparent nok til at individuelle spor skinner gjennom, noe som særlig får betydning for den romslige, dramatiske og orkestrale avslutningen. «Monument in Time» er en substansiell låt som avdekker Conceptions omfattende ekspertise innenfor sjangeren, og et sikkert tegn på at bandet er i full gang med skrivingen av et nytt prog-epos. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Kryptograf – «Asphodel«

See the source image
Ute nå via Apollon Records

I påvente av plata ‘The Eldorado Spell’ som kommer i mars, har Kryptograf servert en ny cocktail av proto-doom, stoner rock og metallisk hard rock. Tredjesingelen «Asphodel» starter i kjent terreng, og lar et nokså enkelt gitarriff ligge ganske nakent under de klare vokallinjene som driver den innledende vers-refreng-strukturen fremover. Men mens dette nesten fortoner seg som litt for tamt og anonymt for min del, er «Asphodel» likevel kanskje den mest fargerike og varierte låta vi har fått høre fra plata.

Den heller forsiktige åpningen fungerer nemlig på sett og vis som en ganske fin opptakt til den strålende andrehalvdelen av låta. Her slår Kryptograf seg mer løs med både lekre basslinjer, elegant bruk av kassegitar og en virkelig fengende groove, og det er snakk om noen minutter der bandet virkelig evner å rendyrke de mer klassiske rocke-uttrykkene som stadig bobler under overflaten i musikken deres. Ikke minst er det ganske så vakkert, og jeg aner en plate som vil tilfredsstille de av oss som blant annet koste oss med Dunbarrows tredjeplate i fjor.

Skrevet av Alexander Lange



Fjøsnisse – «Midnattstime»

Ute nå via Screaming Skull Records

Fjøsnisse har ikke brukt tiden siden slippet av fjorårets suksess ‘Vord’ på å hvile på laurbærene, men har allerede annonsert nytt plateslipp i mai, samt sluppet to singler som ikke kommer til å være med på skiva. ‘Vord’ var en bunnsolid svartmetallplate som så vidtmåtte se seg slått ut av Metallurgis liste over fjorårets beste plater, så håpet er stort om at den kommende skiva ‘Fjord og Fjell’ vil klare å skvise seg til en velfortjent plass. I midlertid har vi singelen «Midnattstime» å døyve tørsten etter nytt materiale med, Noe låtas rikholdige og innhyllende svartmetall klarer med glans. 

«Midnattstime» er et melodisk svartmetall-nummer med tekstlige forbindelser til nattens naturlige mystikk. Tonespråket har tilknytninger til både Windir og den finnske scenens tilnærming til uttrykket – i tillegg bruker Anders Vada post-svartmetalliske teksturer til å sette lytteren inn i sinnslaget til en ensom nattevandrer. Robuste og aggressive seksjoner kontrasterer med den tjukke, fuktige og tåke-aktige atmosfæren, som igjen blir opplyst av lyssøyler av melodiske fragmenter. «Midnattstime» klarer ikke helt å utkonkurrere ‘Vord’s sterkeste høydepunkter, men er et sterkt tillegg til Fjøsnisses undervurderte låt-bank.

Skrevet av Fredrik Schjerve


YAWN – «Lachrymator II: Lignite»

See the source image
Ute nå via Mindsweeper Records

På tross av gode musikerprestasjoner og en rekke lekre, lekne og interessante produksjonstriks, ble jeg aldri helt fanget av YAWNs første singel «Cement». Låta lå i mine ører litt tett opp mot alskens djent-prosjekter man har vært borti de siste ti årene, og hadde en del tendenser i låtskrivingssegmentet som føltes litt oppbrukte i så måte. At «Lachrymator II: Lignite» skulle bli et av de kuleste norske metallsnuttene jeg har hørt på en stund var dermed ikke helt forventet. Denne korte tominutteren, som bare er én del av en større komposisjon på bandets kommende fullengder ‘Materialism’, utløser i mine øyne mye av potensialet som lå under overflaten på «Cement». Følgelig viser den i det hele tatt hvordan moderne progressiv metall/djent kan dras i litt nye og uventede retninger.

