Terra Odium – Ne Plus Ultra
Etter 8 måneder med bloggskriving har det blitt tydelig for meg hvor lite oversikt jeg egentlig har over musikken som gis ut av norske metallgrupper til enhver tid. Ta for eksempel debutplaten til Terra Odium, ‘Ne Plus Ultra’. Man skulle kanskje tro at en supergruppe bestående av medlemmer fra Spiral Architect og Manitou med selveste Steve DiGiorgio på bass ikke ville gå meg hus forbi, spesielt med tanke på at både informasjon om prosjektet og ferdige låter begynte å sive ut på nettet for minst fem år siden. Dessverre er det nøyaktig dette som skjedde, så releaset av ‘Ne Plus Ultra’ kom som en gedigen overraskelse sist fredag. Den positive siden ved å være ute av stand til å finne frem til lett tilgjengelig informasjon på nett er at jeg fortsatt kan oppleve å bli fullstendig tatt på senga av en fantastisk utgivelse, og la det ikke råde tvil om at ‘Ne Plus Ultra’ er nettopp dette.
I tråd med bandets personale er Terra Odium et progressivt beist av en metallplate, fylt til randen av halsbrekkende instrumentalferdigheter og eventyrlystne teksturer. Progmetallen på ‘Ne Plus Ultra’ er dog av et mye mørkere slag enn vi finner på utgivelsene til Manitou og Spiral Architect, så mer passende sammenlikningsobjekter finner vi i band som Nevermore, Arch/Matheos og de dystre gråtonene som gjennomsyrer Dream Theaters ‘Train of Thought’. På sitt mørkeste befinner ‘Ne Plus Ultra’ seg faktisk i et territorie som grenser opp mot den progressive dødsmetallens klassiske hjørner, et område på metallens verdenskart som sjeldent besøkes av progmetall-band av Terra Odiums kaliber.
Plata starter sterkt med en av sine aller beste låter, «Crawling». Etter et frenetisk trommebrekk leder gitaristene Bollie Fredriksen og Øyvind Hægeland inn i en klassisk, vridende prog-korridor, før apokalyptiske orkesterteksturer blåser opp lydbildet betraktelig. Partier som sjokkerer med en uhemmet tyngde etterfølges av storslåtte akkordprogresjoner, og tilstede i miksens forgrunn til enhver tid finner vi de akrobatiske men smakfulle basslinjene til godeste DiGiorgio. Det var ikke så mye mer som krevdes enn «Crawling»s første par minutter for å overbevise undertegnede om at ‘Ne Plus Ultra’ kom til å falle i smak, og da de massive og bysantinske akkordene som avslutter låta veltet over meg og begravde meg fullstendig, ja da var jeg solgt.
Reisen gjennom ‘Ne Plus Ultra’ er en begivenhetsrik opplevelse som uten betydelige vansker klarer å holde lytterens oppmerksomhet over sin snaue times spilletid. Fra «Crawling» går veien videre til «The Road Not Taken», en poetisk og dramatisk adapsjon av Robert Frosts velkjente dikt av samme navn. «Winter» toner ned intensiteten med versenes glassaktige Cynic-gitarer, før «The Shadow Lung» igjen blusser opp til det som ender opp med å være platas tyngste strekk. Svevende over det hyppig skiftende landskapet ser vi Øyvind Hægeland, som skviser absolutt alt han kan ut av sitt innebygde instrument, spesielt på den 11-minutter lange prog-monolitten «The Thorn».
Det eneste ved ‘Ne Plus Ultra’ som fordrer kritikk er de tidvis noe uklare forbindelsene mellom enkelt-instrumentalister og låtenes harmoniske bakteppe. I enkelte strekk virker det som at det oppstår harmoniske uenigheter mellom medlemmer i bandet, og spesielt den tilslørte tonaliteten på «The Shadow Lung» byr på utfordringer for Øyvind Hægeland, som i fravær av en growlende andre-vokalist må forsøke å legge melodier over det kompliserte tonespråket. Utenom dette er det ikke mye behov for flisespikking; lydmiksen er helt forbilledlig, og de instrumentale prestasjonene er på det jevne med det beste sjangeren har å by på.
‘Ne Plus Ultra’ kom fullstendig uforventet ut fra min egen blindsone og tok meg med storm. Det finnes jo ingen garanti for at sluttproduktet blir bra når etablerte musikere bestemmer seg for å danne en ny enhet, selv ikke når musikerne er av Terra Odiums kaliber, så at ‘Ne Plus Ultra’ er en så sterk utgivelse som den er fortjener en aldri så liten feiring. For en kar som var relativt ung og uinnvidd i de norske progmetall-sfærer da Spiral Architect og Manitou var aktive har plata for alvor vekket lysten i meg til å sjekke ut de andre utgivelsene medlemmene i Terra Odium har tatt del i, en liste som i Steve DiGiorgios tilfelle er temmelig lang. For godt erfarne progmetall-lyttere fremstår nok ‘Ne Plus Ultra’ som en betimelig gave ovenfra, en rik og innhyllende plateopplevelse som kan besøkes igjen og igjen i de kommende åra, uten å miste sinn opprinnelige glød. Sterkt anbefalt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 