Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Djevel – «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid»

Ute nå via Aftermath Music

Med to singler med en samlet spilletid på 20 minutter har Djevel allerede avslørt en betydelig del av sin kommende utgivelse ‘Tanker som Rir Natten’ i forkant av slippet. Der «Englene som falt ned i min seng,..» bød på bandets mer tradisjonelle, konfronterende og andrebølge-inspirerte side, byr «Maanen skal være mine øine,..» på en mer utpreget melankolsk og storslått affære. De ti turbulente minuttene som utgjør låta er så mettet av stormende gitarer og atmosfære at det blir naturlig å anslå den til å være platas høydepunkt, men en kjapp konsultasjon med platas låtliste vil avsløre at «Maanen…» befinner seg nesten helt i begynnelsen av reisen. Dette hinter om at ‘Tanker som Rir Natten’ neppe blir noen lavmælt reise gjennom standardisert svartmetall, og jeg er spent på hvordan Djevel har balansert det svevende og det jordnære på det ferdige produktet.

Som enkeltspor er i alle fall ingen tvil om at «Maanen…» er et fengslende stykke svartmetall. Den mørke gotikken som pulserer gjennom låtas rensungede partier minner om Sivert Høyem i et usedvanlig dystert lynne, og de eteriske gitarene skjuler en underliggende dyriskhet som hindrer dem i å fullstendig miste kontakt med bakken. Gitarenes detaljarbeid blir slukt av den ruvende veggen av rik og mettet lyd som dominerer uttrykket, men i dette tilfellet er det et offer som gir avkastning i form av en følelse av universell skala. Atmosfæren er voldsomt potent, og platas cover tatt i betraktning er det nok grunn til å forvente at dette elementet kommer til å være avgjørende for totalopplevelsen av ‘Tankene som Rir Natten’. «Maanen…» er en låt for folk som ønsker seg en lavere konsentrasjon av sødme i blackgazen sin, samt fans av nattlig og harmonisk rik svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Vulture Lord – «Bloodbound Militia»

Ute nå via Odium Records

Vulture Lord fra Hønefoss har lenge vært et standhaftig geist innenfor norsk metall; et ekstremmetall-fenomen med ufattelig lang fartstid, men kun et enkelt album å vise til. Dette endrer seg dog i 2021, ettersom bandet nylig har annonsert slippet av andreplata ‘Desecration Rite’ under Odium Records 20. Juni. Dette burde være gode nyheter for både fans av døds-, svart- og thrashmetall, ettersom Vulture Lord demonstrerte hvordan de tre uttrykkene kan danne uhellig treenighet på sin debutplate ‘Profane Prayer’ fra 2003.

Andreplatas første singel «Bloodbound Militia» viser til en rimelig naturlig progresjon for gruppen, sett ut ifra de nesten tjue årene det har tatt å produsere en oppfølger til ‘Profane Prayer’. Produksjonen låter både kraftigere og mer moderne, samtidig som den ikke skyver bandet unødvendig langt fra sine røtter i undergrunnen. Bandet svarer med en låt som er ukomplisert men hensynsløs i sin utsteding av auditiv straff; tjåk full av hvinende gitarer, rasende blast beats og thrashende momentum. Det drillende dødsmetall-riffet som dukker opp i låtas siste minutt er et klart høydepunkt, og det samme er det evig rastløse og tordnende trommespillet til trommis «Uruz». Alt i alt er «Bloodbound Militia» lav på overraskelsesfronten men tilsvarende høy på trøkk, og fungerer som et effektivt forvarsel om blodbadet som vil finne sted når ‘Desecration Rite’ treffer markedet. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Vanvidd – Storm feat. Trollfest

Usignert, ute på Bandcamp.

«Storm» er kanskje akkurat det jeg hadde forventet av et samarbeid mellom Vanvidd og Trollfest. Førstnevnte slapp for noen uker siden den første smakebiten på sitt kommende album, låta «Blodsjord», som var seks minutter med storslått folk-metal med kruttsterke melodier og tydelige svartmetallelementer. At «Storm» med Trollfests bidrag er en hakket mer direkte, oppstemt og gøyal affære er videre ingen stor overraskelse, og at de to bandene på denne låta også evner å komplementere hverandre svært godt er helt klart – all den tid de naturligvis har mange likheter som folk-metal-band i ekstrem-metal-land.

«Storm» er nemlig i utgangspunktet en ganske lettfordøyelig fire/fem-minutter sterkt preget av begge bandenes melodiske teft, Vanvidds evne til å ta lydbildet til stratosfæriske høyder og Trollfests uhøytidelige og festglade fremtoning. Hurtige, taktfaste folkerytmer preger versene, men vi får også servert melankolske melodier og smak av virkelig store lydbilder. Jeg nøt det mer atmosfæriske og tålmodige i «Blodsjord», men ved hjelp av Trollfest svarer Vanvidd like fullt til andre behov man er ute etter å tilfredsstille gjennom folk-metal med «Storm» – og det uten å være endimensjonal.