«Lachrymator II: Lignite» er nemlig en djent-komposisjon som gir meg overraskende assossiasjoner til sjangre som no wave og støyrock – da i en ganske hypermoderne produksjonsdrakt. En buldrende kampesteinsbass, som i alle fall i live-sammenheng visstnok slås på med en trommestikke, får hjelp av tammespill til å dra i gang den kule, synkopiske grooven som driver låta fremover. Noen sirener av noen gitarer og effekter leder den deretter etter hvert til omtrent å kollapse under egen vekt. De merkelige, smågufne og The Haxan Cloak-aktige effektene helt på slutten er også et kult grep. Det hele virker som noe som band som KEN Mode eller Code Orange kunne funnet på, og det er naturligvis litt ekstra kult når det gjøres i norsk sammenheng og med progressivt fortegn. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange



Avertia – «Blant Elver i Mørket»

Ute nå via Norwegian Dark Arts

Til slutt har vi en frittstående, akustisk komposisjon av det Bergenske svartmetallbandet Avertia. «Blant Elver i Mørket» føles for meg som et bittersøtt postludium til fjorårets flotte ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – et siste farvel med hjemlige trakter før man gyver løs på en omfattende reise. Om denne reisen kommer til å finne sted – og hvilken form den kommer til å ta – har vi foreløpig ikke svar på. «Blant Elver i Mørket» er uansett flott følge å ha på hodetelefonene, uansett hva slags tanker som måtte summe rundt i hodet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Abbath – «Dream Cull«

Abbath Debuts Fierce New Song 'Dream Cull' + Announces 2022 Album
Ute nå via Season of Mist

Tidligere Immortal-frontmann Abbath er i ferd med å rulle ut sitt tredje solo-album: ‘Dread Reaver’. Plata lander i slutten av mars, og om man skal tro tendensene i førstesingelen «Dream Cull», nærmer prosjektet Abbath seg her et mer tradisjonelt og lettbeint uttrykk enn tidligere. Svartmetallelementer er definitivt fortsatt til stede, særlig i form av de krystallklare og iskalde moll-akkordene som glaserer låtas hovedtema, men stilen ligger betraktelig nærmere 70- og 80-tallsmetallen enn Abbaths selvtitulerte debut og andreplata ‘Outstrider’.

Små og store assossiasjoner til både Motörhead, NWOBHM (New Wave of British Heavy Metal) og førstebølges svartmetall a la Venom, så vel som thrash av litt den litt tregere sorten, melder seg i alle fall. «Dream Cull» durer av gårde i taktfast stil og Abbaths styrker melder seg særlig gjennom tidvis kruttsterkt riffarbeid. Samtidig føles låta til tider i litt for stor grad som en nostalgitripp der potensialet for svartmetallsk egenart falmer i noen litt vel klisjèfylte trekk. Særlig et litt for velkjent refrengmotiv og etter hvert ganske corny gitarsolospill mot slutten styrker et slikt inntrykk. Det vitner om en plate som – på tross av sine sjangerblandinger – risikerer å bli litt anonym i all sin soliditet.

Skrevet av Alexander Lange



Trollfest – «Dance Like a Pink Flamingo»

Ute nå via Napalm Records

Neste ut i rekka av metallband som prøver sitt hell innenfor Eurovision-formatet er Trollfest, som deltok i den norske semifinalen sist fredag. Hvordan det gikk med gruppen er jeg ikke helt sikker på, men etter å ha hørt og sett litt på bidraget deres «Dance Like a Pink Flamingo» har jeg inntrykket av at vinnersjansene deres er relativt gode, ettersom det klassiske Eurovision-spektakkelet er tydelig manifestert i gruppens hyperaktive og flamingo-tematiserte opptreden.