Skrevet av Alexander Lange


Bizarrekult – «Ut i Skogen»

Ute nå via Petrichor/Hammerheart Records

 Bizarrekult er et enmannsband med røtter i både Russland og Norge som på sin kommende debutplate søker etter å kombinere «den filosofiske dybden til de Sibirske sletter og den Norske naturens majestetiske prakt», per bandets Spotify-bio. Etter noen introduserende lytt på prosjektets nye singel «Ut I Skogen» blir det tydelig at det kunstneriske målet har satt sine spor på samtlige av låtas elementer, ettersom både musikk, tekst og visuell utforming bærer preg av en viss dualitet. Resultatet er et sammensatt og særegent uttrykk som ser ut til å nyte kampen av motkrefter som spilles ut mellom to poler. 

I likhet med tekstens karakter foretar det musikalske en reise lengre og lengre ut i ødemarken over sin spilletid. Det som i begynnelsen fremtoner seg som en slags synergi mellom norsk svartmetall og bryske basstoner fra post-hardcorens tyngre hjørner utvikler seg sakte men sikkert i en mer atmosfærisk og introvert retning. Romslige strekk av meditativ, postrock-berørt gitar åpner seg mellom krystallinske og glitrende svartmetall-teksturer, og på dette punktet er lett å forestille seg den Sibirske tundraens påvirkning på artisten. Dersom jeg hadde sett på musikken isolert fra tekst og tematikk hadde jeg nok ønsket meg en reprise av det presise og hardtslående materialet som åpner låta på et eller annet punkt, men sett fra et helhetlig perspektiv er det ingen tvil om at Bizarrekults tematiske visjon har endt opp med å forme musikken på hensiktsfult vis. «Ut i Skogen» byr på både umiddelbart fengslende og sakte-ebbende materiale i en og samme låt, og er dermed en strålende introduksjon til Bizarrekults mangefasetterte post-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater





Taake / Helheim – Henholdsvis

Ute nå via Dark Essence Records.

‘Henholdsvis’ er den tredje i rekken av korte spliter Taake har sluppet det siste året. I fjor serverte de ‘Ubeseiret’ med Whoredom Rife og ‘Jærtegn’ med Deathcult, og denne gangen er det bergensbandet Helheim som stiller opp sammen med det veletablerte svartmetallbandet fra samme by. ‘Henholdsvis’ er som sine to forgjengere en nokså kort sak, og består av to låter av Taake, som denne gangen henter inspirasjon fra ingen ringere enn Arne Garborg, og to coverlåter av Helheim.

«Brotne Bein og Mannefall» åpner ballet sterkt med solid, drivende gitar-riffing med folk-tendensene vi kjenner fra tidligere Taake-utgivelser. På dette bandets side av splitten er det imidlertid «Ein Baat i Foss» som imponerer meg mest. Det saktegående, tålmodige partiet som åpner og avslutter låta høres ut som ventemusikken over menneskenes kø mot Helvetes porter, og midt i lar jeg meg blant annet rive med av et rått riff som først tilfører en mer groovy dynamikk etter det første, hektiske verset og deretter kommer tilbake i litt ulike former. Mot slutten får man også servert litt spenstigere, merkeligere gitartoner over trommenes driv, som nok kanskje er det friskeste pustet vi får i det som til syvende og sist er en utgivelse som resirkulerer velkjente elementer fra Taakes tidligere spetakkel – riktignok med mye hell.

Helheims første låt ut er en cover-versjon av låta «Orkan» fra Taakes egen ‘Noregs Vaapen’, der bandet drar det i en vesentlig mer rock- og folk-inspirert retning ikledd sørgmodig clean-vokal, avslappede trommegrooves og gitarer som fremhever den melodiske siden av låta fremfor den intense og obskure. Jeg synes i grunnen denne cover-versjonen fort er noe av det mest interessante som skjer på ‘Henholdsvis’, og det er i alle fall et litt mer spennende tilskudd enn den reviderte versjonen av bandets cover av Emperor-låta «Witches’ Sabbath» (som Helheim døper «Heksesabbat») fra 2012. Personlig har jeg lite imot av å høre Emperor-komposisjoner på nytt, men det er altså noe vi i bunn og grunn har hørt før. Så er det altså lite annet på ‘Henholdsvis’ som demonstrerer noe helt nytt for noen av bandene, men solid er den like fullt, og den fortjener en lytt eller flere for alle med et øre for dem.

Skrevet av Alexander Lange

Trollfest – Happy Heroes

Ute nå via Napalm Records

Er det en ting man ikke kan anklage de fest- og drikkeglade folkemetallistene i Trollfest for, så er det å gjøre ting halvveis. Deres livlige kombinasjon av tunge metaller, Nordøst-europeisk folkemusikk og Gogol Bordello-apende galskap sørger alltid for et liveshow uten sidestykke – et alt-eller-ingenting-spetakkel som utmatter like effektivt som det forlyster. Bandets nye EP ‘Happy Heroes’ vegrer seg heller ikke for å kaste seg hodestups inn i egen tematikk, ettersom to av fire låter har ordet «Heroes» i tittelen, og hele tre av dem «Happy». Til tross for denne tematiske insisteringen på at våre helter i Trollfest har spasert lykkelige og glisende gjennom pandemiåret 2020, er det ikke mye i musikken som støtter opp om rundt dette; i alle fall ikke på overbevisende vis. 

Trollfests metalliske kjerne er sitt sedvanlige selv på ‘Happy Heroes’, som vil si hardtslående, presis og hemningsløst energisk. Det som imidlertid har endret seg noe siden sist gang vi hørte fra bandet er den folkemusikalske instrumenteringen, som via sin frenetiske og schizofrene fremtoning avslører spenningen som har sneket seg under huden på enhver optimistisk jypling i løpet av de siste 12 månedene. Som demonstrert av deres cover av Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» morer Trollfest seg godt med å male denne optimismen i et ytterst ironisk lys, og resultatet er et stykke galgenhumor som virker befriende og edruelig på en og samme tid. 

Sett bort ifra tematikkens sarkastiske ablegøyer er det mye annet godt å nyte på Trollfests siste EP. Tittelsporet er et tegneserie-aktig stykke folkemetall fylt med hylende saksofon, fengende refrenger og bandets patenterte, dansbare rytmikk (musikkvideoen er også verdt en visitt). «Cartoon Heroes», med gjestevokalist Miriam Renvåg Müller fra Ram-Zet bak mikrofonen, viser Trollfest på sitt mest kommersielle (les: jææævlig catchy) på en låt som på mange måter kan oppfattes som en metallifisert utgave av jingelen til en japansk manga. Til slutt har vi coverlåtene «Don’t Worry Be Happy» og «Happy» (Pharell Williams), som begge kommer drapert i den samme kognitive dissonansen mellom optimistisk tematikk og ekstremt maniske metall-uttrykk. 

Trollfests nyeste utgivelse har mest sannsynlig ikke en så eksakt agenda som jeg har prestert å tilskrive den i min omtale av den. ‘Happy Heroes’ kan nok med fordel heller beskrives som et kvarter med ufarlig og fengende moro levert av noen av Norges fremste musikalske gledesspredere – en utgivelse som bør lyttes til for sitt effektive tilskudd av energi, fremfor sin sardoniske kommentar på en nasjonalt sviktende mental helse. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å suse gjennom EP-ens fire spor hver morgen den siste uka, hvorav de to originalsporene har vært mest instrumentale i å heve motet i møte med nok en dag mellom hjemmets fire vegger. Trollfest er fortsatt kongene av eksentrisk festmusikk på sin siste EP ‘Happy Heroes’.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Ungrateful – Souls of Sin

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Groovemetal-bandet Ungrateful har eksistert helt siden begynnelsen av 2010-tallet, men gir først nå i 2021 ut debutskiva ‘Souls of Sin’. Deres musikalske reisverk er bygget på grunnlaget som Lamb of God la med sine tidlige utgivelser innenfor den noe omdiskuterte sjangerbetegnelsen NWOAHM (New Wave of American Heavy Metal), ispedd mengder av den tyngde-baserte grooven amerikanerne tilføyde musikken sin rundt ‘Ashes of the Wake’ og ‘Sacrament’. Riffene er jevnt over sterke, låtformene velfriserte, og vokalen til Øystein Larsen er like konfronterende og rettmessig sint som vokalen til den antatte inspirasjonskilden Randy Blythe (i tillegg til å være ganske så lik i soundet).

Det største hinderet i møte med debutplata til Ungrateful vil nok for de fleste være produksjonen. Åpningssporet «Fallout» begynner så plutselig og uventet at man får følelsen av at bandet selv ble overrasket over at record-knappen var påskrudd, og denne følelsen av ubalanse vedvarer gjennom platas spilletid. Produksjonslyden fra låt til låt svinger noe voldsomt, og den eneste karakteristikken som deles av samtlige låter er en viss inn-bokset, digital flathet. Dette smerter av mange ulike grunner, men mest av alt fordi bandet åpenbart er i stand til å skrive solide og engasjerende låter innenfor sitt utvalgte format. Groove Metal er dessverre en sjanger som avhenger av produksjonens slagkraft og presisjon for å fungere, hvilket gir et uheldig utslag for debuten til Ungrateful.

Det er likevel ikke tvil om at de fire musikerne fra Høyanger har funnet et musikalsk fellesskap som fungerer over sine ti-år som band, og gitt en bedre miksejobb vil nok musikken deres kunne nå gode høyder innenfor lokal og internasjonal groovemetall-kultur. Slik som den står i dag oppleves debuten til Ungrateful litt som om Lamb of God hadde gitt ut en lavoppløst demo fra ‘As the Palaces Burn’-epoken; en litt ugjennomtrengelig vegg av lyd som kamuflerer et ellers unektelig potensiale.

Skrevet av Fredrik Schjerve



Mjerim – Despair

Usignert, ute nå på bandets Bandcamp

DSBM-enmannsbandet Mjerim har over tre utgivelser foretatt et dypdykk inn i det grenseløse og altoppslukende mørket som kjennetegner de mest bortgjemte hjørnene av det menneskelige sinn. Musikken slekter først og fremst på Xasthurs tidlige innovasjoner innenfor enmanns-svartmetall, men utvikler soundet i en enda mer kaotisk, psykedelisk og overveldende retning. Av denne årsaken kan det være hensiktsfult å sammenlikne prosjektet med den mer fritt-flytende og diffuse siden av Islandsk svartmetall, der grupper som Wormlust og Andavald hersker ubestridt.