I likhet med Jorn og mange andre artister som har valgt å delta på konkurransen er bandets bidrag dog preget av deres forsøk på å høste inn så mange Eurovision-poeng som mulig. Den korte låta inneholder selvfølgelig bandets patenterte, hyperaktive folkemetall, men også saksofon (et svært sentralt instrument innenfor konkurransens nylige historie), og en bro som føyer seg inn i den heslige «Danse-instruksjons»-tradisjonen. Heldigvis oser bidraget deres av manglende selvhøytidelighet og akkurat nok «fuck-it»-mentalitet til at det funker, selv om låta neppe plasserer høyt på lista over Trollfests største prestasjoner innenfor låtskriving. «Dance Like a Pink Flamingo» er et morsomt og solid bidrag til Norges Eurovision-historikk, en absurd eksplosjon av rosa fjær og metallriff jeg hadde satt stor pris på å se i den internasjonale finalen.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Blood Command – «Nuns, Guns & Cowboys»

Ute nå via Loyal Blood Records/ Hassle Records

Blood Command jobber seg for tiden frem mot slippet av sin fjerde full-lengder ‘Praise Armageddonism’, en promo-prosess som foreløpig har gitt oss to solide singler i form av «The End is Her» og «A Villain’s Monologue». Tredje låt ut er «Nuns, Guns & Cowboys», en kompakt og eksplosiv singel som synes å ta for seg tilhørighet og en slags motkulturell idealisme. 

Passende nok for et band som har kalt sin egen stilistiske vinkling for «deathpop» er det snakk om en låt som mikser både metallisk hardcore-tyngde og über-fengende pop-melodier. I denne omgang har gruppen krydret sitt basale sound med noen subtile utenforliggende elementer, som f.eks de nesten shoegaze-aktige gitarene som gir broen sin storskalerte cinematikk. Vokalprestasjonene til bandets nye vokalist Nikki Brumen (Pagan) er uangripelige i sin tekniske presisjon, men i likhet med de overtente vokalsporene på bandets tidligere utgivelser vil de trolig bli for mye for enkelte lyttere. For min egen del har jeg lite problemer med å tilvenne meg vokalen, og jeg mener at «Nuns, Guns & Cowboys» er nok en sterk singel fra et band som har utmerket seg innenfor formatet igjen og igjen. Anbefales samtlige fans av rask, fengende og beinhard melodisk hardcore. 

Skrevet av Fredrik Schjerve



Megiddon – «MMXXII»

«I Dragens Domene» er nå ute via Stench from Below Records på Youtube. «VIllmark» lanseres på fredag.

Tolåtsutgivelsen ’MMXXII’ av svartmetallduoen Megiddon lanseres på fredag, og den gjenoppliver på sett og vis dette bandet etter at det nå har ligget i dvale siden 2014 grunnet medlemmenes engasjement i bandet Flukt. ‘MMXXII’ er spilt inn i sistnevnte bands øvingslokale og fått en mikse-finish i etterkant, og Megiddon har med det har kommet frem til en fet, stilren og akkurat passe rå svartmetallproduksjon – all den tid en hvilken som helst form for originalitet er fraværende.

Som første låt ut kjennetegnes «I Dragens Domene» av en rekke sterke temaer, og hele veien gjennom ligger låta i en slags dialog mellom noe friskt, riffbasert og Darkthrone-aktig og en tilbøyelighet mot mer melodiske takter a la tidlig Ulver. Baksiden av medaljen gjelder det mer strukturelle, og som helhet føles nok ikke denne låta som en helt tilfredsstillende enhet, noe som nok først og fremst skyldes at den fremstår som en sammensetning av fire deler som egentlig ikke føles så veldig sammenhengende. Låta strekker seg nok også litt langt når avslutningstemaet i mine ører får repetere seg for mange ganger, noe som er litt synd når dette temaet kanskje er utgivelsens sterkeste isolert sett.

Andre låt ut, «Villmark», er imidlertid bedre i så måte. Her skyves et mer intenst og heseblesende svartmetalluttrykk i front, og selv om man kanskje også kan føle seg litt ferdig med hovedtemaet litt utover i låta, føles helheten mer meningsfull. Sånn sett ender opp som en ganske sterk enhet. Den henter særlige fordeler ut av intensiteten Megiddon klarer å mane frem noe som nok også kler den ganske voldsomme skrikevokalen bedre enn temaene på «I Dragens Domene». Med det ender ‘MMXXII’ som et habilt og velkomment livstegn fra dette svartmetallprosjektet tross sine få skavanker.

Skrevet av Alexander Lange