I tråd med tematikken som utforskes er Mjerims fjerde skive under navnet en opplevelse som byr på rikelig med utfordringer for den gjengse lytter. Sprakende og støyende teksturer, utsvevende låtformer og en spilletid på rundt 75 minutter vil utgjøre hindere som kun de mest hardbarka selv-prylerne blant undergrunns-fansen vil være interesserte i å overstige. Dersom du klarer å bryte deg gjennom ‘Despair’s urokkelige fasade vil du derimot bli møtt med en omhyllende, stemningsmettet og opplysende tur gjennom sinnet til et plaget individ. Når man har gjort seg kjent med de ulike bestanddelene av Mjerims sound er det nemlig masse å huke tak i; en musikalsk tankestrøm som byr på røyktjukke atmosfærer så vel som konkrete musikalske ideer (se åpningen på «Tales of Torment»).

Alt i alt er ‘Despair’ en reise jeg er glad for at jeg har vært igjennom, samtidig som at det er et såpass krevende stykke musikk at man helst bør ta seg god tid mellom lyttene. Jeg kan anbefale utgivelsen til folk som foretrekker at musikken svir ved berøring, samt turgåere med tidligere erfaring fra de skyggelagte dalstrøkene som utgjør den dypeste undergrunnen av støyete og lav-oppløst enmanns-svartmetall. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Saprophage – Demo 2021

Usignert. Ute på Bandcamp.

Jeg har ikke klart å finne mye ut av om Saprophage, annet enn at prosjektet er norsk, slapp en demo i 2019 og tidligere har eksistert som svartmetallprosjektet Void Eater. ‘Demo 2021’ er sånn sett prosjektets andre utgivelse, og fremstår minst like obskurt som Saprophage i seg selv. I forlengelse av det har musikken også noen sterke og svært interessante sider. Den er som hentet fra de dypeste avgrunner, veksler mellom desorienterende, doom-aktige partier og langt mer intense svartmetallpartier, alt med en ganske så fryktinngytende skrikevokal over som er svøpt inn i romklang- og ekko-effekter. Det hele fremstår i det hele tatt som en krysning mellom de litt mer dynamiske låtene til Sunn O))), prestasjonene til Maniac på Mayhems «Deathcrush» og Ihsahn på Emperors aller tidligste utgivelser – samt litt obskur death metal-estetikk.

Det er på sitt mest kaotiske og ustrukturerte ‘Demo 2021’ er aller best. De første minuttene på både «Formless Mouth of Death» og «Scepter» føles som nærmest evigvarende jammer på akkurat riktig måte, mens det mellom disse og de mer intense delene også dukker opp noen fantastisk kaotiske crescendoer der trommene egentlig løper helt løpsk og tilfører en overraskende appellerende følelse av kaos. I metal-sammenheng er disse tendensene ellers stort sett kun noe jeg kjenner igjen fra tekniske death metal-band som Gorguts og Ingurgiating Oblivion. Når dette glir inn i mer rendyrkede svartmetallpartier synes jeg ikke Saprophage er like god, men likevel vil jeg anbefale en lytt på denne korte demoen – for det skjer definitivt ganske så interessante ting.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler




Trollfest – «Happy Heroes»

Ute nå via Napalm Records

Slippet av Trollefests nye EP ‘Happy Heroes’ nærmer seg med stormskritt, og en snau måned før release-dagen avslører det lystige og evig Oktoberfest-klare bandet selve låta som har gitt utgivelsen sitt navn. Der de øvrige låtene på ‘Happy Heroes’ er covre av metall-vennlige artister som AquaBobby McFerrin og Pharrell Williams (Ut ifra EP-ens tittel kan man vel kjapt tenke seg til hvilken låt av den amerikanske produseren bandet har valgt å covre), er tittelsporet en originallåt som på bandets sedvanlige vis kombinerer oppstemt folk-metal med balkansk instrumentering. 

På «Happy Heroes» skaper Trollfest seg sin helt egen superhelt-liga, som med overmenneskelig styrke, flyve-egenskaper og sterk evne til flerstegs-planlegging forsøker å skape ro og orden i en ellers så kaotisk tilværelse. Dette høres jo flott og nobelt ut, men om du sjekker ut låtas musikkvideo kan du jo selv se hvor mye blod gode gjerninger kan spille. De «Glade Heltene» kan nok med fordel henvises til samme skuff som huser «Güntherman» og andre norske superhelter som utgjør en større fare for samfunnet enn kjeltringene de forsøker å sette i jern. Låta derimot, er en raskt luskende liten kraftpakke med fengende woah-oh-vokaler og MGP-klar saksofon som bør henvises til et kraftig anlegg og nytes med kald øl i kruset. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vreid – «Wild North West«

Ute nå via Season of Mist.

Vreid er tilbake og har sluppet tittellåta fra sitt kommende, niende album ‘Wild North West’. Ikke nok med det: Dette innebærer også at vi får se første kapittel, en musikkvideo, i en film som ledsager konseptalbumet, der flott norsk natur lagt under vintage-filter og små riper på filmen understreker den litt underlige sjangerblandingen som kommuniseres i tittelen.

Litt uventet for erfarne lyttere er kanskje også den smått merkelige orgel-introen, som ved å vende tilbake tilfører et subtilt progrock-element til låta. Resten av låta preges imidlertid av velkjente, velfungerende Vreid-grep. Bandet drar ordentlig godt i black’n’roll-spaken med et beintøft verstema, og sognametallen får også virkelig skinne i det storslåtte, melodiske temaet som brer seg utover siste halvdel av låta. «Wild North West» er sånn sett ikke like dristig som presentasjonen av den kommende konseptplata, men bør kunne være et varsel om nok en solid Vreid-plate for de som har fulgt bandet de siste årene.

Skrevet av Alexander Lange

Nordjevel – «Fenriir«

Nordjevel | Fenriir - CD - Black Metal | Season of Mist
Ute nå via Season of Mist.

Nordjevel har med vokalist Doedsadmiral i front blitt et slags samlingspunkt for erfarne personligheter innenfor norsk, og egentlig også nordisk, svartmetall. Dagens medlemmer er kjent fra band som Dark Funeral, Zyklon, Myrkskog og Vredehammer, og siden oppstarten i 2015 har prosjektet servert det man nok kan forvente av en slik smeltedigel av folk med høy respekt for sjangeren de opererer i. Den selvtitulerte debuten fra 2015 og oppfølgeren ‘Necrogenesis’ fra 2019 er begge solide svartmetallplater som drar 1990-tallets andregenerasjonsuttrykk trofast videre med litt mer moderne og gjennomtrengelig produksjon enn man hadde den gang.

Bandets nyeste påfunn, låta «Fenriir», som er første (eneste?) singel fra den kommende EP’en med samme navn, bygger, ikke helt uventet, videre på dette soundet. Men så er det også snakk om en høyst solid videreføring. Låta fungerer i to deler, der den første drar lytteren febrilsk gjennom hektiske, tekniske vers, noen litt mer groovy pusterom og et nydelig melodisk parti før tempofølelsen skrus ned et lite hakk rundt treminuttersmerket. Mindre tøft blir det imidlertid ikke med et svært solid riff i bunn som etter hvert, med god hjelp av trommene, bygger opp til et endelig klimaks der gitarene virkelig får utfolde seg. Og sånn sett er det også gitararbeidet som fortsetter å være Nordjevels kanskje største styrke. Så er det nok rimelig å påpeke at bandet fortsatt ikke stikker seg spesielt mye ut og først og fremst fremstår som en stadfestelse av den norske svartmetallens moderne elementære standarder – men lite tyder på at bandet prøver på så mye mer. Rått er det jo uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Årabrot – «Kinks of the Heart«

Ute nå via Pelagial Records.

«Kinks of the Heart» tar stafettpinnen videre fra den nådeløst catchy «The Lie» i Årabrots opptakt til lanseringen av fullengderen ‘Norwegian Gothic’ – en storstilt produksjon som involverer et drøss med samarbeidspartnere fra ulike artister i og utenfor metal-scenen. Denne nyeste singelen befinner seg i mange av de samme sporene som «The Lie», der Årabrots mest eksperimentelle sider viker, men der teatralsk vokal, buldrende bass og mørk stemning like fullt gir det en ganske særegen fremtoning. Med «Kinks of the Heart» følger også en video som eksponerer Årabrots inspirasjon fra både skjønnheten og råskapen som ligger i de landlige omgivelsene Nernes og Park bor i til daglig.

Til grunn for «Kinks of the Heart» ligger et bunnsolid hovedtema. Her legges stoner-metallens gitarsound i styggvakker forening med post-punkens mørke og fengende elementer, og Nernes’ vokal legger nærmest et aldri så lite Daughters-preg over versseksjonen før gitarene og cymbalene slår seg løs i inngangen til et storslått, alternativmetallsk refreng. Den av Årabrots styrker som får skinne mest i «Kinks of the Heart» er definitivt den litt gufne stemningen, og dette veier for så vidt fint opp for at hovedriffet begynner å gnage litt av repetisjon allerede når denne tre minutter og 43 sekunder lange låta begynner å nærme seg slutten. Fundamentet er imidlertid sterkt likevel.

Skrevet av Alexander Lange



Inflabitan – «Children of the Damned»

Ute nå via Soulseller Records

På fredag slipper Sigmund Hansen debut-plate med Inflabitan, et prosjekt med så lang historie at det rakk å få med seg de begynnende drønnene av andrebølges-svartmetallen for snart 30 år siden. Som de andre to singlene Hansen har sluppet fra ‘Intrinsic’ minner «Children of the Damned» lite om klassikere fra norges 90-tall, men består heller av en form for spartansk, teknisk thrash ispedd elementer fra svart- og dødsmetall. 

For å få det ut av veien; utenom låt-tittelen er det ingenting på «Children of the Damned» som kan sies å være inspirert av Iron Maiden. Åpningens melankolske, brutte akkorder har en viss forbindelse til Inflabitans røtter i svartmetallen, og denne dystre atmosfæren henger som dis over en blikkstille innsjø gjennom låtas første halvdel, før Hansen og trommis «Aggressor» forstyrrer vannflaten med en heseblesende thrash-gallopp. Resten av låta domineres av en utstrakt riff-sekvens hvor blåtone-fargede leads og skeive, tekniske thrash-motiver ryker i tottene på hverandre, helt til låta gradvis viskes ut av en doom-aktig melodi. «Children of the Damned» demonstrerer enda et par nye og ukjente sider ved Inflabitan, noe som får det til å murre godt i forventnings-muskulaturen i forbindelse med slippet av ‘Intrinsic’. Gå ikke glipp av Metallurgis reportasje fra det indre dypet av Inflabitans debut neste onsdag, og lytt gjerne selv på fredag om du mener dette kan være noe for deg!

Skrevet av Fredrik Schjerve



Octohawk – «Iconoclast»

Ute nå via Crime Records

Etter to plater med blytung stoner-metall under navnet Mammüth har kvintetten fra Drammen utvidet soundet sitt til å inkludere progressive trekk, en oppgradering som tilsynelatende var substansiell nok til å fordre et navneskifte. Octohawk ble navnet, og debuten deres ‘Animist’ slippes 4. juni via norske Crime Records. Progressiv stoner er jo en sjangerbenevnelse som umiddelbart sender tankende i retning Mastodons bakgård, men på sin første singel «Iconoclast» viser Octohawk at de er i stand til å reise egne byggverk med liknende materialer.

Jo, versene på «Iconoclast» har den samme fortumlede og brutale energien til «Spectrelight» fra Georgia-bandets album fra 2011, ‘The Hunter’. Vokalene til Octohawk er også fordelt på flere medlemmer, og minst én av dem er i besittelse av en røst som tidvis er lett å forveksle med Troy Sanders. Til tross for disse likhetene er det også mye som skiller de inspirerte fra inspirasjonskilden. Octohawk holder seg mye nærmere stonerens røtter enn sine astralprojiserende brødre fra USA, og deres bruk av synther og effekter skaper en forbindelse til space-rock som gir dem en viss egenart. For øvrig kan man også skimte det ledige gitarspillet fra KEN Modes ‘Venerable’ i refrengets koda, samt den melankolske rocken til moderne Katatonia i låtas avslutningsminutt, så lydbildet er generelt mer tettpakket enn stoner-klistremerket måtte tilsi. Alt i alt er «Iconoclast» en sterk og fengende låt som ikke nødvendigvis avslører hele spekteret Octohawk har å spille på, hvilket bevarer noe av mystikken og spenningen rundt full-lengderen som slippes i sommer. Anbefales! 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler




Trollfest – «Don’t Worry Be Happy»

Ute nå via Napalm Records

Enhver gren – samme hvor tykk og robust den måtte være – vil brekke dersom belastningen som virker på den er stor nok. Slik er det også med institusjoner, personer og band, og i likhet med mange andre blant de sistnevnte har nok Trollfest fått kjent på mange former for motstandskrefter det siste året. Det kan nå virke som at Oslo-gruppas tidligere ubekjempelige tendens til lystighet og optimisme endelig har fått en støkk, ettersom deres cover av Bobby McFerrins legendariske «Don’t Worry Be Happy» viser et band som er i ferd med å gå fullstendig av hengslene.

Allerede i åpnings-øyeblikkenes bekymringsløse fremtoning kan vi skimte sprekker i fasaden. Til tross for at arrangementet låter som jingelen til en eksepsjonelt naiv feel-good-reklame, er det som at en svak eim av negativitet forsøker å tvinge seg ut gjennom de sprudlende tonene. McFerrins trøstende og empatiske ord forvandles til et slags nytteløst mantra, og sannelig detonerer ikke refrenget i en granateksplosjon av blast beats og manisk kakling. På dette tidspunktet begynner det å bli rimelig tydelig at låtas forteller sliter med å la seg overbevise av sitt eget budskap, og resultatet er et helt nydelig og desperat tilfelle av kognitiv dissonans i låt-form.

«Don’t Worry Be Happy» er både en litt befriende opplevelse nå under sen-koronaen, og et rimelig unikt innslag i diskografien til Trollfest. Bandets patenterte «trollspråk» har sett seg nødt til å gi plass til engelsk-språklig sjargong, noe jeg ikke tror har vært tilfellet siden deres cover av Britney Spears «Toxic» fra 2013. Musikken er klassisk Trollfest, en svimlende hyperaktiv kombinasjon av tilgjengelig ekstremmetall og balkansk instrumentering. Det var likevel ikke musikken som endte opp med å vinne anmelders gunst denne gangen, den jobben var det vokalistens gradvis opptrappende panikkanfall som gjorde. Om du føler at du begynner å miste grepet på virkeligheten: slipp taket og ramle ned i den kokende gryta av galskap som er Trollfests «Don’t Worry Be Happy».

Fredrik Schjerve



Nekromantheon – «The Visions of Trismegistos»

Ute nå via Indie Recordings

Norges ypperste thrashmetall-band, Nekromantheon, kommer i 2021 endelig ut med oppfølgeren til den klassiske skiva ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012. Andreplata til Kolbotn-bandet har en rimelig gjev plass i hjertet mitt, ettersom den var med på å introdusere meg for mer ekstrem undergrunnsmusikk etter en to-tre år med utelukkende Metallica på mp3-spilleren. At det nesten skulle gå like lang tid mellom ‘Rise, Vulcan Spectre’ og aprils ‘The Visions of Trismegistos’ som mellom ‘Death Magnetic’ og ‘Hardwired… to Self-destruct’ var det sikkert få som hadde gjettet på, men nå sitter vi her altså i 2021 med den første nye Nekromantheon-låta på ni år. 

Og den som venter på å bli ubergelig partert og lemlestet av Nekromantheons primale storm av riff, venter ikke forgjeves. Med singelen «The Visions of Trismegistos»  fortsetter bandet nøyaktig der de slapp lydmessig, i tillegg til å vatte opp med en tematisk-visuell oppgradering via Zbigniew M. Bielaks mesterverk av et albumcover. Nekromantheons mørkt mytiske thrashmetall er like forheksende som før; med rungende korder, hvesende leads og vridende riff som alle utgjør instrumenter i Trismegistus‘ okkulte arsenal. Den subtile romklangen på vokalen er som kattemynte for fans av undergrunns-thrash, og miksens buldrende bunn gir låta et dødsmetall-skjær som utstyrer det basale uttrykket med ytterligere tyngde og råskap. 

For min del er et gjensyn med Nekromantheon noe jeg føler jeg har ventet på i en halv mannsalder, så mine kritiske fakulteter i møte med «The Visions of Trismegistos» er nok delvis hemmede. Jeg tør likevel påstå at dette er en singel som vil lyse opp gledessentrene til de fleste thrash-fans i vårt langstrakte land, og som vil fjerne det meste av tvil rundt hvorvidt bandet er i stand til å piske liv i det samme infernoet som raste og herjet gjennom ‘Rise, Vulcan Spectre’. Nekromantheon varsler om den kommende stormen på ‘The Visions of Trismegistos’.

Skrevet av Fredrik Schjerve  



Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «Stars Will Lead the Way»/ Marius & Anniken Danielsen – «Angels Crying»

Ute nå via Crime Records

Brødrene Marius og Peter Danielsen er snart klare for å avdekke det tredje kapittelet i det konseptuelle fantasy/powermetall-eposet Legend of Valley Doom. Prosjektets eventyrlige, operatiske og kooperative natur er en særegenhet innenfor den internasjonale metall-scenen, et særstilt ambisiøst prosjekt som samler et drøss med legendariske instrumentalister og vokalister bak et prangende og symfonisk europower-banner.

Den første singelen fra ‘Legend of Valley Doom Part 3’ er titulert «Stars Will Lead the Way, og dersom du har kjennskap til prosjektets tidligere utgivelser vil den  blendende og fargesprakende Blind Guardian-møter-Helloween-kombinasjonen som utgjør låtas kjerne-uttrykk neppe overraske. De orkestrale elementene er ikke like fremhevede som hos Blind Guardian, men maskingevær-riffinga og den enorme liv-eller-død-skalaen planter låta godt innenfor den etablerte europeiske powermetall-tradisjonen. Det er ikke noe poeng i å vie mye tid til produksjonen,– den glattpolerte miksingen og de fremragende musikerne som er involvert sørger som vanlig for at produktet låter som en million dollar – men det som virkelig bør poengteres er hvor balansert låtskrivinga er på «Stars Will Lead the Way»; i allefall i en powermetall-sammenheng. De bombastiske versene glir over i overraskende tilbakeholdte førrefrenger, noe som gjør at refrengene kan svinge over i hemningsløs Dragonforce-optimisme uten at det blir for mye av det gode. Andreversene smører i overkant tjukt på med klimaktiske falsett-hyl, men med tanke på at det er operatisk powermetall det er snakk om skal man kanskje være forsiktig med å trekke poeng for entusiasme og overprestering.

Med en såpass mangfoldig og kompetent tankesmie blir det naturlig å ha skyhøye forventninger til kvaliteten på materialet, og det ser ikke ut til at Danielsen & Co har tenkt til å skuffe oss denne gangen heller. Etter et langt år der den dominante uttrykksformen har vært soveroms-prosjekter og hvor klassiske ensembler har brukt mesteparten av ressursene sine på å eksperimentere med programvare for gruppe-fremføring over nett, er en utgivelse der kollaborasjon er både mål og middel et forlokkende prospekt. Før ned 7. Mai i kalenderen, og bli med på en reise gjennom det Rogue Legacy-aktige, bombastiske powermetall-universet som er ‘Legend of Valley Doom Part 3’.

Bonus: Sjekk også ut det gøyale coveret av E-Types «Angels Crying» Marius nylig gav ut med kona Anniken Rasmussen Danielsen. Det er selvfølgelig ikke sammenliknbart med musikerens über-profesjonelle hovedprosjekt, men coveret transformerer den opprinnelige synthpop-låta til en energisk liten powermetall-jam som står godt på egne ben.

Skrevet av Fredrik Schjerve

  

Årabrot – «The Lie«

Ute nå via Pelagic Records.

Årabrot har sluppet den første singelen fra sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’: «The Lie». Låta ble sluppet samme dag som oppvarmings-EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, og følger for så vidt noen av de samme sporene som utforskes her – særlig den mer eller mindre ukompliserte og tilgjengelige, men like fullt profesjonelle og eksentriske, formen som kom til uttrykk spesielt på EP’ens tittellåt. Men «The Lie» er også et litt annet dyr.

Gitarene denne gangen viser seg som feitere enn på lenge, og Årabrots stoner-slektskap har sånn sett sannsynligvis ikke vært tydeligere siden den selvtitulerte fullengderen fra 2013. De er i et fantastisk, fuzzy ekteskap med den ganske så dominerende bassen, som på sin side driver versene stødig og godt fremover sammen med stop’n’go-beaten som utgjør ryggmargen i låtas hovedtema. Det er imidlertid når beaten løsner og lead-gitaren melder seg i refrenget det blir klart hva denne låta først og fremst byr på. Her får man storslåtte pop-vibber (jada!) pakket inn i gotiske stemninger og hint til både alternativ-metallen og post-punken – godt hjulpet av Kevin Nernes’ teatralske vokal. Også Karin Park kommer med et treffende, om enn et litt vel tilslørt, bidrag i låtas flotte, store og åpne bridge-parti som kontrasterer seg fint mot det ganske direkte, jordnære og riffbaserte uttrykket som ellers brer seg utover komposisjonen.

Mange vil kanskje håpe at Årabrot viser frem noen litt mer ukonvensjonelle sider av musikken sin på ‘Norwegian Gothic’ enn «The Lie». Og det er jo ikke så rart – det er ingen hemmelighet at underlige musikalske hjørner har blitt utforsket med stor suksess av Årabrot tidligere. Problemet mitt blir imidlertid kanskje først og fremst å ikke høre på denne førstesingelen såpass mye at jeg går lei den før plata kommer i april. Den treffer nemlig definitivt en avhengighetsskapende nerve med sitt umåtelig catchy refreng og høye produksjonsverdi.

Skrevet av Alexander Lange



Ravn – «Hulderlokk«

Bilderesultater for ravn hulderlokk
Usignert, ute på strømmetjenester.

«Hulderlokk» er det nyeste påfunnet til trondheimsbandet Ravn – et band som befinner seg i det forholdsvis velkjente krysningspunktet mellom doom- og folk-metal, og som ellers har brukt eventyr og folkeminne fra våre nordiske strøk som episenter for musikken siden oppstarten i 2012. Med denne nye låta girer Ravn litt opp igjen etter den nokså tunge og dypt melankolske «Evighet» fra i fjor. Åpningen er riktignok en møysommelig introduksjon med clean-gitar-akkorder og flotte, oppbyggende doom-harmonier. Men når Hildegunn Eggans velutførte vokal etter hvert lyser opp lydbildet over et ganske så drivende hovedtema, leder bandet lytteren sakte, men sikkert inn i folk-metallens forlokkende blanding av melankoli og lystighet. Verset fortoner seg som en catchy doom-groove som Eggan får fortelle uavbrutt om hulderlokken over med korte stavelser og raske toneskifter. Deretter leder en folkedansbar trall lytteren inn i refrenget.

Ravn får sånn sett definitivt til det (jeg tror) de prøver på, og kanskje ikke så mye mer – likhetene med de virkelig store innen melodisk, moderne doom-metal er for så vidt ikke til å ta feil av. Så kan man påpeke at produksjonen mangler en liten polering der den vakre vokalen nok blir litt i overkant overskyggende til tider. Ganske så solid er det imidlertid likevel, og noe som slår meg er hvor godt de bruker refrengtemaet sitt som anker for låta der det både fungerer som en fin åpning på hoveddelen og en flott avslutning på det hele. «Hulderlokk» svinner deretter hen med velkjent clean-gitar-melankoli – og med det er det grunn til å se fram til det neste Ravn har å by på.

Skrevet av Alexander Lange



Livløst – «Red«

Ute nå via Dusktone.

Svartmetallprosjektet Livløst har sluppet den nesten åtte minutter lange singelen «Red» fra sitt kommende album ‘Symphony of Flies’. Sammen med den forrige singelen, platas tittellåt, signaliserer denne låta utvilsomt et stødig steg videre fra debuten «Cold Skin» – duoens særegne sound manifesterer seg i alle fall desto tydeligere. Livløst evner nemlig på denne låta å blande sammen svartmetallens atmosfæriske, rå og hardtslående elementer som aldri før – og ikke minst med en kompromissløs brutalitet i låtteksten.

Gitarene er nok en gang av det iskalde og diskantbefengte slaget, og bærer låta stødig ved hjelp av en variert bukett med ulike riff der både drivende og atmosfæriske elementer får utfolde seg. Trommene er på sin side fremmede for blast-beatene som vanligvis okkuperer svartmetallåter, og tilfører i stedet et råtøft og tidvis nokså tungt groove-element som glaseres med vokalens rituelle «RED!»-skrik i refrengene. I all sin uhyggelighet og brutalitet blir dermed låta ganske så kul. Først og fremst fortjener imidlertid kanskje først og fremst selve låtkonstruksjonen en liten applaus – den dungeon-synth-aktige introen er riktignok en litt kjedelig affære, men først og fremst klarer Livløst med «Red» å holde interessen oppe, og vel så det, gjennom denne ganske lange låta. Det er ingen enkel sak når uttrykket er såpass direkte.

Skrevet av Alexander Lange